Rt-1958-945
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1958-09-26 |
| Publisert: | Rt-1958-945 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 96/1958 |
| Parter: | Kristiansand kommune (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø) mot Sven Stangenes (overrettssakfører Arnar Grindland - til prøve). |
| Forfatter: | Gaarder, Nygaard, Anker, Helgesen, Wold |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1924) §46, §47, LOV-1924-02-22-§46 |
Dommer Gaarder: Saken gjelder krav fra Kristiansand kommune mot Sven Stangenes på repartisjon av utlegg til erverv av gategrunn etter bygningslovens §46, subsidiært §47. Den 16. mai 1956 ble det ved Kristiansand byrett avhjemlet forsøksekspropriasjonstakst over grunn til ny trasé for Prestvikveien. Den gamle Prestvikvei er en privat vei, og veigrunnen eies av de tilstøtende arealers eiere. Ekspropriasjonen gjaldt veiens nordre del, hvor veien er besluttet gjort bredere og delvis omlagt. Det sydligste endepunkt for det nyregulerte veistykke ligger 2,61 meter inne på Sven Stangenes' eiendom, Prestvikveien 14. Denne eiendom utgjør et større areal som ligger syd og øst for
Side:946
ekspropriasjonsfeltet. Men i tillegg hertil er Stangenes eier av den gamle veigrunn (eller det vesentlige av den) i en lengde av ca. 35 meter nordover fra det punkt hvor den nye vei vil gå inn på hans grunn. På begge sider av den gamle vei på denne strekning eies grunnen av andre eiere. Når veigrunnen tilhører Stangenes, skyldes det antagelig at det i tidens løp er foretatt salg fra hans eiendom av parseller som har grenset inn til veien uten at veigrunnen har fulgt med i salgene. På de nevnte 35 meter faller Prestvikveiens nye trasé bare delvis sammen med den gamle, slik at det blir en stripe av den gamle veigrunn liggende igjen på den nye veis vestside og umiddelbart inn til denne. Skjønnsretten (underskjønnet) har regnet disse 35 meter med i Stangenes' grunns linje mot gaten, jfr. bygningslovens §46 nr. 2, og har på dette grunnlag ansett ham repartisjonspliktig for kr. 7050. Retten uttaler herom: «Retten finner det imidlertid utvilsomt at resteiendommen ved omleggingen og utvidelsen av Prestvikveien på den strekning som nå er gjenstand for ekspropriasjon iallfall tilføres en verdiøkning av kr. 7050 som svarer til eiendommens andel av de foran nevnte erstatninger beregnet overensstemmende med bygningslovens §46 nr. 2 etter den lengde av eiendommens linje til den omregulerte del av Prestvikveien. Det bemerkes at det fra saksøktes side ikke er fremkommet noen bemerkninger til den oppgitte lengde.» I samsvar med dette har skjønnet for Stangenes' vedkommende denne slutning:
«Saksøkte nr. 5, Sven Stangenes, pålegges som eier av eiendommen Prestvikveien 14 refusjonsplikt i medhold av lov om bygningsvesenet av 22. februar 1924 §46 med kr. 7050. For så vidt refusjonsbeløpet ikke likvideres i erstatning for grunnavståelsen, forfaller det til betaling overensstemmende med bygningslovens §46 nr. 3.»
Stangenes begjærte overskjønn. I overskjønnsrettens avgjørelse av 31. august 1957, som også omfattet en rekke andre grunneiere, heter det om Stangenes:
«Overskjønnsretten er kommet til et annet resultat enn underskjønnet og skal i den forbindelse bemerke:
Erstatningsbeløpet skal etter bygningslovens §46, 2 fordeles mellom grunneierne etter lengden av hver grunns linje til gaten. Ved fordelingen blir den gatestrekning hvis regulering iverksettes på samme tid, å betrakte som en enhet.
Etter skjønnsrettens mening blir det for saksøkte nr. 5 kun tale om refusjon for så vidt han eier grunn som støter til den vei som er gjenstand for regulering. Det er i dette tilfelle på det rene at saksøkte nr. 5 bare eier noen få kvadratmeter av den gamle veigrunn som nå støter til den eksproprierte vei. For så vidt skulle det etter lovens ordlyd være adgang til å pålegge ham refusjon. Imidlertid er det etter sikker rettspraksis ikke adgang til å pålegge de tilstøtende eiendommer større refusjon enn den verdiforøkelse som tilføres hver enkelt av de tilstøtende eiendommer langs den eksproprierte vei. Skjønnsretten er av den oppfatning at de få kvadratmeter gammel veigrunn som saksøkte
Side:947
nr. 5 eier langs den nå eksproprierte vei, ikke tilføres noen verdiøkning, hvorfor refusjon ikke vil bli pålagt ham. Når det gjelder den påståtte subsidiære refusjon, er skjønnsretten enig med Oslo skjønnskommisjon når den i sin kjennelse av 17. desember 1938 nektet subsidiær refusjon hvor gaten ikke er over 15 meter. For øvrig vil skjønnsretten ha uttalt at selv om der hadde vært adgang til å pålegge subsidiær refusjon, ville dette være en tvilsom løsning i nærværende tilfelle, hvor det er på det rene at saksøkte nr. 5 vil være refusjonspliktig for de tomter som støter til Prestvikveien når denne blir ekspropriert videre gjennom hans eiendom.»
I overskjønnets slutning heter det at samtlige saksøkte, altså også Stangenes, frifinnes for kravet om refusjon i medhold av bygningslovens §46 flg. Stangenes' prosessfullmektig ble tilkjent kr. 700 hos kommunen i saksomkostninger.
Overskjønnet er av Kristiansand kommune påanket for så vidt angår frifinnelsen av Stangenes. Kjæremålsutvalget har samtykket i anke uten hensyn til ankeverdien. I ankeerklæringen hevdes det at den gamle veigrunn er blitt liggende opp mot den nye veien på en slik måte at den danner gatelinje for Prestvikveien 14 og at derfor vilkårene for refusjonsplikt etter bygningslovens §46 er til stede. Det bestrides ikke at kravet er begrenset til verdistigningen for eiendommen, men man må da etter kommunens mening se hen til verdistigningen for eiendommen sett som en helhet, og ikke til om de kvadratmeter av eiendommen som ligger umiddelbart utenfor gatelinjen, isolert sett får øket verdi. Subsidiært påståes det at Stangenes iallfall må kunne pålegges subsidiær refusjon etter lovens §47. I ankeerklæringen er også gjort oppmerksom på at overskjønnet har oversett at den nye vei strekker seg 2,61 meter inn på Stangenes' grunn i syd, og at disse 2,61 meter representerer «en mere ordinær gatelinje for hans eiendom». Betydningen herav er ikke drøftet av overskjønnsretten. Anken omfattet derfor opprinnelig at skjønnet var uriktig på dette punkt og at skjønnsgrunnene iallfall var utilstrekkelige. Under prosedyren for Høyesterett er imidlertid disse ankepunkter frafalt, da den 2,61 meters gatelinje i seg selv ikke spiller noen nevneverdig rolle for størrelsen av et refusjonsbeløp.
Den ankende part har nedlagt denne påstand:
«Kristiansand byretts overskjønn av 31. august 1957 oppheves for så vidt angår behandlingen av ankemotpartens refusjonsplikt. Skjønnet hjemvises byretten til ny behandling.
Ankemotparten tilpliktes å betale den ankende part sakens omkostninger.»
Ankemotparten har påstått skjønnet stadfestet i den utstrekning det er påanket og kommunen ilagt sakens omkostninger.
Saken foreligger for Høyesterett i samme faktiske skikkelse som for overskjønnsretten.
Jeg er kommet til at overskjønnet må bli å stadfeste, men da dets begrunnelse er noe knapp, vil jeg gjøre en del supplerende bemerkninger.
Etter bygningslovens §46 nr. 1 er det eierne av de «tilstøtende
Side:948
grunner» til den nyanlagte gate som er refusjonspliktige, og etter rettspraksis er refusjonsplikten begrenset til den verdiøkning som gaten tilfører hver enkelt eiers grunn. Begrepet «tilstøtende grunner» er ikke definert i loven. Jeg kan ikke se at man når det gjelder spørsmålet om verdiøkning, har hjemmel for i alle tilfelle å betrakte hele det matrikkelnummer som berøres av en ny gate, som tilstøtende grunn i denne forstand. Avgrensningen av hva som skal regnes for tilstøtende grunn vil i det konkrete tilfelle kunne bero på et skjønn. Når det gjelder Prestvikveien 14, så består denne eiendom av et større areal for hvilket det er opplyst å være utarbeidet og godkjent en utparselleringsplan for 86 mål, dels til villatomter og tomter for annen bebyggelse, dels til veier, friarealer m.v., til eiendommen hører også den omhandlede veistrimmel som strekker seg ca. 35 meter utenfor den øvrige eiendom. Jeg kan ikke se at det er påvist noen feil ved overskjønnsrettens rettsanvendelse når den har bedømt veistrimmelen isolert i forhold til repartisjonsreglene. Jeg forstår skjønnet slik at selv om veistrimmelen støter sammen med eiendommen i syd, er forholdet at den økonomisk sett ikke har noen sammenheng med den og ikke kan utnyttes sammen med den. Etter det jeg må gå ut fra, må den fremdeles bli liggende som veigrunn, fordi de tilstøtende beboere på vestsiden har atkomst over den inn på den nye vei. Hvis forholdet hadde vært at den nye vei også geografisk hadde skilt strimmelen fra den øvrige eiendom, måtte spørsmålet om repartisjon blitt bedømt særskilt for strimmelen, på samme måte som de to deler av en eiendom som ble overskåret av en ny gate ble bedømt hver for seg i relasjon til spørsmålet om forfallstiden for repartisjon i høyesterettsdom i Rt-1952-566 flg. I dette tilfelle ligger veistrimmelen - slik forstår jeg saksforholdet - praktisk og økonomisk som en egen isolert eiendomsgjenstand,, og den bør da også når det spørres om repartisjonsplikten bedømmes isolert. Det kan da ikke være noen feil når overskjønnsretten ikke har sett den sammen med matr. nr. 14 som dannende en enhet sammen med dette når det spørres om repartisjonsplikten etter bygningslovens §46.
Når strimmelen etter dette skal bedømmes særskilt, blir det ikke spørsmål om repartisjon, fordi det ved overskjønnet er avgjort at den ikke er tilført noen øket verdi ved det nye gateanlegg. Det kunne spørres om veistrimmelen ikke burde sees i forbindelse med den bakenforliggende grunn, slik Stang for en beslektet situasjon nevner i sin Bygningsrett side 182. Det er imidlertid ikke hevdet at det er noen feil ved overskjønnsrettens saksbehandling at den ikke har uttalt seg om denne mulighet. Dens uttalelse om at veistrimmelen ikke er øket i verdi er for øvrig generell.
Spørsmålet om hvorvidt de 2,61 meter gatelinje som jeg har nevnt, særskilt for seg skal betinge repartisjon, er etter sakens prosessuelle stilling ikke aktuelt. Det ville jo i tilfelle også blitt et ubetydelig beløp.
Når det gjelder spørsmålet om subsidiær refusjon etter
Side:949
bygningslovens §47, anser jeg det avgjørende at loven ikke inneholder hjemmel for å pålegge slik refusjon når gatebredden - som her - ikke overstiger 15 meter. Hva man enn måtte mene om dette spørsmål de lege ferenda, må det være på det rene at refusjonsplikten krever lovhjemmel, og at en mulig skjevhet i lovens system ikke kan rettes på ved å inntolke en regel om refusjonsplikt uten holdepunkt i lovens ord, og til dels i strid med dens forarbeider. Om dette siste viser jeg til Ot.prp. nr. 30 for 1923 19, omhandlet i Henry Larssens votum i Rt-1934-1000.
Da det gjelder en ekspropriasjonssak som kommunen som ekspropriant har tapt, bør den tilsvare saksomkostninger også for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Kristiansand kommune til Sven Stangenes 1800 - atten hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Kst. dommer Anker, dommer Helgesen og justitiarius Wold: Likeså.