RG-1968-606

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1968-04-09
Publisert:	RG-1968-606
Stikkord:	Krav om underholdningsbidrag
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 9. april 1968 i ankesak nr. 152/1967
Parter:	A (advokat Olav Leira) mot fru A (advokat Leif Dybdahl).
Forfatter:	Lagdommer Harald Diesen, hjelpedommer Rolf Theisen, byrettsdommer Henrik Greve Hartmann
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §423, Ekteskapsloven (1918) §56, §59, Ekteskapsloven (1918)

Fru A og A giftet seg i mars 1941. De fikk 2 barn, en datter født i 1941 og en sønn født i 1944. I 1959 ble ektefellene enige om å søke separasjon, og dette ble meddelt ved bevilling av fylkesmannen i Nord-Trøndelag, datert 22. desember 1959. I november 1966 søkte de begge om skilsmisse, hvilket ble gitt ved fylkesmannens bevilling av 8. desember samme år.

Partene var på forhånd blitt enige om de nærmere vilkår for separasjonen, som ble inntatt i deres begjæring til fylkesmannen, og søknaden herom inneholder de nødvendige bestemmelser i så henseende. De gikk i korthet ut på at mannen skulle beholde den felles boligeiendom, hvor begge barna skulle fortsette å bo, hustruen skulle ikke bidra til deres underhold, men skulle heller ikke på sin side motta noe underholdsbidrag. Bestemmelsen herom er formulert slik:

«Hustruen, som er i arbeid og forsørger seg selv frafaller krav på underholdningsbidrag.»

Fellesboet skulle søkes delt i minnelighet.

Den 17. februar 1964 ble fru A rammet av en hjerneblødning.

Side:607

Hun ble innlagt på sykehus, og etter å være utskrevet derfra har hun fortsatt vært arbeidsudyktig. Hun er dog ikke erklært vanlig arbeidsufør, men i påvente av dette oppebærer hun «attføringspenger» med kr. 18,- pr. dag, andre inntekter har hun ikke.

I november 1966 tok fru A opp spørsmålet om underholdsbidrag fra mannen, men A ville ikke gå med på det og i juni 1967 reiste hun ved Stjør- og Verdal herredsrett sak mot A til fastsettelse av underholdsbidrag.

Den 24. oktober 1967 avsa herredsretten dom med slik domsslutning:

«1. A tilpliktes å betale underholdsbidrag til fru A med 150 - ethundreogfemti - kroner pr. måned og skal erlegge dem forskuddsvis den første i hver måned, å regne fra 1/10-1967.

2. A frifinnes for å betale erstatning for saksomkostninger.»

A har påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Han er i den anledning meddelt Justisdepartementets bevilling til fritagelse for rettsgebyrer. Fru A har tatt til gjenmæle, og etter begjæring er advokat Leif Dybdahl i medhold av tvistemålslovens §423 annet ledd 1. punktum oppnevnt som prosessfullmektig for henne.

Under ankeforhandlingen har begge parter avgitt forklaring og det er avhørt ett vitne. I faktisk henseende står saken i vesentlig samme stilling som for herredsretten, hvis fremstilling man henviser til.

A hevder at herredsretten tar feil når den anser seg ubundet av den avtale partene inngikk i forbindelse med separasjonen. De ble da enige om at fru A ikke skulle ha underholdsbidrag, og etter ekteskaps-lovens §59 annet ledd kan denne bare fravikes dersom den er «åpenbart ubillig». Det kan man imidlertid ikke si om partenes avtale i forbindelse med separasjonen.

Det var hustruen som brøt ut av ekteskapet. Hun hadde da separasjonen ble gitt allerede i lengre tid bodd utenfor hjemmet, og forsømt sine plikter der. Ved separasjonen overtok mannen alene omsorgen for barna, og det var da ikke mer enn rimelig at hustruen på sin side ga avkall på enhver form for bidrag. Hun hadde ikke på forhånd noen utdannelse som hun var blitt avskåret fra å utnytte og hennes ervervsevne var heller ikke på annen måte redusert som følge av ekteskapet. Tvert imot fikk hun mens dette ennå besto, lønnede stillinger i Levanger, og var i full virksomhet til sykdommen rammet henne. Andre «særlige grunner» forelå heller ikke til å yte henne bidrag, og dermed er det klart at vilkårene etter ekteskapslovens §56 annet ledd ikke var til stede for å pålegge mannen bidragsplikt. Dette er imidlertid en avgjørende forutsetning for at man skal kunne fravike en inngått avtale, noe herredsretten imidlertid har oversett.

Spørsmålet om frafallelsen av bidrag er «åpenbart ubillig» må også sees i lys av de sosiale trygdeordninger som fru A nyter godt av, og det må ansees på det rene at hun i tilfelle av at hennes arbeidsuførhet blir definitivt fastslått vil oppebære ytelser som hun kan klare seg med.

Side:608

A nedlegger slik påstand:

«1. A frifinnes for å betale underholdsbidrag til fru A.

2. Fru A dømmes til å betale saksomkostninger til A og rettsgebyr til det offentlige.»

Fru A hevder at herredsrettens avgjørelse er riktig. Hennes sykdom har fullstendig endret de faktiske forutsetninger som lå til grunn for separasjonsavtalen. Den gang hadde hun en lønnet stilling som ga henne et rimelig utkomme og dette kommer også til uttrykk i separasjonsbegjæringen.

Nå er hun satt helt ut av ervervslivet og har alene de sparsomme sosiale trygder å falle tilbake på. Etter de undersøkelser hun har vært gjennom må det ansees på det rene at hennes arbeidsuførhet er varig, men om hun likevel skulle bli ervervsdyktig igjen, så har A full adgang til å få et pålagt bidrag opphevet eller revidert i samsvar med den nye situasjon.

Det er ikke lovens forutsetning at avtalens ubillighet må være tilstede ved selve separasjonen. Gjennom rettspraksis er det fastslått at også senere endringer i partenes økonomiske stilling m.v. kan gi grunnlag for å fravike avtalen.

Heller ikke kan man bygge på at fru A på separasjonstiden ikke fylte lovens vilkår for å få underholdsbidrag. Hun hadde levet i ekteskap med A fra hun var 19 til hun var 38 år gammel, altså nettopp i de år da man innarbeider seg i et bestemt yrke. Det var ikke mulig for henne nå å innhente det hun på den måten hadde mistet.

At hun allerede før separasjonen flyttet hjemmefra skyldtes uholdbare forhold i hjemmet, særlig mannens alkoholmisbruk, som i lengden ble uutholdelig for henne. Han hadde ved en anledning også gjort seg skyldig i utroskap, og i virkeligheten var hun den krenkede part i forholdet.

Fru A nedlegger slik påstand:

«1. Stjør- og Verdal herredsretts dom av 24/10-1967 stadfestes.

2. A tilpliktes å erstatte det offentlige saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten legger ingen vekt på den passus i separasjonsvilkårene hvoretter fru A fraskrev seg underholdsbidrag fordi hun «er i arbeid og forsørger seg selv». Dette leser man alene som en konstatering av de faktiske forhold, som hverken stiller henne verre eller bedre enn den aktuelle situasjon i seg selv tilsier.

At denne er radikalt forverret siden separasjonen finner man uten videre klart. Det synes å være grunn til å frykte for at fru A's tilstand blir varig, men dette er av underordnet betydning, idet bidragsspørsmålet vil kunne tas opp på ny dersom hun likevel gjenvinner sin arbeidsførhet, helt eller delvis. For så vidt skulle forholdene ligge til rette for å tilkjenne henne underholdsbidrag av mannen, men det er også andre momenter som kommer i betraktning, og man legger særlig vekt på den lange tid ektefellene har vært fra hverandre.

Da fru A ble rammet av hjerneblødning, sto ekteskapet

Side:609

fremdeles ved lag, idet partene alene var separert. Samme situasjon forelå da hun i november 1966 tok opp kravet om underholdsbidrag, idet skilsmissen først ble meddelt i desember samme år. Kravet ble forøvrig tatt opp noenlunde samtidig med skilsmissebegjæringen, og fru A ønsket fra først av at det skulle avgjøres av fylkesmannen. Det er derfor mulig at det var bidragsspørsmål et som førte til at hun ønsket lovformelig skilsmisse fra mannen.

Lagmannsretten legger imidlertid liten vekt på disse forhold. Det avgjørende må være hvor lenge ektefellene faktisk har levet atskilt.

Med tanke på det har retten prøvd å tidfeste det faktiske samlivsbrudd, men dette har vist seg nokså vanskelig. Partene har en temmelig uklar erindring om forholdet, noe som kan henge sammen med at ektefellene antagelig var kommet på avstand fra hverandre allerede før fru A skaffet seg egen hybel i X. Når hun tok seg arbeid utenfor hjemmet, var det vel til å begynne med for å støtte opp under familiens økonomi, men retten får inntrykk av at det etterhånden også tilfredsstillet et ønske hos henne om å føre en mer selvstendig tilværelse. Når hun så til slutt innrettet seg med egen bolig, kom det som resultatet av en gradvis utvikling.

Retten finner imidlertid etter det som er kommet frem å burde regne med at hustruen før separasjonen hadde levet 2 à 3 år borte fra hjemmet.

Også separasjonsvilkårene vitner om at partene på forhånd var kommet nokså langt bort fra hverandre. Av det tidligere fellesskap ble det intet tilbake, hverken i forholdet til barna eller rent økonomisk, og det er grunn til å tro at begge ektefeller fant ordningen naturlig, idet de kom til enighet uten særlige vanskeligheter.

Den utvikling som førte frem til samlivsbruddet tyder også på at ingen av ektefellene følte seg «krenket» i ekteskapslovens forstand, og fru A kan nå vanskelig støtte sitt krav ved anførsler om dårlig forhold fra mannens side så lenge de levet sammen. Heller ikke kan man bygge på at hennes ervervsmuligheter var forringet som følge av ekteskapet. Hun hadde ved separasjonen hatt eget arbeid i flere år, og man har intet holdepunkt for at hun som ugift ville ha hatt vesentlig bedre inntektsforhold. I det hele må man nå avstå fra alle forsøk på en ny vurdering av separasjonsvilkårene slik de ble avtalt i 1959.

Situasjonen nå er da den at partene i omkring 10-12 år har levet hvert sitt liv, uten noen tilknytning til hverandre av praktisk eller annen art. De har innrettet sin tilværelse hver etter sitt hode og må praktisk sett betraktes som fremmede mennesker overfor hverandre. Dette er et resultat av hustruens ønsker like meget som av mannens, og under slike omstendigheter, er det liten grunn til at hustruen når ulykken rammer henne helt eller delvis skal velte de økonomiske byrder over på mannen.

Man skal for fullstendighets skyld tilføye at det ikke finnes

Side:610

noe holdepunkt for å sette hennes sykdom i forbindelse med psykiske påkjenninger i forbindelse med ekteskapet eller oppløsningen av dette.

Etter foranstående finner lagmannsretten ikke grunnlag for å pålegge A bidragsplikt til fru A.

Saken har voldt tvil, og retten finner det særlig rimelig at fru A ønsket å forsvare herredsrettens domsresultat for lagmannsretten. Man finner derfor etter omstendighetene ikke å burde pålegge henne å erstatte A sakens omkostninger jfr. tvistemålslovens §172 annet ledd og §180 annet ledd.

Dommen er enstemnug.

Domsslutning:

A frifinnes.

Erstatning for saksomkostninger ved herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig P. Buxrud):

Fru A, f. xx.xx.1921, bopel Y, ble 22.3. 1941 viet til A, f. xx.xx.1913, bopel Z. Vanlig felleseie ble etablert. I ekteskapet er det to barn, - - - født xx.xx.1941, nå gift med en grenader i Flyvåpenet og - - -, f. xx.xx.1944, som også er gift og arbeider nå ved - - -.

Ektefellene ble separert ved bevilling av 22.12. 1959 fra fylkesmannen i Nord-Trøndelag og skilt ved dennes bevilling av 8.12. 1966.

I separasjonsbevillingen av 19.12. 1959, underskrevet av ektefellene, heter det: «Hustruen, som er i arbeid og forsørger seg selv, frafaller krav på underholdsbidrag.» Videre ble man enige om at foreldremyndigheten over barna skulle gis faren og at moren ikke skulle betale bidrag til barnas underhold. Fellesboet ble delt. - - -

Retten skal bemerke:

Ordlyden i ekteskapslovens §59 annet ledd tyder på at bestemmelsen kun angår de tilfelle hvor avtalen mellom ektefellene var «åpenbart ubillig» den gang den ble inngått og ikke angår de tilfelle hvor en senere endring i ektefellenes økonomi kunne gjøre en revisjon ønskelig. Imidlertid går rettspraksis i motsatt retning, slik at bestemmelsen også omfatter de tilfelle hvor avtalen har blitt åpenbart urimelig på grunn av at ektefellenes økonomiske forhold har endret seg etter avtaletidspunktet, jfr. Rt-1940-169.

Retten har funnet at den sykdom som har rammet fru A har endret hennes ervervsevne. Videre at avtalen av 19.12. 1959 nettopp pointerer at da hun er «i arbeid og forsørger seg selv» frafaller hun underholdsbidrag. Når man ser hen til fru A's økonomiske forhold i dag, må avtalen av 1959 karakteriseres som «åpenbart ubillig». Således vil ekteskapslovens §59 annet ledd komme til anvendelse, og avtalen av 1959 settes ut av betraktning. - - -