RG-1966-223

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1965-11-15
Publisert:	RG-1966-223
Stikkord:	Samskyldnerverneting
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 15. november 1965 i kjæremålssak nr. 151/1965.
Parter:	Gøthe Parkander (høyesterettsadvokat Johan Hjort) mot Cap A/S ved styrets formann Jørgen W. Cappelen (høyesterettsadvokat M. Dahl-Hansen).
Forfatter:	Lagdommerne Jens Fagereng, Otter Boberg, Sigurd Fougner Hagen
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §36, Tvistemålsloven (1915) §167, §23, §25, §31, §32, §33, §34, §417, §56, §74, §180, §30

Ved stevning av 2/3-1965 har CAP A/S ved styrets formann, forlagsbokhandler Jørgen W. Cappelen sen., saksøkt: 1. Gøthe Parkander, Ljungby, Sverige, og 2. Nils Reistad, Høvik, ved Østre Bærum herredsrett og nedlagt denne påstand:

«1. De saksøkte dømmes til å betale saksøkeren n. kr. 5 000.- mot transport av samtlige aksjer i J. W. Cappelen A/S, København.

2. De saksøkte dømmes til å betale saksøkeren n. kr. 5 000.- mot transport av samtlige aksjer i Cappelen AB, Stockholm.

Side:224

3. De saksøkte dømmes til å betale saksøkeren s. kr. 545 216.- eller motverdien i norske kroner.

4. De saksøkte dømmes til å betale saksøkeren d. kr. 648 062.- eller motverdien i norske kroner.

5. De saksøkte dømmes til å betale saksøkeren 5 % rente av n. kr. 578 605.- fra 22/4-1964 til 2/11-1964.

6. De saksøkte dømmes til å betale saksøkeren kr. 3 455,79.

7. Av alle ovennevnte beløp regnes prosessrenter, for saksøkte nr. 2's vedkommende fra forliksklagens forkynnelse, for saksøkte nr. 1's vedkommende fra forkynnelse av stevningen.

8. De saksøkte dømmes til å betale saksomkostninger.»

CAP A/S hevder at det i 1964 var inngått bindende avtale med Reistad og Parkander om overdragelse av samtlige aksjer i CAP's datterselskaper J. W. Cappelen A/S, København, Cappelen AB, Stockholm og Cappelen Engros A/S, Oslo, til Reistad og Parkander i fellesskap. Reistad og Parkander har nektet å vedstå seg avtalen. CAP A/S krever den nå oppfylt.

CAP A/S hevder at Reistad og Parkander er solidarisk forpliktet. Parkander er derfor i samsvar med tvistemålslovens §33 saksøkt ved Reistads alminnelige verneting (Bærum).

Gøthe Parkander gjorde i tilsvaret av 16/6-1965 gjeldende at det ikke var grunnlag for samskyldnerverneting etter tvistemålslovens §33. Han hevdet at denne bestemmelse bare gjelder når samtlige saksøkte har alminnelig verneting (hjemting) i Norge. Parkander bestred videre at han og Reistad er forpliktet i fellesskap. Han la ned påstand om avvisning av saken.

Østre Bærum herredsrett avsa 6/9-1965 kjennelse med denne slutning:

«Saken blir å fremme mot Gøthe Parkander.»

Gøthe Parkander har påkjært herredsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett og har nedlagt denne påstand:

«Saken avvises fra herredsretten, og Gøthe Parkander tilkjennes saksomkostninger.»

Det heter i kjæremålserklæringen av 21/9-1965:

«Tvml. §33 er en spesialregel for det subsidiære tilfelle at de (i dette tilfelle to) saksøkte ikke kan saksøkes ved et felles særlig verneting. Konsekvensen er da enten at de må saksøkes hver for seg, eller at de begge kan saksøkes på den enes verneting efter saksøkerens valg. I siste tilfelle må forutsetningen være at begge har hjemting i Norge, idet det ikke kan antas å ha vært lovens mening å skape et kunstig verneting i Norge for en utlending som ikke har noen tilknytning til Norge eller noe norsk verneting. Det må derfor være en primær betingelse for anvendelse av det særlige felles verneting efter §33 at begge har et ordinært verneting i Norge. Det er dette som i tilfelle kan fravikes, for å forenkle saksbehandlingen. En part med ordinært norsk verneting må da finne seg i å bli saksøkt et annet sted i riket enn på sitt ordinære verneting. Men det kan ikke være lovens mening at en utlending, som overhodet ikke har verneting i Norge, skal kunne bli gjort til part i et søksmål her. Foruten at et slikt resultat er i strid med

Side:225

vanlige internasjonale prosessregler, er det også i høy grad urimelig. Det gjelder spesielt i dette tilfelle, hvor Parkander bor i utlandet, ikke har deltatt i forhandlingene mellom Reistad og Cappelen, ikke har noe verneting i Norge, og påføres utgifter med bruk av advokat både i Norge og Sverige, hvis han skal kunne saksøkes her i landet.

Videre bemerkes at §33 må leses i sammenheng med §32, som uttrykkelig fastslår at utlendinger ikke kan saksøkes her i landet, med mindre de har formue her. Denne bestemmelse danner således bakgrunnen for fortolkningen av §33. Når man overhodet ikke kan saksøkes her uten å ha formue her, er ulogisk å tro at loven har ment at en påstand om en gjeldsforpliktelse her i fellesskap med innlendinger, skal kunne begrunne et verneting.»

CAP A/S har nedlagt denne påstand:

«Herredsrettens kjennelse stadfestes og Gøthe Parkander dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsrett.»

CAP A/S' prosessfullmektig, høyesterettsadvokat M. Dahl-Hansen har i prosesskrift av 28/9-1965 gjort gjeldende:

«Jeg nevner innledningsvis at man ved avgjørelsen av om solidaransvar foreligger må basere seg på fremstillingen i stevningen, jfr. Alten: tvistemålslovene 3. utgave side 31 pkt. 4. Til supplering av fremstillingen i kjennelsen nevner jeg at h.r.advokat Johan Hjort ikke gjorde gjeldende at advokat Elde ikke hadde fullmakt fra Parkander til å fremsette det tilbud som neste dag ble akseptert.

Lagmannsretten må da legge til grunn at Reistad og Parkander sammen har fremsatt tilbud om kjøp av aksjer og er solidarisk forpliktet overfor selgeren. De hadde forhandlet med norsk selger i Oslo gjennom norsk advokat. Oppfyllelsesstedet er Oslo og norsk rett skal anvendes. Det fremgår ikke bare av hva jeg har nevnt ovenfor, men også av den omstendighet at det opprinnelig var avtalt at tvisten skulle avgjøres ved voldgift etter den norske rettergangslovs bestemmelser (der er nå enighet mellom partene om ikke å anvende voldgift).

H.r.advokat Hjort anførte under prosedyren i herredsretten at hvis det også eksisterte et formuesverneting i Norge for vedkommende utlending, f. eks. i Kirkenes så kunne man anvende solidarverneting ved et søksmål f. eks. for Østre Bærum herredsrett. Allerede dette viser hvor kunstig det standpunkt h.r.advokat Hjort forfekter vil virke.

Jeg henviser forøvrig til mitt prosesskrift av 3. august d. å. hvorav vil fremgå at rettergangslovens §167 tidligere uttrykkelig forut satte at utlendinger kunne saksøkes ved solidarverneting i Norge. Lovendringen i 1932 hadde ingen relasjon til dette spørsmål.

H.r.advokat Hjort's lære ville føre til at heller ikke utenlandske arvinger ville få saken avgjort sammen med de norske arvinger i norsk dødsbo.

Der er også mest rasjonelt at saken pådømmes i Norge. Der er en lang rekke norske vitner. Det hensyn som ligger bak reglen om

Side:226

solidarvernetinget foreligger i utpreget grad i denne sak. Det ville ikke være rimelig at saksøkeren skulle måtte føre én sak i Norge og én sak i Sverige.»

I et senere prosesskrift av 15/10-1965 har Parkanders prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Johan Hjort ytterligere anført:

«Jeg har fått advokat Dahl-Hansens prosesskrift av 28. f. m. (dok. 36), og tillater meg å bemerke:

1) Den påberopte uttalelse hos Alten må sees i sammenheng med hva han anfører på side 13 under anmerkning 4 til kap. 1. Som det fremgår av det der anførte, har saksøkeren bevisbyrden for at saken er anlagt for riktig domstol. Saksøkeren kan derfor ikke kreve at hans egen fremstilling uten videre skal legges til grunn. Når domsmyndigheten bestrides og likeledes når saksfremstiilingen i stevningen bestrides, må retten av eget tiltak prøve sin kompetanse, uavhengig av anførslene og påstandene i stevningen.

Det er riktig som anført av adv. Dahl-Hansen at jeg under rettsmøtet til behandling av avvisningspåstanden ikke gjorde gjeldende at advokat Elde ikke hadde fullmakt fra Parkander for å unngå at denne uttalelse skal bli misforstått, presiserer jeg at jeg kun sa at jeg i relasjon til avvisningspåstanden ikke fant det nødvendig å benytte dette argument. Hvorvidt det vil bli opprettholdt, hvis saken kommer til realitetsbehandling er det ikke tatt standpunkt til. Når jeg inntok dette standpunkt, var det fordi Parkander på annet grunnlag hevder at det ikke er kommet til en endelig avtale mellom partene, og subsidiært videre at en mulig avtale ikke kan kreves oppfylt av saksøkeren p. g. a. manglende oppfyllelse fra hans egen side. Saksøkte Parkander har også andre innsigelser, og jeg nevner dette her kun for å vise at man ikke kan legge stevningens fremstilling til grunn i omstridte spørsmål som gjelder realiteten i saken.

2) Voldgiftsklausulen har ingen relevans til avvisningsspørsmålet. Det er riktig at Parkander ikke har krevet at den skal benyttes, men dette henger sammen med hans prinsipielle standpunkt at det ikke er kommet til noen avtale mellom ham og saksøkeren. Det er da heller ikke kommet til noen avtale mellem ham og saksøkeren om voldgift.

3) Jeg er ikke enig i at min oppfatning fører til at heller ikke utenlandske arvinger vil få en sak avgjort sammen med norske arvinger i et norsk dødsbo. Spørsmålet er for det første avhengig av hvilket standpunkt de utenlandske arvinger ville innta til norsk domsmyndighet, og for det annet om det er identitet mellem angreps- og forsvarsargumentene arvingene i mellem. I nærværende sak er det ikke slikt fullstendig interessefellesskap tilstede mellom Reistad og Parkander.

Forøvrig har Tvml. §30 en spesialregel for arverettigheter slik at dette spørsmål er uten interesse for det spørsmål som nærværende sak gjelder, nemlig om spesialregelen om samskyldnerverneting i Tvml. §33 må vike for den generelle regel i

Side:227

Tvml. §32 om at utlendinger ikke kan saksøkes her (iallfall ikke mot deres eget ønske).

4) Jeg er ikke enig i at det er mest rasjonelt at saken pådømmes i Norge. Det er sikkert mest bekvemt for saksøkeren, men det mest rasjonelle er utvilsomt at Parkanders betalingsplikt avgjøres for hans eget verneting, og efter hans hjemlands lov. Det er aktuelt med vitneførsel i saken fra Sverige og Danmark, og det medfører ingen ulempe av betydning for saksøkeren, som har forretningsinteresser i Sverige, å føre saken der.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter tvistemålslovens §33 kan flere skyldnere som er forpliktet i fellesskap saksøkes under ett i den rettskrets hvor en av dem har alminnelig verneting. Loven gjør ikke noe unntak for samskyldnere som er bosatt i utlandet og som derfor ikke har noe alminnelig verneting (hjemting) her i landet. Heller ikke forarbeidene til tvml. §33 gir uttrykk for noen forutsetning om at samskyldnere som saksøkes under ett ved samskyldnervernetinget må ha bopel og hjemting i Norge.

Spørsmålet om samskyldnervernetinget (og de andre særlige verneting) er imidlertid drøftet i tvistemålslovens forarbeider i tilknytning til bestemmelsen om anerkjennelse av utenlandske dommer. Departementet tar i Ot.prp. nr. 1/1910 160-161 som utgangspunkt at i utlandet «de interne vernetingsregler som regel anvendes ogsaa paa personer og retsforhold, som hører under fremmed ret» og at enkelte fremmede rettsordninger til dels har «særegne vernetingsregler for søksmål mot utlendinger, siktende til at gi de indenlandske domstole den størst mulige kompetans». Departementet fant at man under disse omstendigheter ikke uten videre kunne bygge på den fremmede lovgivnings vernetingsregler. Etter overveielse valgte departementet den ordning å legge de norske vernetingsregler til grunn og unnta de vernetingsregler som man antar ikke bør anerkjennes internasjonalt. I samsvar med departementets forslag fikk derfor tvistemålslovens §167 første og annet ledd denne ordlyd:

«Ved overenskomst med fremmed stat kan det vedtages, at retskraftige avgjørelser av utenlandske domstoler om borgerlige krav skal ha retskraft her i riket, naar der var verneting for saken i vedkommende land efter den norske rets regler om verneting i tvistemaal, og avgjørelsen ikke er i strid med ærbarhet eller norske ufravikelige retsregler.

Utenlandske verneting skal dog ikke anerkjendes efter §25, §31, annet ledd, §32 eller §33 eller efter §34, forsaavidt angaar de tilfælde, som er nævnt i §56 nr. 1 og 2, eller efter §74 eller §417 sidste punktum. Heller ikke anerkjendes utenlandsk verneting for slike søksmaal, som §23 nr. 2 nævner.»

§167, annet ledd, gjorde som det fremgår bl.a. unntak for samskyldnervernetinget etter §33 og for formuesvernetinget etter §32. Når det gjelder samskyldnervernetinget heter det i ot.prp. nr. 1/1910 164:

Side:228

«Av de særlige verneting har departementet likesom Getz for det første undtat samskyldnervernetinget (§37, K. §38, Getz II. §16). Vistnok har departementet (i en retning) stillet strengere betingelser for begrundelsen av dette verneting (se nærmere herom motiverne til §37). Men i den internasjonale anvendelse er det heller ikke i denne anvendelse naturlig at behandle den enkelte skyldner, som om han hadde vedtatt alle de øvrige skyldneres verneting. Om f. eks. et reisefølge av forskjellig nationalitet har leiet en dampbaat, og baatens eier senere vil gjøre ansvar gjældende mot de enkelte deltagere for skade eller forsinket tilbakelevering, vilde det ikke være rimelig, om han skulle ha adgang til at saksøke tyske, franske, og engelske borgere t. eks. for en amerikansk domstol. Og paa samme maate stiller saken sig ved kontraktsmessige forpligtelser, naar de ikke er knyttet til internationale omsætningspapirer».

Når det gjelder formuesvernetinget heter det 161:

«Heller ikke en regel som den tyske lovs §23 om formuesverneting (der er optat i kommisionsutkastets §37, departementets utkast §36, den østerrikske jurisdiktionsnorm §99 og den danske lovs §239 andet led) egner sig til international anerkjendelse.»

og videre side 166:

«Efter det foran utviklede kan det neppe være tvilsomt, at formuesvernetinget (§36) ialfald som regel ikke kan godkjendes internationalt, jfr. foran side 161, bortsett fra søksmål angaaende fast gods (§26, §27».

Når det gjelder formuesvernetinget etter §32 er det klart at dette direkte sikter på saksøkte som bor i utlandet og ikke har hjemting i Norge. Det som er av interesse i den foreliggende sak er at lovgiveren ved behandlingen av spørsmålet om anerkjennelse av utenlandske dommer har sidestilt formuesvernetinget og samskyldnervernetinget. Når lovgiveren også fant det nødvendig å gjøre unntak for §33 må forutsetningen ha vært at denne bestemmelse i og for seg også er anvendelig på den som ikke har hjemting i Norge. Lovgiveren har tydeligvis regnet med at de interne vernetingsregler også etter norsk rett som regel er anvendelige «paa personer og retsforhold som hører under fremmed ret». At tvml. §167 ble endhet ved lov av 10/6- 1932 må være uten betydning for det spørsmål det her gjelder.

Lagmannsretten legger etter det anførte til grunn at Parkander kan saksøkes ved Reistads alminnelige verneting hvis besværlige vilkår etter §33 er til stede.

Forutsetningen for at Parkander kan saksøkes under ett med Reistad ved Reistads alminnelige verneting i Bærum er etter tvml. §33 at de «er forpligtet i fællesskap (solidarisk eller for dele), og forpligtelserne hviler paa de samme eller væsentlig likeartede faktiske og retslige grunde». Etter domstolslovens §36, første ledd, prøver enhver domstol av eget tiltak om en sak hører under den. Ved denne prøvning skal retten, etter domstollovens §36, annet ledd, legge saksøkerens fremstilling til grunn, så lenge det

Side:229

ikke er godtgjort at den er uriktig. Bestemmelsen i domstolslovens §36, annet ledd, er imidlertid ikke slik å forstå at den velter bevisbyrden for de omstendigheter som begrunner domsmyndigheten over på saksøkte. Møter saksøkte og bestrider riktigheten av saksøkerens anførsler tilligger det etter vanlige regler saksøkeren å føre bevis for dem. Lagmannsretten viser til Høyesterettskjæremålsutvalgs bemerkninger i Rt-1964-378:

«Utvalget antar - i tilslutning til Alten - at bestemmelsen i domstollovens §36 annet ledd uansett sin ordlyd ikke kan tolkes så at den velter bevisbyrden over på saksøkte. Med andre ord: Såfremt saksøkerens fremstilling bestrides av motparten, har saksøkeren bevisbyrden for riktigheten av de faktiske omstendigheter han påberoper som bestemmende for spørsmålet om domsmyndighet - i dette tilfelle for vernetingsspørsmålet. Og retten må prøve det faktiske forhold i saken i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til avgjørelsen av dette spørsmål. Det innebærer ikke at retten på dette trinn av behandlingen skal treffe avgjørelse om sakens realitet.»

Parkander har bestridt at han og Reistad er forpliktet i fellesskap. Lagmannsretten antar at den ved avgjørelsen av vernetingsspørsmålet må prøve det faktiske forhold etter de retningslinjer som er angitt i Rt-1964-378. Retten skal innledningsvis gi en kort oversikt over saksforholdet:

CAP A/S, som er moderselskap i Cappelen-konsernet, overtok i 1961/1962 ved avtale med Scriptomatic S.A., Geneve, Sveits, agenturet for Scriptomatic adresseringsmaskiner i Norge, Sverige og Danmark. Scriptomatic S.A., Geneve, er datterselskap av det amerikanske Scriptomatic selskap. For å drive agenturene stiftet CAP A/S datterselskapene Cappelen AB, Stockholm, og J. W. Cappelen A/S, København. Virksomheten i Norge ble overtatt av et tidligere stiftet datterselskap Cappelen Engros A/S, Oslo. Scriptomatic-selskapene ble ledet av økonomisjef og prokurist Nils Reistad. Daglig leder og forretningsfører for det norske selskap var Alf M. Evjenth jr., for det svenske selskap Knut Toftegaard og for det danske selskap Erik Bausager. Høsten 1963 besluttet CAP A/S å avvikle sine interesser i Scriptomatic-selskapene. På styremøte 4/10-1963 er protokollert at Nils Reistad «fortsatt er ansvarlig for Scriptomatic-selskapenes ledelse og med det for øye å avvikle disse uten tap for selskapet». Uavhengig av Scriptomatic-agenturene hadde CAP A/S i noen tid arbeidet med det såkalte Nigeria-prosjekt, et forlagstiltak som gikk ut på å utgi skolebøker for utviklingsland. I styremøte 16/10-1963 besluttet CAP A/S også å avhende Nigeria-prosjektet. I brev av 17/10-1963 underrettet høyesterettsadvokat Willy Mohn Reistad om vedtakene av 4. og 16/10 s. å. Reistad bekreftet i brev av 21/10-1963 til høyesterettsadvokat Mohn mottagelsen av oppdragene.

Reistad innledet i den følgende tid forhandlinger med Gøthe Parkander, hovedeier av det svenske selskap Th. Stålfors AB, som er en betydelig produsent av hullkort. Reistad synes allerede høsten 1963 å ha gått inn for personlig å overta såvel

Side:230

Scriptomatic-selskapene og Nigeria-prosjektet sammen med Parkander. Parkander trådte i november 1963 inn som formann i det svenske Scriptomatic-selskap Cappelen AB, Stockholm. Reistad kontaktet også direktør Oppliger i Scriptomatic S. A., Geneve, med henblikk på å få godkjent overføringen av agenturene. Reistad sa 6/1-1964 opp sin stilling hos CAP A/S for å hellige seg til overtakelsen av Scriptomatic-selskapene.

Reistad hadde i januar 1964 et møte i Zermat med representanter for Scriptomatic. I møtet deltok også Toftegaard, Bausager og Evjenth. Reistad hadde i denne tid også et eller flere møter med Parkander. Høyesterettsadvokat Herm. Krefting og advokat Finn R. Elde ble engasjert for å føre de videre forhandlinger med CAP A/S. Ved brev av 14/2-1964 til høyesterettsadvokat Willy Mohn fremsatte Elde «på vegne av Parkander-gruppen» et spesifisert tilbud om overtakelse av Cappelen Engros A/S, Oslo, Cappelen AB, Stockholm og J. W. Cappelen A/S, København. Det heter i Eldes brev:

«I. Norge - Cappelen Engros A/S.

1. Det avtales mellom Parkander og de nuværende aksjonærer i Cappelen Engros A/S at aksjene i selskapet skal transporteres til Parkandergruppen straks det forlanges av Parkander, dog senest innen 1. februar 1966, til en kjøpesum av kr. 20 000,- for samtlige aksjer.

Som garanti for oppfyllelsen av aksjeoverdragelsen transporteres aksjene ved denne avtales underskrift in blanco og deponeres hos o.r.sakfører Alfred Johs. Bjarøy.

2. Det velges ved avtalens underskrift et nytt styre for selskapet, bestående av Parkander, Reistad og Willy Mohn.

3. De nuværende aksjonærer skyter inn kr. 150 000,- i selskapet ved en forhøyelse av aksjekapitalen straks de har fått tilbake sine lånetilskudd til selskapene i Sverige og Danmark. (Dette innskudd blir i virkeligheten det utlegg aksjonærene har for å få tilbake sine investeringer i alle tre selskapene, jfr. II og III).

4. Fra 1. januar 1964 foregår driften av selskapet for Parkandergruppens regning. De nuværende aksjonærer skal ikke lenger engasjere seg i selskapet ved lånetilskudd etc. De tilskudd som de nuværende aksjonærer har ytet selskapet i form av lån, gjøres opp av selskapet pr. 1/1-1966 med et beløp på kr. 608 605,- efter følgende oppstilling:

Aksepter kr. 500 000.-

J. W. Cappelens Forlag A/S » 211 529,-

Sum kr. 711 529,-

Herfra går følgende fordringer:

J. W. Cappelen A/S, København kr. 38 646,-

Cappelen AB » 19 740,-

CAP A/S » 24 538,-

samt aksjekapital » 20 000,-» 102 924,-

Netto til utbetaling kr. 608 605,-

Side:231

II. Sverige - Cappelen AB.

Aksjene i det svenske selskap transporteres til Parkandergruppen for pålydende straks de nuværende aksjonærer har fått oppgjør for sine netto tilgodehavender i selskapet. Dette oppgjør skal finne sted 1 måned efter avtalens underskrift, forutsatt at det ikke tar lenger tid å ordne saken med Norges Bank.

III. Danmark - J. W. Cappelen A/S.

Aksjene i det danske selskap transporteres for pålydende til Parkander-gruppen straks de nuværende aksjonærer har fått oppgjør for sine netto tilgodehavender i selskapet. Dette oppgjør skal finne sted 1 måned efter avtalens underskrift, forutsatt at det ikke tar lenger tid til å ordne saken med Norges Bank.»

Høyesterettsadvokat Mohn svarte i brev av 17/2-1964 at han skal ta saken opp på styremøte i CAP A/S. Det heter i Mohns brev:

«Jeg forutsetter at saken på et par punkter trenger en nøyere utredning, hvorfor jeg går ut fra at tilbudet står ved makt inntil videre.»

I brev av 17/2-1964 meddelte advokat Elde at tilbudet også omfatter overtakelse av Nigeria-prosjektet til selvkost. Eldes tilbud ble drøftet på styremøte i CAP A/S 19/2-1964. Etter anmodning av høyesterettsadvokat Mohn ga advokat Elde i brev av 28/2-1964 oppgave over direkte produksjonsutgifter vedrørende Nigeriaprosjektet. I brev til advokat Elde av 29/2-1964 meddelte høyesterettsadvokat Mohn:

«Deres brev av 14. og 17. ds. har vært behandlet i styret i CAP A/S som med dette bekrefter at tilbudet aksepteres. Jeg forutsetter da bl.a. som nevnt at kjøperne avgir erklæring hvoretter de ikke vil starte eller drive noe skolebokforlag i Norge i konkurranse med J. W. Cappelens Forlag A/S, herunder dets skolebokforlag. J. W. Cappelens Forlag A/S vil da på sin side være fullt innforstått med at overtagelsen av Nigeriaprosjektet betyr at forlaget ikke skal konkurrere på Nigeria. Videre må enkelte detaljer selvsagt nærmere utredes. Bl. a. synes det praktisk at man istedet for å skyte inn kr. 150 000,- reduserer prisen på aksjene og Nigeriaprosjektet så langt dette lar seg gjennomføre.

Forlagsbokhandler Jørgen W. Cappelen jr. er villig til å bli sittende i styret i Cappelen Engros A/S, men vil selvsagt vis-a-vis Parkander-gruppen betinge seg full ansvarsfrihet.

Jeg nevner også at slektsnavnet Cappelen i løpet av f. eks. en 5-års periode må utgå i de respektive firmanavn.

Endelig går jeg uten videre ut fra at alle garantier for selskapenes virksomhet straks overtas av Parkandergruppen - dette i den utstrekning slike garantier foreligger fra CAP A/S, dets aksjonærer eller datterselskaper.

De nuværende interessenters tilgodehavender i det svenske og danske selskap forutsetter jeg tilbakebetalt straks, mens tilgodehavender i Cappelen 2Engros A/S - etter retningslinjer som

Side:232

trukket opp av Dem - blir stående inntil 1/1-1966 mot en nærmere avtalt rentefot. De enkelte interessenter innen Parkandergruppen står personlig og solidarisk ansvarlig for riktig oppgjør herav.

Såsnart det endelige utløsningsbeløp foreligger utregnet fra revisjonen i CAP A/S, vil disse oversikter bli oversendt Dem.»

Elde meddelte i brev til høyesterettsadvokat Mohn av 2/3-1964 at han skal komme tilbake til saken så snart han får drøftet den med sine klienter. Ved brev av 2/3-1964 oversendte høyesterettsadvokat Mohn til advokat Elde oppgaver over CAP's og de tilsluttede selskapers tilgodehavender hos J. W. Cappelen A/S, København, og Cappelen AB, Stockholm.

Ved brev av 21/4-1964 til høyesterettsadvokat Mohn oversendte advokat Elde den endelige avtale. Det heter i brevet:

«Jeg tillater meg vedlagt å oversende en avtale som er satt opp etter konferanse med Parkander-gruppen. Avtalen bygger på det tidligere tilbud som er akseptert av Deres klient. Det økonomiske oppgjør er helt ut i samsvar med de regnskapsoppstillinger som forelå på det tidspunkt tilbudet ble gitt, samt den oppstilling som ble gitt i tilbudet forsåvidt angår Cappelen Engros A/S».

Det heter i brevet til slutt:

«Til Deres orientering forøvrig kan jeg opplyse at Gøthe Parkander vil være bortreist i 14 dager fra søndag fk. Det vil derfor være en fordel om vi i løpet av denne uken kunne få underskrevet avtalen.»

Avtalen innledes slik:

«Avtale mellom aksjonærene i Cappelen Engros A/S Oslo, J. W. Cappelen A/S, København og Cappelen AB, Stockholm (nedenfor kalt Cappelen-aksjonærene) og Gøthe Parkander, Ljungby, og Nils Reistad (nedenfor kalt Parkander-gruppen).»

Hovedtrekkene i avtalen er:

Cappelen-aksjonærene forplikter seg til å transportere samtlige aksjer i J. W. Cappelen A/S, København, og Cappelen AB, Stockholm, til Parkander-gruppen for en kjøpesum av kr. 5 000,- for aksjene i hvert selskap. Det er et vilkår for overdragelsen at Parkander-gruppen sørger for at det danske og svenske selskap foretar oppgjør av selskapenes gjeld til Cappelen-selskapene og Cappelen-aksjonærene. For det danske selskap skal gjelden anses oppgjort ved betaling av D. kr. 684 062.-, for det svenske selskap oppgjøres gjelden ved betaling av Sv. kr. 545 216,-. Cappelen-aksjonærene forplikter seg videre til å transportere til Parkandergruppen samtlige aksjer i Cappelen-Engros A/S, Oslo, for kr. 5 000.-, senest innen 1/2-1966. Det er et vilkår for overdragelsen av disse aksjer at de tilskudd som Cappelen-selskapet og Cappelen-aksjonærene har ytet Cappelen Engros A/S, Oslo i form av lån etc. gjøres opp ved betaling av kr. 578 605.-. Cappelen-aksjonærene overdrar endelig til Parkander-gruppen Nigeria-prosjektet for N. kr. 8 719.-. Det heter endelig i avtalens §6:

«Det er fra Parkander-gruppens side et vilkår for denne avtale at Cappelen-aksjonærene oppfyller samtlige sine forpliktelser i

Side:233

henhold til avtalens bestemmelser. Parkander-gruppen forboholder seg således rett til å gå fra avtalen i sin helhet, dersom en del av avtalen ikke blir oppfylt av Cappelen-aksjonærene.» og i §7:

«Tvistigheter som oppstår på grunnlag av bestemmelsene i nærværende avtale avgjøres ved voldgift etter rettergangslovens kapitel 32.»

Avtalen ble undertegnet av Jørgen W. Cappelen sen. den 22/4-1964. Den 22/4-1964 dro 2Reistad til Sverige hvor han 23. og 24. april drøftet saken med Parkander. 2Parkander var ikke villig til å undertegne avtalen, i ethvert fall ikke slik den var. I brev til Reistad av 26/4-1964 uttalte han:

«Jag har sökt dig på det telefonnummer som står för Nils R. i min bok, 41 36 60, men har inte fått något svar. Antingen är det till kontoret eller är det fel. Alltnog jag skriver här några rader.

Hade igår ett samanträffande med min bankdirektör, vilket icke utföll gynsamt. Han skrattade åt mig, som kunde vara så dum, att hoppa på något sådant, och att få borgen på den summan och med den lydelsen i kontraktet är otänkbart. Han ställde mig en del frågor vilka jag härmed vidarebefordrar till dig.

1. Vad är det jag kjöper? Det finns inte ett ord i kontraktet som säger att saken gäller Scriptomaticagenturen. Lydelsen i kontraktet gäller ju tre stycken mycket trassliga bolag. Detta är ju en sak som måste in, att det gäller Scriptomatic. Jag kan ju löpa risken att få garantera för halva beloppet och inte få någon agentur.

2. Enligt vad han och jag kan se finns det ingen reducering gjord utöver den räkning som skett på aktierna. De poster som äro avdragna betalas ju av Sverige respektive Danmark. De har t.o.m.. låtit oss betala 100 000 i Good-Will før Cappelen-Wennergren + att skulden til samma bolag på 55 000 kvarstår.

3. Vem vil garantera för din halvdel utan att få några förmånar i firman.

4. Vad får jag för att garantera dessa belopp och släpper in dig och Erik i Mina THS firmor? Jag kan inte se en enda förmån som jag kan räkna mig tilgodo.

Cappelen gör enligt vad jag kan se en jätteaffär. T.o.m. betalt fören Good-Will, som inte har existerat i Scriptomatic-samanhang och själv gör du ingen dårlig affär heller. Detta missunnar jag dig inte, men jag är ju rätt interesserad av att få hem i krona själ också.

Det är väl inte utan att om du ser på dette avtal, så måste du väl tänka om lite själv. Jag har stoppat all övergang av THS material til Oslo innan vi är klara med ett avtal och jag hoppas du kan ha ett nytt förslag klart tills jag kommer tilbaka. Nu resar jag på semester och tar igen mig. En sak ä emellertid klar, att de vilkor du satt i dette kontrakt med Cappelen har du icke lagt fram för mig förrän nu och du kan säkert förstå mig att jag inte är inne på någon känslolinje för dit förra bolag.»

Parkander var bortreist til utlandet i tiden 26/4-10/5-1964.

Side:234

Ved brever av 21/4-1964 oppsa Toftegaard og Bausager sine stillinger i Cappelen AB, Stockholm, og J. W. Cappelen, København, til fratredelse 31/8-1965. Etter at Parkander var blitt kjent med dette trakk han seg ut av affæren. Cappelen-aksjonærene ble underrettet ved brev fra advokat Elde til høyesterettsadvokat Mohn av 30/5-1964. Det heter her:

«Undertegnede har sammen med økonomisjef Reistad, som avtalt, den 29. ds. besøkt Gøthe Parkander i Ljungby for å få bragt på det rene hans standpunkt til en avtale om overtagelsen av «Cappelenselskapene» på bakgrunn av den nye situasjon som er oppstått etter at den svenske og danske direktør har sagt opp sine stillinger og den uklarhet som av den grunn er til stede med hensyn til Scriptomaticagenturene.

Parkanders konklusjon var at det, slik som forholdene hadde utviklet seg, ikke lenger var noe grunnlag for en overtagelse av selskapene. Da Cappelen-aksjonærene etter dette ikke var istand til å oppfylle vilkårene for en avtale om å overta selskapene. Jeg viser i denne forbindelse til vedlagte fotokopi av Gøthe Parkanders brev til meg. Det er beklagelig at de to direktører ved sine handlinger har ødelagt enhver fornuftig løsning for en overtagelse av selskapene. Deres forsøk på å overtale dem til å bli stående i sine stillinger viser dette klart når de overfor Dem erklærer at de hverken vil arbeide for Cappelen-aksjonærene eller noen andre nye interessenter, men med Scriptomatic-selskaper som gikk i deres eget regi.»

Det ble i den følgende tid ført omfattende forhandlinger for å få en ordning slik at agenturene kunne bevares. Det svenske og danske agentur ble imidlertid fratatt Cappelen-selskapene og er senere overtatt av andre.

Det norske Scriptomatic Agentur og Cappelen Engros A/S, Oslo, samt Nigeria-prosjektet er senere overtatt av Reistad på samme vilkår som nevnt i avtalen av 21/4 1964. CAP A/S og Reistad er enige om at denne ordning ikke prejudisierer noen av partenes oppfatning med hensyn til tvisten forøvrig.

Nils Reistad har påstått seg frifunnet. Reistad bestrider for sitt vedkommende ikke at advokat Elde har hatt fullmakt til å fremsette de i saken omhandlede tilbud. Reistad uttaler i tilsvaret at han for sitt vedkommende anså avtalen i orden og ville ansett seg bundet av den hvis ikke de senere begivenheter hadde støtt til. Han har gjort gjeldende:

1. Det ble umulig for ham å oppfylle da Parkander ikke ville underskrive avtalen.

2. At agenturene gikk tapt medfører etter alminnelige obligasjonsrettslige regler at Reistad ikke er bundet.

3. Ved å unnlate i tide å gå inn for «redningsaksjonen» har CAP A/S misligholdt sine forpliktelser så vesentlig at Reistad er berettiget til å heve avtalen.

4. Den løsning som CAP A/S valgte for løsning av tvisten vedr. de svenske og danske agenturer må også gi Reistad rett til å heve avtalen.

Side:235

Parkander erklærte i sitt første tilsvar til byretten at Elde ikke har hatt fullmakt fra ham til å forhandle og «at det overhodet ikke på noe tidspunkt er kommet til endelig avtale.» Parkander er derfor ikke enig i Reistads innrømmelser vedrørende dette punkt. I rettsmøtet for byretten 31/8-1965 til behandling av avvisningsspørsmålet tok Parkanders prosessfullmektig ikke opp innsigelsen om at Elde ikke har hatt fullmakt. Etter høyesterettsadvokat Johan Hjorts prosesskrift til lagmannsretten av 15/10 1965 må man gå ut fra at Parkander likevel forbeholder seg å gjøre gjeldende denne innsigelse. I prosesskriftet av 15/10 1965 hevder Parkander «på annet grunnlag» at det ikke er kommet til endelig avtale mellom partene. Hvilke innsigelser han sikter til her er ikke nærmere angitt. Subsidiært vil Parkander også gjøre gjeldende at en mulig avtale ikke kan kreves oppfylt på grunn av manglende oppfyllelse fra CAP A/S' side. Prosessfullmektigen hevder at Parkander også har andre innsigelser. Heller ikke disse er nærmere angitt.

Hvorvidt det er kommet til en bindende avtale mellom CAP A/S og på den annen side Parkander og Reistad er avhengig av flere omstendigheter: Om Elde utad har hatt de nødvendige fullmakter til å inngå avtale på vegne av Reistad og Parkander, og om partene er kommet ut over forhandlingsstadiet. Det blir videre spørsmål om hvilken fullmakt Reistad har hatt i forhold til Parkander. Det nevnes i denne forbindelse at advokat Elde i april 1964 utarbeidet utkast til en endelig avtale mellom Reistad og Parkander.

Kommer man til det resultat at det er inngått en avtale som også binder Parkander blir det spørsmål om denne avtale er bortfalt eller kan heves på grunnlag av den senere utvikling.

Avgjørelsen av disse spørsmål forutsetter - som bebudet av CAP A/S og Reistad - en omfattende bevisførsel. Det materiale som er framlagt viser at det under bestemte forutsetninger kan bli spørsmål om felles forpliktelser for Reistad og Parkander. Dette må under de foreliggende omstendigheter være tilstrekkelig til i samsvar med tvml. 33 å begrunne verneting for Parkander ved Reistads hjemting i Bærum. Det kan ikke kreves, jfr. Rt-1964-376, at retten på dette tidspunkt av prosessen skal treffe avgjørelse av sakens realitet. Dette kan heller ikke gjøres uten ytterligere bevisførsel.

Etter det anførte vil herredsrettens kjennelse av 6/9-1965 bli å stadfeste.

Lagmannsretten finner at avgjørelsen har frembudt så vidt betydelig tvil at det er grunnlag for å oppheve sakens omkostninger, jfr. tvml. §180, første ledd i. f.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Bærum herredsretts kjennelse av 6. september 1965 stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.