Rt-1959-525

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-05-23
Publisert:	Rt-1959-525
Stikkord:	(Bileksplosjons-dommen), Erstatningsrett, Adekvat årsakssammenheng, Foreldelse
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om erstatning for personskade og reiste også spørsmål om foreldelse. Spørsmålet var om skaden var en følge av bruken av motorvogn. Bakgrunnen var at en 15 år gammel gutt hadde fått alvorlige brannskader etter en ulykke på et bilverksted. Bilen som var involvert var til reparasjon, men var uforsikret og kravet ble derfor rettet mot Felleskontoret til oppgjør av ansvarsskader for ukjente og uforsikrede motorvogner. Høyesterett kom til at skaden var en påregnelig følge av bruken av motorvognen og at det var adekvat årsakssammenheng mellom bruken og skaden. Videre mente Høyesterett bilføreren ikke hadde gjort seg skyldig i noe straffbart og at Straffelovens foreldelsesregler derfor ikke gjorde seg gjeldende. Den allminnelige foreldelsesfristen på 3 år måtte da gjelde, noe som gjorde at erstatningskravet var foreldet. Dissens: 3-2
Saksgang:	Høyesterett HR-1959-67-B, L.nr. 67 B/1959
Parter:	Felleskontoret til oppgjør av ansvarsskader for ukjente og uforsikrede motorvogner (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot Olav A. Berge (overrettssakfører Trygve Kiberg - til prøve)
Forfatter:	Bendiksby, Roll Matthiesen, Eckhoff, Mindretall: Rode, Kruse-Jensen
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §11, §30, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Foreldelsesloven (1896) §12, Straffeloven (1902) §352, §25

Dommer Bendiksby: Denne sak er anlagt av Olav Berge mot Felleskontoret til oppgjør av ansvarsskader for ukjente og uforsikrede motorvogner med påstand om erstatning i henhold til motorvognlovens §11, siste ledd, begrenset oppad til kr. 20 000.

Ved Hardanger herredsretts dom av 6. oktober 1956 ble Felleskontoret frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Olav Berge påanket saken til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa den 3. februar 1958 dom med slik domsslutning:

«Felleskontoret til oppgjør av ansvarsskader for ukjente og uforsikrede motorvogner, Oslo, dømmes til å betale til Olav A. Berge kr. 20 000 med 4 prosent årlig rente derav fra 11. november 1954 til betaling skjer, og kr. 1800 i saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Felleskontoret har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Som ankegrunner er det gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at den skaden som Olav Berge ved den i saken omhandlede ulykke ble påført, skyldes bruken av

Side:526

motorvognen, og videre at denne skade var en adekvat følge av bruken. Endelig er det gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at ansvaret ikke er foreldet. Felleskontoret har uttrykkelig erklært at det ikke bestrider at Olav Berges tap overstiger garantibeløpet, kr. 20 000, og er enig i at erstatningen fastsettes til dette beløp dersom Felleskontoret finnes å ha erstatningsplikt.

Felleskontoret har nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for alle retter.

Olav Berge har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og at han blir tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Hardanger herredsrett til avhøring av Olav Berge og to vitner som begge var avhørt også ved lagmannsretten. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter som det ikke er grunn til å regne opp. Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som ved lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Når det gjelder spørsmålet om Olav Berges skade var en følge av bruken av motorvognen i lovens forstand, kan jeg på vesentlige punkter tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Etter prosedyren for Høyesterett finner jeg imidlertid grunn til å presisere hva jeg bygger på:

Bilføreren hadde avbrutt kjøringen for å få reparert en skade i bensinpumpen. Vognen var kjørt inn på verkstedets område, hvor den sto parkert like ved riksveien. Når oppholdet på verkstedet trakk ut såpass lenge som det gjorde, var grunnen den at det måtte skaffes en pumpemembran fra Odda.

Det som utløste eksplosjonen og det begivenhetsforløp som resulterte i skaden, var at bilføreren satte på tenningen og tråkket på selvstarteren etter, eller samtidig med, at Prestegård fra en kanne helte bensin i forgasseren. Det er på det rene at det var gnister fra motoren som antente bensinen, og det er ikke grunn til å gå nærmere inn på den tekniske forklaring på at dette kunne skje. Det er her tilstrekkelig å fastslå at ulykken ble utløst ved samvirkende årsaker, nemlig bilførerens bruk av vognens selvstarter og Prestegårds bruk av bensinkannen. Motorvognen var således et avgjørende ledd i den årsaksrekke som førte til skaden.

Det må erkjennes at spørsmålet om ulykken skyldtes «bruken av motorvognen» er tvilsomt. Jeg er imidlertid blitt stående ved at de beste grunner taler for å besvare spørsmålet bekreftende. Bruken av selvstarteren skjedde for å få motoren i gang og dermed få konstatert at den var i orden, slik at kjøringen kunne fortsette. Så vidt jeg har forstått, var det bilførerens mening å fortsette turen så snart reparasjonen var ferdig og han hadde ordnet opp for seg. Det synes da ikke naturlig å legge noen avgjørende vekt på at startingen av motoren, eller forsøket på å starte den, ikke skjedde i den hensikt umiddelbart å kjøre, men for å få prøve

Side:527

om motoren var i orden. Etter det som er opplyst må jeg gå ut fra at reparasjonen faktisk var avsluttet og at bilen altså var klar til å kjøre; så vidt jeg har forstått, ble det ikke foretatt mer med den før den forsvant etter ulykken.

Jeg kan ikke finne det synderlig tvilsomt at den skade som Olav Berge ble tilføyet, var en påregnelig følge av bruken av motorvognen, og jeg kan også her i det vesentlige tiltre lagmannsrettens bemerkninger. Felleskontoret har for Høyesterett gjort gjeldende at Prestegårds handlemåte, som var grovt uaktsom, var den dominerende årsak til ulykken og at skaden av den grunn ikke var en adekvat følge av bruken av motorvognen. Jeg er ikke enig i dette syn. Det er som nevnt riktig at Prestegårds håndtering av bensinkannen var en medvirkende årsak til ulykken, og det er mulig at hans opptreden var uaktsom. Men på samme måte som lagmannsretten må jeg gå ut fra at Prestegård og bilføreren handlet i forståelse med hverandre, da bilføreren brukte selvstarteren og dermed utløste ulykken. Bilføreren var også klar over at Prestegård hadde bensinkannen, selv om han ikke måtte ha sett hvor kannen befant seg akkurat i ulykkesøyeblikket. Prestegårds reaksjon i ulykkesøyeblikket, at han kastet kannen fra seg, var forståelig og naturlig. Jeg kan således ikke se at begivenhetene utviklet seg på en måte som man etter situasjonen ikke kunne regne med.

Når det dernest gjelder foreldelsesspørsmålet, er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en annen begrunnelse.

På samme måte som lagmannsretten antar jeg at foreldelsesspørsmålet blir å avgjøre etter ikrafttredelseslovens §28, jfr. Rt-1953-478. Herom har det for øvrig vært enighet mellom partene.

I motsetning til lagmannsretten kan jeg ikke finne at det er tilstrekkelig holdepunkt for å fastslå at bilføreren ved sitt forhold har gjort seg skyldig i straffbart forhold, nærmere bestemt overtredelse av straffelovens §352 annet ledd. Man har ikke bilførerens forklaring, og de opplysninger man har, gir ikke et tilstrekkelig sikkert grunnlag for å vurdere hans handlemåte. Jeg minner i denne forbindelse også om at anmeldelsen mot Prestegård ble henlagt av påtalemyndigheten, idet den ikke fant at det forelå noe straffbart forhold fra hans side.

Foreldelsesfristen er da tre år. Forliksklagen i saken ble forkynt den 11. november 1954, og kravet er foreldet dersom fristen var begynt å løpe før 11. november 1951.

Det er ingen dissens om at Olav Berge og hans mor samtidig med ulykken, eller i hvert fall kort tid etterpå, fikk kjennskap til skaden, og spørsmålet er da om de før det nevnte tidspunkt kan sies å ha vært vitende om «den for samme ansvarlige».

Jeg må gå ut fra at Olav Berge og hans mor nokså snart etter ulykken har vært kjent med alle de faktiske omstendigheter ved ulykken, således den rolle som bilen og bilens fører hadde spilt. De visste også at bilen og bilføreren var ukjent. Derimot er det

Side:528

på det rene mellom partene at hverken Olav Berge selv, hans mor eller den juridiske rådgiver som moren hadde vendt seg til straks etter ulykken, kjente bestemmelsen i motorvognlovens §11, siste avsnitt, og således ikke kjente til at Felleskontoret eksisterte og at dette kunne gjøres ansvarlig innenfor garantibeløpets ramme for skader som skyldes ukjente motorvogner. Olav Berge og hans mor ble først kjent med lovens bestemmelser på dette punkt og med adgangen til å saksøke Felleskontoret sommeren 1952 gjennom en meddelelse fra lensmannen etterat han hadde mottatt det anonyme brev, som herredsretten har nevnt. Jeg kan ikke se at det foreligger noen rettsavgjørelser av betydning for det spørsmål som her foreligger. Jeg har funnet spørsmålet tvilsomt, men er blitt stående ved at Olav Berge og moren ikke kan sies å ha vært vitende om den «ansvarlige» når de ikke hadde kjennskap til den positive ordning som loven her instituerte i 1935. Slik som fristbestemmelsen i ikrafttredelseslovens §28 er formet, kan det ikke være tilstrekkelig for at fristen skal begynne å løpe at de hadde kjennskap til de faktiske omstendigheter som var avgjørende for adgangen til å reise krav mot Felleskontoret. Når de ikke kjente lovens ordning, var de likevel avskåret fra å gjøre kravet gjeldende.

Jeg vil tilføye at Olav Berge selv og moren ikke kan bebreides for at de ikke kjente den ordning som loven har etablert, og at de ikke foretok nærmere undersøkelser.

Om erstatningsbeløpets størrelse er det som nevnt enighet mellom partene.

Etter resultatet finner jeg at Felleskontoret må betale saksomkostninger til Olav Berge for Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

D O M :

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Felleskontoret til oppgjør av ansvarsskader for ukjente og uforsikrede motorvogner til Olav A. Berge 2000 - to tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Rode: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Som førstvoterende anser jeg det på det rene at den starting eller forsøkte starting av bilens motor som utløste den hendelsesrekke som førte til ulykken hverken skjedde for å få bilen til å bevege seg eller førte til at den gjorde det. Hensikten var alene å konstatere om det var lykkes å avhjelpe den tidligere funne feil ved motorens bensintilførsel som hadde ført til motorstopp. At motoren på denne bil som står stille inne på verkstedets område startes med en slik begrenset kontroll for øye, kan - selv om motoren virkelig kom i gang - etter min oppfatning hverken etter naturlig sprogbruk eller etter forarbeider og rettspraksis

Side:529

gå inn under uttrykket «bruken av motorvogn» i motorvognlovens §30. Etter min oppfatning er det fastslått at det med dette uttrykk siktes til motorvognens bruk som trafikk- og transportmiddel - jfr. høyesterettsdom i Rt-1933-365 og Rt-1958-202 og innstillingen fra Motorvognansvarskomitéen av 1951 58, og jeg kan ikke finne at det selv med en rommelig forståelse av hva dette innebærer, kan sies at det her dreier seg om en slik bruk.

Skulle man komme til et annet resultat måtte man, så vidt jeg skjønner, legge til grunn at motorvognen i lovens forstand var i bruk også mens den sto ved verkstedet til reparasjon på grunn av motorstopp. Jeg lar det stå hen om det gis tilfelle da det er berettiget å anse motorvognen som værende i bruk også mens den er under reparasjon. I nærværende sak kan jeg i hvert fall ikke finne at en slik oppfatning er forenelig med den forståelse av lovens uttrykk «bruken av motorvogn» som jeg alt har gitt uttrykk for. Da motoren ble startet for kontroll av bensintilførselen, hadde bilen stått i flere - etter Prestegårds forklaring ca. 8 - timer med ubrukbar motor inne på verkstedets område og hadde således i denne tid hverken befunnet seg i trafikk eller vært brukt eller brukbar som trafikkmiddel og var det fremdeles ikke. Etter min oppfatning har den da i denne tid ikke vært i bruk i motorvognlovens forstand. Jeg kan ikke finne at det for så vidt kan ha noen betydning at verkstedets område støtte til riksveien og at bilen sto parkert ca. 1,7 m fra denne. Heller ikke kan jeg finne at det har betydning enten det gikk kortere eller lengre tid fra prøvingen av motoren var avsluttet og til bilen kunne forlate verkstedet. Uansett prøvens utfall var vognen ikke kjøreklar da denne fant sted.

Jeg er således kommet til at den skade som er voldt Olav A. Berge ikke skyldes slik bruk av motorvogn som omhandlet i motorvognlovens §30, og han kan da ikke kreve erstatning av Felleskontoret til oppgjør av ansvarsskader for ukjente og uforsikrede motorvogner i medhold av samme lovs §11, siste ledd. Det blir etter dette ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om Berges erstatningskrav er foreldet.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Eckhoff: Likeså.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Rode.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver J. Cappelen Dahl):

Den 12. august 1947 holdt Olav Prestegård på å reparere en personbil utenfor sitt verksted på Bruleitet i Røldal. Bilen var plasert på siden av riksveien, mellom denne og verkstedet.

Side:530

Det samlet seg etter hvert en del skuelystne omkring bilen, blant disse saksøkeren Olav Berge som dengang var 15 år gammel. (Saksøkeren er født xx.xx.1932.)

Det var bensinpumpen til bilen som var i uorden, idet membranen i pumpen var ødelagt. Følgen av dette var at bensintilførselen til forgasseren var stoppet opp. For å rette på dette slo Prestegård bensin fra en kanne direkte ned i forgasseren mens bilens eier eller fører samtidig satt på førersetet og slo på tenningen og forsøkte å starte bilen ved å trå på selvstarteren. Dette gjorde eieren etter Prestegårds anmodning.

Idet Prestegård slo bensin ned i forgasseren ble bensinen antent og det skjedde en eksplosjon. Flammen slo opp i ansiktet på Prestegård som kastet seg bakover og samtidig kastet kannen med den brennende bensin fra seg bakover med den følge at bensinen traff saksøkeren Olav Berge, hvis klær ble antent. Saksøkeren sprang til elven som var i nærheten av ulykkesstedet og fikk slukket ilden i klærne ved å kaste seg i elven.

Saksøkeren fikk betydelige brannsår over brystet, ryggen og begge overarmer. Forbrenningen var dels 2. grads, dels 3. grads. Saksøkeren måtte kjøres til sykehuset i Odda samme dag. Hans opphold på sykehuset varte vel et års tid. Han var hele tiden sengeliggende. Han ble utskrevet av sykehuset den 20. august 1948.

Etter hjemkomsten fra sykehuset lå saksøkeren fortsatt til sengs til april 1949, da han begynte å være litt oppe.

Distriktslege Tor Ødegård, Røldal, som undersøkte saksøkeren den 6. juli 1954 ga samme dag en erklæring om saksøkerens helbredstilstand. I denne erklæring uttalte distriktslegen at saksøkerens invaliditet som følge av forbrenningen skjønnsmessig kan settes til 15-20 pst.

Saksøkeren er gårdbruker, men kan på grunn av den skade han har fått etter brannen ikke utføre tungt gårdsarbeid. Han må ha hjelp til slåtten om sommeren og til arbeidet i vedskogen om vinteren. Saksøkeren har dog i de siste årene drevet en del med veiarbeid. Når han arbeider for veivesenet tjener han kr. 26 - kr. 27 pr. dag.

Saksøkerens mor og daværende verge, Kristina Berge, anmeldte den 4. oktober 1947 bilreparatøren Olav Prestegård til politiet for straffbar handlemåte ved å kaste det brennende bensinspann mot saksøkeren. Etterforskningen resulterte i at saken ble henlagt av politimesteren i Hardanger den 19. desember 1947, fordi politiet fant at det ikke forelå straffbart forhold fra anmeldte Olav Prestegårds side. Saksøkeren ble samtidig henvist til å søke erstatningsspørsmålet løst ved sivilrettslig søksmål.

Det ble ikke av politiet gjort noe forsøk på å bringe på det rene hvem som var eier eller fører av den bil som var under reparasjon da ulykken inntraff. Heller ikke ble bilens kjennemerke brakt på det rene. Dette skyldtes formentlig den omstendighet at anmeldelsen kun var rettet mot Olav Prestegård og at det ikke fra saksøkerens side var påstått at bilens eier eller fører hadde gjort seg skyldig i noe straffbart forhold.

Saksøkeren var således avskåret fra å gjøre erstatningskrav gjeldende mot bilens eier eller mot det forsikringsselskap som hadde tegnet ansvarsforsikring for vognen.

Saksøkeren og hans daværende verge, moren, var ikke oppmerksom på den adgang saksøkeren etter motorvognlovens §11, siste ledd, hadde til å søke erstatning for skaden hos forsikringsselskapenes felleskontor for

Side:531

oppgjør av skader som er voldt av ukjent motorvogn. Denne adgang ble derfor ikke benyttet. Saksøkerens juridiske rådgiver var heller ikke oppmerksom på denne adgang.

Ved stevning av 27. mai 1952 anla saksøkeren og hans verge erstatningssøksmål mot bilreperatøren Olav Prestegård. Saken ble pådømt av Hardanger herredsrett den 14. juli 1954 med det resultat at Olav Prestegård ble frifunnet fordi retten fant at adgangen til å reise erstatningssøksmål mot ham var foreldet i henhold til strfl.ikrl. §25 første ledd. Forliksklagen i saken var uttatt etter foreldelsesfristens utløp, jfr. foreldelsesloven av 27. juli 1896 §12.

Den foreliggende sak er således reist etterat erstatningssøksmålet mot Olav Prestegård var avgjort ved frifinnende dom, Herredsrettens dom av 14. juli 1954 ble ikke påanket. - - -

Rettens bemerkninger:

For at man i dette tilfelle skal kunne pålegge Felleskontoret å erstatte den voldte skade, må skaden være voldt ved bruken av motorvognen, jfr. motorvognlovens §30 første ledd, og §11, siste ledd. Videre må skaden være en adekvat følge av bruken av motorvognen og skadelidte må ikke selv forsettlig ha medvirket til skaden.

I det foreliggende tilfelle er skaden voldt mens den pågjeldende bil var under reparasjon på et bilverksted. Da ulykken inntraff var bilen ikke i bruk som transportmiddel. Bilen sto stille mens bilens fører satt på førersetet og tro på selvstarteren etter anmodning av reparatøren. Det er uklart hvorvidt motoren derved ble satt i gang, men det er sannsynlig at dette ikke var tilfelle.

Den bilsakkyndiges uttalelse går ut på at bilens bensinsystem var uttømt da reparasjonen foregikk. Dette indikerer at motoren ikke kan ha kommet i gang da bilens fører tro på selvstarteren.

Når reparatøren slår bensin på forgasseren, går bensinen direkte i innsugningsrøret. Når man da samtidig trår på selvstarteren vil det bli tenning.

Det er ikke fastsatt noen regler for denne fremgangsmåten.

Den bilsakkyndige uttaler at reparatøren, Prestegård, burde ha fjernet seg med en gang han hadde slått bensin på forgasseren. Det gjorde han ikke, men ble stående bøyet over bilmotoren inntil det begynte å brenne i bensinen.

Bilen sto helt stille da ulykken inntraff. Den har i det hele tatt ikke vært i bevegelse mens reparasjonen pågikk.

Retten viser til den høyesterettsdom som er gjengitt i Rt-1933-365. Det tilfelle som er omhandlet i denne dom har mange likhetspunkter med det tilfelle som denne sak gjelder. I dommen fra 1933 kom Høyesterett til at skaden ikke var voldt ved bruken av motorvognen. Retten finner at de betraktninger som ledet til frifinnelse i den nevnte høyesterettssak også må lede til at saksøkte frifinnes i den foreliggende sak.

Retten finner at skaden i det foreliggende tilfelle utelukkende skyldes bilreparatøren Prestegårds klossete og uheldige opptreden ved først å slå bensin på forgasseren mens bilen ble startet opp og deretter i ubesindighet å kaste det brennende bensinspann fra seg uten å se hvor han kastet det hen eller om det kunne ramme noen av de personer som befant seg i nærheten av bilen. Retten vil karakterisere Prestegårds handlemåte som grovt uaktsom.

Side:532

Bilføreren har ved anledningen bare opptrådt som reparatørens hjelper og har utelukkende handlet etter anmodning av denne. Retten kan ikke finne at bilføreren har gjort seg skyldig i straffbart forhold eller at han har handlet uaktsomt.

Den ulykken som inntraff kunne like godt ha hendt med en hvilken som helst forbrenningsmotor som var under reparasjon på et verksted. Den inntrufne skade og hendingsforløpet forut for denne er ikke noe som er særegent for bilmotorer eller som man vanligvis må regne med vil inntreffe ved reparasjon av bilmotor.

Skaden er med andre ord ikke en adekvat følge av bruken av motorvognen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otto Maalstad og P. Meland og byskriver Leif Plahter):

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn herredsretten.

Lagmannsretten legger i det store og hele til grunn som bevist samme hendelsesforløp som herredsretten, idet dog tilføyes: Bilen kom inn til reparatøren, 2. vitne Olav Prestegård, (av bygdefolket i Røldal benevnt som Ola Fjetland) om morgenen ulykkesdagen, og ble satt langs med Prestegårds hus, som ligger ca. 7 meter fra riksveien. Det er her et åpent tun. Bilen ble stående her til ut på ettermiddagen i påvente av en ny pumpemembran som Prestegård bestilte fra Odda og som han så skiftet inn. Bensinrørene var på forhånd utblåst og motoren var kald. Umiddelbart før Prestegård slo litt bensin på forgasseren, hadde bilføreren satt seg inn på førersetet. Etter å ha slått bensin på forgasseren, Prestegård sier selv ca. 25 gram av den ca. en fjerdedels liter kannen inneholdt, og fremdeles med kannen i høyre hånd, la Prestegård seg frem over høyre forskjerm for å se ned i forgasseren. Da inntraff eksplosjonen i denne, og Prestegård kastet seg bakover med den følge for Olav Berge som er beskrevet i herredsrettens dom. Noen skade på bilen selv voldte eksplosjonen ikke. Etter det som foreligger opplyst må grunnen til eksplosjonen i forgasseren være at tenningen har vært satt på og at bilføreren har tråkket på selvstarteren. Lagmannsretten finner det ikke bevist at bilføreren forholdt seg slik etter ordre fra Prestegård, men det finnes ikke tvilsomt at Prestegård og bilføreren her har handlet i full forståelse med hverandre, idet det også ifølge Prestegårds forklaring var hensikten å få brakt på det rene hvorvidt pumpen nå trakk og motoren kunne komme i gang. Om motoren ved de omtalte handlinger fra Prestegårds og bilførerens side virkelig kom i gang eller ikke, er uklart.

Det gjaldt således her oppstarting av motoren på en bil, og lagmannsretten antar at en skade voldt ved en slik oppstarting må karakteriseres som en skade voldt ved bruk av motorvogn i motorvognlovens §30's forstand, også i et tilfelle som det foreliggende, hvor bilen i lengre tid med avslått motor hadde vært hensatt noen meter fra veien. Denne oppstarting av motoren hadde til følge at Olav Berges klær kom i brann, og at han ble påført betydelige forbrenningsskader. Spørsmålet blir så om det faktum at klærne hans ble antent av den brennende bensin eller bensingass fra bensinkannen, er en så avledet følge av eksplosjonen, at skaden av den grunn ikke kan sies å være voldt ved bruken av motorvogn. Dette kan ikke

Side:533

antas. Det er opplyst, og lagmannsretten legger til grunn, at ved å starte opp motoren på den måte som skjedd, en måte som for øvrig ofte anvendes, kan man vente en eksplosjon i forgasseren, og det er en naturlig følge av en slik eksplosjon, at lett brennbare stoffer i umiddelbar nærhet av eksplosjonsstedet vil bli antent, slik som her var tilfellet med bensinen eller bensingassen fra bensinkannen.

Lagmannsretten finner således at det for så vidt er grunnlag for et erstatningsansvar for «Felleskontoret» etter motorvognlovens §30 første ledd, jfr. §11, siste ledd, idet man ikke vet hvilken bil det dreiet seg om, eller hvem som var eier eller fører av den.

Det er ikke gjort gjeldende at Olav Berge ved anledningen selv opptrådte grovt uaktsomt (eller uaktsomt). Han vil derfor i tilfelle ha krav på full erstatning av «Felleskontoret» for den lidte skade som følge av ulykken, dog begrenset oppad til kr. 20 000.

Det vil av det som er nevnt foran fremgå at Olav Berges krav på erstatning av «Felleskontoret» finnes å ha sitt utspring i den måte på hvilken oppstartingen her har funnet sted. At Prestegård herunder har opptrådt uaktsomt kan det neppe være tvil om. Lagmannsretten finner imidlertid at også bilførerens forhold må karakteriseres som uaktsomt. Han satte på tenningen og trådte på selvstarteren for åpen bensin i forgasserens luftinntak, og mens Prestegård lå over forskjermen nær forgasseren med en bensinkanne i hånden. Fra sin plass på forsetet i bilen kunne ikke bilføreren unngå å se dette. Han måtte også være klar over at det sto noen tilskuere - hvorav altså Olav Berge var den ene - rundt vognen og så nær denne, at det måtte være åpenbart at en slik omgang med bilens tennings- og startanordning som den foreliggende medførte en fare også for dem. Lagmannsretten finner at bilføreren ved dette sitt forhold har voldt fare for ildsvåde ved uforsiktig omgang med ildsfarlige stoffer og således har overtrådt bestemmelsen i strl. §352 annet ledd.

Lagmannsretten finner etter dette at Olav Berges erstatningskrav er utsprunget av en straffbar handling, og adgangen til å inntale kravet foreldes da i 10 år, jfr. strl. ikrtrl. §28 første ledd. Da skaden ble påført 12. august 1947 og forliksklagen mot «Felleskontoret» ble forkynt for dette den 11. november 1954, fører foreldelsesinnsigelsen ikke frem. - - -