Rt-1959-641

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-06-12
Publisert:	Rt-1959-641
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 61/1959
Parter:	A (høyesterettsadvokat Hans A. Hegje) mot Staten v/Forsvarsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen).
Forfatter:	Thrap, Schei, Rode, Nygaard, Berger
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §11, Lov om uføretrygd for militærpersoner (1953) §26, Tvistemålsloven (1915) §392, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §32, §1, §2, §3, §9, Lov om uføretrygd for militærpersoner (1953)

Dommer Thrap: I sak anlagt av Svein Terjesen mot Staten ved Forsvarsdepartementet med krav om erstatning for skade ved påkjørsel av motorsykkel tilhørende Forsvaret avsa Oslo byrett 19. desember 1957 dom med slik domsslutning:

«Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er av Terjesen - med samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg - påanket direkte til Høyesterett. Han har for Høyesterett fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel.

Saksforholdet fremgår av byrettens dom. Til bruk for Høyesterett er det 21. juni 1958 ved Oslo byrett holdt bevisopptak med avhør av skadelidte Svein Terjesen. Det er også fremlagt et par nye skrivelser fra Rikstrygdeverket, samt skrivelser av 26. juni og 7. juli 1958 fra Oslo og Bergen tekniske skoler.

Under ankeforhandlingen er saken begrenset til å gjelde spørsmålet om Terjesen - selv om hans skadetilfelle skulle gå inn under loven av 19. juni 1953 nr. 4 om uføretrygd for militærpersoner, noe som ennå ikke er avgjort - likevel har et erstatningskrav mot staten med hjemmel i garantibestemmelsen i motorvognlovens §11. Den ankende part hevder at byretten har tatt feil når den har funnet at §26 i uføretrygdloven er til hinder herfor, og har for så vidt vist til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1958-1158 som angår et analogt tilfelle. Han har for Høyesterett begrenset sitt krav mot staten oppad til kr. 20 000, som ligger innenfor garantiens ramme, og har - under forutsetning av at Høyesterett opprettholder den nevnte avgjørelse - gitt uttrykk for at han ikke har noen interesse av å få avgjort om det er riktig - som byretten har antatt - at skadetilfellet går inn under uføretrygdloven fordi skaden er påført Terjesen under militær tjenstgjøring, jfr. lovens §1. Han har videre under samme forutsetning fremholdt at saken bør hjemvises til byretten til fastsettelse av erstatningens størrelse. Han har nedlagt sådan påstand:

«1. Staten ved Forsvarsdepartementet kjennes å være ansvarlig for den skade Svein Terjesen ble påført ved uhellet den 26. november 1955, begrenset oppad til kr. 20 000.

Side:642

2. Saken hjemvises til Oslo byrett til fastsettelse av erstatningens størrelse.

3. Svein Terjesen tilkjennes saksomkostninger for byretten.»

Staten har påstått byrettens dom stadfestet. Statens prosessfullmektig har erklært seg enig i at saken hjemvises til byretten såfremt staten kjennes ansvarlig for skaden.

Jeg er kommet til at den ankende parts påstand må bli å ta til følge.

Det er enighet mellom partene om at den skade som rammet Terjesen, skyldes uforsiktig kjøring av føreren av den motorsykkel som påkjørte ham og som tilhørte forsvaret. Det er videre enighet om at Terjesen selv ikke har medvirket til skaden. En står således overfor et skadetilfelle hvor skadevolderen er erstatningspliktig etter alminnelige erstatningsregler. Tilfellet er for så vidt helt analogt med det tilfelle som ble behandlet i Høyesteretts avgjørelse i Rt-1958-1158 og hvor Høyesterett har fastslått at staten er ansvarlig i medhold av garantibestemmelsen i motorvognlovens §11 og ikke kan påberope seg §26 i uføretrygdloven til fritagelse for ansvar. Etter min mening gir hverken opplysningene i saken eller prosedyren for Høyesterett grunnlag for å fravike den avgjørelse som Høyesterett her tidligere har truffet.

Da skadelidte som nevnt nå har begrenset sitt erstatningskrav oppad til kr. 20 000, som faller innenfor garantiens ramme, er det ikke nødvendig å avgjøre spørsmålet om skadetilfellet i og for seg går inn under uføretrygdloven. Jeg tar derfor ikke standpunkt til det spørsmål som var reist for byretten, om Terjesen kan sies å ha vært rammet «under militær tjenstgjøring».

Da spørsmålet om erstatningens størrelse ikke har vært undergitt behandling av byretten, og da de opplysninger som foreligger herom ikke er tilstrekkelige for Høyesterett, antar jeg at saken i medhold av rettergangslovens §392 annet ledd, og i samsvar med hva partene er enige om, må bli å hjemvise til byretten til avgjørelse av erstatningens størrelse.

Etter resultatet antar jeg at staten må erstatte den ankende part saksomkostningene for byretten. Saksomkostninger for Høyesterett er ikke påstått.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Staten ved Forsvarsdepartementet kjennes å være ansvarlig for den skade Svein Terjesen ble påført ved uhellet den 26. november 1955, begrenset oppad til 20 000 - tjue tusen - kroner.

2. Saken hjemvises til Oslo byrett til fastsettelse av erstatningens størrelse.

3. I saksomkostninger for byretten betaler Staten ved Forsvarsdepartementet til Svein Terjesen 600 - seks hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:643

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode, Nygaard og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Hans Aubert):

- - -

Svein Terjesen, født xx.xx.1934 avtjente sin ordinære verneplikt fra 1. november 1954. Han ble dimittert 1. mars 1956.

Han hadde permisjon fra lørdag 26. november 1955 til påfølgende natt til mandag. Ved middagstider denne lørdagen kjørte han hjemover til Oslo på sin egen motorsykkel, fra Eggemoen. Da han var kommet 1 km.s vei av gårde, ble han påkjørt bakfra av en av leirens ordonnanser som kjørte på militær motorsykkel for å hente post. Begge syklistene falt over ende og kom til skade. Terjesen ble i bevisstløs tilstand brakt på sykehus. Han hadde ved sammenstøtet fått hjernerystelse og skadet høyre skulder, lå på sykestue 26. november til 7. desember 1955, var sykepermittert 18. desember til 27. desember 1955 og 6. januar 1956 til 22. januar 1956. innlagt på Oslo Militære sykehus 10. februar til 16. februar 1956 og sykepermittert hjemme 17. februar til 27. februar 1956. Han mottok etter dimitteringen sykepenger til 26. mars 1956. Han er erklært arbeidsdyktig fra 27. mars 1956.

Det er ikke tvist om hendelsesforløpet, og det er enighet om at hele skylden for ulykken ligger hos den andre motorsyklisten. - - -

Retten bemerker hertil:

Av forarbeidene til denne loven fremgår at ikke bare de sykdommer og skader som har direkte sammenheng med de særlige farer militærlivet fører med seg bør dekkes av loven. Motivene nevner, som anført av saksøkeren, eksempler på at også andre tilfelle av sykdom og skade blir å erstatte. Det heter under «Trygdens omfang» Ot. prp. nr. 67/1952 38: «Bare skader eller sykdommer som er oppstått eller påført under militær tjenestegjøring eller har umiddelbar tilknytning til denne, bør erstattes av trygden. Under militær tjenstgjøring går også reiser til og fra tjenesten. Under pliktmessig opphold innen kaserneområde, fartøy eller annet forlegningssted, vil militær tjenstgjøring uten videre ansees å foreligge. Det samme gjelder når den trygdede etter ordre utfører tjenesteoppdrag utenfor sitt forlegningssted. Men militær tjenestegjøring bør også ansees å foreligge når mannskapene under den daglige fritid befinner seg innenfor forlegningsstedet eller på område hvor de vanligvis ferdes i fritiden, idet det ligger i forsvarets egen interesse at personalet får rekreasjon og avveksling. Får en militærperson tillatelse til å reise hjem eller lignende, bør han også være trygdet på den like reise frem og tibake, men ellers ikke.»

Det heter i Sosialkomitéens innstilling O VI 1953 4 spalte 1: «... trygden bør omfatte alle skader eller sykdommer som påføres eller oppstår i den tiden vedkommende er i militærtjeneste.» Og spalte 2, samme side: «Under militær tjenestegjøring forutsettes også å gå reiser til og fra tjenesten».

Saksøkerens reise var foranlediget ved militærtjenesten. Retten mener at det er så nær sammenheng mellom skaden og tjenstgjøringen at tilfellet dekkes av uføretrygden. Dette er i samsvar med lovens forarbeider og har også støtte i uttalelse fra Rikstrygdeverket. Se bil. 2 til dok. 20 hvor det heter:

Side:644

«Skade eller sykdom oppstått eller påført under kortvarige permisjoner fra militærtjenesten ansees oppstått eller påført under militærtjenesten.

Dette gjelder f. eks. week-end-permisjoner hvor mannskapet reiser hjem på vanlig helgedagspermisjon og også ellers kortvarige permisjoner i velferdsøyemed.

Noe annerledes stiller det seg hvis det dreier seg om permisjoner av noe lengre varighet, f. eks. under ferie for befals vedkommende og for de øvrige mannskapenes vedkommende under f. eks. permisjon for å delta i jordbruksarbeid hjemme. I alle tilfelle ansees imidlertid vedkommende for å være i militærtjeneste under reiser til og fra tjenestestedet.

Ellers ansees mannskapene for å være i militærtjeneste døgnet rundt og skader påført i fritiden enten skaden blir påført i eller utenfor forlegningen ansees for å gå inn under lov om uføretrygd for militærpersoner.

Fastlønnet befal som tjenestegjør i Forsvarsdepartementet eller ved overkommando e.l. ansees for å være i tjeneste i arbeidstiden.»

Etter dette kan det forutsettes at tilfellet blir godkjent av Rikstrygdeverket.

Subsidiært gjør saksøkeren gjeldende: Hvis tilfellet går inn under uføretrygdloven for militærpersoner, har man lovens §26 som sier i pkt. 1: «For skade eller sykdom som nevnt i §1 svarer ikke staten erstatning utover det som ytes etter bestemmelsene i denne lov.» Hvis invaliditeten ligger under 15 pst. - og her er den 10 pst. - yter staten ikke erstatning, jfr. lovens §2. Da det her ikke ytes noe, faller tilfellet utenfor.

Dette argument holder ikke. Det tilligger Rikstrygdeverket å treffe avgjørelse om ytelsene. Rikstrygdeverkets vedtak er enda ikke truffet. Rikstrygdeverket er for øvrig ubundet av de foreliggende legeerklæringer. Det er således tenkbart at invaliditeten kan bli satt f. eks. høyere enn de sakkyndige i nærværende sak har foreslått, fordi Rikstrygdeverket kan vurdere den ervervsmessige invaliditet høyere (lovens §3). For øvrig ligger ulykken ikke i noe tilfelle utenfor loven fordi invaliditeten settes til under erstatningsbetingende grad. Det kan ellers tilføyes at loven betinger ytelser utenom invaliderente, eksempelvis sykehjelp etter §2,2, bidrag etter §9.

Videre gjør saksøkeren gjeldende:

Avgjørende for saken er det imidlertid at saksøkerens erstatningskrav når frem på grunnlag av garantibestemmelsen i motorvognlovens §11, uavhengig av bestemmelsen om ansvarsfrihet i §26 første ledd i lov om uføretrygd for militærpersoner.

Saksøkeren støtter seg her til den rettspraksis som har utviklet seg over §32 i industriarbeidertrygdloven og anfører:

Ved Høyesteretts dom, referert i Rt-1946-1009 er det avgjort at den begrensning i arbeidsgiverens personlige ansvar som industriarbeidertrygdlovens §32 medfører, ikke er til hinder for at skadet arbeider kan søke dekning i den garanti arbeidsgiveren som bileier har stillet etter motorvognlovens §11.

På samme måte som i dommen av 1946 er det i nærværende sak på det rene at skadevoldende motorvogns fører er skyld i ulykken. Det foreligger således også her en hovedforpliktelse. Staten svarer da direkte i henhold til garantibestemmelsen i motorvognlovens §11.

Retten deler ikke dette syn. Høyesterettsdommen av 1946 tar sikte på motorvognulykker i relasjon til ulykkestrygdlovens §32. Retten er enig

Side:645

med saksøkte i at man ikke kan trekke konsekvenser fra ulykkestrygdlovens §32 og dommen av 1946 til den rettslige situasjon i nærværende sak. Herom bemerkes: Til forskjell fra industriarbeidertrygdlovens §32 begrenses ansvaret i uføretrygdloven for militærpersoner §26 uten reservasjoner. Av lovens forarbeider følger at §26 skal forståes som en absolutt bestemmelse om ansvarsbegrensning. Lovgiverne har vært fullt oppmerksom på forholdet til motorvognloven. Allerede den militære sykepleiekomité av 1947, som trakk opp retningslinjene for uføretrygdloven, omtaler skadedes krav etter ulykke påført ved bruk av motorvogn, se komitéens innstilling. Ot. prp. nr. 67 side 46, 1. spalte under «Statens og skadevolderens ansvar». Omtalen gjelder privat motorvogn og går ut på at skadede skal ha i behold et slikt krav mot tredjemann. Men omtalen nevner ikke et slikt ekstra krav mot staten. Skulle det være meningen ville det vært nevnt, fordi det i begynnelsen av dette avsnitt heter: «Det er nevnt før at staten ikke skal ha noe (understreket av retten) ansvar utover den erstatning som trygden gir. Dette må uttrykkelig slås fast i loven.»

Et utvalg ble nedsatt i 1951 til å utarbeide motivert utkast til lovregler «på grunnlag av sykepleiekomitéens innstilling og merknader som var kommet til den». Dette utvalg har drøftet spørsmålet om forholdet til motorvognloven i relasjon til uføretrygdlovens bestemmelse om ansvarsbegrensning. Man ble stående ved ikke å innta en bestemmelse tilsvarende den industriarbeidertrygdlovens §32 fikk som punkt 3 i 1938.

Det heter i utvalgets bemerkning til §28 (tilsvarende lovens §26) Ot. prp. side 57, 1. spalte: «Utvalget har drøftet å ta inn i loven en tilsvarende bestemmelse som ulykkestrygdloven for industriarbeidere har i §32 punkt 3. men har ikke funnet grunn til å sette motorvognulykker i noen særstilling.»

Departementet henholder seg til denne bemerkning, se Ot. prp. side 19, 2. spalte. Meningen hermed antas å være at heller ikke via motorvognlovens §11 skal staten bli heftende utover trygdens ytelser. Bemerkningen understreker med andre ord at man tilsikter en unntagelsesfri regel om ansvarsbegrensning i §26 første ledd.

Det kan ikke bringe saken i annen stilling at staten etter det opplyste faktisk har ordnet med garanti i Storebrand for Forsvarets motorvogner. En slik ordning antas å være gjort av hensiktsmessighetsgrunner med sikte på skadeoppgjør overfor person utenfor trygden.

Etter foranstående kommer retten til det resultat at saksøkerens tilfelle dekkes av lov om uføretrygd for militærpersoner og at det ikke blir plass for ansvar for staten utover de ytelser denne trygd gir. Saksøkeren må således bli å henvise til Rikstrygdeverket. - - -

Side:646