RG-1964-138

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1963-06-29
Publisert:	RG-1964-138
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 29. juni 1963 i ankesak nr. 147/1961.
Parter:	1. Forsikringsselskapet Union A/S, 2. Arne Kåre Tjugum (høyesterettsadvokat Nils Finn Simonsen) mot Tore Pedersen v/ verger Hans Pedersen og Ingeborg Pedersen (overrettssakfører Einar Fuglesang).
Forfatter:	Lagdommerne Otter Boberg, Erling Slyngstad, tilkalt dommer, sorenskriver Alf Hærem
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, §25, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Motorvognloven (1926) §30, §32

I sak om erstatning avsa Lier, Røyken og Hurum herredsrett dom den 19. desember 1960 med sådan domsslutning:

«Forsikringsselskapet Union A/S og lastebileier Arne Kåre Tjugum dømmes til in solidum å betale til Tore Pedersen v/verger Hans Pedersen og Ingeborg Pedersen kr. 110 000, dog således at forsikringsselskapets ansvar begrenses til kr. 20 000. Av det tilkjente beløp betales 4 av hundre i årlig rente fra den 29. august 1959 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av dommen.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Forsikringsselskapet Union A/S og lastebileier Arne Kåre Tjugum har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten. Anken gjelder dommen i sin helhet.

De ankende parter gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil

Side:139

når den antar at bilens eier og fører, Tjugum, er erstatningspliktig. Tore Pedersen ble befordret med bilen som gratispassasjer, og det er således motorvognlovens §30 femte ledd som kommer til anvendelse. En erstatningsplikt i dette tilfelle kan kun bygges på culpa-ansvar. Når herredsretten er kommet til at det foreligger uaktsomhet fra Tjugums side, anvender den en uriktig norm, og den bygger på et uriktig faktisk grunnlag. Herredsretten har lagt til grunn at Pedersen ble truffet av bjelken i undergangen mens han satt på skilleveggen. Da denne kun var 1,10 m høy, mens sidelemmene var 1,68 m høye og bøylene over bilen var 20-30 cm over sidelemmene, er det helt utelukket at Pedersen ble truffet i sittende stilling i skilleveggen. Pedersens høyde var 1,49 m. Han må ha stått med det ene ben på skilleveggen og det annet på en tverribbe på baklemmen. Derved er hodet kommet en del over sideveggene og endog over bøylene. Vurderingen av Tjugums forhold blir en annen når man legger dette faktiske forhold til grunn. Herredsretten har ikke lagt tilstrekkelig vekt på den advarsel guttene fikk, og har tillagt den omstendighet at Tjugum kjørte med 40-50 km's fart for stor betydning. Det foreligger overhodet ingen uaktsomhet fra Tjugums side.

Subsidiært gjøres gjeldende at herredsretten ikke har tillagt Pedersens forhold ved anledningen tilstrekkelig vekt. Det er Pedersens eget forhold som er den primære og alt overveiende årsak til ulykken, og dette må føre til at man ved anvendelsen av ikrafttredelseslovens §25 må komme til det resultat at Tjugum må fritas for ansvar. Tjugum er dessuten helt uformuende og har med en årlig inntekt på kr. 15 000 liten evne til overhodet å betale noen erstatning, et forhold som også må tillegges vekt.

Hva erstatningens størrelse angår gjøres gjeldende at denne er vesentlig for høyt ansatt.

De ankende parter har nedlagt sådan påstand:

«Arne Kåre Tjugum og Forsikringsselskapet Union A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Tore Pedersen v/verger Hans Pedersen og Ingeborg Pedersen har tatt til gjenmæle og har erklært motanke. Han har for lagmannsretten - som for herredsretten - bevilling til fri sakførsel, og den for ham oppnevnte sakfører, overrettssakfører Einar Fuglesang, har nedlagt sådan påstand:

«1. Forsikringsselskapet Union A/S og lastebileier Arne Kåre Tjugum dømmes til in solidum å betale Tore Pedersen ved verge Hans Pedersen og Ingeborg Pedersen erstatning fastsatt av retten, oppad begrenset til kr. 300 000 dog således at forsikringsselskapets ansvar begrenses til kr. 20 000. Alt med 4 % rente fra 29. august 1959 til betaling skjer.

Forsikringsselskapet Union A/S og lastebileier Arne Kåre Tjugum dømmes til in solidum å betale sakens omkostninger til det offentlige for begge retter.»

Pedersen gjør stort sett gjeldende det samme som for herredsretten. Han bygger kravet både på ansvar for farlig bedrift og uaktsomhet. Det hevdes at bilen var defekt, idet den ikke hadde

Side:140

presenning som dekket hele lasteplanen, og at det ikke var vindu i bakveggen i førerhuset, utstyr som det etter Landbruksdepartementets regler for transport av dyr skulle ha vært i bilen. Det vises i denne forbindelse til motorvognlovens §32 og dommer i Rt-1954-739 og 1955 741.

Hva skyldansvaret angår hevder Pedersen at herredsretten er kommet til et riktig resultat når den har funnet at Tjugum har gjort seg skyldig i uaktsomt forhold, men han mener at herredsretten har tatt feil når den er kommet til at Pedersen bør bære så meget som 1/3 av skaden. Han hevder at Tjugum må bære det hele tap og krever erstatning en forhøyet.

Under ankeforhandlingen har Arne Kåre Tjugum og Tore Pedersen avgitt partsforklaring. Dessuten er avhørt vergene Hans Pedersen og Ingeborg Pedersen og 4 vitner, hvorav 2 er nye for lagmannsretten. De oppnevnte sakkyndige bilsakkyndig Peter Storm Munch og overlege Leif Emblem ga forklaring. De tidligere avgitte sakkyndige erklæring er ble dokumentert, likeså politiforklaringene. Om det dokumenterte vises for øvrig til rettsboken. Den bil Tjugum nå anvender til dyretransport, og som i det vesentlige har samme utstyr som ulykkesbilen, ble demonstrert, og vitnene Jan Erik Pedersen og Børre Halvard Samuelsen, som hadde vært med på turen, viste hvorledes de og Tore Pedersen hadde forholdt seg umiddelbart før ulykken skjedde.

Da det under herredsrettens behandling av saken var uenighet mellom partene om hvilket ansvar Forsikringsselskapet Union A/S hadde for den skade som ble påført Tore Pedersen den 9. september 1957, reiste selskapet ved stevning av 16. januar 1962 søksmål mot Tjugum for å få fastslått at den av Tjugum tegnede polise nr. 060754, datert 19. september 1956, med forsikringsbeløp begrenset til kr. 100 000 for hvert ulykkestilfelle ikke omfatter Tjugums mulige ansvar overfor Pedersen. Ved Holmestrand herredsretts dom av 26. oktober 1962, som er endelig, er det avgjort at polisen ikke omfatter dette ansvar.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det faktiske forløp har vært som beskrevet av herredsretten, bortsett fra at man finner godtgjort at Pedersen ble truffet av bjelken mens han sto på skilleveggen. Han kan ellers ikke være kommet så høyt opp at hodet raget over bøylene over lasteplanet. Dette stemmer også helt med forklaringene fra medpassasjerene Jan Erik Pedersen og Børre Halvard Samuelsen. Etter hva disse forklarte og demonstrerte under ankeforhandlingen sto også disse på skillelemmen, men i hvert sitt hjørne og hadde dermed god anledning til å holde seg fast i sidelemmen og baklemmen, mens Tore sto i midten. Det er uklart om Tore hadde begge ben på skilleveggen. Antagelig må han ha hatt et ben på denne og et ben på baklemmen. Etter de avgitte forklaringer har ingen av guttene sittet på skilleveggen. Lagmannsretten legger også til grunn at klaringen i undergangen var noe større enn 12 cm som nevnt i herredsrettens dom.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at Tjugum ved

Side:141

anledningen har utvist ansvarsbetingende uaktsomhet og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse på dette punkt. Tjugum har forklart at han ikke tenkte på undergangen da han ga guttene advarsel mot å klatre opp. Det var faren for å falle av eller bli skadet av grener fra trær ved veien som var i hans tanker og som han visstnok også nevnte. Han har ikke nevnt for guttene den spesielle fare i forbindelse med undergangen. Etter rettens mening svekker dette betydningen av advarselen. Tjugum måtte også regne med at gutter i denne alderen, 11, 13 og 15 år, ikke ville ta advarselen så særlig alvorlig, og i hvert fall at guttene ikke regnet med at det var noen fare ved å stikke hodet rett opp midt i bilen. Når han nærmet seg undergangen burde han derfor ha forvisset seg om at guttene holdt seg på lasteplanet. Under ingen omstendighet burde Tjugum latt alle 3 guttene oppholde seg bak i bilen uten å ha noen kontroll med dem. Det synes nærliggende under de foreliggende forhold kun å la den eldste av guttene, den 15-årige Jan Erik Pedersen, ta plass bak på lasteplanet.

Lagmannsretten finner videre - som herredsretten - at også Tore Pedersen har vist uaktsomhet. Han var 13 år og 4 måneder og hadde fått streng advarsel mot å klyve opp.

Retten kommer på grunnlag herav til samme skyldfordeling som herredsretten, 2/3 på Tjugum og 1/3 på Tore.

Lagmannsretten er hva erstatningen angår kommet til et noe annet resultat enn herredsretten. Den oppnevnte sakkyndige overlege Leif Emblem har avgitt erklæring av 25. januar 1962 med sådan konklusjon:

«Med hensyn til diagnose tillater jeg mig å henvise til min erklæring til Lier, Røyken og Hurum Herredsrett av 18. oktober 1960. Der foreligger en svær traumatisk encephalopati (-: hjerneskade betinget i traume), med deri betingete meget uttalte psykiske og fysiske defekter. Undersøkelsen idag viser at tilstanden holder sig omtrent uforandret, og bekrefter formodningen om at de symptomer og funn som forelå i 1960 er varige. Jeg antydet i min erklæring av 18. oktober 1960 at hans yrkesmessige muligheter måtte ansees som sterkt begrenset, at han kanskje vilde kunne klare det aller enkleste praktiske arbeide. Han har siden den gang prøvet sig som stallgutt på en travbane. Selv ikke dette arbeide, som må antaes å være lett og enkelt, klarte han. Jeg har anmodet ham om å kontakte fylkets arbeidskonsulent. Det er jo mulig at det etterhvert vil lykkes å finne et arbeide han kan makte.

Den i skaden betingete varige invaliditet vil jeg som før anslå til 70-80 %.»

Den oppnevnte sakkyndige overlege Br. Ingebrigtsen har avgitt erklæring av 29. februar 1962 med sådan bedømmelse og konklusjon:

«Jeg finner ved neurologisk undersøkelse av skadede at forholdene er uforandret som da jeg undersøkte ham 22. august 1960.

Det fremkommer ingen opplysninger som skulle tyde på at det er kommet noen bedring i skadedes tilstand.

Side:142

Jeg finner ikke grunnlag til å forandre noe vesentlig på min konklusjon i spesialisterklæring av 21. september 1960. Jeg får dog et bestemt inntrykk av at skadedes mentale effektivitet er nedsatt som følge av ulykken. Dette sammenholdt med at det fremdeles ikke er tegn til bedring i skadedes tilstand gjør at jeg nå ser noe mørkere på prognosen for dette skadetilfelle. Den tidligere anførte varige invaliditet på omkring 60 % vil jeg nå forandre til minst 60 % varig invaliditet.»

Det ble under ankeforhandlingen opplyst at Tore i 1961 hadde hatt en inntekt på ca. kr. 3000 og i 1962 ca. kr. 4000. Han har nå i noen uker hatt ansettelse på Drammen slaktehus med en inntekt av kr. 4 pr. time. Han har vanlig arbeidstid, 45 timer pr. uke. Han opplyste selv i retten at han likte dette arbeid, og hans mor, som også er ansatt der, mente at han klarte arbeidet ganske bra. Overlege Emblem ga i retten uttrykk for at det var uvisst om dette kunne vare, og han ansatte på tross av disse opplysninger den generelle medisinske invaliditet til 70 %. Mulighetene for epilepsi av posttraumatisk art ansatte han - siden det nå var gått så lang tid siden ulykken - til kun 5 %. Denne mulighet regner retten med i erstatningsfastsettelsen.

På grunnlag av de under ankeforhandlingen fremkomne opplysninger, og de sakkyndiges erklæringer setter lagmannsretten det samlede tap Tore er påført ved ulykken skjønnsmessig til kr. 120 000. Herunder er hva tap i fremtidig erverv angår også i noen grad tatt hensyn til Tjugums økonomiske stilling og evne til å betale. Da Tore må bære 1/3 av tapet selv, vil han bli tilkjent kr. 80 000. Av dette beløp svarer forsikringsselskapet solidarisk med Tjugum kr. 20 000.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse. Saksomkostninger tilkjennes heller ikke for lagmannsretten, jfr. tl. §180 annet ledd og §174 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Forsikringsselskapet Union A/S og lastebileier Arne Kåre Tjugum dømmes til in solidum å betale til Tore Pedersen v/verger Hans Pedersen og Ingeborg Pedersen 80 000 - åttitusen - kroner, dog således at forsikringsselskapets ansvar begrenses til 20000 - tyvetusen - kroner. Av sistnevnte beløp betales 4 - fire - prosent rente p.å. fra 22. august 1959 til betaling skjer. For øvrig betales 4 % renter fra domsavsigelsen.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Av herredsrettens dom (sorenskriver K. B. Sondresen):

Den 9. september 1957 kom saksøkeren Tore Pedersen, født xx.xx.1944, alvorlig til skade under en kjøretur med saksøkte nr. 2, Arne Kåre Tjugum, i hans lastebil Z-4880. Bilen var ved anledningen innredet for

Side:143

dyretransport med høye lemmer rundt lasteplanet. Saksøkeren sammen med to andre gutter var plasert i et eget avlukke, atskilt fra dyrene bakerst på lasteplanet. Ulykken skjedde idet bilen passerte jernbaneundergangen ved Lierbyen i Lier. Tore støtte under passeringen hodet mot en av jernbjelkene som holder broen. Han ble etter ulykken kjørt til Drammen sykehus hvor han ble liggende til 29. mars 1958. Senere har han gått til legekontroll og vært behandlet av flere leger. - - -

Tjugums bil:

Arne Tjugum som driver med dyretransport brukte da ulykken skjedde en Mercedes Benz lastebil, modell 1954. Det var en lastebil med førerhus for tre personer. Lasteplanet var 5,13 m langt med sidelemmer som var 1,68 m høye. Baklemmen var til å slå ned ved hjelp av en vinsj. Innersiden av baklemmen var forsynt med tverrgående lekter. Åpningen i den forreste tverrlem på lasteplanet som skulle gi føreren utsikt bakover til dyrene, var av Tjugum tilspikret med en lem. Ca. 1 m foran baklemmen var det satt opp en skillevegg, slik at det mellom skilleveggen som var en del lavere enn sidelemmene og baklemmen ble et eget lite rom. Det var her guttene var plasert da ulykken hendte.

De tre forreste metrene av lasteplanet var forsynt med tak som besto av bøyler med langsgående ribber med presenning over. Det var således ikke noe tak eller bøyler over den bakerste delen av lasteplanet.

Bilens største høyde fra veibanen til overkant av bøylene med presenning over, var 2,98 meter. Høyden fra veibanen til overkant av sidelemmene var 2,70 meter.

Jernbaneovergangen hvor ulykken hendte er 3,10 m over veibanen. Det var således en klaring på 12 cm. De forskjellige målene fremgår av bilsakkyndige Storm Munchs rapport til Drammen politikammer datert 11. september 1957, bilag 5 ad 1.

De nærmere omstendigheter ved ulykken er følgende:

Mandag den 9. september 1957 hadde Tjugum vært på Galleberg i Sande og hentet fire kviger med bilen sin. Etterpå skulle han til gårdbruker Lars Sørsdal i Lier for å hente ytterligere tre kuer, men da han hadde et ærend på slaktehuset i Drammen, kjørte han først bortom der før han kjørte videre til Sørsdal. På slaktehuset traff han de to ungguttene Jan Erik Pedersen, født xx.xx.1942 (1. vitne) og Børre Hallvard Samuelsen, født xx.xx.1946 (2. vitne). De spurte om de fikk lov til å være med på turen, og da Tjugum ga tillatelse til dette lot han guttene sette seg inn i førerhuset hvor de ble plasert ved siden av Tjugum. Like etter at bilen hadde forlatt slaktehuset for å kjøre til Sørsdal, traff de på Tore Pedersen som Tjugum kjente godt fra før og som mange ganger tidligere hadde vært med Tjugum på hans turer. Tjugum stoppet bilen og spurte om Tore ville være med. Dette svarte Tore ja til, og etter at han hadde satt seg fremme ved siden av de andre guttene, fortsatte turen til Sørsdal. Her ble så de tre kuene til Sørsdal lastet inn på bilen slik at det i det hele ble 7 kuer på lasteplanet. Da også Sørsdal selv skulle være med, ble det bestemt av Tjugum at Sørsdal skulle sitte foran hos Tjugum og at guttene skulle sitte i avdelingen bakerst på lasteplanet. Da Tjugum ga denne beskjeden til guttene advarte han dem samtidig mot å klatre opp. De skulle holde seg på «bånn» som han sa.

Side:144

Ikke desto mindre varte det ikke lenge etter at kjøringen fra Sørsdal var begynt, før alle tre guttene klatret opp og satte seg på skilleveggen mellom dyrene og baklemmen. De holdt seg fast ved å støtte seg mot dyrene. Hodene til alle tre guttene kom på denne måten til å rage en del over lasteplanets vegger. Alle tre hadde ansiktene vendt i motsatt retning av kjøreretningen. Tore satt i midten.

På denne måten ble guttene sittende til bilen var kommet til oppkjørselen til Lier sykehus. Jan-Erik og Børre hoppet da ned, fordi de syntes det ble for kaldt å sitte slik i lengden.

Oppkjørselen til Lier sykehus ligger bare mellom 100 og 200 meter fra jernbaneundergangen ved Lierbyen, og straks etter at Jan-Erik og Børre hadde hoppet ned, ble Tore under bilens passering av undergangen rammet i bakhodet av en av jernbjelkene som holder broen.

Det synes å fremgå av politirapporten at Tore umiddelbart før han ble truffet skal ha reist seg, slik at han ble stående med det ene benet på skilleveggen og med det andre på en av tverrlektene på baklemmen. Men da det er på det rene at Tore ble truffet i bakhodet, kan han ikke i den oppreiste stilling ha raget noe større mer opp over presenningstaket enn da han satt på skilleveggen. Det er for øvrig vanskelig å forstå hvorledes Tore i sin nokså ubekvemme stilling skulle fått tid til å innta den nye stillingen. Alt tyder derfor på at han slik som de andre guttene har forklart under hovedforhandlingen, er blitt påkjørt i sittende stilling.

Det er av Tjugum opplyst at han kjørte med en fart av 40/50 km da ulykken hendte.

Etter at Tore var truffet, falt han bevisstiøs ned på lasteplanet der de andre guttene sto, og da disse skjønte at Tore var kommet alvorlig til skade, ropte de på Tjugum, men han hørte dem ikke. For å få gitt Tjugum beskjed om det som hadde hendt, måtte derfor den ene av guttene, Børre klatre over skilleveggen og krype mellom dyrene bort til førerhuset. Her fikk han med stort besvær banket på, og fikk på den måten Tjugum omsider til å stoppe bilen. Den var da kommet til Linnesvolden eller Vallesletta, ca. 2-3 km fra det sted ulykken hendte. Etter at Tjugum hadde sett hvor alvorlig Tore var kommet til skade, kjørte han ham til Drammen sykehus hvor han straks ble tatt under legebehandling. - - -

Retten skal først behandle og ta standpunkt til om Tjugum ved anledningen har utvist ansvarsbetingende uaktsomhet. Hvis retten må svare ja på dette spørsmålet, behøver den ikke å ta standpunkt til om det foreligger erstatningsplikt på objektivt grunnlag.

Det som straks springer i øynene når man skal vurdere Tjugums forhold i denne saken, er at han ved å plasere Tore og de andre guttene i avlukket bakerst på lasteplanet, avskar seg enhver kontakt med guttene under turen. De satt som i en felle og kunne ikke om noe galt skulle hende, få kontakt med Tjugum uten at en av dem klatret opp og steg over skilleveggen.

Nå er riktignok skilleveggen en del lavere enn sideveggene og ved å utvise den største forsiktighet kunne vel den gutten som skulle underrette Tjugum ha greiet å komme over uten å få hodet opp over sidelemmene, men slik forsiktighet ville vel ingen ha kunnet kreve av en unggutt. Hadde m.a.o. et eller annet hendt guttene før jernbaneundergangen og en av dem hadde måttet klatre over skilleveggen for å gi føreren

Side:145

beskjed, ville han uten at noen kunne bebreide ham for uforsiktighet, ha kunnet bli rammet på samme måten som Tore ble det.

Dette viser etter rettens mening to ting.

For det første at det seg selv var uaktsomt av Tjugum å plasere guttene bak og for det annet at den advarselen guttene fikk, ikke kan tillegges avgjørende betydning.

Det er godtgjort at Tjugum advarte guttene mot å klatre opp før tilbaketuren fra Sørsdal tok til, men det må samtidig legges til grunn at ingen av guttene har oppfattet advarselen som annet enn en påminnelse om, at de ikke måtte klatre opp for da kunne de risikere å falle av. Ingen av guttene har kjent til noen undergang eller satt advarselen i forbindelse med en jernbaneundergang som skulle passeres, og at de av denne grunn måtte holde seg nede.

Det er rettens oppfatning at hvis Tjugums advarsel skulle kunne tillegges avgjørende betydning, måtte den ha gått ut på å forklare guttene hvorfor det var så farlig å klatre opp. Tjugum burde ganske enkelt ha forklart dem at det ville være forbundet med livsfare å stikke hodene over sidelemmene fordi bilen skulle passere en eller flere lave jernbaneunderganger. Slik advarselen ble gitt, kunne den umulig vekke guttene til ettertanke eller få dem til å skjønne at det var noe særlig farlig å klatre opp. Å gjøre dette og likevel greie å holde seg fast skulle de nok klare. Slik har de åpenbart resonnert, og det forklarer hvorfor de så fort glemte den advarselen de hadde fått.

Det var videre etter rettens oppfatning en feil av Tjugum å fortsette kjøringen gjennom undergangen med samme hastighet som den han hadde hatt før undergangen, nemlig 40/50 km. Han hadde bare 12 cm klaring å kjøre på, og han hadde ikke slik forholdene lå an lov til blindt å gå ut fra at alt var som det skulle hos barna. Det er rettens oppfatning at han bare skulle ha kjørt med ganske sakte fart gjennom undergangen. Ulykken ville i så fall neppe ha hendt.

Retten er etter det anførte kommet til det resultat at det er utvist ansvarsbetingende uaktsomhet fra Tjugums side. Tore skulle derfor ha krav på full erstatning med mindre det kan antas at også han kan bebreides skyld.

Det skal her innledningsvis bemerkes at Tore allerede før ulykken var treg i alle sine reaksjoner, og at hans evner lå under det normale (se den sakkyndige Gjessings uttalelse, dok. 10). Man kan derfor si at selv om en gutt på 13 år vanligvis har skyldevne i relasjon til ikrl. §25, må retten ved sin avgjørelse av om skyldfordeling skal komme på tale, ta hensyn til guttens individuelle utrustning. I dette tilfelle må man derfor ta hensyn til at Tore hadde mindre forutsetninger for å forstå meningen med Tjugums advarsel enn en vanlig utrustet 13-åring. Et moment som også bør tillegges vekt, er at Tore ikke var alene om å klatre opp, men at guttene handlet «i flokk» og formentlig etter oppmuntring fra hverandre. Som kjent handler barn lettere overilet når de opptrer sammen enn når de opptrer hver for seg. Dette burde Tjugum ha tenkt på før han lot alle tre guttene få lov til å plasere seg i avlukket bak. Han må for øvrig opprinnelig ha tenkt på dette siden han først bestemte at bare den eldste av guttene skulle sitte bak. Men da også de andre guttene gjerne ville være hvor den eldste var, føyet Tjugum dem. Det bør også

Side:146

telle i favør av Tore og de andre guttene at det i lengden måtte bli kvalmt og ufyselig å stå på bunnen av lasteplanet bak alle de dyrene. Det var derfor nokså unnskyldelig at de søkte opp for å få frisk luft.

Men selv om det foreligger mange unnskyldende momenter for Tores oppførsel, må han dog etter rettens mening ha skjønt at når Tjugum hadde forbudt ham å klatre opp, så var det fordi han ville kunne utsette seg for en eller annen fare. Selv om Tore ikke har hatt forutsetninger for å skjønne den egentlige faren ved å klatre opp, har han dog trosset Tjugums advarsel og derved ved egen uaktsomhet medvirket til skaden. Han bør derfor bære en del av følgene selv, jfr. strl. ikrl. §25, 2. ledd.

Idet retten holder opp mot hverandre den uaktsomhet Tjugum har utvist og den uaktsomhet Tore kan lastes for, finner retten at Tjugum bør bære 2/3 og Tore 1/3 av det tap Tore er påført som følge av den skaden han pådro seg under kjøreturen med Tjugum den 9. september 1957.

Skaden:

Tore ble etter ulykken kjørt til Drammen sykehus hvor han ble liggende til 29. mars 1958. Han ble behandlet bl.a. av dr. B. Berg-Jensen som i sin erklæring, dok. 12 ad 1, gjør nærmere rede for guttens tilstand da han kom inn og hvorledes han var ved utskrivningen.

Ved innleggelsen hadde han svær hodeskade med hjernerystelse og betydelig lammelse i begge ben, men mest i venstre. Under behandlingen på sykehuset kom det til en langsom bedring av tilstanden. I slutten av sin erklæring gjør dr. Berg-Jensen oppmerksom på muligheten av epilepsi som følge av hodeskaden.

Den 9. juli 1959 ble Tore undersøkt av overlege Leif Emblem ved Drammen sykehus. Overlegens funn og konklusjon er inntatt i dok nr. 13 ad 1.

Overlegen sier at hjerneskaden er meget betydelig, og at den av skaden betingede invaliditet er meget stor. Han mener at det i fremtiden ikke vil skje noen vesentlig forandring i hans tilstand. Han anslår på det tidspunkt invaliditeten til 60-70 %.

Den 31. mars 1960 ble Tore undersøkt på Nevrofysiologisk laboratorium av dr. med. Arne Lundervold. Han konkluderer med følgende:

«EEG tyder på at pasienten har omfattende hjerneskade som ennu ikke har falt helt til ro, slik at pasienten senere kan få epilepsi hvis han ikke allerede nå har en form for denne lidelse.»

Den 18. mars 1960 ble Tore undersøkt ved skolepsykologisk kontor i Drammen av dr. philos. Hans-Jørgen Gjessing. Undersøkelsen omfattet testing for intellektuell kapasitet med tanke på evner, skolekunnskaper og alminnelig informasjonsnivå. Den sakkyndige hadde også samtale med Tores mor og flere av Tores lærere i folkeskolen. Om Tores personlighetsstruktur sier dr. Gjessing:

«Ved siste undersøkelse her virket Tore Pedersen treg, mimikkfattig, apatisk og interesseløs, altså i grove trekk det samme inntrykk som han ga her ved undersøkelsen før ulykken.»

Dr. Gjessing fremholder imidlertid at Tores klasseforstander ved Strømsø skole, som har hatt Tore lengst tid både før og etter ulykken, har uttalt at guttens utholdenhet er blitt mindre enn før, og at hans

Side:147

selvtillit er blitt betydelig redusert. Han har også vist klare tegn på økende irritabilitet og vanskeligheter med den sosiale tilpasning. Videre fremholder han at den økende irritabilitet og det sosiale tilpasningsbesvær kanskje kan være tegn på en begynnende epileptoid personlighetsutformning. Om hans intelligensnivå uttaler den sakkyndige at hans evner ligger under det normale. Videre uttaler han at det foreligger ingen sikre holdepunkter for at ulykken hittil har ført til noen nevneverdig intelligensmessig reduksjon.

Om skoleferdigheter og skolefremgang uttaler den sakkyndige:

«Tore Pedersens skoleferdigheter var relativt sett noe bedre i 5. klasse (ved skoleårets avslutning) enn ved utgangen av 7. klasse. Men resultatet var på begge klassetrinn dårlig, med unntak av praktiske fag, f. eks. sløyd, hvor han hevdet seg middels eller til betydelig over middels. Ved ulykken mistet han sjansen til å forbedre sitt skolestandpunkt gjennom den mer individuelt tilrettelagte undervisning som gis i en spesialklasse. I denne sammenheng bør det også understrekes at Tore Pedersens yrkesmessige muligheter nettopp lå på det praktiske område. Forutsetninger for et boklig yrke, det være seg det aller enkleste, har han aldri hatt, og de er nok helst blitt ytterligere redusert ved ulykken. Noen tilpasning (omskoling) i retning av boklig yrke hvor den rent fysiske invaliditet ville være mindre hemmende, synes ikke å komme på tale.»

Overlege Br. Ingebrigtsen, Ullevål sykehus, som har undersøkt Tore den 22. august 1960, har i sin erklæring, dok. nr. 12 bl.a. uttalt:

«Etter det foreliggende å dømme har skadede ved ulykken 9. september 1957 pådratt seg en meget betydelig hodeskade med fremdeles bestående lett lammelse i høyre arm og sterk lammelse i begge ben. De nevrologiske utfallsfenomener jeg har påvist viser at det dreier seg om en ikke lite utbredt beskadigelse av hjernen.

I samme retning peker de funn som dr. med. Arne Lundervold har gjort ved den elektroencephalografiske undersøkelse. Det foreligger abnorm elektrisk aktivitet i skadedes hjerne, en aktivitet som viser at det er mulighet for at skadede vil kunne få epilepsi av post-traumatisk art. Skadede har imidlertid hittil, etter hva jeg kan dømme, ikke frembudt sikre tegn på epilepsi.

Av skolepsykologens erklæring fremgår, at innhentede opplysninger fra skadedes lærer går ut på at gutten etter ulykken 9. september 1957 var mindre utholdende enn tidligere, og at selvtilliten var blitt redusert. Dertil viste han økende tegn på irritabilitet og vansker med den sosiale tilpasning.

Det foreligger dog ikke sikre holdepunkter for at ulykken hittil har ført til noen nevneverdig intelligensmessig reduksjon.

Det må videre etter min mening sies å være godtgjort at skadede alt før ulykken hadde vanskelig for å klare seg på skolen, og at han etter ulykken med dens følger, ytterligere mistet muligheten for å klare middels skolegang. Angående skadedes utsikter for erverv i fremtiden, så tror jeg han skulle ha en sjanse i enkleste håndverksarbeide av sådan art at han vesentlig kan sitte å arbeide. Noe i retning av fagutdannelse mener jeg han ikke har mulighet for.

Etter det foreliggende å dømme er skadedes mentale kapasitet ikke

Side:148

vesentlig senket som følge av ulykken. De mest avgjørende og tyngst veiende invalidiserende følger etter skaden ligger i den defekte gang og den lette lammelse i høyre arm. Jeg mener det må ansees for sikkert at hans ervervsområde, selv om han ikke var rammet av ulykken 9. september 1957 ville ha ligget innenfor sektoren for enklere kroppsarbeide. Av denne grunn virker de motoriske defekter som ulykken har medført for gutten, særlig invalidiserende. Jeg finner å måtte ansette den varige ervervsmessige invaliditet skjønnsmessig og jeg tror den vil komme til å ligge omkring 60 %. Hertil kommer faren for post-traumatisk epilepsi. Om sådan komplikasjon skulle inntreffe vil invaliditeten bli større, men jeg finner det ikke mulig tallmessig å kunne uttrykke dette.»

Endelig har overlege Emblem den 18. oktober 1960 foretatt en kontrollundersøkelse av Tore. Overlegen konkluderer i sin erklæring, dok. nr. 13, slik:

«Der foreligger en svær traumatisk hjerneskade (traumatisk encephalopati) med lesjon av begge hjernehalvdeler, mest venstre. Denne hjerneskade har medført svakhet i begge ben, med gang- og balansevansker, svakhet i høyre arm, hånd og fingre, med temponedsettelse og betydelig klossethet.

Hjerneskaden har videre redusert hans psykiske kapasitet og forårsaket nedsatt utholdenhet, svekket hans selvtillit, øket hans irritabilitet og resultert i en dårligere sosial tilpasning enn han hadde før skaden.

Elektroencephalogrammet viser et mønster som kan tyde på at hjernelesjonen har epileptogene egenskader. Det er mulig at de kortvarige attakker av svimmelhet som han har hatt, er epileptiske ekvivalenter (varianter av epilepsi). Det er riktig som dr. philos. Hans Jørgen Gjessing sier at hans spesielle personlighetstrekk minner meget om de som sees hos epileptikere.

Hans yrkesmessige muligheter er sterkt begrenset. Han vil kanskje kunne klare det aller enkleste praktiske arbeide. Jeg vil imidlertid fremheve at han ikke vil kunne arbeide på stiger, ikke på stillaser, ikke ombord i et skip, ikke i nærheten av «farlige» maskiner. Det er lite sannsynlig at han vil kunne klare å arbeide i larmende fabrikklokaler og jeg har liten tro på at han vil klare skiftarbeide.

Jeg antydet i min erklæring av 9. juli 1959 en varig invaliditet på 60-70 %. Etter å ha sett elektroencephalogrammet og resultatet av den psykologiske testing vil jeg anslå den i skaden betingede varige invaliditet til 70-80 %.»

Som det går frem av de sakkyndiges uttalelser har Tore Pedersen ved ulykken pådradd seg en meget alvorlig skade med stor invaliditet. Noen bedring i tilstanden kan en neppe regne med. Det må tvert imot tas med som en mulighet at han senere vil få epilepsi som følge av hodeskaden.

Det har angående dette spørsmål vært drøftet mellom prosessfullmektigene om muligheten for at epilepsi kan inntreffe skulle holdes utenfor erstatningsberegningen nå, men da prosessfullmektigene ikke har kunnet enes om formuleringen for en slik deling av kravet, er retten henvist til å pådømme kravet i sin helhet. Retten må således ved fastsettelsen av invaliditeten og erstatningen også ta hensyn til mulig

Side:149

posttraumatisk epilepsi, idet det etter de foreliggende legeopplysninger må regnes med en slik mulighet.

Retten finner med støtte, spesielt i overlege Emblems erklæring, at Tores invaliditet kan settes til 80 %.

Erstatningen:

Tore er som nevnt født xx.xx.1944. Han var således 13 år og 4 måneder da ulykken hendte. Tores far er fabrikkarbeider uten formue.

Tore sto alt før ulykken noe tilbake intelligensmessig sett, og det hadde neppe kommet på tale med noen videre skoleutdannelse eller opplæring i teoretiske fag. Det er opplyst at han er fingernem og at han har vært flink i sløyd, men det mest sannsynlige er at han ville ha gått inn i arbeidslivet som fabrikkarbeider. Med den skaden han har pådradd seg må dette ansees som lite sannsynlig.

Tore har for tiden ansettelse ved travbanen, hvor han har en inntekt på kr. 60 pr. uke. Hans arbeid består i å gjøre rent i stallen. Han er glad i hester og så vidt skjønnes greier han det arbeid han nå har, men om det blir av noen varighet er usikkert.

Det er for øvrig vanskelig å vite på det nåværende tidspunkt hvorledes Tore rent ervervsmessig vil kunne klare seg. Han kan kanskje få noe hjelp etter den nye loven om vanføre, men hva han i tilfelle kan læres opp til er usikkert.

Fastsettelsen av erstatningen må derfor skje rent skjønnsmessig og på grunnlag av retningslinjene i ikrl. §19.

Av omstendigheter som bør tillegges vekt er av de saksøkte anført, at det bare var av sin godhet uten nyttehensyn, som gjorde at Tjugum tok med seg Tore.

Det faktiske forhold er imidlertid at så vel Tore som de andre guttene gjorde en del nytte for seg da de var med på turene. De jaget på dyrene når disse skulle hales opp i bilen på den bratte baklemmen som var slått ned som «landgang», og de gjorde rent etter dyrene i bilen etter turenes slutt.

Det er ikke fra saksøkerens side prosedert på at disse ytelser fra Tores side gjorde ham til «betalende passasjer», og retten behøver derfor ikke å komme nærmere inn på denne side av saken, men når de saksøkte har fremholdt at transporten av Tore utelukkende skjedde av ren velvilje overfor gutten, kan ikke retten være enig i dette.

Etter provokasjon fra saksøkerens prosessfullmektig har forsikringsselskapet fremlagt en motorvognforsikring tegnet av Arne Tjugum i selskapet for tidsrommet 6. september 1956-6. september 1959 og med en forsikringssum på inntil kr. 100 000 for hver skadet person. Begge de saksøkte har gitt uttrykk for at tilleggspolisen ikke dekker et sånt ansvar som det her kan være tale om. De har for øvrig hevdet at selv om det var tegnet en forsikring av Tjugum, som måtte antas å omfatte et tilfelle som det vi behandler, ville det ikke vært anledning for retten til å ta hensyn til den ved utmålingen av erstatningen.

Siden det er hevdet fra de saksøkte at den av Tjugum tegnede tilleggsforsikring ikke omfatter det foreliggende tilfelle, kan retten naturligvis ikke ta hensyn til forsikringen idet det ikke er rettens

Side:150

oppgave å avgjøre dette spørsmålet. Men retten vil ha tilføyet at siden Tjugum ifølge sin egen forklaring så å si daglig det siste året har hatt Tore med seg på sine turer, burde han ha sørget for at gutten på en eller annen måte var blitt forsikret. Å forlange at gutten eller hans foreldre skulle holde ham forsikret for forskjellige biluhell som kunne inntreffe, ville være for meget forlangt.

Tapet i fremtidig erverv for Tore er av hans prosessfullmektig anslått til ca. kr. 270 000. Til orientering for retten er fremlagt et brev fra Rikstrygdeverket datert 30. november 1960. Dessuten er det vist til forskjellige statistikker.

Foruten erstatning for tap i fremtidig erverv har saksøkeren også krevet erstatning for den arbeidsfortjeneste han har gått glipp av fra ulykken til domsavsigelsen. Det er i denne forbindelse gjort gjeldende at Tore hjalp sin mor med å gå med aviser (Aftenposten) da ulykken hendte. Hun har forklart at gutten gjorde omtrent halvparten av arbeidet, idet hun gikk med avisen om morgenen og Tore om kvelden. Morens fortjeneste utgjorde kr. 235 pr. måned, og regner en halvparten for Tore skulle det til i dag representere et tap på ca. kr. 4000 (det er 39 mnd. à kr. 117,50).

De saksøkte har ikke villet godta dette som tap for gutten.

Retten finner imidlertid at gutten også har hatt et direkte tap i arbeidsinntekt før dommen, men da også dette tap er vanskelig å fastsette nøyaktig, vil det bli inkludert i erstatningen for tap i fremtidig erverv.

Retten er alle forhold tatt i betraktning kommet til det resultat, at det samlede tap Tore er påført ved ulykken skjønnsmessig kan fastsettes til kr. 165 000. Da Tore må bære 1/3 av tapet selv vil han bli tilkjent kr. 110 000. Hertil kommer så prosessrenter med 4 % fra forliksklagens forkynnelse den 29. august 1959 til betaling skjer.

Av det tilkjente beløp svarer forsikringsselskapet solidarisk med saksøkte nr. 2 for kr. 20 000. - - -