RG-1972-71

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1970-03-20
Publisert:	RG-1972-71
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 20. mars 1970 i ankesak nr. 274/1969
Parter:	E.A. Johansen m.fl. (i alt 25) (høyesterettsadvokat Finn Eriksrud) mot Norske Elektrisitetsverkers Forening Avd. Norges Elektriske Materiellkontroll (advokat Kjell Nyborg).
Forfatter:	Lagdommer Karl Lous, kst. lagdommer Arne Jahren, tilk. dommer, byfogd Hans Kolle
Lovhenvisninger:	Arbeidervernloven (1956), Alderstrygdloven (1957), Samordningsloven (1957)

Ved stevning av 21. august 1967 til Oslo byrett reiste 25 ansatte ved Norske Elektrisitetsverkers Forening (N.E.V.F.), avdeling Norges Elektriske Materiellkontroll (NEMKO) sak mot sin arbeidsgiver med krav om å få refundert den alderstrygdpremie som de har innbetalt ved trekk i lønnen i tiden 1. januar 1959 til 1. januar 1967. Den nedlagte påstand var:

«Norske Elektrisitetsverkers Forening, Avdeling Norges Elektriske Materiellkontroll dømmes til å betale til A. Johansen m.fl. det hver enkelt av disse har innbetalt i alderstrygdpremie for tiden 1. januar 1959 inntil 1. januar 1967, slik som fremgår av bilag 15 til tilsvaret, tilsammen kr. 88.338,95, alt med 4 % rente fra 29. mai 1967 til betaling skjer, samt saksomkostninger.»

Saksøkte nedla påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger.

Oslo byrett avsa dom den 26. februar 1969 med slik domsslutning:

«Norske Elektrisitetsverkers Forening (NEVF), avdeling Norges Elektriske Materiellkontroll (NEMKO) frifinnes.

A. Johansen, O. Olafsen, M. Engen, Ø. Grønvold, J. P. Johansen, E. Aaning, C. Fr. Dahl, O. Mæhlen, H. Kr. Andersen, K. Agnalt, A. Kalbakk, H. Aamelfot, G. Haugen, T. Thoresen, G. Langås, P. J. Røed, Ø. Ribler, H. Skarphagen, I. A. Strand, A. Midtrød, I. Teigen, P. Dahl, F. Larsen, J. E. Larssen og E. Hansen dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse in solidum å betale i saksomkostninger til Norske Elektrisitetsverkers Forening, avdeling Norges Elektriske Materiellkontroll kr. 3.500,- - kronertretusenfemhundre 00/100.»

Saksforholdet fremgår av byrettens utførlige fremstilling.

Saksøkerne, de 25 ansatte, har påanket byrettens dom til lagmannsretten. Med motpartens samtykke er det for lagmannsretten nedlagt også subsidiære påstander, slik at påstanden for lagmannsretten lyder:

Dommen har vært påanket til Høyesterett, men anken ble nektet fremmet.

Side:72

«Prinsipalt: Norske Elektrisitetsverkers Forening, Avdeling Norges Elektriske Materiellkontroll dømmes til å betale til A. Johansen m.fl. det hver enkelt av disse har innbetalt i alderstrygdepremie for tiden 1. januar 1959 inntil 1. januar 1967, tilsammen kr. 88.338,95, alt med 4 % rente fra 29. mai 1967 til betaling skjer.

Subsidiært: Norske Elektrisitetsverkers Forening, Avdeling Norges Elektriske Materiellkontroll dømmes til å innbetale til Norske Folk premie for saksøkernes forsikringer der med kr. 75.704,-.

Atter subsidiært:

Fastsettelsessøksmål.

1. Det var uberettiget av Norske Elektrisitetsverkers Forening, Avdeling Norges Elektriske Materiellkontroll å redusere pensjonene slik at disse ble mindre enn de som gjaldt pr. 31/12 1958.

2. Det var uberettiget av Norske Elektrisitetsverkers Forening, Avdeling Norges Elektriske Materiellkontroll å redusere pensjonsprosenten under det den var pr. 31/12 1958.

I alle tilfelle: Norske Elektrisitetsverkers Forening, Avdeling Norges Elektriske Materiellkontroll, dømmes til å betale til A. Johansen m.fl. saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

«1. Prinsipalt:

Byrettens dom av 26/2 1969 stadfestes.

Subsidiært:

Av de ankende parter tilkjennes de 22 første kompensasjon for samordningen for tiden etter 22/4 1964.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

De ankende parter hevder at byretten har tatt feil når den er kommet til at ankemotparten (nedenfor benevnt bedriften) hadde formell adgang til å foreta reduksjon av pensjonene gjennom den foretatte samordning. Byretten er kommet til dette resultat fordi den har bygget på at «Vedtekter For Pensjonsordningen For Materiellkontrollen» (av 1946) og senere utarbeidede pensjonsregler er en del av bedriftens avtale med funksjonærene. Byretten har tatt feil i dette. Funksjonærene ble ikke gjort kjent med disse dokumenter da de ble ansatt. Byretten synes å ha pålagt de ansatte en alt for streng undersøkelsesplikt med hensyn til innholdet av pensjonsordningen.

Byretten har videre tatt feil når den anfører at det ikke er oppstått noe aktuelt tap for de ansatte i dag, men at tap først vil oppstå når de når pensjonsalderen, hvis ikke tjenstepensjonen innen den tid er forhøyet igjen.

De ankende parter har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for byretten. Lagmannsretten finner det derfor tilstrekkelig bare å trekke frem hovedpunktene i de ankende parters syn.

Ved ansettelsen fikk funksjonærene i ansettelsesbrevene

Side:73

bl.a. tilsagn om fri trygdekasse og fri pensjon. Under konferanse forut for ansettelsen fikk de opplyst at pensjonsordningen var god, like god som i Oslo kommune. Andre opplysninger om pensjonen ble ikke gitt. Likesom for byretten bestrides det at de av bedriften påberopte dokumenter, vedtektene av 1. mai 1946, forsikringsvilkår av 3. august 1949 og pensjonsordning datert 1. juli 1953 er blitt tilstillet funksjonærene. Det var bedriftens plikt ved ansettelsen å gjøre uttrykkelig oppmerksom på alle de forhold som var av vesentlig betydning for det fremtidige rettsforhold, herunder pensjonsreglene som var av stor betydning for de ansatte. De ansatte er derfor ikke bundet ut over det som fremgår av ansettelsesbrevene. Vedtektene og forsikringsvilkårene er således ikke blitt noen del av arbeidsavtalen, og det hjelper ikke bedriften om de ansatte på senere tidspunkt måtte ha fått tilsendt de nevnte dokumenter.

Retten har videre oppfattet de ankende parter slik at selv om vedtektene og forsikringsvilkårene skulle ansees som del av avtalekomplekset mellom bedriften og de ansatte, rekker det ikke så langt at det fratar funksjonærene noen av deres rettigheter. De ble ved ansettelsen medlemmer av bedriftens pensjonsordning, som sikret dem pensjon dels ved utbetaling fra Norske Folk, dels direkte fra bedriften. Bedriftens avtale med Norske Folk gir de ansatte visse rettigheter. Avtalen kan sees som en kontrakt til gunst for tredjemann, funksjonærene, men denne avtale kan ikke pålegge dem noen plikter eller berøve dem deres rettigheter overfor bedriften. Det forbehold som bedriften har tatt i vedtektene av 1946 §12 om endring eller opphør av pensjonsordningen gjelder overfor Norske Folk, men kan ikke gjøres gjeldende overfor de ansatte. Foruten tilsagnet ved ansettelsen om fri pensjon har funksjonærene fått rettigheter ved bedriftens skriv til funksjonærene av 5. juni 1952, som er delvis sitert i byrettens dom. Her ble de bl.a. tilsikret en pensjon på 66 % av pensjonsgrunnlaget.

Ved vedtak av bedriftens styre 7. november 1958, et vedtak som ble fattet uten konferanse med de ansatte og uten disses vitende, ble den tilsikrede pensjon redusert, de ytelser bedriften hadde tilsagt ble mindre. Den økonomiske realitet var at bedriften reduserte sine innbetalinger til Norske Folk, hvorved pensjonsytelsene ble mindre enn det som gjaldt 31/12 1958 og pensjonsprosenten kom under de tilsagte 66 %. Det er riktig at ved den lovbestemte alderstrygd kom pensjon + alderstrygd opp i mere enn 66 %, men de ansatte måtte da selv betale alderstrygdpremien, det vil si at de måtte betale delvis for den pensjon de hadde krav på fra bedriften. Ved den fremgangsmåte bedriften har valgt, har den gjort en del av alderstrygden til del av sin egen pensjonsordning, og har fått redusert sin utgift til Norske Folk for årene 1959-1966 med ca. kr. 75.000,-. Det er dette overfor funksjonærene ulovlige forhold som er grunnlaget for den påstand om fastsettelsessøksmål som er nedlagt for lagmannsretten.

Side:74

Det er den samme ulovlige nedsettelse av bedriftspensjonen som er grunnlaget for den subsidiære påstand om innbetaling til Norske Folk av premie for funksjonærenes forsikringer der med kr. 75.704,-. Dette beløp har bedriften spart ved den uhjemlede reduksjon av pensjonen. Bedriften har anført at denne innsparing må sees i sammenheng med den andel av alderstrygdpremien som arbeidsgiveren, bedriften, samtidig må betale, et beløp som overstiger nedsettelsen av pensjonspremien til Norske Folk. De ansatte hevder at dette er uten rettslig relevans, idet arbeidsgiverandelen av alderstrygdpremien ikke er noe spesielt for denne bedrift, og det er en utgift bedriften ville fått i ethvert tilfelle.

Det er mulig at bedriften ikke kan pålegges å bringe pensjonen opp på det tidligere nivå ved innbetaling til Norske Folk, men at bedriften kan sikre funksjonærene deres rettmessige bedriftspensjon på annen måte. Det naturlige vil imidlertid være at pensjonsforsikringen i Norske Folk benyttes.

Om den prinsipale påstand er anført: Også dette krav bygger på at den foretatte samordning er i strid med ansettelsesvilkårene. De ansatte har i og for seg intet imot samordning, men den kan ikke gjennomføres på den måte at de ansatte pålegges delvis å betale sin egen pensjon. Derfor må hele det trukne beløp kr. 88.338,95 refunderes funksjonærene.

I forbindelse med den prinsipale påstand er det subsidiært gjort gjeldende at iallfall 3/4 av de trukne alderstrygdpremier må refunderes. Dette beløp utgjør kr. 66.255,-. De ansatte hevder at når bedriftens styre ikke gikk med på dette, skyldes det mangelfull behandling fra styrets side. Det har vært bedriftens politikk å følge Oslo kommune. Oslo kommune besluttet å refundere sine ansatte 3/4 av alderstrygdpremien. Hadde bedriften holdt seg ajour med hvordan Oslo kommune gikk frem ville bedriften antagelig fulgt kommunens linje allerede fra 1/1 1959. Da spørsmålet ble tatt opp i 1964, blandet bedriften helt uriktig inn det forhold at funksjonærene hadde fri syketrygd. Dette var noe funksjonærene hadde krav på etter ansettelsesvilkårene og hadde intet med pensjonsspørsmålet å gjøre. Dessuten tok styret intet hensyn til skattespørsmålene. Den fri syketrygd bevirket et tillegg i funksjonærenes skattbare inntekt, så de fikk større skatter og mindre netto utbetalt. Ved sammenligningen med de ansatte i Oslo kommune er det viktig at nettolønnen etter at skatter og trygder er betalt, ble mindre for bedriftens funksjonærer enn for de kommunale funksjonærer. Det er i denne forbindelse fremlagt en del beregninger fra statsautorisert revisor E. Allmayer. Styrets beslutning av 4. desember 1964, ved hvilken kravet om refusjon ble avslått, er således bygget på uriktig faktum.

Det hevdes at det ikke er noe urimelig i dette krav om 3/4 refusjon, som er overensstemmende med reglene for statsansatte og med praksis i de større kommuner.

Når det gjelder bedriftens innsigelse om at mulige krav er

Side:75

forspilt ved passivitet og at en del av kravene er foreldet, har de ankende parter fremholdt det samme som for byretten.

Ankemotparten har i alt vesentlig gjort gjeldende det samme som for byretten og har henholdt seg til byrettens dom.

Avgjørende for saken er om bedriften hadde adgang til å foreta samordning. Hvis så er tilfelle, kan ingen av de ankende parters krav tas til følge. Ankemotparten fastholder at pensjonsvedtektene hjemler adgang til endring av pensjonsordningen og viser i den forbindelse til §12 i vedtektene av 1. mai 1946. Samme forbehold er tatt 1. juli 1953, og det samme fremgår av forsikringsoppgave som ble tilstillet de ansatte fra Norske Folk og hvor det fra 1959 var gjengitt hovedpunktene i pensjonsforsikringen. Bedriften har således hele tiden opprettholdt vedtektene, som hjemler endringer. Den påberopte §12 i vedtektene gjelder også overfor de ansatte. Den ville overhodet ikke ha noen betydning hvis den ikke skulle gjøre det. Overfor Norske Folk ville den være unødvendig.

Vedtektene er også bestemmende for den del av pensjonen som betales over driftsbudsjettet. Dette er en påbygning over forsikringen i Norske Folk og kan ikke være undergitt andre regler.

Ved ansettelsen ble funksjonærene medlem av en pensjonsordning, det vil si at de ble medlemmer på de betingelser som var gjeldende for pensjonsordningen. De ansatte kunne når som helst skaffe seg kjennskap til disse. Om ikke alle skulle ha fått vedtektene er uten betydning. Det er på det rene at iallfall noen har fått vedtektene og det vil være et umulig resultat om de som har fått vedtektene skulle stå dårligere enn senere ansatte som kanskje ikke har fått dem.

Endringen, samordningen, ble foretatt fordi det offentlige innførte en pensjonsordning som arbeidsgiveren ble pålagt delvis å finansiere. Bedriften har på grunnlag herav for årene 1959-1966 måttet betale kr. 156.103,-, mens reduksjonen i premiebetalingen til Norske Folk ved samordningen ble kr. 75.704,-, altså en total merutgift på kr. 80.399,-.

Funksjonærene får etter samordningen større ytelser enn før til tross for at de betaler mindre. Her er det bl.a. vist til oppstilling i Ot.prp. nr. 59 for 1957 om lov om alderstrygd. (Oppstillingen er inntatt i utdraget 19), hvoretter medlemmer med inntekter over kr. 7.200,- vil få mindre alderstrygdpremie å betale enn den avgift de tidligere måtte betale. Det må antas at de ankende parter hadde høyere inntekt enn nevnte beløp. Samtidig er behovsprøvningen opphevet.

Samordningen kan ikke sees å innebære noe misbruk av bestemmelsene i vedtektene.

Det hevdes forøvrig at selv uten vedtektsbestemmelsen ville det være adgang til samordning, når de ansatte får dekket sin pensjon fra to hold.

Ankemotparten har til støtte for sitt syn vist til uttalelser i høyesteretts-dommer, inntatt i Rt-1962-332 og Rt-1963-835.

Side:76

Om styrebeslutningen 4. desember 1964 er anført at det var bedriftens politikk så langt som mulig å følge Oslo kommune. Men når styret skulle trekke sammenligning med de ansatte i Oslo kommune var det fullt berettiget å ta hensyn til de goder bedriftens funksjonærer hadde fra før, fri trygdekasse, og å søke å rydde bort tidligere skjevheter. Om det av funksjonærene reiste skattespørsmål er å si at skatter er en sak for de ansatte og ikke for bedriften, og om dette spørsmål var blitt tatt opp, ville det ikke ha medført noen forandring i styrets vedtak.

Ankemotparten har også for lagmannsretten opprettholdt innsigelsen om passivitet og foreldelse.

Under ankeforhandlingen har 4 av de ankende parter, ankemotpartens administrerende direktør, og 4 vitner, hvorav 2 nye for lagmannsretten, avgitt forklaring. Det er fremlagt noen nye dokumenter som dog ikke har satt saken i noen annen stilling. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i de vesentlige punkter slutte seg til byrettens begrunnelse. For byretten forelå ikke de for lagmannsretten nedlagte subsidiære påstander. Men hovedgrunnlaget for byrettens frifinnelse av bedriften er at den samordning eller nedsettelse av pensjonene som er foretatt, ikke antas å krenke de arbeidsavtaler funksjonærene har med bedriften.

Lagmannsretten er enig i dette, og dette fører til frifinnelse også i de subsidiære påstander.

I tilslutning til byrettens begrunnelse vil lagmannsretten bemerke:

De ankende parter har påpekt at byretten i sin fremstilling synes å ha lagt vekt på en håndskreven påtegning på fotostatkopi av «pensjonsordningen av 1/7 1953» som et indisium på oversendelse av denne til funksjonærene. Det er under ankeforhandlingen klarlagt at påtegningen er gjort under saken kun som en opplysning til bedriftens prosessfullmektig, og det påståes ikke at påtegningen som sådan har noen bevisverdi. Direktør Wilhelmsen mente dog at påtegningen er bygget på hans sikre erindring.

Det er på det rene at et par av funksjonærene har fått vedtektene av 1946, men lagmannsretten finner som byretten at det ikke kan ansees godtgjort at funksjonærene generelt er blitt tilstillet de trykte vedtektene. Men dette kan ikke ansees avgjørende. Funksjonærene ble ved ansettelsen medlem av en pensjonsordning hvis vedtekter ga adgang til endringer. Og den endring som ble foretatt ved samordningen går etter rettens oppfatning ikke ut over det bedriften måtte ha lovlig adgang til. Det har fra de ankende parter vært fremholdt at vedtektenes §12 etter sin ordlyd også gir bedriften adgang til å opphøre med pensjonsordningen. Det må være åpenbart at de ansatte ikke behøver å finne seg i det, og det viser at bestemmelsene i §12 ikke kan være bindende for dem. Retten behøver ikke å komme inn på det hypotetiske spørsmål om opphør av pensjonsordningen.

Side:77

Det er kun den foretatte samordning som foreligger til avgjørelse, og bedømmelsen må foretas på grunnlag av en helhetsvurdering av den gjennomførte samordning. Lagmannsretten finner da at bedriften ikke har misbrukt sine rettigheter etter vedtektene.

Med hensyn til styrevedtaket av 4. desember 1964 vil lagmannsretten bemerke at det ikke kan sees at de ankende parter har noe rettskrav på å bli satt i nøyaktig samme stilling som Oslo kommunes funksjonærer. Det kan neppe ansees som noen feil at styret ved sine drøftelser tok hensyn til de fordeler bedriftens funksjonærer hadde ved fri syketrygd. Heller ikke kan det tillegges noen vekt at skattespørsmålene ikke ble tatt opp. Det er forøvrig uklart hvilke rettslige konsekvenser for avgjørelsen i denne sak de ankende parter mener å kunne trekke av en eventuell mangelfull behandling fra styrets side.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til blir det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om passivitet og foreldelse.

Bedriften blir etter det anførte å frifinne.

Lagmannsretten finner at saksomkostninger for byretten ikke bør ilegges, jfr. Tl. §172 og §180, begges annet ledd.

Saken må antas å ha en viss prinsipiell betydning og avgjørelsen har budt på tvil i en slik grad at de ankende parter også bør fritas for å betale saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. unntaksbestemmelsen i Tl. §180, første ledd in fine.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Norske Elektrisitetsverkers Forening (NEVF), avdeling Norges Elektriske Materiellkontroll (NEMKO) frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (dommer Ole An. Herud):

- - -

De 25 saksøkerne er alle ansatt i Norges Elektriske Materiellkontroll (NEMKO), som er en avdeling under Norske Elektrisitetsverkers Forening (NEVF). De er ansatt i tiden fra 8.4.1947 til 1.6.1960. Fotostatkopier av saksøkernes ansettelsesbrev er fremlagt i saken. De er ikke enslydende, men når det gjelder det punkt som er kjernen i saken, nemlig pensjonsspørsmålet, er det stort sett bare 2-3 varianter, men begge parter i saken er enige om at betydningen er den samme i alle 25 ansettelsesbrev. Den passus det dreier seg om, er i noen ansettelsesbrev formulert stort sett slik: «Ved vårt laboratorium er alle ansettelser midlertidige. De vil imidlertid kunne gjøre regning med etter 2 års arbeid å få fast ansettelse med fri pensjon.» I andre er det formet på følgende måte: «Alle ansettelser ved vårt laboratorium er midlertidige i 2 år. I denne tid er det 1 måneds oppsigelse. Etter 2 år kan De regne med fast ansettelse med fri pensjonsordning.» I et enkelt ansettelsesbrev er dette punkt formulert slik:

«Pensjon: Etter 2 års tjeneste fri pensjon som for tiden er 50 % av regulativlønn.»

Side:78

Den første pensjonsordning bedriften hadde, ble brakt i stand født xx.xx.1935. Den var etter det opplyste ikke god, men etter krigen begynte bedriften bevisst å arbeide for en bedring i pensjonsvilkårene og tok sikte på å få en pensjonsordning som lå på nivå med Oslo kommunes. I 1952 var man kommet så langt at direktøren kunne skrive bl.a. følgende til funksjonærene i brev av 5.6.1952: «Jeg har den glede å kunne opplyse at Styret har vedtatt betydelige forbedringer i våre pensjonssatser, slik at disse nå kommer opp på høyde med dem som gjelder for funksjonærene i Oslo kommune.

Endringene i pensjonsvilkårene kan sammenfattes slik:

1. Pensjonsgrunnlaget økes fra de hittil gjeldende grunnlønner inkl. alderstillegg til de grunnlønner inkl. alderstillegg som gjelder for de tilsvarende lønnsklasser i Oslo kommune. Det maksimale pensjonsgrunnlag blir 13 000 kr. mot hittil 10 000 kr.

2. Alderspensjonen settes til 66 % av pensjonsgrunnlaget mot tidligere 720 kr. + 48 % av pensjonsgrunnlaget.»

Brevet inneholdt ellers opplysninger om invalidepensjon, enkepensjon, barnepensjon, dyrtidstillegg m.v. Videre ble det i brevet meddelt at styret hadde bestemt at aldersgrensen skulle heves med 2 år og at dette var et vilkår for de økte pensjonssatser. Brevet avsluttes slik:

«Funksjonærene er imidlertid garantert en viss pensjon ved avgang ved de hittil gjeldende aldersgrenser, og de må derfor ha fritt valg mellom den gamle og den nye pensjonsordning. Skulle noen ønske å gå av etter de hittil gjeldende aldersgrenser, ber jeg om å få beskjed om det innen utgangen av dette året. Pensjon blir i tilfelle utbetalt etter de gamle satser, men med gjeldende dyrtidstillegg.»

Det var særskilte pensjonsordninger for NEVF og NEMKO, men ensartede. Pensjonsordningen for NEMKO er opprettet ved kollektiv pensjonsforsikring i Norske Folk Livs- og Pensjonsforsikring A/S og er gjeldende fra 1.7.53. Ifølge pensjonsreglene (dok. 3, bilag 1) er full alderspensjon 66 % av grunnlønnen, dog slik at man ser bort fra grunnlønn over kr. 16.200.-. Denne grense er forhøyd senere. Ellers inneholder reglene bestemmelser om regulering av pensjonen etter lønnsendringene og at «arbeidsgiveren bærer alle utgiftene ved pensjonsordningen». Videre har reglene følgende bestemmelse: «Endring eller opphør av pensjonsordningen kan skje når som helst. I slike tilfelle gjelder nærmere bestemte vilkår.» De bestemmelser det siktes til er forsikringsvilkårenes §5 og §6, som lyder slik:

«§5. En endring av overenskomsten må ikke angripe premiereserven for den fripolise den forsikrede vil ha eiendomsrett til om han trer ut av kollektivforsikringen på det tidspunkt da endringen skal tre i kraft.»

«§6, 1: Hvis forsikringstakeren innstiller sin virksomhet, slutter med premiebetalingen eller sier opp overenskomsten, opphører kollektivforsikringen, og hele den premiereserve som er oppsamlet, og hele premiefondet tilfaller de forsikrede.»

Pensjonsreglene bygger på «Forsikringsvilkår for kollektiv pensjonsforsikring» som er offentlig stadfestet 3.8.49 (dok. 3, bilag 2). Med virkning fra 1.4.56 ble det ved overenskomst av 23.2.57 mellom NEMKO og Norske Folk inngått en ny avtale om kollektiv pensjonsforsikring av NEMKOs funksjonærer (dok. 3, bilag 5). Overenskomsten knytter seg

Side:79

til «Forsikringsvilkår av 1956 for kollektiv pensjonsforsikring» offentlig stadfestet 7.11.56. I tilknytning til pensjonsordningen har Norske Elektrisitetsverkers Forening utferdiget i lommebokformat «Vedtekter for pensjonsordningen for Materiellkontrollen» (dok. 3, bilag 6). Disse knytter seg til pensjonsordningen fra 1.7.35 og er gjort gjeldende fra 1.5.46. §4a og b i disse vedtekter ble endret fra 1.1.49, men gjelder - så vidt forståes - fremdeles. Disse dokumenter - bilag 1, 2, 5 og 6 til dok. 3 - hevder saksøkte at saksøkerne har mottatt, mens saksøkerne på sin side hevder ikke å ha mottatt noen av dem fra bedriften. Den fotostatkopi av bilag 1 til dok. 3 som er fremlagt, bærer følgende håndskrevne påtegning: «Sendt funksjonærene i NEMKO i juli 1953 sammen med Forsikringsvilkår for kollektiv pensjonsforsikring». Påtegningen er datert 3.8.1949, men er ikke undertegnet.

Den 11.3.1959 fikk funksjonærene tilstilt såkalt «forsikringsoppgave». Slike var også sendt tidligere, så vidt forståes når det var skjedd endringer i lønn og dermed i pensjonen. Foruten navn, fødselsår og -dato m.v. inneholdt disse oppgaver opplysning om lønn (pensjonsgrunnlag), alderspensjon, enkepensjon, barnepensjon m.v. Videre var det opplysning om premiens størrelse og om når den var regulert sist. På baksiden av forsikringsoppgaven i 1959 var tatt inn «Hovedpunkter i pensjonsforsikringen». Fra disse hitsettes noen punkter:

«1. For pensjonsforsikringen gjelder Norske Folks forsikringsvilkår for kollektiv pensjonsforsikring og de spesielle vilkår som er avtalt i en overenskomst mellom arbeidsgiveren og Norske Folk. - - - Overenskomsten og forsikringsvilkårene danner grunnlaget for rettsforholdet mellom arbeidsgiveren, den forsikrede og Norske Folk hva pensjoneringen angår.

2. - - -

I visse tilfelle vil de fastsatte pensjoner - i henhold til generell avtale i overenskomsten med arbeidsgiveren eller i samsvar med forsikringsvilkårene - bli å nedsette når den forsikrede eller hans etterlatte får rett til pensjon fra offentlig trygd. Den nedsatte pensjon sammen med ytelsen fra vedkommende trygd vil likevel minst utgjøre den pensjon som er fastsatt ved forsikringen.

3. Arbeidsgiveren betaler premien til Norske Folk under ett for alle de forsikrede som kollektivforsikringen omfatter. - - -

5. Arbeidsgiveren kan i henhold til overenskomsten og forsikringsvilkårene når som helst - etter avtale med Norske Folk - gjøre endringer i kollektivforsikringen, eventuelt opphøre med den. Om eventuell endring gjelder at den ikke i noe tilfelle må angripe premiereserven for den fripolise den forsikre de ville ha hatt rett til om han var fratrådt på det tidspunkt endringen skal tre i kraft.»

Den 27.4.59 skrev bedriften bl.a. følgende til funksjonærene:

«Pensjonsordningen.

Som de fleste har bemerket av den siste oppgave funksjonærene har fått vedrørende forsikringsytelser fra Norske Folk (datert 11.3.59), så er disse ytelser redusert til tross for at det har vært en rekke lønnsjusteringer siden forrige oppgave. Årsaken til dette er at Styret har gjort følgende vedtak:

«Som følge av opphevelsen av behovsprøvningen for alderstrygdens

Side:80

grunnpensjoner, skal NEVF's pensjoner fra 1.1.1959 reduseres på samme måte som Oslo kommunes pensjoner, dvs. etter samordningslovens bestemmelser.»

Dette betyr en reduksjon i pensjonene på kr. 1740.- pr. år, men de trygdede får nå, i motsetning til tidligere, alderstrygd i tillegg til pensjonene fra Norske Folk.»

Den 26. juni 1959 skrev så bedriften bl.a. til funksjonærene:

«Alderstrygd.

I lønnen for juni måned blir det for første gang trukket premie for alderstrygd som tidligere var medtatt på de respektive skattesedler. Premien som er trukket dekker 1. kvartal 1959.»

Det er videre i samme brev gitt opplysning om størrelsen av trekket, om skattetrekk, om forskudd på lønn i ferien m.v. Det er ikke bestridt at funksjonærene har mottatt forsikringsoppgaven og de to nevnte brev. I henhold til arbeidervernlovens bestemmelser har bedriften utarbeidet og fått godkjent et arbeidsreglement for funksjonærene ved NEVF gjeldende fra 29.1.61. Der er også inntatt bestemmelse om at «Ansettelse skjer skriftlig under fastsettelse av lønn, medlemskap i pensjonsordning og gjensidig oppsigelsestid. I kommentar til arbeidsreglementet uttaler bedriftens ledelse bl.a.:

«Bedriften bærer alle utgifter ved pensjonsordningen» og

Fullt opptjent alderspensjon for en trygdet er for tiden:

ca. 66 % av den faste årslønn, p.t. begrenset oppad til ca. 66 % av kr. 28.400.- = ca. kr. 18.745.-.

Offentlige myndigheter har imidlertid bestemt at fra en pensjonists fylte 70 år skal det i pensjonen gjøres fradrag for halvpart av alderstrygd for ektefeller, p.t. ca. 1.740.-, men som kompensasjon får da en pensjonist utbetalt alderstrygd.»

Det trekk som bedriften foretok i funksjonærenes lønn til dekning av alderstrygdpremien, utgjør for årene fra 1.1.59 til 1.1.67 for de 25 saksøkerne tilsammen kr. 88.338.95, dvs. i gjennomsnitt vel kr. 3.000.- for hver. Med virkning fra 1.1.59 foretok bedriften en reduksjon av pensjonene med et beløp som svarer til 3/4 av alderstrygdens grunnpensjon kr. 2.208.- eller 1/2 av alderstrygden for ektefeller kr. 3.312.-, dvs. kr. 1.656.- den gang. Senere er beløpene forhøyd flere ganger. Samordningen av alderstrygden og bedriftens pensjonsordning ble gjennomført etter samme regler som i samordningsloven av 6.7.1957 nr. 26. Den pensjonspremie som bedriften betalte til Norske Folk fra 1.1.59 ble samtidig satt noe ned. For de 25 saksøkerne er det beløp bedriften har betalt i pensjonspremie for årene 1959-66 ialt kr. 593.223.-. Uten den nevnte reduksjon ville beløpet blitt kr. 668.927.-. For så vidt ble det en mindreutgift for bedriften på vel kr. 75.000.-. Det ses da bort fra at bedriftens arbeidsgiverandel vedrørende alders- og uføretrygd i samme periode utgjorde kr. 156.103.-.

Når det gjelder Oslo kommune, som bedriften hadde ment å følge, gjennomførte kommunen det samme som bedriften, men den ga samtidig funksjonærene kompensasjon med 3/4 av alders- og uføretrygdpremien. Dette fikk bedriften - så vidt forståes - ikke kjennskap til før høsten 1964. Administrerende direktør foreslo i et brev av 10.11.64 overfor styret at man skulle gi funksjonærene samme kompensasjon.

Side:81

Styret ønsket imidlertid opplysning om bedriftens utgifter til sykekasse for funksjonærene før vedtak ble gjort. Saken ble så behandlet i styremøte 4.12.64, der følgende vedtak ble gjort:

«Etter de opplysninger som nå forelå, i kontorsjefens utredning av 26.11.1964, viste det seg at NEVF's funksjonærer har større fordeler enn funksjonærene i Oslo Kommune i og med at NEVF's funksjonærer har frie trygder eksklusive alderstrygd. Styret fant det derfor ikke mulig å innføre refusjon for 3/4 av de ansattes alderstrygdpremier.

Hele spørsmålet om trygdepremier kan tas opp igjen når folkepensjonen blir gjennomført med sikte på å innføre samme regler som i Oslo kommune.» - - -

Retten skal bemerke:

Det må antas at bedriften hadde formell adgang til å foreta reduksjon av pensjonen gjennom samordning forutsatt at funksjonærene ikke fikk redusert de på det tidspunkt opparbeidede pensjonsrettigheter. Det måtte være klart for funksjonærene at «fri pensjon» eller «fri pensjonsordning» bygget på pensjonsvedtekter og forsikringsvilkår utenfor ansettelsesbrevet og at de når som helst kunne ha skaffet seg kjennskap til disse. De ville da blitt klar over at bedriften hadde adgang til å gjøre endringer i pensjonsordningen under forutsetninger som nevnt. Det henvises for så vidt til «Vedtekter for pensjonsordningen for Materiellkontrollen», som gjaldt fra 1.5.46, og også til senere utarbeidede pensjonsregler, således pensjonsregler som ble gjort gjeldende fra 1.7.53. Disse vedtekter og pensjonsregler må anses for en del av bedriftens avtale med funksjonærene om pensjonsordningen. Riktignok har bedriften muligens ikke vært så omhyggelig med å gjøre funksjonærene kjent med vedtekter m.v. Det er opplysninger i saken som likevel tyder på at funksjonærene er tilstilt vedtekter m.v., således brev av 20.3.68 fra Norske Folk (dok. 8, bilag 1), men noe sikkert bevis mot saksøkernes opplysninger gir det ikke. Imidlertid har funksjonærene på sin side åpenbart vært lite interessert i å undersøke hva «fri pensjon» og «fri pensjonsordning» innebar. De har ikke anstilt noen undersøkelse skjønt de forstod at bestemmelsen om pensjonen i ansettelsesbrevene bygget på pensjonsregler. Retten antar at den omstendighet at funksjonærene ikke har gjort seg kjent med reglene, ikke kan føre til at bedriften ikke kan gjøre dem gjeldende overfor de ansatte.

Av reglene fra 1.5.46 fremgår at arbeidsgiveren betaler premien for pensjonsforsikring til Norske Folk under ett for alle forsikrede tjenestemenn og at arbeidsgiveren når som helst kan «gjøre de endringer i disse vedtekter som han finner påkrevet, eventuelt opphøre med pensjonsordningen». Forutsetningen er bare at endringene ikke er i strid med forsikringsvilkårene og de regler for kollektiv pensjonsforsikring som til enhver tid gjelder og at endringen ikke angriper de rettigheter som allerede måtte være ervervet for tjenestemannen ved den premiereserve som han ville ha hatt eiendomsrett til om han fratrådte på det tidspunkt da endringen skal tre i kraft. Tilsvarende bestemmelse finnes også i senere pensjonsregler, således de som ble gjort gjeldende fra 1.7.53. Pkt. 8 i disse regler lyder: «Endring eller opphør av pensjonsordningen kan skje når som helst. I slike tilfelle gjelder nærmere bestemte vilkår (§5 og §6)». Henvisningen gjelder §5 og §6 i forsikringsvilkårene

Side:82

for kollektiv pensjonsforsikring av 3.8.49. I de hovedpunkter i pensjonsforsikringen som fra 1959 ble tatt med på baksiden av forsikringsoppgavene til funksjonærene, er også nevnt nedsettelse av pensjonen «når den forsikrede eller hans etterlatte får rett til pensjon fra offentlig trygd».

Det er ikke påvist, og retten kan ikke se at samordningen eller nedsettelsen av pensjonen strider mot forsikringsvilkårene eller reglene for kollektiv pensjonsforsikring eller at funksjonærene er fratatt noen opparbeidede rettigheter. Den samordning eller nedsettelse av pensjonene som er foretatt kan derfor ikke antas å krenke de arbeidsavtaler funksjonærene har med bedriften.

Det bedriften gjorde da den gjennomførte samordningen, var for øvrig i realiteten ikke annet enn at den reduserte selve pensjonen med den følge at bedriften fikk mindre utgifter til bedriftspensjonen. Men derved er ikke oppstått noe aktuelt tap for de ansatte idag. Derimot vil det etter dette system bli tap etter den dag de ansatte når pensjonsalderen hvis ikke tjenestepensjonen innen den tid er forhøyd igjen. For øvrig har saksøkerne heller ikke påstått at det for lite betalte til Norske Folk skal etterbetales. Det som kreves er at bedriften skal refundere alderstrygdpremiene.

Etter dette kan ikke gjennomføringen av samordningen eller nedsettelsen av pensjonen gi grunnlag for erstatning eller kompensasjon for alderstrygdpremiene funksjonærene er trukket for.

Spørsmålet er da om bedriften på noen måte har overtatt plikt til å betale også den form for pensjonsordning som alderstrygden representerer eller om den har påtatt seg å refundere alderstrygdpremiene. Saksøkerne hevder at bedriften ved den samordning som ble foretatt, veltet en del av pensjonspremiene over på de ansatte. Det er ikke riktig. Den betaling av alderstrygdpremiene som funksjonærene foretar, har sin hjemmel i alderstrygdloven og er en konsekvens av denne lovs bestemmelser og ikke av samordningsloven eller av det faktum at bedriften foretok samordning. Tenker man seg at bedriften ikke hadde foretatt samordning, dvs. ikke nedsatt tjenestepensjonen, ville forholdet blitt at bedriften måtte ha betalt den samme premie til Norske Folk som før 1.1.59, men funksjonærene ville hatt den samme utgift til alderstrygdpremie. En nedsettelse måtte som nevnt foran, føre til andre konsekvenser enn refusjonsplikt. En annen ting er om bedriften ut fra rimelighet eller billighet frivillig hadde gått med på refusjon fordi man hadde redusert pensjonene. Men da kommer et annet moment inn i bildet, idet bedriften hele tiden - i motsetning til Oslo kommune - har ytet funksjonærene frie trygder - bortsett fra alderstrygdpremier - hvilket visstnok mer enn oppveide den utgift funksjonærene hadde til alderstrygdpremier og som også var bedriftens begrunnelse for ikke å refundere alderstrygdpremiene. Det er hverken i ansettelsesbrevene eller i pensjonsreglene noen holdepunkter for at bedriften har plikt til å betale alderstrygdpremiene. Det bedriften har forpliktet seg til er åpenbart bare å dekke alle utgifter ved tjenestepensjonen. Det kan ikke ses at de ord som er brukt i ansettelsesbrevene: «fri pensjon» eller «fri pensjonsordning» kan lede til eller begrunne plikt for bedriften til å dekke premien i en av det offentlige innstiftet pensjonsordning. At

Side:83

bedriftens plikt er slik begrenset fremgår også av flere dokumenter som er dokumentert i saken. Men enten man ser ansettelsesbrevene isolert eller ikke, må arbeidsavtalen etter rettens oppfatning forståes slik at bedriftens plikter er begrenset til å dekke utgiftene ved egen pensjonsordning. Det er heller ikke godtgjort at bedriften har lovt eller på annen måte forpliktet seg til å refundere alderstrygdpremiene. De trekk i lønn for alderstrygdpremiene som funksjonærene har fått, atskiller seg for øvrig ikke fra den ordning som gjaldt før 1.1.59 da man foretok trekk av alderstrygdavgiften sammen med skatten.

Etter dette må saksøkte bli å frifinne. - - -