RG-1966-693

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1966-06-19
Publisert:	RG-1966-693
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 19. juni 1966 i ankesak nr. 6/1966 A
Parter:	1. Nanna Olsen, 2. Alf Johan Simonsen, 3. Peder Johansen (høyesterettsadvokat Jac. Ivar Kind) mot Ole Stafne (høyesterettsadvokat Sigurd Saue).
Forfatter:	Lagdommerne Carl Tank, Jorunn Skeie, sorenskriver Arne Kr. Meedby
Lovhenvisninger:	Skylddelingsloven (1909) §5, §8, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §68, Lakseloven (1930), Landslottloven (1930) §4

Saken gjelder retten til sandtak på sjøgrunnen utenfor eiendommen Gullesfjordbotn gnr. 20 bnr. 1 i Kvæfjord.

Ved en utskiftningsforretning som ble avholdt i tiden 30. juli 1896 til 10. september 1902 ble innmarken og en del av hjemmeutmarken under gården Gullesfjordbotn utskiftet mellom de to bruk som da eksisterte, nemlig bnr. 1 og bnr. 2. Det fremgår av forretningen og det tilhørende kart at grensene mellom de to bruk ble trukket opp fra utmarksgrensen til sjøen. Det er enighet mellom partene om at utskiftningen av såvel innmarken som hjemmeutmarken var fullstendig, og at hver av dem ble eiere av grunnen på sine teiger. Når det gjelder det utenforliggende sjø- eller fjæreområde inneholder forretningen følgende bestemmelser:

«Saavel marklere som lertag er fælles for begge eiere uanset på hvis eiendom det maate være. Leret skal tages helst i fjæren, men skulde det være nødvendig at ta den i den til søen støtende mark, maa dette ske til saa liten skade som mulig. Landslot og muligens andre herligheter i fjæren er fælles for begge eiere med like stor andel.»

I tiden 26. juni 1928 til 18. juni 1930 ble det holdt en offentlig utskiftningsforretning til deling av utmarken under Gullesfjordbotn mellom de to samme bruk. Det ble under denne forretning fremlagt og henvist til en eldre utskiftning over skog og mark, datert 23 oktober 1855, men ingen av partene har fremskaffet og påberopt seg denne forretning under denne sak, formentlig fordi

Side:694

de har ansett den for å være uten betydning. I forretningen av 1928-1930 heter det:

«Ved denne forretning er i likhet med forretning av 23. oktober 1855 såvel skog som grunn skiftet, uten at andre enn forannevnte herligheter er unntatt som felles.»

Utmarken under Gullesfjordbotn omfattet for det første området Østerdalen med partiet til grensen mot Eidet. Dette område ble kartlagt og utskiftet efter skylden. Av kartet fremgår at ikke alle teigene støtte mot sjøen, men hvor de det gjorde, ble grensene trukket til sjøen. Videre bestod utmarken av Sørdalen, men for dette områdes vedkommende var partene enige om at utskiftningsretten skulle innskrenke seg til å avmerke de ved forretningen av 1855 beskrevne grenser. Om rettigheter som efter utskiftningen skulle være felles for de to bruk, finner man bestemmelser i et kapitel med overskriften «Laxefiske og landslott». Det heter her at retten til laksefiske og landslott skal overalt ved det utskiftede felts strand være felles for eierne av bnr. 1 og 2 efter brukenes nuværende skatteskyld. Dernest inneholder forretningen bestemmelser om laksefiske i Lakseelven, som skulle benyttes vekselvis av eierne av de to bruk. Det samme gjaldt Vesterbotnelven. Forøvrig skulle elver og vann innen hele Gullesfjordbotn være felles for eierne av bnr. 1 og 2 efter skyld.

Om sjøområdet heter det i forretningen:

«Herligheter ved sjøen såsom sandtak, tang og tare m. m. er felles for bnr. 1 og 2 efter skyld.»

I umiddelbar tilknytning til denne setning sies det:

«På samme delingsgrunning er også muligens forekommende mineraler felles.»

Partene er enige om at uttrykket «muligens» såvel i forretningen av 1896-1902 som i forretningen av 1928-1930 må bety «mulige».

Ved skylddelingsforretninger av 29. mai 1928 lot eieren av bnr. 2 fraskille to parseller nemlig bnr. 3 Kvalbugten og bnr. 4 Fagerlund, som han hadde solgt. De teiger som disse bruk fikk i Østerdalen er på kartet benevnt med C og D. Skylddelingene blev efter hva det er opplyst i utskiftningsforretningen fremlagt på dennes siste dag. De er ikke fremlagt for lagmannsretten.

Fra bnr. 1 er det efter utskiftningsforretningen av 1928-1930 utskilt tre bruk, nemlig:

Bnr. 5 Nylund av skyld 20 øre ifølge skylddelingsforretning avholdt 18. oktober 1933. Parsellen omfattet en av de utmarksteiger i området Østerdalen, som ved forretningen av 1928-1930 var utlagt bnr. 1, og den grenser til sjøen. Skylddelingsforretningen inneholder intet om andel for parsellen i de fellesrettigheter som hovedbruket efter utskiftningsforretningen av 1928-1930 hadde sammen med bnr. 2. Skylddelingsforretningen er utferdiget på det sedvanlige trykte skjema. Spørsmålene under nr. 1 til 4 er besvart med ja, og man finner den trykte bevitnelse om at intet nytt fellesskap er stiftet ved delingen. I skjøtet av 18. april 1935 på bnr. 5 heter det at parsellen selges med herligheter

Side:695

og rettigheter, som den har tilhørt selgeren, og det er videre anført at kjøperen skal ha beiterett for sine kreaturer i utmarken sammen med hovedbruket samt landslott og rett til laksefiske efter skyld. Selger var Ole Stafne (far av ankemotparten) og kjøper Johan Nikolai Simonsen (far av den ankende part Alf Johan Simonsen).

Bnr. 10 Skoglund av skyld 55 øre, ifølge skylddelingsforretning avholdt 23. oktober 1954. Om foranledningen til denne forretning er det opplyst følgende:

Ole Stafne (ankemotparten) og hans søster Nanna Olsen (en av de ankende parter) var de eneste arvinger efter Ole Stafne d. e. og hans tidligere avdøde hustru. De blev efter farens død enige om å dele bruket seg imellom i to likeverdige deler, og denne delingen blev så gjennomført ved den forannevnte forretning, hvorefter de den 5. september 1956 utstedte likelydende skjøter til hverandre på sine respektive ideelle halvparter av de to bruk som var fremkommet ved delingen, slik at de som det heter i skjøtene herefter skulle være eneeiere av hver sin eiendom. Nanna Olsen fikk bnr. 10 med en skyld på 55 øre, mens broren Ole Stafne beholdt bnr. 1 med en gjenværende skyld på 56 øre. Skylddelingsforretningen er utferdiget på vanlig skjema og inneholder ingen bestemmelser om hvorledes rettsforholdene skulle være efter delingen når det gjaldt de rettigheter det opprinnelige bnr. 1 efter utskiftningsforretningen av 1928-1930 hadde i fellesskap med bnr. 2.

Bnr. 11 Nyheim av skyld 21 øre, ifølge skylddelingsforretning avholdt 16. oktober 1957. Ved denne forretningen blev fra bnr. 1 for det første utskilt den efter forretningen av 23/10 1954 gjenværende del av den innmarksteig som bruket var blitt tildelt ved utskiftningsforretningen av 1896-1902. Videre blev parsellen tillagt to utmarksteiger slik som disse var beskrevet ved utskiftningsforretningen av 1928-1930. Også denne skylddelingsforretning er utferdiget på trykt skjema og den inneholder intet om andel for parsellen i de rettigheter bnr. 1 efter utskiftningsforretningene skulle ha sammen med bnr. 2. Bnr. 1 hadde opprinnelig hatt en revidert skyldmark på 1.31, mens det gjenværende bnr. 1's skyld nå var redusert til 35 øre og dens tidligere innmark overført til bnr. 10 og 11. I skjøtet på Nyheim av 17. desember 1957 heter det at eiendommen blev solgt med de rettigheter selgeren hadde hatt.

Foranledningen til den tvist som nå er oppstått, er at det i de senere år er blitt aktuelt med salg av sand til skøyteeiere som tar den opp med grabb fra fjæreområdet i Gullesfjordbotn. Det er særlig Lakseelven som legger opp sand, og det aktuelle området ligger mellom munningene av denne elv og Vesterbotnelven som danner grensen mot nabo gården Våtvoll. Det land som støter til sjøen på denne strekning består av to utmarksteiger, hvorav den som ligger nærmest Lakseelven (og er kalt Strandteigen) tilhører Ole Stafne som eier av den gjenværende del av bnr. 1, mens den vestligste teig inntil grensen mot Våtvoll tilhører Iver Botn, som

Side:696

eier av bnr. 2. Den aller vesentligste del av sanden tas fra sjøområdet utenfor Ole Stafnes utmarksteig, men da det ikke er helt klart hvorledes grensen mot Iver Botns teig i tilfelle måtte trekkes utover i sjøen, er det mulig at en del sand også tas fra det sjøområde som ligger utenfor hans eiendom.

Første gang det blev solgt sand på denne måte var i 1954. Det var Iver Botn som ordnet med dette. Skøyten tok to laster og betalte kr. 70.00, hvorav Botn utbetalte halvparten til Ole Stafne. Neste gang det ble aktuelt med sandsalg var i 1962. Salget innbrakte da kr. 980.00, og pengene blev delt mellom alle bruk efter skylden, dog således at Ole Stafne tok forbehold om å komme tilbake til saken når han hadde forelagt den for en jurist. Det blev i 1962 og 1963 holdt to møter mellom eierne av brukene under Gullesfjordbotn for om mulig å få løst spørsmålet om hvorledes man skulle fordele inntektene av sandsalgene, men uten at det blev oppnådd noen enighet. I 1963 og 1964 utgjorde den samlede inntekt av sandsalgene kr. 1 848.00, hvorav halvparten blev utbetalt til eierne av bnr. 2 ved Iver Botn. Den annen halvpart fikk Ole Stafne utbetalt. Han beholdt selv kr. 246.90 og satte resten kr. 677.10 i bank i påvente av en løsning av tvisten mellom eierne av de forskjellige bruk frakommet bnr. 1. Når det gjelder bnr. 2 og de parseller som senere er utskilt fra dette bruk, foreligger det så vidt man har forstått ingen tvist, og halvparten av inntektene av sandsalgene er her delt efter skylden.

Ved stevning av 2. mars 1965 anla Nanna Olsen som eier av Skoglund gnr. 20 bnr. 10, Alf Johan Simonsen som eier av Nylund gnr. 20 bnr. 5 og Peder Johansen som eier av Nyheim gnr. 20 bnr. 11 sak ved Trondenes herredsrett mot Ole Stafne som eier av Gullesfjordbotn gnr. 20 bnr. 1 med krav om fastsettelsesdom for at fjæren og sjøgrunnen, herunder sandtak eller rettigheter til Sandtak ligger i fellesskap mellom eiendommene, og for at saksøkerne er berettiget til andel i inntekten av sandsalgene i forhold til skylden. Videre blev det krevet fullbyrdelsesdom for de kr. 677.10 som Ole Stafne hadde satt i bank. Under hovedforhandlingen for herredsretten endret saksøkerne sin påstand for så vidt fastsettelsessøksmålet angår til å kreve fastslått at «herligheter og rettigheter til fjære og sjøgrunn, herunder sandtak eller rettigheter til sandtak, ligger i fellesskap mellom saksøkernes og saksøktes eiendommer, og saksøkerne er berettiget til avgift for sand i forhold til partenes eiendommers skyld».

Trondenes herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa den 6. november 1965 dom i saken med slik domsslutning:

«Ole Stafne frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Nanna Olsen, Alf Johan Simonsen og Peder Johansen har i rett tid påanket herredsrettens dom, og har nedlagt slik endelig påstand:

«1. Sandtak eller rettigheter til sandtak ligger i fellesskap mellom de ankende parters eiendommer og ankemotpartens eiendom under gnr. 20 i Kvæfjord, og de ankende parter er

Side:697

berettiget til andel av utbyttet ved salg av sand i forhold til partenes eiendommers skyld.

2. Ankemotparten dømmes til å betale til de ankende parter kr. 677.10 med 4 % renter fra 11/2 1964 til betaling skjer.

3. Ankemotparten dømmes til å betale tilstrekkelige saksomkostninger til de ankende parter for herreds- og lagmannsrett.»

Ole Stafne har tatt til gjenmæle mot anken. Han har fått efterbevilget fri sakførsel for herredsretten og er videre meddelt fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer for lagmannsretten. Han har nedlagt slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes og de ankende parter dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til det offentlige for begge retter.»

De ankende parter har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det sjøområdet hvor det er aktuelt med sandtak ligger utenfor den utmark som var gjenstand for utskiftning i 1923-1930, og det er derfor denne forretning som har betydning i denne sak. De ankende parter er enige med ankemotparten i at utskiftningen var fullstendig for så vidt som alt som ikke blev uttrykkelig unntatt blev tillagt eiendommene med eksklusiv eiendomsrett. Når det gjelder sjøområdet utenfor hele den utskiftede utmark, er det truffet bestemmelse om at «herligheter ved sjøen såsom sandtak, tang og tare m. m. er felles for bnr. 1 og 2 efter skyld». Det er efter dette tvilsomt om man kan si at selve sjøgrunnen er utskiftet. Bestemmelsen må ta sikte på all praktisk utnyttelse av sjøområdet, og om man vil si at grunneierne er eiere av sjøgrunnen hver utenfor sine teiger, blir det i all fall en eiendomsrett av svært formell karakter. Fellesrettighetene er så vesentlige at det i realiteten ikke blir noe igjen av eiendomsretten. De ankende parter har imidlertid funnet det unødvendig å få fastslått hvorledes det forholder seg med den formelle eiendomsrett til sjøområdet og har innrettet sin påstand efter det. Det avgjørende er at retten til sandtak efter utskiftningen av 1928-1930 skulle ligge i fellesskap mellom bnr. 1 og 2. Uttrykket «sandtak» må gjelde all fjernelse av sand fra sjøområdet utenfor utmarken uten hensyn til formålet. Den felles bruk går således her på selve substansen i sjøgrunnen. Det bestrides at salg av sand på utskiftningstiden var en ukjent foreteelse. Uttrykksmåten i utskiftningsforretningen viser at man må ha tatt sikte på all fremtidig utnyttelse av sandforekomstene, og at det ikke bare kan ha dreiet seg om en «husbehovsrett».

Ankemotparten har ikke bestridt at eieren av bnr. 2 har krav på halvparten av inntektene ved sandsalget og har ikke blandet seg inn i spørsmålet om denne er forpliktet til å dele den halvparten som faller på bnr. 2 med eierne av bnr. 3 og 4, som er utskilt fra dette bruk. Det er således på det rene at sjøområdet utenfor hele den utmarksstrekning som ved utskiftningen av 1928-1930 blev tillagt det daværende bnr. 1 er beheftet med en rett for bnr. 2 til å ta sand, tang og tare m. m., mens eieren av bnr. 1 på sin side har en tilsvarende rett på sjøområdet utenfor bnr. 2's teiger.

Side:698

Det som er spørsmålet i denne sak, er om eieren av bnr. 1 har rett til å beholde for seg hele den inntekt av sandsalget, som faller på bruket efter den opprinnelige skyldmark på 1.31, til tross for at skylden nå bare er 35 øre, eller om han må dele med de ankende parter i forhold til den skyld disses eiendommer har fått.

De ankende parter er enig med herredsretten når den sier at andel i slike fellesrettigheter det her er spørsmål om, ikke uten videre går over til de nye bruk ved oppdeling av en eiendom. Spørsmålet må avgjøres på grunnlag av hva som må antas å ha vært partenes mening. For å finne frem til en riktig løsning må man ikke bare se på innholdet i parsellenes utgangsdokumenter men også se hen til hva som efter forholdene på stedet på den tid delingen fant sted må sies å ha vært det naturlige. Man kan ikke som ankemotparten operere med en presumpsjon for hans enerett på grunnlag av at han efter utskiftningen og skylddelingsforretningene skulle være blitt sittende igjen med den formelle eiendomsrett til den sjøgrunn hvor sanden finnes. Det må tvertimot sies å foreligge en presumpsjon for at eierne av de nye bruk skulle få en andel efter skylden i de sjøherligheter som var felles utenfor hele den utskiftede utmark.

Særlig klart må det være at Nanna Olsen som eier av bnr. 10 er berettiget til sandtak eller andel i inntektene ved sandsalg. Det som skjedde i 1954 var at bnr. 1 blev delt mellom to arvinger i to likeverdige deler. Dette fremgår av skyldansettelsen i forretningen av 23. oktober 1954. Selv om intet uttrykkelig er sagt i dokumentene, og selv om spørsmålet ikke blev omtalt under forretningen, må det ha vært en klar forutsetning at de to bruk skulle stilles likt også når det gjaldt herligheter i sjøen. Om noe annet skulle ha vært meningen, måtte det ha kommet til uttrykk i skylddelingsforretningen.

Når det gjelder Alf Johan Simonsens eiendom Nylund bnr. 5, heter det i skjøtet at eiendommen selges «med herligheter og rettigheter som den har tilhørt meg». Det er ikke i dette tilfelle grunnlag for - som herredsretten - å anta at det bare dreier seg om en vanlig brukt formel uten nærmere tankeinnhold. Uttrykket «herligheter» er det samme som er brukt i utskiftningsforretningen av 1928-1930 når det gjelder utnyttelsen av sjøområdet, og det må antas at det er siktet til det samme. Bnr. 5 støter til sjøen men det kan ikke antas at det var meningen at rettighetene i sjøen skulle være innskrenket til området utenfor selve bruket med påhefte av bnr. 2's rett. Beiteretten i utmarken var det naturlig å nevne særskilt. Det samme gjaldt laksefisket, idet parsellen ikke støtte til Lakseelven, hvor det viktigste fiske foregår.

Også når det gjelder Nyheim bnr. 11, må det ha vært meningen at kjøperen skulle ha andel i fellesrettighetene. Han kjøpte motpartens gjenværende del av hovedbrukets innmark (teig B på utskiftningskartet av 1900) og det ville ha vært høyst unaturlig om selgeren skulle ha beholdt disse rettigheter for seg selv. Om det hadde vært meningen, måtte det ha kommet til uttrykk i dokumentene.

Side:699

Herredsretten har tatt feil når den har bygget på en angivelig oppfatning fra de ankende parters side når det gjelder deres mulige rettigheter i fisket i Lakseelven og i «elve og vann innen hele Gullesfjordbotn utmark». Det må bero på en misforståelse når herredsrett en tydeligvis har funnet at de mener seg uten rettigheter for så vidt. Spørsmålet om andel i slike rettigheter forelå ikke til avgjørelse for herredsretten, og de fant ingen grunn til å uttale seg om sitt syn på dette spørsmål.

Ankemotparten har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for herredsretten og han er også enig i dennes domsgrunner.

Han mener at man må ta utgangspunkt i at det efter utskiftningsforretningene av 1896-1902 og 1928-1930 var gjennomført en fullstendig deling av all grunn på gården. Også fjæren og sjøgrunnen er delt, og hver enkelt bruker eier denne utenfor sine teiger med eksklusiv eiendomsrett. Sanden er tatt i sjøen utenfor den teig mellom linje 1 og 2 som bnr. 1 blev tillagt ved utskiftningen av 1928-1930, og han har dermed fått eiendomsretten til denne sand. Bestemmelsen om herligheter ved sjøen etablerer ikke noe fellesskap i sjøgrunnen. Det som skulle være felles er visse bruksrettigheter eller avvirkningsretter.

Også ved de senere skylddelingsforretninger blev det gjennomført en fullstendig deling. Delelinjene blev trukket til sjøen, og hvert av de nye bruk blev tillagt eiendomsretten til sjøgrunnen utenfor sine teiger. Men eierne av disse bruk kan ikke uten uttrykkelig avtale kreve noen andel i de rettigheter som bnr. 1 sammen med bnr. 2 har på sin egen sjøgrunn. Herredsretten har truffet en riktig avgjørelse når den er kommet til at det av utgangsdokumentene for de nye bruk ikke kan utledes noe om at de skulle ha andel i disse rettigheter. De ankende parter har da den fulle bevisbyrde for at det skulle være truffet noen avtale ved salgene av en slik art, og denne bevisbyrde har de ikke oppfylt. De har derfor ingen rettigheter utenfor sine egne eiendommers grenser. På den annen side innrømmer Ole Stafne at han som eier av bnr. 1 ikke lenger har noen rettigheter til sandtak, tang og tare m. m. på sjøområdene utenfor de fraskilte bruk. Han har ved salgene ikke tatt noen forbehold i så henseende, og parselleierne antas nå bare å måtte respektere de rettigheter som eieren av bnr. 2 har i kraft av den tinglyste utskiftningsforretningen.

Ankemotparten påberoper seg videre skylddelingslovens §5 jfr. §8. Alle tre forretninger inneholder en bevitnelse fra skylddelingsmennene om at intet nytt fellesskap er stiftet. Dersom de nye bruk skulle få andel i de fellesrettigheter som er nevnt i utskiftningsforretningen av 1928-1930, ville dette stride mot bevitnelsen og mot forbudet i skylddelingslovens §5. I og med at det opptas tre nye medlemmer i fellesskapet, må dette betraktes som nytt i lovens forstand, og det må ha formodningen mot seg at man har villet etablere en slik ordning. Det må videre antas at skylddelingsmennene ved alle tre forretninger kjente til bestemmelsene i utskiftningsforretningen av 1928-1930, og de

Side:700

hadde derfor all oppfordring til å si fra om meningen hadde vært at de nye bruk skulle få andel i rettighetene i sjøområdet utenfor bnr. 1. Dertil kommer at skylddelingsmennene efter lovens §8 hadde plikt til å beskrive de utskilte bruk «med tilliggelser og herligheter».

Subsidiært gjør ankemotparten gjeldende at retten til sandtak er en ren avvirkningsrettighet som må være innskrenket til å ta sand til eget behov. Så lenge han ikke hindrer eierne av de utskilte bruk i å utnytte denne rett, må han ha rett til å selge sand fra sin egen eiendom og beholde for seg inntektene av dette salg. Når man skal avgjøre hvor langt bruksretten til fjæreområdet strekker seg, må man ta utgangspunkt i forholdene slik som de var i 1930. Gullesfjordbotn var den gang et meget avsidesliggende sted uten veiforbindelse, og salg av sand var den gang ikke aktuelt, hverken til skøyteeiere eller andre. Det var bare utnyttelsen til gårdens eget behov det den gang var tale om og tenkt på. Meningen kan ikke ha vært at rettighetene i sjøen skulle utnyttes i fellesskap. Det var ikke spørsmål om noe sameie i sjøgrunnen. Eiendomsretten til sanden og tang og tare skulle ligge hos hver enkelt teigeier, og bruksrettshaverne blev først ved tilegnelsen eiere av den substans de tok fra sjøen eller fjæren. Salg av sand er noe som først er blitt aktuelt som følge av moderne byggemetoder, og det dreier seg således her om en ny herlighet som er oppstått efter utskiftningen. Den må da tilfalle grunneieren, jfr. dom i RG-1964-218 og de der nevnte høyesterettsdommer.

Ankeforhandlingen blev holdt i Harstad den 16. og 17. juni 1966. Partene avgav forklaringer og det blev avhørt tre vitner, hvorav to er nye for lagmannsretten. Det blev foretatt dokumentasjon som rettsboken viser. Saken foreligger for lagmannsretten i det vesentlige i samme skikkelse som for herredsretten.

Lagmannsretten ser saken slik:

Det kan som påpekt av de ankende parter være et spørsmål om utskiftningsforretningen av 1928-1930 er slik å forstå at sjøgrunnen - fjæren - skulle ligge i sameie mellom brukene, eller om meningen er at bare særskilte bruksrettigheter som rett til sandtak, tang og tare m.v. skulle ligge i fellesskap. Dette behøver imidlertid lagmannsretten ikke å ta standpunkt til slik som denne saken er lagt opp fra de ankende parters side. Derimot finner man det nødvendig å ta stilling til hvilket omfang den felles rett til sandtak har. Ankemotparten mener at den bare gjelder sand til eget behov og at grunneieren i den utstrekning det ikke går ut over bruksrettshavernes behov, må ha enerett til å selge sand fra sjøområdet utenfor sin grunn. Dette syn som ankemotparten, så vidt man forstår, bare har gjort gjeldende overfor de ankende parter og ikke overfor eieren av bnr. 2, kan etter lagmannsrettens mening ikke føre frem. Det er nok så at salg av sand på tiden for utskiftningsforretningen av 1928-1930 ennå ikke hadde vært praktisert i Gullesfjordbotn. Men man kan ikke derfor si at det her dreiet seg om en utnyttelsesmåte som på den tid var ukjent. Sementproduksjonen var for lengst kommet i gang, og at det en

Side:701

gang i fremtiden også kunne bli aktuelt å selge støpesand fra fjæren i Gullesfjordbotn, måtte det den gang være naturlig å tenke seg. Denne sak er for så vidt ikke parallell med den sak som blev avgjort av lagmannsretten den 22. august 1963 ( RG-1964-218) som ankemotparten har henvist til. Lagmannsretten er derfor kommet til at utskiftningsretten, når den traff bestemmelse bl.a. om at sandtak utenfor det utskiftede område skulle være felles for bnr. 1 og 2, har tatt sikte på enhver utnyttelse av sanden som måtte være aktuell da eller i fremtiden. At det ikke bare dreiet seg om en avvirkningsrett til eget behov av sandtak, tang og tare, fremgår også av bestemmelsen om at utnyttelsen skulle skje efter skylden. Når utskiftningsretten videre har truffet bestemmelse om at også mulige forekommende mineraler skulle være felles på samme delingsgrunnlag viser det at den ikke har vært fremmed for den tanke at det kunne bli spørsmål om fremtidige utnyttelsesmåter som da ennå ikke hadde vært anvendt.

Lagmannsretten er således kommet til at utskiftningsforretningen av 1928-1930 må være slik å forstå at utnyttelsen av sand, tang og tare skulle skje i fellesskap, slik at de inntekter man oppnådde på denne måte blev delt mellom brukene efter skylden.

Spørsmålet blir så om eierne av de bruk som senere er utskilt fra bnr. 1 i forhold til eieren av den gjenværende del av dette bruk, er berettiget til å delta i denne utnyttelse. Dette må løses særskilt for hvert enkelt av de tre bruk det gjelder.

Man skal først ta for seg Skoglund bnr. 10, som eies av ankemotpartens søster Nanna Olsen. Bruket blev ved skylddelingsforretning av 23. oktober 1954 fradelt bnr. 1 som ledd i et skifte mellom to søsken. Det var meningen at bruket skulle deles i to likeverdige deler, og at dette også blev gjort, vil fremgå av skyldansettelsen. Det forekommer da lagmannsretten at det må ha vært en klar forutsetning at brukene også skulle være likestillet når det gjaldt de fellesrettigheter som bnr. 1 efter utskiftningsforretningen av 1928-1930 hadde sammen med bnr. 2. Av de som var til stede under skylddelingsforretningen i 1954 har Frithjof Olsen (Nanna Olsens mann), Ibenhard Aasheim (som møtte for Ole Stafne) og skylddelingsmannen Olav Bergii forklart seg for lagmannsretten. De uttalte alle at spørsmålet om de to eiendommers stilling når det gjaldt fellesrettighetene overhodet ikke var drøftet under forretningen, men at de alle om det var blitt reist, ville ha ansett det som en selvfølge at søsknene måtte stå likt for så vidt. Lagmannsretten er enig med den ankende part Nanna Olsen i at situasjonen for hennes vedkommende i 1954 lå slik an at man må kunne presumere at brukene skulle være likestillet med hensyn til fellesrettighetene. Om Ole Stafne eller hans representant hadde ment noe annet, burde dette ha vært presisert under skylddelingsforretningen eller de forhandlinger som gikk forut for denne.

Lagmannsretten er ikke enig med ankemotparten i at det på denne måte blev stiftet noe nytt fellesskap, som ville være i strid med skylddelingslovens §5. Det må være helt på det rene at

Side:702

denne bestemmelse ikke setter noe forbud mot at det i et allerede bestående fellesskap opptas nye deltakere ved at det utskilles nye bruk. Hvorvidt den annen sameier eller rettighetshaver - i dette tilfelle eieren av bnr. 2 - kan motsette seg en slik oppdeling, er et helt annet spørsmål, jfr. den sak som er omhandlet i Rt-1940-585. Men et slikt spørsmål foreligger ikke til avgjørelse for lagmannsretten i denne sak. Heller ikke finner man å kunne legge noen vekt på bestemmelsen i skylddelingslovens §8 tredje ledd, 1. pkt. Det er en kjent sak at beskrivelsene i skylddelingsforretninger over «tilliggelser og herligheter» ofte er mangelfulle, og de skjemaer som er benyttet i de aktuelle tilfelle, gir da heller ikke anvisning på noen beskrivelse for så vidt. Spørsmålene i skjemaets punkter 1-7 tar kun sikte på en kontroll av at bestemmelsene i lov nr. 11 av 20. august 1915 er overholdt, og er uten betydning i denne forbindelse.

Lagmannsretten skal derefter behandle parsellen Nylund bnr. 5. Som tidligere nevnt finner man heller ikke i utgangsdokumentene vedkommende dette bruk særskilt anført at det skulle ha andel i hovedbrukets fellesrettigheter med bnr. 2 efter utskiftningsforretningen av 1928-1930 når man bortser fra landslott og laksefiske. For øvrig heter det i skjøtet bare at eiendommen overdras med herligheter og rettigheter som den har tilhørt selgeren. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at en uttrykksmåte som denne ikke behøver å ha noe reelt innhold, men man er under en viss tvil kommet til at partene i dette tilfelle må ha ment at den utskilte parsell skulle ha andel i hovedbrukets fellesrettigheter også til sandtak, tang og tare, og at dette har fått uttrykk på den måten som foran er angitt. Man legger i denne forbindelse vekt på at det her dreier seg om en parsell som er solgt som et selvstendig jordbruk. Bruket må derfor antas - med den begrensning som ligger i at det er mindre enn det gjenværende hovedbruk og som har fått uttrykk ved skyldansettelsen - å ha hatt det samme behov for andel i fellesrettighetene som dette. Lagmannsretten finner det derfor naturlig å gå ut fra at det må ha vært partenes forutsetning ved salget at bnr. 5 skulle få slik andel. Meningen må antas å ha vært at fellesrettighetene fortsatt skulle bestå slik som bestemt i utskiftningsforretningen langs hele utskiftningsfeltets strandlinje, dog slik at det gjenværende bruks rettigheter blev innskrenket til fordel for bnr. 5 i forhold til skylden. Til støtte for denne løsning taler efter lagmannsrettens syn også den omstendighet at eieren av det nye bruk jo under enhver omstendighet måtte tåle bnr. 2's rettigheter utenfor sin strandlinje. Man anser det lite trolig at partene har ment å ville etablere en ordning hvorefter det nye bruks rådighet over dets eget fjæreområde ville bli innskrenket uten at det på sin side fikk noen andel i fellesrettighetene.

Ankemotpartene har til støtte for sitt syn påberopt seg at det i skjøtet er uttrykkelig nevnt at det nye bruk skulle ha andel i landslott og rett til laksefiske efter skyld, og hevder at det tyder på at meningen må ha vært å gi en uttømmende oppregning av

Side:703

de av gårdens fellesrettigheter som bnr. 5 skulle ha del i. Lagmannsretten kan ikke være enig i dette. Landslotten var det unødvendig å nevne idet det, når intet er sagt, må følge av loven av 14. mars 1930 §4 første ledd at det nye bruk får andel i denne. Når retten til laksefiske er uttrykkelig nevnt, antar man at grunnen må ha vært at det her dreiet seg om en særlig viktig rett, som man derfor fant det riktig å nevne uttrykkelig. Det kan også tenkes at det er på grunn av bestemmelsene i lakseloven av 27/2 1930 at man har funnet grunn til å medta en særskilt bestemmelse om laksefisket.

Når det gjelder parsellen Nyheim bnr. 11 er lagmannsretten på samme måte som når det gjelder Nylund bnr. 5 under tvil kommet til at det ved utskilleben og salget må ha vært meningen at andel i fellesrettighetene til sandtak, tare og tang m. m. skulle følge med ved overdragelsen. Man viser for så vidt til det som foran er anført under behandlingen av bnr. 5. Det heter i skjøtet at eiendommen selges med de rettigheter selgeren har hatt, og man antar at meningen med denne uttrykksmåte også i dette tilfelle må ha vært å gi uttrykk for at andel i de nevnte fellesrettigheter skulle følge med. Man vil når det gjelder bnr. 11 spesielt nevne at det omfatter hele det gjenværende bnr. 1.s innmark, og behovet for andel i fellesrettighetene skulle derfor her være enn større.

Lagmannsretten er efter dette kommet til at alle de ankende parter for sine bruk er medberettiget i sandtak utenfor Gullesfjordbotn utmark, og har krav på andel efter skylden i den del av inntektene ved sandsalg som faller på det opprinnelige bnr. 1. Som tidligere nevnt er eierne av bnr. 2 eller parseller utskilt fra dette bruk ikke parter i saken, og avgjørelsen vil derfor ikke berøre disses halvdel av rettighetene eller inntektene ved utnyttelsen av disse. Man vil derfor utforme konklusjonen noe annerledes enn påstanden.

Når det gjelder bnr. 5 og bnr. 11 har lagmannsretten funnet avgjørelsen så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part til å se såvel herredsrettens som lagmannsrettens avgjørelse. Saksomkostninger vil av den grunn ikke bli tilkjent i forholdet mellom ankemotparten og de ankende parter Alf Johan Simonsen og Peder Johansen, jfr. tvistemålslovens §172 annet ledd jfr. §180 annet ledd. Lagmannsretten har derimot ikke vært i noen tvil når det gjelder bnr. 10, og ankemotparten Ole Stafne vil derfor i medhold av tvistemålslovens §172 første ledd og §180 annet ledd bli tilpliktet å betale saksomkostninger til den ankende part Nanna Olsen for begge retter. Omkostningene ansettes til kr. 1 500.-, idet man anslår de ankende parters samlede omkostninger for begge retter til kr. 4 500,00, og finner at Ole Stafne efter resultatet bør betale den tredjedel av disse som faller på den del av saken som gjelder Nanna Olsens eiendom. I mangel av nærmere opplysninger bygger man på at utgiftene og prosessfullmektigens arbeide fordeler seg likt på de tre søksmål som her er kumulert efter tvistemålslovens §68.

Side:704

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Nanna Olsen som eier av Skoglund gnr. 20 bnr. 10 av skyld 55 øre, Alf Johan Simonsen som eier av Nylund gnr. 20 bnr. 5 av skyld 20 øre og Peder Johansen som eier av Nyheim gnr. 20 bnr. 11 av skyld 21 øre er sammen med Ole Stafne som eier av Gullesfjordbotn gnr. 20 bnr. 1 av skyld 35 øre, alle eiendommer i Kvæfjord berettiget til sandtak utenfor den del av Gullesfjordbotn utmark, som ble utskiftet ved utskiftningsforretning tgl. 1/2 1933, og er i forhold til brukenes skyld berettiget til andel av den del av utbyttet ved salg av sand som faller på det opprinnelige bnr. 1 av skyld mark 1,31.

2. Ole Stafne dømmes til å betale til de ankende parter kr. 677.10 - kroner sekshundreogsyttisju 10/100 - med 4 - fire - prosent årlig rente fra 11. februar 1964 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett betaler Ole Stafne til Nanna Olsen kr. 1 500,00 - femtenhundre kroner. Forøvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.

4. Oppfyllelsesfristen for betalingen av de under punkt 2 og 3 nevnte beløp er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.