RG-1964-384

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1963-11-18
Publisert:	RG-1964-384
Stikkord:	Ekspropriasjon av odelsjord
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 18. november 1963 i kjæremålssak nr. 113/1963.
Parter:	1. Gudrun Burull, 2. Anna Sand, 3. Olaf Sand (høyesterettsadvokat A. Aschim) mot 1. Lunner kommune v/ordføreren (høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud), 2. Ragna Sand (høyesterettsadvokat Trygve Fremstad).
Forfatter:	Lagdommerne Jens Fagereng, Otter Boberg, Henry Østlid
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §16, Tvistemålsloven (1915) §72, §74, §75, §78, §79, Skjønnsprosessloven (1917) §2, Oreigningsloven (1959) §12, §2

Ved kgl. res. 21. juni 1963 fikk Lunner kommune i medhold av §2 nr. 26 i lov om oreigning av fast eiendom av 23. oktober 1959 tillatelse til å ekspropriere 16 836 m2 av Sand g.nr. 58 b.nr. 1 i Lunner til nytt kommunehus. Lunner kommune fremsatte 16. august 1963 begjæring til Hadeland og Land herredsrett om ekspropriasjonsskjønn. Begjæringen er rettet mot fru Ragna Sand som saksøkt.

Gudrun Burull, Anna Sand og Olaf Sand reiste ved prosesskrift av 21. september 1963 intervensjonssøksmål i henhold til tvistemålslovens §74, jfr. skjønnslovens §2. Ved prosesskrift av 25. september 1963 ble intervensjonssøksmålet frafalt. Gudrun Burull, Anna Sand og Olaf Sand erklærte i stedet hjelpeintervensjon i henhold til tvistemålslovens §75.

Under skjønnsforretningen 27. september 1963 nedla Gudrun Burull, Anna Sand og Olaf Sand denne påstand:

«1. Prinsipalt: Skjønnsbegjæringen avvises.

Subsidiært: Skjønnet nektes fremmet.

2. Saksøkeren tilpliktes å erstatte hjelpeintervenientene deres saksomkostninger.»

Lunner kommune med tilslutning av saksøkte Ragna Strand bestred at retten til hjelpeintervensjon var til stede og nedla denne påstand:

«Prinsipalt: Hjelpeintervensjonen avvises.

Subsidiært: Skjønnet fremmes.

I begge tilfelle: Hjelpeintervenientene tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger til Lunner kommune.»

Herredsretten - sorenskriveren med skjønnsmenn - avsa 5. oktober 1963 kjennelse med denne slutning:

«Kravet om hjelpeintervensjon avvises.»

Det fremgår av kjennelsen at saksomkostninger ikke ble ilagt.

I tilknytning til denne kjennelse ble det samme dag avhjemlet skjønn med denne slutning:

«Erstatningen til Ragna Sand for avståelse av 16 836 m2 av g.nr. 58, b.nr. 1 i Lunner, settes til kr. 4,50 pr. kvadratmeter.

I saksomkostninger betaler Lunner kommune til Ragna Sand

Side:385

600 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av dette skjønn.»

Saksforholdet for øvrig fremgår av herredsrettens kjennelse og skjønn.

Gudrun Burull, Anna Sand og Olaf Sand har påkjært herredsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett og har nedlagt denne påstand:

«1. Herredsrettens kjennelse og det skjønn den danner grunnlaget for, oppheves.

2. Kjæremotpartene tilpliktes in solidum til å erstatte de kjærende parter saksomkostninger.»

De kjærende parter har under henvisning til sine anførsler for herredsretten gjort gjeldende:

«Eiendommen Sand er odelsjord som ble overtatt av eldste sønn Jul. Sand. Ragna Sand, som sitter i uskiftet bo, har ikke odelsrett, og hun besitter kun eiendommen beskyttet av odelslovens §16 femte ledd. Hjelpeintervenientene, som er samtlige gjenlevende søsken etter Jul. Sand, hevder å ha en aktuell odels- og løsningsrett til eiendommen. Hva spesielt angår Olaf Sand, som er best odelsberettiget, har han ved enhver anledning siden 1953 vist at han er interessert i å løse eiendommen. Foranlediget ved at Ragna Sand i 1961 hadde solgt en parsell av eiendommen til Telegrafverket, reiste han i 1962 sak ved denne rett mot Ragna Sand med krav om fastsettelsesdom for at hun var uberettiget til å selge tomter av eiendommen. Herredsrettens dom, som gikk Olaf Sand imot, er innbrakt for Høyesterett, men er ennå ikke avgjort.

Såfremt saksøkeren vinner fram med sitt ekspropriasjonskrav vil hjelpeintervenientenes odelsrett til det areal som kreves avstått gå tapt, og en gjennomføring av avståelsen vil derfor bety et umiddelbart rettsinngrep mot dem.

De odelsberettigede søsken har derfor en rettslig interesse i at saksøkte «vinner», d.v.s. at ekspropriasjonskravet ikke får medhold. Vilkårene for hjelpeintervensjon etter Tl. §75 er således tilstede. Hjelpeintervenientene vedtar også avgjørelsen som bindende for seg, jfr. §79 annet ledd og de har derfor også partsrettigheter som nevnt i §72 annet ledd.

Ved avgjørelsen av spørsmålet om retten til hjelpeintervensjon kan det ikke tillegges betydning at den odelsløse besitter under saken ikke har bestridt saksøkerens ekspropriasjonsadgang med grunnlag i den gitte tillatelse til tvungen avståelse. Det avgjørende må være at fru Sand som følge av at hun har motsatt seg en frivillig overdragelse av det areal som nå er gjenstand for tvungen avståelse, står som saksøkt under ekspropriasjonssaken. Hun står da prosessuelt i den stilling at hun motsetter seg at ekspropriasjonskravet blir gjennomført, og hjelpeintervenientene må da ha rettslig adgang til å opptre i saken til støtte for dette standpunkt.

Når det gjelder det nærmere innhold av den rettslige interesse som hjelpeintervenientene har i denne sak, gjøres det gjeldende at Ragna Sand, som sitter med eiendommen beskyttet av

Side:386

odelslovens §16 femte ledd, ikke besitter denne med full eiendomsrett og må ansees å være bundet i sine disposisjoner m.h.t. de enkelte deler av eiendommen. Ved bedømmelsen av hennes rettslige stilling som eier må det legges avgjørende vekt på formålet med odelslovens §16, 5, nemlig å beskytte gjenlevende odelsløse ektefelle mot å bli ordrevet sålenge han eller hun forblir ugift. Det er her gjenlevendes bruksrett, ikke eiendomsretten, som er det primære.

Det erkjennes at odelsberettigede vanligvis ikke har krav på å bli medtatt som parter under en ekspropriasjon, men i en situasjon som den foreliggende står de odelsberettigede i en annen og sterkere stilling; de har en aktuell løsningsrett som alene midlertidig er stengt, p.g.a. odelslovens §16 femte ledd.

Mot ekspropriasjonskravet rettes den innvending at en ekspropriasjon som har til formål å overføre den fulle eiendomsrett, ikke kan gjennomføres når ekspropriasjonskravet bare rettes mot Ragna Sand som ikke er i besittelse av samtlige de rettigheter eksproprianten søker å erverve.

Det hevdes videre at ekspropriasjonstillatelsen ikke er istandbragt på lovlig måte. Etter den odelsrettslige stilling hjelpeintervenientene innehar, er det en feil ved den kongelige resolusjon at forskriftene i oreigningslovens §12 annet ledd ikke er fulgt. Etter denne bestemmelse skal hver den som inngrepet er rettet mot gis anledning til å uttale seg før det treffes avgjørelse i saken. Såfremt dette hadde vært gjort er det en nærliggende mulighet for at avgjørelsen ville ha fått et annet utfall.»

I tilslutning hertil har de kjærende parter gjort gjeldende:

«Når det har vært nødvendig å fremme skjønn for tvungen avståelse av arealet, er det fordi fru Ragna Sand har nektet å avstå arealet frivillig.

Når de kjærende parter da søker å hindre den tvungne avståelse ved som hjelpeintervenienter å fremme påstand, prinsipalt om avvisning av skjønnsbegjæringen, subsidiært om at skjønnet skulle nektes fremme, opptrådte de kjærende parter «til støtte» for fru Ragna Sand selv om hun for sitt vedkommende ikke var enig i de kjærende parters påstand.

Fru Ragna Sand vil neppe benekte at hun i og for seg intet har i mot avståelsen. Når hun ikke har gått med på frivillig overdragelse, er det grunnet tvisten, som nå står for Høyesterett, om hun har rett til å foreta salg av tomter av eiendommen når hun bare sitter med den i medhold av odelslovens §16 femte ledd.

Fru Ragna Sand ville med urette få både i pose og sekk om hun av hensyn til odelslovens §16 femte ledd kan erklære at hun ikke overdrar arealet frivillig samtidig med at hun skulle kunne avvise de kjærende parters hjelpeintervensjon med den begrunnelse at hun ikke motsetter seg avståelsen og at de kjærende parter, som vil søke å hindre avståelsen, derfor ikke opptrer til støtte for henne.

De kjærende parters hjelpeintervensjon skulle under hver omstendighet ikke vært avvist etter at de kjærende parter for

Side:387

herredsretten avga erklæring etter rettergangslovens §79, 2. ledd, jfr første ledd og §72 annet ledd.

Riktignok stred de kjærende parters påstand prinsipalt om avvisning, subsidiært om nekting av skjønnets fremme, mot fru Ragna Sands erklæring om at hun ikke fant grunnlag for å motsette seg den tvungne avståelse, men det ville åpenbart komme henne til gode om de kjærende parters påstand ble tatt til følge når hennes standpunkt er at hun ikke vil selge frivillig og derved har gjort den tvungne avståelse nødvendig.»

De kjærende parter hevder videre at fru Ragna Sand burde meddele sitt reelle standpunkt.

Når det gjelder odelslovens §16 femte ledd, tilsier ikke lovgrunnen at den gjenlevende ektefelle kan selge tomter. Når Lunner kommune ved ekspropriasjon ønsker overført eierrådigheten over en del av eiendommen til seg, må alle som sitter med deler av denne eierrådighet gis anledning til å uttale seg før ekspropriasjonstillatelse blir gitt og de må stevnes til ekspropriasjonssaken.

De kjærende parter avga for herredsretten erklæring om at de vedtok avgjørelsen som bindende for seg. Hjelpeintervensjonen skulle da ikke under noen omstendighet vært avvist, jfr. tvml. §79 første ledd og §72 annet ledd.

Da skjønnet bygger på den påkjærte kjennelse, må også skjønnet oppheves hvis kjæremålet fører frem. De kjærende parter er med urette blitt avskåret fra å utøve partsrettigheter ved underskjønnet. Denne feil kan bare rettes ved at det holdes overskjønn. Fristen for å begjære overskjønn vil for øvrig være utløpet når kjæremålet er avgjort.

Lunner kommune og Ragna Sand har begge tatt til gjenmæle ved høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud og har nedlagt denne påstand:

«1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.

2. De kjærende parter tilpliktes in solidum å erstatte kjæremotpartene saksomkostninger.»

Motpartene har henholdt seg til sine anførsler for herredsretten og hevder at vilkårene for hjelpeintervensjon ikke er til stede. Fru Ragna Sand erklærte på forespørsel fra kommunen at hun ikke var villig til å overdra arealet til kommunen frivillig. Kommunen fikk deretter ekspropriasjonstillatelse ved kgl. res. av 21. juni 1963. Etter at ekspropriasjonstillatelse er meddelt motsetter hun seg ikke at ekspropriasjonen blir gjennomført. Hun var og er av den oppfatning at den kongelige resolusjon er fullt gyldig og hun bestrider ikke resolusjonens lovlighet. Når Ragna Sand som eier av eiendommen er enig i at de lovlige betingelser for ekspropriasjon foreligger, blir det ikke hjelpeintervensjon når de kjærende parter i strid med hennes oppfatning vil gjøre gjeldende at den kgl. res. er ulovlig og at betingelsene for ekspropriasjon ikke er til stede. Motpartene viser til tvistemålslovens §78 første ledd.

Motpartene hevder at fru Ragna Sand som sitter med

Side:388

eiendommen i kraft av odelslovens §16 femte ledd, har full eiendomsrett til og vanlig eierrådighet over eiendommen. En dårligere odelsberettiget har ikke krav på å erklære hjelpeintervensjon når det blir ekspropriert arealer av en eiendom som tilhører en bedre odelsberettiget. Stillingen må bli den samme når det blir ekspropriert fra en enke som sitter med eiendommen i medhold av odelslovens §16 femte ledd. Selv om det er en ikke-odelsberettiget som sitter med eiendommen, kan ikke engang den best odelsberettigede erklære hjelpeintervensjon i ekspropriasjonssak, så lenge odelsløsning ikke er gjennomført.

Subsidiært gjør motpartene gjeldende at herredsretten fullt ut har drøftet og avgjort de innsigelser som de kjærende parter gjorde gjeldende for herredsretten.

Motpartene hevder at det i ethvert fall ikke kan bli tale om opphevelse av skjønnet. Blir begjæringen om rett til hjelpeintervensjon tatt til følge, kan dette ikke resultere i annet enn at de kjærende parter får adgang til å begjære overskjønn.

Lagmannsretten, som er kommet til samme resultat som herredsretten, skal bemerke:

At en eiendom er odelsjord hindrer ikke ekspropriasjon. Når det gjelder forholdet mellom ekspropriasjon og odelsrett vises til fremstillingen hos Schjødt: Norsk Ekspropriasjonsrett (1926) 24: «Når ingen har reist odelssøksmål før eiendommen er erhvervet av en ekspropriasjonsberettiget, så bortfaller odelsretten uten videre ved erhvervelsen av eiendommen. - Se Fliflet Rt-1920-321 ff., særlig side 322 III.: «Odelsrett er en med ekspropriasjonsretten konkurrerende rettighet, som kan ligge under i konkurransen med denne, men ikke selv være gjenstand for ekspropriasjon.» Schjødt uttaler videre, side 58: «Sålenge odelssak ikke er påbegynt bortfaller odelsretten uten erstatning... Odelsretten er da ingen økonomisk rett, og erstatning kan ikke kreves, se I foran. Når en sak er begynt, men før odelstakst er holdt, kan heller ikke erstatning kreves, fordi den odelsberettigede ikke lider noe tap. Dette er klart bare en del av eiendommen eksproprieres...» Retten viser også til annen utgave av Ekspropriasjonsretten (1947) side 111 og 211 flg. og til de dommer som er nevnt hos Schjødt og Voss (Odelsretten, 1957 121).

Det er sikker praksis at en odelsberettiget, som ikke har den aktuelle rådighetsrett over eiendommen, ikke har noe krav på å bli behandlet som part under en ekspropriasjonssak vedkommende odelsgården. Han antas heller ikke å ha noe krav på å opptre som hjelpeintervenient under ekspropriasjonssak mot eieren av odelsgården. En odelsberettiget vil nok være interessert i at odelsgodset ikke blir utsatt for ekspropriasjon. Rettslig sett kan han imidlertid ikke forhindre ekspropriasjon, han kan ikke kreve erstatning på grunn av ekspropriasjon, og han må som regel finne seg i ekspropriasjonen når den er gjennomført. Den odelsberettigede har derfor ikke den «rettslige interesse» som er forutsatt i tvistemålslovens §75. En intervensjonsrett for den

Side:389

odelsberettigede i ekspropriasjonssak angående odelsgodset synes i ethvert fall å ligge utenfor den alminnelige anerkjente ramme for adgangen til hjelpeintervensjon.

At den odelsberettigede vedtar avgjørelsen i ekspropriasjonssaken som «bindende» for seg, jfr. tvml. §79 annet ledd, antas uten betydning. Gjennomføringen av ekspropriasjonen medfører ikke noe «umiddelbart retsindgrep» for de odelsberettigede. De må finne seg i at deres eventuelle løsningsrett står tilbake i konkurranse med den som har fått ekspropriasjonstillatelse.

En odelsberettiget, som mener at hans odelsrett er i behold etter at eiendommen er overgått til den ekspropriasjonsberettigede, vil ha den utvei å gå til løsningssak, jfr. de avgjørelser som er nevnt i Rt-1951-467 og 1956 1124, hvor denne utvei er prøvet etter at eiendommen frivillig var overdradd til den ekspropriasjonsberettigede.

Det er på det rene at gården Sand er odelsjord i mannens slekt og at Ragna Sand sitter med gården i medhold av odelslovens §16 femte ledd. Ved Høyesteretts dom av 6. november 1956 ( Rt-1956-1141) er fastslått at de odelsberettigede ikke har rett til å løse gården så lenge odelsmannens enke sitter med eiendommen i medhold av odelslovens §16 femte ledd. Det antas fullt korrekt når fru Sand under disse omstendigheter er behandlet som saksøkt under ekspropriasjonsprosessen. Det er grunn til å anta at det her foreligger en reell ekspropriasjon fra kommunens side, og intet forsøk fra fru Ragna Sands side på å unddra den del av eiendommen som ekspropriasjonsbegjæringen omfatter fra de kjærende parters eventuelle rådighet, dersom de i fremtiden kommer til å ta eiendommen på odel, når hennes rådighetsrett etter odelslovens §16 femte ledd opphører. Slik lagmannsretten ser saken står de kjærende parter ikke i annen stilling enn de odelsberettigede i et hvilket som helst tilfelle hvor det er tatt skritt til ekspropriasjon av odelsjorden: De må finne seg i at ekspropriasjonssaken går sin gang. De har ikke partsrettigheter i ekspropriasjonssaken og har heller ikke noen adgang til å opptre som hjelpeintervenienter for saksøkte.

Etter det anførte vil herredsrettens kjennelse bli å stadfeste.

Saksomkostninger i anledning av kjæremålet tilkjennes ikke, da saken i rettslig henseende har budt på visse tvil.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Herredsrettens kjennelse stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.