RG-1972-390

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1971-12-22
Publisert:	RG-1972-390
Stikkord:	Bankers motregningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 22. desember 1971 i ankesak nr. 42/1971 A
Parter:	Arne og Kai Wilsgaard og Arnulf Grefstad (høyesterettsadvokat Nils J. Eidsmo) mot A/S Finmarkens Privatbank (høyesterettsadvokat Per Larssen).
Forfatter:	Lagmann Harald Elstad, lagdommerne Jon Fjalstad, Birger Larssen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Uskifteloven (1927) §7

Arne og Kai Wilsgaard leverte i tiden 6/10-69 til 16/10 s.å. fisk til C. A. Carlsen.

Arnulf Grefstad leverte et parti fisk til C. A. Carlsen den 16/10 1969.

Roksvåg & Stokke videresolgte fisken for C. A. Carlsen og innbetalte salgsbeløpene i henhold til avtale på Carlsens konto nr. 1938 i A/S Finmarkens Privatbank.

C. A. Carlsen døde den 16/10 1969.

For salg av fisk levert av Arne og Kai Wilsgaard, hadde Roksvåg & Stokke den 13/10 1969 overført kr. 10.000 til konto 1938. Kontoen hadde pr. 16/10 en kreditsaldo på ca. kr. 3.700,-. For oppgjør etter salg av de nevnte leveringer fra Arne og Kai Wilsgaard og Arnulf Grefstad overførte Roksvåg & Stokke til nevnte konto senere den 30/10-69 kr. 20.000 og den 24/11 s.å. kr. 685.76.

Kort tid etter C. A. Carlsens død, sendte hans kontor i samråd med direksjonssekretæren i A/S Finmarkens Privatbank en bekreftet liste til nevnte bank over de tilgodehavender Arne og Kai Wilsgaard og Arnulf Grefstad hadde i henhold til de omtalte fiskeleveranser. Det ble både da og senere i nov.-des. 1969, både fra C. A. Carlsens kontor på vegne av Carlsens enke og fra Norges Råfisklag på vegne av A. og K. Wilsgaard og A. Grefstad bedt om at de nevnte tilgodehavender måtte bli utbetalt av kreditsaldoen på konto nr. 1938.

Da A/S Finmarkens Privatbank ikke etterkom anmodningen, tok Arne og Kai Wilsgaard og Arnulf Grefstad den 2. mars 1970 ut stevning mot A/S Finmarkens Privatbank ved Hammerfest byrett med krav om oppgjør for et samlet tilgodehavende på kr. 20.622,- med renter og saksomkostninger.

Hammerfest byrett avsa dom i saken den 14/11 1970 med slik slutning:

1. «A/S Finmarkens Privatbank frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger.»

Saksforholdet og partenes anførsler går fram av byrettens domsgrunner. Arne og Kai Wilsgaard og Arnulf Grefstad har i rett tid påanket byrettens dom til Hålogaland lagmannsrett.

Side:391

A/S Finmarkens Privatbank har tatt til gjenmæle.

Ankeforhandling ble holdt den 16. og 17/12 1971 i Hammerfest. De ankende parter møtte personlig. Som partsrepresentant for ankemotparten møtte banksjef Rolf Korsnes. De avga alle forklaring. Det ble avhørt 5 vitner, hvorav 2 var nye for lagmannsretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Begge parter har i det alt vesentlige anført det samme som for byretten.

De ankende parter gjør spesielt gjeldende at ankemotparten ved tre anledninger forpliktet seg til å dekke de ankende parters krav. Det skjedde første gang 30. oktober 1969 etter henvendelse fra Inger Klausen, som i forståelse med enken etter C. A. Carlsen foresto driften etter Carlsens død, andre gang ved henvendelse den 9/12-69 fra kasserer Odd Fiva i Norges Råfisklag, som opptrådte på vegne av de ankende parter, og tredje gang den 12/12-69 da Arthur Eriksen personlig på ankemotpartens kontor overleverte enkens skriftlige anmodning om utbetaling av kravene.

De ankende parter gjør gjeldende at ankemotparten under enhver omstendighet er forpliktet til å etterkomme de utbetalingsordrer som ble gitt av Inger Klausen, påtegnet av Carlsens enke den 30/10-69 og av C. A. Carlsens enke den 9. eller 10/12-69.

De ankende parter hevder at byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at kassakreditt nr. 1938 opphørte ved C. A. Carlsens død den 16/10-69. Ankemotparten har ikke betraktet dødsfallet som opphørsgrunn. Først i styremøte den 25/11-69 blir det gjort vedtak om å si opp kreditten. Brev om dette blir sendt den 26/11 s.å. under henvisning til §14 i kassakredittkontrakten. Etter denne bestemmelse kan kontrakten sies opp med 14 dagers varsel. Carlsens gjeld til banken kan derfor først forfalle den 10/12-69. Utbetalingsordrene er imidlertid av eldre dato. Det vises i den forbindelse til at Inger Klausen foresto forretningens drift i forståelse med Carlsens enke, som etter uskiftelovens §7 var berettiget til å forføye over boets midler.

Dersom ankemotparten får medhold i at kassakreditt nr. 1938 opphørte ved Carlsens død, må dette etter de ankende parters syn ha til følge at ankemotparten var uberettiget til å ta imot og forføye over de beløp som ble godskrevet denne konto etter dødsfallet. Disse innbetalinger kan derfor ikke nyttes til å dekke eldre gjeld. Det er helt på det rene at innbetalingen gjelder oppgjør for fisk levert av de ankende parter.

De ankende parter hevder at ankemotparten i det hele ikke var berettiget til å motregne innbetalinger på kassakredittkonto nr. 1938 til dekning av eldre gjeld. Det var en helt klar forutsetning for den innvilgede kassakreditt at den skulle brukes til kjøp av fisk høsten 1969. Det var et nytt lån til et bestemt formål. Dette fremgår klart av C. A. Carlsens søknad av 30/8 1969, og av ankemotpartens brev av 28/9 1969. Da kassakreditten ble innvilget, var ankemotparten fullt klar over C. A. Carlsens dårlige økonomiske stilling. Det er derfor ikke naturlig å forstå §7 i

Side:392

kassakredittkontrakten slik at den gir adgang til å motregne innbetalte beløp på konto 1938 til dekning av eldre gjeld. Uttrykket i nevnte paragraf om at kontoen kan debiteres «for det som kunden på annen måte blir banken skyldig», viser med all tydelighet at det bare er tenkt på gjeld som oppstår etter at kontrakten er inngått. Noe annet ville da også under de foreliggende omstendigheter vært meningsløst. C. A. Carlsens død endrer ikke denne bestemmelse i kontrakten.

De ankende parter gjør også for lagmannsretten gjeldende at kreditsaldoen på konto 1938 må betraktes som et folioinnskudd. Det var ikke rentebærende og skulle disponeres til enhver tid til dekning av bestemte utgifter. Også av denne grunn kan det ikke nyttes til dekning av eldre gjeld.

De ankende parter viser til at motregning først ble formelt gjennomført den 18/12 1969. På dette tidspunkt var ankemotparten fullt klar over at midlene skrev seg fra fiskeleveranser fra de ankende parter og at det forelå ordre fra Carlsens enke om utbetaling av kravene fra de ankende parter.

Arne og Kai Wilsgaard har legitimert sine krav slik:

Krav iflg. fiskesedler kr. 12.328,09

Mottatt à konto » 1.500,-

» fra adv. Bjertnes for levert til

annen mottaker » 2.200,-

Rest kr. 8.628,09

Arnulf Grefstad har satt frem slikt krav:

Krav iflg. fiskeseddel kr. 11.951,17

Mottatt fra adv. Bjertnes for leveranse til annen mottaker » 1.800,-

Rest kr. 10.151,17.

Kravene er som det sees redusert noe i forhold til påstanden for byretten. Det skyldes at de ankende parter sammen har fått dekket en mindre del av sitt tilgodehavende direkte hos kjøperen.

De ankende parter har i ankesaken lagt ned slik påstand:

«1. A/S Finmarkens Privatbank dømmes til å betale Arne og Kai Wilsgaard kr. 8.628,09 og Arnulf Grefstad kr. 10.151,17, begge beløp med 6 % rente fra 1/2 1970 til betaling skjer.

2. A/S Finmarkens Privatbank tilpliktes å betale de ankende parters saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Ankemotparten henhold seg i det alt vesentlige til byrettens domsgrunner. Det er spesielt pekt på at det til forståelse av forholdet er nødvendig å ha klart at C. A. Carlsen i 1969 hadde vært kunde hos A/S Finmarkens Privatbank i mange år. I henhold til en kontrakt av 23/4 1965 med senere endringer hadde Carlsen i 1969 en løpende kassakreditt i banken på inntil kr. 500.000,-. Våren 1969 var det trukket over kr. 400.000,- på kontoen.

Side:393

Banken var kjent med at det ikke var varer på lager til dekning av lånebeløpet, idet Carlsen i strid med forutsetningene hadde brukt av kreditten til investeringsformål. I mars 1969 søkte Carlsen om fornyelse av lånet. Henvendelsen ble ikke besvart, men lånet ble heller ikke sagt opp. I mai 1969 ba Carlsen om en avgjørelse på søknaden, og søkte samtidig om iallfall å få et mindre lån til drift. Søknaden ble avslått, bl.a. under henvisning til at den tidligere kreditt var benyttet til kjøp av maskiner. Den 30/8 1969 søkte så Carlsen på ny om et lån kr. 25-30.000 til kjøp av fisk. Han lovet at alle salgsbeløp skulle gå direkte fra kjøper til ankemotparten, og at det ikke ville bli brukt noe av det eventuelle nye lån til annet enn til dekning av innkjøpt fisk og fastsatte lønninger. Han sa også at han ved å komme igang, kunne få anledning til å innbetale på den gamle gjeld. Lånet ble innvilget ved styrevedtak den 24/9 1969. Ved brev av 30/9 1969 bekreftet C. A. Carlsen at det skulle skje direkte innbetalinger til ankemotparten av inntekter ved solgte produkter.

C. A. Carlsen var således uberettiget til å motta direkte oppgjør for solgte produkter. Ankemotpartens hensikt med den nye kredittordning var å sette Carlsen istand til å kunne nedbetale den gamle gjelden. Dette var Carlsen innforstått med. Han oppfylte de løfter han hadde gitt, og firma Roksvåg & Stokke, som formidlet salget av angjeldende fiskepartier, innbetalte salgsbeløpene på anvist konto. Både ankemotparten og C. A. Carlsen var innforstått med at den gamle og den nye kassakreditten skulle ses i sammenheng. At det ble satt opp egen kontrakt for den nye kreditt, skyldes alene ønsket om å få en bedre oversikt over arrangementet. Det er bare et hensiktsmessighetsspørsmål om en vil se ordningen som en separat kreditt, eller som en frigivelse av den gamle kreditt med kr. 25.000,-.

Allerede mens Carlsen levet, ble den nye konto debitert for forfalte renter og provisjon vedrørende eldre lån. Hjemmelen for slik debitering er gitt i §7 i kassakredittkontrakten, som fastslår at ankemotparten har rett til å debitere kontoen for det som kunden på annen måte blir skyldig. I det øyeblikket et krav forfaller, har ankemotparten rett til å debitere kontoen. Etter §12 i begge kassakredittkontraktene er gjelden forfalt til betaling når kunden dør. Ved Carlsens død har ankemotparten således adgang til å avregne og foreta motregning. Han velger imidlertid å se tiden noe an. Om adgangen til motreging i det hele vil bli benyttet, er avhengig av om bl.a. noen av avdødes nære slektninger vil fortsette driften. Ved fortsatt drift, har ankemotparten muligheter til å få dekket mer av den eldre gjeld. Da det er på det rene at driften ikke vil bli fortsatt, sier ankemotparten opp kassakreditten med øyeblikkelig virkning den 25/11 1969. Dette blir meddelt i brev av 26/11 s.å., hvor det samtidig blir meddelt at motregning er foretatt pr. 25/11. At motregningen i bankens interne regnskap først gjennomføres den 18/12 s.å., har i denne forbindelse ingen betydning. Det er heller intet i veien for at ankemotparten kan gå tilbake på sitt standpunkt om å si opp

Side:394

kontrakten og istedet foreta avregning og motregning, eventuelt allerede pr. dødsdagen, den 16/10-69.

Vedrørende adgangen til å foreta motregning, hevder ankemotparten at det ikke er relevant å vise til hva som gjelder for vanlige folioinnskudd, idet retten til å foreta avregning i dette tilfelle er hjemlet i selve kontraktsforholdet mellom partene.

Ankemotparten gjør gjeldende at firma Roksvåg & Stokke under enhver omstendighet var forpliktet til å la restbeløp for salg av fisk gå direkte til ankemotparten også etter Carlsens død. I henhold til kassakredittkontrakten var også ankemotparten berettiget til å ta imot beløpet. Dette var helt i samsvar med kontraktens forutsetninger. Det er ingen bestemmelser i kontrakten som sier at retten til å motta direkte oppgjør faller bort ved kundens død.

Ankemotparten bestrider at det etter Carlsens død er gitt noe bindende tilsagn om utbetaling av de omhandlede krav. Han gjør ellers også overfor lagmannsretten gjeldende at han aldri har hatt noe kontraktsforhold med de ankende parter, og har ingen plikt til å dekke C. A. Carlsens kreditorer. Under enhver omstendighet har ikke de ankende parter overfor boet noe særkrav på å få utbetalt sine krav.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes og A/S Finmarkens Privatbank tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Lagmannsretten er etter bevisførselen - i likhet med byretten - kommet til at det ikke kan anses godtgjort at A/S Finmarkens Privatbank ved tilsagn etter C. A. Carlsens død har forpliktet seg til å dekke de ankende parters krav. Det er på det rene at det den 30/10-69 ble rettet en henvendelse til banken fra C. A. Carlsens kontor om utbetaling av kravene og at det samme dag i samråd med vedkommende i banken ble oversendt banken en oppgave over de ankende parters krav. Likeledes overleverte Arthur Eriksen den 12/12 s.å. etter anmodning fra banken en betalingshenstilling av 9 eller 10/12 fra Carlsens enke, som satt i uskiftet bo. Alle de samtaler og den korrespondanse som fant sted i denne forbindelse kan visselig ha gitt de som sto for firmaet C. A. Carlsen og de ankende parter en forståelse av at banken ville utbetale kravene. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det er gitt noe bindende løfte. Det vises for øvrig om disse spørsmål til det som er sagt i byrettens dom.

Spørsmålet om banken er berettiget til å motregne kreditsaldoen på kassakredittlånet nr. 1938 med debetsaldoen på kassakredittlånet nr. 1159, mener lagmannsretten må bero på hva som har vært bankens og C. A. Carlsens mening og klare forutsetning da konto nr. 1938 ble opprettet. På dette tidspunkt var kassakreditten nr. 1159 på inntil kr. 500.000,- benyttet nesten fullt ut. Kreditten var ikke sagt opp, men en søknad om fornyelse i mars 1969 var avslått under henvisning til at en betydelig del av lånet i strid med forutsetningene var brukt til investeringsformål. C. A. Carlsens likvide stilling var slik at han ikke kunne

Side:395

drive uten ny driftskapital. Han søkte derfor på ny den 30/8-69 om å få «et lån stort kr. 25/30.000 som skal brukes til innkjøp av fisk - fra nå og framover tiden.» Han lovet samtidig at det ikke ville bli brukt noe av det nye lånet til annet enn til bestridelse av innkjøpt fisk og fastsatte lønninger, og at alle salgsbeløp skulle gå direkte fra mottaker til banken. Han ga videre uttrykk for at han ved å komme i gang med fiskekjøp, ville kunne få en sjanse til å begynne å betale ned på den gamle gjelden. I brev av 25/9-69 meddelte banken at den hadde innvilget «en separat driftskonto på kr. 25.000,- til innkjøp av fisk fra nå av og fremover i tiden.» Det ble samtidig opprettet ny kontrakt og ny konto (konto 1938).

Lagmannsretten kan etter dette ikke være enig med banken i at den nye kreditt i realiteten er en frigivelse av et tilsvarende beløp av den eldre kassakreditt (konto nr. 1159). Det er et nytt selvstendig lån som er innvilget, et lån som har det bestemte nye formål å dekke utgiftene til fremtidige kjøp av fisk og lønninger i forbindelse med produksjonen fra da av. Hele hensikten med det nye lånet er å sette Carlsen istand til å gjøre opp for nye fiskekjøp. Bestemmelsen i kontraktens §7 om at banken har rett til å debitere kontoen «for det som kunden på annen måte blir banken skyldig», må ta sikte på gjeld som oppstår etter kontraktens inngåelse. Avtalen mellom banken og Carlsen må videre forståes slik at de direkte overføringer fra Roksvåg & Stokke primært skal dekke kravene fra fiskeleverandørene. En annen forståelse vil etter forholdene være uten mening.

A/S Finmarkens Privatbank har som hjemmel for sin motregningsrett vist til de likelydende bestemmelser i de to kassakredittkontrakter om at gjelden er forfalt til betaling, og videre utbetalinger kan stanses, dersom kunden avgår ved døden. Selvom det ikke har fått positivt uttrykk i kontrakten, mener lagmannsretten at banken - i fall den benytter seg av sin rett til å sperre kontiene ved Carlsens død - ikke har rett til å beslaglegge de innbetalinger som senere blir overført til konto nr. 1938 fra Roksvåg & Stokke vedrørende videresalg av de innkjøpte fiskepartier. Disse innbetalinger må i så fall stilles til firmaets disposisjon, i allfall når firmaet ber om det, og hensikten er å dekke leverandørenes tilgodehavender.

Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at banken gjør bruk av sin rett til å anse kassakredittene som forfalt ved Carlsens død. Den velger tvertimot å holde forholdet svevende, og foretar etter dødsfallet både debiteringer og krediteringer på konto 1938. Først den 25/11-69 gjør den vedtak om å si opp kredittene under henvisning til kontraktens §14. Dette blir meddelt i brev av 26/11 s.å. Etter §14 i kontrakten er oppsigelses-tiden 14 dager, men banken sier opp med øyeblikkelig virkning. Dette gjør forholdet noe uklart. Det er mulig banken har ment å gjøre bruk av retten til å anse gjelden forfalt i henhold til kontraktens §12 med virkning fra 25/11-69. Brevets ordlyd med direkte henvisning til §14 i kontrakten, gjør det imidlertid vanskelig å

Side:396

forstå forholdet på annen måte enn at banken har valgt å benytte seg av sin adgang til å si opp lånet. Dette har også støtte i styrevedtaket den 25/11. Gjelden er da først forfalt den 10/12-69.

Under enhver omstendighet må enken etter C. A. Carlsen slik lagmannsretten ser forholdet ha rett til å disponere kassakreditten i samsvar med dens formål og intensjoner i tiden fra dødsfallet frem til 25/11-69. Det er ubestridt at Inger Klausen allerede den 30/10-69 ber banken om å utbetale de ankende parters tilgodehavende av innbetalte beløp på konto 1938. Hun handler da på vegne av - og i forståelse med Carlsens enke.

Ved dødsfallet viser konto 1938 en kredittsaldo på ca. kr. 3.700.-.

Etter dødsfallet blir det innbetalt kr. 20.000 den 30/10-69 og kr. 685,76 den 11/11 s.å. Det er ubestridt at disse innbetalinger gjelder oppgjør for videresalg av fiskeleveranser fra de ankende parter. De angjeldende partier er bestilt av C. A. Carlsen før hans død og levert senest dødsdagen. Hans enke handler derfor lojalt og i samsvar med kredittens intensjoner da hun gjennom Inger Klausen gir banken beskjed om å dekke de ankende parters tilgodehavender. Som nevnt ville det være i strid med forutsetningen for kredittordningen om banken skulle komme inn og beslaglegge de innbetalinger som primært skulle dekke oppgjør for fiskekjøp. Denne forutsetning faller ikke bort ved dødsfallet. Banken må derfor være forpliktet til å respektere enkens utbetalingshenstilling, iallfall så langt den dekkes av innbetalinger foretatt etter dødsfallet. De ankende parters tilgodehavender dekkes av disse innbetalinger. Deres krav er hjemlet i enkens utbetalingsordre. Kravenes størrelse er ubestridt.

Anken har etter dette ført frem.

Lagmannsretten er enig med byrettens omkostningsavgjørelse, men finner at A/S Finmarkens Privatbank må erstatte de ankende parters saksomkostninger for ankeinstansen, jfr. rgl. §180 annet ledd og §172 første ledd. Omkostningsansvaret settes passende til kr. 6.000,-.

Mot renteberegningen er det ikke gjort noen innsigelser.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A/S Finmarkens Privatbank dømmes til å betale Kai og Arne Wilsgaard kr. 8.628,09 - åttetusensekshundreogtjueåtte 09/100 - kroner og Arnulf Grefstad kr. 10.151,17 - titusenetthundreogfemtien 17/100 - kroner, begge beløp med 6 - seks - prosent årlig rente fra 1/2 1970 til betaling skjer.

2. A/S Finmarkens Privatbank betaler til Kai og Arne Wilsgaard og Arnulf Grefstad kr. 6.000 - sekstusen - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Side:397

Av byrettens dom (sorenskriver Rolf Utengen):

Ved stevning til Hammerfest byrett av 2. mars 1970 har Arne og Kai Wilsgaard og Arnulf Grefstad, Båtsfjord, innbragt sitt krav for Hammerfest byrett mot A/S Finmarkens Privatbank for utbetaling av fiskeoppgjør ifølge avregninger pr. 1. februar 1970 til rest kr. 20.622.40 med 6 % renter herav fra sistnevnte dato til betaling skjer. Betalingen skal ifølge stevningen erlegges av et beløp på kr. 30.685.75 innbetalt av fa. Roksvåg & Stokke til avdøde fiskekjøper C. A. Carlsens konto i A/S Finmarkens Privatbank. Som grunnlag for utbetalingen henvises til transport og anvisning fra firmaet (innehaverens etterlatte, idet han selv døde 16. oktober 1969) av 30. oktober 1969 i den utstrekning det da var midler igjen av det innbetalte beløp etter eventuelle tidligere anvisninger som firmaet måtte ha foretatt på det tidspunkt. - - -

Saksøkeren har fremstillet saken således:

Saksøkerne begynte primo oktober 1969 å levere fisk til fa. C. A. Carlsen, Båtsfjord. Dette skjedde i kunnskap om en fiskekjøper C. A. Carlsen innvilget kassakreditt på inntil kr. 25.000.- i A/S Finmarkens Privatbank, Hammerfest, til kontant betaling av fisken i henhold til Norges Råfisklags alminnelige salgsbetingelser pkt. 2. Til tross for at C. A. Carlsen hadde fastfrossen driftskreditt for betydelige beløp hos saksøkte, søkte han om ytterligere kreditt til kjøp av fisk. Etter avslag på en søknad om kreditt våren 1969, hvilken da ville ha gjeldt vårfisket, fikk C. A. Carlsen ved kassakredittkontrakt av 25. september 1969 kreditt for inntil kr. 25.000.- som nevnt for høstsesongen 1969. Kreditten ble ikke nyttiggjort av fa. C. A. Carlsen idet dette, etter 10. oktober 1969 å ha hevet en sjekk å kr. 5.000.- av konto, på nevnte konto den 13. s.m. ble godskrevet en sjekk på kr. 10.000.-, ytterligere en sjekk på kr. 685.76, alle fra Roksvåg & Stokke, og gjeldende fiskeleveranser, samlet kr. 30.685.76. Saksøkerne Arne og Kai Wilsgaards leveranser til C. A. Carlsen, således videresolgt gjennom Roksvaag & Stokke, utgjør kr. 10.798.08, og saksøker Grefstads leveranse kr. 11.951.17. I påstandsbeløpet er da i tillegg medtatt renter til 1/2 1970, inkassosalær og lignende omkostninger. Fiskekjøper C. A. Carlsen døde 16. oktober 1969, hvilket hadde til følge at firmaets kjøp av fisk stanset. Saksøkerne anser den omtalte kassakredittkonto som en konto for oppgjør av fiskekjøp, med som konsekvens at saksøkte ikke har rett til å motsette seg utbetaling selv etter Carlsens død. Da hans enke eller kontordamen ikke hadde fullmakt til å benytte det for kontoen utleverte sjekkhefte, og saksøkerne etter en tid gikk på for å få oppgjør for fisken, henvendte kontordamen seg til banken (saksøkte) for å få overført midler til utbetaling for saksøkernes og 6 andres vedkommende. Dagen etter telefonerte hun atter til saksøkte og fikk da beskjed om å sende denne oppgave over de nevntes tilgodebeløp, hvilken oppgave ble bedt påført bekreftelse fra arvingene. Direkte betaling skulle så skje fra saksøkte til saksøkerne v/A/S Fiskernes Banks avd. Båtsfjord. Da vedkommende beløp, tross omerindring, ikke kom, henvendte saksøkerne seg til Norges Råfisklag, som på sin side 5. desember 1969 tilskrev saksøkte og ba oppgjør foretatt i henhold til oppgavens beløp. Lagets brev er besvart først ved saksøktes brev av 13. januar 1970. Heri heter det at firma C. A. Carlsens kreditt var blitt oppsagt i brev av 26. november 1969,

Side:398

samt at saksøkte ville benytte seg av sin rett til motregning for sine krav på firma C. A. Carlsen. I mellomtiden hadde kasserer Odd Fiva ved Råfisklagets avdeling i Vardø etter derom foretatt henvendelse fra saksøker Wilsgaard, ringt saksøkte og etterlyst oppgjør. Banksjefen hadde da bekreftet at oppgjør fra den av C. A. Carlsen leverte fisk var inngått på hans konto, men at banken ikke hadde fullmakt til å foreta utbetalingen uten bemyndigelse fra gjenlevende ektefelle. Kasserer Fiva hadde da bedt avdødes svigersønn Hugo Olsen omgående ordne en erklæring i denne retning, hvilken deretter, den 12. desember 1969, av en annen svigersønn, Arthur Eriksen, ble overlevert banksjefen personlig på dennes kontor i Hammerfest, hvorunder Eriksen hadde oppfattet banksjefen dithen at oppgjørene ville bli utbetalt. Da oppgjør ennå ikke forelå etter nyttår, hadde kasserer Fiva påny telefonert til banksjefen (Korsnes), som da opplyste at det ikke var penger til gode på C. A. Carlsens konto i banken, og at intet ville bli utbetalt.

Avdøde C. A. Carlsens etterlatte benekter å ha mottatt saksøktes ovenfor nevnte brev av 26. november 1969 (om kredittens oppsigelse og motregningen). - - -

Etter at melding forelå om tilståelse av kreditt i september 1969 fikk C. A. Carlsens avtagere beskjed om å girere beløpene ifølge leveranser til dennes konto hos saksøkte. C. A. Carlsens kjøp av fisk begynte først etter at kreditten var ordnet. Fiskernes tilgodebeløp hos C. A. Carlsen skulle av saksøkte overføres til utbetaling gjennom A/S Fiskernes Banks avd. i Båtsfjord. Fa. Roksvåg & Stokke, Hammerfest, som formidlet salget fra C. A. Carlsen, innbetalte på dennes konto hos saksøkte kr. 10.000.- den 13. oktober 1969, kr. 20.000.- den 31. s.m. og en rest, kr. 685.76 den 11. november 1969. C. A. Carlsens anvisning av kr. 5.000.- (jfr. foran) skjedde den 10. oktober. Resten av det på kontoen innbetalte er da likvidert ved avregning mot saksøktes tilgodehavende på C. A. Carlsen ifølge andre gjeldsforhold i løpet av desember måned 1969. - -

Saksøkte som i det alt vesentlige er enig i saksøkernes rent faktiske fremstilling av hendelsesforløpet, har i hovedsak gjort gjeldende: - - -

Retten skal bemerke:

På den konto som var blitt opprettet etter innvilgelse av ny kreditt fra saksøktes side til gunst for C. A. Carlsen, er det ifølge fremlagt kontoutskrift av firma Roksvåg & Stokke, som videreformidlet salget av angjeldende fiskepartier, den 13. oktober 1969 innbetalt kr. 10.000.-, den 22. s.m. kr. 20.000.- og den 11. november s.å. kr. 685.76. Det er ikke fra noen side, såvidt sees, kommet til uttrykk at de således inngåtte beløp vedkom noen særskilt av avdøde C. A. Carlsens forretningsforbindelser.

Det som etter C. A. Carlsens død gjensto på denne konto er av saksøkte i desember 1969 benyttet til avskrivning på andre fordringer som saksøkte hadde på avdøde C. A. Carlsen. Saksøkte har altså foretatt motregning.

Om innsettelse eller girering av salgsbeløp til nevnte konto bemerker retten at C. A. Carlsen i brev av 30. august 1969 angående søknaden om lånet hadde anført at han ville la «alle salgsbeløp gå direkte fra kjøper til Dem».

Avdøde C. A. Carlsens nye kredittforhold med saksøkte var regulert

Side:399

av kassekredittkontrakt undertegnet av saksøkte 25. og av C. A. Carlsen 30. september 1969. Denne inneholder bestemmelser om kassekredittprovisjon (pkt. 2), renter av bankens tilgodebeløp (pkt. 3), forbud mot overskridelse uten bankens samtykke (pkt. 4), dato for debitering av sjekker m.v. (pkt. 5) månedlig saldooppgave (pkt. 6), bankens rett til å debitere kontoen for det som kunden på annen måte blir banken skyldig (pkt. 7), kundens plikt til på bankens forlangende å utstede veksel eller gjeldsbrev for det han skylder etter kontrakten (pkt. 8), kundens forpliktelse til å benytte banken til sine bankforretninger, og til ikke uten bankens samtykke å ha lån eller engasjement i andre banker samt til ikke uten bankens samtykke å ha innskudd i andre banker (pkt. 9), kundens forpliktelse til å innsende årsregnskap m.m. (pk. 10), hans plikt til å underrette banken i tilfelle av disposisjoner som kan medføre vesentlig forringelse av hans formuesstilling (pkt. 11), gjeldens forfall og stansing av videre utbetalinger ved mislighold av kundens forpliktelser etter kontrakten eller ved hans død, flytting til utlandet, betalingsinnstilling, konkurs eller gjeldseksekusjon eller (pkt. 12), oppsigelse med 14 dagers varsel regnet fra varslets avsendelse i rek. brev (pkt. 14).

Den foreliggende tvist blir i første rekke et spørsmål om motregning, om betingelsene herfor var tilstede.

Et vilkår for motregning er at krav om motkrav består mellom de samme personer, det må i regelen være gjensidighet. Retten vil først behandle dette vilkår.

Som foran anført kan det ikke sees ved beløpenes girering til saksøkte å være opplyst at de gjaldt noen bestemt av C. A. Carlsens forretningsforbindelser. Gireringen skjedde ikke til fordel for eller i navnet til noen av disse. Som av saksøktes partsrepresentant forklart har denne ikke ansett innbetalingen på kontoen som noen formidling av betaling til C. A. Carlsens enkelte leverandører, og saksøkte har heller ikke hatt noen foranledning til å søke opplyst hvem dette var. Forbindelsen besto mellom saksøkte og C. A. Carlsen, der - slik som foran referert - hadde lovet å la salgsbeløpene inngå til saksøkte. Dette løfte må forøvrig sees i lys av den kredittsøkendes ønske om å styrke tilliten til hans betalingsvilje og - evne når det gjaldt hans økonomiske forpliktelser overfor saksøkte, eldre og nye.

Retten må erklære seg enig med saksøkte i hans anførsel om at noe forhold ikke besto mellom saksøkte og saksøkeren i denne sak. I et hvert fall kan det ikke være tale om det før C. A. Carlsens død. Men spørsmålet er så om det som deretter skjedde har endret dette forhold.

Det er av vitnet fru Klausen forklart at hun som kontordame i bedriften, og etter at saksøkerne hadde etterlyst sine penger, telefonerte med saksøkte, som v/direksjonssekretær Sørensen da lot meddele at oppgaven over fiskernes og arbeidernes tilgodehavender skulle utarbeides og sendes banken. Dette vitne har forklart at hun fikk forståelsen av at banken selv ville gjøre opp med saksøkerne. Også kasserer Fiva i Råfisklagets avdeling har forklart at han gjorde henvendelse til saksøkte og etter samtale med bankens direktør fikk inntrykk av at oppgjøret med saksøkerne ville skje når erklæring fra gjenlevende ektefelle herom forelå. Vitnet Arthur Eriksen (avdøde C. A. Carlsens svigersønn) har ved bevisopptak forklart seg om dette og opplyst at han den 12.

Side:400

desember 1969 reiste til Hammerfest og der oppsøkte bankens direktør/sjef personlig og overleverte denne en av gjenlevende ektfelle oppsatt skriftlig erklæring med betalingshenstilling. Vitnet hadde da oppfattet direktøren slik at alt var i orden og at utbetalingene skulle skje. Ytterligere har Arnulf Grefstad som part forklart seg om en samtale han hadde med bankens kontorsjef Wæraas om saken.

Retten anser det godtgjort at det således først er sendt saksøkte en oppgave over fiskeres og arbeideres tilgodehavende, nemlig 30. oktober 1969 og dernest omkring 10. desember 1969 en betalingshenstilling fra gjenlevende ektefelle.

Alle de samtaler og den korrespondanse som således fant sted i sakens anledning kan visselig ha gitt årsak til forskjellige oppfatninger eller håp og forventlig, kanskje endog visshet for at pengene skulle komme. Imidlertid hadde kreditthaverens død på en vesentlig måte forrykket forutsetningene. Derved inntrådte den situasjon som kassekredittkontraktens pkt. 12 omhandler (både tidligere og ny kontrakt), således at gjelden var forfalt til betaling, og videre utbetalinger skulle stanses. Med hjemmel i pkt. 14 var da også ved saksøktes brev av 26. november 1969 kreditten oppsagt med øyeblikkelig virkning. Det kan med adskillig rett sies at bankens holdning burde kommet klarere til uttrykk tidligere, men det kan jo på den annen side ikke bortsees fra at den faktiske situasjon i seg selv rommet flere muligheter. En av dem var om fortsatt drift kunne istandbringes for arvingenes regning. Dette ble imidlertid ikke aktuelt.

Den avklaring som således ble nødvendig kan ikke ensidig belastes saksøkte.

Det er, som retten ser det, ikke ved noe av det som skjedde avgitt noe bindende tilsagn fra saksøktes side like overfor saksøkerne.

Ser man forholdet under synspunktet tredjemannsavtalen så er det etter rettens mening heller ikke gitt saksøkerne noen ugjenkallelig rett ved det som foregikk mellom saksøkte og C. A. Carlsens arvinger etter dennes død. Saksøkerne kan ikke utlede noen selvstendig rett av dette.

Går man så tilbake til motregning og vilkårene for en sådan, så er et videre vilkår at det gjelder forfalte krav. Bankens motkrav skriver seg fra tidligere tilstått kreditt omhandlet i kassekredittkontrakt av 23. april 1965, forøvrig i det alt vesentlige likelydende med forannevnte kontrakt av september 1969. Den gjaldt opprinnelig for inntil kr. 500.000.- og var ifølge forklaring av saksøktes partsrepresentant benyttet nesten fullt ut. Det var på det rene at saksøkte ville lide et større tap. Dette er senere nærmere fastslått idet det etter dekning med kr. 250.000.- ved tvangsauksjon over faste eiendommer er anmeldt i C. A. Carlsens bo kr. 182.500.- på hvilken sum det er gitt en dividende på 3,472396, dvs. kr. 6.337.-.

Etter pkt. 12 i kontrakten av 23. april 1965 var gjelden straks forfalt til betaling ved kundens død.

Krav og motkrav gjelder begge samme art ytelse.

Av saksøkerne er synspunktet isolert oppgjør og kontanthensynet blitt sterkt fremhevet. C. A. Carlsens død 16. oktober 1969 måtte imidlertid få fundamental betydning for forholdet. Etter rettens mening har saksøkernes anførsler på dette punkt kun relevans til et varig forhold,

Side:401

med andre ord til situasjonen slik den ville ha vært uten C. A. Carlsens bortgang eller ved fortsatt drift av hans foretagende fra arvingenes side. Om en fortsatt drift har vært påtenkt og kanskje planlagt, så er den i alle fall ikke istandkommet. C. A. Carlsen var ganske visst innrømmet ny kreditt for kjøp av fisk, ved kontrakten av september 1969. Det ville da ha vært formålsløst å benytte det på kontoen disponible til dekning av eldre forpliktelser. Dermed ville man vært like langt. Men hans død river grunnlaget vekk for en fortsatt virksomhet, i et hvert fall gjør den uteblitte fortsettelse fra arvingenes side det. Det påberopte kontantprinsipp har tapt sin betydning når den virksomhet som kontoen skulle tjene, ikke lenger kunne fortsette. Forutsetningene var bortfalt.

Saksøkerne har vist til endel avgjørelser i spørsmålet om bankens adgang til motregning og særlig lagt vekt på dom i RG-1951-599 ff. Retten kan ikke se denne dom som avgjørende for nærværende tvist, idet det i det refererte tilfelle var betinget underretning og omgående avregning ved eventuelle salg. I nærværende sak er forholdet det, forøvrig i samsvar med gjeldende praksis i bransjen, at saksøkerne leverte sin fangst under vedkommende sesong til oppkjøperen, ved behov mot visse forskuddsbeløp, men slik at endelig avregning og full betaling skulle skje ved fiskesesongens slutt, det vil her si oppunder jul. Videre var det her av gode grunner ikke aktuelt med noen betalingsoppfordring eller anvisning fra kontohaveren selv. Videre hadde saksøkte ifølge kassekredittkontraktens pkt. 7 rett til å debitere kontoen for det som kunden på annen måte ble banken skyldig. - De øvrige av saksøkerne påberopte avgjørelser ( Rt-1936-828 og 1927 667) kan heller ikke sees å være avgjørende for denne tvist, fordi disse gjelder beløp om hvilke det for alle parter var kjent at de sto inne som bestemt til et angitt formål.

Av saksøkerne er nevnt at saken vil ha prinsipiell betydning og, om den tapes, få de alvorligste følger for fiskerne. Retten kan ikke tilegne seg denne oppfatning. Ved å levere fangsten på de vilkår som er nevnt har de fått en fordring på oppkjøperen og deres stilling blir ikke annerledes enn enhver annen kreditors. Også andre har hatt tap på denne forbindelse, tildels betydelige tap, således saksøkte. Det forekommer retten at de følger man frykter da heller må søkes forebygget ved en annen oppgjørsordning, kontant oppgjør ved hver levering, sikkerhetsstillelse eller lignende.

De krav som for saksøkerne er oppstått ved at de her foretatte leveranser til fa. C. A. Carlsen måtte etter rettens mening vært anmeldt i boet og der konkurrere på like linje med lignende fordringer.

Retten er alt i alt kommet til at de anførte søksmålsgrunner ikke fører fram, således at saksøkte må bli å frifinne. - - -