RG-1965-114
| Instans: | Gulating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1964-10-02 |
| Publisert: | RG-1965-114 |
| Stikkord: | Regulering av tomter |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 2. oktober 1964 i ankesak nr. 258/1963 |
| Parter: | Åsane kommune (høyesterettsadvokat Johan Utne) mot Jens Martin Kaland m.fl. (høyesterettsadvokat Reidar Stiegler). |
| Forfatter: | Lagdommerne Jonas Madsøe, Sverre Nygaard, byskriver Leif Plather |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1924) §46, §48, Tvistemålsloven (1915) §172, §178 |
I skjønnssak reist av Åsane kommune mot følgende eiere av bruk under gnr. 116 i Åsane: 1) Jacob B. Foss - bnr. 145, 2) Jens Martin Kaland - bnr. 491, 3) Ruth Kristensen - bnr. 320, 4) Arne Jentoft Larsen - bnr. 434, 5) Oskar G. Instebø - bnr. 427 og 428, 6) Olav Haukedal - bnr. 445 og 446, 7) Henrik Albertsen - bnr. 440 og 441, 8) Sigvald Eikeland - bnr. 443, 9) Ingolf Johansen - bnr. 385, 10) Birger Svalland - bnr. 515 og 516, 11) Morten Helen Mortensen - bnr. 444, 12) M. J. Undeland - bnr. 345 og 13) Asbjørn Gjellesvik og Øystein Larsson - bnr. 450, med krav om refusjon etter bygningslovens §46 for ervervelse av grunn, og etter bygningslovens §48 med vedtekt av 25/10 1948 for opparbeidelse av veien Furulia, Trollbakken - Riksveien i Åsane, avsa Åsane skjønnskommisjon 2/10 1963 skjønn med sådan slutning:
«For de saksøkte Ruth Kristensen, gnr. 116 bnr. 320, Morten Helen Mortensen, gnr. 116 bnr. 444, M. J. Undeland, gnr. 116 bnr. 345 og Asbjørn Gjellesvik og Øystein Larsson, gnr. 116 bnr. 450 heves saken.
De øvrige saksøkte pålegges ikke refusjon av utgifter til erverv av grunn eller opparbeidelse av reguleringsvegen Furulia, Trollbakken - Riksvegen.
I saksomkostninger betaler Åsane kommune til h.r.advokat Reidar Stieglers parter kr. 650.-. Beløpet blir å innbetale til høyesterettsadvokaten innen 2 - to - uker.»
Åsane kommune har påanket skjønnet overfor 1. Jens Martin Kaland, 2. Arne Jentoft Larsen, 3. Oskar G. Instebø, 4. Olav Haukedal, 5. Henrik Albertsen, 6. Sigvald Eikeland, 7. Ingolf Johansen og 8. Birger Svalland, men ikke overfor Jacob B. Foss som var en av dem som saken ikke ble hevet for ved skjønnskommisjonen. Åsane kommune har for lagmannsretten nedlagt sådan påstand:
«Åsane skjønnskommisjons skjønn av 2/10 1963 i sak 6/1961 oppheves.
Saken hjemvises til nytt skjønn.
Motpartene pålegges å betale saksomkostninger.»
Ankemotpartene, nr. 1, 2, 4, 5, 6, 7 og 8 har ved sin prosessfullmektig høyesterettsadvokat Reidar Stiegler nedlagt sådan påstand for lagmannsretten:
Side:115
«Skjønnskommisjonens skjønn av 2/10 1963 i sak nr. 6/1961 stadfestes, og ankemotpartene nr. 1, 2, 4, 5, 6, 7, 8 og 9 tilkjennes saksomkostninger.»
Det antas å måtte bero på en feilskrift at det i påstanden er nevnt ankemotpart nr. 9.
Motparten nr. 3 Oskar G. Instebø har påstått skjønnskommisjonens skjønn stadfestet.
Ankeforhandling er holdt i Eidsvåg i Åsane 30/9 1964. Under ankeforhandlingen er avhørt partene Kaland, Haukedal og Instebø og vitnene Torbjørn Trageton som er oppmålingssjef i Åsane, og Knut B. Ringheim som er kommuneingeniør i Åsane. Det er foretatt åstedsbefaring hvorunder foruten de 3 foran nevnte parter også partene Sigvald Eikeland, Ingolf Johansen og Birger Svalland møtte og foretok sine påvisninger. Den ankende har fremlagt fotostatkopier av de kartforretninger som er holdt over veilegemet og over de tilstøtende eiendommer.
Saksforholdet og det partene gjorde gjeldende for skjønnskommisjonen fremgår av skjønnskommisjonens skjønn.
Den ankende har påanket skjønnet på grunn av feil i rettsanvendelsen. Det hevdes at skjønnskommisjonen har tatt feil når den har funnet at motpartenes eiendommer ikke støter til veien. - Det er opplyst at det nå er vanlig å bygge slike veier som det her er tale om i 8 meters bredde.
Ankemotpartene hevder at deres eiendommer ikke støter til veien som det kreves refusjon for. Kommunen har også ved sin opptreden vist til at det ikke er meningen å benytte de strimlene, som ligger mellom ankemotpartenes tomter og den opparbeidete vei, til veiformål, herunder parkeringsplasser, snuplasser og opplagsplasser. I et par tilfeller har kommunen hatt planer om å selge noe av de mellomliggende områder, og ellers har kommunen laget solide støpekanter langs den opparbeidete vei, latt Birger Svalland støpe lignende kant langs den opparbeidete vei, og tillatt Jens Kaland å sette opp gjerde langs den opparbeidete vei, og i alle disse tilfeller har kommunen latt eierne av de tilliggende bruksnummer benytte strimmelen innenfor til hageanlegg m.v. i forbindelse med deres egen eiendom.
Spørsmålet om de mellomliggende strimler i fremtiden vil bli benyttet til vei er av skjønnsmessig karakter, og Høyesterett har forøvrig i dom inntatt i Rt-1958-945 flg. uttalt på side 948 at avgrensningen av hva som skal regnes for tilstøtende grunn, vil i det konkrete tilfelle bero på et skjønn. Det spørsmål som den foreliggende anke gjelder, er således av skjønnsmessig art og kan derfor ikke prøves av lagmannsretten.
Partene har ellers gjort gjeldende det samme for lagmannsretten som for skjønnskommisjonen.
Lagmannsretten er kommet til at skjønnskommisjonens skjønn må oppheves og saken hjemvises til skjønnskommisjonen.
Ankemotpartene ervervet sine tomter omkring 1955. Det forelå da en reguleringsplan for vei gjennom området. Etter planen skulle veien være 7 meter bred, inklusive det som skulle til for
Side:116
grøfter, men det var ikke truffet endelig bestemmelse om hvordan veien skulle være. Det foreliggende kartmateriale var den gangen dårlig, og det var lite av faste punkter for utstikkingen av tomtene og veien. Utstikkingen av tomtene foregikk slik at det ble trukket rette linjer mellom enkelte punkter, og slik at det ble et tilstrekkelig område mellom tomtene til den planlagte vei med parkeringsplasser, snuplasser og opplagsplasser. Senere ble den endelige utforming av veien bestemt og veien anlagt i 6 meters bredde.
Samtlige av motpartenes eiendommer ligger ved den veien som kalles Furulia. Det område som opprinnelig var tatt av til vei her, er av vel 9 meters bredde, unntatt i veikrysset, og til dels er bredden under 9 meter. Det er derfor blitt liggende utenfor den opparbeidete vei strimler som er på ca. 1,5 meters bredde, enkelte steder mindre og et par steder opp til 2,5-3 meters bredde, og ved veikrysset opp til 4 meters bredde.
Lagmannsretten anser det på det rene at de områdene det er tale om, opprinnelig er holdt av til veiformål. På den annen side må det ansees sannsynlig at etter at veiplanene nå er bearbeidet nærmere og veien anlagt, er det en del av områdene som ikke vil bli benyttet til veiformål i overskuelig fremtid. Dette gjelder særlig der hvor deler av det området som først var tatt av til veiformål, nå ligger utenfor støpekanter langs veien og innenfor gjerdet til tilstøtende eiendom. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende for om eiendommene innenfor skal anses for å støte til veien i relasjon til bygningslovens §46 og §48. Det avgjørende må være at områdene opprinnelig var tatt av til veiformål, og ikke var mere enn det som det var rimelig å ta av, og at de strimler som ikke er benyttet, er smale og ikke skikket til bruk uten i forbindelse med veien eller eiendommen innenfor. Eiendommene må da anses for å støte til veikanten.
De faktiske forhold i saken er på det rene, og spørsmålet om eiendommene, slik som de faktiske forhold er, må anses for å støte til veien i relasjon til bestemmelsene i bygningslovens §46 §48 er et spørsmål om rettsanvendelse, som kan prøves av lagmannsretten. Etter det lagmannsretten er kommet til, har skjønnskommisjonen bygget sin avgjørelse på en uriktig rettsanvendelse. Den ankendes påstand om opphevelse av skjønnet og hjemvisning må derfor tas til følge.
Lagmannsretten forstår påstandene om saksomkostninger slik at de bare gjelder omkostningene for lagmannsretten, slik at spørsmålet om saksomkostninger ved skjønnskommisjonen ikke foreligger for lagmannsretten til behandling. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fravike bestemmelsen i tvistemålslovens §172 første ledd. Ankemotpartene må derfor betale saksomkostninger, som settes til 1.400 kroner. Da en av ankemotpartene har opptrådt for seg selv og ikke ved den prosessfullmektig som de andre er sammen om, finnes det naturlig å dele omkostningene pro rata på ankemotpartene med 175 kroner på hver i medhold av tvistemålslovens §178.
Side:117
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Åsane skjønnskommisjons skjønn av 2/10 1963 i sak 6/1961 oppheves i den utstrekning det er påanket, og saken hjemvises til skjønnskommisjonen til nytt skjønn.
Jens Martin Kaland, Arne Jentoft Larsen, Oskar G. Instebø, Olav Haukedal, Henrik Albertsen, Sigvald Eikeland, Ingolf Johansen og Birger Svalland dømmes til å betale til Åsane kommune hver 175 - ett hundre og syttifem - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
Av skjønnskommisionens skjønn (sorenskriver R. Barry Berg med skjønnsmenn): - - -
De saksøkte har til støtte for sine påstander anført, at eiendommene deres ikke støter til vegen, og at de da ikke kan pålegges refusjon, jfr. kommisjonens kjennelse av 17/4-1963 i sak 2/1961. De har videre anført, at vegen ikke tilfører eiendommene deres noen verdauk.
Mot dette har kommunen anført, at når den har ervervet grunn i større bredde enn den anlagte veg, så er det fordi vegen i sin tid skal kunne utvides til større bredde og med fortaug på begge sider. Den omstendighet, at vegen ennå ikke er opparbeidet i større bredde, fritar ikke de saksøkte for refusjon. Det er tilstrekkelig at deres eiendommer støter til den grunn som kommunen har ervervet til veg.
Kommisjonen bemerker:
Eiendommen til saksøkte nr. 1, Jacob B. Foss, gnr. 116 bnr. 145 har fasade også til riksvegen. Eiendommen hadde opprinnelig adkomst dit. Denne adkomsten lå på den grunnen, som kommunen har ervervet av eiendommen til anlegg av den vegparsell som nærværende sak gjelder.
Kommisjonen finner, at vegparsellen ikke har tilført denne eiendommen noen verdauk og saksøkte nr. 1 må allerede av denne grunn frifinnes for refusjonskravene.
Hva de øvrige saksøkte angår bemerker kommisjonen:
Den grunnen som kommunen har ervervet, og som den nå søker refusjon for, har en - tildels betydelig - større bredde enn den vegparsell som er anlagt. Mellom grenselinjene for de saksøktes eiendommer og vegen er det på begge sider av denne en strimmel, hvis bredde varierer fra ca. 1 til ca. 4 meter. Vegen er i stor utstrekning bygget på mur og med støpekant. Vegdekket er asfaltert, og veganlegget gir i det hele tatt inntrykk av å ha fått sin endelige utforming.
Kommunen er under skjønnsforhandlingene blitt sterkt provosert til å fremlegge vedtak fra bygningsråd eller annen myndighet, som kan vise at vegen er regulert eller forutsatt anlagt i større bredde enn nå. Kommunen har imidlertid ikke etterkommet denne provokasjon.
Kommisjonen må da legge til grunn, at den veg det her gjelder, ikke er regulert eller forutsettes anlagt i større bredde enn den nå har. Dette så meget mer, som den dokumenterte skrivelse av 5/2-1960 fra Åsane formannskap viser, at kommunen overveier å selge strimmelene langs vegen til de saksøkte.
Side:118
Forholdet er da, at ingen av de her omhandlede saksøktes eiendommer støter direkte til vegen og følgelig kan ingen av dem pålegges refusjon. - - -