RG-1970-95

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1969-07-11
Publisert:	RG-1970-95
Stikkord:	Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 11. juli 1969 i kjæremålssak nr. 34/1969
Parter:	1. Hilmar Nilsen, 2. Norges Brannkasse (advokat Arne M. Falch) mot 1. Ruth og Nils Hagen (advokat A. Grande), 2. Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Eilert Stang Lund).
Forfatter:	Lagdommerne Jonas Madsø, Jac. Wesenberg, Lars Sollesnes
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §175, §181, §396, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, §174, §176, §180, §398, Tvistemålsloven (1915), Forsikringsavtaleloven (1930) §92, Mortifikasjonsloven (1959)1-§90

Saken gjelder spørsmål om saksomkostningene ved heving av sak etter utenrettslig forlik og spørsmålet om Statens krav på saksomkostninger i benefisert sak.

Ved stevning av 13/6 1968 reiste Ruth Hagen og Nils Hagen sak mot Hilmar Nilsen og Norges Brannkasse og krevet erstatning for utstyr de mistet som gjester på Sand Turistheim tilhørende Nilsen da turistheimen brant 17/9 1965, og erstatning for tap i inntekt og i fremtidig erverv som følge av skader de ble påført ved brannen.

Deres påstand var:

«1. De saksøkte dømmes in solidum å betale saksøkerne kr. 9.590,- samt erstatning for tap i fremtidig erverv etter rettens fastsettelse begrenset oppad til kr. 75.000,- samt 6 % årlig rente og rentesrente av erstatningsbeløpet fra 27. juni 1967 til betaling skjer.

2. De saksøkte dømmes in solidum å betale saksøkerne saksomkostninger.»

De saksøkte påsto seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

De saksøktes prosessfullmektig, advokat Arne M. Falch, sendte 10/3 1969 følgende brev til saksøkernes prosessfullmektig, advokat A. Grande:

«Jeg forstår det som Hagens nå godtar en erstatning på kr. 27.500,- som også Brannkassen er villig til å betale. Videre har De tilgode av Hagens kr. 2.885,- i utlegg og salær som De mener at bevillingen vil dekke. Men De vil at Brannkassen skal betale dette slik at bevillingen ikke blir benyttet.

Jeg kan ikke se hvorfor bevillingen ikke skal bli benyttet selv

Side:96

om vi er kommet frem til et forlik. Det er bare den betingelse knyttet til bevillingen at De ikke kan forlike saken - uten departementets samtykke - uten å nedlegge påstand om saksomkostninger. Spørsmålet om saksomkostninger vil da bli avgjort av retten i hevningskjennelsen.

Jeg foreslår derfor at vi sender inn vedlagte felles prosessskrift og at De sender inn omkostningsoppgave innenfor et beløp av kr. 2.885,- som så Brannkassen må finne seg i å betale om saksomkostninger blir idømt. Skulle de saksøkte ikke bli pålagt å betale saksomkostninger, har jeg fått Brannkassens samtykke til å betale Dem et salær på kr. 500,- for forhandlingene forut for stevningen som forutsetningsvis ikke er omfattet av bevillingen.

Da jeg går ut fra at dette er praktisk ordning som De eller Hagens ikke har noen innvendinger mot, har jeg i dag bedt Brannkassen overføre kr. 27.500,- til Dem.»

Advokat Grande sendte 17/3 1969 brevet og det deri nevnte felles prosesskrift, underskrevet av advokat Falch 10/3 og av advokat Grande 17/3 1969, til herredsretten.

Prosesskriftet er sålydende:

«Partene har inngått forlik med en utbetaling for tap i fremtidig erverv til saksøkerne på kr. 27.500,-.

Da saken er benefisert, påstår saksøkerne saksomkostninger tilkjent det offentlige. De saksøkte krever ikke saksomkostninger.»

Ryfylke herredsrett avsa deretter kjennelse av 9/4 1969 med sådan slutning:

«1. Saken heves.

2. Hilmar Nilsen og Norges Brannkasse dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med det beløp den beskikkede sakførers godtgjørelse for sakførselen blir fastsatt til.»

Saksøkerne hadde fått Justisdepartementets samtykke til fri sakførsel med fritakelse for rettsgebyr, og advokat A. Grande, Odda, var oppnevnt som deres prosessfullmektig. - Herredsretten fastsatte 9/4 1969 hans godtgjørelse til kr. 493,80 for utlegg og kr. 1.998,- for arbeid, til sammen kr. 2.491,80.

Hilmar Nilsen og Norges Brannkasse ved deres prosessfullmektig advokat Arne M. Falch har påkjæret herredsrettens kjennelse ved kjæremålserklæring av 30/4 1969 hvorfra siteres:

1. «Kjennelsen påkjæres hermed idet det påstås at omkostningsavgjørelsen er i strid med loven.

2. Grunnlaget for hevningen var at de kjærende parter hadde tilbudt Ruth og Nils Hagen et beløp som de aksepterte fremfor å fortsette prosessen med et høyst usikkert resultat for erstatningsplikt for Hilmar Nilsen. At kravet mot Brannkassen ikke kunne føre frem var på det rene idet Brannkassen ikke hadde påtatt seg noen selvstendig erstatningsplikt, jfr. tilsvaret, men ved sin ansvarsforsikring for Hilmar Nilsen var Brannkassen interessert i avgjørelsen av

Side:97

erstatningskravet mot Nilsen, og det er Brannkassen som har betalt beløpet. Det var vel også nærmest på det rene at det fremsatte oppreisningskrav mot Hilmar Nilsen ikke ville føre frem selv om det måtte foreligge erstatningsplikt, men et oppreisningskrav er ikke omfattet av en ansvarsforsikring.

3. På dette grunnlag mener de kjærende parter at de ikke har tapt saken fullstendig, men kun for erstatningskravets vedkommende er saken mot Hilmar Nilsen dels vunnet og dels tapt. Omkostningsavgjørelsen skulle således vært foretatt etter tvistemålslovens §174 mot Hilmar Nilsen, og Norges Brannkasse skulle under enhver omstendighet vært fritatt for saksomkostninger. Dette er ikke strid med kjennelsen inntatt i Rt-1964-1081 idet der var skyldspørsmålet avgjort av retten mot den ene parten og den tilkjente erstatning var nærmere den forlangte enn den tilbudte.

4. Etter en kjennelse i RG-1968-401 kan jeg imidlertid ikke se at herredsretten kan foreta den realitetsvurdering som en avgjørelse etter tvistemålslovens §172 og §174 krever, og saken skulle da vært hevet uten tilkjennelse av omkostninger etter §175 annet ledd. Det er heller ikke inngått noen avtale som innebærer at partene kan ansees å ha bedt retten foreta en avgjørelse utover lovens ordning.

Det nedlegges sådan påstand:

«Prinsipalt: Herredsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny avgjørelse etter tvistemålslovens §175 annet ledd.

Subsidiært: Herredsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny avgjørelse etter tvistemålslovens §174.

I begge tilfelle: De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger dersom påstand om saksomkostninger blir nedlagt av noen av motpartene.»

Motpartene Ruth og Nils Hagen ved deres prosessfullmektig advokat Grande har gjort gjeldende at de saksøkte opprinnelig benektet at det var mangler med det branntekniske utstyr ved turistheimen, men at de senere måtte innrømme mangler og at det førte til forliksforhandlingene. De har nedlagt sådan påstand i kjæremålssaken:

«1. Herredsrettens kjennelse i og avgjørelse av omkostningsspørsmålet stadfestes.

2. Hilmar Nilsen og Norges Brannkasse dømmes til in solidum å betale Ruth og Nils Hagen saksomkostninger.»

Staten ved Justisdepartementet ved Regjeringsadvokaten ved fullmektig høyesterettsadvokat Eilert Stang Lund har sendt tilsvar og motkjæremål idet det gjøres gjeldende at selv om Justisdepartementet ikke var part for herredsretten, kan departementet opptre som part i kjæremålssaken siden herredsrettens omkostningsavgjørelse i første rekke har interesse for departementet. Det er i denne forbindelse henvist til tvistemålslovens §396 jfr. §398a.

Fra tilsvaret og motkjæremålet siteres:

«Staten v/Justisdepartementet vil hevde at herredsrettens

Side:98

kjennelse bygger på en riktig rettsoppfatning så langt den er påkjæret. Derimot er kjennelsen åpenbart i strid med loven forsåvidt som motpartene ikke har fått erstatning for utlegg til gebyr kr. 200,- samt forkynnelser kr. 16,-. Det vises i denne forbindelse til tvistemålslovens §176 og til Justisdepartementets rundskriv av 26. oktober 1952, avsnitt A, VII punktene 2 og 3. Når ikke de nevnte omkostningsbeløp ble medtatt av herredsretten, skyldes dette såvidt vites en inkurie. Jeg erklærer herved motkjæremål forsåvidt angår de nevnte beløp.

Hva angår de faktiske forhold i saken, vises det til herredsrettens beskrivelse av dette og til tilsvaret fra Ruth og Nils Hagen.

Til de rettslige spørsmål som reiser seg i anledning kjæremålet vil jeg bemerke følgende:

I kjæremålet er anført at saksøkerens krav mot Brannkassen under enhver omstendighet måtte bli å forkaste, idet Brannkassen ikke har påtatt seg noen selvstendig erstatningsplikt like overfor saksøkerne for herredsretten. Kjærende parter viser i denne forbindelse til tilsvaret ..........

Hvordan det enn måtte forholde seg med selskapets ansvar utad, er imidlertid forholdet at selskapet innad såvidt skjønnes skal dekke den sikredes (skadevolderens) nødvendige forsvarsutgifter, jfr. forsikringsavtalelovens §92. Forutsatt at Hilmar Nilsen blir holdt ansvarlig for omkostningene, vil disse i siste omgang bli inndekket av Brannkassen. På denne bakgrunn vil jeg i nærværende sak foreslå til overveielse at selskapet ikke opprettholder sin innsigelse .......

Etter statens oppfatning er det ikke nødvendig i det foreliggende tilfelle å ta prinsipielt standpunkt til de spørsmål som reiser seg i forbindelse med anvendelse av tvistemålslovens §175, jfr. §172 og §174. Etter de foreliggende opplysninger må det være relativt klart at de kjærende parter for herredsretten har godtatt saksøkernes krav. Det vises i denne forbindelse til herredsrettens avgjørelse og til tilsvaret fra Ruth og Nils Hagen. Støtte for dette syn finner man forøvrig i avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg, inntatt i Rt-1964-1081 flg. og i Rt-1962-119 flg. Jeg finner i denne forbindelse grunn til å understreke at lagmannsretten er bundet av herredsrettens bedømmelse av saksforholdet, jfr. tvistemålslovens §181 annet ledd og Alten, Tvistemålsloven med kommentarer (3. utgave) side 200. På vegne av staten v/Justisdepartementet nedlegger jeg sådan påstand:

«1. Ryfylke herredsretts kjennelse 9. april 1969 stadfestes.

2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes kr. 216,-.

3. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Til Regjeringsadvokatens tilsvar og motkjæremål har de kjærende ved advokat Falch sendt tilsvar av 9/6 1969, herfra siteres:

1. «Hva angår det interne forhold mellom Hilmar Nilsen og Norges Brannkasse, var det tegnet en vanlig ansvarsforsikring

Side:99

som ville ha dekket de fremsatte erstatningskrav men den dekket - som vanlig i ansvarsforsikring - ikke eventuelt oppreisningskrav. Prosessomkostninger vedrørende krav som er dekket av polisen, er også omfattet av forsikringen.

2. Det fastholdes at den minnelige ordning var basert på at spørsmålet om erstatningsplikt var høyst tvilsomt. Men saken kan heller ikke være fullstendig vunnet for Hagens om de har godtatt en erstatning som innebærer en klar underkjennelse av de faktiske påstander som tapet skulle vært basert på. Det er bare når man har fått kravet redusert på rent skjønnsmessige vurderinger at saken likevel kan sies å være fullstendig vunnet. - - -

3. Selv om både Hagens og Staten v/Justisdepartementet formelt må være parter, mener jeg det ikke kan være grunnlag for at begge skal opptre i kjæremålet idet Hagens må være bundet til å følge det syn Staten gjør gjeldende. Jeg ber Regjeringsadvokaten uttale seg om dette.

4. Til motkjæremålet bemerkes at det ikke kan sees av sportellovens §90 at det ved tilkjennelse av fulle saksomkostninger med nødvendighet skal idømmes et beløp som fullt ut dekker Statens utgifter under bevillingen. Jeg kan heller ikke se at Staten tidligere har påkjært omkostningsavgjørelser etter tvml. §172 som ikke gir Staten full refusjon til tross for at slike avgjørelser hyppig har forekommet.

5. Herredsrettens avgjørelse inneholder etter min mening ingen bevisbedømmelse, og avgjørelsen må i dette tilfelle kunne prøves i sin helhet av lagmannsretten. Forøvrig er det bare når saken er avgjort ved dom at kjæremålsretten er bundet av den underordnede retts bevisbedømmelse, jfr. tvml. §181, 2. ledd.»

Lagmannsretten er kommet til at Ruth og Nils Hagens og Statens påstand må tas til følge.

Tvistemålslovens §175 tredje ledd om at hver part bærer sine omkostninger kommer ikke uten videre til anvendelse i det foreliggende tilfelle, hvor det i selve forliket er nevnt at saksøkerne påstår saksomkostninger tilkjent det offentlige. Det fremgår både av det felles prosesskrift om heving av saken og av brevet av 10/3 1969 at ingen av partene forutsetter at §175 tredje ledd uten videre kom til anvendelse, men at begge parter forutsatte at de saksøkte kunne bli pålagt å betale saksomkostninger.

Lagmannsretten antar at slik som saken forelå for herredsretten hadde denne adgang til å vurdere saksomkostningsspørsmålet overensstemmende med reglene i tvistemålslovens §172 og §174 på grunnlag av de opplysninger som forelå for dem i sakens dokumenter. - Lagmannsretten er for så vidt i det vesentlige enig i den oppfatning som Eidsivating lagmannsretts kjennelse i RG-1958-385 bygger på.

Saksøkerne hadde i stevningen ikke tatt med noe oppreisningskrav. I prosesskrift av 16/10 1968 - etter de saksøktes tilsvar av 19/9 1968 - skrev imidlertid advokat Grande: «Jeg akter

Side:100

å endre påstanden slik at den også omfatter erstatning etter ikrafttredelseslovens §19 annet ledd.» - Noen formell endring av påstanden ble ikke foretatt, og det ble ikke nevnt mere om forholdet før forliket. - I sitt tilsvar i kjæremålssaken skriver advokat Grande: «Den påstand mine parter nedla i saken vil fremgå av dok. 1, stevningen. Denne påstand var ikke endret da forlik ble inngått,» og lenger ute: «Noe oppreisningskrav er det ikke nedlagt påstand om, - - -.» - Det må være klart at partene ikke har ment at noe av det som skulle betales i henhold til forliket skulle anses som oppreisning. Hele beløpet må anses som erstatning for tap. Lagmannsretten er imidlertid enig i det som er sagt av advokat Grande, at påstanden bare gikk ut på erstatning for tap. - Lagmannsretten er enig i den rettsanvendelse som herredsretten har lagt til grunn i sin kjennelse hvori den har ansett det slik at saksøkerne har vunnet saken og pålagt de saksøkte å betale saksomkostninger, jfr. henvisningene til Rt-1964-1081. Tvistemålslovens §172 første ledd er ikke nevnt i herredsrettens kjennelse, men det er etter kjennelsen klart at det er regelen i §172 første ledd som er anvendt, og lagmannsretten finner at saksomkostningsspørsmålet for så vidt ikke er avgjort i strid med loven, jfr. tvistemålslovens §181 annet ledd.

I tilsvaret av 19/9 1968 fra advokat Falch til herredsretten var det sagt at Norges Brannkasse ikke på noen måte kunne være ansvarlig overfor saksøkerne. Lagmannsretten antar imidlertid at selv om det vel er riktig at selskapet som ansvarsassurandør ikke var direkte ansvarlig overfor saksøkerne, så måtte forliket, slik som det fremgikk av advokat Falchs brev av 10/3 1969 og av det felles prosesskrift, forstås slik at Norges Brannkasse ved forliket erklærte seg ansvarlig overfor saksøkerne for betalingen av både erstatningen og av saksomkostningene som måtte bli tilkjent saksøkerne, uten hensyn hvordan ansvaret var før forliket. - Lagmannsretten finner derfor at det ikke var noen feil av herredsretten å pålegge også Norges Brannkasse å betale saksomkostningene.

Etter det lagmannsretten foran er kommet til, kan kjæremålet fra Hilmar Nilsen og Norges Brannkasse ikke føre frem.

Staten ved Justisdepartementet har også som nevnt tidligere påkjæret saksomkostningsavgjørelsen. Etter sportellovens §90 skal den som blir pålagt å betale saksomkostninger i en sak hvor motparten har fri sakførsel og fritakelse for rettsgebyr, tilpliktes å betale omkostningene til Staten. Hvis omkostningene blir satt mindre enn Statens utgifter, blir det Staten som rammes, og Staten ved Justisdepartementet må da ha rett til å erklære kjæremål mot avgjørelsen i medhold av tvistemålslovens §396, jfr. uttrykket «enhver, som derved rammes».

Lagmannsretten er enig med Staten ved Justisdepartementet i at de saksøkte må tilpliktes å betale også for gebyr og forkynnelse. Når herredsretten som det fremgår av kjennelsen fant at det skulle tilkjennes fulle saksomkostninger, er det i strid med

Side:101

sportellovens §90 at ikke også 200 kroner for gebyr og 16 kroner for forkynnelse ble tatt med.

Overensstemmende med det lagmannsretten er kommet til vil saksomkostningsavgjørelsen i herredsrettens kjennelse bli endret slik at den omfatter godtgjørelsen til advokat Grande slik som den er fastsatt i herredsrettens salærfastsettelse som er godkjent av Justisdepartementet, og gebyr og forkynnelse.

Ruth og Nils Hagen og Staten ved Justisdepartementet har påstått seg tilkjent saksomkostninger i kjæremålssaken. Kjæremålet fra Hilmar Nilsen og Norges Brannkasse har vært forgjeves, mens Staten har fått medhold i sitt kjæremål. Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike hovedreglene i tvistemålslovens §180 første ledd og §172 første ledd jfr. §180 annet ledd, og Nilsen og Norges Brannkasse vil derfor bli pålagt å betale saksomkostninger i kjæremål- og motkjæremålssaken. Omkostningene settes til 100 kroner til Ruth og Nils Hagen og 300 kroner til Justisdepartementet. I det siste beløp er også inkludert gebyr 150 kroner som Staten skal betale i motkjæremålet.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Hilmar Nilsen og Norges Brannkasse tilpliktes som solidarisk ansvarlige å betale saksomkostninger til det offentlige innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse med kr. 2.491,80 som godtgjørelse til advokat Grande, kr. 200,- for gebyr og kr. 16,- for forkynnelse, i alt 2.705,80 - to tusen syv hundre og fem 80/100 - kroner og saksomkostninger for lagmannsretten med 300 - tre hundre - kroner.

Hilmar Nilsen og Norges Brannkasse tilpliktes som solidarisk ansvarlig å betale til Ruth og Nils Hagen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse saksomkostninger for lagmannsretten med 100 - ett hundre - kroner.

Av herredsrettens kjennelse (sorenskriver Kåre Høyland):

- - -

Ved prosesskrift av 17/3 1969 har prosessfullmektigene meddelt at det er inngått forlik med en utbetaling til saksøkerne på kr. 27.500. Saksøkerne har påstått saksomkostninger tilkjent det offentlige, og det er enighet om at spørsmålet om saksomkostninger avgjøres av retten i hevningskjennelsen.

Retten er kommet til at de saksøkte må bli å ilegge saksomkostninger til saksøkerne eller her det offentlige. Det er visstnok så at det beløp partene er blitt enige om ligger vesentlig under saksøkernes krav, men retten legger vekt på at de saksøkte påsto seg helt frifunnet, og retten må derfor anse saken som vunnet av saksøkerne, idet de saksøkte i prinsippet har erkjent at det forelå erstatningsgrunnlag. Dersom forholdet hadde vært at spesielle erstatningsposter hadde vært avslått eller at de ikke hadde fått medhold i noen av sine erstatningsgrunnlag, kunne forholdet ha vært et annet. Retten kan imidlertid ikke ved det foreliggende forlik se at så er tilfelle. Retten viser i denne forbindelse til Rt-1964-1081. - - -