RG-1967-326

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1966-02-24
Publisert:	RG-1967-326
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 24. januar 1966 i ankesak nr. 232/1965
Parter:	Hans Huse (advokat Arne M. Falch) mot Ovidia Seilitz (advokat Jan S. Arnesen).
Forfatter:	Lagdommerne Petter Meyer, T. Brun Fretheim, Alf W. Østensen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Den 2. mars 1962 gle fru Ovidia Seilitz på fortauet utenfor Torvgården i Askim. Hun ble skadet i venstre hånd. Skaden førte til varig mén. Hun reiste sak mot eierne av gården, murmestrene

Side:327

Karl og Hans Huse, og krevde erstatning for skaden. Hun fikk av Justisdepartementet bevilling til fri sakførsel.

Heggen og Frøland herredsrett avsa dom i saken den 19. februar 1965. Domsslutningen lyder:

«Karl Huse og Hans Huse tilpliktes en for alle og alle for en innen 2 - to - uker og betale til:

1. Ovidia Seilitz kr. 12 500,- kronertolvtusenfemhundre - med 5 - fem prosent årlig rente fra 26/11 1962 til betaling skjer.

2. Det offentlige sakens omkostninger med kr. 1 230,- kronerettusentohundreogtretti -.»

Murmestrene Karl og Hans Huse anket i rett tid saken til lagmannsretten. De hevdet at herredsretten hadde tatt feil når den fant at det var vist erstatningsbetingende uaktsomhet fra deres side.

Etter at anken var erklært, døde Karl Huse. Han hadde prosessfullmektig med alminnelig prosessfullmakt. Saken ble derfor fortsatt med dødsboet som part i stedet for Karl Huse. For å forenkle saken frafalt Ovidia Seilitz under ankeforhandlingen sitt krav overfor Karl Huses dødsbo etter herredsrettens dom og samtykket i at saken ble hevet uten tilkjennelse av saksomkostninger for så vidt Karl Huses dødsbo angikk. Dødsboet erklærte seg ved sin prosessfullmektig enig i hevning av saken uten tilkjennelse av saksomkostninger.

I henhold til dette har retten avsagt kjennelse om hevning av saken mellom Karl Huses dødsbo og Ovidia Seilitz.

Hans Huse nedla under ankeforhandlingen slik påstand:

«Murmester Hans Huse frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Ovidia Seilitz nedla slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes for så vidt angår det beløp Hans Huse er tilpliktet å betale Ovidia Seilitz og å erstatte det offentlige som saksomkostninger.

Ovidia Seilitz tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Ovida Seilitz har søkt Justisdepartementet om fri sakførsel også for lagmannsretten, men svar var ikke kommet ennå da ankeforhandlingen fant sted.

For lagmannsretten har Hans Huse og Ovidia Seilitz avgitt partsforklaring. De tre vitner som ga forklaring i herredsretten har også forklart seg i lagmannsretten. Hva som er dokumentert fremgår av rettsboken. Lagmannsretten har foretatt åstedsbefaring.

Eiendommen Torvgården i Askim er en murbygning med forretninger i første etasje, kontorer og leiligheter i de andre etasjer. Ingen av eierne bodde i 1962 i gården, men Hans Huses sønn, murmester Johan Martin Huse bodde der. Han hadde i oppdrag fra eierne å føre tilsyn med gården og å sørge for at fortauet ble ryddet for snø eller strødd med sand når slikt var nødvendig. Det var sørget for en beholdning av strøsand i garasjen i gården.

Torvgården ligger ved Askim torv med Askim

Side:328

Gummivarefabrikk på den motsatte side. Gården ligger sentralt i tettbebyggelsen i Askim. Fortauet utenfor fasaden mot torvet er asfaltert. Det er 1,5 a 2 m. bredt. Nærmest veggen er det i plan med dekket ellers jernrister over lyskasser til kjelleren unntatt de steder hvor det er inngangsdører til forretningene. Utenfor disse dørene er det steintrinn.

Et stort antall av de flere hundre arbeidere ved Askim Gummivarefabrikk la normalt veien om fortauet utenfor Torvgården når de skulle til eller fra fabrikken. Arbeidstiden der begynte kl. 07.00.

Johan Martin Huse hadde ryddet fortauet i en viss utstrekning i løpet av vinteren 1961-1962 fram til 1. mars 1962. Snø og mulig is som han hadde fjernet fra fortauet skjøv han ut til fortauskanten. Kommunen tok seg så av mulig borttransport av massene sammen med den snø som ble brøytet fra torvet.

Den 1. mars 1962 strødde Johan Martin Huse fortauet med sand. Dagens maksimumstemperatur hadde vært litt over 0 grader, men det meste av dagen var det kuldegrader.

Den 2. mars snedde det en del i tiden fram til kl. 07.00 og også en del senere. Ved Det Norske Meteorologiske Institutts værstasjon i Eidsberg, ca. 5 km fra Askim, kom det så mye snø at det ga en nedbør på 0.7 mm målt som vann. Denne nedbør antas å svare til ca. 7 mm målt som løs snø. I løpet av tiden fra kl. 07.00 til kl. 19.00 den 2. mars snedde det 0.4 mm målt som vann, altså ca. 4 mm. målt som løs snø.

Kl. 07.00 den 2. mars var det - 3° ved Eidsberg værstasjon og temperaturen holdt seg under 0° hele dagen. Temperaturforholdene antas å ha vært nær de samme på Askim.

Ovidia Seilitz var den 2. mars om morgenen dratt fra sitt hjem i Askim inn til Askim sentrum for å gjøre innkjøp. Hun var iført ikke særlig slitte gummisokker med lave heler og brukte en spark som hun satte fra seg ved Askim Gummivarefabrikk. Hun gikk så over torvet og tvers over fortauet inn i Samvirkelagets butikk i Torvgården. Der gjorde hun sine innkjøp. Hun lot sin bæreveske stå igjen da hun forlot forretningen ca kl. 08.45. Hun gikk langsetter fortauet som da var dekket av et snølag. Da hun var kommet anslagsvis 10 m fra den dør hun var gått ut av, gle hun og skle halvt på skrå med føttene mot jernristen ved veggen. Hun slo seg i venstre side og i venstre håndledd. Vitnet Kåre Ragnvald Hagen gikk i samme retning på fortauet som fru Seilitz og kom forbi umiddelbart etter at hun var falt. Han kom med en bemerkning til henne, men fortsatte sin vei, og noen meter lenger fremme på samme fortau gle han selv og var nær ved å falle.

Fru Seilitz ble temmelig fortumlet etter fallet, men hun fikk reist seg og støttet seg til en lyktestolpe som sto like ved der hun hadde glidd og ved ytterkanten av fortauet.

Hun hadde smerter i venstre hånd og da disse forverret seg i løpet av de nærmeste dager oppsøkte hun den 5. mars dr. Farup i Askim. Den 9. mars ble hun lagt inn på Askim sykehus. Mens hun lå der, ble det nevnt for henne at hun burde prøve å få erstatning

Side:329

av huseieren for skaden. Hun ble utskrevet den 29. mars. Den 13 april sendte hun et rekommandert brev datert 12. s. m. stilet til Brødrene Huse. I brevet anførte hun bl.a.:

«Den 2. mars i år falt jeg utenfor Deres eiendom «Torvgården» i Askim sentrum og fikk ødelagt min venstre hånd. Årsak til fallet var at det ikke var strødd på fortauet.»

Hun skrev videre at det ennå var uvisst om skaden ville føre til varig mén, men ga uttrykk for at hun gjorde brødrene Huse ansvarlig.

Brevet kom på grunn av feriefravær ikke adressatene i hende før betydelig senere. Da hun ikke fikk svar, skrev hun et brev datert 25. april til brødrene Huse og purret på svar på brevet av 12te.

Den 3. mai henvendte hun seg til Sarpsborg politikammer angående uhellet. Hennes henvendelse ble notert som en anmeldelse. Hun oppga at fortauet, da uhellet skjedde, var dekket av nysnø, men ikke sandstrødd.

Fru Seilitz fikk varige skader i venstre hånd. Hun var født i 1893 og stelte huset for seg selv og sin uføre mann. Den ankende part har ikke bestridt at det beløp herredsretten satte erstatningen til svarer til hennes tap.

Fru Seilitz har som hjemmel for sitt krav vesentlig henvist til §37 i politivedtektene av 1956 for Askim. De avsnitt i den nevnte paragraf som kan ha betydning i saken lyder: «Etter snøfall skal den som har renholdsplikt straks rydde fortauet for snø. Er det fast dekke på fortauet, må det ryddes helt ned til dette. Når det er glatt skal han strø fortauet med sand. Fortauet må til enhver tid holdes jevnt og plant... Er fortauet ryddet for snø når brøyting av gaten foretas, plikter vegvesenet å rydde fortauet for snø etter brøytingen.»

Hans Huse har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført:

Det er ikke fra noen som grunneieren svarer for vist en uaktsomhet som kan føre til erstatningsplikt.

Det var ikke is på fortauet utenfor Torvgården den 2. mars 1962, i ethvert fall ikke is i slik form eller utstrekning at den kunne betinge ansvar. Fortauet var ryddet slik at det ikke fantes issvull der.

Gårdeierne og Johan Martin Huse har tatt sine plikter med hensyn til fortausrydding og sandstrøing alvorligere enn de fleste. Johan Martin Huse har endog ført timebøker over det han har utført. Timebøkene viser at han hadde strødd om formiddagen den 1. mars og også om kvelden ved 22-23-tiden.

Fru Seilitz's anførsel om at det var helt glatt under nysnøen er ikke riktig. Den kom da også først i stevningen. At det var ujevnheter under nysnøen er først hevdet nå. Både i sine første skriftlige henvendelser til brødrene Huse, i politianmeldelsen og i forliksklagen klaget fru Seilitz bare over at det ikke var sandstrødd over nysnøen. Det er ikke ført noe sannsynlighetsbevis for at hennes påstand om at det var glatt under nysnøen er riktig.

Side:330

Det har ikke noen gang vært klaget fra politiet, leieboere eller andre over dårlig fortausrydding eller sandstrøing.

Den snøen som kom i løpet av natten til 2. mars var ikke over 1 1/2 à 2 tommer. Det var ikke mer snø enn at den ble tråkket ned av de tidlige morgenvandrende. Den skapte et nokså glatt føre overalt i Askim, og det var som alminnelig regel ikke strødd andre steder heller innen den tid da uhellet fant sted.

Utenfor Torvgården var nysnøen falt på et tidligere ryddet og sandstrødd fortau, men det var allikevel blitt nokså glatt på grunn av trafikken av arbeidere til Askim Gummivarefabrikk, dog ikke glattere enn andre steder i Askim. Imidlertid må en huseier ha en viss frist til å få ryddet etter snøfall og til å få strødd når det er blitt glatt. I bestemmelsen i §37 i politivedtektene for Askim om at den som har renholdsplikt straks skal rydde fortauet for snø kan ordet straks ikke forstås bokstavelig. Etter den tilsvarende bestemmelse i §24, første ledd i politivedtektene for Oslo skal eier av tilstøtende grunn «gjøre fortauet utenfor sin eiendom ryddig for snø så snart den er falt. Snø som er falt om natten, skal være fjernet innen kl. 12». Bestemmelsen for Oslo må gi en sterk rettledning for hva man rettslig skal legge i ordet straks. Man kan ikke konstatere noen plikt til å rydde eller strø på et så tidlig tidspunkt som kl. 08.45 på grunn av forhold som har utviklet seg om natten.

Etter §27 i politivedtektene for Oslo kan grunneieren under forutsetning av godkjennelse fra politiet overdra utførelsen av sine plikter til å rydde eller strø til en annen med den følge at denne annen får ansvaret etter vedtektene. Noe tilsvarende er gjort i Askim etter ankemotpartens opplysninger. Når et enkelt firma skal overta pliktene for mange grunneiere, kan de imidlertid ikke bli oppfylt så svært tidlig overalt.

Ryddeplikten for huseieren er ikke en selvsagt plikt. Det er nærmest en form for beskatning. Det er ikke fordi grunneieren utnytter sin grunn at det oppstår fare for folk på fortauet. De trafikanter som beferder fortauet og som skal beskyttes behøver ikke å ha noe med grunneieren å gjøre. Plikten må utformes etter de rådende forhold. En må ta hensyn til hvorledes det er med arbeidskraft og til hva en kan koste på seg. En rettledning kan en her finne i hvorledes det offentlige selv ordner seg hvor det har eiendommer hvor ryddeplikt er aktuell. Med hensyn til strøplikten kan en se på hvorledes Oslo kommune gjennomfører denne i Oslo sentrum hvor gårdeierne har ryddeplikten, men kommunen strøplikten. Det er ikke realistisk å regne med at kommunen kan klare å gjennomføre strøingen tidligere enn kl. 12 når det er blitt glatt først om morgenen.

Man må ved bedømmelsen av pliktene også rette seg etter rutinen i det enkelte tilfelle. Her bodde Johan Martin Huse på stedet og sto opp tidlig, og på det tidspunkt var det ikke aktuelt å foreta noe. En har ikke plikt til å legge andre ting til side for å gå ut og strø så lenge det dreier seg om like forhold i hele byen. Normalt

Side:331

må det i ethvert fall holde hvis man har ryddet eller strødd før kl. 11.00 når det har vært forsvarlig strødd om kvelden.

Bestemmelsen i politivedtektene for Askim om at fortau skal ryddes helt ned der det er fast dekke, må bedømmes etter de klimatiske forhold. Det er naturlig at man slik som forutsatt i vedtektene for Oslo benytter mildvær til å rydde bort svull som måtte ha dannet seg. En må også ta i betraktning at et helt glattskrapet asfaltfortau er farlig fordi nysnø polerer asfalten og fordi sandstrøing har liten virkning på bar asfalt.

Det er mulig at forholdet her har vært at ettersom fortauet er blitt måkt er det blitt en snekant mot torvet, og så er denne kanten delvis blitt brøytet innover igjen og tråkket ned. Senere har så kommunens skrape skrapt ned, men ikke bedre enn at det er blitt noen ujevnheter. Denne skrapingen var det etter siste avsnitt i §37 i politivedtektene veivesenet i kommunen som hadde ansvaret for.

Ved vurderingen av hva retten skal legge til grunn i faktisk henseende må en se hen til at fru Seilitz må bære følgene av at hun lot det gå 6 uker før hun anmeldte skaden slik at det ble vanskelig å få klarlagt hvorledes de faktiske forhold var den gang da uhellet skjedde. Hennes sene reaksjon må få betydning for bevisbyrden. Den som krever erstatning må skaffe bevisene. Noen særlig grunn som skulle hindre henne i å reise kravet tidligere foreligger ikke, snarere tvertom, idet hun allerede på sykehuset overveide å reise erstatningskrav.

Når en skal vurdere de krav man kan stille, må en se hen til at man vinner ikke fram bare ved å legge et strengt ansvar på huseierne. Det er mange steder kommunen som er den ansvarlige og den er avhengig av bevilgninger. Det vil dessuten alltid forekomme tilfelle da man ikke kan pålegge gårdeieren ansvar fordi forholdene har forandret seg for hurtig. Det vil være uheldig om den oppfatning skulle bre seg at man alltid kan gå trygt på fortauet.

Høyesteretts dom i Rt-1958-680 gjelder et svært nærliggende tilfelle, dog slik at forholdene i den foreliggende sak ligger gunstigere an for gårdeieren.

Ankemotparten har på sin side vist uaktsomhet. Fortauet utenfor Torvgården var ikke glattere enn andre fortau i Askim den aktuelle dagen, og fru Seilitz var klar over at det var glatt. Hvis en fotgjenger er klar over at det er glatt, kan man normalt ikke godta at han ikke holder seg på bena. Noe annet gjelder hvis det er holke under nysnø eller hvis det er stor trafikk. Hvis man har oversikt over de momenter som kan volde ulykke, må man selv ha ansvaret. Det må gjelde ved et horisontalt fortau hvor det ikke er spesielle distraherende momenter. Hvis retten skulle komme til at det er utvist skyld hos den ankende part, må det skje en fordeling av ansvaret fordi også fru Seilitz har vist uaktsomhet.

Ovidia Seilitz har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført:

Hun har ikke vist noen uaktsomhet. Det var så glatt utenfor

Side:332

Torvgården at det var flere som gle og falt på fortauet der i løpet av formiddagen den 2. mars 1962.

Det er avgjørende at fortauet var glatt uten at det var ryddet eller sandstrødd, og det er uten betydning om glattheten skyldtes at nysnøen var tråkket ned eller at det var holke under eller en kombinasjon av disse forhold.

For det første var fortanet ikke ryddet før den 2. mars 1962 på en slik måte som Huse har påstått. Den 2. mars var det underst gammel, ujevn, ruglet is som burde ha vært fjernet. Noen enkeltstående høy issvull var det ikke. Oppå det ujevne underlag var det så falt nysnø, ca. 11/2 tomme. Snøen var kanskje tråkket ned utenfor Torvgården av fabrikkarbeiderne, men i så fall var det ovenpå det glatte lag falt noen snøkorn mellom kl. 07.00 og kl. 08.45. Når det var glatt, skyldtes det antagelig at det ikke var strødd tilstrekkelig under, men glattheten kan ha oppstått uavhengig av om det var glatt under. Det var uaktsomt ikke å rydde eller å strø under slike forhold. Dertil kommer at politivedtektene for Askim ikke var etterlevet ved de nevnte unnlatelser. Nysnøen skulle ha vært fjernet og deretter skulle det vært strødd. Dessuten skulle fortauet ha vært ryddet helt ned til det faste underlag.

Det innrømmes at fru Seilitz har bevisbyrden for at det foreligger uaktsomhet fra huseierens side.

I anledning av Huses anførsel om at man må ta hensyn til den arbeidskraft man har, er å merke at man i Askim har en person som rydder for de fleste og som etter 2. mars 1962 også fikk i oppdrag å rydde utenfor Torvgården. Det er klart at ryddingen må skje i tur og orden når én person skal utføre den, men han begynner kl. 04.00 og rydder i sentrum først.

Det må være innlysende at fortauet må være ryddet før hovedtrafikken setter inn og spesielt i Askim er kl. 08.45 ingen urimelig tid. Den nye situasjon som var oppstått om morgenen skulle ha ledet til at Johan Martin Huse var gått ut før kl. 08.45.

Vedtektene for Oslo har andre bestemmelser enn de som gjelder i Askim. I Askims vedtekter sies det klart at man etter snøfall straks skal rydde fortauet for snø og videre at fortauet til enhver tid må holdes jevnt og plant. For en sentrumsgård som Torvgården må vedtektenes bestemmelser tas strengere enn for gårder i utkanten.

Dommen i Rt-1958-680 er ikke avgjørende for den foreliggende sak. I det tilfelle som dommen gjelder fant Høyesterett som lagmannsretten at det var liten grunn til å tro at gårdeierens eller kommunens forhold hadde vært uaktsomt. I vårt tilfelle har vitnet Hagen sagt at forholdene utenfor Torvgården var dårligere enn utenfor tilsvarende gårder i sentrum. Det vises også til dom i RG-1953-709. Det er innlysende at som byggmester med en arbeidsstokk på 50-60 mann kunne Johan Martin Huse ikke få særlig tid til å ta seg av snørydding og sandstrøing på fortauet.

Rettspraksis må oppfattes slik at det foreligger et strengt ansvar for huseieren. Det forhold at han kan tabbeforsikre seg taler for at dette opprettholdes.

Side:333

Lagmannsrettens syn:

Etter fru Seilitz's egen fremstilling av saksforholdet anser en det klart at det ikke kan pålegges Hans Huse noe ansvar for de skader fru Seilitz pådro seg den 2. mars 1962, med mindre de kan påvises å være en følge av at hans plikter som medeier av Torvgården etter politivedtektene for Askim har vært neglisjert.

Med hensyn til tilstanden på fortauet den 1. mars 1962, altså dagen før ulykken, må retten etter bevisførselen legge til grunn at det var ryddet for snø og is på en slik måte at overflaten var noenlunde jevn, så jevn som man med rimelig arbeidsinnsats kan få den med alminnelig rydderedskap, og slik at fortauet måtte sies å være «jevnt og plant» således som det kreves for alle fortau etter politivedtektene for Askim. De ujevnheter som forelå var ikke større enn de som normalt må tillates. Det er mulig at det ikke var ryddet helt ned til det faste dekke på fortauet slik som foreskrevet i vedtektenes §37, første ledd, annet punktum, men om det ikke var ryddet helt ned, anser en det uten betydning for hendelsesforløpet i saken idet en også ved rydding helt ned må tillate noen ujevnhet. Hvis is og snø skal fjernes totalt fra et asfaltdekket fortau som er frosset, vil dekket lett bli skadet, og det er uvisst om en oppnår noen fordel i relasjon til faren for at fotgjengere skal gli.

En finner videre å måtte legge til grunn at det er riktig som Johan Martin Huse har forklart at han strødde fortauet den 1. mars både om formiddagen og sent på kvelden. En har ikke noe grunnlag for å anta at fortauet etter denne siste strøing var uforsvarlig glatt.

En antar at snø som var falt i løpet av 2. mars fram til omlag kl. 07.00 ble tråkket ned på fortauet utenfor Torvgården av arbeidere på vei til Askim Gummivarefabrikk, og at det dannet seg en svært glatt flate. Hvilke fysikalske forhold utenom tråkket det var som førte til glattheten har en ikke kjennskap til. Etter at arbeidsstrømmen var passert, kom det muligens ennå litt snø slik at det før fru Seilitz kom til Samvirkelaget var falt tilstrekkelig til å skjule glattheten. På det nevnte tidspunkt var det holdt opp å snø. Tidspunktet for oppholdet er ikke klarlagt.

Etter de oppgaver over nedbørsmengdene som er gitt fra værstasjonen i Eidsberg og etter fru Seilitz's partsforklaring og forklaringen fra 2net vitne, Kåre Ragnvald Hagen, antar retten at den samlede snømengde som var falt i Askim sentrum den 2. mars 1962 før kl. 08.45 var bare 1 1/2 à 2 cm. En så beskjeden snømengde representerte ikke noen hindring for ferdselen qua løs snø og kunne ikke kalle på noen øyeblikkelig aksjon for fjernelse qua løs snø. En forstår bestemmelsen i politivedtektene om at fortau etter snøfall skal ryddes straks slik at den sikter på snø i slike mengder at den gjør det tungt å gå. Slik blir den tilsvarende bestemmelse om snørydding praktisert i Oslo, og slik blir trolig også vedtektene praktisert i Askim etter det inntrykk retten fikk av forholdene under åstedsbefaringen. Så små snømengder som det her gjelder blir i Oslo ikke krevet fjernet i det hele tatt til tross for

Side:334

forskriftenes kategoriske ordlyd. En kan ikke se at det er rimelig grunn til å være mer nøyeregnende med ryddingen i Askim enn i Oslo utenom der hvor vedtektenes ordlyd gir direkte anvisning på det. En finner således at den snø som var falt i løpet av natten og morgenen ikke kunne kalle på noen aksjon på grunnlag av politivedtektenes §37, første ledd, første punktum. Om den burde fremkalt rydding i henhold til annet punktum behøver en ikke å ta standpunkt til idet en ser forholdet slik at en rydding i henhold til denne bestemmelse i ethvert fall ikke behøvde å skje så tidlig som kl. 08.45.

Hvis grunneieren etter dette skulle ha plikt til å foreta seg noe i anledning av snøfallet, enten rydding eller sandstrøing eller begge deler, måtte det bygge på at fortauet var glatt som følge av nattens snøfall. Om dette er å si at det ikke er påstått at noen av huseierne eller den som ivaretok deres plikter med hensyn til Torvgården var klar over at fortauet var blitt glatt ved tråkket ved 7-tiden om morgenen. En kan heller ikke se at de burde vært klare over dette i løpet av tiden fram til uhellet. En må anta at de var ukjente med situasjonen, og at den var uventet for dem alle. Hvis det er så at det fortsatte å snø, slik det muligens gjorde, måtte det fremstille seg som rimelig å vente og se hvorledes situasjonen utviklet seg, og det var under den nevnte forutsetning først fra det tidspunkt etter at snøfallet var opphørt da glattheten ved morgentråkket kom fram på grunn av ny trafikk at fristen til å gripe inn med rydding eller sandstrøing eller begge deler begynte å løpe. Dette var ikke før kl. 08.45. Men selv om det ikke kom mer snø etter tråkket ved 7-tiden, kunne en etter omstendighetene ikke kreve noen aksjon fra gårdens vedkommende så tidlig som kl. 08.45. Stadig inspeksjon kan ikke kreves.

En er etter dette kommet til at det ikke er noe grunnlag for å tilskrive Torvgårdens vedkommende ansvar for den skade fru Seilitz fikk. Fallet må sees som et slikt hendelig uhell som lett kan inntre under de klimatiske forhold en har på Østlandet. En mener at en finner støtte for avgjørelsen i den Høyesterettsdom i Rt-1958-680 som Huse har påberopt.

Resultatet blir at Hans Huse frifinnes for fru Seilitz's krav.

Lagmannsretten finner at saken var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for fru Seilitz til å bringe den inn for herredsretten og at det måtte fremstille seg for henne som berettiget å ta til gjenmæle mot anken. I henhold til tvistemålslovens §180, annet ledd, jfr. §172, annet ledd blir derfor fru Seilitz fritatt for å erstatte Hans Huses omkostninger så vel for herredsretten som for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Murmester Hans Huse frifinnes.

Verken for herredsretten eller for lagmannsretten tilkjennes saksomkostninger.

Side:335

Av herredsrettens dom (sorenskriver Jørstad-Hansen):

- - -

Eiendommen «Torvgården» beliggende ved Askim torv eies av de saksøkte Karl Huse og Hans Huse. De saksøkte bor ikke selv på eiendommen, som bestyres av saksøkte Hans Huses sønn 3. vitne Martin Huse.

Saksøkeren hadde 2/3 1962 vært inne og handlet i Askim Samvirkelag, som har sine forretningslokaler i «Torvgården». Da hun ca. kl. 8.45 kom ut fra Samvirkelaget gled hun på fortauet, falt og slo seg i venstre side og forstuvet venstre hånd. Saksøkeren fikk adskillige smerter i venstre hånd og da smertene ble verre søkte hun 5/3 1962 dr. Farup, som konstaterte en indre alvorlig betendelse i hånden. Saksøkeren ble så 9/3 1962 innlagt på Askim sykehus og etter en operasjon i hånden utskrevet fra sykehuset 29/3 1962. Skaden har medført at saksøkeren er delvis arbeidsudyktig og har fått varig mén i venstre hånd idet hun ikke kan benytte hånden ordentlig, er svak i hånden og har smerter.

I skriv av 12/4 og 25/4 1962 underrettet saksøkeren de saksøkte om det som var skjedd og gjorde oppmerksom på at hun ville gjøre ansvar gjeldende uten at hun fikk noe svar. Saksøkeren anmeldte 3/5 1962 hendelsen til politiet.

De saksøkte har tegnet huseierforsikring i Norges Brannkasse, som etter en del korrespondanse har avvist saksøkerens krav på erstatning.

Fortauet foran «Torvgården» var strødd siste gang kl. 23,- den 1/3 1964. Om natten hadde det snedd noe, fortauet var glatt og det var ikke ryddet sne eller foretatt noen sandstrøing på dette fortau den dag før uhellet inntraff. Etter opplysninger fra Meteorologiske Institutt var det natten til 2/3 1962 i Eidsberg falt 0,7 mm snø og ca. 3 minusgrader. - - -

Retten skal bemerke:

Retten finner det godtgjort, at saksøkeren ca. kl. 8,45 den 2/3 1962 falt på fortauet utenfor de saksøktes eiendom «Torvgården» i Askim. Det er videre på det rene, at saksøkeren ved fallet fikk forstuvet sin venstre hånd og henvendte seg 5/3 1962 til lege - den sakkyndige dr. Farup - som konstaterte, at saksøkeren hadde pådratt seg en alvorlig indre betennelse i hånden. Saksøkeren ble så innlagt på Askim sykehus 9/3 1962, ble operert i hånden og utskrevet fra sykehuset 29/3 1962. Den sakkyndige har bekreftet, at saksøkerens venstre hånd har fått et varig mén idet hånden er meget svak, hun kan ikke benytte den og vil stadig ha smerter i den.

Av de fremlagte meteorologiske observasjoner fremgår, at det om natten og til kl. 7,- den 2/3 1962 hadde falt 0,7 mm sne og at temperaturen hadde vært 3 minusgrader. Etter det opplyste snedde det ikke på det tidspunkt uhellet skjedde ca. kl. 8,45. Det er på det rene, at fortauet utenfor «Torvgården» er meget trafikert og at dette fortau, som forøvrig i Askim den morgen, var meget glatt.

De saksøkte hevder at det ikke kan forlanges at der ved snefall blir strødd eller fortauet renset hver time på dagen og heller ikke at rydding eller strøing av fortau skal være foretatt så tidlig på dagen som før kl. 9,-. I denne forbindelse anføres, at der i Oslo ansees tilstrekkelig at strøing er foretatt før kl. 12,- og forøvrig henvises til H.r.dom i Rt-1958-680.

Side:336

3. vitne Martin Huse, som har oppsynet med «Torvgården» med plikt til på de saksøktes vegne å foreta nødvendig rydding og strøing av fortauet, har forklart, at han sandstrødde fortauet kl. 23,- den 1/3 1962 og at han ikke hadde fått tid til å strø før uhellet 2/3 1962 inntraff.

Under hovedforhandlingen har det ikke med bestemthet kunnet fastslås hvorvidt det glatte skyldtes holke under nysneen eller om nysneen var tråkket ned. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmål idet det under alle omstendigheter måtte være klart, at fortauet var meget glatt således at rydding eller strøing var påkrevet.

I politivedtektene for Askim heter det i §37: «Etter snøfall skal den som har renholdsplikt straks rydde fortauet for snø. - - - Når det er glatt skal han strø fortauet med sand. Fortauet må til enhver tid holdes jevnt og plant.» Som det herav vil fremgå fastsetter politivedtektene for Askim ikke noe bestemt klokkeslett innen hvilket rydding eller strøing av fortau skal være foretatt. Retten er enig med saksøkeren i, at man med hensynet til tidspunktet for når strøing skal finne sted ikke kan trekke noen analogi med forholdene i Oslo og må se hen til formålet med bestemmelsen - trafikksikkerheten og mest mulig å hindre at trafikanter ufrivillig faller på glatt føre og kommer til skade. Man må gå ut fra og regne med, at trafikken av gående i alle fall setter inn når forretninger og kontorer åpner og at rydding og strøing av fortau således skal være foretatt på dette tidspunkt. Uhellet 2/3 1962 skjedde ca. kl. 8,45 - altså på et tidspunkt da rydding eller strøing av fortauet skulle vært foretatt.

Som av de saksøkte anført, kan man ikke forlange at rydding og strøing skal foretas til en hver time på dagen. Etter det opplyste hadde det her snedd om natten og at det var sluttet å sne da uhellet fant sted. Det glatte føre skyldtes således ikke noe plutselig eller upåregnelig væromslag og etter rettens mening forelå da ikke alene all oppfordring, men også plikt til å foreta rydding eller strøing i særdeleshet på dette meget trafikerte strøk. At det senere på dagen påny begynte å sne, er i denne forbindelse uten betydning.

Saksøkeren har opplyst, at hun gikk forsiktig i tidligere fotspor i sneen og hadde lavhelede gummisko på seg. Det kan således ikke sies, at der fra saksøkerens side er utvist noen uforsiktighet.

Retten anser det godtgjort, at det er adekvat årsakssammenheng mellom det glatte føre og det uhell saksøkeren var utsatt for. Det henvises her bl.a. til 1. vitne Hagens forklaring om at han så saksøkeren gled og falt.

Retten finner således at der er utvist ansvarsbetingende uaktsomhet ved at fortauet utenfor «Torvgården» i Askim ikke var ryddet eller strødd da saksøkeren 2/3 1962 ca. kl. 8,45 gled og falt på det glatte føre og kom til skade.

Etter politivedtektenes §37 jfr. §35 er det eier av grunn eller bygning som har ansvaret for renhold, rydding og strøing av fortau. De saksøkte bor selv ikke i «Torvgården» og har overlatt tilsynet med gården med plikten til å holde fortauet i orden til 3. vitne Martin Huse. De saksøkte må da som gårdeiere etter N. L. 3-21-2 være ansvarlig for en ansvarsbetingende forsømmelse fra Martin Huses side.

Erstatningskravet er fremsatt i rett tid og retten finner ikke grunn

Side:337

til å gå nærmere inn på spørsmålet om grunnen til at de saksøkte ikke straks ble gjort oppmerksom på uhellet.

Som tidligere anført, har den sakkyndige bekreftet riktigheten av, at saksøkeren på grunn av fallet på det glatte føre 2/3 1962 fikk forstuvet sin venstre hånd, måtte underkaste seg en operasjon og har fått varig men. Saksøkeren kan nå bare utføre lettere husarbeide, hun har f. eks. vanskelig for å vri en vaskeklut eller arbeide med en langkost. Den sakkyndige har videre bekreftet, at saksøkerens mann er invalid, ligger ofte til sengs og må ha pleie og hjelp, noe saksøkeren nå ikke kan makte alene.

Den sakkyndige har satt saksøkerens invaliditet som husmor til ca. 10 %.

Saksøkeren er født xx.xx.1893 og hennes mann 30/5 1889. De har eget hus på en ca. 800 kv.m. tomt og leier bort en leilighet. Ved siden av alderstrygd har mannen en pensjon på kr. 70,- pr. måned.

Saksøkeren hevder, at hun før uhellet var frisk og arbeidsfør, stelte sitt hus, hjalp og pleiet sin mann og stelte sin have, hvor hun bl.a. dyrket grønnsaker tilstrekkelig til husbehov. Fra den tid saksøkeren lå på sykehus inn til nå opplyser hun å ha hatt hjelp av leieboeren mot noe nedslag i husleien samt slekt og venner.

Saksøkeren mener å ha krav på erstatning for utgifter til fremtidig hjelp og for det tap hun lider ved ikke å kunne stelle i haven og ikke strikke forskjellige plagg m.v. til husbehov, samt kr. 500,- for et ødelagt gebiss.

Etter det opplyste finner retten det godtgjort, at saksøkeren for fremtiden ikke kan klare husstellet tilfredsstillende og heller ikke kan makte å yte sin mann nødvendig hjelp og pleie eller arbeide i haven og drive med sitt vanlige strikkearbeide. Det er på det rene at saksøkeren fikk sitt gebiss ødelagt. Disse omstendigheter er - etter rettens mening - en direkte følge av den skade saksøkeren pådrog seg ved fallet på det glatte føre 2/3 1962 og må ha krav på å få det tap hun herved ble påført erstattet.

Retten har etter de fremkomne opplysninger intet eksakt grunnlag å holde seg til ved vurderingen av erstatningens størrelse og anser det av saksøkeren fremsatte krav rimelig. Erstatningen finnes rent skjønnsmessig å kunne settes til kr. 12 500,- som av saksøkeren antydet. - - -