RG-1968-530

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1968-03-18
Publisert:	RG-1968-530
Stikkord:	Tap av forsørger, Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 18. mars 1968 i ankesak nr. 447/1967.
Parter:	Forsikringsaktieselskapet Samvirke (høyesterettsadvokat Magne Bølviken) mot 1. Bjørg Hansen, 2. Karin Hansen begge med verge, sosialkurator Gunvor Holst (høyesterettsadvokat Anton Ross).
Forfatter:	Lagdommerne Arne Jahren, Jens Fagereng, Erling Haugen
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, Tvistemålsloven (1915) §180, Barnevernloven (1953) §66, Yrkesskadetrygdloven (1958) §42, Bilansvarslova (1961) §4, LOV-1963-04-26-2-§25, Folketrygdloven (1966) §10-11, §18-7

Alf Ragnvald Hansen, født xx.xx.1913, ble 19. februar 1964 drept ved påkjørsel av lastebil A-48701. Avdøde etterlot seg hustru Asta Sofie Hansen, født xx.xx.1915, og døtrene Bjørg, født xx.xx.1949, og Karin, født xx.xx.1951.

A-48701 var ansvarsforsikret i Forsikringsaktieselskapet Samvirke (i det følgende kalt Samvirke). Selskapet har erkjent erstatningsansvar i anledning av ulykken.

Dødsfallet ble av Rikstrygdeverket godkjent som arbeidsulykke etter lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 og enken ble tilstått enkepensjon med kr. 8.000,- pr. år. Avdødes barn ble tilstått forsørgertrygd i medhold av lov av 26. april 1963 om forsørgertrygd for barn, hver med kr. 900,- pr. år.

R.T.V. fremsatte i medhold av §42 nr. 5 i lov om yrkesskadetrygd og §25 i lov om forsørgertrygd krav om at Samvirke skulle refundere utleggene til enken og barna på grunnlag av beregnet kapitalverdi (kontantverdi) av ytelsene. Kapitalverdien av

Side:531

enkepensjonen utgjør etter R.T.V.'s endelige beregning kr. 125.489,- og av barnepensjonene tilsammen kr. 7.362,- (meddelt i brev fra R.T.V. til Regjeringsadvokaten av 31. mars 1966). Disse refusjonsbeløp er etter det opplyste innbetalt av Samvirke til R.T.V.

Asta Sofie Hansen og døtrene Bjørg og Karin v/oppnevnt verge sosialkurator Gunvor Holst anla ved stevning av 21. juni 1965 sak mot Samvirke med påstand om å bli tilkjent erstatning begrenset oppad til differansen mellom ansvarsforsikringens maksimumsbeløp kr. 200.000,- og de fastsatte refusjonsbeløp til R.T.V. tilsammen kr. 132.851,-. Saksøkerne gjorde for byretten gjeldende at de - selv med de ytelser som de var tilstått av R.T.V. - ikke fikk dekket sitt fulle økonomiske tap som følge av forsørgerens død.

Oslo byrett avsa 12. september 1967 dom med denne domsslutning:

«1. Forsikringsaktieselskapet Samvirke dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale til Bjørg Hansen f. 3/12.1949 v/verge sosialkurator Gunvor Holst kr. 9.000 - nitusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra dommens forkynnelse og til betaling skjer.

2. Forsikringsaktieselskapet Samvirke dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale til Karin Hansen f. 20/10.1951 v/verge sosialkurator Gunvor Holst, kr. 12.000 - tolvtusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra dommens forkynnelse og til betaling skjer.

3. Forsikringsaktieselskapet Samvirke frifinnes for fru Asta Sofie Hansens erstatningskrav.

4. Forsikringsaktieselskapet Samvirke frifinnes for å betale saksomkostninger.»

Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner.

Forsikringsaktieselskapet Samvirke har påanket den del av byrettens dom som gjelder Bjørg Hansen og Karin Hansen. Når det gjelder Asta Sofie Hansen er byrettens dom endelig, idet den ikke er påanket av noen av partene.

Samvirke har for lagmannsretten gjort gjeldende:

Selskapet har betalt regress til R.T.V. på grunnlag av en forsørgerpensjon av kr. 900,- pr. år for hvert barn. Etter beregning pr. 1. august 1964 utgjør kapitalverdien av pensjonene kr. 7.362,-. Det er ikke bestridt at selskapet kan avkorte dette beløp i erstatningsansvaret, men selskapet hevder at det ytterligere, krone for krone, må kunne avkorte den virkelige verdi av den barnepensjon (stønad) som er eller vil bli utbetalt. Det er vist til de avgjørelser som er tatt inn i Rt-1964-849 og 1966 839. Det gjaldt her uføretrygd på grunn av personskade, men det er, hevder selskapet, ingen grunn til å behandle forsørgertap på noen annen måte.

Det gjelder her et erstatningskrav i henhold til strl. ikrafttredelseslov §21. Blant de momenter ikraftl. §21 legger vekt på, er hvilket forsørgelsesbehov faktisk er til stede. Det hevdes at barna har vært understøttet av den kommunale barnevernsnemnd på

Side:532

en helt fremragende måte og at de ikke har hatt noe behov for erstatning. Etter at faren var død og hjemmet ble oppløst, ble de først anbrakt hos en halvsøster og deretter, fra 1/7 1965, på Akershus fylkes pikepensjonat i Aurskog. De har her fått alt som de trenger. Etter de opplysninger som foreligger må man gå ut fra at de også vil få det nødvendige inntil de er ferdig med sin utdannelse og kan forsørge seg selv. Det er under disse omstendigheter ikke plass for noen særskilt erstatning som følge av forsørgertapet. Ellers ville barna i virkeligheten få erstatning to ganger. Kommunen kan ikke kreve refusjon av barna og heller ikke av forsikringsselskapet. Kommunens ekstrautgifter er foranlediget av morens forhold - det har vist seg at hun mangler evne til å dra omsorg for barna.

Selskapet har endelig gjort gjeldende at man må se ytelsene til moren og til barna under ett. Det hevdes at den samlede kapitalverdi kr. 132.851,- minst tilsvarer den forsørgelse som avdøde Alf Ragnvald Hansen med sine inntekter ville ha kunnet gi hustru og barn. Erstatning en skal ikke bli større fordi det foreligger trygdeytelser og regress til offentlige myndigheter. Enkeog barnepensjon er den fastsatte form for de offentlige trygdeytelser. Enkepensjonen er - i et hvert fall delvis - også beregnet på barna. Barnas pensjon er ikke stor og en enke vil under vanlige forhold måtte bruke en betydelig del av pensjonen på barna. Trygdeloven ser mor og barn som en enhet og derav følger også at man må se regresskravene og erstatningsoppgjøret i sammenheng. Ellers vil man komme opp i ganske urimelige resultater. Barna må derfor være bundet av erstatningsoppgjøret med moren.

Samvirke har nedlagt denne påstand:

«Forsikringsaktieselskapet Samvirke frifinnes.»

Bjørg Hansen og Karin Hansen har henholdt seg til sine anførsler for byretten og for øvrig gjort gjeldende:

Det vil under normale forhold være naturlig å vurdere enkens og barnas erstatningskrav under ett. Ytelsene i trygdelovgivningen er også fastsatt under hensyntagen til det normale forhold at enken selv tar seg av barna. Ellers ville barnas pensjon bli for liten. Men i vårt tilfelle foreligger ikke den normale situasjon og barna kan derfor ikke være bundet av erstatningsoppgjøret med moren.

Det bestrides ikke at R.T.V. i henhold til loven har krav på regress for sine ytelser i form av et engangsoppgjør på grunnlag av den kapitaliserte verdi. Men oppgjøret mellom R.T.V. og forsikringsselskapet må i alle tilfelle være et endelig oppgjør. Det kan verken av R.T.V. eller Samvirke kreves endret som følge av at trygdeytelsene blir forhøyet ved forandring av loven. De økte trygdeytelser er ikke gitt for å lette ansvarsforsikringsselskapet i skadeoppgjøret. Samvirke kan derfor ikke kreve at økte trygdeytelser skal komme selskapet til gode. Det er henvist til Rt-1967-735.

Når det gjelder spørsmålet om hvilket økonomisk tap barna

Side:533

har lidt som følge av farens død, må der i samsvar med iktrl. §21 tas hensyn til «billighet». Det er nok så at barna hittil har klart seg bra. Men dette skyldes i første rekke Oppegård kommune som på den mest utmerkede måte har oppfylt sine plikter etter barnevernsloven. Men det ville være ganske urimelig om kommunens ytelse skulle frita Samvirke for ansvar. Når det gjel der spørsmålet om faren ville ha maktet å skaffe barna tilsvarende ytelser må utgangspunktet være at faren var en meget god forsørger og at han ville ha gjort alt for å skaffe barna en skikkelig utdannelse. Og hvis bare viljen er til stede, blir det i et hjem som regel alltid en utvei.

Bjørg Hansen og Karin Hansen har nedlagt denne påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes, dog med den endring at ankemotpartene tilkjennes delvise saksomkostninger for byretten, og

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Under ankeforhandlingen har barnas verge, sosialkurator Gunvor Holst, og sosialsjef Alf Leira, Oppegård, gitt forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten skal først komme med noen supplerende bemerkninger til den faktiske beskrivelse som er gitt i byrettens dom.

Asta Sofie Hansen ble umiddelbart etter mannens død innlagt i et kursted for kvinnelige alkoholikere. Etter at hjemmet dermed faktisk var oppløst, overtok Oppegård barnevernsnemnd omsorgen for de to barn. De ble til å begynne med anbrakt hos en gift halvsøster, fru Dyvik. Fra 1. juli 1965 har de vært anbrakt i Akershus fylkes pikepensjonat i Aurskog. Aldersgrensen for opphold i pensjonatet er 18 år, men pikene kan regne med å få bli der ut over denne grense hvis oppholdet kan kombineres med deres utdannelse. Pikene har gjennomgått folkeskole og ungdomsskole i Aurskog. Det er meningen at Bjørg skal utdanne seg som lærer i formgivning eller som arbeidsterapeut, det blir kanskje helst det siste. Hun har gjennomgått fylkets husflidsskole på Sørumsand, men kan ikke regne med å være ferdig med sin utdannelse på 3 år. Karin går foreløbig på ungdomsskole. Det er tanken at hun skal utdanne seg som barnepleierske.

Oppholdet i pikepensjonatet koster kr. 900,- pr. måned for hver av pikene. Utgiftene dekkes av barnevernsnemnda (kommunen) i henhold til barnevernsloven. Barnevernsnemndas totale utgifter til barna utgjør for tiden 19. februar 1964-31. desember 1967 kr. 74.633,-. Beløpet omfatter foruten opphold også klær og andre fornødenheter. Kommunen har på sin side tatt til inntekt den trygd (pensjon) som barna har fått utbetalt, dog slik at pensjonen i den tid barna var anbrakt hos fru Dyvik ble utbetalt direkte til denne. I tillegg til barnas pensjon har kommunen fått refundert kr. 200,- pr. måned av morens pensjon i henhold til bestemmelse av fylkesmannen i samsvar med barnevernslovens §66. I alt har kommunen mottatt i barnepensjon og refusjon fra moren kr. 11.916,-.

Side:534

Morens pensjon er fra 1. januar 1967 forhøyet til kr. 9.600,- pr. år.

Barna ble som før nevnt etter farens død tilstått forsørgerpensjon med kr. 900,- pr. år. Fra 1. januar 1966 ble denne pensjon forhøyet til kr. 1.200,- pr. år. Fra 1. januar 1967 ble forsørgertrygden inkorporert i folketrygden. I samsvar med folketrygdlovens §10-11 ble den eldste datter Bjørg fra 1. januar 1967 tilstått en pensjon kr. 2.160,- pr. år, den yngste Karin kr. 1.350,- pr. år. De samlede pensjonsytelser til barna utgjør pr. 31. desember 1967 tilsammen kr. 9.366,-. Barnepensjon i henhold til folketrygdloven opphører når barnet fyller 18 år, d.v.s. for Bjørgs vedkommende fra 31. desember 1967. Bjørg er imidlertid fra 1. januar 1968 tilstått en spesiell pensjon etter lov om yrkesskadetrygd med kr. 160,- pr. måned. Denne pensjon kan søkes så lenge hun går på skole. - Den yngste datter Karin vil fra 1. januar 1968 inntil hun fyller 18 år (20. oktober 1969) få barnepensjon etter folketrygdloven med kr. 2.360,- pr. år. Etter dette tidspunkt vil hun, hvis hun går på skole, kunne søke om den spesielle pensjon etter lov om uførhetstrygd.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

Etter strl. iktrl. §21 kan den som ved dødsfall er berøvet sin forsørger, under nærmere angitte vilkår, tilkjennes erstatning hos den erstatningspliktige. Retten forstår denne bestemmelse slik at enhver som mister sin forsørger har et selvstendig erstatningskrav mot den erstatningspliktige. Den som mister sin forsørger vil i mange tilfelle få stønad av de offentlige trygder. Trygdens ytelser kan som regel kreves refundert hos den erstatningspliktige. Dette gjelder således de trygder det her er tale om, jfr. lov om uførhetstrygd §42 nr. 5, lov om forsørgertrygd av 26. april 1963 §25 og folketrygdlovens §18-7. På den annen side følger det av de nevnte lovbestemmelser at trygdens regresskrav ikke medfører noen innskrenkning i de alminnelige erstatningsregler, d.v.s. skadevolderens ansvar skal fastsettes som om trygden ikke eksisterte. Om det etter trygdeloven er en viss sammenheng mellom de ytelser som tilstås en enke og hennes barn, må dette være uten betydning i forhold til den erstatningspliktige. At det i mange tilfelle kan være praktisk å fastsette erstatninger for en enke og hennes barn under ett, slik som f.eks. er skjedd i det tilfelle som er nevnt i Rt-1967-735 må i denne forbindelse være uten betydning. Lagmannsretten legger til grunn at spørsmålet om de to piker skal tilkjennes erstatning, må avgjøres selvstendig for hver av dem.

Når det gjelder fastsettelsen av erstatningen for barna tar lagmannsretten som utgangspunkt at Alf Ragnvald Hansen ved sin død var ca. 50 år gammel. Han var grunnarbeider og hadde i en årrekke vært ansatt i entreprenørfirmaet O. Gravem A/S. Hans årsinntekt utgjorde i 1963 ca. kr. 20.000,-. Han var uformuende. Det vil her som ellers bero på en rekke usikre faktorer hvordan forholdene hadde utviklet seg hvis Hansen hadde fått leve. Retten legger imidlertid til grunn at han i dag uten særlig

Side:535

vanskelighet ville ha kunnet tjene kr. 25-26.000,- pr. år, og at han ville vært i stand til å skaffe barna vanlig oppfostring og utdannelse også ut over 18 års alderen. Det er opplyst at han var en meget solid forsørger.

Stillingen for barna ble etter farens død spesielt vanskelig på grunn av at moren var alkoholiker og ute av stand til å ta seg av dem. Hjemmet ble umiddelbart etter dødsfallet oppløst. Det er nok så at barna etter farens død har vært tatt hånd om av barnevernsnemnda på en helt utmerket måte. Det kan likevel ikke være tvilsomt at deres stilling ble vesentlig endret ved farens død. Det er blant annet opplyst at de som følge av dødsfallet faktisk ble satt et år tilbake i sin skolegang. De har nå fylt henholdsvis 18 og 16 år. Det vil fortsatt kunne trekke ut flere år før de fullt ut kan forsørge seg selv. Det er sannsynlig at de fortsatt vil kunne være på pikepensjonatet, men man kan ikke se bort fra at de under sin læretid for en kortere eller lengre periode må underbringe seg selv. Retten legger i denne forbindelse vekt på at deres skolegang er forsinket og at det derfor vil drøye før de kan komme ut i arbeidslivet. Overgangen kan i alle tilfelle bli en økonomisk påkjenning for dem. Det må tas hensyn hertil ved erstatningsfastsettelsen.

På den annen side er det på det rene at barna etter farens død har vært underholdt av barnevernsnemnda som i den anledning har hatt meget betydelige uttellinger. Kommunen har på sin side kunnet ta til inntekt de trygdeytelser som barna har mottatt, likesom den har fått noen refusjon av moren. Spørsmålet blir så hvilken vekt man skal legge på disse omstendigheter ved erstatningsfastsettelsen.

Lagmannsretten antar at Samvirke under de foreliggende omstendigheter må ha krav på at det gjøres fradrag for de trygde- beløp som er eller vil bli utbetalt til barna. Pr. 31. desember 1967 er i alt utbetalt kr. 9.366,-. Hertil kommer pensjon til Karin fra 1. januar 1968 til 20. oktober 1969 da hun fyller 18 år, ca. kr. 4.360,-, tilsammen ca. kr. 13.726,-.

Barnepensjonen etter folketrygdloven opphører når barna fyller 18 år, men begge piker har mulighet for etter søknad å oppnå en spesiell pensjon etter lov om yrkesskadetrygd (f.t. kr. 160,- pr. måned), så lenge de går på skole. Retten har lagt en viss vekt på dette forhold.

Trygdeytelsene er imidlertid ikke det vesentlige i saken. De utgjør bare en liten del av de beløp Oppegård kommune gjennom barnevernsnemnda har ytet til oppfostring av barna. Etter fradrag av de innkasserte trygdebeløp og refusjon fra moren utgjør kommunens utlegg fremdeles over kr. 60.000,-. Dette beløp kan ikke kreves refundert av barna, Samvirke eller andre. Det gjelder her en sosial utgift som påligger kommunen etter barnevernsloven. Retten forstår den foreliggende rettspraksis slik at det ved fastsettelse av erstatning etter billighet for tap av forsørger kan tas et visst hensyn til ytelser av denne art, selv om det ikke blir spørsmål om fradrag krone for krone.

Side:536

Slik som saken foreligger for lagmannsretten - pikene har godtatt byrettens dom - finner retten det tilstrekkelig å fastslå at erstatningen etter rettens skjønnsmessige vurdering på grunnlag av de forskjellige omstendigheter, ikke bør settes lavere enn fastsatt av byretten: kr. 9.000,- til Bjørg og kr. 12.000,- til Karin. Byrettens dom vil derfor bli å stadfeste.

Anken har ikke ført frem og retten finner at den ankende part i samsvar med lovens hovedregel, jfr. tvml. §180, første ledd, bør erstatte motpartene saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 1.000,-. Det er ikke grunnlag for å endre byrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Byrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.

I erstatning for saksomkostninger ved lagmannsretten betaler Forsikringsaktieselskapet Samvirke til Bjørg Hansen og Karin Hansen i fellesskap v/verge Gunvor Holst 1.000,- - ettusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av byrettens dom (dommer Knut Glad):

- - -

Den 19. februar 1964 ble Alf Ragnvald Hansen født xx.xx.1913, drept ved påkjørsel av en betongblanderbil, A-48701, ansvarsforsikret i Forsikringsaktieselskapet Samvirke. Hansen holdt på med et graverarbeid for det entreprenørfirma hvor han var ansatt. Han befant seg nede i en grøft i Brobekkveien, da bilen kom kjørende fra østre Akers vei og inn i Brobekkveien, hvor den kjørte ned i grøften og traff ham i hodet. Bilføreren vedtok bot for uaktsom kjøring.

Alf Ragnvald Hansen etterlot seg hustru, Asta Sofie Hansen f. 14/10 1915, og to umyndige døtre, Bjørg f.3/12 1949 og Karin f.20/10 1951. - - -

Retten skal bemerke:

Hjemmelen for det foreliggende erstatningskrav er bilansvarslovens §4, jfr. straffelovens ikrafttredelseslov §21. Etter lov om yrkesskadetrygd §42 nr. 5 skal erstatningen i det foreliggende tilfelle fastsettes etter lovgivningens alminnelige regler, dog slik at erstatningskravet faller bort for et beløp svarende til R.T.V.s utgifter og ansvar, dette vil her si verdien av R.T.V.s pensjonsytelser.

Siden det er begjært fastsatt erstatning for forsørgertapet for hver enkelt av saksøkerne, finner retten å burde gjøre dette. Den finner videre at det må være riktig å ta utgangspunkt i situasjonen ved dødsfallet og å anslå tapet fra da og fremover, bl.a. fordi R.T.V.s ytelser løper fra dødsfallet.

Avdøde Alf Ragnvald Hansen var født xx.xx.1913 og var altså 50 år gammel da han ble drept ved ulykken den 19. februar 1964. Han var grunnarbeider og hadde i det siste året tjent ca. kr. 20.000,-. Han ble for

Side:537

året 1963 lignet etter antatt inntekt kr. 17.700,- i kl. 4. Det foreligger erklæring fra hans tidligere arbeidsgiver om at hans årslønn idag ville ha ligget på kr. 25-26.000,-.

Avdøde etterlot seg altså hustru på 48 år og to døtre på henholdsvis 14 og 12 år.

Den pensjon som hustruen får fra R.T.V. er nå kr. 8.000,-, men stiger med det aller første til kr. 9.000,-. Vanligvis blir pensjonen regulert opp ved stigning i prisindeksen. De er derfor temmelig verdifaste. Pensjonen løper i hustruens levetid medmindre hun gifter seg igjen. Retten er enig med saksøkte i at denne enkepensjon må gi dekning for hustruens forsørgertap. På den annen side finner retten at det ikke er grunn til å sette tapet lavere. Det er etter det opplyste ikke sannsynlig at hustruen vil kunne ta seg skikkelig lønnet arbeide, og om mannen hadde levet og kanskje tjent bedre, må man regne med at leveomkostningene ville stige tilsvarende. Det forsørgertap som hustruen har fått dekket, synes å passe godt med livrenteberegninger som saksøkte har fremlagt og som f.eks. viser at nettopremien for en straks begynnende livrente på kr. 10.000,- årlig opphørende ved 70 år for en mann som fyller 51 år, er kr. 126.235,-.

Retten er derfor blitt stående ved at erstatningen til hustruen passende kan settes til kontantverdien av pensjonsytelsen til henne, kr. 125.439,-, slik at hun altså ikke har krav på mer.

Når det gjelder døtrene, må ansettelsen av deres forsørgertap bli svært skjønnsmessig. Retten må være enig med saksøkte i at det ikke er særlig grunn til å anta at faren, om han hadde levet, ville ha maktet å skaffe bedre økonomiske forhold for døtrene enn de har nå, med den utmerkede omsorg de er gjenstand for fra Oppegård kommunes side. Retten er enig i at det bør tas noe hensyn til dette ved tapsansettelsen. Domstolene har i en viss utstrekning tatt slike hensyn. På den annen side er det klart at morens manglende evne til å ta seg av døtrene vanskeliggjør deres økonomi. Dette mener retten at det må tas hensyn til, idet det i en viss grad har sammenheng med mannens bortgang. Retten tar også noe hensyn til at en del av døtrenes tap må anses dekket ved at deres mor som forsørgelsespliktig trekkes kr. 200,- pr. måned i sin pensjon.

Retten er kommet til at døtrenes forsørgertap passende kan settes til kr. 2.000,- pr. år for hver fra farens død og inntil 21 år. Dette betyr da for Bjørg kr. 12.000,- og for Karin kr. 16.000,-, tilsammen kr. 28.000,-. Når herfra trekkes kontantverdien av R.T.V.s ytelser til disse to, kr. 7.362,-, fremkommer samlet resttap kr. 20.688, som avrundes til kr.21.000,- og fordeles med kr. 9.000 på Bjørg og kr. 12.000,- på Karin.

Saksøkte vil etter dette bli tilpliktet å betale Bjørg Hansen kr. 9.000,- og Karin Hansen kr. 12.000,- begge ved deres verge, sosialkurator Gunvor Holst. Forøvrig vil saksøkte bli å frifinne. - - -