RG-1972-541

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1972-03-11
Publisert:	RG-1972-541
Stikkord:	Konkurs
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 11. mars 1972 i ankesak nr. 106/1971 A
Parter:	Alfsen & Gunderson A/S (advokat Jon Wikborg) mot Bjarne Eriksen A/S' konkursbo (advokat Carl Lund).
Forfatter:	Lagdommerne Jon Fjalstad, Halvard Lind Hansen, sorenskriver Thomas Fleischer
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §44, §44a, Konkursloven (1863), Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Gjeldsbrevloven (1939) §29

Ved stevning av 9. mars 1970 reiste firmaet Alfsen & Gunderson A/S, med advokat Jon Wikborg som prosessfullmektig, sak mot firma Bjarne Eriksen A/S' konkursbo for Bodø byrett. Søksmålet var et fastsettelsessøksmål, idet Alfsen & Gunderson påstod Bjarne Eriksens konkursbo kjent uberettiget til å kreve betaling for leveranser som det (Alfsen & Gunderson) hadde foretatt til Forsvarets Fellessamband. I følge saksfremstillingen i stevningen dreide det seg om leveranser for et samlet beløp på kr. 19.588,40 vedkommende ventilasjonsarbeider på Decca-stasjonene på Nordkapp og Røst.

Konkursboet, med advokat Carl Lund som prosessfullmektig, tok til gjenmæle for byretten og påstod seg frifunnet.

Bodø byrett avsa dom i saken 18. juni 1971. Dommen har slik slutning:

«1. Firma Bjarne Eriksen A/S' konkursbo frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Om saksforholdet og partenes anførsler vises til premissene i dommen.

Alfsen & Gunderson har i rett tid påanket byrettens dom til Hålogaland lagmannsrett. Bjarne Eriksen A/S' konkursbo har tatt til gjenmæle også for lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt i Bodø den 10. mars 1972. På vegne av Alfsen & Gunderson møtte foruten prosessfullmektigen

Side:542

disponenten ved selskapets avdelingskontor i Tromsø, sivilingeniør Sverre Rostad, og gav forklaring. Bjarne Eriksens konkursbo var representert ved prosessfullmektigen. Under ankeforhandlingen ble dokumentert to vitneforklaringer av prosjektleder Bjarne Johan Brandal, i sin tid tilknyttet Forsvarets Fellessamband, gitt ved bevisopptak henholdsvis for Oslo byrett (forut for hovedforhandlingen i byretten) og for Østre Bærum herredsrett (forut for ankeforhandlingen). For øvrig ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Det vesentlige av dette bevisstoff er nytt for lagmannsretten.

Den ankende part gjør i ankesaken prinsipalt - som en ny anførsel i saken - gjeldende at selskapet etter kontraktsforholdet for ventilasjonsanlegget på de to Decca-stasjonene på Nordkapp og Røst den hele tid har hatt et direkte krav mot Forsvarets Fellessamband. Det er nok så at den ankende part var betegnet som underentreprenør. Men dette gav bare uttrykk for et organisasjonsmessig forhold og innebar ikke noen økonomisk realitet. Anbudet fra den ankende part ble således gitt direkte til Forsvarets Fellessamband og ble akseptert av dette ved dets konsulent, Axlander & Rosell. Man står her ikke overfor et ordinært tilfelle av forholdet hovedentreprenør - underentreprenør. Det foreligger for eksempel ikke noe «generalanbud» - omfattende den ankende parts entreprise på ventilasjonsarbeidene - og så et selvstendig kontraktsforhold mellom den såkalte hovedentreprenør Bjarne Eriksen og den ankende part for de nevnte arbeider. Det er nok så at den ankende part opprinnelig stilet sine fakturaer til Eriksen, men dette endret ikke ved den realitet at Forsvarets Fellessamband hadde et direkte ansvar overfor den ankende part når det gjaldt oppgjør for ventilasjonsarbeidene, slik som påpekt blant annet i brev av 4. september 1967 til Fellessambandet. Det er for så vidt betegnende at det eneste tilfelle da den ankende part har fått oppgjør, nemlig for sin faktura av 15. oktober 1966 vedkommende Nordkappanlegget, stor kr. 12.600,-, var det Forsvarets Fellessamband som foretok utbetalingen, og da direkte til den ankende part.

Den ankende part bestrider ikke at Bjarne Eriksen A/S 16/2 1967 fikk utbetalt sluttoppgjør av Forsvarets Fellessamband for Nordkapp-stasjonen, slik som opplyst i sistnevntes brev av 11/10 1967. Men det var - hevder den ankende part - en feil av Fellessambandet å foreta slikt oppgjør overfor Eriksen.

Videre hevder den ankende part at det ville stride mot våre regler om gjeldsovertagelse dersom Forsvarets Fellessamband ensidig, uten samtykke fra den ankende part, skulle kunne overføre sin forpliktelse overfor denne til Eriksen.

Den prinsipale anførsel må etter den ankende parts mening føre til at Eriksens konkursbo er uberettiget til å kreve betaling for leveranser fra den ankende part til Forsvarets Fellessamband vedkommende de to Deccastasjonene det gjelder.

Subsidiært, i samsvar med den prinsipale anførsel i byrettssaken, gjør den ankende part gjeldende at Bjarne Eriksen på

Side:543

vegne av Bjarne Eriksen A/S før det ble åpnet konkurs, gav samtykke til at Forsvarets Fellessamband gjorde opp selskapets (den ankende parts) tilgodehavender direkte, uten å gå veien om Eriksen. Samtykket ble gitt muntlig. Men dette er tilstrekkelig til å binde både Eriksen og konkursboet. At Fellessambandet senere ønsket å få samtykket bekreftet skriftlig, rokker ikke ved gyldigheten av samtykket. Dette ønsket må sees på bakgrunn av hensynet til revisjonen. Den ankende part protesterte straks overfor Fellessambandet mot at det skulle være nødvendig å avvente skriftlig samtykke fra Eriksen. Prinsipielt sett har samtykket karakter av en anvisning fra Eriksens side av hans fordring på Fellessambandet. For en slik anvisning gjelder ikke særlige rettsvernregler. Og selv om en konstruerer forholdet som en overdragelse - cesjon - av fordringer, så er den rettsvernsregel som følger av gjeldsbrevlovens §29, nemlig varsel til debitor cessus, her iakttatt.

I anledning av en ny anførsel fra ankemotparten gjør den ankende part gjeldende at man her ikke står overfor en betaling med usedvanlige betalingsmidler i forhold til omstøtelsesregelen i konkurslovens §44a. Betraktes disposisjonen som en anvisning av fordringene, kan konkurslovens omstøtelsesregler overhodet ikke komme til anvendelse. Men selv om det dreier seg om en overdragelse fra Eriksens side av en muntlig fordring, rammes disposisjonen ikke av konkurslovens §44. Det er nok så at rettspraksis i flere tilfelle har ansett slik cesjon for betaling med usedvanlig betalingsmiddel. Men dette gjelder ikke i tilfelle, slik som her, hvor det er nær sammenheng mellom cesjonarens fordring på cedenten og dennes fordring på debitor cessus. Den ankende part viser til Rt-1969-624 flg.

Den ankende part peker til slutt på at Eriksens konkursbo ikke kan sies å bli påført noe tap om Forsvarets Fellessamband må betale direkte til den ankende part. Det vil tvertimot bety en ufortjent gevinst for boet om dette kan innkassere tilgodehavender for den ankende parts leveranser.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Bjarne Eriksen A/S' konkursbo kjennes å være uberettiget til å kreve betaling for leveranser foretatt av Alfsen & Gunderson A/S til Forsvarets Fellessamband.

2. Bjarne Eriksen A/S' konkursbo dømmes til å erstatte saksomkostninger for lagmannsretten og byretten til Alfsen & Gunderson A/S.»

Ankemotparten har ikke reist prosessuelle innsigelser mot den ankende parts nye prinsipale anførsel. Men det bestrides at det er reelt grunnlag for anførselen. Den er således i direkte strid med saksfremstillingen i stevningen og også med prosjektleder Brandals første rettslige forklaring (for Oslo byrett). Anførselen stemmer heller ikke med forholdet når det gjaldt de andre Decca-stasjoner (med andre hovedentreprenører enn Bjarne Eriksen), som den ankende part leverte ventilasjonsanlegg til. Det er uttrykk for det korrekte kontraktsrettslige forhold når

Side:544

den ankende part stilet samtlige sine fakturaer vedkommende stasjonene på Nordkapp og Røst til Eriksen, ikke til Forsvarets Fellessamband. Og det kan være grunn til å spørre hvorfor den ankende part overhodet saksøker Eriksens konkursbo, ikke Forsvarets Fellessamband, dersom selskapet mener å ha et direkte krav mot Fellessambandet. Det er også betegnende, hevder ankemotparten, at den fremlagte kontoutskrift fra den ankende part lyder på Bjarne Eriksen. Videre viser ankemotparten til at ordrebekreftelsen fra den ankende part lyder på Bjarne Eriksen, ikke på Forsvarets Fellessamband. Den ankende part har dessuten ikke tatt med omsetningsavgiften i sine fakturaer. Det måtte han gjort dersom han hadde hatt krav direkte mot Forsvarets Fellessamband. Når det spesielt gjelder Nordkapp-stasjonen, vises til at Forsvarets Fellessamband foretok sluttoppgjør med Eriksen, ikke med den ankende part. Dette var ikke uriktig av Fellessambandet, slik den ankende part påstår.

Når det gjelder spørsmålet om Eriksen med bindende virkning for konkursboet har samtykket i at Forsvarets Fellessamband skulle foreta direkte oppgjør til den ankende part, gjør ankemotparten gjeldende de samme anførsler som for byretten, og han tiltrer dessuten byrettens begrunnelse. Under ingen omstendigheter kan det, hevder ankemotparten, være spørsmål om at det er andre enn de to fakturaer på tilsammen kr. 18.000,-, vedkommende Røst-stasjonen, som er overdratt. Det var bare disse to fakturaene det var spørsmål om i byrettssaken. Men heller ikke for disse to fakturaers vedkommende har man tilstrekkelige holdepunkter for å kunne legge til grunn at Eriksen definitivt gav avkall på sin rådighet overfor den ankende part.

Subsidiært - som en ny anførsel i ankesaken - gjør ankemotparten gjeldende at man her står overfor en overdragelse av muntlige fordringer som representerer oppgjør med usedvanlige betalingsmidler. Ankemotparten viser til rettsavgjørelser gjengitt i Rt-1907-380, samt i RG-1959-534 flg. og RG-1961-478 flg. Det dreier seg om disposisjoner foretatt på et tidspunkt da Eriksens økonomi var meget dårlig og under enhver omstendighet innen 3-måneders-fristen noe som heller ikke den ankende part bestrider. Eriksen innstilte sine betalinger 3. oktober 1967, og konkurs ble åpnet 27. oktober samme år.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Bodø byretts dom av 18. juni 1971 stadfestes.

2. Alfsen & Gunderson A/S tilpliktes å betale saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Lagmannsrettens bemerkninger:

1. Lagmannsretten skal først ta standpunkt til den ankende parts prinsipale anførsel om at selskapet etter det foreliggende kontraktsforhold vedkommende ventilasjonsanleggene på stasjonene på Nordkapp og Røst hadde - og har - et direkte krav mot byggherren, Forsvarets Fellessamband på oppgjør, og da med den konsekvens at ankemotparten på sin side er uberettiget til å fremme slikt krav mot byggherren. Anførselen er som nevnt

Side:545

ny for lagmannsretten. Det er for lagmannsretten fremlagt atskillig nytt bevisstoff med sikte på å belyse kontraktsforholdet for Decca-stasjonene. Fremdeles foreligger imidlertid en del uklarheter. Disse har dels sammenheng med at de opprinnelige kontraktsmessige intensjoner, slik det er redegjort for disse i prosjektleder Brandals rettslige forklaring nr. 2, ikke synes å være blitt fulgt opp og gjennomført helt ut. Dels skyldes trolig uklarhetene også konkursen hos Bjarne Eriksen A/S, samt Bjarne Eriksens senere dødsfall, og de problemene dette har skapt med å få frem fullstendige opplysninger.

Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at den ankende part - Alfsen & Gunderson A/S - etter anbudsinnbydelse fra Forsvarets Fellessamband leverte anbud på ventilasjonsanleggene på tilsammen fem Decca-stasjoner i Nord-Norge. Ved brev av 8. juli 1966 fikk den ankende part beskjed fra byggherrens konsulent om at anbudet var godtatt for samtlige fem stasjoner. I samme brev ble det opplyst at den ankende part som ventilasjonsentreprenør ville bli «underentreprenør til hovedentreprenøren for de enkelte stasjoner», og den ankende part ble bedt om snarest å ta kontakt med de respektive hovedentreprenører «for å få ordnet de kontraktsmessige forhold». I brevet ble navnene på hovedentreprenørene for de forskjellige stasjonene oppgitt.

Det er på det rene at den ankende part ikke rettet henvendelse til for eksempel Bjarne Eriksen A/S for å «få ordnet de kontraktsmessige forhold», og noen kontrakt mellom disse er i det hele ikke opprettet. Man må imidlertid legge til grunn at den ankende part aksepterte at han skulle være underentreprenør i forhold til Bjarne Eriksen for så vidt angår ventilasjonsanleggene på Nordkapp- og Røststasjonene. Han protesterte således ikke mot meddelelsen fra byggherrens konsulent, men sendte tvertimot senere ordrebekreftelser for begge stasjonene til Bjarne Eriksen. Det er også - uimotsagt fra den ankende part - opplyst av Brandal i hans første vitneforklaring at kontrakten mellom Forsvarets Fellessamband og Eriksen omfattet «leveranse av ventilasjonssystem levert av firma Alfsen & Gunderson».

Det er nok så at det foreliggende kontraktsforhold sett under ett kan synes å avvike noe fra det ordinære mønster når det gjelder systemet med hovedentreprenør - underentreprenør, iallfall for så vidt som leveransene fra den ankende part har sitt utgangspunkt i et separat anbud for ventilasjonsanleggene inngitt fra den ankende part direkte til byggherren. Det kunne videre hatt interesse, for om mulig å trenge til bunns i problemene, om kontrakten mellom Eriksen og byggherren hadde vært fremlagt, blant annet med sikte på å få klarlagt om Eriksen overfor byggherren hadde krav på tillegg - avanse - når det gjaldt leveransene fra den ankende part. I og med at den ankende part må sies å ha akseptert sin rolle som underentreprenør, synes imidlertid utgangspunktet å måtte bli at han også når

Side:546

det gjaldt den økonomiske siden av saken måtte holde seg til sin hovedentreprenør, Eriksen og at han ikke kunne rette noe krav direkte på byggherren på oppgjør for sine leveranser. Skal dette utgangspunkt fravikes, måtte den ankende part kunne påvise spesielle forhold som tilsa dette. De momenter som ankemotparten har fremhevet i sin prosedyre, trekker tvertimot sterkt i retning av at underentrepriseforholdet ikke bare var et organisasjonsmessig forhold, men også innebar en økonomisk realitet. Som påpekt av ankemotparten stilet den ankende part alle sine fakturaer til Eriksen. Det var dessuten Eriksen han til å begynne med gjentatte ganger purret på for å få betaling. Det er nok så at i det eneste tilfelle da den ankende part har fått oppgjør, kom betalingen direkte fra Forsvarets Fellessamband til den ankende part. Men det er under ankeforhandlingen - uimotsagt av den ankende part - opplyst av ankemotparten at det var Eriksen som av eget tiltak, uten henvendelse fra den ankende part, og visstnok også uten dennes vitende, anmodet om at oppgjøret skulle utbetales direkte til den ankende part i dette ene tilfellet. På den annen side er det opplyst at byggherren i februar 1967 foretok sluttoppgjør med Eriksen for ventilasjonsanlegget på Nordkappstasjonen.

Hertil kommer at den fremlagte kontoutskrift fra den ankende parts regnskap lyder på Bjarne Eriksen, ikke på byggherren. Og i fakturaene fra den ankende part er ikke tatt med omsetningsavgift. Dette siste tyder i seg selv på at den ankende part har forutsatt at det ville skje en «videre-fakturering» fra Eriksens side overfor byggherren omfattende ventilasjonsanleggene, med avgiftsberegning.

Lagmannsretten unnlater ikke å bemerke at det standpunkt den ankende part nå inntar, harmonerer dårlig med fremstillingen i stevningen av 9. mars 1970 til byretten.

På grunnlag av de foranstående betraktninger kan lagmannsretten ikke gi den ankende part medhold i den prinsipale anførsel.

2. Lagmannsretten skal dernest ta standpunkt til om Bjarne Eriksen A/S før konkursåpningen i selskapet samtykket i at Forsvarets Fellessamband foretok direkte oppgjør med den ankende part for dennes leveranser, eventuelt i hvilken utstrekning, og eventuelt videre også om Eriksens konkursbo er bundet av et slikt samtykke.

Innledningsvis bemerker retten at det samtykke som den ankende part påberoper, er gitt av Bjarne Eriksen personlig. Han var hovedaksjonær i Bjarne Eriksen A/S (hadde 17 av tilsammen 20 aksjer i selskapet) og var såvidt forstås på det aktuelle tidspunkt styreformann og eneste signatur-berettigede, jfr. den fremlagte innberetning, datert 5. september 1970, i konkursboet. Det er ikke gjort gjeldende av ankemotparten at Bjarne Eriksen manglet kompetanse til å binde aksjeselskapet ved å gi samtykke som påberopt av den ankende part.

Lagmannsretten er når det gjelder dette spørsmål kommet til et delvis annet resultat enn byretten. Prosjektleder Brandal har

Side:547

i sin nye rettslige forklaring i noen grad utdypet og supplert den forklaring han gav forut for hovedforhandlingen i byretten. Når en sammenholder hans to rettslige forklaringer finner lagmannsretten å kunne legge til grunn som bevist at Bjarne Eriksen i telefonsamtale med Brandal i september 1967 gav et utvetydig samtykke til at de to fakturaene på tilsammen kr. 18.000,- for ventilasjonsanlegget på Røst-stasjonen ble utbetalt direkte fra Forsvarets Fellessamband til den ankende part. Noen annen mening er det ikke godt mulig å legge i Brandals to vitneprov. Det brev som Fellessambandet umiddelbart etterpå, 11. oktober samme år, sendte til den ankende part, gir også støtte for at Fellessambandet vurderte situasjonen slik at man nå hadde carte blanche fra Eriksen for å kunne gjøre opp med den ankende part direkte. Den omstendighet at Eriksen, såvidt forstås umiddelbart etter sin telefonsamtale med Brandal, sendte de to fakturaene til Fellessambandet, trekker også i denne retning.

At Brandal deretter inntok det standpunkt at han ville ha skriftlig bekreftelse fra Eriksen på hans muntlige samtykke, kan etter lagmannsrettens mening ikke bringe saken i noen annen stilling. Såvidt forstås skyldtes Brandals ønske om skriftlig samtykke fra Eriksen hensynet til revisjonen, jfr. brev av 24. oktober 1967 fra den ankende part til Forsvarets Fellessamband, der det vises til telefonsamtale samme dag. Det er forståelig at Fellessambandet følte behov for et skriftlig samtykke. Rettslig sett er imidlertid et muntlig samtykke like bindende. Prinsipielt sett kan en si at den muntlige avtale mellom Eriksen og Forsvarets Fellessamband om utbetaling direkte til den ankende part var en såkalt rettshandel til gunst for tredjemann (med den ankende part som tredjemann). Retten lar det stå åpent om det stod partene (Eriksen og Fellessambandet) fritt å omgjøre denne avtale umiddelbart etter inngåelsen. Det var på grunnlag av en henvendelse fra den ankende part til Forsvarets Fellessamband, at sistnevnte tok opp med Eriksen spørsmålet om direkte utbetaling til den ankende part. I og med at Fellessambandet i brev av 11. oktober 1967 underrettet den ankende part om at oppgjør nå ville bli foretatt av nærmere angitte fakturaer, samtidig som Eriksen da hadde oversendt to fakturaer til Fellessambandet, må det antas at partene (Eriksen og Fellessambandet) var avskåret fra å omgjøre avtalen så langt den rakk. En sak for seg er at man etter lagmannsrettens mening ikke har tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at Eriksens etterfølgende unnlatelse av å etterkomme Fellessambandets anmodning om skriftlig bekreftelse, innebar et ønske fra ham om å tilbakekalle det muntlige samtykke. Hele situasjonen trekker i retning av at Eriksens unnlatelse var utslag av en ren passivitet, ikke av et bevisst skifte av standpunkt.

Den ankende part har reist spørsmålet om Eriksens samtykke til utbetaling prinsipielt sett har karakter av en anvisning av vedkommende fordringer, eller en cesjon av disse (fra Bjarne Eriksen A/S til den ankende part). Ankemotparten synes å

Side:548

mene at det dreier seg om en cesjon av fordringene. Lagmannsretten finner ikke grunn til å komme nærmere inn på disse konstruksjons-spørsmål. Lagmannsretten finner at Eriksens konkursbo er bundet av Eriksens samtykke, i den forstand at boet er uberettiget til å innkassere hos Forsvarets Fellessamband oppgjør for den ankende parts leveranser, så langt Eriksens samtykke rekker.

Når det gjelder dette sistnevnte spørsmål - rekkevidden av Eriksens samtykke - er lagmannsretten noe i tvil. Når man først konstaterer at samtykke, med bindende virkning også for Eriksens konkursbo, foreligger, kan det ikke være tvilsomt at samtykket gjelder de to fakturaene på tilsammen kr. 18.000,- for Røst-stasjonen.

Spørsmålet blir imidlertid om samtykket kan utstrekkes til å gjelde også udekket rest på oppgjør for stasjonen på Nordkapp, med kr. 1.588,40, jfr. blant annet brevet av 11. oktober 1967 fra Forsvarets Fellessamband. Videre kan det reises spørsmål om den ankende parts faktura av 25. september 1967 for Røstanlegget, stor kr. 3.384,-, omfattes av samtykket.

Det forannevnte brev av 11. oktober 1967 omtaler både restbeløpet på kr. 1.588,40 og de to fakturaene på tilsammen kr. 18.000,-. Fakturaen på kr. 3.384,- er derimot ikke nevnt i brevet. Forklaringen på dette er åpenbart at Fellessambandet på det tidspunkt ikke kjente til fakturaen. Den ble først sendt Fellessambandet ved den ankende parts ekspedisjon av 13. oktober samme år. Hvorvidt denne faktura først var sendt Eriksen (av den ankende part), eventuelt om dette har skjedd før Eriksen gav muntlig samtykke til direkte utbetaling fra Fellessambandet til den ankende part, foreligger det ikke opplysninger om.

Brandals første rettslige forklaring trekker i retning av at Eriksens betalings-samtykke bare gjaldt stasjonen på Røst, og da nærmere bestemt de to fakturaene på tilsammen kr. 18.000,-. Iallfall omtaler han ikke restoppgjøret for stasjonen på Nordkapp. For leveransene fra den ankende part til denne stasjon var det som nevnt tidligere - 16/2 1967 - foretatt sluttoppgjør med Eriksen. Det står ikke klart for lagmannsretten hva grunnen var til at det oppstod en udekket differanse på kr. 1.588,40 vedkommende Nordkappstasjonen. I sin rettslige forklaring nr. 2 kommer Brandal ikke inn på spørsmål som belyser rekkevidden av Eriksens betalings-samtykke.

Notoritetshensyn tilsier etter lagmannsrettens mening at det bør forlanges klare linjer for at konkursboet skal være bundet av debitors disposisjoner, særlig når det dreier seg om disposisjoner relativt kort før konkursåpningen. Lagmannsretten er kommet til at man ikke har tilstrekkelig betryggende grunnlag for å konstatere at Eriksens samtykke til utbetaling gjaldt andre enn de to fakturaer på tilsammen kr. 18.000,- for ventilasjonsanlegget til stasjonen på Røst. Det kan derfor i høyden bli tale om å anse konkursboet uberettiget til å kreve betaling for disse to fakturaer hos Forsvarets Fellessamband.

Side:549

3. Lagmannsretten kan ikke finne at Eriksens samtykke til utbetaling er en disposisjon som rammes av omstøtelsesregelen i konkurslovens §44a. Det gjelder enten en anser disposisjonene som en anvisning eller en fordrings-cesjon eller karakteriserer den på annen måte. Avgjørende må i alle tilfelle være at det er en nær, for ikke å si direkte, sammenheng mellom det krav den ankende part hadde mot Eriksen og dennes krav mot Forsvarets Fellessamband. Kravene hadde for begges vedkommende direkte tilknytning til leveransen av ventilasjonsutstyr til de to Deccastasjonene. Om kravene fra henholdsvis den ankende part på Eriksen og fra denne på Forsvarets Fellessamband var fullt ut identiske, vet vi ikke, i og med at det som nevnt ikke foreligger opplysninger om hvorvidt Eriksen hadde adgang til å beregne seg noe tillegg overfor byggherren for den ankende parts leveranser. Men i alle tilfelle kan det ikke antas å være uvanlig at en hovedentreprenør medvirker til direkte betaling av fakturaer fra byggherre til underentreprenør, noe som jo også hadde vært praktisert tidligere i dette kontraktsforholdet. Det synes i det hele ikke treffende å karakterisere disposisjonen som en betaling med «usedvanlige betalingsmidler». Tilfellet i vår sak ligger således på vesentlige punkter annerledes an enn i den dom som er gjengitt i Rt-1907-380. Der gjaldt det en sakfører som hadde transportert til sin bankforbindelse (til dekning av sin gjeld til banken) et krav på en forsikringssum.

4. Den ankende part har ikke fått fullt medhold i sin påstand. Hans krav har ikke ført frem for så vidt angår leveransen til stasjonen på Nordkapp, og ikke fullt ut for Røst-stasjonens vedkommende. Økonomisk sett er det imidlertid bare i tvistepunkter av mindre betydning at ankemotparten har fått medhold. I medhold av tvistemålslovens §174 annet ledd, sammenholdt med §180 annet ledd, vil den ankende part etter dette bli tilkjent delvise saksomkostninger hos ankemotparten for byretten og lagmannsretten. Omkostningsansvaret i de to instansene settes passende til tilsammen kr. 3.500,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Bjarne Eriksen A/S' konkursbo er uberettiget til å kreve betaling for fakturaer av henholdsvis 17/12 1966 og 2/5 1967 på tilsammen kr. 18.000,- fra Alfsen og Gunderson A/S til Forsvarets Fellessamband. For øvrig frifinnes Bjarne Eriksen A/S' konkursbo.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Bjarne Eriksen A/S' konkursbo til Alfsen & Gunderson kr. 3.500,- kronertretusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av byrettens dom (hjelpedommer Birger Lassen):

Saksøkeren, Alfsen & Gunderson A/S, ble våren 1966 antatt av Forsvarets Fellessamband som ventilasjonsentreprenør for

Side:550

Decca-stasjonene Nordkapp og Røst. Firmaet ble deretter bedt om å tre i kontakt med Bjarne Eriksen A/S, som skulle stå som hovedentreprenør for anleggene. Oppgjør for leveranser fra Alfsen & Gunderson A/S skulle gå via hovedentreprenøren Bjarne Eriksen A/S til saksøkeren.

Anleggene kom i gang hurtig og ventilasjonsarbeidene var i det alt vesentlige ferdige i slutten av 1966 og begynnelsen av 1967. - - -

Retten skal bemerke:

Retten finner godtgjort at Alfsen & Gunderson A/S var underentreprenør for firmaet Bjarne Eriksen A/S under bygging av Decca-anleggene på Nordkapp og Røst i 1966 og 1967. Alle utbetalinger til firmaet skulle derfor skje gjennom Bjarne Eriksen A/S.

Det er på det rene at Alfsen & Gunderson A/S i august 1967 i henhold til fakturaer hadde til gode hos firmaet Bjarne Eriksen A/S kr. 19.588,40 for utførte arbeider på Decca-anleggene. Fakturaene var oversendt Bjarne Eriksen A/S. Da betaling uteble, tok Alfsen & Gunderson A/S skriftlig kontakt med Forsvarets Fellessamband, som lovet å medvirke til direkte oppgjør. Daværende prosjektieder i Forsvarets Fellessamband, Bjarne Johan Brandal, hadde deretter telefonsamtaler med Bjarne Eriksen. Det hevdes at Bjarne Eriksen under disse samtaler lovet å oversende fakturaene til Forsvarets Fellessamband, og at han samtidig samtykket i at betaling ble foretatt direkte til Alfsen & Gunderson A/S. Bjarne Johan Brandal har som vitne videre forklart at han ba om å få utbetalingsanmodningen skriftlig bekreftet. Da Bjarne Eriksen senere er avgått ved døden, har ikke retten fått hans forklaring på hvordan avtalen mellom ham og vitnet Brandal var å forstå.

Det som senere skjedde, var at fakturaene i tiden 25. september 1967 til ca. 1. oktober s.å. ble oversendt Fellessambandet. Noen skriftlig utbetalingsanmodning ble imidlertid ikke gitt. Den 11. oktober 1967 skriver Fellessambandet til Alfsen & Gunderson A/S med gjenpart til Bjarne Eriksen og sier at fakturabeløpene vil bli utbetalt direkte. Det er videre opplyst at Fellessambandet purret på Bjarne Eriksen for å få den skriftlige anmodning om utbetaling. Da denne ikke kom, og Alfsen & Gunderson A/S purret på utbetalingen, sendte Fellessambandet den 11. oktober 1967 et telegram til Alfsen & Gunderson A/S, hvor det ble sagt at da Alfsen & Gunderson A/S er underentreprenør kan ikke beløpet utbetales direkte før det foreligger skriftlig samtykke fra Bjarne Eriksen. Den 27. oktober 1967 ble det åpnet konkurs i boet til Bjarne Eriksen A/S.

Retten ser forholdet slik at det var hovedentreprenør Bjarne Eriksen A/S som hadde fordringer på Forsvarets Fellessamband for de utførte arbeider vedrørende ventilasjonssystemene.

Det er gjennom rettspraksis slått fast at gjeldsbrevslovens §29 også får anvendelse for muntlige fordringer.

Saksøkeren må derfor godtgjøre at det foreligger en reell overdragelse av fordringene.

Det er på det rene at det ikke foreligger noen skriftlig avtale om overdragelse. Heller ikke har overdragelsen fått noen regnskapsmessige uttrykk i partenes bøker.

På den annen side må det ansees godtgjort at det har vært samtaler

Side:551

mellom Forsvarets Fellessamband og Bjarne Eriksen om direkte utbetaling av fakturabeløpene til Alfsen & Gunderson A/S. Det er imidlertid tvilsomt om det under de nevnte telefonsamtaler er kommet til klart uttrykk at det er skjedd en endelig og ubetinget overdragelse, slik at Fellessambandet fra da av bare kunne og skulle holde seg til Alfsen & Gunderson A/S og bare med frigjørende virkning kunne gjøre opp fordringene med dette firma. Hvis så hadde vært tilfelle, ville det vært naturlig at Bjarne Eriksen hadde fulgt opp anmodningen om å bekrefte dette skriftlig. Fellessambandet har ingen notater om samtalene. Det har heller ikke overfor Bjarne Eriksen skriftlig bekreftet innholdet av de telefonsamtaler som har funnet sted. Riktignok skriver Fellessambandet i brev av 11. oktober 1967, med gjenpart til Bjarne Eriksen A/S, at det vil foreta direkte oppgjør. Retten finner imidlertid ikke å kunne tillegge brevet avgjørende vekt, idet brevet må sees i sammenheng med det forhold at Fellessambandet samtidig stadig purret på Bjarne Eriksen for å få en skriftlig anmodning om utbetaling. At Bjarne Eriksen ikke protesterer mot brevets innhold, kan derfor ha sin naturlige forklaring nettopp i at han gjennom Fellessambandets purringer er på det rene med at utbetaling ikke vil skje før den skriftlige anmodning foreligger. Det refererte telegram av 20. oktober 1967 tyder etter rettens syn også på at Fellessambandet ikke har forstått forholdet slik at endelig overdragelse av kravet har funnet sted.

Retten skal endelig bemerke at det ikke finnes godtgjort at det forelå noen generell forhåndsvarsel fra Bjarne Eriksen A/S til Forsvarets Fellessamband om at fakturaene vedrørende utført arbeid på ventilasjonssystemene skulle utbetales direkte til Alfsen & Gunderson A/S. Slik utbetaling var tidligere bare foretatt en gang, og da etter skriftlig anmodning fra Bjarne Eriksen A/S.

Retten har etter en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger i saken ikke funnet at de omstridte fordringer den 27. oktober 1967 kan sies å ha vært overdratt Alfsen & Gunderson A/S på en slik måte at transporten kan stå seg i forhold til de øvrige kreditorer, det vil si konkursboet til Bjarne Eriksen A/S. - - -