RG-1965-348

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1965-01-23
Publisert:	RG-1965-348
Stikkord:	Personskade ved påkjørsel
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 23. januar 1965 i ankesak nr. 106/1964
Parter:	Felleskontoret til oppgjør for ansvarsskade for ukjente og uforsikrede motorvogner (høyesterettsadvokat Reidar Helliesen v/ advokat Tore Helliesen) mot Anna Lundgård (høyesterettsadvokat Anders Rekve).
Forfatter:	Lagdommerne Helge Refsum, Kristen Syvertsen, hjelpedommer Lars Sollesnes
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Bilansvarslova (1961) §10, §4

Hafrsfjord herredsrett avsa den 3. april 1964 dom med slik domsslutning:

«Felleskontoret til oppgjør av ansvarsskade for ukjente og uforsikrede motorvogner dømmes til å betale til Anne Karin Lundgård v.verge fru Anna Lundgård kr. 2333,10 - totusentrehundreogtrettitrekroner 0/10 - med 4 - fire - prosent rente fra 19/6-1963 til betaling skjer og til Anna Lundgård kr. 3063,20 - tretusenogsekstitrekroner 0/20 - med 4 - fire - prosent rente fra 19/6 1963 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er to uker regnet fra dommens forkynnelse.»

De nærmere omstendigheter ved saksforholdet vil fremgå av herredsrett ens domspremisser.

Felleskontoret til oppgjør av ansvarsskade for ukjente og uforsikrede motorvogner (nedenfor kalt Felleskontoret) har påanket denne dom til Gulating lagmannsrett i forholdet til Anna Lundgård. For så vidt angår Anne Karin Lundgård er herredsrettens dom endelig.

Felleskontoret gjør gjeldende:

Den skadede person, Anne Karin Lundgård, har fått hele sitt økonomiske tap dekket. Foruten det som er utbetalt henne direkte, har Felleskontoret dekket Sola trygdekasses utlegg til sykehusopphold m.v. Tilsammen har selskapet utbetalt kr. 10 867,60.

Anna Lundgård var Anne Karin Lundgårds arbeidsgiver, og det er som arbeidsgiver hun opptrer i saken. Herredsretten har tatt feil når den er kommet til at arbeidsgiveren har krav på å få dekket det tap som oppstår ved at en person som var ansatt i hennes forretning, ble skadet. Når det fulle tap er erstattet overfor skadelidte, har ikke arbeidsgiveren krav på å få dekket ytterligere tap. Det tap som arbeidsgiveren lider, er ikke adekvat, og det er også så avledet fra den skadegjørende handling at arbeidsgiveren ikke har krav på å få det erstattet. Ett sted må det settes en grense, og rettspraksis har ikke gått lenger enn til å godkjenne krav fra arbeidsgiveren som faller innenfor det som

Side:349

skadelidte selv ville ha kunnet kreve. Det ville også medføre betydelige konsekvenser hvis enhver arbeidsgiver kunne kreve erstattet tap som måtte oppstå på grunn av en arbeiders sykdom.

Felleskontoret hevder videre at det ikke er lidt noe tap, eller burde i hvert fall ikke være det. Skadelidte plikter å redusere skaden mest mulig. Anna Lundgård gikk glipp av Anne Karins arbeidsytelse men hun kunne ansatt en annen butikkdame med de samme kvalifikasjoner på samme betingelser. Det er stor tilgang på slike butikk damer i Stavanger. Subsidiært anføres det i denne forbindelse at tapet i hvert fall kunne vært begrenset til et mindre beløp.

Når det gjelder Anna Lundgårds utlegg til busspenger, bestrider Felleskontoret prinsipalt at hun har krav på å få disse erstattet, subsidiært anføres det at det i hvert fall ikke kunne være nødvendig å besøke Anne Karin så ofte.

Felleskontoret har nedlagt denne påstand:

«Felleskontoret til oppgjør av ansvarsskade for ukjente og uforsikrede motorvogner frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Anna Lundgård mener herredsrettens dom er riktig. I tilslutning til de anførsler som fremgår av herredsrettens dom, har hun fremholdt:

Datteren var da ulykken hendte knapt 16 år gammel og hadde kort tid før mistet sin far. Det var derfor absolutt nødvendig at hun fikk besøk av sin mor hver dag når hun lå alvorlig syk på sykehuset.

Da faren ble syk og døde, gikk Anne Karin på framhaldsskolen. Som en rent økonomisk nødsforanstaltning måtte hun slutte der og begynne i forretningen. Moren maktet ikke å gi henne vanlig lønn. Hun fikk kr. 50,- pr. uke + kost og losji. Da datteren falt vekk, og moren daglig måtte besøke henne, ble det nødvendig med ekstrahjelp. Selv om fru Lundgård var dyktig og heldig når det gjaldt å få fatt i billig hjelp, kunne man ikke vente å få hjelp til kr. 1,- pr. time. Men de 3 damer som ble engasjert hadde bare en timebetaling av henholdsvis kr. 3,-, kr. 2,10 og kr. 2,-, som ligger langt under det man kan vente å få hjelp for.

Anna Lundgård har nedlagt slik påstand:

«Hafrsfjord herredsretts dom stadfestes, dog således at der tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Med saksomkostninger for herredsretten menes den del av saksomkostningene som falt på Anna Lundgård.

For lagmannsretten har Anna Lundgård møtt og hatt anledning til å forklare seg. Det er ikke ført vitner.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Anna Lundgård må således for det første ha krav på å få erstattet sine utlegg til buss for å besøke datteren. Rettspraksis har anerkjent at foreldre har krav på erstatning for utlegg i

Side:350

anledning nødvendige sykebesøk, når det ellers foreligger et erstatningsbetingende tilfelle. Felleskontoret har hevdet at det ikke kunne være nødvendig med daglige besøk, men retten er ikke enig i det. Det dreiet seg her om en pike på 15-16 år som kort tid etter at hun mistet sin far ble kjørt ned av en råkjører, slik at hun fikk alvorlige skader. Det må være klart at hun hadde behov for å få besøk av sin mor daglig.

Tiden som gikk med til besøkene kan ikke settes under 2 timer pr. dag. Etter det oppgitte lå Anne Karin på sykehuset i alt 127 dager. Det var nødvendig for fru Lundgård å leie ekstrahjelp for seg i butikken i den tid hun således var borte. Dette blir i alt ca. 254 timer. Fru Lundgård må ha krav på å få dekket sitt utlegg til denne hjelp. Kravet kan ikke sees å stå i noen annen stilling enn kravet på bussutgifter. Når man først godkjenner krav på reiseutgifter, ville det være liten sammenheng i å nekte et krav som gjelder ordinære utgifter til leie av vikar i den tiden moren var fraværende grunnet sykebesøkene. Om moren selv hadde stilling og måtte stille vikar, eller hun må leie vikar i sin egen forretning kan i denne forbindelse ikke gjøre noen forskjell.

Ifølge herredsrettens dom ble det i den tiden Anne Karin var ute av arbeidet leiet 3 vikarer. Av disse fikk Signe Høyland utbetalt kr. 1798,50, Mary Brandthaug kr. 1814,20 og Odny Kolnes kr. 100,-. Det er opplyst at Signe Høyland hadde kr. 3,- pr. time, Mary Brandthaug kr. 2,10 og Odny Kolnes kr. 2,-. Tilsammen har de 3 ekstrahjelper da arbeidet 1513,5 timer. Trekker man fra den tid som ovenfor er godkjent for vikar for fru Lundgård, 254 timer, får man tilbake 1259,5 timer. Videre fremgår det av herredsrettens dom at Anne Karin har vært arbeidsudyktig i 28 uker, hvilket svarer til 1260 timer. Det er derfor ikke lei et ekstrahjelp for lenger tid enn Anne Karin var arbeidsudyktig.

Når det gjelder kravet på merutgifter til denne ekstrahjelp, skal lagmannsretten bemerke:

Da Anna Lundgårds mann døde i mars 1961, ble det nødvendig for henne å ta datteren ut av framhaldsskolen for at hun skulle arbeide i forretningen. Den lønn datteren fikk, kr. 50 pr. uke, svarer ikke til vanlig betaling for slik butikkhjelp. Men moren maktet ikke å ha dyrere hjelp, og det var nettopp pointet med å ta datteren ut av skolen og la henne begynne i butikken, at forretningens utgifter ble skåret mest mulig ned. Man kan si at mor og datter således arbeidet sammen for å kunne redde forretningen og derved sikre den nødvendige inntekt for dem begge. Hvis Anne Karin skulle hatt vanlig lønn, antas det at den ville vært omtrent det som de leiede ekstrahjelpene fikk utbetalt. Fru Lundgård lider derfor et tap som en vanlig arbeidsgiver ikke ville hatt. Dette skyldes at den økonomiske interesse i Anne Karins arbeidsdyktighet for en vesentlig del ligger hos henne.

På grunn av dette helt spesielle forhold er erstatningen til Anne Karin blitt lavere enn ellers ville vært tilfelle. Og den erstatning fru Lundgård og Anne Karin får tilsammen blir ikke større enn den Anne Karin ville fått alene hvis hun hadde fått

Side:351

utbetalt vanlig lønn. Om man godkjenner fru Lundgårds krav vil dette ikke føre til at Felleskontoret står dårligere enn ved et ordinært tilfelle med normal lønn i arbeidstiden.

Når man under disse omstendigheter tar i betraktning at Anne Karins lave lønn skyldes at mor og datter arbeidet sammen for den felles fremtid, så er det en så nær tilknytning mellom den skadede og kravet at det ikke bør være til hinder for å anerkjenne det at det ikke er fremsatt av den person som ble skadet.

Herredsrettens dom vil etter dette bli å stadfeste.

Felleskontoret har tapt saken, og retten finner at det overensstemmende med hovedregelen i tvistemålslovens §172 første ledd og §180 annet ledd, bør betale Anna Lundgård fulle saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten. For herredsretten gjaldt saken også Anne Karin Lundgård. Dommen mellom henne og Felleskontoret er rettskraftig, og de saksomkostninger som nå tilkjennes fru Lundgård for herredsretten blir den del som antas å falle på henne. De settes til kr. 750,-. For lagmannsretten settes saksomkostningene til kr. 1000,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket.

I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Felleskontoret til oppgjør av ansvarsskade for ukjente og uforsikrede motorvogner til fru Anna Lundgård kr. 1750,- - ett tusen sju hundre og femti kroner -.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Rolf Undem):

Fru Anna Lundgård drev sammen med mannen sin en kolonialforretning på Røyneberg. I mars 1961 døde mannen hennes og hun overtok da driften av kolonialforretningen.

Datteren til Anna Lundgård hadde på det tidspunkt da faren døde gått på framhaldskolen. Etter farens død ble det imidlertid nødvendig for moren å benytte seg av den hjelpen som hun kunne få av datteren i forretningen. Hun ble derfor tatt ut av framhaldskolen. Datteren, Anne Karin Lundgård som er født xx.xx.1946 var på denne tiden ca. 15 år. Datteren fikk som vederlag for det arbeidet hun utførte i forretningen bo gratis hjemme, hun hadde også fri kost. I tillegg til dette fikk hun også utbetalt et pengebeløp. Dette kunne variere noe, men utgjorde i gjennomsnitt ca. kr. 50,- pr. uke.

Den 7. juni om kvelden kjørte saksøker nr. 1 nordover riksveg 480. Det var begynt å skumre litt, men det var ikke så mørkt at saksøker nr. 1 hadde tent lyset på sykkelen. Saksøker nr. 1 hadde følge med Sigurd Andersen som kjørte på motorsykkel. Begge to kjørte godt ut i høyre kjørebane, langs veikanten.

Da saksøker nr. 1 var kommet nordenfor en sving på veien, ble hun påkjørt av en uforsikret bil. På dette tidspunkt kjørte hun ved siden av motorsykkelen, men fremdeles på høyre side av veien. Da kollisjonen

Side:352

inntraff ble saksøker nr. 1 kastet i gaten. Hun ble kjørt til Rogaland sykehus og innlagt på kirurgisk avdeling.

Den uforsikrede bilen som kjørte på saksøker nr. 1 ble kjørt av Kjell Tønnesen og bilen eides av Kjell Tønnesen og hans bror Trygve Tønnesen. Da kollisjonen inntraff kjørte Kjell Tønnesen med en fart som var noe over 70 km/t. Bilen hadde mangler. Den hadde ujustert bremsebånd som medførte at bilen bremset ujevnt på forhjulene. Under oppbremsning trakk bilen mot høyre.

Overlege Gunnar Ulland har vært oppnevnt som medisinsk sakkyndig av retten. Han har avgitt en skriftlig sakkyndig erklæring med slik konklusjon: «Ved en trafikkulykke den 7/6 1962 fikk Anne Karin Lundgård et brudd av venstre hofteknoke og store bløtdelslesjoner i venstre setehalvdel. Bruddet skadet ikke hofteleddet og vil ikke få noen betydning for funksjonen i dette. Det er påvist et moderat muskelsvinn i venstre lår, og det må ...

Arret i venstre seteregion er svært stygt, men det kunne gjøres meget penere ved en plastisk operasjon. Denne operasjonen er ikke mere komplisert enn at den kan utføres på vanlig kirurgisk sykehus. Det er dog sannsynlig at en plastisk kirurg vil kunne få et noe penere kosmetisk resultat enn en generell kirurg. Hvis operasjonen blir utført på et offentlig sykehus, medfører den jo ingen utgifter for pasienten. Hvis den skal utføres av en spesialist i plastisk kirurgi, antar jeg at hun ikke vil få plass på noe offentlig sykehus og at hun derfor må betale et operasjonshonorar. Jeg kan tenke meg at dette ville bli ca. kr. 500,-.»

Saksøker nr. 1 har ligget til behandling på Rogaland sykehus i tidsrommet 7/6 til 20/9-1962 og fra 9/10 til 1/11-1962.

Ved kollisjonen fikk saksøker nr. 1 ødelagt en del klær: regnjakke, benklær, truse, hansker, jumper. Hun har videre tatt drosje til og fra sykehuset 3 ganger.

Saksøker nr. 1 begynte i sitt tidligere arbeid omkring årsskiftet 1962/1963 og hun er fremdeles i arbeid i forretningen.

I den tiden datteren har ligget på sykehuset har saksøker nr. 2 besøkt datteren daglig. Hun har da benyttet buss for å komme til og fra sykehuset. Hennes samlede bussutgifter er ialt kr. 325,50.

I den tiden datteren har ligget på sykehuset har saksøker nr. 2 vært nødt til å leie annen hjelp i forretningen. Signe Høiland har vært ansatt som forretningshjelp i tiden 8/6-13/10-1962, Mary Brandshaug har vært ansatt i tiden 10/9-31/12-1962, og Odny Kolnes i tiden 10/9-22/9-1962. De som har vært ansatt har fått utbetalt kontant lønn. Saksøker nr. 2 har dessuten servert dem middag. Signe Høiland har fått utbetalt kr. 1798,50, Mary Brandshaug har fått utbetalt kr. 1814,20 og Odny Kolnes har fått utbetalt kr. 100,-. I tillegg til disse beløpene har saksøker nr. 2 utbetalt kr. 275,- i feriepenger og kr. 140,- i trygder for denne hjelpen. - - -

Retten skal bemerke:

Retten finner at Kjell Tønnesen har utvist ansvarsbetingende uaktsomhet da han kjørte på saksøker nr. 1. Han hadde således for stor fart og hadde dessuten kjennskap til at bilens bremser var defekte.

Saksøkte må da være erstatningsansvarlig overfor saksøker nr. 1, jfr. lov om bilansvar §4, jfr. §10.

Side:353

Når det gjelder de enkelte erstatningsposter, bemerker retten at saksøkte har innrømmet å være ansvarlig for utgifter for saksøker nr. 1 til drosje. Disse utgifter utgjør ialt kr. 38,55.

Saksøkte har videre innrømmet å være erstatningsansvarlig for de klær som saksøker nr. 1 fikk ødelagt. Oppgaven over klærne og utgiftene til gjenskaffelse er ikke bestridt av saksøkte. Utgiftene er oppgitt til kr. 294,55.

Retten finner ikke grunn til å ta standpunkt til om klærne var nylig anskaffet eller ikke. Saksøker nr. 1 må i alle tilfeller ha krav på gjenanskaffelsesverdien. Retten legger da til grunn at den eneste mulige måten disse klærne kan gjenanskaffes på, er ved kjøp av nye klær tilsvarende dem som ble ødelagt. Erstatningen for klærne fastsettes da til kr. 294,55.

Saksøkte har videre innrømmet at selskapet er erstatningsansvarlig for den kontante lønn som saksøker nr. 1 ikke har fått utbetalt i den tiden hun har vært sykmeldt. Retten legger til grunn at dette beløp utgjør ialt kr. 1400,-. Saksøkte har videre innrømmet å være erstatningsansvarlig for det vederlag som består i fri kost og losji for den tiden hun har bodd hjemme mens hun har vært sykmeldt. Dette dreier seg om tidsrommet fra 20/9-9/10 og fra 1/11-årsskiftet

Retten finner at utgiftene til kost og losji i dette tidsrommet passende kan settes til kr. 400,-.

Retten finner at saksøker nr. 1 ikke har krav på erstatning i den tiden hun har ligget på sykehuset, for kost og losji. I denne tiden har hun hatt full forpleining uten at det har kostet henne eller saksøker nr. 2 noe.

Det forhold at det betales trygd av saksøker nr. 1, kan ikke retten tillegge noen betydning. Saksøker nr. 1 skal ha erstattet sitt økonomiske tap fullt ut, og det har hun fått ved å få erstattet kontant lønn samt utgifter til kost og losji i den tiden hun har vært hjemme i sykeperioden.

Retten finner ikke grunn til nærmere å ta standpunkt til om saksøker nr. 1 kan kreve operasjonen for å fjerne arret, utført av en plastisk kirurg.

Saksøker nr. 1 kan nemlig ikke kreve slike utgifter dekket før det er på det rene at de påløper.

Retten finner at saksøker nr. 1 må ha krav på å få erstattet sine utgifter til erklæringer fra legene. Disse erklæringene finner retten må sies å være innhentet for å få bragt på det rene hennes fysiske tilstand, de er således et normalt ledd i den medisinske behandling. Saksøker nr. 1 har oppgitt sine utgifter til kr. 200,-, når det gjelder disse erklæringer.

Den samlede erstatning til saksøker nr. 1 vil etter det foranstående utgjøre kr. 2038,55.

Saksøker nr. 2 har krevd erstattet sine utgifter til sykebesøk hos sin datter. Hun har besøkt datteren hver dag i den tiden hun har ligget på sykehuset. I dette tidsrommet har hun hatt utgifter til buss til og fra sykehuset, disse utgiftene utgjør kr. 325,50.

Retten finner at saksøker nr. 2 har krav på å få disse utgiftene erstattet. Det må etter rettens mening være klart at en pasient som er innlagt på sykehuset, har behov for å få besøk av sin nærmeste familie

Side:354

og ihvertfall av sin mor. Slike besøk må sies å være et normalt ledd i behandlingen av den syke. Retten finner etter dette at utgiftene på kr. 325,50 kan kreves erstattet av saksøker nr. 2. Retten finner ikke grunn til å redusere dette beløpet fordi visittene har vært så ofte som hver dag.

Saksøker nr. 2 har videre krevd dekket sine utgifter til ekstrahjelp i den tiden datteren har vært sykmeldt.

Retten finner at utgiftene må sies å være en adekvat følge av den ulykke som fant sted da datteren ble påkjørt.

Det normale ved slike ulykker hvor den skadede blir arbeidsudyktig, er nettopp at arbeidsgiveren må se seg om etter en vikar som kan fylle plassen til den som er blitt sykmeldt. Ved virkarhjelp som ansettes på kort sikt, må man da også gjøre regning med at denne hjelpen kan bli mer kostbar.

Det er videre et spørsmål som retten skal ta stilling til hvorvidt kravet må avskjæres fordi det er oppstått hos en annen person enn den skadede.

I rettspraksis har man avgjørelser som anerkjenner og nekter anerkjent slike krav, Rt-1939-45 og Rt-1940-424.

I teorien har det også gjort seg gjeldende noen usikkerhet hvordan slike krav skal bedømmes.

Retten antar at sondringen tinglige/obligatoriske krav er oppstått fordi man har funnet at i enkelte tilfeller har obligatoriske krav ikke hatt nær nok tilknytning til den skadede gjenstand eller person.

Etter rettens mening kan det også eksistere et visst behov for å trekke en slik grense uavhengig av den grense adekvansen representerer.

Retten er imidlertid blitt stående ved at tap som refererer seg til ekstrautgifter for arbeidsgiveren i forbindelse med ansettelse av vikarhjelp ikke bør holdes utenfor skadeoppgjøret.

Retten finner videre at det må gjøres fradrag i de samlede utgifter som saksøker nr. 2 har hatt til vikarhjelp.

Selvom datteren ikke var blitt skadet, hadde saksøker nr. 2 hatt sine faste utgitfer til datteren. Disse utgiftene ville bestått i kontant lønn og utgifter til kost. Hun skulle dessuten betale faste trygdeutgifter til henne. Retten kan ikke her tillegge det noen vekt at moren har unnlatt å oppgi datteren som ansatt i forretningen.

Saksøker nr. 2 har oppgitt sine utgifter til ekstrahjelp til følgende beløp:

Lønn til Signe Høiland kr. 1798,50

» » Mary Brandshaug » 1814,20

» » Oddny Kolnes » 100,00

dessuten feriepenger » 275,00

og trygd » 140,00

Retten finner at det i de oppgitte beløp da må gjøres fradrag for kr. 1400,- som består i kontant lønn til datteren, og dessuten trygd kr. 140,-.

Saksøkte har ikke bestridt de oppgitte utgifter, og retten finner at den samlede erstatning så langt utgjør kr. 2447,70 for vikarhjelpen.

Saksøkte har hevdet at saksøker nr. 2 kunne fått billigere hjelp hvis hun hadde ansatt en hjelp med samme kvalifikasjoner og på samme

Side:355

alder som datteren. Retten finner ikke at saksøker nr. 2 var forpliktet til å gå frem på denne måten. Hun måtte etter rettens mening være berettiget til å ansette den første og beste som hun fant kunne fylle den oppgave som datteren hadde hatt i forretningen.

Retten legger videre til grunn at saksøker nr. 2 ikke har hatt noen ekstrautgifter i forbindelse med at hun har måttet servere butikkhjelpen middag i den tiden datteren har ligget på sykehuset. Saksøker nr. 2 har nemlig spart kost til datteren i denne tiden.

I den tiden datteren har bodd hjemme mens hun var sykmeldt, har saksøker nr. 2 hatt ekstrautgifter til kost. Retten finner at disse passende kan fastsettes til kr. 150,-.

Retten har funnet det tvilsomt hvorvidt saksøker nr. 2 hadde krav på å få sine utgifter til vikarhjelp erstattet.

Retten finner det her tilstrekkelig å henvise til rettspraksis som har avgjørelser i forskjellig retning. - - -