RG-1971-190

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1970-10-14
Publisert:	RG-1971-190
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 14. oktober 1970 i ankesak nr. 39/1970 A
Parter:	Repvåg Kraftlag A/L (høyesterettsadvokat Per Larssen) mot Bjarne Severinsen m.fl. (advokat Fridthjof H. Andersen).
Forfatter:	Lagdommerne Carl Tank, Jon Fjalstad, Halvard Lind Hansen med fagkyndige domsmenn, driftsbestyrer Kåre Aukrust, installatør Alf Ottesen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Prisloven (1953) §18

Saken gjelder krav på erstatning fra diverse abonnenter i forsyningsområdet til Repvåg Kraftlag A/L mot kraftlaget for skade på elektrisk utstyr. Saksøkerne sogner til 2 forskjellige trafokretser i Honningsvågområdet, henholdsvis ved skolen i Nordvågen og i Kuvika i Kamøyvær. 12. desember 1966 oppstod det i førstnevnte krets overslag fra høyspentnettet over jord inn på lavspentnettet, med det resultat at de av saksøkerne som sogner til denne krets, fikk ødelagt elektrisk utstyr. 31. desember samme år gjentok det samme seg i Kamøyvær.

Samtlige saksøkere tok ut stevning mot Repvåg Kraftlag A/L (i det følgende kalt kraftlaget) den 19. mars 1969 og nedla påstand om å bli tilkjent erstatning for det økonomiske tap de var blitt påført. Kraftlaget tok til gjenmæle og påstod seg frifunnet. Det var bare selve ansvarsspørsmålet som var omtvistet. Kraftlaget bestred således ikke størrelsen av de respektive saksøkeres erstatningskrav.

Hammerfest herredsrett - dommerfullmektigen og 2 fagkyndige domsmenn - avsa dom i saken 4. februar 1970. Dommen, som er enstemmig, har slik slutning:

«1. Repvåg Kraftlag A/L dømmes til å betale innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom til:

1. Bjarne Severinsen, Kamøyvær kr. 391,40

2. Hans Eriksen, Kamøyvær » 152,-

3. Osvald Henriksen, Nordvågen » 508,-

4. Edvin Eliassen, Nordvågen » 273,-

5. Bjarne Sæther, Nordvågen » 1.472,-

6. Leif Nilsen, Kamøyvær » 178,-

7. Torgrim Hansen, Kamøyvær » 630,-

8. Ingebrigt Økland, Nordvågen » 1.004,30

9. Agnar Olsen, Nordvågen » 100,-

10. Rolf Albertsen, Kamøyvær » 1.734,40

11. Hilda Mathisen, Sarnes » 1.025,63

12. Kamøyvær Fiskersamvirkelag, Kamøyvær » 316,50

14. Håkon Helgesen, Nordvågen » 1.835,50

Side:191

15. Arne Pedersen, Nordvågen kr. 990,50

16. Nils Eriksen, Nordvågen » 1.112,50

17. Torfinn Sivertsen, Nordvågen » 100,-

18. Johan Eliassen, Nordvågen » 337,90

19. Magnus Eliassen, Nordvågen » 100,-

20. Astor Eliassen, Nordvågen » 100,-

22. Svein Marthinsen, Nordvågen » 277,-

23. Salamon Klemetsen, Nordvågen » 100,-

24. Nordkapp kommune, Honningsvåg

25. vedr. Nordvågen skole og lærerboligen i

Nordvågen » 1.713,90

26. Ruth Floer, Nordvågen » 750,-

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Det fremgår av herredsrettens domspremisser at retten ikke fant det godtgjort at skadene skyldtes uaktsomt forhold fra kraftlaget, men retten bygget sin avgjørelse på at det forelå objektivt ansvar. Etter omstendighetene fant herredsretten at kraftlaget ikke kunne påberope seg til sin frifinnelse en klausul om ansvarsfritakelse, inntatt i de gjeldende strømleveringsvilkår §11, pkt. 2.

Om saksforholdet vises ellers til premissene i herredsrettens dom.

Repvåg Kraftlag A/L, med høyesterettsadvokat Per Larssen som prosessfullmektig, har i rett tid påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett overfor samtlige de 23 abonnenter som hadde fått tilkjent erstatning. Disse har tatt til gjenmæle i ankesaken med advokat Fridtjof H. Andersen som prosessfullmektig. Ved Justisdepartementets bevilling av 10. august 1970 har de fått fri sakførsel.

Ankeforhandling ble holdt i Honningsvåg den 13. oktober 1970. Etter anmodning fra ankemotpartene ble retten satt med to fagkyndige domsmenn. For Repvåg Kraftlag A/L møtte foruten prosessfullmektigen styrets formann, Erling Andreassen, og driftsbestyrer Arne Østensen. Sistnevnte gav forklaring. 2 av ankemotpartene møtte, nemlig Bjarne Severinsen og Hans Severin Eriksen. Sistnevnte gav forklaring. Dessuten møtte deres prosessfullmektig. Det ble avhørt 1 vitne, som er nytt for lagmannsretten, nemlig tidligere driftsassistent ved kraftlaget, Asbjørn Gabrielsen. Dokumentasjon ble foretatt slik rettsboken viser.

Kraftlaget henholder seg med hensyn til spørsmålet om culpa-ansvar i det vesentlige til herredsrettens domspremisser og til sine anførsler for herredsretten, slik disse er gjengitt i herredsrettens dom. Hverken når det gjelder selve anlegget eller kraftlagets tilsyn med dette, foreligger det således forhold som kan bebreides kraftlaget som uaktsomhet. Kraftlaget hadde ingen foranledning til å varsle abonnentene om risikoen for overslag fra høyspentnettet, slik at de kunne få muligheter for å koble ut sitt elektriske utstyr.

Kraftlaget er enig rent generelt i at et kraftverk har objektivt

Side:192

ansvar for skader av den foreliggende karakter. Slikt ansvar er imidlertid med virkning for de foreliggende skadetilfelle gyldig fraskrevet ved §11 pkt. 2 i de gjeldende strømleveringsvilkår. Disse vilkår, som er i samsvar med Norske Elektrisitetsverkers Forenings (NEVF') normer, ble innført i kraftlagets forsyningsområde i 1965, og de trykte vilkår ble da tilsendt samtlige eksisterende abonnenter. Årsaken til skadene er i dette tilfelle «begivenheter eller uhell som ligger utenfor Kraftlagets kontroll», og man har ikke kunnet forhindre uhellet «med rimelige midler». Ved rettspraksis er det fastslått at et kraftverk gyldig kan fraskrive seg objektivt ansvar for følgene av driftsuhell, jfr. Høyesteretts dom, gjengitt i Rt-1964-838 flg. Kraftlaget har også vist til rettspraksis om gyldigheten av ansvarsfrihetsklausuler på andre områder, således til Rt-1963-281 flg. (ansvarsfritakelse for Telegrafverket for feil i telefonkatalogen) og Rt-1969-405 flg. (ansvarsfritakelse for NSB for brann som skyldes gnistkasting fra lokomotiv). Denne rettspraksis må tillegges vekt også i vår sak. I det foreliggende tilfelle kan klausulen om ansvarsfritakelse ikke sies å virke urimelig overfor abonnentene.

Kraftlaget, som heller ikke for lagmannsretten bestrider størrelsen av de fremsatte erstatningskrav, har i ankesaken nedlagt slik påstand:

«Den ankende part frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Ankemotpartene har også i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten, og man viser til herreds rettens referat av anførslene. Når det spesielt gjelder jordledningen, som førte fra transformatoren i Nordvågen og ned til sjøen, peker motpartene på at denne lå en snau halvmeter under veidekket ubeskyttet i kulten, slik at den var utsatt for skade fra trafikken på veien. Et slikt arrangement må betegnes som uforsvarlig. Dette innså tydeligvis kraftlaget. Etter uhellet i desember 1966 ble nemlig jordledningen lagt i luften over veien. Det har sviktet fra kraftlagets side både når det gjelder jordingsmetoder, tilsyn med jordledningene og spritvask av isolatorer. Tilsyn og vasking har ikke vært utført med tilstrekkelig hyppighet. Kraftlaget burde i allefall ha varslet abonnentene om risikoen for overslag. Motpartene fastholder etter dette at det er grunnlag for culpa-ansvar for kraftlaget og at de inntrufne skadetilfellene faller utenfor området for klausulen om ansvarsfrihet i leveringsvilkårenes §11. Selv om skadetilfellene i og for seg dekkes av klausulen, må imidlertid denne settes ut av betraktning, idet den strider mot prislovens §18, eventuelt mot alminnelige rettsgrunnsetninger. I så måte henholder motpartene seg til sin argumentasjon for herredsretten og til herredsrettens begrunnelse. De har spesielt fremhevet at klausulen har karakter av et rent diktat fra kraftlagets side. Abonnentene har ingen reell mulighet for å protestere mot slike vilkår. I følge gjeldende erstatningsrettslig teori må slike klausuler om ansvarsfrihet

Side:193

fortolkes restriktivt og bedømmes som unntaksforeteelser, som krever spesiell begrunnelse, jfr. Kristen Andersens Erstatningsrett, side 354.

I anketilsvaret har motpartene anført at de krever prosessrenter fra forliksklagens forkynnelse, i tillegg til erstatningsbeløpene. De har under ankeforhandlingen nedlagt slik påstand:

«Hammerfest herredsretts dom stadfestes med det tillegg at ankemotpartene tilkjennes lovlige renter fra forliksklagens for kynnelse til betaling skjer.

Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for begge retter.»

Den ankende part har ikke reist prosessuelle innvendinger mot motpartenes rentepåstand.

Lagmannsrettens bemerkninger

Herredsretten har i sine domspremisser redegjort nærmere for årsaken til de inntrufne skader. Som det fremgår av denne redegjørelse er det to momenter som peker seg ut m.h.t. årsaksforholdet: For det første den sterke nedsalting som hadde funnet sted i tiden før ulykken av høyspentledninger og isolatorer på grunn av ugunstige værforhold, for det annet defekter ved jordledningsarrangementene ved transformatorene i Nordvågen og Kuvika. Nedsalting, med derav følgende nedsatt isolasjonsnivå, er ikke noe usedvanlig fenomen. Men ordinært, når det ikke foreligger svikt ved jordingen, inntreffer det ikke skader av den foreliggende karakter.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at skadene ikke kan tilskrives kraftlaget som uaktsomt forhold. Det dreier seg om skadeårsaker som har ligget utenfor kraftlagets kontroll og som dette ikke har kunnet forhindre med rimelige midler, og lagmannsretten kan ikke finne at kraftlagets vedkommende - dets styre, daglige leder eller underordnede - på annen måte har utvist uaktsomt forhold. Selve jordledningsarrangementet kan således ikke sies å ha vært uforsvarlig, jfr. herredsrettens bemerkninger om dette. Når det spesielt gjelder det nye forhold som er trukket frem i ankesaken, nemlig legging av jordledning i kulten under veidekket, kan lagmannsretten ikke finne grunnlag for å karakterisere dette som et uforsvarlig arrangement. Man kan heller ikke finne at det har sviktet med hensyn til kraftlagets tilsyn av jordingen rundt omkring i forsyningsdistriktet eller når det gjelder spritvasking for å fjerne saltbelegget. Ved denne vurdering må en ha for øye at kraftlaget har et forsyningsområde på anslagsvis ca. 3000 km2 . Det omfatter blant annet en rekke øyer i Vest-Finnmark. Fordelingsnettet er stort. Det har således vært oppgitt høyspentlinjer med samlet lengde på ca. 300 km, og et lavspentnett med tilsvarende lengde. En vesentlig del av ledningsnettet ligger i veiløst område. På grunn av økonomien har man i betydelig grad måttet basere seg på såkalte åpne transformatorer, hvor risikoen for nedsalting er særlig stor. Etterhvert har man, i den grad økonomien

Side:194

har gjort det mulig, i noen utstrekning erstattet de åpne transformatorene med kiosker. På det tidspunkt da skadene inntraff hadde laget det vesentlige av sin arbeidsstyrke, 10-12 mann, i sving med spritvasking av isolatorer. Det var en tidkrevende jobb, og kraftlaget har under ankeforhandlingen opplyst at folkene til dels arbeidet «døgnet rundt» med vaskingen, for å overkomme mest mulig.

Man må videre, slik også herredsretten har gjort, legge til grunn at skadene på jordingsarrangementene i henholdsvis Nordvågen og Kamøyvær skyldtes graving utført av andre, uten at kraftlaget hadde fått varsel om gravingen, og uten at kraftlaget på annen måte var blitt kjent med gravingen eller skaden. Etter de opplysninger som er fremkommet under ankeforhandlingen, ser det ut til at det er graving i forbindelse med kommunale anlegg (henholdsvis vannledning og kloakk) som har medført skade på jordledningen fra de respektive transformatorer til sjøen. I det ene tilfellet dreide det seg om graving utført av en privat entreprenør etter oppdrag fra kommunen, i det andre tilfelle såvidt forstås om graving utført av kommunens egne folk. At det er kommunen - Nordkapp kommune - som har hatt befatning henholdsvis direkte og indirekte med gravingen, kan imidlertid ikke tillegges vekt ved aktsomhetsvurderingen etc. Kraftlaget er et selvstendig rettssubjekt og kan ikke identifiseres med kommunen. Dette er da heller ikke gjort gjeldende av ankemotpartene.

I og med at kraftlaget ikke kjente til de gravingsarbeider som hadde pågått, og til de skader som disse arbeider hadde forårsaket på jordledningene fra transformatorene, hadde kraftlaget etter rettens mening ingen plikt eller oppfordring til å sende ut noe varsel om fare for skade på elektrisk utstyr som følge av saltbelegg.

Etter lagmannsrettens mening kan man ikke bebreide kraftlaget at det ikke har sørget for avmerking i terrenget av jordledningene for på den måten å varsle tredjemann om hvor ledningene ligger.

Man står således overfor skadetilfelle som omfattes av ordlyden i klausulen om ansvarsfritak i leveringsvilkårenes §11 pkt. 2, for så vidt som manglende kontroll etc. ikke er inne i bildet. Spørsmålet blir da om klausulen kan få anvendelse i det foreliggende tilfelle. Det er under ankeforhandlingen opplyst at leveringsvilkårene, som er innført i 1965, ble sendt samtlige eksisterende abonnenter forholdsvis kort tid etterpå. I mangel av opplysninger om det motsatte går lagmannsretten ut fra at alle ankemotpartene hadde fått dem tilsendt før skadene inntraff. Leveringsvilkårene er samlet i en trykt publikasjon med 14 tekstsider og inneholder 14 paragrafer. Hver paragraf har en overskrift. §11 har overskriften «Ansvar, driftsstans og innskrenkninger i driften» og har 5 punkter, som blant annet inneholder forskjellige klausuler om ansvarsfraskrivelser. Den aktuelle klausul om ansvarsfrihet inneholdes som nevnt i pkt. 2.

Side:195

Leveringsvilkårene, herunder også §11, er som nevnt i samsvar med NEVFS' normer.

Før 1965 gjaldt såvidt forstås ingen bestemmelser om ansvarsfritak for Repvåg kraftlag overfor abonnentene. Lagmannsretten antar imidlertid at det ikke kan være noe prinsipielt til hinder for at et kraftlag, med virkning for sine allerede eksisterende abonnenter, innfører leveringsvilkår med klausuler om ansvarsfritak, vel å merke når klausulene ikke bringes til anvendelse overfor skadetilfelle inntruffet tidligere.

I sin forannevnte dom gjengitt i Rt-1964-838 har Høyesterett godtatt en klausul om ansvarsfrihet for et kraftverk overfor en abonnent. Det gjaldt også der et skadetilfelle som ikke kunne tilbakeføres til uaktsomt forhold fra kraftverkets vedkommende. Høyesterett fant at ansvarsfraskrivelsen ikke kunne sies å virke urimelig i det aktuelle tilfelle.

I vår sak har herredsretten, etter at den har omtalt den forannevnte Høyesterettsdom, bemerket at denne gjaldt et tilfelle av kortslutning på lavspentnettet, mens man i nærværende sak har å gjøre med overslag av høyspentstrøm som følge av en teknisk svikt ved kraftlagets anlegg. Herredsretten har fortolket §11 i leveringsvilkårene slik at bestemmelsen ikke får anvendelse i et slikt tilfelle. Lagmannsretten kan ikke erklære seg enig i denne fortolkning. Det dreier seg også i vår sak om et typisk driftsuhell - om skader forårsaket ved den elektriske strøm. Skadene må i seg selv ansees som påregnelige. Den omstendighet at skadeårsaken refererer seg til forhold ved høyspentnettet, ikke til lavspentnettet, antas irrelevant for fortolkningen eller anvendelsen av klausulen. Man kan forøvrig, med støtte i Høyesterettsdommen av 1964, ikke finne grunnlag for å sette til side klausulen om ansvarsfritak som urimelig i det foreliggende tilfelle. Etter dette gis kraftlaget medhold i sin påstand om frifinnelse.

Når det gjelder saksomkostninger, finner lagmannsretten at saken reiser såvidt tvilsomme prinsipielle rettsspørsmål at motpartene hadde fyllestgjørende grunn til å bringe saken inn for herredsretten, og også til å ta til gjenmæle i ankesaken. Lagmannsretten stadfester etter dette herredsrettens omkostningsavgjørelse, og man finner at hver av partene også bør bære sine saksomkostninger i ankesaken, jfr. tvistemålslovens §172, 2. ledd og §180 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Repvåg Kraftlag A/L frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Jakob A. Rivertz med fagkyndige domsmenn):

Den 12. og 31. des. 1966 oppsto det overslag fra høyspentnettet over

Side:196

jord og inn på lavtspentnettet ved to trafokretser i Honningsvågområdet slik at abonnenter fikk jordet elektrisk utstyr ødelagt av høytspentstrømmen. De skadelidende abonnenter hevder at strømleverandøren, Repvåg Kraftlag A/L, plikter å erstatte den oppståtte skade. - - -

Desember 1966 var det et meget dårlig vær og sterk vind bragte salt fra sjøen innover land. Dette medførte sterk nedsalting av høyspentledninger og isolatorer. Saltnedslaget forårsaket fallende isolasjonsnivå med påfølgende overslag til jordede detaljer og beslag. Ved tilstrekkelig jording medfører ikke slik overslag høyspentoverslag til lavspentnettet. Ved to trafokretser, skolen i Nordvågen og Kuvika i Kamøyvær oppsto det overslag fra høyspentnettet over jord og inn på lavspentnettet og kraftlaget har vedgått at jordledningen må ha vært utilstrekkelig da overslaget skjedde. Nye jordledninger ble lagt ut straks etter uhellet og det viste seg da at jordledningen ved Kuvika trafoarrangement var helt røket av et stykke nede i bakken slik at jordingen var redusert. Kraftlaget har funnet det nødvendig å føre jordledningen til sjø. Ved trafo i Nordvågen ble det ikke påvist noe brudd idet ny jordledning ble lagt i luften over veien uten at den gamle som var lagt under veien ble gravet opp. Det er imidlertid på det rene at det høsten 1966 hadde pågått graving ved begge transformatorer uten at Kraftlaget ble varslet og det er all grunn til å anta at denne gravingen har ødelagt jordledningen på begge steder. - - -

Retten skal bemerke at den etter den bevisføring som har funnet sted ikke finner at det er noe å bebreide Kraftlaget. Driftsbestyrer Østensen har i sin partsforklaring gjort rede for at spørsmålet om effektiv jording har vært gjenstand for spesiell interesse. Tidligere ble jordledningen kun ført til nedgravede kopperplater i grunnen, en jordingsmåte som var godkjent av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen. Man hadde imidlertid på eget initiativ valgt å legge opp helt ny jordledning til sjø idet man fant jording i grunnen utilstrekkelig. Kontroll av jordingen ble foretatt hver sommer da denne av praktiske årsaker fortrinnsvis bør foretas når bakken er snebar og telefri. Det forhold at jordingen i dette tilfelle var utilstrekkelig skyldes 3. menns graving som Kraftlaget ikke hadde kjennskap til og som det ikke kunne bebreides for.

Når det gjelder spørsmålet om det ble gjort tilstrekkelig fra Kraftlagets side for å fjerne saltlaget finner retten det godtgjort at Kraftlaget har gjort hva det stod i dets makt for å fjerne saltnedslaget. Nedsalting med overslag til følge var forøvrig en helt ufarlig hendelse når bare jordingen var i orden.

Retten finner imidlertid at Kraftlaget er erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. Kraftlaget har riktignok inntatt følgende ansvarsfraskrivelsesklausul i sine strømleveringsvilkår (§11 pkt. 2). «Kraftlaget fraskriver seg ethvert ansvar for tap og skade som den elektriske strøm direkte eller indirekte forårsaker, eksempelvis brann, når årsaken er begivenheter eller uhell som ligger utenfor Kraftlagets kontroll, eller som Kraftlaget ikke har kunnet forhindre med rimelige midler.» Det er vanlig at strømleverandører begrenser det objektive ansvar som påhviler slike bedrifter, ved en klausul av denne art og Høyesterett har funnet å kunne legge en slik klausul til grunn i en avgjørelse inntatt

Side:197

i Rt-1964-838. I dette tilfelle oppsto det skade som følge av kortslutning i lavspentledninger. På den annen side er det på det rene at adgangen til å fraskrive seg det objektive ansvar for en leverandør av elektrisk kraft ikke er ubegrenset. Ansvarsfraskrivelsen bør underkastes en restriktiv fortolkning. Kraftlaget er etter strømleveringskontrakten forpliktet til å levere lavspentstrøm. Når det gjelder tilfelder hvor det ikke bare oppstår uregelmessigheter i strømleveringen, men hvor det sendes elektrisk strøm inn på lavspentnettet som er på ca. 100 ganger så mange volt som den som forutsettes i kontrakten og dette skyldes en svikt i Kraftlagets tekniske anlegg, så er det lite rimelig at Kraftlaget skal kunne fraskrive seg sitt objektive ansvar. Retten finner derfor at ansvarsfraskrivelsen ikke kan anvendes i dette tilfelle. Kraftlaget blir etter dette å dømme til å betale saksøkerne erstatning. - - -