RG-1967-220

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1966-09-26
Publisert:	RG-1967-220
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 26. september 1966 i ankesak nr. 57/1966
Parter:	Aslaug Weydahl m. fl. (advokat Kr. Almås) mot Staten v/Landbruksdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg).
Forfatter:	Lagdommerne Paul H. Vindhol, Karl Lous, Alf W. Østensen med sakkyndige domsmenn gårdbrukerne Ivar Høie, Tor Hovland, Arve Løken, gartner Hans Eggen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §175, Jordskifteloven (1950) §106, §2, §72, Grunnloven (1814) §105, Veiloven (1912) §22, §106, §107, §108, §364, §365, §384, Tvistemålsloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917), §108, §1, §3, Jordskifteloven (1950), Oreigningsloven (1959) §12, §2, §30, §6, Oreigningsloven (1959), Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§60, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§67, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3

Denne sak gjelder anke over jordskifte avhjemlet av Østfold jordskifterett for diverse eiendommer i Rygge herred 26. november 1965.

Bakgrunnen for jordskiftet er at det var arbeidet med anlegg av en ny motorvei gjennom Østfold fylke, E. 6, til avløsning av den tidligere riksvei nr. 1. I Rygge herred var traséen for den nye vei lagt øst for den gamle veien mellom denne og Vannsjø. Skjønn for ervervelse av grunn til veien var begjært og påbegynt høsten 1962.

Under forberedelsen av veiarbeidet rettet Vegsjefen i Østfold 24. desember 1962 en henvendelse til Landbruksdepartementet og anførte bl.a.:

«For framføring av stamveg riksveg 1 gjennom Østfold har en over større strekninger sett seg tvunget til å gå over dyrket mark.

Stamveg riksveg 1 er en veg med forholdsvis høy standard hvor kurvaturen både i vertikal- og horisontalplanet er søkt lagt slik at vegen senere eventuelt kan utvides til en moderne firefelts motorveg.

Det har av den grunn på enkelte områder ikke vært til å unngå at en har fått en for jordbruket meget uheldig oppdeling, et forhold som her ytterligere forverres ved at på en motorveg som denne kan ikke kryssinger i vegens plan tillates.

Ved å bygge et forholdsvis stort antall over- eller underganger kan en vanligvis til en viss grad råde bot på dette. En vil likevel ikke komme bort fra at for enkelte grunneieres vedkommende vil adkomsten til de adskilte områder by på ulemper. Da dessuten lendet i dette område er flatt, vil kryssingene måtte skje ved overgangsbruer som her, hvor grunnen er så dårlig, vil bli

Side:221

meget kostbare, anslagsvis kr. 250 000.- pr. stk. beregnet for firefeltig motorveg og med dobbel kjørebredde for overgangsbruene. Da eiendommene ikke får direkte adkomst til motorvegen, vil det i alle tilfelle kreves en del overgangsbruer som kan benyttes av de eiendommer som er henvist til å passere motorvegen for å komme i forbindelse med det øvrige lokale vegnett, da i første rekke med den nåværende riksveg 1 som blir liggende som samleveg.

For både å kunne avbøte en del av ulempene ved forannevnte oppdeling av jorden og å kunne innskrenke antallet av de kostbare overgangsbruer en del er en her (med utgangspunkt i publikasjonen «Motorveger og landbruksarealer» som er utgitt av Regional plankomiteen for Oslo-området) kommet til at det måtte være i alles interesse å søke å få i stand et jordskifte på det grunnlag som der er omhandlet.»

I henhold til dette henstillet Vegsjefen at Landbruksdepartementet i medhold av jordskiftelovens §106 begjærte jordskifte for et nærmere betegnet område i Rygge herred, omfattende 16 eiendommer. Det ble videre anført at Vegsjefen hadde konferert med jordskiftedommeren som hadde gitt uttrykk for at saken kunne bli tatt opp til behandling straks, og at saken hastet.

Landbruksdepartementet ekspederte saken til jordskiftedommeren i Østfold med følgende skrivelse:

«I medhold av jordskiftelovens §106, jfr. kgl. resolusjon av 28. april 1961, krever departementet med dette jordskifte over eiendommene som ligger langs den nye vegtrase for stamveganlegget gjennom Rygge herred med antatte parter:», hvoretter er nevnt 16 eiendommer. Vegsjefens brev og et kart vedlå.

Den fremlagte original av denne skrivelse er datert 3. januar, men i departementets journal står det 11. januar 1963.

Jordskiftet ble påbegynt 22. april 1963. Landbruksdepartementet var representert ved vegsjefen i Østfold, som også har møtt i de senere rettsmøter ved en av sine ingeniører.

De saksøkte grunneiere som til dels var representert ved advokater, reiste alle innsigelse mot jordskiftet, idet de gjorde gjeldende at det ikke var behov for noe jordskifte, at et slikt ville være praktisk og økonomisk uheldig og at det ikke var lovhjemmel for å fremme jordskifte i et slik tilfelle.

Etter at det var foretatt befaring av området avsa jordskifteretten kjennelse 23. april 1963 hvor det bl.a. heter:

«I det område det her er kravd jordskifte for, er det planlagt å bygge en ny stamveg. Vegtraséen er endelig fastlagt, og skjønnet for ekspropriasjonen av veggrunn pågår. Stamvegen skal foreløpig bygges med to kjørebaner, og er planlagt slik at den senere eventuelt kan utvides med ytterligere 2 kjørebaner. Det vil bli forbudt å krysse vegen i plan med vegen. Kryssingen av vegen må skje ved over- eller underganger.

Under- og overgangene er kostbare å bygge og det bør gjøres i samband med anlegget av vegen.

Anlegget av vegen vil medføre vanskeligheter for jordbruksdriften

Side:222

i området, både når det gjelder adkomstveger, arrondering, grøfting, tilføring av vann for vatning m.v. Disse vanskeligheter må overvinnes med til dels kostbare investeringer i samband med vegbyggingen, og vegvesenet ønsker at disse investeringer skjer slik at de er mest mulig tjenlig for det framtidige jordbruk i området, og at dette blir planlagt i samband med et jordskifte slik at en kan se eiendomsutformingen og investeringen under ett. Det må etter rettens vurdering være en stor almen interesse at de ulemper som oppstår for jordbruket ved et slikt veganlegg blir søkt redusert ved en fornuftig plassering av de tekniske anlegg, slik at disse ligger mest mulig til rette for en fremtidig utnytting av jordbruksarealet, og vilkårene for å kreve jordskifte etter jordskiftelovens §106 første punktum må sies å være til stede.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det i nærværende sak foreligger hopehav etter jordskiftelovens §1 og §2 skal retten merke:

Etter de opplysninger som foreligger synes det å være på det rene at det for det område som det er forlangt jordskifte for ikke foreligger sameie.

Det blir da kun tilbake spørsmålet om det foreligger «hopehav» etter jordskiftelovens §2 pkt. 2.

De eksisterende eiendomsforhold i området er slik at eiendommene stort sett strekker seg fra riksvegen og nedover mot eller til Vannsjø. Enkelte av eiendommene har mindre god arrondering med spisse hjørner og krokete grenser, men disse mangler er ikke så store at det av den grunn kunne ansees rimelig å fremme et jordskifte.

Den nye stamvegen som her er besluttet å bygge, og som retten må vurdere som en realitet når det gjelder driftsforholdene i framtida, vil imidlertid skjære av eiendommene på en slik måte at det vil vanskeliggjøre driften av eiendommene. For enkelte eiendommer blir der kun mindre arealer som blir liggende på den motsatte side av vegen enn driftssenteret ligger. Dette er særlig tilfelle for gnr. 68, bnr. 8 og 11, gnr. 69 bnr. 3 og gnr. 49 bnr. 5. For en rekke av de andre eiendommer så som gnr. 64, bnr. 1, gnr. 68, bnr. 1 og 50, gnr. 63, bnr. 1, 2, 3 og 4, gnr. 61, bnr. 1 og 10 vil det bli betydelige arealer som blir liggende på motsatt side av vegen enn der hvor driftssenteret ligger. For disse eiendommer blir det av avgjørende betydning at adkomstvegene blir mest mulig praktisk, og at de tekniske anlegg med vannavløp og vanntilførsel m.v. blir ordnet praktisk, og at eiendomsgrensene blir lagelig i forhold til den nye vegtrasé. Sjøl om enkelte av disse vansker også kunne løses ved skjønn og frivillig makeskifte, må det være fullgod grunn til å søke dette ordnet samlet ved en jordskiftesak, og de her nevnte vansker er så store at det må fullt ut kunne sies at den enkelte grunneier ikke kan bruke sin eiendom uten for store tyngsler dersom disse vansker ikke blir avhjulpet. Det må derfor kunne sies at det her foreligger ulagelige eigedomstilhøve etter jordskiftelovens §2 pkt. 2.

Side:223

Når det gjelder spørsmålet om de stedlige forhold er slik at jordskiftekravet må bli å avvise i medhold av jordskiftelovens §3, pkt. 1 og 2 skal retten bemerke:

Når det gjelder jordskiftelovens §3 pkt. 1, så kommer denne bestemmelse kun til anvendelse for arealer som ligger i by eller for ladesteder med bystatus.

Det område der er kravd jordskiftesak for ligger i sin helhet i Rygge herred, og jordskiftelovens §3, pkt. 1, kommer derfor ikke til anvendelse. For området det er kravd jordskifte for, har en stort sett på sørvestsiden av den prosjekterte stamveg forholdsvis skarp, tidlig jord, mens en på nordaustsida ned mot Vannsjø har tyngre og senere jord. Denne ensidige fordeling av jordtypene vil legge sterke bånd på mulighetene for ombytting av arealer, men et fornuftig gjennomført jordskifte med utnytting av de muligheter som foreligger med tilrettelegging av de tekniske anlegg, vil være av stor betydning for eiendommene, og såvidt jordskifteretten kan skjønne vil en slik gjennomføring av jordskifte ikke bli til skade for noen part.

Når partenes prosessfullmektiger så sterkt har fremhevet at jordskiftet vil være utjenlig for partene, synes dette i en ikke uvesentlig grad å bygge på den forutsetning at en ensidig skulle legge ut eiendommene kun på den ene side av vegen uten hensyn til de stedlige forhold med jordbunnsforholdene. En slik framgangsmåte ville neppe være forsvarlig i et område som dette, og retten anser en slik framgangsmåte lite aktuell. Forholdene er imidlertid ikke så vanskelige at en ikke kan bedre forholdene.

Etter rettens vurdering foreligger det ikke noen formell hindring for å tillegge det forlangte jordskifte fremme, og de stedlige forhold antas ikke å være til hinder for å kunne gjennomføre et tjenlig jordskifte.» - - -

«Slutning:

Det jordskifte som er kravd ved Landbruksdepartementets brev av 3. januar 1963 for et område i Rygge herred som i nordaust avgrenses av Vannsjø, i sørvest av riksveg nr. 1, i søraust fra og med eiendommen Moserød, gnr. 45, bnr. 5 nord- og nordvestover til og med Årvoll, gnr. 64, bnr. 1 blir å fremme.»

Det området som er angitt i kjennelsen svarer til det som er nevnt i begjæringen.

Jordskiftet ble deretter fortsatt med ytterligere rettsmøter og befaringer og utarbeidelse av skifteplan. Det var herunder konferanser med Vegvesenet om plasering av underganger m.v., hvilket bød på visse tekniske vansker. I rettsmøter 4. og 16. september 1964 ble utkast til skifteplan drøftet med partene. I rettsmøtet 16. september ble, etter at Vegvesenet hadde redegjort for muligheten av å bygge underganger, fremlagt et nytt utkast (alternativ III), og grunneiernes prosessfullmektig, advokat Almås, fremla et alternativt utkast og bemerkninger til de tidligere utkast. I den forbindelse lot han tilføre rettsboken at han alene hadde

Side:224

fått to timers frist til å uttale seg om det utkast jordskiftedommeren nå fremla på grunnlag av de endrede forhold.

I rettsmøte 22. september 1964 redegjorde retten nærmere for de prinsipper som var lagt til grunn for skifteplanen, og i forbindelse hermed tok retten avstand fra advokat Almås' anførsler. Retten traff vedtak om grunnlaget for jordskiftet.

I rettsmøte 1. november 1965 gjorde advokat Almås ved sin fullmektig innsigelse mot jordskiftedommer Ulvestads habilitet i saken, idet han gjorde gjeldende at jordskiftedommeren på vegne av Staten hadde forhandlet med frk. Weydahl om kjøp av hennes eiendom og at han underhånden hadde diskutert skifteplanutkastet m.v. med Vegvesenet.

Retten forkastet disse innsigelser i kjennelse av samme dag med følgende slutning:

«Advokat Skundbergs påstand om at jordskifteoverdommer Ulvestad kjennes inhabil tas ikke til følge.»

Jordskiftet ble deretter avsluttet 26. november 1965 og opplest for partene.

Det er opplyst at bare for to av de berørte eiendommer er det foretatt reguleringer av noe omfang, og eiendommen Marienlund, gnr. 63, bnr. 4 får all sin jord utlagt ovenfor veien. En parsell som angis å være innkjøpt etter avtale med frk. Weydahl, er fordelt mellom 3 andre og for øvrig er foretatt mindre makeskifter og grenseregulering, hvorom de interesserte parter til dels var enige.

For eiendommene i den sydlige del av skiftefeltet er så vidt forstås ikke foretatt noen forandringer ved jordskiftet og for de to nordligste var lagt til grunn en overenskomst om grenseregulering. For øvrig inneholder jordskiftet nærmere beskrivelse av grensene, bestemmelse om nye veier m.v.

Omkostningene ble pålagt Staten, men de saksøkte er ikke tilkjent saksomkostninger.

Ved ankeerklæring av 25. januar 1966 har følgende 6 grunneiere påanket jordskiftet: 1. Aslaug Weydahl som eier av gnr. 68 bnr. 8 og 11; 2. Finn Thorkildsen som eier av gnr. 68 bnr. 1; 3. Ove Thorkildsen som eier av gnr. 68 bnr. 50; 4. Kristoffer Dramstad som medeier av gnr. 63 bnr. 1 og 2; 5. Nils Marienlund som eier av gnr. 63 bnr. 4, og 6. Paul Utne gnr. 63 bnr. 3 og gnr. 61 bnr. 10.

For de øvrige parter er jordskiftet ikke påanket fra noen av sidene. De er varslet om ankesaken, men uten å ha latt høre fra seg.

Det er opplyst at det også er begjært overjordskifte.

I ankeerklæringen er anført at det ankes over at jordskiftedommer Ulvestad har disponert over eiendom tilhørende frk. Weydahl uten at denne er kjøpt av Staten, over at skjønnet er fremmet ved jordskifteretten og det anføres at departementet ikke har vurdert om jordskiftet er «naudsynleg av ålmenne omsyn» og endelig over jordskiftedommerens habilitet i saken.

Under ankeforhandlingene har de ankende parter ved sin prosessfullmektig innledningsvis gjort gjeldende at et jordskifte ikke var egnet til å løse de problemer som oppsto ved veianlegget,

Side:225

at jordskiftet er gjennomført på en uheldig måte og at det ikke er oppnådd noen fordel, men at eiendommene, spesielt de tilhørende ankeparter nr. 4 og 5, tvert om er påført skade.

Ankegrunnene er nærmere utdypet i 3 hovedpunkter.

I. Anke over lovanvendelse og saksbehandling.

Jordskifteretten har med urette fremmet jordskiftet når den legger til grunn at jordskiftet ikke vil bli til skade for noen part og at de stedlige forhold ikke er til hinder for å gjennomføre et jordskifte, mens retten skulle tatt klart standpunkt til om det virkelig ville oppnåes store fordeler ved å fremme jordskiftet, jfr. jordskifteloven §3, nr. 2. Ved denne vurdering burde også vært tatt hensyn til de ulemper grunneierne er påført ved et jordskifte som har pågått gjennom 3 1/2 år.

Det er feilaktig lovanvendelse når jordskifteretten ved avgjørelsen av om jordskiftet skal fremmes har tatt hensyn til de rent midlertidige vansker veianlegget skaper og når det er lagt avgjørende vekt på de tekniske vansker og den praktiske ordning av de tekniske anlegg.

Det anses ikke å foreligge hopehav i lovens forstand, i hvert fall forelå ikke slikt hopehav før veianlegget kom.

Jordskifteretten har fortolket jordskiftelovens §3 nr. 1 feilaktig, når den legger vekt på det formelle, at Rygge herred ikke har bystatus, mens det avgjørende må være om det dreier seg om et bymessig strøk, slik at de samme hensyn gjør seg gjeldende.

Endelig gjøres gjeldende at jordskiftelovens §106 med urette er anvendt i dette tilfelle. Adgangen for det offentlige til å begjære jordskifte er her benyttet i forbindelse med ekspropriasjon og dette reiser en rekke spesielle problemer av ekspropriasjonsrettslig art. Det pekes således på at det ikke er vurdert om fordelene ved inngrepet utvilsomt ville være overveiende i forhold til skaden, oreigningslovens §2, at grunneierne ikke har fått anledning til å uttale seg på forhånd, at inngrepene her er gått lenger enn nødvendig for selve veianlegget, at grunneierne ikke må berøves sitt krav på full erstatning og endelig at reglene om saksomkostninger her bør følge ekspropriasjonsreglene.

Det hevdes i det hele at jordskiftelovens §106 her er benyttet utenfor sitt formål og som et ledd i ekspropriasjonen og vesentlig for å redusere ulempeerstatningene i forbindelse med veianlegget.

Det forhold at spørsmalet om lovendringer er tatt opp, viser at det nå ikke er den nødvendige hjemmel. Tillegget til veilovens §60 ved lov av 5. juni 1964 er ikke tilstrekkelig. I den forbindelse er vist til forskjellige uttalelser i Stortinget.

Det hevdes videre at jordskiftet ikke er «naudsynleg av ålmenne omsyn» og dette spørsmål er ikke vurdert av Landbruksdepartementet, som ikke har undergitt saken en forsvarlig behandling. Resultatet av jordskiftet viser at det ikke var nødvendig, idet det ikke er oppnådd noen fordeler. Videre gjøres gjeldende at selve jordskiftet er gjennomført på en så uheldig måte at det må betegnes som en vilkårlighet og at det ikke er samsvar

Side:226

mellom det som anføres i kjennelsen av 23. april 1963 om prinsippene for fordelingen av jorden og det grunnlag som det gjennomførte jordskifte bygger på. Det foreligger for så vidt feil ved saksbehandlingen.

I forbindelse med saksbehandlingen er for øvrig pekt på at i rettsmøtet 16. september 1964 fikk grunneiernes advokat bare en frist på 2 timer til å uttale seg om et nytt alternativ for skifteplanen og at jordskiftedommeren har hatt underhåndskonferanser med Vegvesenet om skifteplanen m.v. uten at de saksøkte er blitt fullt orientert om disse konferanser. Det er dog i og for seg ikke anket over saksbehandlingen.

II. Jordskiftedommerens habilitet.

Det gjøres her gjeldende at jordskiftedommer Ulvestad som ledet jordskiftet, har hatt konferanser med Vegvesenet og har opptrådt som dettes sakkyndige eller konsulent, idet han i forskjellige skrivelser har avgitt uttalelser om plasseringen av underganger m.v., til dels i strid med grunneiernes ønsker, og videre at han på Statens vegne har forhandlet med frk. Weydahl om kjøp av en parsell av hennes eiendom. Jordskiftedommeren har derved opptrådt på en slik måte, at han ikke lenger kan være dommer i saken og det er vist til tvistemålslovens §106, nr. 6, §107 og §108. I forbindelse med spørsmålet om inhabiliteten er også vist til det som er nevnt foran i forbindelse med saksbehandlingen.

III. Kjøp av parsell av frk. Weydahls eiendom.

Jordskifteretten har med urette lagt til grunn for jordskiftet at det er innkjøpt en parsell på ca. 20 mål. Det gjøres her gjeldende at noe bindende tilbud fra frk. Weydahls side ikke foreligger, at hun er blitt vill-ledet ved trussel om ekspropriasjon og at oppgjør ikke er skjedd overensstemmende med forutsetningene. Hun mener seg derfor under enhver omstendighet berettiget til å gå fra salgstilbudet og hennes prosessfullmektig har tilbakekalt det ved skrivelser av 3. desember 1965 og 31. januar 1966.

Da det grunnlag jordskiftet bygger på, således faller bort, må dette føre til opphevelse av jordskiftet i sin helhet.

Endelig gjøres gjeldende at de saksøkte grunneiere bør tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten, idet jordskiftet i dette tilfelle bør likestilles med en ekspropriasjon.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«I.

a. Prinsipalt: Jordskiftet oppheves og avvises fra jordskifteretten.

b. Subsidiært: Jordskiftet oppheves og henvises til ny behandling ved jordskifteretten med nye dommere.

II. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten.

III. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger ved lagmannsrett.»

Ankemotparten, Landbruksdepartementet, har tatt til gjenmæle ved Regjeringsadvokaten. Under ankeforhandlingen har

Side:227

denne ved høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg anført at de ankende parters ankegrunner til dels er av den art at de ikke kan prøves av lagmannsretten, idet anke over jordskifterettens skjønnsmessige avgjørelser etter §59 hører under jordskifteoverretten. Videre har han pekt på at de ankegrunner som er påberopt under ankeforhandlingen til dels ikke er nevnt i ankeerklæringen og han har på dette grunnlag til dels påstått ankegrunnene avvist som for sent fremsatt.

Om ankegrunnene er i det enkelte anført:

I. Lovanvendelsen og saksbehandlingen.

Jordskiftet er begjært av Landbruksdepartementet i medhold av §106 etter en forsvarlig vurdering og uten at noe krav til saksbehandlingen er tilsidesatt. Denne vurdering kan ikke retten prøve. Selve resultatet viser at det her var behov for å begjære jordskifte.

Jordskiftelovens §106 inneholder ingen unntak og det er ingen hjemmel for å nekte å fremme jordskiftet selv om begjæringen fremsettes i forbindelse med ekspropriasjon og det er veianlegget som skaper de ulagelige eiendomsforhold. Det er ingen grunn til at en skal vente med jordskiftet til veianlegget er ferdig. I dette tilfelle var veien for øvrig en realitet og veigrunnen tatt i besiddelse.

De inngrep som gjøres ved et jordskifte er ikke ekspropriasjon, således heller ikke i dette tilfelle og de ekspropriasjonsrettslige prinsipper slik som de er utformet i oreigningsloven, kommer ikke til anvendelse.

Spørsmålet om jordskifte vil bli til fordel eller skade for de berørte eiendommer, jordskiftelovens §3 nr. 2, er et skjønnsspørsmål som ikke kan prøves av lagmannsretten.

Heller ikke spørsmålet om det gjennomførte jordskifte er hensiktsmessig og til fordel for grunneierne kan prøves for lagmannsretten og noen grunn til å sette det til side som vilkårlig kan ikke foreligge. Et jordskifte kan for øvrig ikke påankes på dette grunnlag så lenge det er adgang til å prøve det skjønnsmessige ved overskifte.

Et jordskifte forutsetter at ingen skal stilles dårligere enn før og spørsmålet om ulempe og erstatning for ulempe er således ikke aktuelt. Grunnlovens §105 er ikke berørt.

Om de påberopte feil ved saksbehandlingen anføres at det ikke er anket over saksbehandlingen og de påberopte forhold kan under ingen omstendighet ha hatt noen betydning for resultatet, jfr. tvistemålslovens §384.

II. Jordskiftedommerens habilitet.

Det bestrides her at jordskiftedommeren har opptrådt som noen slags sakkyndig for Vegvesenet eller at dette har anmodet ham om på Statens vegne å skaffe tilbud på frk. Weydahls eiendom eller at det for øvrig skulle foreligge noen inhabilitetsgrunn. Jordskiftedommeren har også hatt konferanser med grunneierne, hvilket er vanlig og nødvendig under et jordskifte.

De forhold som påberopes i forbindelse med habilitetsspørsmålet,

Side:228

måtte i tilfelle bli å betrakte som feil ved saksbehandlingen, hvilket det ikke er anket over.

III. Kjøp av frk. Weydahls eiendom.

Det bestrides at det foreligger noen ugyldighetsgrunn som kan gjøres gjeldende mot Staten. Noe tidspunkt for oppgjør var ikke avtalt. Hun har aldri anmodet om oppgjør og kan ikke nå gå fra sitt tilbud.

Hun og hennes prosessfullmektig var kjent med at jordskiftedommeren baserte det videre arbeide med jordskiftet og avslutningen av dette på at kjøpet var i orden. Tilbakekallelsen kom først etter at jordskiftet var avsluttet. Tilbudet var allerede tidligere akseptert og Statens prosessfullmektig har i anketilsvaret 24. februar 1966 tilbudt oppgjør.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Anken avvises.

Subsidiært: Jordskiftet stadfestes.

I begge tilfelle: De ankende parter tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.»

Under ankeforhandlingen er lagmannsretten etter de ankende parters begjæring satt med 4 domsmenn med spesiell kyndighet i jordbruk og gartnerivirksomhet.

Under ankeforhandlingen har de 6 ankende parter avgitt forklaringer og har herunder gitt uttrykk for at de mener at det gjennomførte jordskifte ikke medfører noen fordeler og at det ikke var noe behov for et slikt inngrep. For Landbruksdepartementet har jordskifteinspektør Juul møtt og avgitt forklaring. Som vitner er videre avhørt jordskiftesjef Halvard Farstad, vegsjef O. Benterud og overingeniør Arne Njå fra Vegkontoret i Østfold og endelig nåværende jordskifteoverdommer Håkon Ulvestad. Retten har foretatt befaring av det område saken gjelder og fått påvist de forskjellige eiendommers grenser m.v. og den forskjellige beskaffenhet av jordsmonnet på eiendommene. Det er foretatt dokumentasjon som rettsboken viser.

Lagmannsretten skal først nevne at jordskifteretten i sin kjennelse av 23. april 1963 har fastslått at det ikke foreligger sameie (jfr. jordskiftelovens §2 nr. 1), og at det videre uttales: «Enkelte av eiendommene har mindre god arrondering med spisse hjørner og krokete grenser, men disse mangler er ikke så store at det av den grunn kunne ansees rimelig å fremme et jordskifte.» Lagmannsretten må gå ut fra at jordskifteretten med dette har ment å gi uttrykk for at det før vei anlegget heller ikke forelå «hopehav» etter jordskiftelovens §2 nr. 2, en oppfatning man har fått bestyrket ved den foretatte åstedsbefaring. Uansett hvorledes man for så vidt måtte oppfatte jordskifteretten, synes det i ethvert fall helt klart at enkelte eiendommers «spisse hjørner og krokete grenser» ikke gjorde det «naudsynleg av ålmenne omsyn» at Staten begjærte jordskifte.

Det kan videre nevnes at ingen av grunneierne har ønsket jordskifte og at de hevder at det selv etter at den nye vei er bygget, ikke er noe vunnet ved jordskifterettens skifteplan. Det kan

Side:229

i denne sammenheng tilføyes at fordelene kanskje hadde vært mere åpenbare, hvis veitraséen hadde gått slik i forhold til eiendommenes utstrekning, jordbunnsforhold og bebyggelse at de hadde kunnet få jorden samlet på den ene eller den annen side av veien, men dette har det etter de stedlige forhold åpenbart ikke vært spørsmål om.

Det har fra Statens side ikke vært hevdet at den skulle være berettiget til å kreve jordskifte qua eier av veigrunnen, og heller ikke fordi den etter at jordskifte var begjært, har ervervet arealer av frøken Aslaug Weydahls eiendom. Det må i det hele tatt kunne slås fast at jordskiftebegjæring overhodet ikke ville ha kommet på tale - det være seg fra grunneieres eller Statens side - uten i forbindelse med det nye veianlegg, m. a. o. fordi Staten selv eksproprierte grunn til riksvei over de ankende parters eiendommer.

Det sentrale spørsmål i saken blir derfor om jordskiftelovens §106 hjemler Staten adgang til i et slikt tilfelle å begjære jordskifte.

Før lagmannsretten går over til å behandle spørsmålet, skal den knytte noen bemerkninger til Regjeringsadvokatens påstand om at anken for så vidt må avvises, fordi innsigelsen ikke var anført blant ankegrunnene. Hertil er det for det første å si at tl. §364 og §365 ikke gjelder ved jordskifte, men at det allikevel er antatt, jfr. Rt-1960-1401, at ankeerklæringen må være skikket til å gi motparten forståelse av hva anken bygger på. I dette tilfelle sto det i ankeerklæringen at «det ankes over at skjønnet er fremmet av jordskifteretten», og det er på det rene at spørsmålet om anvendeligheten av jordskiftelovens §106 var tatt opp for jordskifteretten og var blant de innsigelser som var drøftet og avgjort - i de ankende parters disfavør - ved jordskifterettens kjennelse av 23. april 1963. Det kan derfor ikke skjønnes at ankeerklæringens utforming har skapt vanskeligheter for Staten med hensyn til forberedelsen av ankeforhandlingen, jfr. for øvrig bestemmelsen i tl. §375 annet ledds 1. punktum som viser at tl. §365 nr. 4 selv i ordinære saker ikke er kategorisk. Avvisningspåstanden tas etter dette ikke til følge.

Det kan for det første bemerkes at bestemmelsene i jordskiftelovens §106 var nye i loven av 22. desember 1950. (Den midlertidige lov av 26. april 1947 (nr. 2) tok åpenbart bare sikte på gjenoppbygningen i de krigsrammede områder i Finnmark og deler av Troms). Og det finnes intet i forarbeidene som tyder på at formålet var noe annet enn å få satt i gang jordskifte etter de tradisjonelle linjer, når dette fremstillet seg som nødvendig av almene hensyn, jfr. Ot.prp. nr. 31 for 1950 33,1. spalte, hvor det om den beføyelse det her er tale om, bare er anført:

«Etter eit ålment syn ville det være rett fyrst å gjennomføre jordskifte der det mest trengst, og der ein kunne nå dei beste økonomiske og driftsmessige resultata samanlikna med kostnadene.

Det er ikkje alltid slik nå. Jordskifte kan ikkje fremjast utan

Side:230

krav frå lotteigar, og det kan vere mykje av eit slumpehøve når eit krav om jordskifte blir sett fram. I mange høve kan det vere lotteigarar som er merksame på at det bør haldast skifte, men dei let det vere av omsyn til grannar som dei veit er imot det.

Der det er sers om å gjøre, kan det difor vere grunn til å gi det offentlige høve til å krevje jordskifte, om ingen lotteigar set fram krav om det, soleis til dømes når det kjem fram opplysninger fra heradsstyre, landbruks- eller skogbruksorganisasjonar eller statens tjenstemenn om eigedomstilhøve som er sers meinslege.»

Hensett såvel til forarbeidene som til bestemmelsens utforming og plassering i loven (kap. 16: «ymse føresegner») fremtrer den som en unntagelsesbestemmelse, slik at det heller ikke av denne grunn synes naturlig å gi den et innhold som ikke har vært forutsatt.

Det er til dels kommet til direkte uttrykk at det ikke er lovhjemmel for å begjære jordskifte i et tilfelle som det foreliggende, nemlig i Samferdselskomitéens innstilling om ny veilov. Før man gjengir uttalelsen, skal nevnes at veiloven av 1912 §22 inneholdt bestemmelser om at det i forbindelse med ekspropriasjon til anlegg, omlegging eller utvidelse av vei kunne kreves avstått «grunn og rettigheter for en hensiktsmessig regulering av grenser og bruksforhold eller for overdragelse til andre» som ble berørt av anlegget. Skjønnet kunne i vanskelige tilfelle tilkalle vedkommende utskiftningsformann til veiledning. Veilovkomitéen av 1951 foreslo i sin innstilling (av 6. mars 1957) tilsvarende bestemmelser, se utkastets §67 og innstillingens side 118. Ved Ot.prp. nr. 53 for 1961-62 ble ekspropriasjonsbestemmelsene samlet i én paragraf, proposisjonens (og lovens) §50, og Veilovkomitéens §67 falt dermed bort, se proposisjonen side 91, 2. spalte. Departementet forutsatte imidlertid at reglene i den nye ekspropriasjonslov av 23. oktober 1959 i stor utstrekning kom inn som et supplement (jfr. for øvrig denne lovs §30 nr. 44), og det kan siteres følgende fra proposisjonens side 40-41:

«Oreigningslovas §6 gir hjemmel for ekspropriasjon overfor tredjemann til fordel for den som den primære ekspropriasjon er rettet mot. En tilsvarende bestemmelse er foreslått av veglovkomiteen i dens utkast §67. Komitéens forslag avviker imidlertid fra oreigningslovas bestemmelser derhen at det skal være adgang til å ekspropriere ikke bare til fordel for den som eiendomsinngrepene er rettet mot - men også til fordel for den som bare berøres... Departementet finner ikke at de merknader som veglovkomitéen har anført til begrunnelse for denne avvikelse (Innst. 118-119) er så avgjørende at det bør lede til en særskilt bestemmelse i proposisjonsutkastet. Man legger derfor til grunn at det må være tilstrekkelig at oreigningslovas §6 får anvendelse.»

Stortingets samferdselskomité hadde ikke noe særlig å bemerke til den ordning departementet foreslo når det gjaldt eiendomsinngrep, men hadde i sin innstilling (Innst. O. XIV - 1962-63) side 36 og side 38, 1. spalte en del uttalelser om de problemer

Side:231

som de store motorveier og andre gjennomfartsårer skapte. Side 38, 1. spalte heter det således bl.a.:

«I sume vegsaker, t. d. når det gjeld bygging av motorvegar og liknande store vegar, gjeld det å få vegen så avkjørslefri som moglig. Dette kan valde store vanskar for dei bruk som veglina går gjennom. Bruka kan få uthus og våningshus på den eine sida av vegen og innmark og beitemark på den andre sida og med tollig stor avstand til det punktet der ein kan kome seg over til den andre sida av vegen. Same tilhøve kan gjelde for bruka på den motsatte sida. Det kunne difor vere ei praktisk ordning om vegstyremaktene ved oreigning òg kunne kreve jordskifte. For å kunne gjere dette må det skje ei endring i jordskiftelova. Nemnda ser dette som eit særs viktig spørsmål og vil difor be departementet snarast ta spørsmålet opp med Landbruksdepartementet, slik at det så snøgt som saka er nærare utgreidd kan bli sett fram proposisjon om naudsynt lovendring.»

Fra Statens side er det i den foreliggende sak hevdet at Samferdselskomitéen med dette bare mente å foreslå at Vegvesenet skulle få den samme adgang til å begjære jordskifte som Landbruksdepartementet angivelig har etter jordskiftelovens §106 i et tilfelle som dette. Det er imidlertid vanskelig å forstå at dette skulle være «eit særs viktig spørsmål», og at dette skulle være Samferdselskomitéens poeng, kunne man neppe heller få inntrykk av i Stortinget. Under odelstingsdebatten den 20. mai 1963 uttalte nemlig Samferdselskomitéens formann, representanten Wirstad, i tilknytning til dette punkt i innstillingen bl.a. (Ot.-frh. nr. 43-1963 344, 2. spalte):

«Det synes klart at store skadevirkninger for jordbruket og store erstatninger for det offentlige kan unngås, hvis en kan oppnå jordskifte der hvor det er nødvendig å dele opp eiendommene ved vegen. For at jordskifte skal kunne bli brukt i forbindelse med planlegging av veger, må det visstnok en lovendring til, og jeg vil i denne forbindelse sitere og understreke denne uttalelsen fra nemnda

Det kan innskytes at det da heller ikke er kommet noen lovendring om adgang for Vegvesenet til å begjære jordskifte, dette ikke engang i forbindelse med den tilføyelse som ved lov nr. 1 av 5. juni 1964 ble gjort i veilovens §60.

Det kan tilføyes at stortingsmann Peter Kjeldseth Moe (som var medlem av Samferdselskomitéen og ordfører ved behandlingen av veiloven) i forbindelse med et grunngitt spørsmål han den 27. april 1966 stillet landbruksministeren, nevnte at man ved den proposisjon som lå til grunn for den nyss nevnte lovendring, hadde forutsatt at det var adgang til å begjære jordskifte, hvoretter han fortsatte (Stort. Forh. 1966 2784, 2. spalte):

«Etter det eg har skjøna, er det i praksis slik at denne føresetnaden ikkje er heilt klår. Eg har såleis fra ein jordskiftedomar fått opplyst at han hadde fått spurnad fra vegkontoret i fylket sitt om å ta jordskifte i ei slik sak, men at han fann å måtte avvise kravet på grunn av manglande lovheimel. Når dette er tilfelle,

Side:232

meiner eg at det bør gjerast ei endring i jordskiftelova i samsvar med det som var uttala frå den samrøystes samferdselsnemnda i Innst. O.XIV for 1962-63».

Om når og hvorledes den oppfatning, som gjøres gjeldende fra Statens side, er oppstått, foreligger følgende:

I mars 1962 fremla Regionalplankomitéen for Oslo-området en utredning kalt «Motorveger og landbruksarealer», og i denne utredning sies uten begrunnelse at jordskiftelovens §106 må kunne brukes. Det neste som skjedde, var at Østfold veikontor den 24. desember 1962 under henvisning til denne publikasjon ba Landbruksdepartementet begjære jordskifte i Rygge for bl.a. de eiendommer det er tale om i denne sak, en henstilling som departementet straks etterkom. (Senere er lignende begjæring sendt for eiendommer i Råde og Tune som berøres av veianlegget). Deretter er så i Ot.prp. nr. 32 for 1963-64, som lå til grunn for tilføyelsen i veilovens §60, og i landbruksministrene Granlis og Lyngstads svar på grunngitte spørsmål fra stortingsrepresentantene Korvald og Kjeldseth Moe (Stortingsforh. 1965 2127, resfødt xx.xx.2784) - publikasjonen og det igangsatte jordskifte anført som bevis for at hjemmelen er i orden.

Nå er det vel så at det kan anføres eksempler på at eldre lover er funnet anvendelige på forhold som man overhodet ikke hadde tenkt på eller som ikke var aktuelle da loven ble gitt. Imidlertid er jordskifteloven av 1950 ikke så gammel at man ikke allerede den gang hadde hatt føling med det problem - det store veianlegg - som det her er tale om, jfr. bl.a. den gamle veilovs §22. Og etter lagmannsrettens mening taler vektige grunner for ikke å gi jordskiftelovens §106 et anvendelsesområde som ikke har vært tilsiktet.

Det kan formentlig sies at jordskifteloven - forutsatt at vilkårene ellers er til stede - bygger på at jord skal byttes med jord, slik at forholdene blir bedre enn før og at ingen blir dårligere stillet. Her er situasjonen for det første den at det er Staten som ekspropriant som etablerer de påberopte ulagelige eiendomsforhold og så begjærer jordskifte, og videre at dette jordskifte - så vidt skjønnes - ikke kan gjennomføres uten at én grunneier stiller arealer til disposisjon til fordeling mellom andre. Lagmannsretten sikter her til at jordskiftedommeren i forbindelse med sin anbefaling av at Staten burde kjøpe en stor del av frøken Aslaug Weydahls eiendom, i et brev av 7. september 1964 til Vegvesenet uttalte:

«Skulle en ikke gå til innkjøp av det areal frk. Weydahl har tilbudt ser jeg det ikke mulig å få en skifteplan for området ved Dilling som kan redusere ulempene ved anlegget av E 6 for dette området.

En mindre gunstig løsning for området på Dilling vil også i en viss grad influere på løsninger for Dramstad Marienlundområdet slik at skifteplanen for hele området blir langt ugunstigere enn ved innkjøp av de tilbudte arealer.»

Lagmannsretten går ut fra at det har vært Statens mening at

Side:233

det i den utstrekning grunneierne ville få tilleggsjord som følge av kjøpet, skal tas hensyn til dette ved fastsettelsen av ekspropriasjonserstatningen (ulempeerstatningen).

Nevnes kan også at plasseringen av vei- over- og underganger ikke var fastlagt da jordskifte ble begjært og under jordskiftets gang har vært sterkt fremme, også i drøftelser mellom jordskiftedommeren og Vegvesenet uten at grunneierne har deltatt.

I det hele tatt har ulempene ved veianlegget og spørsmålet om å søke å redusere disse (og dermed ulempeerstatningene) vært i forgrunnen. Dette er selvsagt i og for seg både naturlig og berettiget, men det forhindrer ikke at Staten blir direkte økonomisk interessert og får en partsstilling av en ganske annen art enn den mere formelle som den inntar under et jordskifte etter de tradisjonelle linjer, hvor Staten står som rekvirent. Sagt med andre ord bringes ekspropriasjonsinteresser og -synspunkter i dette tilfelle inn, uten at de regler som ellers gjelder herom, skal komme til anvendelse - dersom Statens oppfatning er riktig. Det kan således nevnes at det i henhold til veilovens §50 annet ledd (den 15. januar 1965) er gitt saksbehandlingsregler og at ekspropriasjonsloven inneholder slike. Etter ekspropriasjonslovens §12 (jfr. §30 nr. 27) skal alle som berøres av et ekspropriasjonsinngrep, gis anledning til å uttale seg på forhånd, og bestemmelsen gir også anvisning på innhentelse av uttalelser fra andre. I dette tilfelle skjedde intet slikt. Det kan innskytes at det fra de ankende parters side er anført at det kleber slike mangler ved departementets behandling av spørsmålet om å begjære jordskifte, at begjæringen og dermed jordskiftet må oppheves. Etter det syn lagmannsretten har, er det ikke nødvendig å gå inn på denne anførsel, men til belysning av avvikelsen fra den behandling som er foreskrevet i ekspropriasjonslovens §12, skal kort nevnes: Det eneste som forelå for departementet før begjæringen ble sendt, var brevet av 24. desember 1962 fra Vegsjefen i Østfold og et kart. Det var ikke på forhånd gjort noen henvendelse til grunneierne, til jordstyret eller til Fylkeslandbruksselskapet, og det ble ikke innhentet uttalelser fra disse av departementet. Heller ikke ble det fra departementets side foretatt undersøkelser på stedet.

Det kan videre nevnes at hvis begjæringen skulle være hjemlet i jordskiftelovens §106 og jordskiftelovens bestemmelser dermed komme til anvendelse, ville dette medføre en rekke prosessuelle eiendommeligheter eller avvikelser fra dem som ellers er gjeldende for ekspropriasjonssaker, et forhold som i det foreliggende tilfelle ytterligere kompliseres ved at fastsettelse av erstatning for grunnavståelse og ulempe skal foretas etter skjønnslovens regler. Et spesielt forhold som er nevnt under saken er at jordskifteloven har særskilte omkostningsregler, og Staten hevder at grunneierne ikke har krav på å få erstattet utgifter til juridisk bistand i forbindelse med jordskiftet.

Det er for øvrig opplyst at det er nedsatt et utvalg som arbeider med en revisjon av jordskifteloven, og at revisjonen i første rekke tar sikte på å tilpasse jordskifteloven til de nye

Side:234

arbeidsoppgaver som er lagt på jordskifteverket i forbindelse med bygging av riksvei eller fylkesvei. Departementets representant under lagmannsrettssaken har ikke kunnet gi nærmere opplysninger om dette arbeide eller hvor langt det er kommet, men det er formentlig ikke unaturlig å anta at arbeidet er igangsatt nettopp i erkjennelse av at jordskiftelovens §106 ikke er skrevet med et tilfelle som det foreliggende for øye.

Etter det således anførte vil jordskiftet bli å oppheve og saken å avvise fra jordskifteretten, og det er da unødvendig for lagmannsretten å gå inn på de øvrige ankegrunner. -

Med hensyn til omkostningsspørsmålet bemerkes:

Jordskifteloven har i kap. 10 særskilte omkostningsregler, og dens §108 har ikke gitt tvistemålslovens kap. 13 (om saksomkostninger) tilsvarende anvendelse. Situasjonen er imidlertid her en helt annen enn hvor et jordskifte gjennomføres presumptivt i alle grunneieres interesse og uten den typiske part- og motpartkonstellasjon man har i et vanlig søksmål. I det foreliggende tilfelle er jordskifte begjært av Staten og fremmet mot grunneiernes ønske og protest, og når da lagmannsretten er kommet til at det ikke er lovhjemmel for dette, bør saksomkostninger kunne tilkjennes i analogi med tl. §172 første ledd og hovedregelen i §175, 1. ledd, jfr. også jordskiftelovens §72 første ledd. Det er vel også mulig at omkostningskravet hadde kunnet fremmes som et erstatningskrav, men det ville være lite rimelig om det skulle måtte tas opp i særskilt sak. Det er ikke fremlagt noen utgifts- eller arbeidsoppgave, men de ankende parter var representert ved advokat, og jordskiftet pågikk i nærmere 3 år med i alt 8 rettsmøter. Også utenfor retten må saken for advokaten ha medført et betydelig arbeide. Under henvisning hertil settes omkostningene for jordskifteretten til kr. 6 000,00.

Overensstemmende med tl. §180 annet ledd, jfr. §172 og §175, begges første ledd, vil Staten også bli pålagt å betale saksomkostninger for lagmannsretten. Under hensyntagen til sakens omfang og de relativt store utgifter som må utredes av de ankende parter, settes omkostningsbeløpet til kr. 7 000,00.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Jordskifte avhjemlet av Østfold jordskifterett 20. november 1965 oppheves og saken avvises fra jordskifteretten.

I saksomkostninger for jordskifteretten betaler Staten v/ Landbruksdepartementet til de ankende parter 6 000,00 - sekstusen - kroner og i saksomkostninger for lagmannsretten 7 000,00 syvtusen kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.