RG-1968-487
| Instans: | Frostating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1968-03-04 |
| Publisert: | RG-1968-487 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 4. mars 1968 i kjæremålssak nr. 2/1968 A |
| Parter: | Hulda og Olaug Myhr (advokat Olaf K. Myhr) mot Trondheim kommune (høyesterettsadvokat Otto Jebens). |
| Forfatter: | Lagdommerne Kr.Fr. Myrdahl, Harald Diesen, Harald Sund |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §48, §53, §57, Skjønnsprosessloven (1917), Kommunestyreloven (1954) §22, Oreigningsloven (1959) |
Trondheim overskjønnsrett for bygningssaker avhjemlet 11. november 1967 skjønn vedrørende forsøkstakster for avståelse av grunn m.v. i anledning utvidelse av Holtermannsvei i Trondheim. Skjønn var begjært av Trondheim kommune. Ved overskjønnet var det ialt 13 saksøkte.
Den 18. desember 1967 avsa overskjønnsretten (formannen) fravikelseskjennelse overfor en rekke av de saksøkte, blant andre Hulda Adelaide og Olaug Katharine Myhr som eiere av Holtermannsvei nr. 13. Kjennelsen har denne slutning:
«Fra og med 15. januar 1968 kan Trondheim kommune mot å betale de fastsatte erstatninger kreve å bli satt i besittelse av de eksproprierte eiendomsgjenstander i den utstrekning som er omhandlet i overskjønn avsagt av Trondheim overskjønnsrett for bygningssaker den 11. november 1967. Fravikelseskjennelsen gjelder ikke saksøkte nr. 16 Erling Høglo som eier av Elvvegen 26.»
Hulda Adelaide og Olaug Katharine Myhr har i rett tid påkjært denne kjennelse. De gjør gjeldende
at det på det tidspunkt kommunen uttok sin begjæring om fravikelseskjennelse ikke forelå noen lovlig beslutning fra kommunens side om ekspropriasjon overfor eierne av Holtermannsvei 13 og heller ingen lovlig beslutning om å kreve fravikelse. Det forelå kun en innstilling fra formannsskap til bystyre, intet definitivt vedtak i spørsmålene fra formannsskapet, jfr. kommunestyrelovens §22,
at det under enhver omstendighet er uholdbart at kommunen etter at fravikelse er begjært og etter at begjæring herom er forkynt for de ankende parter, treffer vedtak om ekspropriasjon og fravikelse som gjort ved bystyrets vedtak av 14. desember 1967. Ved dette vedtak er foretatt rettelser som fullstendig endrer innholdet av formannsskapets tidligere innstilling. De saksøkte har ikke hatt anledning til å ta standpunkt til mulige innvendinger mot de endringer som ved bystyrets beslutning er trukket inn under begjæringen,
at overskjønnet er angrepet ved anke til Høyesterett og at fravikelse og besittelsestagelse ikke bør finne sted før erstatningsspørsmålet er endelig avgjort.
Side:488
For de kjærende parter er nedlagt påstand:
«Kjennelse og slutning av 18/12 1967 av Trondheim overskjønnsrett for bygningssaker oppheves.
Saksomkostninger tilkjennes den kjærende part.»
Kommunen har tatt til gjenmæle mot kjæremålet og bestrider de synspunkter som kjæremålet bygger på. Den har ikke nedlagt formell påstand.
Om saksforholdet vises til overskjønnsrettens kjennelse.
Lagmannsretten skal bemerke:
Trondheim bystyre har i møte 14. desember 1967 vedtatt å ekspropriere og å kreve fravikelse av grunn for adkomstveier m.v. til de eiendommer i Holtermannsvei som var gjenstand for behandling ved overskjønnet. Dette vedtak forelå ved avsigelse av fravikelseskjennelsen og danner lovlig grunnlag for denne, uansett hva man måtte mene om det tidligere foreliggende vedtak fra Trondheim formannskap.
Det er på det rene at de kjærende parter har påanket overskjønnet til Høyesterett. Overskjønnet er således ikke rettskraftig i forhold til de kjærende parter.
Før de endringer i skjønnsloven som ble foretatt i forbindelse med oreigningsloven av 23.10.1959, lød skjønnsloven §53, 1. og 2. ledd slik:
«Når takst er avgitt under en skjønnsforretning som styres av en dommer, kan saksøkeren forlange, at der ved kjennelse skal fastsettes en tid, efter hvis utløp han kan kreve å bli satt i besiddelse av tingen mot å utbetale erstatningsbeløpet.
Er der opstått en sådan tvist, som §48 nevner, skal dog kjennelse om besiddelsestagelsen ikke avsies, før tvisten er rettskraftig avgjort.»
Disse bestemmelser var slik å forstå at fravikelseskjennelse kunne avsies selv om selve skjønnsforretningen var angrepet ved rettsmidler. Det var bare de tvister som etter lovens §48 skulle avgjøres ved særskilt kjennelse, som måtte være rettskraftige, før fravikelseskjennelse kunne avsies, jfr. kjennelse i Rt-1957-891. Etter §48 var det tvister om retten til og betingelsene for ekspropriasjon eller tvist om hva som var gjenstand for ekspropriasjon, som skulle avgjøres ved særskilt kjennelse. §48 ble endret ved oreigningsloven, idet også slike tvister nå skal avgjøres i skjønnsgrunnene. I og med at det nå ikke lenger skal avsies særskilt kjennelse etter §48, måtte også §53 annet ledd oppheves. Det er uklart om anke over slike tvister som tidligere skulle avgjøres ved særskilt kjennelse etter §48 fremdeles er ment å ha den virkning at fravikelseskjennelse ikke kan avsies før tvisten er rettskraftig avgjort. Forarbeidene til endringene i 1959 uttaler seg ikke om dette og det riktige synes da å være at man også for slike tvister nå utelukkende legger §53 første ledd til grunn. Og denne bestemmelse har alltid vært forstått slik, at fravikelseskjennelse kan avsies selv om skjønnet ikke er blitt rettskraftig. Derimot må det antas at namsmannen ikke kan treffe beslutning om fullbyrdelse etter lovens §57, så lenge erstatningsfastsettelsen
Side:489
ikke er rettskraftig avgjort, jfr. Sandenes kommentar til oreigningsloven side 239.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at overskjønnsrettens fravikelseskjennelse må stadfestes.
Trondheim kommune har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger i kjæremålssaken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Trondheim overskjønnsretts fravikelseskjennelse stadfestes for så vidt den er påkjæret.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.