Rt-1958-680

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-06-25
Publisert:	Rt-1958-680
Stikkord:	Skadeserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 90 B/1958
Parter:	Skjaldvor Danielsen (høyesterettsadvokat Ola Sveen) mot 1. Oslo kommune (kommuneadvokat Sverre Thornes) 2. A/S Bogstadveien 53 (overrettssakfører Fredrik Fraas Qvale - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Gundersen, Schei, Gaarder, Kruse-Jensen
Lovhenvisninger:

Dommer Bendiksby: Frøken Skjaldvor Danielsen falt om morgenen den 27. januar 1950 på fortauet utenfor Bogstadveien 53 B og forslo seg. Hun har saksøkt Oslo kommune og A/S

Side:681

Bogstadveien 53 med påstand om erstatning for den skade hun mener seg påført ved ulykken.

Oslo byrett avsa den 7. februar 1953 dom i saken med følgende domsslutning:

«Oslo kommune og A/S Bogstadveien 53 B, dømmes til in solidum å betale frøken Skjaldvor Danielsen innen 14 dager etter denne doms forkynnelse kr. 10 000 med 4 prosent rente derav pr. år, fra 2. februar 1952 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Oslo kommune og A/S Bogstadveien 53 påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 28. oktober 1954 ble Oslo kommune og A/S Bogstadveien 53 frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet en lagdommer stemte for byrettens resultat.

Skjaldvor Danielsen, som har fått bevilling til fri sakførsel, har påanket saken til Høyesterett. Hun har gjort gjeldende at så vel kommunen som gårdselskapet er ansvarlige på grunn av utvist uaktsomhet. Dette begrunnes for kommunens vedkommende med at sandstrøingen på fortauet var forsømt. For gårdselskapets vedkommende hevdes det at det hadde forsømt sin plikt til å ryddiggjøre fortauet for sne og issvuller. Subsidiært anføres det at både kommunen og gårdselskapet er ansvarlige på objektivt grunnlag.

Skjaldvor Danielsens påstand lyder slik:

«1. Bogstadveien 53 A/S og Oslo kommune dømmes til in solidum å betale frk. Skjaldvor Danielsen erstatning for skade påført 27. januar 1950, oppad begrenset til kr. 50 000 med lovlige renter.

2. Bogstadveien 53 A/S og Oslo kommune dømmes til in solidum å betale Staten saksomkostninger.»

Kommunens påstand er følgende:

«Oslo kommune frifinnes og tilkjennes sakskostnader av Skjaldvor Danielsen for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Gårdselskapets påstand:

«A/S Bogstadveien 53 frifinnes og tilkjennes saksomkostninger hos Skjaldvor Danielsen for samtlige retter.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhøring av Skjaldvor Danielsen og styremedlem og forretningsfører i gårdselskapet, Knut Gabriel Biong, samt 11 vitner som alle ga forklaring ved lagmannsretten. Som nytt dokument for Høyesterett er fremlagt erklæring datert 20. januar 1958 fra dr. Ingvar Lossius. For øvrig foreligger saken i samme stilling som ved lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Jeg kan ikke finne det godtgjort at ulykken skyldtes uaktsomhet fra kommunens side med hensyn til sandstrøingen av fortauet eller fra gårdeierens side når det gjelder hans plikt til å

Side:682

holde fortauet i orden. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens begrunnelse som jeg i det vesentlige er enig i.

Jeg er også enig med lagmannsretten i at hverken kommunen eller gårdeieren i et tilfelle som dette kan bli ansvarlig på objektivt grunnlag.

Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Gaarder og Kruse-Jensen: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Bjarne Didriksen):

Frøken Skjaldvor Danielsen er 56 år gammel, uformuende og pensjonert av Oslo kommune med kr. 4800 pr. år.

Fredag 27. januar 1950 om morgenen kom hun fra sitt hjem i Bygdø Allé og skulle til sin post på Oslo kommunes rasjoneringskontor i Sørkedalsveien. Hun tok trikken til Majorstuen og skulle gå oppover Bogstadveien og Sørkedalsveien. På fortauet utenfor en port i Bogstadveien 53 B gled hun og falt så stygt at hun pådro seg en hjernerystelse og andre skader. - - -

I Oslo har grunneiernes plikter funnet uttrykk i politivedtektenes §22, hvor det står i første ledd, at en grunneier skal holde fortauet utenfor eiendommen ryddig for sne. I annet ledd finnes følgende bestemmelse: «Danner der seg svull på fortauet, skal grunneieren til enhver tid holde dette jevnt og plant.» I tredje ledd finnes særlige bestemmelser om nærmere angitte gater, som kommunen bestemmer. I fjerde ledd er det pålagt grunneieren å strø sand, når det er glatt, hvis ikke vedlikeholdet er overtatt av kommunen.

Det er ikke dokumentert noen særregler for Bogstadveien utenfor nr. 53 B, og det er på det rene at sandstrøingen på fortauet utenfor denne eiendom er overtatt av kommunen.

Det er opplyst at fortauet er 5-6 meter bredt. Det har altså en temmelig stor bredde. Gårdens vaktmester og flere leieboere har som vitner forklart, at sneryddingen og annet vedlikehold om vinteren pleier å være bra. Dette gjelder også kommunens sandstrøing. Om grunneieren eller kommunen da kan bli erstatningspliktig, hvis forholdene ved en spesiell anledning ikke har vært tilfredsstillende, beror på rettslige spørsmål, hvorom det ikke kan sies å foreligge noen sikker, ensrettet praksis. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Erling Rikheim, tilkalte dommere, sorenskriverne Johs. Høyer og Otto Rømcke):

Lagmannsretten skal bemerke:

Da frøken Danielsen reiste spørsmål om erstatning først henved et år

Side:683

etter ulykken, er forholdene på åstedet Ikke blitt gransket og forklaringer er ikke blitt opptatt straks etter ulykken. De opplysninger som siden er blitt skaffet til veie er få og gir ikke noe sikkert bilde av hvordan forholdene var og hva der passerte på fortauet utenfor Bogstadveien 53 den 27. januar 1950.

Det eneste sikre er at frøken Danielsen falt på fortauet og slo seg i bakhodet og som følge derav fikk skader, som det er gjort nærmere rede for av en sakkyndig.

Om det nøyaktige sted has kun hennes egen forklaring. Man må gå ut fra at det hun sier herom er riktig, og at hun altså falt på fortauet utenfor gjennomgangen. Ingen av partene har påstått at det skjedde utenfor Majorstuhuset.

Frøken Danielsen har forklart at hun gled på en iskule. Noen direkte støtte for denne forklaring foreligger ikke. Frøken Ruth Pedersen, som nå er død, har i en erklæring uttalt at hun så at frøken Danielsen falt stygt, men hun har ikke uttalt seg nærmere om hvorledes eller hvor frøken Danielsen falt. Når frøken Pedersen sier at Sørkedalsveien og slutten av Bogstadveien er iset, speilblank is (holket), hver eneste vinter og dertil ikke strødd, kan ikke dette gjelde fortauet utenfor Bogstadveien 53 etter alle de vitneprov som foreligger om dette fortaus tilstand i sin alminnelighet. 1. vitne, fru Solberg, undersøkte åstedet først 1 1/2 time etter uhellet. Hun betegner fortauet som ujevnt med issvuller, blank is uten sne, der var rundinger av is og hun tror at det ikke var sandstrødd.

Av meteorologiske meldinger fremgår at det snedde litt kl. 08.00 den 27. januar og at det siden 26. januar kl. 19.00 var falt 1 mm nedbør. Uhellet skjedde kl. 08.45. Det hadde siden 22. januar vært kuldegrader bortsett fra midt på dagen. Siden 25. januar var det kuldegrader hele døgnet. Med hensyn til sandstrøing has ikke direkte opplysninger. Etter veivesenets oppgaver hadde det i vedkommende distrikt siden 23. januar vært strødd hver dag, men ikke meget bortsett fra 25. januar da det ble strødd 150 hl. Regelen var at det ikke skulle strøs under snevær. Det er anført at det kom en del vann utenfor «gjennomgangen», men det er ikke opplyst noe særlig om hvordan forholdet var i angjeldende dager.

Etter de knappe opplysninger som således foreligger, kan retten Ikke legge annet saksforhold til grunn enn at det på fortauet lå gammelt snelag eller islag som har vært ujevnt og at det over dette lag var kommet litt nysne, og at det ikke var strødd sand om morgenen. Det var her som på andre steder i byen denne morgen et vanskelig føre. Frøken Danielsen var selv oppmerksom på det og hun foretrakk denne morgen å benytte trikken istedenfor å spasere til kontoret. Det er derfor ikke usannsynlig at fallet kan skyldes enten et hendelig uhell eller mangel på aktpågivenhet fra frøken Danielsens side. Slik som bevislighetene ligger an, har man ikke rett til å gå ut fra at kommunen eller gårdens vedkommende har utvist uaktsomhet og ikke gjort hva man med rimelighet har krav på å forlange av dem.

Hva særlig kommunen angår er lagmannsretten enig i at det ikke er grunn til å strø når det sner. Det er intet bevis for at det ikke er strødd tilstrekkelig dagene før. Man vet intet om det, og det må til en viss grad være undergitt et skjønn fra kommunens side i hvilken utstrekning det bør strøs med sand.

Side:684

Noe mer tvilsomt kan ansvarsspørsmålet stille seg for gårdeierens vedkommende. Men lagmannsretten er blitt stående ved at den ikke tør betegne det som en forsømmelse at det omhandlede morgen kan ha ligget noe ruglet is under det lille snelaget. Og selv om det har vært issvuller og det ikke har vært strødd, er det ikke noe bevis for erstatningsforpliktende uaktsomhet. Det kan ikke forlanges at det blir strødd så å si hver time på dagen eller at fortauet blir renset uavlatelig. Det er ingen grunn til her å anta at det ikke både av kommunen og gårdeieren er handlet med den raskhet som man med rimelighet kan forlange.

At det er liten grunn til å tro at kommunens eller gårdeierens forhold har vært uaktsomt støttes avgjort ved prov fra en rekke vitner som har uttalt seg om hvordan forholdene i sin alminnelighet var med hensyn til sandstrøing og renhold av fortauet. Det har aldri vært klaget over mangler ved dette. Gårdens vaktmester får skussmål for mønstergyldig orden til enhver tid. Det henvises til prov av 2., 3., 7., 8., 9., 10., 11. og 12. vitne samt Trygve Andersens forklaring under bevisopptagelse.

Retten kommer således til det resultat at kommunen og gården ikke kan idømmes ansvar på subjektivt grunnlag.

Men retten finner heller ikke at frøken Danielsen har krav på erstatning på objektivt grunnlag. Her foreligger ikke et tilfelle som etter norsk rettspraksis betinger ansvar. Den virksomhet som det her er tale om frembyr ikke særegenheter som kan antas å ha medført en ekstraordinær eller øket risiko for slike uhell som det her er tale om. Det kan for så vidt henvises til høyesterettsdom i Rt-1951-212. Den fare som det kan tales om i vårt tilfelle er ikke knyttet til den virksomhet som kommnnen og gårdeieren utøver i henhold til sin oppgave. Faren voldes i virkeligheten utenfra, nemlig ved nedbør og temperaturendringer. Erstatningsansvar kan da ikke bygges bare på et alminnelig risikoprinsipp.

Dommen i Rt-1939-766, Gesimsdommen, kan ikke påberopes i nærværende sak. Der fant man at gesimsen som innretning representerte en latent fare. I nærværende tilfelle er forholdet tvert om det at arbeidet med å holde fortauet rent og å strø sand på det er en fareavvergende virksomhet. Heller ikke den av ankemotparten påberopte høyesterettsdom av 7. september 1954 får da noen betydning for avgjørelsen i nærværende sak.

Etter det anførte vil både kommunen og gårdeieren bli å frifinne. - -

Sorenskriver Rømcke er kommet til et annet resultat og skal bemerke:

Selv om gårdeieren og kommunen i alminnelighet har utført sine plikter med hensyn til fortauet på fullt forsvarlig måte, så kan de allikevel bli holdt erstatningsansvarlige for skade på subjektivt grunnlag, hvis det må ansees bevist at de den omhandlede dag har forsømt sine plikter på slik måte at det kan bebreides dem som uaktsomhet. På grunn av den overordentlige store trafikk på fortauet langs Bogstadveien 53 må det stilles ganske store krav til denne aktsomhet. Kravet skjerpes ytterligere på grunn av de særlige forhold på den del av fortauet hvor en etter det opplyste må regne med at ulykken har funnet sted, nemlig utenfor gjennomgangen fra Holmenkollbanens område, idet det fra gjennomgangen i mildvær kan renne vann utover fortauet. Ulykkesstedet ligger nær ved grenselinjen mot nabogården i øst, Majorstuhuset, hvorfra det kan forekomme vanntilsig. Videre hender det at det oppstår ujevnhet i overgangen mellom fortauene foran disse gårder. De opplysninger som foreligger i

Side:685

saken tyder på at fortauets tilstand om morgenen 27. januar 195() ikke var som den burde være. Fortauet var dekket med et tynt lag med nysne. Frøken Danielsen har forklart at hun gled på en iskule eller issvull, samtidig med begge føtter, og at fortauet ikke var sandstrødd der hvor hun falt. Da hun kort etter kom på kontoret, var det ikke noe sand på hennes kåpe. Fru Ingrid Solberg (1. vitne) som besiktiget ulykkesstedet ca. 1 1/2 times tid senere, har forklart at fortauet her var ruglet og bølget og ikke sandstrødd. - Det er intet ved disse forklaringer som i seg selv virker urimelig eller usannsynlig og de motsies ikke på noe punkt direkte av det som ellers foreligger opplyst i saken. Det er riktignok så, at gårdeieren og kommunen i alminnelighet skal ha gjort sin plikt med hensyn til fortauet, men det ville ikke være urimelig eller forbausende om det har forekommet unntak. Det kan være tvilsomt hvilken betydning det bør tillegges, at frøken Danielsen har ventet så lenge med å gjøre sitt krav gjeldende. Hun led ingen ytre skade, og det er forståelig at hun ikke gjorde henvendelse til gårdeieren eller kommunen så lenge hun regnet med å bli frisk og arbeidsdyktig igjen. Hun kan ikke subjektivt dadles for dette, men det kan allikevel ikke hjelpe henne i denne sak, hvis gårdeieren eller kommunen derved er blitt avskåret fra å fremskaffe bevis av betydning for sakens avgjørelse. Det kan visstnok ikke ansees utelukket, at gårdeieren og kommunen kunne ha skaffet til veie flere eller mer detaljerte opplysninger om når det senest ble foretatt noe med fortauet og hva som da ble gjort, men det er ikke sannsynlig at det ville ha lykkes for disse parter å motbevise eller avsvekke det bevis som foreligger for at det ved anledningen var issvull med et tynt snelag over, altså et meget farlig føre, og at det ikke var sandstrødd på dette sted. Under saksforhandlingen har det vært drøftet hva som ligger i betegnelsen issvull, og ordet har neppe noen helt klar og bestemt betydning. For min del forstår jeg ved issvull en forhøyning av is, gjerne av noe avrundet form, men uten at forhøyningen behøver å ha bratte kanter. Det antas derfor ikke uten videre berettiget å forutsette at sandstrøing på det angjeldende sted ville ha vært hensiktsløst. Jeg er således kommet til den oppfatning at ulykken må antas å skyldes uaktsomt forhold fra gårdeieren og kommunen. Det er naturligvis så at gårdeierne og kommunen ikke kan ha plikt til hver time på dagen å påse at fortauene er i orden, men det må være berettiget å vente at vedkommende gårdeier og kommune når det gjelder et fortau som det her omhandlede med usedvanlig stor trafikk og med særlig fare for isdannelse på østlige del utenfor passasjen fra Holmenkollbanen, drar omsorg for at fortauet er i forsvarlig og forskriftsmessig stand før rushtiden om morgenen. - Det foreligger ikke noe holdepunkt for å anta at frøken Danielsen selv har medvirket til fallet på fortauet ved uaktsomhet. Gårdeieren og kommunen bør holdes solidarisk ansvarlige for skaden. - - -

Side:686