RG-1969-130

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1968-03-30
Publisert:	RG-1969-130
Stikkord:	Hjelpeintervensjon i skiftesaker
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 30. mars 1968 i ankesak nr. 28/1965.
Parter:	Knut Maristuen (høyesterettsadvokat Nicolay Berg), hjelpeintervenienter 1. Lars Kvenshagen, 2. Anders Reknes (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt) mot Øye Vestfjell v/styrets formann (høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud).
Forfatter:	Lagdommerne K. Strømsted, Sverre Tessem, Arne Jahren
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §107, §286, §287, §362, §366, §367, §384, §388, §74, §75, §85, Jordskifteloven (1950) §100, §108

I brev av 2/7-1965 til jordskiftedommeren i Vestoppland krevet styret for Øye Vestfjell grenseoppgang i medhold av jordskifteloven. Øye Vestfjell er et sameie i høyfjellet i Øye i Vang med ca. 30 eiere og rettighetshavere. Naboer er eiendommer i Vang (Oppland fylke), i Hemsedal (Buskerud fylke) og i Borgund - nå Lærdal (Sogn og Fjordane fylke).

Mot vest støter Øye Vestfjell mot Nystuen. Mellom disse eiendommer ble det i Valdres herredsrett 18/7-1945 inngått et forlik som fastsatte grensen sydover til Suletinden. Fra Suletinden sør-østover støter Øye Vestfjell til Maristuen i Borgund (Lærdal). Det er nå enighet om grensen fra Suletinden til Søre Sul. Herfra og videre sør- og østover så langt som til Kyrkjenosi er det imidlertid tvist.

Øye Vestfjell hevder at grensen går fra Søre Sul til Store Jøkuleggi og derfra til Kyrkjenosi, mens Maristuen hevder at grensen går i rett linje eller i bue mellom Søre Sul og Kyrkjenosi, således at Store Sulevann i det vesentlige blir beliggende på Maristuens grunn og ikke på Øye Vestfjells grunn.

Grensen mot de tilstøtende eiendommer i Kljådalen/Mørekvam sameier er uomtvistet. Denne går fra Store Jøkuleggi i rett linje til Kyrkjenosi (over sørøstenden av Store Sulevann) og videre i rett linje til Skoddetind. Kljådalen/Mørekvam sameier gjør ikke krav på noe område nordvest for denne linje og hverken Øye Vestfjell eller Maristuen gjør noe krav sydøst for

Side:131

denne grenselinje. For Kljådalen/Mørekvam må det være det samme hvem som er eier på den andre siden av grensen.

Om grensen videre nordøstover mellom Øye Vestfjell og Belgen-Skakadalen sameie i Vang over Tverrfjell og Ljøtebotteggi var det uenighet, men grensen ble fastsatt av Vestoppland jordskifterett ved kjennelse av 23/9-1964 og er ikke påanket.

Øye Vestfjells nordre grense mot eiendommer i Vang - en grense som i det vesentlige går mot heimliene - er heller ikke omtvistet.

9/9-1929 ble det mellom Nystuen og Maristuen inngått en overenskomst om grensen mellom de to eiendommer i fjellet. Det heter i overenskomsten:

«Fra det i udskiftning afødt xx.xx.1827 beskrevne sidste merkepunkt ved en stor sten tæt under kongeveien ved søndre kant af Murklophaugen går grensen i ret linie til Høieste top af Suletind, derefter i ret linie til høieste punkt i Søre Suul, d.v.s. Sd. Suul fj. og derfra til høieste punkt i Jøkuleggen.»

Senere, 18/7-1945, ble det - som det fremgår av foranstående - inngått forlik mellom Øye Vestfjell og Nystuen om grensen mellom disse to eiendommer. Etter dette forlik går ikke Nystuen lenger sørover enn til Suletinden.

Vestoppland jordskifterett avsa 4. september 1964 kjennelse i tvist om grensen mellom Øye Vestfjell og Maristuen på strekningen Søre Sul (Store Jøkuleggi) - Kyrkjenosi med slik slutning:

«Siste ledd i grensebeskrivelsen inntatt i overenskomst av 9/9-1929, mellom daværende eier av Nystuen i Vang, Anders K. Nystuen på den ene siden og daværende eier av Maristuen i Borgund, fru Sara Maristuen, på den andre siden, skal forstås slik at grensa mellom disse to eiendommer skal trekkes bent fra høyeste punkt i Søre Sul til høyeste punkt i St. Jukleggi.»

Den «trekant» som utgjøres av Søre Sul - Store Jøkuleggi - Kyrkjenosi blir derved Øye Vestfjell tilhørende. Jordskifteretten bygger vesentlig på en fortolkning av forliket av 1929 mellom Nystuen og Maristuen.

Om saksforholdet henvises for øvrig til kjennelsens grunner og det forut for denne protokollerte.

Knut Maristuen, som eier av Maristuen gnr. 85, bnr. 1 i Lærdal har i rett tid påanket kjennelsen til lagmannsretten.

Han har nedlagt slik påstand:

«1. Grensen mellem Maristuen, gno 85, bno. 1 i Lærdal og Øye Vestfjell i Vang trekkes i rett linje fra omforenet punkt på Søre Sul (1706 m.o.h.) til Kyrkjenøsi (1687).

2. Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger til den ankende part for Lagmannsretten.»

Øye Vestfjell har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

«1. Jordskifterettens kjennelse stadfestes.

2. Knut Maristuen dømmes til å betale saksomkostninger til Øye Vestfjell v/styrets formann.»

Side:132

Ved prosesskrift av 5/6-1967 har h.r. advokat Trampe Kindt på vegne av Lars Kvensagen, eier av gnr. 28, bnr. 1 og Anders Reknes, eier av gnr. 28, bnr. 3, begge Borgund i Lærdal, erklært hjelpeintervensjon til støtte for Knut Maristuen. De mener å være eiere av - eller i hvert fall sameiere med Knut Maristuen - i det omtvistede område.

De hevder at det er en feil at de ikke ble stevnet som selvstendige parter av jordskifteretten all den stund grensen mellom Øye Vestfjell sameie og grunneiere i Borgund skulle fastsettes.

På grunn av at Øye Vestfjell alene oppga Borgund kommune som part, har de 2 nevnte grunneiere tidligere trodd at kommunegrensen ville følge eiendomsgrensen og at det var kommunen som skulle møte som part. Under jordskifteretten ble imidlertid kommunen avvist som part, og den eneste grunneier som rakk å melde seg, var Knut Maristuen. Han møtte imidlertid først 4. september - samme dag som det ble avsagt kjennelse mot ham.

Det er grunn til å anta at partene fra Borgund ikke er lovlig innkalt, at heller ikke Knut Maristuen har fått lovlig frist til forberedelse samt at det er oppstått misforståelse med påstanden og pådømmelsen av saken.

Det riktige vil derfor være at jordskifterettens kjennelse ble opphevet og at samtlige interesserte fikk anledning til å møte i jordskifteretten og til der å gjøre sine synspunkter gjeldende.

For å være sikker på å få realiteten prøvet i sin fulle bredde har partene 1. juni 1967 begjært jordskiftesak reist ved Indre Sogn jordskifterett. Denne begjæring viser at partene i Borgund har en rettslig interesse som berettiger dem til å opptre som hjelpeintervenienter i denne sak og at de har rett til å begjære nærværende sak stanset etter Tl. §107.

Det fremheves at jordskifterettens grensefastsettelse bygger på en ordfortolkning av forliket mellom Nystuen og Maristuen av 9/9-1929. Bakgrunnen for forliket var imidlertid å vise at dette fjellområde var privat-eiendom og ikke statsalmenning, og ble inngått i et møte for Høyfjellskommisjonen. Grensen må imidlertid fastsettes på grunnlag av bruken fra begge bygder i dette område og ut fra topografiske hensyn.

Knut Maristuens forgjenger, Sara Maristuen, som underskrev forliket, hadde for øvrig ingen rett til å inngå forlik med virkning for partene i Borgund.

Kvensagen og Reknes har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

A. Nærværende sak stanses midlertidig inntil det foreligger avgjørelse av Indre Sogn jordskifterett om grensen i dette område mellom Øye Vestfjell og Lars Kvenshagen og Anders Reknes samt Knut Maristuen.

B. Vestopplands jordskifteretts kjennelse av 4/9-1964 oppheves og saken henvises til fornyet behandling i jordskifteretten.

Side:133

Subsidiært:

Grensen mellom Maristuen gnr. 85 bnr. 1 i Borgund, Lærdal og Øye Vestfjell i Vang blir å fastlegge ut fra gammel bruk, topografiske forhold og øvrige foreliggende opplysninger.

I begge tilfelle:

Hjelpeintervenientene tilkjennes sakens omkostninger hos Øye Vestfjell.»

Ankemotparten, Øye Vestfjell, har protestert mot hjelpeintervensjon fra Kvenshagen og Reknes til støtte for Maristuen.

De gjør gjeldende at betingelsene herfor etter Tl. §75 ikke foreligger. De har ikke rettslig interesse i at den ene av partene vinner. Hjelpeintervenientene påstår å være eiere - subsidiært medeiere - av det omtvistede område. De har således krav i strid med begge parter i saken. Det er ingen støtteaksjon som innledes. Hvis de vil opptre, må de reise intervensjonssøksmål etter Tl. §74. At det ikke er hjelpeintervensjon bekreftes av det faktum at det er uten rettslig interesse for Kvenshagen og Reknes hvem som vinner saken, den ankende part eller ankemotparten. Kravet til «rettslig interesse» i Tl. §75 knytter seg til domsresultatet - ikke til uttalelser som kan fremkomme og som kan få betydning for deres rettsstilling, jfr. Rt-1961-757.

Kravet om hjelpeintervensjon må avvises fordi søksmålet i realiteten er et hovedintervensjonssøksmål og dette ikke er innledet for første instans.

Det anføres for øvrig at Indre Sogn jordskifterett overhodet ikke har adgang til å behandle grensetvister mellom private grunneiere i Vang og private grunneiere i Borgund, idet denne sak står for Eidsivating lagmannsrett etter å ha vært avgjort ved Vestoppland jordskifterett. Det er derfor gjort henvendelse til Indre Sogn jordskifterett og krevet avvisning av den der anlagte jordskiftesak.

Det protesteres bestemt mot at ankesaken utsettes i påvente av avgjørelse av Indre Sogn jordskifterett.

Øye Vestfjell har nedlagt slik påstand:

«1. Hjelpeintervensjon fra Lars Kvenshagen og Anders Reknes avvises.

2. Lars Kvenshagen og Anders Reknes dømmes til å betale saksomkostninger til Øye-Vestfjell v/styrets formann.»

Knut Maristuen hevder at Kvenshagen og Reknes har den fornødne rettslige interesse i å opptre som hjelpeintervenienter.

Kvenshagen og Reknes er ikke parter i den avsagte kjennelse og er ubundet av denne. De har full adgang til å reise selvstendig søksmål for å få fastslått sine rettigheter. Indre Sogn jordskifterett er da den riktige instans. Den dom som lagmannsretten skal avsi er ikke bindende for dem. Praktiske hensyn tilsier derfor at nærværende sak stanses inntil Indre Sogn jordskifterett har truffet avgjørelse i den sak Kvenshagen og Reknes har tatt opp. Dersom jordskifteretten skulle gi dem medhold, vil for øvrig nærværende sak være løst, jfr. Tl. §107.

Side:134

Den grensegangssak som hjelpeintervenientene har anlagt ved Indre Sogn jordskifterett vil få inngripende virkning på nærværende ankesak, hvis grensegangssaken der fremmes. Det må være det mest praktiske og riktige å stanse nærværende sak inntil avgjørelsen i jordskifteretten forligger.

Lagmannsretten bemerker:

Man må først ta standpunkt til spørsmålet om det overhodet er adgang til hjelpeintervensjon i jordskiftesaker i ankeinstansen. Jordskiftelovens §108 (jfr. §100, nest siste punktum) som pretenderer å være uttømmende, viser ikke til Tl. §75. Begge parter i saken mener at det er adgang til hjelpeintervensjon i jordskiftesaker. Men lagmannsretten må ta standpunkt til spørsmålet ex officio.

Angående tilblivelsen av jordskiftelovens §108 bemerkes:

I det opprinnelige utkast til lov om jordskifte - utarbeidet av jordskiftevesenet - het det i utkastets §112 at reglene i tvistemålsloven skulle gjelde tilsvarende så langt de passet.

Da Justisdepartementet fikk lovutkastet til uttalelse, gjorde det bl.a. oppmerksom på de spørsmål som meldte seg i forbindelse med kjæremål over og gjenopptakelse av jordskifterettens avgjørelser og antydet at man for kjæremåls vedkommende burde gi særskilt uttrykk for de regler som skulle gjelde (Ot.prp. nr. 31 for 1950, 15 annen spalte).

Da lovutkastet senere ble behandlet i Landbruksdepartementet, ble utkastets §112 - eller §108 som den da var blitt nummerert med - forandret til sin nåværende ordlyd, hvor bestemmelsen henviser til de bestemmelser i tvistemålsloven som skal gjelde.

Hvem som har foretatt denne utplukning av tvistemålslovens bestemmelser og begrunnelse hvorfor nettopp disse bestemmelser er favorisert, mens andre er eliminert, fremgår ikke av de trykte lovforarbeider. Nærmere omtale av paragrafen finnes heller ikke i lovkomiteen eller i stortingsdebatten.

Spørsmålet om analogisk fortolkning av jordskiftelovens §108 har vært meget om diskutert og rettspraksis viser forvirring. Rettspraksis har dog vist forståelse for å imøtekomme de reelle prosessuelle behov, som ikke synes tilstrekkelig påaktet under lovens tilblivelse.

I følgende tilfelle er det antatt at analogisk fortolkning er anvendelig:

Tl. §75, jfr. §79, første ledd R.g. 1960 21 (25)

» §286 » 1966 » 178

» §286 og §287, annet ledd » 1960 » 21 (42) og

» 1966 » 178

» §286, annet ledd nr. 2 » 1962 » 361

» §286, fjerde ledd » 1966 » 62

» §287 » » » »

» §384, annet ledd nr. 2 » 1960 » 21 (30)

» §388 » » » »

Side:135

I følgende tilfelle er analogisk anvendelse av jordskiftelovens §108 ikke antatt anvendelig:

Tl. §362 (motanke) R.g. 1956 289

» §366, annet ledd jfr. §367 » 1960 » 42

Gjenopptagelse er drøftet i Rt-1956-590 (595)

Jfr. lagdommer Loes artikkel i Rt-1956-1 VII.

Man viser også til professor Lids artikkel i Lov og rett 1966 183.

Endelig viser man til H.R.D. i Rt-1962-1107 (særlig 1110). Etter denne synes det fastslått at det er adgang til analogisk anvendelse når det gjelder et grunnfestet prinsipp i vårt prosesssystem, iallfall for lagmannsretten som ankeinstans. Det gjaldt i dette tilfelle utslag av disposisjonsprinsippet, jfr. Tl. §85.

Lagmannsretten finner at det er adgang til å anvende hjelpeintervensjon i jordskiftesaker, i hvert fall i lagmannsretten som ankeinstans. Hjelpeintervensjonsinstituttet må sies å være et utslag av et grunnfestet prinsipp i vårt prosessystem, nemlig en alminnelig adgang til ved intervensjon å bane seg adgang til å ivareta sine rettslige interesser under en prosess, hvori man ikke er part.

Det neste spørsmål blir da om det i dette tilfelle er adgang for Kvenshagen og Reknes til å opptre som hjelpeintervenienter.

Lagmannsretten finner at så er tilfelle, idet de antas å ha den rettslige interesse herav som Tl. §75 krever. Det er riktignok så at de i forhold til Maristuen har motstridende interesser, idet de hevder å være eiere - subsidiært medeiere - av det omtvistede område. Men i forhold til Øye Vestfjell har de samme interesse som Maristuen, nemlig at Øye Vestfjell ikke har eiendomrett til det omtvistede område. I dette forhold opptrer de til støtte for Maristuen.

Hjelpeintervenientene har krevet jordskifterettens kjennelse opphevet og saken henvist til fornyet behandling i jordskifteretten. Dette har Knut Maristuen sluttet seg til, mens Øye Vestfjell har protestert herimot. Dette er imidlertid et spørsmål som det ikke er adgang til å avgjøre på grunnlag av skriftlige innlegg og som derfor i tilfelle må tas opp under ankeforhandlingen.

Stansningsspørsmålet vil bli gjenstand for særskilt avgjørelse.

Saksomkostningsspørsmålet antas å burde utstå til sakens pådømmelse.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Lars Kvenshagen og Anders Reknes gis rett til å inntre som hjelpeintervenienter i saken.