RG-1964-722

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1964-03-02
Publisert:	RG-1964-722
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 2. mars 1964 i ankesak nr. 370/1963.
Parter:	Staten v/ Forsvarsdepartementet (høyesterettsadvokat Arne Dahl) mot Trygve Sælid (overrettssakfører Finn Eriksrud).
Forfatter:	Lagdommerne Arne Jahren, Paul H. Vindhol, Erling Slyngstad
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §11, Lov om uføretrygd for militærpersoner (1953) §26, Lov om uføretrygd for militærpersoner (1953), Militære Straffelov (1902) §78, §30

Den 21. juni 1963 avsa Oslo byrett dom med slik domsslutning:

«Innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom betaler Staten v/Forsvarsdepartementet til Trygve Magnor Sælid kr. 20 000 med 4 prosent i årlig rente derav fra 14. august 1962 til betaling skjer.»

Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner.

Staten v/Forsvarsdepartementet har påanket dommen til lagmannsretten og har nedlagt slik påstand:

«Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Trygve Sælid, som har fått fri sakførsel også for lagmannsretten, har ved den for ham oppnevnte prosessfullmektig overrettssakfører Finn Eriksrud nedlagt denne påstand:

«Byrettens dom stadfestes og den beskikkede prosessfullmektigs salær fastsettes av lagmannsretten.»

Fra statens side hevdes det at byretten har tatt feil når den har funnet at det ikke er noe å bebreide Trygve Sælid. Etter statens oppfatning er det Sælid som ved sin egen uaktsomme kjøring har skylden for ulykken.

Det var ikke gitt beskjed om kolonnekjøring. Og selv om man vil betrakte kjøringen som en slags kolonnekjøring fritar ikke det Sælid for ansvar. Han hadde det fulle føreransvar og pliktet å følge vanlige trafikkregler. Det er således ikke avgjørende om Sælid kjente bataljonsordren, hvoretter farten ikke måtte være større enn 25 km/t. og avstanden mellom bilene ikke mindre enn 50 m. Men det er klart at han var kjent med denne ordre. Det er på det rene at farten fremover mot ulykkesstedet var for stor både etter bataljonsordren og etter trafikkreglene. Sælid var kjent på stedet. Han nærmet seg en smal bro og et veikryss, hvilket skulle tilsi spesiell forsiktighet. Resultatet av hans kjøring viser at farten har vært for stor og avstanden til forankjørende bil for liten. Den stans som det ble ved veikrysset var ikke av så ekstraordinær karakter at det kan frita Sælid.

Med hensyn til tegngivningen hevdes det fra statens side at selv om enkelte kan ha misforstått de tegn fenrik Dahl ga, har de iallfall ikke villedet Sælid, som selv har forklart at han ikke

Side:723

så noe tegn på strekningen mellom Skiftkroken og ulykkesstedet.

Byretten har videre tatt feil når den har funnet at fenrik Dahl har opptrådt på en måte som kan medføre erstatningsansvar. Selv generaladvokaten som sterkest kritiserte fenrik Dahl, har ikke ansett ham økonomisk ansvarlig.

Dahl ga ordre om enkeltvis utkjøring og at bilene skulle følge ham, det vil si ledes av ham, ikke at de skulle følge hans hastighet. Dahl ga tegn til møtende biler. Det er antagelig dette som er misforstått. Mellom Skiftkroken og ulykkesstedet ga han tegn til å sette farten ned før motorsykkelen øket farten. Han måtte ha lov til å regne med at dette tegn ble forstått og fulgt. Noen kontroll av dette var ikke mulig på den korte strekning frem til veikrysset. Som allerede nevnt så ikke Sælid noe tegn etter at Skiftkroken var passert. Noen årsakssammenheng mellom tegngivningen og ulykken var det således ikke.

Heller ikke ved selve veikrysset har Dahl opptrådt uaktsomt.

Selv om man skulle finne at Dahl på en eller annen måte har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet og at årsakssammenheng er til stede, kan dette ikke føre til motorvognansvar som gjør garantien etter motorvognlovens §11 effektiv. Skaden er voldt ved bruken av den bil som Sælid kjørte. Det kan da overhodet ikke oppstå noe objektivt bileieransvar overfor sjåføren Sælid, jfr. motorvognlovens §30, siste ledd 2. punktum, og dette uten hensyn til om det er noe å bebreide Sælid eller ikke. Da garantien etter §11 bare skal dekke bileierens ansvar, blir det allerede av den her nevnte grunn ikke tale om at Sælid kan holde seg til garantien.

I de tilfelle som er omhandlet i de to dommer som er påberopt av Sælid, Rt-1958-1158 og Rt-1959-641 var det ved bruken av motorvognene voldt skade på utenforstående tredjemann, en skade som motorvognførerne var ansvarlige for etter culparegelen, og da garantien etter foreliggende rettspraksis også ansåes å omfatte et slikt ansvar, kom man til at garantien måtte være effektiv, selv om det objektive bileieransvar etter motorvognlovens §30 på grunn av bestemmelser i spesiallovgivningen ikke kunne påberopes.

Foranlediget av spørsmål stillet under ankeforhandlingen uttalte statens prosessfullmektig at dersom skaden i det foreliggende tilfelle var en adekvat følge av at sjåføren i en av de forankjørende biler kjørte uaktsomt, altså en følge av bruken av en av disse biler, ville saken stille seg annerledes. Men slik uaktsomhet er - hevdet han - ikke utvist. Selv om man forutsetter at skaden helt eller delvis kan føres tilbake til uaktsomt forhold fra fenrik Dahls side - hvilket bestrides -, så er han en utenfor «bruken» av bilen stående tredjemann. Man kan ikke identifisere ham med noen av sjåførene eller tale om at han har brukt noen av bilene. Heller ikke har han vært «medhjelper» for noen av sjåførene. Den rolle han har spilt er nærmest trafikkonstabelens.

Likesom for byretten hevder staten at den skade Sælid er

Side:724

påført blir dekket helt ut ved den erstatning han mottar gjennom Rikstrygdeverket

Subsidiært påstår staten at Sælid på grunn av egen uaktsomhet selv må bære en del av tapet etter reglene om skyldfordeling.

Sælid har henholdt seg til byrettens dom, som han mener er riktig både i konklusjon og premisser. Spesielt angående den rettslige side av saken fremheves det at grunnlaget for Sælids krav er subjektiv skyld hos fenrik Dahl. Da kommer motorvognlovens §30 ikke inn i bildet. Etter prinsippet i motorvognlovens §11 hefter garantien også for tredjemannen, fenrik Dahls, erstatningsplikt, og det er likegyldig om skaden rammer bilføreren eller en annen. Fenrik Dahl var ikke en utenforstående tredjemann, det var tvert imot han som ledet hele kjøringen. Det har vært reist spørsmål om hvilken garanti det er som hefter, garantien for den bil Sælid kjørte eller garantien for den forankjørende bil, som sammenstøtet skjedde med. Sælids prosessfullmektig har anført at garantien for den forankjørende bil iallfall må hefte, men han antar at også garantien for den bil som Sælid kjørte, kan hefte.

Sælid har for lagmannsretten fremlagt en beregning over det tap han mener å ha lidt og kommer til å lide (etter fradrag av trygdeerstatningen). Hans konklusjon er:

A: Tap inntil domsavsigelsen (ca. 1. mars 1964) ca. kr. 36 000B: Årlig tap og utgifter i fremtiden » » 6 000C: Ny bil fra tid til annen » » 15-20 000

Likesom for byretten har Sælid under ankeforhandlingen forklart seg som part, og Jens M. Tunold, som var vognkommandør på den bil Sælid kjørte, har forklart seg som vitne. En rekke forklaringer som ble innhentet ved den gransking som ble foretatt av en nedsatt undersøkelseskommisjon, er dokumentert. Om dette og ytterligere dokumentasjon vises til rettsboken. Saken står i samme stilling som for byretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige byrettens begrunnelse, men finner det nødvendig å gå nærmere inn på den rettslige side av saken. Om de faktiske forhold kan lagmannsretten innskrenke seg til supplerende bemerkninger.

Når det gjelder Sælids forhold finner lagmannsretten at han har overtrådt både den stående bataljonsordre, som lagmannsretten må gå ut fra at han kjente, og de alminnelige trafikkregler, men noen grov overtredelse var det ikke. Under de særlige forhold som kjøringen foregikk under, og som byretten har redegjort utførlig for, finner lagmannsretten at den uaktsomhet som kan bebreides Sælid ikke er av slik størrelsesorden at det bør gi seg utslag i en skyldfordeling.

I tilslutning til byrettens fremstilling av fenrik Dahls forhold skal lagmannsretten av hensyn til lagmannsrettens syn på det rettslige spørsmål foreta en oppsummering av de forhold som viser fenrik Dahls ledelse av kjøringen:

Etter ildplanen for øvelsen skulle kanonene være i stilling og

Side:725

klare til skudd kl. 15.15. Ca. kl. 14.30 sammenkalte fenrik Dahl de 4 kanonkommandører, som samtidig var vognkommandører, for briefing (ordregiving). Om sjåførene var innkalt er uklart. Under briefingen kom løytnant Hammer til stede og beordret fenrik Dahl til «å raske på».

Fenrik Dahl ga beskjed om at han «selv ville kjøre foran for å dirigere kjøretøyene der hvor de skulle skille marsjrute» og - sier han - under kjøringen «ble vognene ledet» av ham. Han var - i ethvert fall fra Skiftkroken - klar over at kjøretøyene fulgte ham slik at det så ut som kolonnekjøring, og han ledet vognene ved tegn som benyttes ved slik kjøring.

Selv har han sagt at han etter passeringen av Skiftkroken ga tegn til nedsettelse av hastigheten, men sjåføren i første bil har forklart at det ble gitt tegn til økning av farten, og dette ble av vognkommandøren sendt videre til og av vognkommandørene på de etterfølgende biler. Det er videre på det rene at da tegnet var gitt, øket motorsykkelordonansen, som hadde fenrik Dahl sittende bak seg på motorsykkelen, hastigheten, hvilket i ethvert fall ikke skulle inngi vognkommandøren og sjåføren på den første bil noen mistanke om at de hadde misforstått tegngivningen. Også farten på første bil ble derfor satt opp, og det samme skjedde for de etterfølgende bilers vedkommende. Det er uforståelig at fenrik Dahl ikke skal ha vært oppmerksom på at bilene fulgte på.

Ordonansen har forklart at ca. 150 meter fra ulykkesstedet ga fenrik Dahl ordre om ytterligere økning av motorsykkelens fart. Før ordonansen stanset i krysset ved Brobakken, så han seg tilbake og konstaterte at den nærmeste vogn da ikke var over 100 m bak. Fenrik Dahl har sagt at idet han hoppet av motorsykkelen, så han at den første vogn befant seg kloss bak ham i en avstand av kanskje 50 meter. Han sprang så over veien som fører til Brobakken, altså til den østre del av krysset «for fra dette sted å lede vognene ved hjelp av tegn». I dette øyeblikk var første vogn bare 30 meter borte. Fenrik Dahl sto altså i kjørebanen der de to bakerste vogner skulle fortsette, og - sier han - han «prøvde å gi kjøretøyene (det vil si de to første) tegnet til å svinge til venstre».

Når man er oppmerksom på at det under briefingen ikke var opplyst ved hvilket veikryss de to første vogner skulle ta av, men at dette «ville bli nærmere angitt idet de kom fram til dette», var det under de foreliggende forhold helt naturlig at fenrik Dahls «ledelse» av kjøringen før og ved krysset måtte føre til at første vogn bråstanset med den etterfølgende kjedereaksjon til følge.

Om de rettslige sider av saken bemerkes:

Ved Høyesteretts dom inntatt Rt-1958-1158, jfr. Rt-1959-641, er det fastslått at statens garantiansvar som bileier består uavhengig av uføretrygdloven av 19. juni 1953, dens §26. Garanti etter motorvognlovens §11 gjelder uten hensyn til om bileieren er ansvarsfri, når det allikevel er en ansvarlig skadevolder i forbindelse med bruken av motorvognen. Det er således

Side:726

ingen betingelse at det foreligger motorvognansvar etter motorvognlovens §30, og den unntagelse som §30 oppstiller for føreren av en bil blir ikke avgjørende.

Forskjellen fra de tilfelle som er avgjort ved høyesterettsdommene av 1958 og 1959, er at skaden i nærværende tilfelle har rammet sjåføren på en av bilene, at uaktsomhet ikke er overført sjåførene i de to forankjørende biler som er involvert - det sees da bort fra den mulige overtredelse av påbudt fartsgrense -, og at det blir spørsmål om fenrik Dahls uaktsomhet kan likestilles med uaktsomhet utvist av en av disse sjåfører eller en medhjelper for en av disse. Retten er kommet til at fenrik Dahls ledelse og dirigering av kjøringen må sies å ha vært minst like dirkte influerende på denne og dermed på bruken av motorvognene, som medhjelperens i dommen av 1958.

Den umiddelbare årsak til ulykken var at de to første biler bråstanset. Når da dette skyldtes fenrik Dahls - etter rettens mening - uaktsomme ledelse av kjøringen, må Sælid kunne holde seg til garantien. Da Sælids krav er begrenset til kr. 20 000, det vil si til garantien for en av bilene, er det unødvendig å ta standpunkt til hvilken av de to bilers garanti det blir spørsmål om. Slik som lagmannsretten ser saken er det da heller ikke nødvendig å komme inn på spørsmålet om garantien for den bil Sælid kjørte, også kan hefte.

Til belysning av tapets størrelse har Sælid som nevnt fremlagt en anslagsvis beregning. Statens prosessfullmektig har hatt enkelte innvendinger å gjøre mot denne, innvendinger som lagmannsretten har funnet delvis berettiget. Til tross for det finner lagmannsretten, likesom byretten, at Sælids udekkede tap overstiger kr. 20 000 og en detaljgjennomgåelse ansees overflødig.

Etter det anførte blir byrettens dom å stadfeste.

Fra Sælids side er saksomkostninger til det offentlige ikke påstått, da det er staten selv som i tilfelle skulle betale omkostninger.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Byrettens dom stadfestes.

Av byrettens dom (dommer Odd Kjemprud):

I.

Saken gjelder krav mot staten for skade ved bruk av motorvogn under militærøvelse.

Fredag den 25. september 1959 ca. kl. 14.50 inntraff det under en feltmessig øvelse på Ørlandet en alvorlig kjøreulykke. En militær lastebil fra Lett luftvernartilleribataljon Ørland med kanonslep som var på vei ut til stillingsbesettelse kjørte inn i kanonslepet på en forankjørende bil med den følge at luftvernartillerisoldat Trygve Sælid, som førte den bakenfor kjørende bil, ble truffet i høyre lårben av kanonrøret som ble presset gjennom fronten og inn i førerhuset på hans bil. Sælid måtte

Side:727

skjæres løs ved hjelp av autogenapparat, og ble kjørt til sykehus hvor benet måtte amputeres høyt oppe.

Sjefen for Luftkommando Trøndelag foranlediget den 30. september 1959 oppnevnt en undersøkelseskommisjon i anledning av ulykken. Undersøkelseskommisjonen avga sin rapport den 2. oktober 1959.

Etter at Luftvernartillerigruppe Trøndelag hadde avgitt sin uttalelse den 10. oktober 1959, ga sjefen for Luftkommando Trøndelag sine merknader den 24. oktober 1959. Krigsadvokaten for Trøndelag avga uttalelse den 2. november 1959. Politimesteren i Uttrøndelag ga den 10. november 1959 påtegning om at saken var besluttet henlagt etter bevisets stilling.

Generaladvokaten sendte den 5. desember 1959 saken til Flyvåpenets overkommando - Adjutanturen, idet han bl.a. uttalte:

«Om saksforholdet viser jeg til etterforskningen, særlig rapporten fra undersøkelseskommisjonen, og videre til påtegninger fra foresatt militær myndighet og fra krigsadvokaten for Trøndelag av 2/11-1959. Saken har vært forelagt for den borgerlige påtalemyndighet, som har henlagt saken etter bevisets stilling. Se påtegning fra Uttrøndelag politikammer av 9/11-1959. Både undersøkelseskommisjonen og krigsadvokaten kritiserer såvel kjøringen som ikke minst kolonnelederen, troppsjef Dahls forhold. Krigsadvokaten konkluderer med å fastslå at fenrikens ledelse «har vært meget lite tilfredsstillende», men krigsadvokaten kommer likevel, om enn under adskillig tvil, til at det ikke bør treffes noen disiplinær forføyning mot fenriken.

Jeg er enig i krigsadvokatens og undersøkelseskommisjonens vurdering av fenrik Dahls forhold. Jeg tilføyer at batterisjefen hadde gitt ordre om enkeltvis utkjøring. Når troppsjefen, fenrik Dahl, likevel bestemte seg for samlet utkjøring av såvidt skjønnes kolonneartet karakter, hadde han derfor særlig oppfordring til å følge med i kjøringen. Han må ha vært klar over at det helt fra første stund av ble kjørt med større fart enn 25 km/t. Slik som kjøringen foregikk med kanonslep, forelå en dobbelt forpliktelse til ikke å overskride denne kjørehastigheten, nemlig for det første på grunn av stående ordre om at det ikke skal kjøres med mer enn 25 km i timen med kanonslep, og dessuten fordi 25 km/t er maksimal hastighet under kolonnekjøring som den en her hadde med å gjøre.

Jeg vil derfor anse det naturlig om det reageres disiplinært overfor fenrik Dahl, og mener at disiplinær bot vil være på sin plass. Fenriken må i tilfelle avhøres på ny med adgang til i samsvar med disiplinærreglementets pkt. 35/VII å søke mistanken om refsbart forhold avkreftet.

Etter at fenrik Dahl hadde avgitt ny forklaring, uttalte generaladvokaten i påtegning av 29. februar 1960: - - -»

«Også etter fenrik Dahls forklaring i dok. 5 er det fortsatt min oppfatning at fenriken har gjort seg skyldig i refsbart forhold. Undersøkelseskommisjonen har i rapportens pkt. 7 antatt at fenrik Dahl «foretrakk en samlet utkjøring». Nå sier Dahl i sin siste forklaring at han «hadde gitt ordre til enkeltvis utkjøring og ikke kolonnekjøring ved avreise». Imidlertid så han at det likevel ble til at «kjøretøyene fulgte forholdsvis tett på hverandre helt fra startpunkt av». Derfor ga han «på vegen framover tegn som nyttes for kolonnekjøring». Han ble også «klar over at

Side:728

kjøretøyene fulgte meg slik at det så ut som om det var kolonnekjøring». Han reagerte da, forklarer han videre, «med å gi tegnene til nedsettelse av hastighet og øking av avstanden mellom kjøretøyene». Men dette ble misforstått og fenriken oppfattet ikke situasjonen før ca 20 meter fra ulykkesstedet.

Jeg er ikke i tvil om at fenrik Dahl her har vist skjødesløshet. Kjøringen i strid med ordre og instruks har foregått over en ikke ubetydelig strekning. Fenriken iakttok forholdet og burde ha grepet inn på ganske anderledes effektiv måte enn skjedd, hvis det virkelig var hans mening å sørge for overholdelse av ordre og instruks. Det er også en alvorlig forsømmelse at han i det hele tatt ikke så seg tilbake da han selv satte opp farten. Jeg har forresten vanskelig for å forstå hvordan han kan ha unngått å merke at kjøretøyene fulgte i kolonne om han viste ringeste spor av oppmerksomhet og omtanke for troppen sin.

Når en videre ser hen til de alvorlige følger av fenrikens skjødesløshet mener jeg det bør reageres med disiplinær bot. Noen om enn mindre vekt legger jeg i denne forbindelse også på den tidligere refselse for beruselse. Se rullebladet (dok. 6).

Jeg er klar over at andre instanser, selv om de er enige i realiteten, ser mildere på spørsmålet om det er nødvendig å reagere disiplinært, men jeg har altså foran gitt uttrykk for min oppfatning av saken.»

Sjefen for Luftforsvaret ila deretter den 17. mars 1960 fenrik Reidar Dahl som refselse

«En streng irettesettelse

hjemlet i Tj 15-10, §2, pkt. 8 a, for overtredelse av mil. strl. §78, jfr. Bataljonsordre nr. 32-1, okt. 8 fra LLVA DN, Ørlandet

derved at fenriken den 25/9-59 som troppsjef under utrykning med kanonslep, på tross av egen gitt ordre om enkeltvis utrykning, ledet kjøretøyene med kolonnetegn som ble misforstått av sjåførene, slik at disse drev vognene opp i en uforsvarlig fart og tetthet,

samt derved at han under nevnte utrykning unnlot å kontrollere at hans ordregiving ved tegn virkelig ble forstått og etterkommet av sjåførene.»

Etter ulykken hadde Sælid flere sykehusopphold, og fikk anskaffet de vanlige proteser med korrigeringer. Uføregraden var 100% inntil den ved revisjon ble fastsatt til 40% varig fra 1. januar 1962. Sælid hadde i mellomtiden gått på handelskole og hadde fått ansettelse i kontorpost i SAS. Sælid anket over den fastsatte uføregrad, men anken ble forkastet ved Ankenemndas kjennelse av 29. mars 1963.

Om de ytelser Sælid har mottatt gjennom Rikstrygdeverket har dette i brev av 7. juni 1963 gitt følgende opplysninger:

«Ovennevnte vil for tidsrommet 25/9-1960 til 30/6-1963

ha fått utbetalt i uførepensjon kr. 12 075

Hertil kommer kapitalutløsning » 10 137

kr. 22 212

Uførepensjonens kapitalverdi pr. 1/7-1963 utgjør » 74 989

Erstatning i alt kr. 97 201

Side:729

Det tas forbehold om korrigering på grunn av sykehusopphold, som følge av skaden i ovennevnte tidsrom, som Rikstrygdeverket ikke har oversikt over.

Skadede har mottatt sykepenger fra Sogndal trygdekasse med kr. 11 pr. virkedag fra dimitteringen den 7/1-1960 til 25/9-1960. Dette beløp er ikke tatt med i foranstående oppstilling.

Det er tatt hensyn til de forhøyede satser i yrkesskadetrygden fra 1/1-1963.»

Trygve Sælid har oppebåret og oppebærer fortsatt de ytelser han har hatt krav på gjennom trygdene, men han har hevdet at han som følge av skaden lider et betydelig udekket økonomisk tap.

Ved stevning av 1. august 1962 har Sælid derfor anlagt nærværende sak ved Oslo byrett mot Staten ved Forsvarsdepartementet idet han har gjort gjeldende at saksøkte er ansvarlig for hans økonomiske tap med garantibeløpet etter motorvognlovens §11.

Trygve Sælid har fått fri sakførsel med fritak for rettsgebyrer. Bevillingen gjelder fra og med stevningen.

Hovedforhandling har vært avholdt 12. og 13. juni 1963. Retten mottok da forklaring av saksøkeren og av ett vitne. Partene har vært enige om under hovedforhandlingen for byretten å benytte som bevis en mappe dokumenter fra undersøkelseskommisjonen. I mappen finnes bl.a. de vitneforklaringer som ble innhentet ved undersøkelseskommisjonens granskning. Denne mappe er dokumentert under hovedforhandlingen sammen med en rekke andre dokumenter således som rettsboken viser.

II.

Saksøkeren, Trygve Sælid, har ved sin prosessfullmektig, overrettssakfører Finn Eriksrud, gjort gjeldende at det her dreier seg om et krav mot staten som bileier og garantist. Det som gjøres gjeldende er krav mot staten som selvassurandør. Nærmere bestemt er det et garantiansvar som kan gjøres gjeldende selv om staten ikke er ansvarlig som bileier.

Etter §26 i lov om uføretrygd for militærpersoner er statens ansvar begrenset, men gjennom rettspraksis er det fastslått at staten allikevel kan hefte etter motorvognlovens §11 såsant det finnes en tredjemann som er ansvarlig for skaden etter skyldprinsippet.

I dette tilfelle finnes det en ansvarlig skadevolder. Saksøkeren har her godtgjort at det foreligger et tredjemannsansvar, at han kan gjøre selvstendig ansvar gjeldende overfor en tredjemann. Da hefter staten på grunn av sitt garantiansvar.

Undersøkelseskommisjonen har funnet at årsaken var at vognene holdt for stor hastighet og for liten avstand. Man må bygge på at saksøkerens vogn ikke har hatt noen større fart eller noen vesentlig mindre avstand enn tillatt etter reglementet. Man må gå lenger bakover i årsaksrekken enn undersøkelseskommisjonen har gjort. Da kommer man frem til den som ledet kjøringen, troppsjef, fenrik Reidar Dahl. Det er hans opptreden som har bevirket ulykken. Han har opptrådt på en slik måte at det ble nødvendig for sjåførene å bråbremse. Fenrik Dahl hadde brakt usikkerhet inn hos vognkommandørene ved sin ordregivning og sitt forhold under kjøringen. Han sørget ikke for å gi klare tegn og han sikret

Side:730

seg ikke at tegnene ble forstått og etterkommet. Fenrik Dahl har ved sin opptreden direkte ledet kolonnen med for stor fart og i strid med stående ordre for slik kjøring. Dette er åpenbart uaktsom opptreden fra fenrikens side.

Det som hendte er en påregnelig følge av en meget ubetenksom handlemåte fra fenrik Dahls side. Her foreligger da en uaktsom og erstatningsbetingende opptreden. Fenrik Dahls opptreden har som adekvat følge resultert i kollisjonen med de skader som Sælid ble påført.

Saksøkeren har hevdet at det ikke foreligger noen særlig graverende overtredelse fra sjåførenes side.

Saksøkeren hadde ved sin side i bilen en overordnet, en korporal som var vognkommandør. Denne hadde plikt til å gripe inn. Saksøkeren må derfor fritas for ansvar. Saksøkeren kjørte overensstemmende med den ordre han hadde fått om å følge på utover mot Austråt. Han fulgte etter den forankjørende bil og brukte samme fart som denne.

Hvis saksøkeren kan bebreides noe for sin kjøring, må også de forankjørende sjåfører bebreides det samme. Hvis en av disse har kjørt uaktsomt, vil garantien også hefte for skaden av denne grunn. De forankjørende sjåfører og kommandørene kan kanskje bebreides noe for sin andel i kjøringen, men alt må likevel føres helt frem til troppsjefen, fenrik Dahl, som ledet kjøringen.

Hvis det kan bli tale om en skyldfordeling, hva saksøkeren mener er uberettiget, må det tas hensyn til at ulykkestrygdens ytelser bare kan tapes ved forsettlig handling fra skadelidtes side jfr. trygdelovens §7.

Saksøkeren har hevdet at den skade han ble påført har medført slike tap i inntekt og fremtidig erverv at de langt vil overstige den sum som her er krevet og som utgjør grensen for statens ansvar, kr. 20 000.

Saksøkeren har nedlagt sådan påstand:

«Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale til Trygve M. Sælid kr. 20 000 med 4% rente fra stevningens forkynnelse.

Den beskikkede prosessfullmektigs salær fastsettes av retten.»

Saksøkte, Staten v/Forsvardepartementet, har ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Arne Dahl, pekt på at det her ikke dreier seg om statens ansvar for alt det en militærperson foretar seg. Det er heller ikke tale om ansvar for hendelig uhell. Det som det er spørsmål om er om staten i dette tilfelle hefter for motorvognansvaret. Det må bli spørsmål om hvorvidt det foreligger et ansvar for bileieren nettopp i egenskap av bileier.

Noe objektivt ansvar foreligger det ikke her hvor skaden har rammet føreren av bilen.

Ved spørsmålet om hvorvidt det foreligger ansvar på grunn av uaktsomhet må det først pekes på at saksøkeren selv har utvist uaktsomhet, idet han har begått flere feil. Saksøkeren har således krenket den stående ordre om at det ikke måtte kjøres hurtigere enn 25 km/t ime. Det er alltid sjåføren som har ansvar for at hans fartsgrense ikke blir overtrådt. Det er ikke brudd på lydighetsplikt om sjåføren ikke kjører fortere selv om han får ordre om å gjøre det. Å kjøre med den fart som saksøkeren her gjorde, ca. 40 km i timen er uaktsomt forhold fra saksøkerens side.

Saksøkeren har videre holdt altfor kort avstand fra den forankjørende bil. Han pliktet å holde 50 meters avstand. Det er etter saksøktes

Side:731

mening tvilsomt om han har holdt en avstand av 30 meter. Antagelig har avstanden vært enda mindre like før kollisjonen.

En slik fart og en slik avstand gjør saksøkerens forhold grovt uaktsomt.

Videre har saksøkeren unnlatt å bremse effektivt til å begynne med. Han burde på et tidligere tidspunkt blitt oppmerksom på at den forankjørende bil stoppet, og burde da tatt effektive forholdsregler med hensyn til bremsing. Saksøkerens forhold her representerer en høy grad av uaktsomhet.

Saksøkerens egen uaktsomhet kan i dette tilfelle ikke føre til ansvar for bileieren.

Fenrik Dahl har ikke utvist noen ansvarsbetingende uaktsomhet.

Uaktsomhet hos fenrik Dahl eller noen leder for avdelingen er helt irrelevant når det gjelder spørsmålet om motorvognansvaret. Det kan ikke oppstå noe motorvognansvar ved uaktsomhet utøvet av noen som ikke har noe faktisk med selve kjøringen av vognen å gjøre, dvs. enten sjåføren eller dennes medhjelper. Andre personer er ikke knyttet til kjøringen av vognen på en slik måte at motorvognansvar kan oppstå. Eieren har utelukkende ansvar for sjåføren og dennes medhjelper.

De militære autoriteter har ikke funnet at det foreligger noe ansvarsbetingende uaktsomhet fra fenrik Dahls side.

Selv om fenrik Dahl skal ha utvist uaktsomhet kan dette ikke føre til ansvar for bilen. Fenrik Dahl er her utenforstående. Hvis fenrik Dahls forhold skulle føre til at bilførerne opptrer uaktsomt, er dette irrelevant i denne sak. Om fenrik Dahl har gjort feil, vist uaktsomhet, men denne uaktsomhet har bevirket at også sjåførene har vist uaktsomhet, så er allikevel sjåførenes uaktsomhet til stede og den avskjærer virkningen av fenrik Dahls uaktsomhet. Dermed er også erstatningskravet avskåret. Fenrik Dahls mulige innflytelse på kjøringen har bare tilknytning til den militære situasjon. Ansvaret for følgene av dette kan ikke gjøres gjeldende utover trygdelovens bestemmelse. Fenrik Dahls forhold kan ikke skape noe motorvognansvar for staten.

Enten skyldes ulykken at saksøkeren kjørte med for stor hastighet og med for liten avstand, og dette beror da på saksøkerens egen uaktsomhet. Det er ikke ført noe bevis for at fenrik Dahl har medvirket til dette. Eller også skyldes ulykken at det av en eller annen grunn var slik at bremsene ikke virket som de skulle. Dette er saksøkerens egen forklaring fra første stund. Heller ikke i dette tilfelle skyldes det noe uaktsomt forhold fra fenrik Dahls side.

Fenrik Dahl har ikke gjort noen feil. Hvis han har gjort det, kan det ikke føre til bilansvar for bileieren. Fenrik Dahl har ikke gjort noe som har ført til skaden.

Det er ikke noe å bebreide fenrik Dahl ved at han foretok utkjøringen slik som han gjorde. Han måtte lede dem ved å kjøre foran. En ordre om å følge etter betyr ikke at de skal kjøre med samme hastighet som han gjorde. Selvfølgelig skulle de ikke kjøre fortere enn de hadde lov til å gjøre. Sjåførene hadde det fulle ansvar for hastigheten, og det er et ansvar de har uten hensyn til ordrer eller fristelser som de måtte bli utsatt for. Den avstand de skulle kjøre var ikke større enn de kunne holde den lovlige fart.

Side:732

Den kjøring som foregikk var ikke kolonnekjøring og deltagerne oppfattet den heller ikke som kolonnekjøring. Her satt «lederen» uformelt bak på en motorsykkel, og «ledet» kjøringen derfra. Det er riktig at fenrik Dahl ga tegn selv om det ikke var kolonnekjøring. Han ga tegn til bakenforkjørende slik som man gjør under sivilkjøring. Det er uklart hvilke tegn som har vært gitt. Sannsynligvis er noen av tegnene blitt misforstått. De tegn fenrik Dahl har gitt kan ikke bebreides ham som uaktsomhet. Det er ikke ført noe bevis for at de tegn som han har gitt har villedet noen av de kjørende.

Man må legge hovedvekten på hvilke tegn Sælid har mottatt og hvordan han har oppfattet dem. Sælid har mottatt og oppfattet to tegn. Det første var et tegn om å øke hastigheten etter at han var kommet ut av porten. Det annet var et tegn om å senke hastigheten like før Skiftkroken. Etter dette har ikke Sælid mottatt noe signal fra fenrik Dahl. Ingen av disse tegn representerer noe uaktsomt forhold fra fenrik Dahls side.

At fenrik Dahl selv kjørte raskt de siste 100 meter kan ikke ha villedet de bakenforkjørende. Han måtte kunne regne med at de kjørte fornuftig overensstemmende med reglementet. Han hadde ikke her å gjøre med skolegutter, men med voksne menn med erfaring i bilkjøring. De hadde gjennomgått 200 timers kursus og hadde hatt øvelse med kjøring med slepkanon. Fenriken var her ikke forpliktet til å betrakte sjåførene som skolebarn. Sælid var dessuten kjent på stedet. Det var et ammunisjonsdepot like i nærheten og Sælid kjente til de lokale forhold her.

Under alle omstendigheter er det ikke noen adekvat årsakssammenheng mellom fenrik Dahls opptreden og ulykken.

Saksøkte har bestridt at saksøkeren har lidt noe tap utover det som alt er dekket.

Saksøkte har nedlagt sådan påstand:

«Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

III.

Retten skal bemerke:

Alt personell ved Ørland flystasjon og Luftvernartilleribataljonen skulle den 25. september 1959 delta i øvelse «Austrått».

Etter planen skulle kanonene være i stilling og klare til skudd kl. 15.15.

På vei til Prestegårdsleiren ca. kl. 14.15 ga batterisjefen ordre til troppsjefene fenrik Dahl og sersjant Sekse at kanonene skulle gjøres klar og utkjøres etter hvert. Det er noe uklart i hvilken utstrekning kanonkommandørene som også var vognkommandører og sjåførene er blitt orientert av fenrik Dahl før utkjøringen fra Prestegårdsleiren.

Det tok litt tid fra ordren ble gitt og til utkjøringen fant sted. Etter det fenrik Dahl har forklart fikk han derfor en ordre til å «raske på».

Retten må anta at fenrik Dahl ga ordre til enkeltvis utkjøring og at denne skulle skje i rekkefølgen bil nr. 4, 5, 6 og 7. Numrene refererer seg til kolonnenummer for hele batteriet, og er de 4 bilene med slep i fenrik Dahls tropp.

Side:733

Trygve Sælid var sjåfør i bil nr. 6. Med ham i førerhuset satt vognkommandøren, korporal Tunold.

Retten må etter de foreliggende opplysninger bygge på at disse hadde oppfattet fenrik Dahl slik, at de skulle følge etter ordonansens motorsykkel og rette seg etter tegn fra fenrik Dahl som tok plass på ordonansens sykkel. Ordren gikk videre ut på at avdelingen skulle kjøre i retning mot Austråt. De to forreste vogner, nr. 4 og 5 skulle ta av på en sidevei til venstre i et veikryss som ville bli nærmere angitt når de kom frem til det. De to siste bilene, nr. 6 og 7 skulle fortsette videre rett frem mot Austråt. Sjåfør og vognkommandør i bil nr. 6 visste under kjøringen ikke ved hvilket veikryss de to forreste vogner skulle ta av. Retten må anta at fenrik Dahls ordregivning var slik at det var naturlig å oppfatte ham på den måten som vognkommandør og sjåfør i bil nr. 6 gjorde.

Under kjøringen ble det til at fenrik Dahl ledet kjøringen med tegn som han ga fra ordonansens sykkel. Bilene rettet da sin kjøring etter disse tegn.

Retten finner å kunne legge til grunn at situasjonen har vært slik som den er beskrevet av sjefen for Luftkommando Trøndelag i hans merknader til undersøkelseskommisjonens rapport:

«I foreliggende tilfelle var avdelingen under sterkt tidspress (øvelsen var fremskredet) og ble «skyndet på». Istedet for å holde seg til den opprinnelige plan om enkeltvis utkjøring, tok troppsjefen ledelsen i en samlet utkjøring uten at det dermed ble gitt direkte ordre til kolonnekjøring. Tempoet ble etterhvert oppjaget, sjåførene misforsto kolonnesjefens tegn, og de «glemte» sjåførens ansvar for hastighet og avstand (UD 17-5 punkt 234 og 241 og rapport side 6 punkt 20), idet de trodde kolonnesjefen alene var ansvarlig for hastigheten.»

Om det videre hendelsesforløp heter det i undersøkelseskommisjonens rapport:

«Etter utkjøring.

9. På veien framover ledet troppsjefen (fnr. Dahl) kolonnen med tegn som ble gjentatt fra bilene i tur og orden. Det var ikke gitt noen spesiell ordre om hastighet eller avstand mellom kjøretøyene. Følgelig skulle bataljonens stående ordre gjelde. (Hastighet 25 km/t, avstand 50 m.)

10. Midtveis mellom Viklemkrysset og Skiftkrok møter kolonnen flere kjøretøyer - både sivile og militære - som av troppsjefen blir vinket til side. Denne vinking har blitt misforstått som tegnet til «minsk avstanden mellom kjøretøyene» og er sendt videre som dette tegn. Etter Skiftkrok-krysset gir fenriken etter eget utsagn tegn til å sette ned farten, men dette oppfattes og sendes videre som tegn til «øk farten».

11. Umiddelbart etterpå setter motorsykkelordonansen på troppsjefens ordre hastigheten betraktelig opp og kjører fort fram til broen noen hundre meter lenger fram. Motorsykkelen kom her opp i en hastighet av 50-60 km/t. Troppsjefen gikk ut i fra at kolonnen fortsatte med tidligere hastighet (ca. 25 km/t.) idet han ikke ga noe tegn til «øk farten». Imidlertid hadde også kolonnen økt farten dvs. sjåføren i første bil betraktet troppsjefen som den ansvarlige for hastigheten. I krysset ved broen hoppet fenriken av motorsykkelen. Bil nr. 4

Side:734

var da anslagsvis ca. 50 m. etter troppsjefen, som gir tegn til at bilene nr. 4 og 5 (de to første bilene) skal kjøre til venstre.

12. Manøvren synes å ha kommet overraskende på sjåføren i bil nr. 4 som bremser kraftig ned og kjører i gangfart under svingingen; bil nr. 5 får en enda kraftigere bremsing og stopper opp ca. 1 1/2 meter etter slepet på vognen foran. Sporene tyder på ca. 11 m. bremsing på stille hjul. Bil nr. 6 (ulykkesbilen) har 14 meter bremsespor og kjører inn i slepet foran. Røret trenger inn gjennom bilens front og munningen treffer høyt oppe på sjåførens lår.

13. Hastigheten i øyeblikket før bilen bremser opp anslåes til vel 40 km/t, mens avstanden fra ulykkesbilen til slepet på forangående bil har vært ca. 30 m. Første del av bremsingen er sval og har bare i liten utstrekning redusert farten bi. a. fordi veien heller nedover mot broen. Under siste del av bremsingen har sjåføren antagelig stått i halvt oppreist stilling for å oppnå størst mulig trykk på bremsepedalen.

14. Bil nr. 7 har ikke fulgt med under hastighetsøkingen grunnet sen akselerasjon, og har god tid for normal nedbremsing til full stopp.»

Retten finner å kunne bygge på denne fremstilling av hendelsesforløpet, men må allikevel ta noen reservasjoner med hensyn til angivelsen til den anslåtte fart og avstand når det gjelder bil nr. 6. Det er etter de foreliggende opplysninger mulighet for at farten kan ha vært noe mindre og den opprinnelige avstand noe større enn undersøkelseskommisjonen har angitt. Men under alle omstendigheter må man anta at farten har vært noe høyere enn 25 km/t og avstanden noe mindre enn 50 meter. Dette er etter bevisene det nærmeste man kan komme i så måte. Man bør etter rettens mening heller ikke se bort fra at slepestaget til kanonen kan ha bevirket at bremseeffekten på bilens bakre hjulpar er blitt nedsatt, og at dette er årsaken til at man fikk et inntrykk av at det var noe i veien med bremsene på bilen. Ved vanlige prøver viste det seg senere at bremsene var i orden.

Om ulykkens årsak har undersøkelseskommisjonen uttalt:

«Den direkte årsak til ulykken er at kjøretøyene hadde for stor hastighet i forhold til den korte avstanden mellom kjøretøyene.»

Retten er enig i det som undersøkelseskommisjonen her har uttalt. Ved den videre konstatering og vurdering av årsakene finner retten at det alt overveiende ansvar for ulykken ligger hos troppsjefen, fenrik Dahl, som har ledet denne kjøringen over en lengre strekning på en skjødesløs måte. Fenriken måtte se at hans ledelse førte til en kjøring i strid med stående ordre i instruks. Han har ikke grepet inn overfor dette, men har tvert imot latt kolonnen fortsette og dirigerte den videre frem ved å avgi tegn fremover til et punkt hvor han måtte forstå at det ville kunne oppstå vanskeligheter, og hvor han burde innsett at situasjonen kunne bli farlig på grunn av veiens beskaffenhet, svingens krapphet og kjøretøyenes lengde med slepet. Her har han som vel visste at kjøretøyene hadde fulgt ham, gitt tegn som i beste fall er blitt misforstått, og har selv satt farten opp for å kjøre fra kolonnen uten å sikre seg mot at kolonnen fulgte etter ham som tidligere og fortsatte å imitere hans egen fart.

Etter rettens mening ligger skylden for ulykken først og fremst i

Side:735

fenrik Dahls forhold slik som det er beskrevet i irettesettelsen og i rettens foranstående fremstilling.

Det er mulig at ulykken kunne ha forløpet annerledes dersom vognkommandanter og sjåfører i alle vogner hadde fulgt den stående ordre og hadde satt seg ut over den aktive dirigering og ledelse som fenrik Dahl utøvet hele tiden under kjøringen.

Trygve Sælid mente at han hele tiden handlet overensstemmende med generelle og senere detaljerte ordrer fra den troppsjef, fenrik Dahl, som aktivt ledet kjøringen. Han mente at tegngivningen ble kontrollert av den annen overordnede, korporalen, vognkommandanten som satt ved siden av ham i førerhuset. Han mente at også tegnpasseringen ble skjøttet av vognkommandanten. Denne grep ikke på noe tidspunkt inn overfor Sælid som hele tiden fulgte etter den forankjørende bil og rettet seg etter denne. Sælid måtte da kunne gå ut fra at hans kjøring var overensstemmende med de tegn som ble gitt av fenriken.

Det er riktig at Trygve Sælid som de andre sjåfører og som vognkommandøren, under kjøringen har «glemt» den generelle stående ordre.

Til dette er det for det første å si at instruksen neppe har vært tydelig nok. Det heter nemlig i undersøkelseskommisjonens rapport post 20:

«Årsakene til at sjåførene satte farten opp over det tillatte er fra deres side begrunnet i at de trodde kolonnelederen alene var ansvarlig for hastigheten.

I «Håndbok for militære motorvognførere» (UD 17-5) framgår det at tap av avstand ikke skal tas igjen ved forsert kjøring. LLVA Bn ØRLAND har den 30. sept. d. å. fått den nye utgaven av UD 17-5, hvor det tydeligere enn i den gamle utgaven framgår sjåførens ansvar for ikke å overskride de gitte fartsbegrensninger (UD 17-5, pkt. 234).»

Dernest bør det tas i betraktning at Sælid var i en ny situasjon, en øvelse av feltmessig karakter med tidspress.

At en ung menig soldat i den situasjon som forelå ikke motsto presset, og at han ikke handlet mot den direkte aktuelle ordre er meget forklarlig. Han måtte i så fall helt alene ha hevdet den stående ordre fra den alminnelige instruks og ha innrettet sin kjøring etter denne i strid med mottatt ordre og mottatt tegn, og handlet mot den påskynnende virksomhet fra de overordnede. At han ikke gjorde dette finner retten i nærværende tilfelle så vidt unnskyldelig at det ikke bør tilregnes ham som uaktsomt forhold av den art at det skulle ha noen innflytelse på hans adgang til å oppnå full erstatning. Det ville etter rettens mening være urimelig å forlange en så høy grad av aktsomhet av en menig sjåfør i dette tilfelle, at man skulle kreve at han skulle forstå sin strenge plikt og sette sin egen oppfatning opp mot det som to overordnede hadde ledet ham inn i.

Retten finner derfor at det er fenrik Dahl som alene må bære skylden for ulykken på grunn av den skjødesløshet han har utvist. Han burde som anført foran ha forstått at hans ledelse av kjøringen innebar så store risikomomenter og var så farlig at den meget lett kunne føre til ulykke. Han burde ha forstått at han ved sin ledelse utsatte de kjøretøyer han dirigerte og det mannskap han hadde ansvaret for for fare.

Retten finner ikke at det er noe å bebreide Trygve Sælid for den måten han manøvrerte på etter at den farlige situasjon var oppstått.

Side:736

Etter dette finner retten at ulykken og den ved ulykken oppståtte skade for saksøkeren er en adekvat følge av fenrik Dahls uaktsomme opptreden, slik at det her oppstår erstatningsansvar for skade voldt ved bruken av motorvogn.

Under disse omstendigheter må saksøkeren høres med at statens garantiansvar som bileier for en tredjemanns erstatningsplikt etter prinsippet i motorvognlovens §11 består uavhengig av uføretrygdlovens bestemmelser. Garantiansvaret er begrenset til kr. 20 000.

Trygve Sælid er ved ulykken påført en meget betydelig skade. Han har fått høyre ben amputert så høyt oppe at protesen kan skape store vanskeligheter for ham. Hans varige invaliditet er nå fastsatt til 40%. Skaden har tvunget ham til fullstendig omlegging av planene for fremtiden. Man må regne med at han ville ha kunnet gjennomføre sine planer om å gå inn i sivil polititjeneste. Nå er han henvist til en kontorstilling som vil by på betydelige vanskeligheter og mindre utsikter for ham. Selv om ulykken rammet ham i så ung alder at han kunne omlegge planene, representerer ulykken så store vanskeligheter for ham at det etter rettens mening er åpenbart at hans økonomiske tap både opp til i dag og i fremtiden ikke på noen måte blir dekket ved det han hittil har oppebåret og det han vil motta i fremtiden. Det udekkede tap er etter rettens mening betydelig større enn de kr. 20 000 han kan inntale i nærværende sak.

Saksøkeren har under prosedyren hevdet at det direkte tap pr. september 1963 vil dreie seg om ca. kr. 18 000. Dertil kommer tap i fremtidig erverv. Saksøkte har ikke gjort noe alvorlig forsøk på å gjendrive de beregninger saksøkeren har fremlagt under prosedyren.

Etter det som er anført foran finner retten at det ikke er nødvendig å komme nærmere inn på den detaljerte tapsberegning.

Etter dette vil saksøkerens påstand bli tatt til følge. - - -