RG-1966-458

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1966-03-19
Publisert:	RG-1966-458
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 19. mars 1966 i ankesak nr. 169/1965.
Parter:	Lillehammer kommune v/ ordføreren (advokat Cato Praner) mot A (advokat O.K. Worren).
Forfatter:	Lagdommerne Arne Jahren, Erling Slyngstad, tilkalt dommer, sorenskriver K.I. Løvdal
Lovhenvisninger:	Spesialskoleloven (1915) §6, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Landsfolkeskoleloven (1936) §6

Roald Skogmo ble født xx.xx.1934. Fra 1942 til 1949 gikk han på Jørstadmoen skole i Fåberg, nå Lillehammer. Han er født med cerebral parese og med sterke motoriske defekter slik at han har vanskelig for å gå.

Skogmo hevder at han så godt som ikke hadde noe utbytte av undervisningen på folkeskolen og at det skyldes en feil av skolemyndighetene i Fåberg når han ikke kom på spesialskole. Han stevnet 6. oktober 1964 Lillehammer kommune og krevde erstatning for utgifter som han hadde hatt til undervisning av logoped og for tap av inntekter på arbeid som han i tilfelle av undervisning på en spesialskole mener å kunne ha skaffet seg. Lillehammer byrett sa dom i saken 4. februar 1965 med slik domsslutning:

«Innen to uker fra forkynnelse betaler Lillehammer kommune til Roald Skogmo kr. 16 052 - sekstentusenogtoogfemti kroner - med 5 % rente fra 10. oktober 1964.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Det vises til domsgrunnene.

Lillehammer kommune har anket i rett tid til lagmannsretten over byrettsdommen. Anken gjelder hele dommen og både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Kommunen hevder at byretten tok feil når den fant at Skogmo ikke kunne lese, skrive eller regne da han sluttet skolen og at

Side:459

hans søstre hadde lært ham det han kunne i orienteringsfag. Forholdet var at skolen skaffet Skogmo det nødvendige minimum av kunnskaper. En annen sak er at Skogmo har glemt dem seinere.

Kommunen hevder videre at byretten har tolket begrepet åndssvak i lov nr. 1 av 4. juni 1915 uriktig og gitt det et altfor omfattende innhold. Byretten la med urette til grunn en forståelse «som synes å stemme med skolelovgivningens prinsipp» og tok feil når den fant at loven «synes å forutsette at de barn som savnet muligheten for med noe utbytte å delta i ordinær undervisning, herunder eventuelt undervisning i særklasse, var åndssvake, hvis de ikke var blinde eller døve». Loven må tolkes slik som lovens egne ord tilsier det. En kan ikke sette ordene til side for en formodet mening. Det prinsipp på skolelovgivningens område som byretten mener å ha konstatert, var ellers ikke lagt til grunn i de skolelovene som gjaldt i 1940-årene. Barn med lese- og skrivevansker hadde verken rett eller plikt til undervisning ved åndssvakeskolene og skolestyrene hadde ingen plikt til å sende melding om slike barn. Skogmo var et barn med lese- og skrivevansker. Han var ikke åndssvak og hadde ikke noe på åndssvakeskole å gjøre. Det forelå hva han angikk ingen meldeplikt etter loven av 4 juni 1915.

Kommunen hevder videre at selv om begrepet åndssvak i loven av 4. juni 1915 må tolkes slik som byretten har gjort, blir kommunen likevel ikke ansvarlig. Betingelsen for et slikt ansvar må nemlig være at noen som handlet for kommunen, opptrådte på en subjektivt klanderverdig måte. Men det var ikke tilfelle. Skogmos forskjellige lærere og lærerinner vurderte hans evner og muligheter for å tilegne seg lærdom. De kom til at Skogmo ikke var åndssvak og til at han ikke hørte hjemme på en åndssvakeskole. Vurderingen var riktig og under enhver omstendighet forsvarlig etter den viten på området som en den gang hadde. Det var ingen rimelig grunn til å innse at meldeplikt var til stede. En kommune er ikke ansvarlig for objektivt rettsstridige, men subjektivt uklanderlige handlinger.

Kommunen hevder videre at byretten tok feil da den kom til at en melding til direktøren for åndssvakeskolene ville ha ført til at Skogmo sannsynligvis ville ha kommet inn på en av disse.

Kommunen hevder også at byretten tok feil da den kom til at Skogmo har hatt et inntektstap på grunn av at melding ikke ble sendt, fordi han ikke kom inn på spesialskole og fikk den nødvendige opplæring. Subsidiært hevdes at tapet er for høyt ansatt.

Endelig hevder kommunen at byretten tok feil da den kom til at et erstatningskrav ikke ville være foreldet.

Lillehammer kommune har lagt ned denne påstand:

«Lillehammer kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Roald Skogmo har tatt til motmæle og erklært motanke. Han hevder at byrettens dom er riktig bortsett fra at erstatningen er satt for lavt og bortsett fra at det burde ha vært tilkjent sakskostnader.

Side:460

Skogmo anser seg ikke åndssvak. Men han mener at de skadene han var født med, skapte slike lese- og skrivevansker at han måtte ha en fra vanlig folkeskole avvikende undervisning. I 1940-årene var det bare undervisningen for åndssvake som kunne gi ham noe utbytte.

Skogmo hevder for lagmannsretten som for byretten at det skyldes en feil av skolemyndighetene i Fåberg når han ble gående på ordinær folkeskole, der han så godt som ikke hadde utbytte av undervisningen. Det måtte fra tidlig under skolegangen være klart at han der ikke kunne bibringes de kunnskapene som landsskoleloven av 1936 satte som et lavmål. Skolestyret hadde da plikt til å sende melding i samsvar med §6 i lov nr. 1 av 4. juni 1915. Det må forutsettes at en melding ville ha resultert i undervisning på en åndssvakeskole, slik at han var kommet ut i ervervslivet med i alle fall elementære ferdigheter i lesning, skrivning og regning. Dette ville ha gitt ham langt bedre muligheter for å skaffe seg arbeid og inntekter enn de som han fikk. Fordi han som følge av skolemyndighetenes feil ikke i tide fikk den opplæring han hadde krav på, var han uten inntekt i tiden fra 1949 fram til i 1961. Han må kunne kreve erstatning både for inntektstapet og for utgiftene til undervisning av logoped. Disse utgiftene utgjør i dag kr. 5917,- når trygdekassens tilskott er trukket fra. Kravet er ikke foreldet.

Skogmo hevder ellers at han må kunne kreve erstatning selv om skolemyndighetene ikke har gjort noen subjektive feil, da kommunen må være ansvarlig også for objektivt rettsstridige, men subjektivt uklanderlige handlinger.

Roald Skogmo har lagt ned slik påstand:

«1. Lillehammer kommune dømmes til å betale Roald Skogmo erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 80 000,-.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byretten. For lagmannsretten tilkjennes det offentlige erstatning for omkostninger til gebyr og Roald Skogmo tilkjennes saksomkostninger.»

Roald Skogmo har møtt og forklart seg under ankeforhandlingen. Det er hørt 13 vitner. Dokumentasjonen går fram av rettsboken. 5 av vitnene og enkelte av dokumentene er nye for lagmannsretten. Saken foreligger for lagmannsretten i alt vesentlig som den forelå for byretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal nevne:

Lagmannsretten finner det godtgjort at Roald Skogmo, da han sluttet skolen, bare kunne lese særdeles enkle og korte ord - vesentlig enstavelsesord. Han kunne bokstavene, men hadde vansker selv med lengre enstavelsesord og kunne ikke lese setninger. Noen videre forståelse av innholdet i det lille han leste, kan Skogmo ikke ha hatt. Han kunne skrive bokstavene og skrive etter det andre hadde skrevet først, men klarte lite, eller kanskje nærmest ikke, å skrive på egen hånd. Lagmannsretten er enig med byretten i at verken etter en pedagogisk eller etter en mer populær oppfatning er dette å kunne lese og skrive. I disse to

Side:461

grunnleggende fagene nådde Skogmo etter rettens oppfatning ikke tilnærmelsesvis minstemålet for folkeskolens undervisning. Skogmos regnekyndighet var vel litt større enn hans lese- og skrivekyndighet. Han kunne addere og substrahere enklere tall når regnestykket var satt opp på forhånd, men ikke multiplisere. I orienteringsfag kom Skogmo en del lengre. Dette hadde øyensynlig en vesentlig årsak i at hans to søstre leste høyt for ham hjemme og at det satt noe igjen etter lesningen. Mens Skogmo ved slutteksamen fikk karakteren «lite godt» i norsk skriftlig, norsk muntlig, naturfag og regning, ble resultatet «nokså godt» i bl.a. orienteringsfagene.

Som det går fram av foranstående, finner lagmannsretten at den mangel på lesekyndighet hos Skogmo som ble konstatert i 1958, ikke hadde sin årsak i at han hadde glemt det han hadde lært.

Etter det som er opplyst under ankeforhandlingen, synes Skogmo å ha vært i besiddelse av en viss evne til mekanisk gjengivelse, som vel kan ha ført til at han virket noe flinkere enn han i virkeligheten var. Lagmannsretten mener imidlertid som byretten at Skogmos lærere fra tidlig i hans skolegang måtte forstå at folkeskolens ordinære undervisning ville være utjenlig i hans tilfelle.

Ingen av de mange lærere og lærerinner som Skogmo hadde, anså ham for å være åndssvak. Men de var merksam på at han arbeidde spesielt tungt og at han i hvert fall i de høyere klassene lå særdeles langt tilbake. De anså ham for å være en sinke eller en person på under middels intelligensnivå. Det var en del konferanser om Skogmo og spørsmålet om å få ham inn på åndssvakeskole ble reist uten at noe ble gjort. Årsaken til dette synes å ha vært både det forhold at de ikke anså ham for å være egentlig åndssvak, og det forhold at det ved åndssvakeskolene var en ventetid på to år.

Skogmo er ikke åndssvak. Han ligger intelligensmessig sett i sinkeklassen, under det gjennomsnittlige intelligensnivå. Men han har på grunn av sin cerebral parese en rekke ekstraordinære vansker. Disse ligger først og fremst på det auditive området. Men han har også en svikt visuelt. Dessuten har han en svikt på retningssansen. Han greier ikke alltid å oppfatte det som blir sagt og har vanskelig for å huske mer enn fra den ene dagen til den andre. I tillegg kommer hans nedsatte førlighet. Skogmos vansker er ikke så store at han ikke kan tilegne seg noe mer enn han gjorde. Men undervisningen i en vanlig folkeskole vil som nevnt ikke strekke til for dette.

Lagmannsretten antar at de åndssvakeskolene som omhandles i loven av 4. juni 1915, fortrinnsvis var beregnet på den kategori av tilbakestående som den gang ble kalt dannelsesdyktige åndssvake og som det i dag er vanlig å kalle evneveike. Men lagmannsretten ser det slik at skolene i en viss utstrekning var beregnet på å ta opp også andre elever med svake evner, når disse av særlige grunner måtte likestilles med de evneveike.

Side:462

Lagmannsretten viser i samband med dette til at bestemmelsene i loven av 4. juni 1915 for så vidt synes å være en gjentakelse av bestemmelser i loven fra 8. juni 1881 om abnorme barns undervisning, jfr. ot.prp. nr. 2 for 1879. En hadde den gang ikke de kriterier for bestemmelsen av begrepet abnorm som en seinere har fått for begrepene dannelsesdyktige åndssvake og evneveike.

Det kan neppe bebreides lærere og skolemyndigheter i Fåberg at de ikke hadde den fulle forståelse av Skogmos tilfelle. Men de burde etter lagmannsrettens mening ha innsett at det i hans tilfelle forelå en så uttalt mangel på evne til å dra nytte av den alminnelige undervisning at det var hensiktsløst å beholde han i en vanlig folkeskoleklasse. Etter en skolemessig vurdering måtte han ansees og oppfattes som åndssvak. Loven av 4. juni 1915 påla skolestyret å sende melding om åndssvake barn, jfr. lovens §6. Og lagmannsretten mener at melding burde ha vært sendt. Både lærere og skolestyre måtte ha rimelig grunn til å innse at melding skulle sendes.

Etter det som er opplyst under ankeforhandlingen, må lagmannsretten regne med at Skogmo ville blitt innkalt til prøve ved en spesialskole, dersom melding hadde vært sendt. Disse spesialskolene hadde på den tid atskillige elever med cerebral parese og lagmannsretten må anta at også Skogmo ville blitt tatt inn på en slik skole selv om det nok kunne ta en tid. Skogmo ville da ha fått en undervisning som passet bedre for ham enn undervisningen på folkeskolen og det må - etter det som er opplyst under ankeforhandlingen - antas at han ville ha lært en del og trolig kunne unngått de vanskene av yrkesmessig art som skyldtes manglende lese- og skrivekyndighet.

Lagmannsretten mener at Skogmo under disse omstendigheter har et erstatningskrav mot kommunen. Det må antas at han først har fått kjennskap til at han kunne ha et krav og til kommunens ansvar for dette under samtaler med sosialsjefen i Rælingen høsten 1962. Etter lagmannsrettens oppfatning er kravet da ikke foreldet.

Når det gjelder erstatningens størrelse, er det - som byretten har nevnt - svært usikkert hva Skogmo bør tilkjennes. Lagmannsretten er i det vesentlige enig i byrettens vurdering av Skogmos muligheter for å skaffe seg arbeid og inntekter og skal tilføye at selv om det antas at Skogmos muligheter for å skaffe seg varigere arbeid har vært noe større enn byretten har ment, kan dette under enhver omstendighet bare gjelde særlig beskjedent avlønnet arbeid. Lagmannsretten er blitt stående ved samme erstatningsbeløp for tapt fortjeneste - kr. 12 000,- - som byretten. Skogmos utgifter til undervisning ved logoped utgjør i dag kr. 5 917,-. Den samlede erstatning blir etter dette kr. 17 917,-.

Lagmannsretten er enig med byretten i spørsmålet om tilkjennelse av sakskostnader for byretten.

Anken har ikke ført fram. Lagmannsretten finner imidlertid at avgjørelsen har budt på slik tvil at det er særlig grunn til ikke

Side:463

å tilkjenne sakskostnader, jfr. unntaksregelen i tvml.s. §180 første ledd.

Heller ikke motanken har ført fram. Den har imidlertid ikke medført noe merarbeid av betydning. Også når det gjelder motanken har avgjørelsen budt på tvil. Lagmannsretten finner at sakskostnader ikke bør tilkjennes her heller.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Innen 2 - to - uker fra forkynningen av denne dommen betaler Lillehammer kommune til Roald Skogmo 17 917,- - sytten tusen ni hundre og sytten - kroner med 5 pst. årlig rente fra 10. oktober 1964 til betaling skjer.

Sakskostnader tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (sorenskriver Trygve Iversen):

- - -

Roald Skogmo er født xx.xx.1934. Han er født med cerebral parese, med sterke motoriske defekter som har gått ut over begge ben, slik at han vanskelig kan bevege seg. Fra 1942 til 1949 gikk han på Jørstadmoen skole i Fåberg, nu Lillehammer, og fikk ved avsluttende eksamen disse karakterer:

Kristendom Ng

Norsk skriftlig Lg

Norsk muntlig Lg

Historie Ng

Geografi Ng

Naturfag Lg

Regning Lg

Skrivning Ng

Tegning Ng

Håndarbeid G

Orden og oppførsel Mg

Etter avsluttet skolegang ble han i ti års tid gående på foreldrenes gårdsbruk. Med sin uførhet kunne han gjøre lite nytte for seg, og i denne tid hadde han ingen inntekt. Deretter søkte han seg inn på yrkesskolen ved Sophies Minde og forsøkte seg i forskjellige avdelinger. Hans skolering ble sterkt hemmet ved at han savnet evnen til å lese og skrive. I 1961 ble han gift med en pike som også led av cerebral parese, og gjennom sin svigerfar har han senere vært skaffet arbeid. Nu arbeider han på en metallvarefabrikk med inntekt kr. 325,- om uken. Ved siden av å utføre sitt arbeid har han tatt undervisning hos logoped, slik at hans lese- og skriveferdighet er blitt adskillig utviklet, uten at undervisningen er avsluttet. - - -

Retten bemerker at straffbart forhold ikke er påstått. Etter straffelovens ikrafttredelseslov §28 er det altså 3 års foreldelsesfrist. Den begynner ikke å løpe før den skadelidende er blitt vitende om hvem som er ansvarlig for skaden. For å komme frem til at kommunen er ansvarlig for et slikt tap som det dreier seg om her, må det bygges på rettslig viten og

Side:464

på en rettslig følgeslutning som ikke er helt enkel. Det er grunn til å peke på høyesterettsdom i Rt-1959-525. Det angår skadetilføyelse av annen art. Men med hensyn til foreldelsesspørsmålet er det adskillig likhet, dog så det i den sak Høyesterett avgjorde, bare var spørsmål om viten, ikke om noe rettslig resonnement. At saksøkeren er blitt oppmerksom på at kommunen kan kreves antas å ha skjedd på den måte han har forklart. Det er ikke påvist tilstrekkelig grunnlag for å føre tidspunktet tilbake til 1960. Utvilsomt har det skjedd etter at saksøkeren ble gift og antagelig kort tid før han ut i 1963 fremsatte krav mot kommunen. Foreldelsesinnsigelsen kan etter dette ikke tas til følge.

De karakterer saksøkeren fikk ved avslutningen av folkeskolen gir et billede ikke bare av hans nivå på det tidspunkt. Etter de utførlige opplysninger som er kommet frem i retten, sto han på samme trinn gjennom hele skolegangen, selv om det til å begynne med naturlig nok var noe mindre klart hvor langt han sto tilbake for andre elever.

Det ansees klarlagt at da han sluttet på skolen, kunne Skogmo lese ord på ett par bokstaver, ikke lengre ord, og han kunne ikke få noen sammenheng i ordene. Når det gjaldt hans evne til å skrive, besto det i at han skrev bokstavene - ikke så verst - og kunne skrive etter det som andre hadde skrevet før. Fritt kunne han, såvidt skjønnes, ikke skrive annet enn sitt navn. Hverken etter pedagogisk eller etter en mer populær oppfatning er dette å kunne lese og skrive. I disse grunnleggende fag har Skogmo altså ikke tilnærmelsesvis nådd minimumsmålet for folkeskolens undervisning. Det er opplyst at hans regnedyktighet lå på samme nivå. Når han i noen orienteringsfag kom litt lenger, skyldes det åpenbart at hans to søstre, av hvem den ene gikk i samme klasse, leste høyt for ham og at det da satt noe igjen. På denne måte lærte han også det som var nødvendig for å slippe frem for presten.

Retten ser det slik at hans lærere fra tidlig i hans skolegang måtte forstå at folkeskolens ordinære undervisning ikke kunne bibringe Skogmo noe nevneverdig.

Hans lærere og lærerinner har gitt uttrykk for at de anså ham som en sinke. Særklasser for slike var det dengang ikke i Fåberg, og det var ingen plikt til å opprette dem. Skolens vedkommende gjorde seg opp den mening at Skogmo ikke var åndssvak. Denne oppfatning er i og for seg riktig, men etter alt å dømme bygget på uriktig grunnlag, nemlig at åndssvakhet bare foreligger i særlig markante tilfelle, da intelligensen er så lav at den iallfall ofte utelukker all mulighet for tilegnelse av skolekunnskap er. Noen sammenheng med Skogmos fysiske defekter er det neppe regnet med.

Som anført av saksøkte, har det vært konferanser om Skogmo, likesom det er gjort en henvendelse til skolestyrets formann. Men det er på det rene at melding som omhandlet i loven av 1915 ikke er sendt.

Skyldes dette en feil fra skolemyndighetenes side? Var det meldingsplikt i dette tilfelle?

Spørsmålet om hva «åndssvak» omfatter i den nevnte lovbestemmelse er inngående drøftet i en dom i RG-1964-1. Både når det gjelder begrunnelsen og resultatet er denne rett enig i det som er anført der. Dengang var spørsmålet reist i forbindelse med ordblindhet. Slik «åndssvak» ble fortolket gir det den eneste mening som synes å stemme

Side:465

med skolelovgivningens prinsipp at et visst minimum av kunnskaper skal bibringes alle barn som i det hele tatt er mottagelige for dem. Kan dette ikke skje ved vanlig skolegang, skal man forsøke anvendt annen undervisning. Melding etter §6 var et vilkår for at dette kunne bli gjort. Loven synes å forutsette at de barn som savnet muligheten for med noe utbytte å delta i ordinær undervisning, herunder eventuelt undervisning i særklasse, var åndssvake, hvis de ikke var blinde eller døve.

Saksøkeren er ikke åndssvak. Det er heller ikke spørsmål om ordblindhet i dette tilfelle. En logoped har uttalt i retten at mangelen ligger i det auditive område. Skogmo har et dårlig erindringsbilde av det han har hørt, det er en slags orddøvhet selv om han har normal hørsel. Fra annet holdt er det uttrykt slik at han har særlige vanskeligheter med retnings- og formoppfatning. Det er ikke kommet frem noe som avkrefter uttalelsene, som formodentlig i alt vesentlig gir et riktig billede. Og utvilsomt står forholdet i direkte sammenheng med saksøkerens parese. Delvis er dette ting som bare har kunnet bringes på det rene ved hjelp av forskningsresultater fra de siste år. Før 1940-årene var det klarlagt at cerebral parese kan vise symptomer som minner om åndssvakhet, uten at pasienten er åndssvak. Det kan vanskelig bebreides skolemyndighetene i Fåberg at de har vært ubekjent med alle disse ting.

Men de burde ha innsett at det forelå en så massiv abnormitet at det var hensiktsløst å beholde gutten i en vanlig folkeskoleklasse. Slik retten ser det, forelå det da meldeplikt, og man mener at det var rimelig grunn til å innse at plikten var tilstede. Det er ikke påberopt særlige forhold i okkupasjonstiden, som gjorde det mindre forsvarlig å etterkomme plikten. For ansvarsspørsmålet blir det uten betydning om det er til noen av lærerne eller til skolestyrets formann at unnlatelsen kan føres tilbake.

Hva en melding på det tidspunkt kunne ha ledet til, var anbringelse i skole for åndssvake. Det er under hovedforhandlingen bragt på det rene at slike skoler dengang hadde adskillige elever med cerebral parese og at de kom i et miljø som passet bedre for dem enn vanlig folkeskole, med den følge at man var i stand til å utrette endel med dem. På grunnlag av det riktignok lite fyldige materiale retten for så vidt har å bygge på er det grunn til å anta at en melding for Skogmos vedkommende ville ha ført til at han var blitt innkalt til prøve ved spesialskole og sannsynligvis vært skaffet plass. Med de ventelister det var, må det riktignok regnes med at det ville tatt adskillig tid å komme inn, kanskje ettpar år.

Det må antas at det har fått følger for Skogmo at dette ikke ble gjort, slik at han har et erstatningskrav.

Hva han bør tilkjennes, er svært usikkert. Når han i mange år ble gående uten å komme i arbeid, må det først og fremst tilskrives hans legemlige mangler, som sterkt nedsetter hans mulighet både for å gå og stå, slik at det han kan utføre er sterkt begrenset. Men hans manglende lese- og skrivekyndighet har utvilsomt ytterligere innskrenket både hans muligheter for å utføre det arbeid han ellers kunne ha klart og hans evne til å ta seg frem for å søke arbeid. At han under andre omstendigheter ville hatt tilnærmelsesvis kontinuerlig arbeid er en så fjerntliggende mulighet at retten ikke kan legge den til grunn. Men at han leilighetsvis ville ha kunnet skaffe seg arbeid og inntekt ansees overveiende sannsynlig. Det kan vanskelig komme ham til skade at han ikke tidligere tok skritt til

Side:466

å søke en utdannelse som hans legemlige forfatning gjorde mulig. Også når det gjelder dette er han åpenbart blitt hemmet av sin manglende lese- og skrivekyndighet. Det kan i denne forbindelse legges liten vekt på at han nu klarer seg bra, noe som for en ikke liten del synes å måtte tilskrives støtte fra hans svigerfars side. Etter dette er retten tilbøyelig til skjønnsmessig å sette hans inntektstap til kr. 12 000.-, hvortil kommer utlegg til undervisning kr. 4 052.-. Inntektstapet er ansatt på grunnlag av den nuværende pengeverdi, som er lavere enn da tapet ble lidt.

Saksøkte har ikke reist noen innvending mot at det tilkjennes 5 % rente. Stevningen er forkynt 10. oktober 1964. - - -