RG-1967-526

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1967-02-01
Publisert:	RG-1967-526
Stikkord:	Ansvar ved ulykke
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 1. februar 1967 i ankesak nr. 109/1966
Parter:	Erna Hordvik (høyesterettsadvokat Ivar Lynum v/advokat Johan Theisen) mot Thor Gjedebo (høyesterettsadvokat Nils M. Vaagland).
Forfatter:	Lagdommerne Harald Sund, Harald Diesen, hjelpedommer Rolf Theisen. 21-2
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 3-, Norske Lov (1687)

Erna Hordvik var den 22. desember 1961 inne i Thor Gjedebos herreekviperingsforretning i Nordre gate 16, Trondheim, for å kjøpe et slips. Mens hun ble ekspedert, løsnet plutselig en seksjon av lysarmaturen i taket og falt i gulvet like ved siden av henne. Det er uvisst om eller i hvilken grad fru Hordvik selv ble truffet, men hun ble i hvert fall så fortumlet ved hendelsen at hun måtte hjelpes inn i betjeningens spiserom, og efter en stunds forløp fulgte fru Gjedebo henne hjem i en drosje. Fru Hordvik foretok seg ikke noe mer samme dag, men da hun også den påfølgende dag hadde hodepine og følte seg svimmel, oppsøkte hun Skadeavdelingen ved Trondheim Sentralsykehus. Her kunne man ikke finne ytre tegn på skader, men hun ble tilrådd å holde seg i ro en

Side:527

kortere tid fremover. Heller ikke efter noen tids forløp følte imidlertid fru Hordvik seg bra, og da hun ikke efter to nye besøk på Skadeavdelingen kunne få noe hjelp for sine plager, ble hun henvist til neurologisk undersøkelse. Hun var så til behandling hos neurolog og psykiater frem til februar 1963. Hun ble da friskmeldt, men følte seg ikke sterk nok til å gjenoppta det arbeid hun før uhellet hadde hatt utenfor hjemmet, nemlig som vaskehjelp, hovedsakelig ved Sentralsykehuset, og hun har siden ikke hatt lønnet arbeid.

Thor Gjedebo hadde tegnet en ansvarsforsikring i forsikringsselskapet Storebrand, og efter uhellet satte han opp en skademelding til selskapet. Han underrettet fru Hordvik om dette, og anbefalte henne å søke kontakt med Storebrand. Det gjorde hun den 20. januar 1962, og det ble da enighet om at fru Hordvik skulle komme tilbake til saken når hun kunne skaffe nærmere legitimasjoner for sitt tap m.v.

Det tok imidlertid lang tid å fastslå det endelige sykdomsbilde, og først den 29. juli 1965 fremkom fru Hordvik - med bistand av høyesterettsadvokat Ivar Lynum - overfor Storebrand med et bestemt erstatningskrav, støttet til vedlagte legeerklæringer. Det utviklet seg derefter en korrespondanse mellom Storebrand og h.r.advokat Lynum, som endte med at selskapet den 3. september 1965 meddelte at det ikke fant at det var legitimert noe økonomisk tap for fru Hordvik som følge av ulykken, hvorfor det ikke kunne godta hennes krav. Efter dette gikk fru Hordvik i oktober 1965 til søksmål mot Thor Gjedebo med påstand om tilkjennelse av en erstatning begrenset oppad til kr. 40 000.

Ved Trondheim byretts dom av 21. mai 1966 ble Thor Gjedebo frifunnet. Erstatning for saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Fru Hordvik har påanket byrettens dom til Frostating lagmannsrett. Thor Gjedebo har tatt til gjenmæle. Under ankeforhandlingen har partene avgitt forklaring, herunder også fru Hjørdis Gjedebo. Retten har foretatt befaring av kjøpmann Gjedebos butikklokale og fått påvist hvor armaturen falt ned. m.v. Som medisinsk sakkyndig har vært oppnevnt overlege Per Hegrenæs, som også gjorde tjeneste under sakens behandling for byretten.

I faktisk henseende står saken i vesentlig samme stilling som for byretten, hvis fremstilling man henviser til. Den sakkyndige har imidlertid under sin forklaring påpekt visse uoverensstemmelser. Det gjelder således anførselen om at fru Hordviks neurose «er utsprunget av den opprinnelige skade i 1961, men som også har sammenheng med en tidligere nevrotisk disposisjon». Overlege Hegrenæs hevder at han ikke har gitt uttrykk for fru Hordviks tilstand før uhellet. Videre hevder han at det beror på en misforståelse når byretten anfører at selv om fru Hordvik ikke ble direkte truffet, kunne sjokket ha gitt henne de samme symptomer som hun nå lider av, «bortsett fra hodepinen». Den sistnevnte reservasjon er ikke riktig. Efter det resultat lagmannsretten kommer til, anser den det ikke nødvendig å ta stilling til de nevnte uoverensstemmelser.

Side:528

Erna Hordvik hevder at byretten tar feil når den ikke anser kjøpmann Gjedebo ansvarlig for den påførte legemsskade.

Gjedebo er for det første ansvarlig på grunn av uaktsomhet, idet han hadde oppfordring til å kontrollere at lysarmaturen var forsvarlig festet til taket. Armaturen er riktig nok montert av en autorisert installatør, men det skjedde for mange år siden og taket er utsatt for atskillig vibrasjon som følge av tråkk i et kafélokale ovenpå og fra trafikken i Nordre gate.

For det annet er ansvaret i prinsippet erkjent av Storebrand, som opptrådte som fullmektig for Gjedebo. Under sine forhandlinger med fru Hordvik påberopte selskapet seg alene manglende legitimasjon for et lidt tap, mens det i Storebrands standpunkt - sett i sammenheng, ligger en erkjennelse av selve ansvarsforholdet.

For det tredje foreligger det et rent objektivt ansvar. Dette utspringer av en risikobetraktning, bygget på at Gjedebo - når han som forretningsdrivende inviterer publikum inn i sitt lokale - er nærmest til å bære tapet når en kunde påføres skade. At lysarmaturen falt ned kan ikke betraktes som «en usedvanlig og upåregnelig risiko». Ting som henger i taket kan efter sin anbringelsesmåte falle ned, og rommer derved en fare for dem som oppholder seg i lokalet. Selv om man ikke kunne bebreide forretningsinnehaveren noe som uaktsomhet, er han likevel nærmest til å bære ansvaret for de risikomomenter som nå en gang er til stede. Hans tilfeldige kunder er jo avskåret fra å gardere seg mot uhell av den art det gjelder. Et slikt syn på ansvarsforholdet har støtte i rettspraksis, jfr. særlig Høyesteretts avgjørelse i den såkalte «gesimsdom», Rt-1939-766.

Den ansvarsgrunn som fru Hordvik for byretten mente å kunne utlede av en analogi fra NL 3-21-2 gjør hun ikke gjeldende for lagmannsretten.

Fru Hordvik var da ulykken skjedde 44 år gammel. Hun hadde bare mann og et mindreårig barn hjemme, og hadde derfor anledning til å ta seg arbeid utenfor hjemmet. Hun var kommet inn som vikar ved Sentralsykehuset og kunne regne med senere fast ansettelse. Som vaskehjelp kunne hun oppnå en inntekt på 10-12 000 kroner pr. år, og når man tar hensyn til alle usikkerhetsmomenter m.v. må det være forsvarlig å anslå hennes tap til kr. 40 000.

Kravet kan ikke anses foreldet. Det kan være uklart fra hvilket tidspunkt man ellers skulle anse en foreldelsesfrist å løpe, men avgjørende må det være at Storebrand ved å forhandle om oppgjøret stilltiende har godtatt en utsettelse av fristens løp til forhandlingene ble avsluttet.

Fru Hordvik nedlegger slik påstand:

«Firma Thor Gjedebo tilpliktes å betale erstatning til fru Erna Hordvik begrenset oppad til kr. 40 000,-.

Ankemotparten tilpliktes å betale den ankende part saksomkostninger for lagmannsrett, samt til å erstatte det offentlige dets utgifter i anledning byrettssaken og lagmannsrettssaken.»

Side:529

Thor Gjedebo hevder at den påankede dom er riktig, og henviser til byrettens domsgrunner. Han påstår dommen stadfestet og seg tilkjent erstatning for saksomkostninger i hovedsaken for begge retter.

Lagmannsretten finner at den inntrufne ulykke ikke kan tilskrives noen forsømmelighet fra Gjedebos side. Armaturen var montert av en autorisert - og anerkjent - installatør, og selv om muligheten for at holdet i taket kan løsne kan sies å foreligge, er det ikke blandt de eventualiteter som selv aktsomme folk vanligvis regner med, og spesielt garderer seg mot. Det viste seg også at uhellet skyltes en spesielt uheldig omstendighet, nemlig at den ene av de to festeskruer var gått inn mellom to takbord, og derved hadde fått dårligere hold enn den andre. Før uhellet skjedde, var det imidlertid intet som kunne røpe at det i så henseende var noe galt fatt.

Heller ikke kan det utledes noe ansvar for Gjedebo av de forhandlinger som fru Hordvik førte med Storebrand.

Det er på det rene at Storebrand ikke var ansvarlig umiddelbart overfor fru Hordvik, men det måtte fremstille seg som en praktisk foranstaltning å la selskapet se på saken i første hånd, og selskapet var også innstilt på dette. At det derved kom til å binde Gjedebo er også erkjent, men man kan ikke av dets disposisjoner utlede noen prinsippiell erkjennelse av selve ansvarsgrunnlaget. Storebrand fant at fru Hordvik ikke hadde legitimert noe tap som følge av uhellet, og oppfordret henne til å underbygge sitt krav bedre på dette punkt. At selskapet ikke straks avviste kravet på grunn av selve ansvarsforholdet, kan ha forskjellige grunner, således også den at det var innstilt på ikke å sette dette forhold på spissen. Det kunne ha vært rimelig om det med en gang hadde tatt et forbehold overfor fru Hordvik på dette punkt, men at dette er unnlatt kan likevel ikke tolkes slik at selskapet har bundet seg - og dermed Gjedebo - til ikke å påberope seg et manglende ansvarsgrunnlag.

Tilbake står spørsmålet om et objektivt ansvarsgrunnlag, og også på dette punkt slutter lagmannsretten seg til byretten, men her under dissens, idet rettens formann, lagdommer Sund, finner at kjøpmann Gjedebo må være ansvarlig uten hensyn til at han personlig ikke har utvist noen uaktsomhet.

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Diesen og dommer Theisen, er enig med byretten i at lysarmaturen ikke representerer noen «særpreget eller usedvanlig risiko», og at den ikke «innebærer noen særlige faremomenter utover hva annen vanlig innredning, så som hyller og skap som festes til tak eller vegger, gjør».

Retten er klar over at man i forhold som dette står overfor vanskelige skjønnsmessige vurderinger, og man kan lett tenke seg andre forhold hvor forretningens innehaver må ansees ansvarlig for gjenstander festet til taket, f. eks. dersom det gjelder reklameutstyr, dekorasjonsgjenstander eller annet som i en viss utstrekning representerer noe overflødig eller luksusbetont.

Side:530

Karakteristisk for denne sak er imidlertid at uhellet skyldes en innredningsgjenstand som tjener et absolutt nødvendig formål, og som tillike er streng funksjonalistisk i sin konstruksjon og utforming. Spesielt frembyr ikke festeanordningen i taket noen særlige risikomomenter og som allerede nevnt beror det på et særlig uheldig sammentreff at den ene av festeskruene løsnet.

Rettens flertall er heller ikke fremmed for den tankegang at en forretningsdrivende som holder sin butikk åpen for publikum derved påtar seg et visst ansvar for at kundene kan ferdes trygt i lokalet. Men også for en slik betraktningsmåte ligger en begrensning deri at skademuligheten i noen grad må kunne forutsees. For tilfeldighetenes blinde spill kan man heller ikke i dette forhold være ansvarlig, og flertallet mener å måtte bedømme det inntrufne under denne synsvinkel.

Fru Hordviks anke er forgjeves, men når det gjelder saksomkostningsspørsmålet finner retten å burde legge atskillig vekt på den tvilsomme karakter av de rettsspørsmål som saken reiser, spesielt det som gjelder omfanget av det objektive erstatningsansvar. Dette forhold understrekes ved dissensen i nærværende sak, og retten finner også å måtte se hen til den usikkerhet som måtte utspringe av at Storebrand ikke med det samme avviste kravet på et slikt grunnlag eller tok særskilt forbehold om dette punkt. Lagmannsretten er derfor enig i byrettens omkostningsavgjørelse, og finner også å burde oppheve omkostningene i ankesaken.

Lagdommer Sund er kommet til et annet resultat enn lagmannsrettens flertall. Jeg er enig i flertallets resultat når det gjelder de to først påberopte ansvarsgrunnlag, nemlig når det gjelder spørsmålet om å kunne utlede et ansvar direkte av en erkjennelse fra forsikringsselskapets side, og likeledes når det gjelder vurderingen av et uaktsomhetsansvar fra Gjedebos side. Men jeg antar at kjøpmann Gjedebo i prinsippet må være erstatningsansvarlig på et rent objektivt rettsgrunnlag.

Denne oppfatning bygger jeg først og fremst på en vurdering av det faremoment som plasseringen og opphengingen av lysarmaturene medførte. Disse var i et antall på 10-12 stykker anbrakt i taket direkte over butikklokalet, hvor det til stadighet, dag ut og dag inn, beveget seg såvel butikkens folk som stadig besøkende kunder. Når det gjelder lysarmaturenes konstruksjon, vekt og befestigelsesmåte, viser jeg til byrettens dom. Det samme gjelder det nærmere hendelsesforløp for selve fallet mot gulvet, idet jeg på dette punkt finner å ville tilføye:

De 2 festeskruer var festet i hver sin ende av den ca. 1 m lange armatur. Selv om festet for den ene skruen i og for seg var godt nok, måtte den omstendighet at holdet for den annen skrue løsnet, med nødvendighet medføre at påkjenningen på den gjenværende skrue ikke lenger var begrenset til en loddrett, nedadgående kraft, men at sistnevnte skrue nå også ble utsatt for et kraftig, sidelengs trekk, hvilket var mer enn den kunne tåle. Jeg trekker av dette forhold den for meg viktige slutning at det var én eneste

Side:531

skrue som utgjorde sikkerhetsmarginen i opphengningssystemet. Allerede ved svikt i én skrue (og dette gjelder for så vidt også de øvrige armaturer) måtte armaturen falle ned. Hvis derimot hver armatur hadde vært utstyrt med 3 eller flere skruer, antar jeg det overveiende sannsynlig at et svakt hold i én av skruene ikke ville ha vært tilstrekkelig til å medføre en løsrivelse av minst 2 av de gjenværende, godt festede, skruer, og den statistiske sannsynlighet for en total løsrivelse av armaturen ville da bare vært en liten brøkdel av hva den måtte være med et system med bare 2 skruer tilsammen.

Som ovenfor nevnt, finner jeg - med flertallet - at man ikke kan bebreide Gjedebo personlig noen uaktsomhet i forbindelse med lysarmaturenes opphengingsmåte og eftersyn. Men efter min oppfatning var selve installasjonen - med den opphengingsmåte som ovenfor er beskrevet - uforsvarlig. Nå foreligger ikke installatørens forhold til behandling i nærværende sak, og jeg finner ikke grunn til å gi en nærmere begrunnelse for det syn jeg her har gitt uttrykk for. Derimot finner jeg å ville nevne, selv om det ikke er påberopt, at mitt syn på forsvarligheten av selve installasjonsarbeidet ikke vil kunne trekke med seg den konsekvens at Gjedebo kan påføres ansvar efter bestemmelsen i NL 3-21-2. Men jeg antar at mitt syn på installasjonens forsvarlighet må ha betydning for en vurdering av selve spørsmålet om faregraden ved lysarmaturenes opphenging. Jeg har lagt til grunn at selve opphengingsmåten av samtlige armaturer var egnet til å forårsake alvorlige ulykker, endog med dødelig utfall. Daglig ferdes det samtidig og uavbrutt en flerhet av personer under disse armaturer. Efter mitt syn ligger det heri en konstant og ikke uvesentlig risiko for ulykker, som imidlertid med letthet, nemlig ved å feste armaturene bedre, hadde kunnet reduseres betydelig. Spørsmålet blir for meg derfor alene dette: Hvem som var nærmest til å vurdere disse faremomenter, om det var kundene, som uavbrutt kommer inn i butikken med kun ett for øye: å foreta et innkjøp, eller huseieren, som, om enn fagukyndig, dog er den som eier butikken, som har latt den innrede, som har valgt den installatør som har hengt opp armaturene, som overhodet er den ansvarlige for vedlikeholdet rent generelt. Efter en samlet vurdering av samtlige ovennevnte omstendigheter, står det for meg lite tvilsomt at her er huseieren den nærmeste til å bære denne risiko. Og efter prosedyren, og efter vanlige rettsgrunnsetninger, må dette syn lede til at Gjedebo blir erstatningsansvarlig innenfor rammen av de påregnelige skadetilføyelser armaturens fall har forårsaket.

Spørsmålet blir da videre: Foreligger det årsakssammenheng mellom armaturens fall og de lidelser fru Hordvik er blitt påført? Jeg legger liten vekt på spørsmålet om hun direkte har vært truffet av armaturen, om denne, eller en del av den, bare har streifet henne, eller om det hele har gått i gulvet rett ved siden av henne. Jeg finner det under enhver omstendighet godtgjort ved de opplysninger som foreligger i saken at armaturens fall har skapt et så kraftig sjokk at dette har bevirket lidelser hos fru Hordvik som

Side:532

gjorde det umulig for henne å ta lønnet arbeide utenfor hjemmet.

Det som for meg står uklart er i hvor stor utstrekning hun bør holdes skadesløs som en påregnelig følge av sjokket. Her foreligger mange usikkerhetsmomenter, først og fremst når det gjelder hennes lidelses natur. Men man kan heller ikke sette ut av betraktning at det er usikkert hvor lenge fru Hordvik ville ha arbeidet utenfor hjemmet, hvis ulykken ikke hadde inntruffet. Og endelig tyder hele sakens karakter på at det i fru Hordviks lidelser efter all sannsynlighet ligger momenter av en rentenevrose, slik at det er grunn til å håpe på at hennes tilstand vil bedres når hennes erstatningssak blir avgjort. At denne, ennå 4 år efter ulykken, ikke er avsluttet, må fru Hordvik selv ta en vesentlig del av ansvaret for.

Efter en samlet vurdering av alle relevante omstendigheter finner jeg skjønnsmessig å ville ansette fru Hordviks samlede tap til kr. 12 000, omfattende såvel ethvert direkte tap som tap av fremtidig inntekt.

Efter mitt standpunkt må jeg også ta stilling til innsigelsen om foreldelse. Det er erkjent av Gjedebo at kravet på tap i fremtidig erverv ikke er foreldet for så vidt angår de 3 år før forliksklagen ble inngitt den 13. oktober 1965. Men efter min oppfatning vil Storebrands holdning til fru Hordviks krav, og som Gjedebo har erkjent å være bindende for seg, spesielt slik som det fremgår av Storebrands brev av 9. juli 1962, og 25. mai 1965, måtte tolkes dithen at Storebrand ikke har ønsket å gjøre noen foreldelsesinnsigelse gjeldende så lenge det ennå var uklart hvor store skader fru Hordvik var påført. Konsekvensen herav vil være at fru Hordviks erstatningskrav, innenfor den av meg skjønnsmessig angitte begrensning, ikke er foreldet.

Jeg finner etter mitt resultat å måtte votere for at fru Hordvik tilkjennes fulle saksomkostninger for begge retter, men finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til beløpets størrelse.

Domsslutning:

Trondheim byretts dom av 21. mai 1966 stadfestes.

Erstatning for saksomkostninger i ankesaken tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (hjelpedommer Henrik Greve Hartmann):

Thor Gjedebo er innehaver av et firma med samme navn som driver en herrekonfeksjonsforretning i Nordre gt. 16 i Trondheim. Thor Gjedebo er også medeier av eiendommen Nordre gt. 16. Den 22. desember 1961 kom fru Erna Hordvik inn i forretningen for å kjøpe et slips. Mens hun ventet på at ekspeditøren skulle finne fram et slips, løsnet et stykke lysrørarmatur i taket og falt ned omtrent der fru Hordvik stod. Det som løsnet var en seksjon på ca. 1 meters lengde av et lysrørarrangement som strakte seg gjennom hele forretningslokalet. Seksjonen bestod av en holder hvor selve lysrøret var festet, som veide ca. 7 kilo. Under lysrøret var festet et gitter av plast som veide ca. 0,9 kilo. På begge langsider av holderen var en skjerm av plast som veide ca. 0,6 kilo hver. Hele lysrørarrangementet var bekostet av Gjedebo. Det ble kjøpt i 1956 og 1958 av

Side:533

installatørfirmaet A. W. Thoresen som også besørget monteringen. Opprinnelig var det plastskjerm også under lysrøret, men etter at en slik skjerm i 1957 hadde falt ned, ble alle disse bunnskjermene erstattet med plastgriller. Hver seksjon var festet i taket med to skruer. Grunnen til at en seksjon falt ned den 22/12 1961 var at en skrue løsnet. Det viste seg dagen etter at denne hadde vært skrudd inn mellom to planker i taket og muligens ikke hadde fått fullgodt feste. Da monteringen fant sted, var taket trukket, så dette var umulig å se. Da skruen løsnet, falt først plastgrillen og skjermene av, og umiddelbart etter gikk selve metallholderen i gulvet med et brak. Det er omtvistet om fru Hordvik ble direkte truffet av selve holderen eller plastskjermene. Fru Hordvik stod oppreist etter at armaturen var falt ned, men var synlig fortumlet. Gjedebo og fru Gjedebo løp straks til og tok hånd om henne. Fru Gjedebo foreslo at hun skulle bli sendt til Sentralsykehusets skadeavdeling, men fru Hordvik ville hjem. Det ble bestilt en drosje og fru Gjedebo fulgte henne hjem hvor hun gikk til sengs.

Den 23/12 1961 ble fru Hordvik undersøkt ved Sentralsykehusets skadeavdeling. Det ble ikke funnet noen ytre skade, men hun følte seg dårlig og ble sykmeldt. Hun hadde i noen tid hatt et vikariat som hjelp ved Sentralsykehuset og dessuten en jobb som rengjøringshjelp foruten at hun hadde vært husmor for mann og to barn, født henholdsvis i 1940 og 1952. Den 5. januar 1962 kom hun på ny til skadeavdelingen og klaget over svimmelhet og hodepine samt smerter i nakken. Etter nytt besøk på skadeavdelingen den 6. februar 1962 ble hun henvist til nevrolog doktor Østensjø som konkluderte: «Pasienten frembyr et nevrastenisk sykdomsbilde angivelig utløst av hodetraumet i desember 1961. Jeg vil anbefale at det hele bagatelliseres mest mulig og at pasienten forsøksvis friskmeldes med det aller første.»

Fru Hordvik ble friskmeldt fra 2. april 1962 og utover våren 1962 begynte hun etter hvert å utføre en del av husarbeidet hjemme. Etter egen anmodning ble hun imidlertid henvist til psykiater, overlege Hegrenæs, som sykmeldte henne igjen fra 26. april 1962. Behandlingen hos overlege Hegrenæs ga liten fremgang, men fra 23. februar 1963 ble hun etter eget ønske friskmeldt. Hun har ikke gjenopptatt noe arbeid utenfor hjemmet.

Firma Thor Gjedebo hadde ansvarsforsikring i forsikringsselskapet Storebrand. Den 4. januar 1962 sendte firmaet skademelding til selskapet vedrørende fru Hordvik. Under rubrikken «Hvorledes foregikk ulykken» ble det anført: «En lysarmatur løsnet fra taket og traff den skadede i hodet.» - - -

Retten skal bemerke:

Den oppnevnte sakkyndige, overlege Per Hegrenæs, har forklart at det ikke ble gjort noen objektive sykdomsfunn hos fru Hordvik, men at hun frembød generelle nevrasteniske og nevrotiske trekk. Hun har helt fra hun kom under behandling i desember 1961 og fram til i dag lidd av hodepine, svimmelhet og depresjon. Den sakkyndige har oppfattet det som fru Hordvik i desember 1961 hadde en lettere hjernerystelse etter en ganske lett hodeskade og har bygget på det. Han antar at hun lider av en posttraumatisk nevrose som er utsprunget av den opprinnelige skade i 1961, men som også har sammenheng med en tidligere nevrotisk disposisjon. Den sakkyndige har uttalt at selv meget lette hodeskader svært ofte

Side:534

er årsak til senere nervøse symptomer, slike som fru Hordvik lider av. Etter den sakkyndiges oppfatning er fru Hordvik ikke i dag i stand til å ta arbeid utenfor hjemmet og det er tvilsomt om hun noensinne vil makte det. Etter den sakkyndiges oppfatning var det videre ikke før ut i 1963 mulig å danne seg et noenlunde bilde av utsiktene for fru Hordviks ervervsevne i fremtiden.

Retten finner det bevist at da et stykke av lysrørarmaturen i Gjedebos forretning falt ned den 22. desember 1961, ble fru Hordvik rammet eller streifet i hodet av en av sideskjermene av plast. Retten antar at disse skjermene var så lette at de ikke ville etterlate noen særlige merker, mens på den annen side det å bli streifet av en av dem i hodet var tilstrekkelig til å utløse en posttraumatisk nevrose hos fru Hordvik. Ifølge den sakkyndige kunne fru Hordvik fått et nervøst sjokk selv om hun ikke var blitt direkte truffet, og et slikt sjokk kunne gitt de samme symptomer som hun nå lider av, bortsett fra hodepinen. Etter det som er opplyst er imidlertid nettopp hodepine karakteristisk for fru Hordviks tilstand. Retten legger også adskillig vekt på Gjedebos skademelding til selskapet. Hendelsesforløpet i detaljer ikke godt å få tak i i dag, fire og et halvt år etter, bare på grunnlag av erindring og en skriftlig nedtegning foretatt mindre enn to uker etter hendelsen, må derfor etter rettens mening få en særlig bevisverdi selv om den er kortfattet. Når det derfor i skademeldingen er angitt at armaturen traff fru Hordvik i hodet, antar retten at dette svarer til det virkelige forhold. Selve holderen kan hun imidlertid neppe være truffet av idet iallfall den ytre skade da ville blitt langt alvorligere. Retten antar således at fru Hordviks posttraumatiske nevrose er forårsaket av hendelsen i Gjedebos forretning den 22. desember 1961.

Spørsmålet er så om Gjedebo er erstatningsansvarlig for det økonomiske tap som fru Hordvik har lidt og vil lide i fremtiden på grunn av denne posttraumatiske nevrose. Et slikt ansvar må enten bygge på at Gjedebo eller en av hans ansatte på en eller annen måte har opptrådt uaktsomt og derved var skyld i at lysrørarmaturen falt ned. Eller ansvaret må bygge på objektivt grunnlag, uten hensyn til skyld, slik som dette ansvarsgrunnlaget er utformet i vår gjeldende erstatningsrett.

Retten kan ikke se at Gjedebo eller hans ansatte på noe punkt har utvist noe uaktsomt forhold i forbindelse med monteringen av eller vedlikeholdet av lysrørarmaturen. Armaturen var kjøpt av en autorisert installatør i Trondheim, og denne installatør foretok også monteringen i Gjedebos forretning. Da monteringen fant sted, var taket trukket slik at man ikke kunne se de panelbord som skruene ble festet i. Om den ene av skruene i den armaturseksjonen som falt ned, ble skrudd inn mellom to bord slik at den ikke fikk fullgodt feste og om dette kan bebreides vedkommende håndverker, foreligger ikke til avgjørelse i denne sak. Monteringen ble imidlertid foretatt av installatøren som et selvstendig arbeidsoppdrag og den håndverker som utførte montasjen var ansatt hos installatøren og ikke hos Gjedebo. Håndverkeren var underlagt installatørens instruksjon, og installatøren var ansvarlig for at arbeide ble forsvarlig gjort. Noe ansvar for Gjedebo for at en skrue ikke ble forsvarlig festet eller for monteringen forøvrig, kan således ikke komme på tale, verken direkte eller etter analogi med norske lov 3-21-2. Heller ikke i forbindelse med det senere tilsyn med armaturen er det grunnlag for å

Side:535

rette bebreidelser mot Gjedebo. Da den opprinnelige plastbunnen falt ned fra en av armaturseksjonene i 1957, foranlediget Gjedebo samtlige slike bunner skiftet ut med plastgriller. Dette tyder på at Gjedebo har lagt vekt på at armaturen var i forsvarlig stand.

Når det gjelder spørsmålet om objektivt ansvar, finner retten det klart at Gjedebos forretning ikke kan sammenlignes med en farlig bedrift slik at ansvar uten videre inntrer for den skade som driften volder. Retten antar imidlertid at Gjedebo kan bli ansvarlig etter en risiko og interesseavveining dersom lysrørarmaturen i hans forretning i sin alminnelighet eller den seksjon av den som falt ned representerte en særpreget eller usedvanlig risiko. På bakgrunn av rettspraksis og særlig de foreliggende dommer om huseierens ansvar, er retten kommet til at et lysrørarrangement som det Gjedebo hadde i sin forretning ikke i og for seg innebærer noen særlige faremomenter ut over hva annen vanlig innredning, så som hyller og skap som festes til tak eller vegger, gjør. Forutsatt ordinær montering kan det heller ikke sees å ha vært større faremomenter knyttet til den spesielle seksjon av armaturen som falt ned, enn til arrangementet i sin helhet. At en slik seksjon falt ned og gjorde skade måtte etter rettens mening fortone seg som en helt uventet og tilfeldig hendelse som det ikke er naturlig å karakterisere som påregnelig. På denne bakgrunnen kan det etter rettens mening heller ikke sies at Gjedebo var nærmere enn fru Hordvik til å forsikre seg mot skader av denne art Partene imellom har ulykken den 22. desember 1961 karakteren av et hendelig uhell som ingen av dem er nærmere enn den annen til å bære ansvaret for følgene av og hvor skaden da må bli hvor den har rammet. Det objektive ansvar etter norsk erstatningsrett dekker etter rettens mening ikke et tilfelle som dette.

Saksøkeren har hevdet at innehaveren av en butikk som generelt inviterer alle potensielle kunder til å komme inn og handle, dermed har påtatt seg et særlig, kontraktsmessig anstrøket, ansvar for skader som slike kunder måtte bli påført i butikken. Retten kan ikke se at noe objektivt ansvar på grunnlag av denne betraktning har hjemmel i norsk rett. Der imot vil det etter rettens mening være naturlig å stille strenge krav til butikkinnehaverens aktsomhet når det gjelder vedlikeholdet og den sikkerhetsmessige forsvarlighet av butikkinnredningen. Det må stilles strengere krav for så vidt til en butikk enn for eksempel til privathjem hvor innredningen gjennomgående er utsatt for langt mindre slitasje og hvor det heller ikke jevnlig er samlet så mange mennesker. Som det fremgår foran i premissene har retten ikke kunnet finne at Gjedebo eller hans ansatte på noe punkt har utvist uaktsomhet, og dette gjelder også i forhold til det noe skjerpende aktsomhetskrav som det er grunn til å stille forsåvidt angår en butikk som Gjedebos.

Saksøkeren har hevdet at saksøkte har erkjent ansvaret. Retten kan ikke si at den omstendighet at saksøktes forsikringsselskap har innlatt seg på forhandlinger med saksøkeren om en minnelig ordning, innebærer noen erkjennelse av ansvaret, verken på egne eller på saksøktes vegne. Noen uttrykkelig erkjennelse av ansvaret foreligger ikke og at selve ansvaret ikke er uttrykkelig bestridt før under nærværende sak, kan ikke tolkes som en erkjennelse. - - -