RG-1970-151

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1969-09-21
Publisert:	RG-1970-151
Stikkord:	Arbeidervern, Oppsigelse
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 21. september 1969 i ankesak nr. 22/1969 A
Parter:	Brødrene Ellingsen Kvarts- og Feltspatbrudd v/innehaverne Rolf og Asmund Ellingsen (høyesterettsadvokat Jac. Ivar Kind) mot Olav Langmo m.fl. (advokat Steinar Halvorsen).
Forfatter:	Lagdommerne Carl Tank, Jorunn Skeie, sorenskriver Gunnar Aarvold
Lovhenvisninger:	Ferieloven (1947) §4, Arbeidervernloven (1956) §40, §43, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §6, Ferieloven (1947), §41, §47, §53

Ofoten herredsrett - sorenskriveren - avsa 2. september 1968 dom med slik domsslutning

«1. Brødrene Ellingsen v/Kristoffer, Rolf og Asmund Ellingsen, Drag i Tysfjord, dømmes til å betale til

a. Olaf Langmo, erstatning kr. 5.000

Karstein Antonsen, erstatning » 5.000

Hilmar Kalvik, erstatning » 5.000

b. Olaf Langmo, lønn før ferien » 1.195

Karstein Antonsen, lønn før ferien » 1.585

Hilmar Kalvik, lønn før ferien » 1.334

Asbjørn Antonsen, lønn før ferien » 906

c. Karstein Antonsen, lønn i oppsigelsestid » 4.383

Hilmar Kalvik, lønn i oppsigelsestid » 3.689 alle beløp med 4 % årlig rente fra 26.9.1966 til betaling skjer.

2. I samsvar med ferielovens §6 tilpliktes Brødrene Ellingsen å utbetale feriepenger med 9 1/2 % av de under pkt. 1 b og c anførte beløp.

3. Brødrene Ellingsen frifinnes forøvrig.

4. Oppfyllelsesfristen er 3 - tre - dager fra forkynnelsen av dommen.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet fremgår av domspremissene.

Brødrene Ellingsen Kvarts- og Feltspattbrudd ved innehaverne Rolf, Kristoffer og Asmund Ellingsen, har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten, og har nedlagt slik påstand:

«Den ankende part frifinnes og tilkjennes saksomkostninger hos ankemotpartene in solidum for herredsrett og lagmannsrett.»

Olav Langmo, Karstein Antonsen, Hilmar Kalvik og Asbjørn Antonsen har tatt til gjenmæle mot anken og har i rett tid erklært aksessorisk motanke. De har nedlagt slik påstand:

Side:152

«I Herredsrettens dom stadfestes, dog med disse endringer og tilføyelser i følgende punkter:

1 a) Erstatningsbeløpene forhøyes inntil henholdsvis kr. 11.955,-, kr. 13.988,- og kr. 11.773,-.

c) Asbjørn Antonsen tilstås lønn i oppsigelsestid med kr. 746,-.

d) Bedriften dømmes til å tilbakebetale kr. 700,- til hver av ankemotpartene.

2 Den ankende part tilpliktes dessuten å utbetale feriepenger med 9 % av de under punkt 1 d) anførte beløp.

II Ankemotpartene tilstås saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Toralf Kalvik, som i herredsretten ikke for noen del hadde fått medhold i sine krav mot bedriften, har ikke erklært anke i rett tid. Han var medtatt som motankende part i tilsvaret, men har under ankeforhandlingen trukket anken tilbake.

De ankende parter gjør i det vesentlige gjeldende det samme som for herredsretten. Vedrørende de enkelte punkter i dommen anfører de:

I Om kravet på lønn før ferien:

Da motpartene 28. juni 1966 fikk beskjed om å ta ferie, var det ennå ikke truffet noen bestemmelse om ferie, og spørsmålet om ferietiden sto åpent. Det er mulig at det kan ha vært nevnt noe om fellesferie, men endelig bestemmelse om dette var ikke tatt. Varsel om tiden for ferie var således ikke gitt.

At bedriften overfor motpartene unnlot ferievarsel var berettiget på grunn av de spente forhold som forelå den gang. Etter møtet med arbeiderne søndag 26. juni 1966, da akkordlønnen pr. tonn kvarts ble nedsatt fra kr. 15,- til kr. 10,- hadde innehaverne etter tidligere erfaringer grunn til å frykte at produksjonen ville gå ned. På ettermiddagsskiftet den 27. s.m., hvor motpartene arbeidet, opplevet disponenten Kristoffer Ellingsen, ved selvsyn at produksjonen var uvanlig liten og at det ble demonstrert mot arbeidsgiverne. Dessuten ble firmaets bulldozer utsatt for en hårdhendt behandling og begge vifteremmer - hvorav en var ny - gikk i stykker. Firmaet mener at det foreligger sabotasje når det gjelder den nye vifterem.

Firmaet hadde ikke vifteremmer på lager, og det ville ha medført produksjonsstans i alle tilfelle. Dette er i og for seg tilstrekkelig grunn til å unnlate ferievarsel. Sammen med de øvrige forhold fra arbeidernes side var det berettiget at disponenten ga arbeiderne beskjed om å ta ferie. At disse protesterte mot dette er irrelevant i forbindelse med unnlatt ferievarsel.

II Om kravet på lønn i oppsigelsestiden:

Det var berettiget å gi motpartene ferie fra 29. juni. Ferien var utløpt 25. juli, og de pliktet å møte på arbeid da. Det gjorde de imidlertid ikke, og kan da ikke kreve lønn i oppsigelsestiden. Dette gjelder Karstein Antonsen og Hilmar Kalvik. Med hensyn til motanken fra Asbjørn Antonsen henvises til herredsrettens begrunnelse. Denne arbeider var ikke oppsagt, men han meldte

Side:153

seg overhodet ikke tilbake til arbeidet. Han har således selv løst seg fra arbeidsforholdet.

III Om erstatning etter arbeidervernlovens §43:

Det vises til det som bedriften har anført for herredsretten. Bedriften har vurdert de oppsagte arbeideres forhold individuelt, og mener at de ikke overholdt arbeidstiden, sorterte dårlig og dertil hadde lav produksjon. Det som passerte 27. juni viste at motpartene var uvillige arbeidstakere. Etterat de var sluttet steg produksjonen påtakelig.

Subsidiært hevdes at erstatningene er for høyt ansatt av herredsretten. Ved fastsettelsen av erstatningene må tas i betraktning at arbeiderne ble oppsagt hvert år før jul, og inntatt igjen på nyåret, hvis det var i bedriftens interesse. De hadde således ikke noen fast arbeidsplass. Når det gjelder Olav Langmo må dessuten tas hensyn til at han etter sin egen opplysning for lagmannsretten bare hadde 4 års sammenhengende tjeneste.

Erstatningen etter arbeidervernlovens §43 er en lovbestemt billighetserstatning, ikke erstatning for rettsbrudd. Man kan ikke som motpartene gjør, ta utgangspunktet i hva de kunne ha tjent i det påfølgende år. Etter arbeidervernlovens §43 er det foregående års fortjeneste som er avgjørende.

For øvrig er det riktig som herredsretten har gjort, å legge vekt på de særlige forhold vedkommende de enkelte arbeidere.

IV Om motanke vedrørende tilbakebetaling av kr. 700,- for hver av motpartene:

Det som har foregått er i realiteten en justering av tidligere akkordoppgjør. I denne forbindelse må man ta i betraktning den lønnsordning man hadde ved bedriften, hvoretter produsert masse fikk innvirkning på lønnen for samtlige arbeidere uten hensyn til om de hadde deltatt direkte i uttaket. Resultatet av driften viste seg først etterat produktet var levert, og det måtte være berettiget å la alle arbeiderne bære en del av tapet. Dette er oppstått som følge av dårlig sortering som i ethvert fall er uaktsom. Trekket er også godtatt av arbeiderne, og det er først i forbindelse med foreliggende sak at motpartene har reist krav om tilbakebetaling.

Motpartene har i anken henholdt seg til herredsrettens begrunnelse sammenholdt med hva de anførte for denne rett. Motanken er vesentlig begrunnet med feil rettsanvendelse av herredsretten.

Om de enkelte punkter anføres:

I Om kravet på lønn før ferien:

I realiteten var bedriftens beskjed til motpartene om å ta ferie en reaksjon overfor dem på grunn av mistanke om dårlig arbeidsinnsats og sabotasje. Det som ble foretatt var således en permittering som disiplinærforføyning hvilket ikke er tilstrekkelig (jfr. Nordhordland herredsretts dom av 23.9.1966, referert i Kristen Andersens bok: Fra arbeidslivets rett (1967) 255 note 1, samt i Odd Fribergs bok: Arbeidervernlover (1968) side 194, under note 11 til §47).

Side:154

Det var varslet ferie fra 18. juli. Dette var alminnelig kjent blant arbeiderne, og de øvrige som hadde krav på ferie, fikk det fra den tid. At vifteremmen gikk, hjemler ikke endring av ferien for motpartene, for det skyldtes bedriftens forhold at ny ikke kunne skaffes omgående. Dessuten var det annet skift på arbeid allerede 30.6., og måtte nødvendigvis bruke bulldozeren, så ny vifterem må ha vært skaffet til den tid. De nye arbeidere tiltrådte i begynnelsen av juli, og også de måtte bruke bulldozeren.

Den nærmere beskjed som var bebudet av firmaet i forbindelse med ordren om å ta ferie, kom 14. juli, som en oppsigelse og et krav om at de møtte frem den 25. s.m. dersom de ville arbeide i oppsigelsestiden. Dette skjedde etterat disponenten uttrykkelig var blitt gjort oppmerksom på - av distriktssekretæren i L.O. Hans Nordahl Jensen - at det var ulovlig å gi motpartene ferie fra 28. juni. Dessuten gjentok arbeiderne, da de mottok brevet, sin protest mot den særlige ferietid for dem.

II Om lønn i oppsigelsestid:

Det er klart og uomtvistet at arbeiderne har krav på at oppsigelsestiden skal løpe sammenhengende fra ferietidens slutt, jfr. høyesterettsdom i Rt-1967-468. Etter arbeidervernlovens §41 punkt 2 gjelder oppsigelsesfristen i foreliggende tilfelle fra riktig beregnet endt ferietid 6. august til utgangen av september 1966.

I motanken vedrørende Asbjørn Antonsen hevdes at også han har krav på lønn i oppsigelsestiden, som for ham er 14 dager fra 8. august. Det var enighet mellom partene for herredsretten om å bygge på at samtlige motparter var blitt oppsagt, ikke avskjediget. Dette må bedriften være bundet av, idet Asbjørn Antonsen ellers kunne ha reist krav om erstatning for uhjemlet avskjed, d.v.s. for hva han ville ha tjent til han begynte på yrkesskolen 23. august. Også han var rammet av de beskyldninger som med urette ble fremsatt i slutten av juni.

De andre av motpartene som meldte seg til arbeid 8. august, fikk beskjed om at de var uønsket i bedriften. Det må være klart, og fremgår av den oppfatning som bedriften fremdeles har, at også Asbjørn Antonsen ville ha blitt avvist den 8. august.

III Om erstatning etter arbeidervernlovens §43:

Foranledningen til oppsigelsen var at det på grunn av særlige forhold var liten produksjon den 27. juni og mistanken om sabotasje fra arbeidernes side da.

Uttaket fra gruven har vært vekslende, hva det etter den gjeldende arbeidsordning nødvendigvis måtte være, fordi det i tillegg til utsprengningen og opplastingen av masse måtte foretas sortering, opprenskning m.v. At produksjonen steg etterat motpartene sluttet, er ikke noe bevis for at de sluntret unna arbeidet. Etter den karakteristikk som flere vitner har gitt dem som arbeidere, er det grunn til å tro at produksjonen ville ha steget like meget om de hadde fortsatt.

Ved erstatningsfastsettelsen må tas i betraktning at disponenten i forbindelse med det som passerte 27. juni fremsatte grove

Side:155

beskyldninger mot arbeiderne, og at det ikke foreligger noe bevis på at de har forgått seg.

Når det gjelder bedriftens generelle klager om at arbeidstiden ikke ble overholdt, at sorteringen av kvartsen var dårlig og at produksjonen var liten, er de rettet mot arbeidsstokken i sin alminnelighet, og klagene refererer seg dels til forhold langt tilbake i tiden. Hvis imidlertid noen er å bebreide, må det være bedriftsinnehaverne selv, på grunn av manglende arbeidsledelse og kontroll. Oppsigelsen er ikke resultat av noen individuell vurdering av motpartenes arbeidsprestasjoner, men er kommet som en følge av irritasjon og mistanke om sabotasje den 27. juni.

Motpartene er enig i at de faktiske tap bare er et av momentene for fastsettelse av billighetserstatning etter arbeidervernlovens §43, men tapet er en av de viktigste faktorer ved fastsettelsen. I foreliggende tilfelle er tapene høyere enn den ramme som er fastsatt i bestemmelsen, og erstatningene bør ikke gå under denne ramme. De utmålte erstatninger er således for lave. Det er også rimelig å ta i betraktning at bedriften i flere relasjoner har gått utenom loven, således praktisert 14 dagers oppsigelse i alle tilfelle, har foretatt uhjemlet trekk i lønn og strøket timer i timebøker uten a konferere med vedkommende arbeider.

IV Om motanken vedrørende tilbakebetaling av kr. 700,- for hver av motpartene:

Det syn som de ankende parter gjør gjeldende er en ny anførsel for lagmannsretten, og den er heller ikke riktig. Det som ble foretatt var et lønnstrekk som ikke var hjemlet i arbeidervernlovens §40 punkt 2 jfr. §53. At motpartene ikke har protestert mot det, medfører ikke at de har godtatt det. Ingen av partene kjente til bestemmelsene i arbeidervernlovens §40 punkt 2 jfr. §53, og man kan ikke fortolke arbeidernes manglende protest som en godtaking av trekket. Dessuten forholdt de seg ikke passive, men spurte stadig etter hva brevet fra Meråker Smelteverk A/S inneholdt om det påståtte fradrag i oppgjøret med Brødrene Ellingsens bedrift. Da de ikke fikk rede på det av arbeidsgiveren, skrev arbeiderne ved to av dem, T. Kalvik og J. Olsen den 18. juni 1966 til Meråker Smelteverk A/S for å få nærmere opplysninger.

Samtlige arbeidere er rammet kollektivt ved trekket, uten hensyn til om de arbeidet med den kvarts som ga foranledningen til reklamasjonen fra Meråker Smelteverk A/S. Dette er klart utenfor adgangen til trekk etter arbeidervernlovens §40 nr. 2.

Dertil kommer at bedriften til tross for at den pliktet det, ikke hadde arbeidsreglement, og da heller ikke fulgte den fremgangsmåte som blir pålagt ved arbeidsreglementer, nemlig at lønnstrekket avgjøres av arbeidsgiveren etter samråd med to valgte representanter for arbeiderne. Selv om imidlertid fremgangsmåten hadde vært denne, kunne den arbeideren som hadde fått lønnstrekk ha forelagt spørsmålet for retten.

Ankeforhandling er holdt på Innhavet i dagene 16.-18.

Side:156

september 1969. Lagmannsretten har mottatt forklaringer fra en av de ankende parter, Kristoffer Ellingsen, som er disponent i firmaet Brødrene Ellingsens Kvarts- og Feltspattbrudd, og fra alle motpartene.

Man har avhørt 10 vitner, herunder Toralf Kalvik som var part for herredsretten. Heller ingen av de andre vitner er nye for lagmannsretten. Det er foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Et dokument som Kristoffer Ellingsen fremkom med under ankeforhandlingen og som angivelig skulle inneholde bevis for at vifteremmen på traktoren var ødelagt med en skarp gjenstand, ble nektet fremlagt av motpartene, fordi de på et så sent tidspunkt ikke hadde mulighet for å imøtegå det. De ankende parter fremmet deretter ikke krav om fremleggelse. Den angivelig avskårne vifterem har ikke vært fremlagt under ankeforhandlingen.

Lagmannsretten skal bemerke:

Så langt herredsretten har gitt arbeiderne medhold er lagmannsretten enig med herredsretten i resultatet, og slutter seg i det vesentlige til dens begrunnelse. Lagmannsrettens særmerknader vedrørende de enkelte poster er behandlet i samme rekkefølge som av herredsretten.

I Om krav på lønn før ferie:

Heller ikke lagmannsretten finner at det forelå særlige grunner som overfor motpartene kunne berettige tilsidesettelse av ferielovens pålegg om 1 måneds ferievarsel.

Man er enig med motpartene i at unnlatt ferievarsel ikke kan nyttes som disiplinærforføyning overfor angivelige forgåelser. Men man finner heller ikke bevist at det foreligger slike forhold fra arbeidernes side at det kunne berettige disiplinærforføyning. I denne forbindelse bemerkes at det heller ikke under saksforberedelsen for lagmannsretten er begjært sakkyndig gransking av den ene vifteremmen, som påstås å være ødelagt med en skarp gjenstand, eller tilbudt noen annen form for bevis for at noen av motpartene skulle ha ansvaret for dette. Om det ble driftsstans på grunn av manglende vifterem, skyldtes det bedriften, som ikke hadde slike på lager. Ifølge arbeidsbøkene har imidlertid driften bare stått den 29. juni, og kom i gang igjen den 30. s.m.

Allerede 4. juli kom tre nye arbeidere, og den fjerde nye kom 11. juli. Alle de andre arbeidere som hadde krav på ferie begynte på denne den 18. juli, og distriktssekretæren i L.O. forsøkte under besøket 8. juli på Drag å løse feriespørsmålet for motpartene slik at de skulle få ferie til samme tid. Alt dette viser at ferietiden ble endret særskilt for motpartene, som en reaksjon på misnøye med dem.

Som herredsretten finner man at motpartene har krav på lønn før ferie.

II Om kravet på lønn i oppsigelsestiden:

Man tiltrer herredsrettens bemerkninger vedrørende lønnen til Karstein Antonsen og Hilmar Kalvik.

Side:157

Asbjørn Antonsen mottok ikke brev om oppsigelse, antagelig fordi disponenten av ham tidligere på året var blitt underrettet om at han skulle begynne på yrkesskole i august. Han ble imidlertid muntlig pålagt å møte på arbeid 25. juli, og kan således ikke sies å være avskjediget av bedriften. Det er på det rene at Asbjørn Antonsen heller ikke møtte på arbeid etter riktig beregnet endt ferietid, den 8. august. Grunnen til dette er ikke opplyst. Man kan ikke av avvisningen av de to av motpartene som meldte seg til arbeid 8. august, slutte at også Asbjørn Antonsen ville ha blitt avvist, idet bedriftens disponent visste at han skulle begynne på yrkesskolen i samme måned, og at arbeidsforholdet derfor ville opphøre med det første under enhver omstendighet.

Som herredsretten finner man at Asbjørn Antonsen selv har avbrutt sitt arbeidsforhold.

Hans motanke om krav på lønn i oppsigelsestiden tas derfor ikke til følge.

III Om erstatning etter arbeidervernlovens §43:

Man tiltrer herredsrettens bemerkninger om dette. Heller ikke for lagmannsretten foreligger bevis for at de tre av motpartene som har krevet erstatning for usaklig oppsigelse, Olaf Langmo, Karstein Antonsen og Hilmar Kalvik, har skilt seg ut fra de øvrige arbeidere på noen ufordelaktig måte. Bedriftens administrasjon og kontroll av produksjonen synes å ha vært mangelfull, og dette er formodentlig bakgrunnen for eiernes generelt uttalte misnøye med sine arbeidere. Når bedriften i slutten av juni 1966 gikk til aksjon spesielt mot motpartene, skyldtes det antakelig misnøye og irritasjon over forholdene den 27. juni. Som herredsretten finner man at bedriften burde ha sett tiden an og ha foretatt nærmere undersøkelser og vurderinger før den tok standpunkt til oppsigelse.

Motpartene har uttalt at herredsrettens bemerkninger i forbindelse med utmålingen av erstatningen til Olaf Langmo kan tyde på at den har gått ut fra at erstatningen etter arbeidervernlovens §43 er begrenset til arbeidernes tap i det første halvåret etter oppsigelsen, jfr. uttrykksmåten «skaffe seg annet arbeid i halvåret». Lagmannsretten har imidlertid den oppfatning at det uttalte har relasjon til det som herredsretten foran har sagt om at det ville være lettere for saksøkerne å skaffe seg arbeid utover sommeren og høsten enn senere.

Ved den billighetserstatning som blir å utmåle etter arbeidervernlovens §43, er det i foreliggende tilfelle vesentlig økonomiske hensyn som man bør legge vekt på. Slik som forholdene var på stedet, antar man ikke at de beskyldninger som disponenten har fremsatt mot motpartene, har hatt noen økonomisk virkning for dem.

Det er på det rene at to av motpartene har nyttet tiden utover høsten 1966 til å arbeide for seg selv, og at den tredje gikk sykmeldt.

Som herredsretten finner man at det bør utmåles lik

Side:158

erstatning til de tre motparter. Man finner ikke tilstrekkelig grunn til å forhøye den utmålte erstatning på kr. 5 000,-.

IV Om kravet på tilbakebetaling av kr. 700,-:

Man finner ikke at det foretatte trekk var hjemlet som et ledd i lønnssystemet. Det er på det rene at trekket er foretatt overfor samtlige arbeidere, uten hensyn til om deres arbeid hadde noen relasjon til reklamasjonen høsten 1965 fra Meråker Smelteverk A/S. Hvis slikt trekk skulle kunne inngå i lønnsordningen, ville det medføre at arbeiderne, foruten å ha risikoen for medarbeidernes ytelser, også hadde risikoen for mangler ved bedriftens administrasjon og kontroll.

I motsetning til herredsretten finner ikke lagmannsretten det bevist at motpartene har godtatt noen form for lønnstrekk eller justering av tidligere akkordoppgjør. Selv om de ikke da protesterte mot trekket, har de holdt åpent hva de skulle foreta seg med det. Fra arbeidernes side har det vært søkt skaffet nærmere opplysninger fra bedriften hva det gjaldt, og de har ønsket å få rede på ordlyden i reklamasjonsbrevet fra Meråker Smelteverk A/S. Det skal ha vært lest opp for en av arbeiderne, som ikke er part i saken, men dette slo motpartene seg ikke til ro med. Toralf Kalvik, som var part for herredsretten, og en annen arbeider, skrev 18. juni 1966 til smelteverket for å få nærmere rede på innholdet, men det fikk de ikke jfr. svaret fra smelteverket av 29. s.m., som arbeidsgiveren fikk kopi av. Brevet fra Meråker Smelteverk A/S er heller ikke fremlagt for retten.

Trekket er klart i strid med arbeidervernlovens §40 punkt 2, som uttømmende regner opp de tilfelle hvor trekk kan skje.

Motanken vedkommende denne post har således ført frem for samtlige fire motparter.

Om saksomkostninger bemerkes:

Man finner ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har ikke ført frem, og det foreligger ikke særlige grunner for å frita de ankende parter fra å betale motpartenes saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. tvml. §180, første ledd.

Det punkt i motanken hvor Asbjørn Antonsen har tapt, antas bare å ha voldt ubetydelig merarbeid, og bør i medhold av tvml. §180, annet ledd jfr. §174, annet ledd, ikke tas i betraktning ved omkostningsavgjørelsen. At motanken om økning av erstatning etter arbeidervernlovens §43 ikke er tatt til følge bør heller ikke innvirke på omkostningsavgjørelsen, idet avgjørelsen på dette punkt er av utpreget skjønnsmessig karakter og antas heller ikke å ha medført merarbeid. Motanken vedkommende det mer prinsipielle spørsmål om lønnstrekket på kr. 700,- for hver av motpartene har ført frem.

I medhold av tvml. §180, annet ledd sammenholdt med §174, annet ledd, tilkjennes etter dette saksomkostninger også i motanken.

Omkostningene for lagmannsretten settes til kr. 7 500,-.

Dommen er enstemmig.

Side:159

Domsslutning:

I Brødrene Ellingsen v/Kristoffer, Rolf og Asmund Ellingsen, Drag i Tysfjord, betaler til:

1. a) Olaf Langmo, erstatning kr. 5 000,- kronerfemtusen.

Karstein Antonsen, erstatning kr. 5 000,- kronerfemtusen.

Hilmar Kalvik, erstatning kr. 5 000,- kronerfemtusen.

b) Lønn for ferien:

Olaf Langmo kr. 1 195,- kronerettusenetthundreognittifem.

Karstein Antonsen kr. 1 585,- kronerettusenfemhundreogåttifem.

Hilmar Kalvik kr. 1 334,- kronereftusentrehundreogtrettifire.

Asbjørn Antonsen kr. 906,- kronernihundreogseks.

c) Lønn i oppsigelsestid:

Karstein Antonsen kr. 4 383,- kronerfiretusentrehundreogåttitre.

Hilmar Kalvik kr. 3 689,- kronerfretusensekshundreogåttini.

d) Refusjon av trekk:

Olaf Langmo kr. 700,- kronersjuhundre.

Karstein Antonsen kr. 700,- kronersjuhundre.

Hilmar Kalvik kr. 700,- kronersjuhundre.

Asbjørn Antonsen kr. 700,- kronersjuhundre. alle beløp med 4 - fire - % årlig rente fra 26.9.1966 til betaling skjer.

2. De ovenfor nevnte 9 1/2 % feriepenger av de under punkt 1 b og c oppførte beløp og 9 % feriepenger av de under punkt 1 d oppførte beløp.

3. Olaf Langmo, Karstein Antonsen, Hilmar Kalvik og Asbjørn Antonsen saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 7 500,- kronersjutusenfemhundre.

4. Oppfyllelsesfristen for de under 1-3 nevnte beløp er 3 - tre - dager fra forkynnelsen av denne dom.

II. Brødrene Ellingsen v/Kristoffer, Rolf og Asmund Ellingsen frifinnes for kravet fra Asbjørn Antonsen om lønn kr. 746,- i oppsigelsestid.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Astrup Rindahl):

- - -

Saksforholdet er følgende:

Firmaet Brødrene Ellingsen, Drag i Tysfjord, ble registrert 28/6-1958 med formål å drive grubedrift på Drag. Innehaverne er brødrene Kristoffer Ellingsen jr., Asmund Ellingsen og Rolf Ellingsen med Kristoffer Ellingsen jr. som ansvarlig leder og den som alene tegner firmaet. Firmaet overtok en del eldre og nedlagte gruber og begynte drift i kvarts- og feltspattgrubene på basis av timelønn, men gikk senere over til utbetaling av akkordlønn med avtalt fast minstelønn.

Fram til sommeren 1966 var saksøkernes ansettelsestid ved bedriften:

Side:160

1. Olaf Langmo, født xx.xx.5 år.

2. Karstein Antonsen, født xx.xx.1936 7 »

3. Hilmar Kalvik, født xx.xx.1922 7 »

4. Asbjørn Antonsen, født xx.xx.1943 1 1/2 »

5. Toralf Kalvik, født xx.xx.1895 6 1/2 »

Sammen med andre arbeidere arbeidet saksøkerne med uttak av kvarts på to skift for akkordlønn kr. 15,- pr. tonn og garantert minstelønn kr. 7,50 pr. time. Krankjører, lastebilsjåfør og borr ble betalt av bedriften særskilt. Da kvartsgruben angivelig ikke var lønnsom å drive med denne tonnpris, ble det overfor arbeiderne bebudet nedsettelse av tonnprisen, og i den anledning ble arbeiderne av bedriften innkalt til møte søndag 26/6-1966. Det ble på møtet gitt beskjed om at driften ved gruben bare kunne opprettholdes under forutsetning av at arbeiderne godtok en akkordlønn på kr. 10,- pr. tonn og garantert minstepris kr. 7,50 pr. time. Arbeiderne fant å måtte godta disse endrede lønnsvilkår, og arbeidet i kvartsgruben ble fortsatt mandag 27/6 på disse vilkår.

Bedriften hadde angivelig hatt vanskeligheter med en del av arbeiderne, bl.a med å få dem til å overholde arbeidstiden, og mente å ha grunn til å tro at produksjonen bevisst var blitt holdt nede for ikke å «ødelegge akkorden». Bedriften var av den oppfatning at arbeiderne ved en tidligere nedsettelse av akkordlønnen i 1964 hadde demonstrert ved å «legge seg på minstelønn», og fryktet for at dette ville gjenta seg. Kristoffer Ellingsen jr. var derfor 3 turer opp til gruben den 27/6 for kontroll med ettermiddagsskiftet, som omfattet de forannevnte saksøkerne nr. 1-4. Han mente at det ble sabotert og demonstrert. Da det viste seg at det på dette skift bare ble kjørt ut og pålastet 8 tonn kvarts, og da det i tillegg ble opplyst at dozeren var gått i stykker, idet vifteremmen var røket, ga han saksøkerne nr. 1-4, da disse neste dag 28/6 kl. 14.00 kom for å bli kjørt opp til gruben, beskjed om at dozeren ikke var i orden, da man ikke hadde vifterem på lager, og at de fikk gå hjem og ta ferie og avvente nærmere beskjed. 4 nye arbeidere ble så tilsatt.

Etter foranledning av saksøkerne ble det fra Landsorganisasjonen, Nordland distrikt, Bodø, rettet henvendelse til bedriften, og distriktssekretær Hans Nordahl Jensen foretok reise til Drag den 7-8/7 1966 for å søke forhandlinger med bedriften, uten at dette lyktes.

Bedriften sendte deretter den 14/7 1966 sålydende brev til saksøkerne Olaf Langmo, Karstein Antonsen og Hilmar Kalvik:

«Da vi nå ikke lenger kan finne oss i de forhold som har rådet ved vår grubedrift her på Drag, ser vi å måtte si Dem opp. De opplysningene vi i den senere tid har fått har ikke gjort saken noe bedre, og noe krav på oppsigelse fra Deres side skulle vel her ikke være berettiget. Men vi finner allikevel å kunne gå med på at De får arbeide ut Deres oppsigelse.

Vi regner da med at De kan innta Deres arbeide mandag den 25. juli. Hører vi ikke noe fra Dem går vi ut fra at De møter til bestemt tid.»

Brevet ble ikke sendt saksøkeren Asbjørn Antonsen, fordi han tidligere hadde gitt bedriften beskjed om at han kom til å slutte for å begynne på yrkesskole i Kjøpsvik i august 1966.

Side:161

Brevet ble heller ikke sendt saksøkeren Toralf Kalvik, som hadde hatt sykepermisjon i juni måned og fram til 9/7 og deretter av bedriften var blitt innvilget permisjon til etter ferien.

Saksøkeren Olaf Langmo ble sykemeldt fra 15/7-1966 og ga ved påtreff Kristoffer Ellingsen beskjed om at han ikke kunne begynne arbeidet 25/7. Like før 25/7 henvendte Kristoffer Ellingsen seg til Karstein Antonsen og Hilmar Kalvik for å få klarlagt om de ville møte fram på arbeidet mandag 25/7. Han henvendte seg også til Asbjørn Antonsen om dette. Ingen av dem møtte fram, og det kunne derfor bare arbeides på ett skift i gruben denne dag.

Først lørdag den 6/8 henvendte Karstein Antonsen og Hilmar Kalvik seg til bedriften og spurte om det var i orden at de nå kunne begynne på arbeidet. Kristoffer Ellingsen ga dem beskjed om at de hadde påført bedriften et betydelig tap, og at de ikke lenger var ønsket. - Saksøkeren Olaf Langmo gikk fortsatt sykemeldt fram til 10/12-1966. Saksøkeren Asbjørn Antonsen gjorde ingen henvendelse til bedriften, men begynte på yrkesskole i Kjøpsvik 23/8 1966. - Saksøkeren Toralf Kalvik meldte seg til arbeidet søndag 7/8 uten å bli inntatt i arbeidet igjen. Det ble imidlertid truffet den ordning mellom bedriften og Rolf Ellingsen at Kalvik kunne få arbeide i sistnevntes grube på Drag. Dette ble akseptert av Toralf Kalvik, som så arbeidet der i 4 uker fram til lørdag 24/9-1966.

På ettersommeren 1965 hadde bedriften levert en båtlast med kvarts til A/S Meraker Smelteverk, som imidlertid reklamerte overfor bedriften på grunn av dårlig sortering og av den grunn foretok trekk i oppgjøret med ca. kr. 20 000,-. Bedriften tok opp forholdet med samtlige arbeidere på de to skift, idet det ble gitt uttrykk for at arbeiderne burde dekke halvparten av dette tap. Deretter ble arbeiderne - herunder også samtlige saksøkere - i senere akkordoppgjør trukket med i alt ca. kr. 700,- hver. - - -

Retten skal bemerke:

Ad kravet på lønn før ferien:

Det er som nevnt uenighet om ferievarsel var gitt før 28/6 1966. Samtlige saksøkere har forklart at de dels på forespørsel hadde fått beskjed av Kristoffer Ellingsen om fellesferie fra 18/7 og dels hadde hørt av andre arbeidere at fellesferie var bestemt fra da. Kristoffer Ellingsen har på sin side bestridt at det før 28/6 overhode var truffet bestemmelse om ferietiden. Han har forklart at det var vanlig at ferien ble avviklet fra de første dager av juli måned, og at det ble gitt beskjed om ferietiden gjennom ferielister og oppslag, men at intet slikt forelå den 28/6. Han har imidlertid innrømmet at han kan ha uttalt overfor arbeiderne at det sannsynligvis ville bli fellesferie fra 18/7, og i tilslutning til dette har han opplyst at han dengang ikke var oppmerksom på bestemmelsen i ferielovens §4 første ledd om at bedriften, såfremt særlige grunner ikke var til hinder for det, pliktet å underrette arbeiderne om tiden for deres ferie tidligst mulig og senest en måned før ferien tok til. Det er etter bevisførselen på det rene at en del av bedriftens 15-16 arbeidere fikk ferie fra 18/7.

Ferielovens månedsvarsel er diktert ut fra hensynet til den store betydning det har for en arbeidstaker at han får vite om tidspunktet for

Side:162

sin ferie i god tid, slik at han kan få tid til planlegging for å få det best mulige utbytte av ferien. Dette vil særlig gjelde, om ferien skal nyttes til reiser og opphold utenfor hjemmet. Det synes derfor klart at en arbeidstaker i henhold til dette ferievern må kunne påberope seg månedsvarslet uten hensyn til om planlegging av ferien er begynt eller ikke, medmindre bedriften godtgjør særlige grunner som har vært til hinder for slikt varsel. Bedriften antas også å måtte ha bevisbyrden for at arbeidstakeren har godtatt ferietidspunktets fastsettelse uten månedsvarslet.

Ved siden av grubedriften driver Kristoffer Ellingsen kjøpmannsforretning på Drag. Det forekommer retten svært lite sannsynlig at han kan ha vært ukjent med ferielovens bestemmelse om månedsvarslet, og enda mindre sannsynlig at bedriften så sent som 28/6 overhode ikke hadde truffet bestemmelse om ferie, som vanligvis ble påbegynt avviklet fra de første dager av juli måned. Retten finner derfor å måtte bygge på saksøkernes forklaring om at ferie i mai/juni 1966 ble varslet fra 18/7, idet opplysningene om dette også er bekreftet ved flere vitneprov.

Etter ferielovens §4 kan en bedrift visstnok foreta endringer i oppsatte ferielister, men bare med overholdelse av månedsvarslet, dersom særlige grunner ikke er til hinder for det. Det foreligger imidlertid ikke bevis for at det i foreliggende tilfelle forelå forhold som berettiget bedriften til uten forhåndsvarsel og med øyeblikkelig virkning å endre ferietiden for de 4 av saksøkerne. Det forhold at arbeidernes produksjon etter bedriftens mening var liten den 27/6 eller at det ikke straks var mulig for bedriften å skaffe ny vifterem til bulldozeren, kunne åpenbart ikke være en slik særlig grunn som etter loven kunne gjøre det berettiget å berøve arbeiderne det betydningsfulle ferievern. I denne sammenheng vil retten peke på at det straks ble tilsatt 4 nye arbeidere istedenfor de 4 saksøkere som ble gitt beskjed om å ta ferie.

De 4 saksøkere har alle forklart at de straks protesterte mot å ta ferie fra 28/6. Riktigheten av dette synes bestyrket ved den kjennsgjerning at arbeiderne straks henvendte seg til Norsk Arbeidsmannsforbund, hvis distriktssekretær (19. vitne) deretter besøkte Drag i tiden 7-8/7 for å søke å oppnå en minnelig ordning med bedriften. På grunnlag av konferanser med arbeiderne ble det i den rapport som distriktssekretæren den 12/7 innsendte til forbundet, bl.a. framhevet at arbeiderne tidligere hadde fått beskjed om fellesferie fra 18/7, og at de hadde innstilt seg på det og ikke var rede til å ta ferie fra 28/6, samt at varselsfristen jo ikke var i samsvar med ferielovens §4. Det er fra bedriftens side ikke ført bevis for at arbeiderne likevel har godtatt ferie fra 28/6. Deres senere atferd viser at de tvertimot innrettet seg på ferie fra 18/7.

Retten antar at de rettslige konsekvenser av at bedriften ikke har overholdt ferielovens bestemmelser, må være at arbeiderne var berettiget til å henholde seg til ferievarslet fra 18/7, siden bedriften tross protestene ikke foretok fastsettelse av noe annet og senere tidspunkt med overholdelse av månedsvarslet. Bedriften har således handlet rettsstridig ved å påby ferie fra 28/6. Arbeidernes arbeidsinnsats har stått til bedriftens rådighet i tiden 28/6-18/7, og bedriften må derfor i

Side:163

henhold til arbeidsavtalen være forpliktet til å betale de 4 saksøkere vanlig arbeidslønn i denne tid - for Olaf Langmos vedkommende dog bare til 14/7, da han som nevnt hadde sykepermisjon fra 15/7. At arbeiderne bare skulle kunne kreve erstatning for utlegg og tap på grunn av ødelagte ferieplaner, kan ikke antas, da lovens ferievern i så fall ville kunne gjøres illusorisk, uten hensyn til om bedriften kunne påberope seg særlige grunner for å unnlate månedsvarslet.

Bedriften har subsidiært godtatt de 4 saksøkeres beregning av tapt lønn før ferien under post 1 b i påstanden.

Ad kravet på lønn i oppsigelsestid:

Retten skal først behandlet forholdet vedr. saksøkerne Asbjørn Antonsen og Toralf Kalvik, da disse ikke omfattes av oppsigelsen den 14/7 1966 og derfor står i annen stilling enn de øvrige saksøkere.

Asbjørn Antonsen har under bevisopptaket forklart at han fikk beskjed om å begynne i arbeidet igjen 3 uker etter at han og hans skift hadde fått beskjed om å ta ferie 28/6, men at han avslo, fordi man da var kommet fram til den avtalte tid for fellesferie 18/7-6/8, at han senere fikk høre at de andre på skiftet hadde mottatt beskjed fra bedriften om opphør av arbeidsforholdet, men at han selv intet hørte om det. Det er på det rene at han tidligere hadde gitt bedriften beskjed om at han skulle slutte i august for å begynne på yrkesskole. Det foreligger ikke opplysninger om at han meldte seg til arbeidet etter 6/8, og retten kan ikke se forholdet anderledes enn at han selv har avbrutt arbeidsforholdet, og noe grunnlag for kravet på lønn i 14 dagers oppsigelsestid er det da åpenbart ikke.

Toralf Kalvik har i sin forklaring gitt uttrykk for at han overhode ikke har fått oppsigelse, men at han bare fikk beskjed om at bedriften hadde tatt inn nye folk, at han deretter henvendte seg til forbundet og etter råd fra dette mottok det tilbudte arbeid hos Rolf Ellingsen med forbehold om oppsigelsestid. Etter bevisførselen legger retten til grunn at det fra bedriftens side ble gjort klart for ham at han måtte slutte, men at bedriften på grunn av at nye folk var inntatt, ikke hadde arbeid for ham i oppsigelsestiden og derfor tilbød ham å arbeide i Rolf Ellingsens grube i oppsigelsestiden. Det er på det rene at dette tilbud ble godtatt av Kalvik, og at han arbeidet der i 4 uker fram til og med 24/9 og tjente i alt kr. 1.545,-. Det er visstnok enighet om at hans oppsigelsestid først utløp 30/9. Når han likevel sluttet 24/9, antar retten at dette skyldtes at hverken han selv eller bedriften var klar over oppsigelsesfristens lengde. Etter rettens mening kan det ikke være tvilsomt at han ville ha fått arbeide fram til 30/9, om han hadde krevet det. Han hadde også vært i forbindelse med sitt forbund om oppsigelsestiden. Under disse omstendigheter antas det at han selv er nærmest til å bære følgene av at han ikke arbeidet til utløpet av oppsigelsestiden, idet det ikke synes rimelig å pålegge bedriften noe økonomisk ansvar for den misforståelse som må ha vært til stede.

Bedriften har bestridt at det ble tatt noe som helst forbehold i forbindelse med at Toralf Kalvik godtok tilbudet om å arbeide hos Rolf Ellingsen i oppsigelsestiden. Påstand står for så vidt mot påstand, og det antas at Kalvik etter omstendighetene må ha bevisbyrden for at forbehold ble tatt. Hans advokat har visstnok allerede i forliksklage,

Side:164

datert 8/9 1966, på et tidspunkt da Kalvik i oppsigelsestiden var i arbeid hos Rolf Ellingsen, bebudet økonomisk ansvar for bedriften i henhold til arbeidervernlovens §41 og §43. Klagen inneholder imidlertid intet om at han var skaffet arbeid i oppsigelsestiden hos Rolf Ellingsen, og antas å måtte være skrevet på grunnlag av opplysninger som er blitt gitt, før avtalen om arbeidet hos Rolf Ellingsen ble inngått. Om det var Kalviks mening å kreve at bedriften utbetalte ham lønn i oppsigelsestiden i tillegg til den arbeidsfortjeneste han ville få hos Rolf Ellingsen, synes det rimelig å kreve at det var blitt gjort klart for bedriften gjennom et klart og utvetydig forbehold i forbindelse med at tilbudet ble godtatt. Kalvik må antas å ha forstått at bedriften ved å ordne med arbeid for ham hos medinnehaveren Rolf Ellingsen i hans oppsigelsestid, mente å ville være ansvarsfri overfor ham, og om et forbehold var blitt tatt, må det antas at bedriften ville ha hatt muligheter for å skaffe ham arbeid også utover de nevnte 4 uker, eventuelt i egne gruber, slik at bedriften ville ha kunnet få nytte av hans arbeidsinnsats mot å imøtekomme hans lønnskrav i oppsigelsestiden. Den uklarhet som for så vidt kan sies å foreligge, må gå ut over Kalvik. Hans krav på lønn i oppsigelsestiden kan etter dette ikke finnes å ha rettslig grunnlag, og dette gjelder også den differanse som er mellom hans påstandsbeløp og fortjenesten kr. 1.545,- hos Rolf Ellingsen.

For de 2 øvrige saksøkere - Karstein Antonsen og Hilmar Kalvik - antas utgangspunktet for de rettslige betraktninger å måtte være at de som nevnt foran med rette kunne henholde seg til ferievarslet fra 18/7 fram til 6/8. De var derfor ikke forpliktet til å etterkomme bedriftens anmodning om å møte til arbeidet mandag 25/7.

Under forutsetning av at saksøkerne får medhold i at ferien varte til 6/8, har bedriften subsidiært godtatt at oppsigelsestiden etter arbeidervernlovens §41 nr. 2 skal være sammenhengende og beregnet fra ferietidens slutt til utløpet av september måned. Det er på det rene at 2 saksøkere ble avvist av bedriften, da de etter ferien meldte seg til arbeidet. Det er etter dette på det rene at begge har krav på lønn i oppsigelsestiden. Deres beregning av lønnen under post 1 c i påstanden er subsidiært godtatt av bedriften.

Ad kravet på erstatning for usaklig oppsigelse:

Som allerede nevnt ble saksøkeren Toralf Kalvik ikke oppsagt før i august 1966. Han var da nærmere 73 1/2 år gammel og hadde flere ganger hatt sykepermisjoner på grunn av skader i hendene, siste gang i juni/juli 1966. Hensett til det tunge og fysisk krevende grubearbeid kan det neppe være tvilsomt at hans høye alder alene var saklig grunn nok for hans oppsigelse. Han har for øvrig selv vært klar over at han av den grunn kunne påregne oppsigelse når som helst, og det er på det rene at han senere ikke har meldt seg arbeidsledig og heller ikke har søkt noe arbeid. Han har selv gitt uttrykk for at dette skyldes at han på grunn av sin høye alder ikke har tenkt å arbeide mere. For hans vedkommende vil erstatningskravet ikke kunne tas til følge.

For saksøkeren Asbjørn Antonsen er det som nevnt ikke gjort erstatningskrav gjeldende. Det gjenstår derfor bare å ta standpunkt til om det forelå saklige grunner for oppsigelsen av Olaf Langmo, Karstein Antonsen og Hilmar Kalvik. Disse grunner knytter seg til

Side:165

1/ Overholdelsen av arbeidstiden 2/ Dårlig utsortering av kvartsen og 3/ Svak arbeidsinnsats og liten produksjon.

Ad overholdelsen av arbeidstiden:

Bedriftens besværinger gjelder både det forhold at arbeiderne ikke overholdt tidspunktet for arbeidstidens begynnelse og slutt og at de i arbeidstiden tok for lange mat- og hvilepauser og dessuten ekstra pauser uten tillatelse.

Det er bevist at bedriften flere ganger har innskjerpet overholdelsen av arbeidstiden - således ved oppslag i januar 1962 og 1964, og det må godtas at den også senere er blitt innskjerpet overfor arbeiderne. Forklaringene omkring arbeidstidens overholdelse er meget motstridende. Arbeiderne - herunder også en del vitner som dels har arbeidet ved bedriften og sammen med saksøkerne og dels enda arbeider ved bedriften - har stort sett fastholdt at arbeidstiden er blitt overholdt i enhver henseende, og at bedriftens klager har vært uberettiget. Dette er også hevdet av Adelsten Ellingsen (17. vitne), som er onkel til bedriftsinnehaverne og arbeidet som oppsynsmann ved grubene fra 1960 til sommeren 1964 og deretter som arbeider, inntil han selv sa opp våren 1966, etter at han og flere arbeidere var blitt trukket med kr. 50,- for påstått dårlig sortering.

Det er imidlertid ført bevis og delvis også innrømmet at det har forekommet at arbeidstiden ikke er blitt overholdt. Det har således forekommet at man har kommet for sent på arbeidet både på morgen- og ettermiddagsskiftet, og at man også har sluttet arbeidet for tidlig. Etter bevisførselen kan retten ikke føle seg overbevist om at dette har skjedd bevisst og i utrengsmål, men må bygge på at det bare har forekommet sporadisk og vesentlig har hatt sammenheng med den etablerte skyssordning til og fra arbeidsstedet. Det er nemlig på det rene at arbeiderne med få unntak var henvist til å følge med bedriftens lastebiler til og fra. Lastebilsjåførene regnet riktig med at de ved arbeidstidens begynnelse pliktet å være ved lastebilene på Drag og være med lastebilene nede på Drag ved arbeidstidens slutt. Arbeiderne pliktet derimot å være i gruben ved arbeidstidens begynnelse og inntil arbeidstidens slutt. Da det tok anslagsvis 5-10 min. til og fra gruben, var de arbeidere som måtte følge med lastebilene, for å kunne overholde arbeidstiden avhengige av at lastebilsjåførene innrettet seg på å kjøre fra Drag og være tilbake på Drag henholdsvis opp til 10 min. før arbeidstidens begynnelse og 10 min. etter dens slutt. Det er opplyst at bedriften en måneds tid imøtekom lastebilsjåførenes krav om ekstra betaling for at de på denne måte arbeidet ut over arbeidstiden, idet de fikk 1/2 times ekstra lønn, men denne ordning falt deretter bort. Bedriftens ledelse har således vært på det rene med at skyssordningen kunne og måtte få konsekvenser for overholdelsen av arbeidstiden, og det synes da klart at bedriften ikke kan stå sterkt, når den som oppsigelsesgrunnlag påberoper seg at arbeiderne er kommet for sent på arbeidet og har forlatt dette for tidlig.

Når det gjelder påstanden om for mange og for lange mat- og hvilepauser er det i grunnen bare ett av vitnene som har støttet bedriftens anklager mot arbeiderne. Vitnet som er 25 år og juridisk student, er Kristoffer Ellingsens svoger. Han har forklart at han arbeidet

Side:166

ved bedriften fra ca. 1/6 til begynnelsen av september 1965 vesentlig med lastebilkjøring, men også med sortering og bulldozerkjøring. Han har gitt uttrykk for at han nærmest var forfærdet over arbeidsmoralen hos samtlige arbeidere. Han hevder at det i tillegg til at man kjørte for sent fra Drag og for tidlig tilbake på begge skift gjerne ble tatt en kaffepause, før arbeidet ble påbegynt, og at det likeledes på begge skift gjerne ble tatt kaffepause igjen like før man dro fra arbeidsstedet før arbeidstidens slutt, at man etter kort tid tok enda en kaffepause av en halv times varighet før den reglementerte matpause, og at matpausene gjerne ble forlenget med et kvarter eller en halv time. Etter hans mening arbeidet enkelte av arbeiderne ikke så meget som de burde, og det kunne forekomme at produksjonen ble stoppet, når man syntes det var sprengt ut nok masse for dagen, og at sjåførene unnlot å kjøre ned alt som var produsert i løpet av dagen. Det var hans inntrykk at enkelte av arbeiderne var redd for at akkordprisen ville bli nedsatt, dersom produksjonen ble for stor, og han hevder at de som ønsket å begrense produksjonen, var saksøkerne Olaf Langmo, Karstein Antonsen, Toralf Kalvik og hans sønn Hilmar Kalvik. For øvrig mener han at Olaf Langmo flere ganger var beruset på arbeidsplassen og også under arbeidet som skytebas, og at han som skytebas dessuten gjorde slett arbeid. Han har opplyst at han nevnte en del av disse kritikkverdige forhold for svogeren.

Det er opplyst at bedriften, etter at Adelsten Ellingsen sommeren 1964 sluttet som oppsynsmann, selv har hatt tilsynet med grubearbeidet ved innehaverne, som regelmessig har besøkt arbeidsstedet. Det synes bemerkelsesverdig at det tidligere ikke er blitt reagert med oppsigelse av arbeidere, dersom det var blitt konstatert forhold som beskrevet av det nevnte vitne. Spesielt synes det rimelig å anta at det ville vært all mulig oppfordring for bedriften - og ikke mindre for arbeidskameratene på skiftet - å reagere mot at skytebasen opptrådte beruset under arbeidet, dersom det virkelig forholdt seg så. Vitnets framstilling er imidlertid ikke bekreftet av et eneste vitne. Samtlige arbeidere, herunder også arbeidere som ikke lenger arbeider ved bedriften, har bestemt avvist framstillingen som uriktig. Retten sitter etter bevisførselen likevel igjen med inntrykket av at det nok har forekommet en del kritikkverdige forhold. En tidligere arbeider ved bedriften har således forsiktig gitt uttrykk for at bedriften burde ha hatt «en syning eller en bergkyndig mann som helst ikke var fra Drag», og at bedriften «ville ha tjent på det», fordi arbeidsforholdene i så fall ville ha kunnet tilrettelegges bedre - dog uten at arbeidsinnsatsen av den grunn ville ha kunnet bli bedre, idet samtlige arbeidere etter hans mening ytet en arbeidsinnsats som det ikke kunne være noe å si på.

Retten har funnet det betenkelig å legge noen avgjørende vekt på opplysningene fra et vitne som er nært besvogret med en av bedriftens innehavere. Opplysningene er som nevnt heller ikke bekreftet ved den øvrige vitneførsel. Om det har forekommet kritikkverdige forhold med hensyn til overholdelsen av arbeidstiden, antar retten at disse i atskillig grad må kunne føres tilbake på bedriftsledelsen, idet arbeidsforholdene ikke synes å ha vært lagt ordentlig til rette. Gjennom

Side:167

besiktigelsen av arbeidsplassen har retten for øvrig fått inntrykk av at det både på grunn av arbeidsstedets karakter og de store fysiske krav grubearbeidet må ha stillet til arbeiderne, vil være rimelig at det fra bedriftens side ble vist stor toleranse med hensyn til hvilepauser i arbeidstiden.

Ad dårlig utsortering av kvartsen:

Det er ført bevis for at det flere ganger har forekommet klager fra A/S Meraker Smelteverk på grunn av dårlig utsortering, og det er på det rene at bedriften ved flere anledninger har gjennomført trekk i arbeidernes akkordlønn av samme grunn. Det er framkommet opplysninger om at det er arbeidere som har reagert mot disse lønnstrekk ved å si opp.

Etter bevisførselen finner retten at arbeiderne ikke ensidig kan belastes for at det har forekommet dårlig utsortering. Retten må visstnok bygge på at utsorteringen som hovedregel skulle foretas for hånd, men det forekom at dette ikke alltid ble gjort med bedriftsledelsens fulle billigelse, særlig når det gjaldt å få økt produksjonen av hensyn til nær forestående utskiping. Det er på det rene at usortert masse i slike tilfelle ble opplastet på lastebilene direkte fra bulldozerens skuff, idet utsortering etter hvert ble foretatt så godt som mulig fra lasteplanet. Det er for så vidt tatt en sjanse, og bedriften må ha vært på det rene med at utsorterigen under slike forhold ville kunne bli mangelfull, og at subb og andre urenheter ville kunne bli tatt med skuffen. Det er ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at arbeiderne bevisst eller grovt uaktsomt har foretatt mangelfull utsortering for på den måte å få notert størst mulig produksjon.

Bedriftens besværinger gjelder også det forhold at arbeiderne ikke har vært omhyggelig nok ved utsorteringen av unyttbar masse, men har kjørt atskillig brukbar kvarts på avfallsdungen. Det er visstnok påvist en del brukbar kvarts i avfallsdungen, men retten kan på ingen måte anta at dette er blitt gjort bevisst eller grovt uaktsomt. Det er for øvrig rettens inntrykk at det under den regelmessige opprenskning i gruber og særlig under forsert drift ikke alltid er mulig å unngå at brukbar kvarts kan bli oversett og kjørt på avfallsdungen sammenblandet med annen og unyttbar masse.

Ad svak arbeidsinnsats og liten produksjon:

Det er ikke ført bevis for at saksøkerne eller de skift som de har arbeidet på, gjennom årene har utført svakere arbeidsinnsats enn andre av bedriftens arbeidere. Da saksøkerne ikke alltid har arbeidet på de samme skift, men med forskjellige andre arbeidere, har retten heller ikke tilstrekkelig pålitelige opplysninger i de framlagte arbeidsbøker til å kunne fastslå at produksjonen har vært spesielt liten på deres skift, og at dette kan føres tilbake til svak arbeidsinnsats fra deres side.

Beviset for svak arbeidsinnsats og liten produksjon er av bedriften søkt ført spesielt ved påvisning av en ubetydelig produksjon på saksøkernes skift den 27/6 1966 og en betydelig produksjonsøkning etter at de 4 av saksøkerne den 28/6 var sendt hjem på ferie og nye arbeidere tilsatt.

Etter bevisførselen må retten vissnok legge til grunn at

Side:168

produksjonen på ettermiddagsskiftet den 27/6 var ubetydelig - bare 8 tonn nedkjørt masse. Bedriftens ledelse har tydeligvis næret frykt for at den gjennomførte nedsettelse av tonnprisen fra arbeidernes side ville bli møtt med liten arbeidsinnsats - at arbeiderne som det er uttalt «ville legge seg på minsteprisen» for på den måten å tvinge bedriften til å heve tonnprisen igjen for å få øket produksjonen. Og det er ganske utvetydig fra de to av bedriftsinnehaverne, som har møtt under hovedforhandlingen, gitt uttrykk for at både denne beskjedne produksjon og det angivelige uhell med vifteremmen var ren sabotasje. Det er klart at bevisbyrden for en så alvorlig beskyldning må være bedriftens, og de indisiebevis som er søkt ført, kan etter rettens mening åpenbart ikke være tilstrekkelig. Det er blitt forevist en vifterem men det er for retten umulig å fastslå hvorledes den kan være blitt skåret over. Noen sakkyndig undersøkelse med henblikk på dette, er ikke blitt krevet. Den beskjedne produksjon skyldtes etter saksøkernes forklaring at man på grunn av opprenskning i gruben ikke rakk å få sprengt ut masse før mellom kl. 1800 - 1900, og Olaf Langmo har opplyst at han deretter måtte avbryte arbeidet og reise hjem på grunn av hodepine. Det er meget mulig at reduksjonen av tonnprisen, som etter det opplyste egentlig ikke kan sies å ha vært gjenstand for virkelige forhandlinger under møtet den 26/6, kan ha etterlatt atskillig irritasjon blant arbeiderne, og det er forståelig om dette umiddelbart kan ha virket inn på arbeidsinnsatsen. Retten antar imidlertid at bedriften burde ha sett tiden an, før den gikk til det skritt å sende saksøkerne hjem. Det gjaldt her eldre og erfarne grubearbeidere, som hadde vært i bedriftens tjeneste i opp til 7 år. Bedriften antas å måtte ha plikt til å foreta en omhyggeligere og grundigere undersøkelse av forholdene enn den synes å ha gjort, før den gikk til oppsigelse, jfr. Rt-1965-763. Det er visstnok så at produksjonen etter 28/6 øket så vidt betydelig at arbeiderne på tross av den betydelige reduksjon av tonnprisen opprettholdt omkring samme timelønn som før i flere måneder framover, men retten kan ikke utelukke at samme resultat ville ha foreligget, om saksøkerne hadde fått anledning til å arbeide videre istedenfor de nye 4 arbeidere som ble inntatt. Det er for øvrig fra bedriftens side opplyst at timelønnen fra januar 1967 viste synkende tendens, og at kvartsgruben ble nedlagt som ulønnsom ved utgangen av 1967, etter at arbeiderne et halvt års tid hadde ligget på en minstelønn av kr. 8,- pr. time.

Retten er blitt stående ved at det ikke foreligger tilstrekkelig bevis for at de påberopte oppsigelsesgrunner hverken isolert sett eller samlet kan begrunne oppsigelsen av de 3 saksøkere. Overfor disse er bedriften derfor erstatningspliktig i henhold til arbeidervernlovens §43 nr. 1.

Det er fra bedriftens side subsidiært ikke reist innvendinger mot beregningen av saksøkernes halvårsfortjeneste, som utgjør kr. 11.955,- for Olaf Langmo, kr. 13.988,- for Karstein Antonsen og kr 11.773,- for Hilmar Kalvik.

Det er på det rene at Olaf Langmo gikk sykemeldt fra 15/7-10/12 1966, hvoretter han meldte seg arbeidsledig Karstein Antonsen har forklart at han ikke meldte seg arbeidsledig før 26/12 1966, idet han hadde kjøpt eget hus og under arbeidsledigheten arbeidet med restaurering av huset og tomtearbeid. Hilmar Kalvik har likeledes

Side:169

forklart at han heller ikke meldte seg arbeidsledig før 26/12 1966, og at han under arbeidsledigheten utførte forskjellige arbeider etter restaureringen av sitt hus og for øvrig skjøttet sitt gårdsbruk, som har 40 dekar innmark og 3 kuer, og dessuten høstet onkelens gård. Etter arbeidervernlovens §43 nr. 2 er det innenfor arbeidernes halvårsfortjeneste overlatt til rettens frie skjønn å fastsette erstatningens størrelse. Retten må anta at det utover sommeren og høsten 1966 ville vært lettere for saksøkerne å skaffe seg annet arbeid enn senere i vinterhalvåret, og at det ved erstatningsfastsettelsen derfor vil være rimelig overfor bedriften å ta hensyn til at saksøkerne unnlot å melde seg arbeidsledig og i stedet utførte arbeid hos seg selv. For så vidt angår Olaf Langmo antas det at bedriften ikke med rimelighet bør overføres følgene av at han på grunn av sykdom var avskåret fra å skaffe seg annet arbeid i halvåret. Det er ikke hevdet at sykdommen var en følge av arbeidet i bedriften. Retten er blitt stående ved at erstatningen til hver av de 3 saksøkere passende bør utmåles til kr. 5.000,-.

Ad kravet på tilbakebetaling av kr. 700,-:

Det er enighet mellom partene om at arbeiderne ble trukket for et beløp på mellom 600-700 kr., men bedriften har subsidiært godtatt at retten legger til grunn kr. 700,-.

Det er ikke bestridt at bedriften på den omhandlede båtlast kvarts til A/S Meraker Smelteverk måtte tåle en prisreduksjon på mellom 19-20 000 kr. på grunn av dårlig utsortering. Kristoffer Ellingsen har opplyst at arbeiderne ble belastet halvparten av dette beløp ved at tonnprisen ble redusert fra kr. 15,- til kr. 7,50 i tiden 12/9-28/9 1965.

Det er visstnok ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at den dårlige utsortering skyldtes forsettlig eller grovt uaktsomt forhold fra arbeidernes side, og trekket i akkordlønnen ville derfor ikke ha hjemmel i arbeidervernlovens §40 nr. 2. Denne bestemmelse kan etter lovens §53 ikke på forhånd fravikes ved avtale mellom arbeider og bedrift, men det kan ikke ses å være noe til hinder for at erstatningsansvar godtas, etter at en skade er skjedd.

Etter bevisførselen legger retten til grunn at bedriften, før trekk ble foretatt, rettet henvendelse til arbeiderne om fordeling av tapet med en halvpart på arbeiderne, og at dette ble godtatt - om enn motvillig. Det kan ikke innses at arbeiderne herunder var i noen situasjon som skulle kunne gjøre denne godtakelse uforbindende etter avtalerettslige regler. Bortsett fra saksøkerne har da heller ikke noen av arbeiderne krevet tilbakebetaling. Dette gjelder f.eks. Sverre Åmo (12. vitne), som er svoger til Olaf Langmo, og som positivt har uttalt at arbeiderne godtok trekket, men at ingen likte det. Retten må anta at saksøkernes tilbakebetalingskrav alene er foranlediget av denne arbeidstvist, men godtakelsen har klarligvis ikke vært knyttet til noen som helst relevant forutsetning, som kan påståes å være bristet. Bedriften må derfor frifinnes for tilbakebetalingskravet.

Når det gjelder bedriftens subsidiære anførsler, vil det allerede av det foran anførte framgå at det etter rettens mening ikke er ført bevis for forhold fra noen av saksøkernes side som ville gitt bedriften rett til å heve arbeidsforholdet med øyeblikkelig virkning, og at det heller ikke kan ses å foreligge bevis for forsettlig eller grovt

Side:170

uaktsomt forhold fra deres side. Bedriften har visstnok gjort gjeldende at den ble påført et betydelig tap ved at saksøkerne Karstein Antonsen, Hilmar Kalvik og Asbjørn Antonsen ikke møtte fram til arbeidet den 25/7 på tross av at de var blitt varslet om det. Det er antydet et tap på minst kr. 5.000,-. Så vel Karstein Antonsen som Hilmar Kalvik har forklart at de etter brevet av 14/7 hadde gitt beskjed om at de ikke kom til å møte fram den 25/7. For øvrig må retten anta at det spesielt etter distriktssekretærens besøk den 7-8/7 måtte være klart for bedriften at saksøkerne ville fastholde sin rett til ferie fra 18/7, og at de derfor ikke kunne ha noen plikt til å svare på bedriftens fornyede henvendelse umiddelbart før 25/7. Bedriftens antydede tap er dessuten ikke forsøkt legitimert og kan heller ikke av den grunn komme i betraktning som et motregningskrav.

Det er fra bedriftens side ikke gjort innvendinger mot rentepåstanden og heller ikke mot påstanden under post 2 om krav på feriepenger. - - -