RG-1972-724

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1972-06-18
Publisert:	RG-1972-724
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 18. juni 1972 i ankesak nr. 130/1971 A
Parter:	Fru A (advokat Egil Husebø v/advokat Svein Einmo) mot A.
Forfatter:	Lagdommerne Carl Tank, Halvard Lind Hansen, Birger Lassen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §388, Ekteskapsloven (1918) §37, §41, §54

Fru A og A ble gift den 1/4 1967. Hun er født den xx.xx.1946 og han den xx.xx.1935. Det er i ekteskapet 2 barn, B, født den xx.xx.1967 og C, født den xx.xx.1969.

Side:725

Ved stevning av 16/5-70 reiste fru A sak med krav om separasjon fra sin mann.

Ved dom av Alstahaug herredsrett den 3/7-70 ble partene separert i medhold av ekteskapslovens §41. Fru A fikk ved dommen foreldremyndigheten over fellesbarna, og ble tilkjent kr. 150.- pr. måned i underholdsbidrag til seg selv og kr. 300.- pr. måned i oppfostringsbidrag for hvert av fellesbarna. Bidragene ble fastsatt med virkning fra 3/2-70, dog således at det i tillegg til de samlede månedlige bidrag på kr. 750.- skal betales kr. 100.- pr. måned inntil bidragsrestansene fra 3/2 1970 er oppgjort. A ble gitt bruksretten til ektefellenes faste eiendom inntil annet måtte bli bestemt på skiftet.

Dommen er rettskraftig.

Boet ble overtatt av Astahaug skifterett.

Fru A foreslo i brev av 4/9-71 til skifteretten at det under booppgjøret ble gått frem slik at hver av partene beholdt de gjenstander som de hadde fått av sine respektive slektninger og venner i bryllupsgaver. Videre ba hun om å få utlevert en del personlige gjenstander som var i boet. Forøvrig sa hun intet om hvordan hun ønsket skiftet gjort opp.

Skifteretten innkalte ved brev av 17/9-71 partene til skiftesamling den 7/10-71. I brevet sies at løsørefordeling da vil finne sted. Det opplyses videre at «Med mindre A kan påvise at den faste eiendom var hans særeie i ekteskapet, vil den faste eiendom bli med i fellesskapet til deling, dette til tross for at han måtte ha brakt den inn i boet og det måtte hvile odel på den.»

A begjærte ved brev av 18/9-71 skiftet gjort opp etter reglene i ekteskapslovens §37, jfr. §54 fjerde ledd. Fru A ble ikke orientert om begjæringen.

Uten ytterligere henvendelse til fru A, avsa skifteretten kjennelse den 7/10-71 med slik slutning:

«Bo nr. 15/1971 fru A - A, skiftes i medhold av ekteskapslovens §54 fjerde ledd jfr. §37, etter restitusjonsprinsippet.»

Begrunnelsen for resultatet lyder slik:

«Retten finner at skifte etter restitusjonsprinsippet, ekteskapslovens §37, jfr. 54 fjerde ledd blir å legge til grunn. Det er således tatt i betraktning dommen og domspremissene av Alstahaug herredsrett av 3/7 1970, den korte tiden ekteskapet varte og det oversiktlige forhold i boet. Retten mener således at restitusjonsprinsippet etter ekteskapslovens §54 her gir rimeligste løsning. Jfr. Høyesterettsdommer inntatt i Rt-1952-812, 1957 509.»

Skifteretten foretok deretter den 29/10-71 utlodning i boet på grunnlag av restitusjonsprinsippet etter bestemmelsene i ekteskapslovens §37.

Fru A har i rett tid (3/11-71) påanket skifterettens kjennelse av 7/10-71 til Hålogaland lagmannsrett. 27/11-71 har hun videre påanket boutlodningen av 29/10-71, idet hun hevder at det var feil å foreta utlodning før kjennelsen av 7/10-71 var rettskraftig.

Hun har lagt ned slik påstand:

Side:726

«1. Fru A frifinnes for A's krav om at deres felles separasjonsbo skal deles etter restitusjonsprinsippet.

2. Alstahaug skifteretts utlodning av 29. oktober 1971 i separasjonsboet fru A og A av Y oppheves og hjemvises til ny behandling.

3. A tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for lagmannsretten.»

A har tatt til gjenmæle, og har lagt ned påstand om at Alstahaug skifteretts kjennelse av 7/10-71 og utlodning av 29/10-71 stadfestes.

Ankeforhandling ble holdt i Mosjøen den 16/6-72. Partene møtte personlig og ga forklaring. Det ble avhørt to vitner, som begge er nye for lagmannsretten. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som går frem av rettsboken. Ved brev av 1/6-71 fra Justisdepartementet til fylkesmannen i Rogaland er fru A gitt fri sakførsel, dog således at bostedsforbeholdet for å møte i lagmannsretten ikke er frafalt. Som kommisjonær for fru A's prosessfullmektig, advokat Egil Husebø, Stavanger møtte advokat Svein Einmo, Mosjøen.

Fru A gjør gjeldende at skifteretten har tatt feil når den er kommet til at skifte etter restitusjonsprinsippet i dette tilfelle gir den beste løsning. Hun viser i den forbindelse til at hun bare var 19 år gammel da hun ble kjent med sin mann. Han var da 30 år gammel. Etter 1 år og 4 måneders bekjentskap giftet de seg. Hun var da i arbeid som laboratorieassistent ved aluminiumsverket i X og bodde hjemme hos sine foreldre. Partene var enige om at hun fortsatt skulle bo der, slik at hun kunne arbeide så lenge som mulig inntil hun fikk det første barnet. De hadde vanlig ekteskapelig samliv i den tiden. Han overnattet ofte hos henne når han hadde nattskift for å slippe å kjøre de vel 3 mil hjem til gården. Hun flyttet hjem til mannens gård kort tid etter at hun hadde fått det første barnet. Etter 9 måneder ble hun gravid på ny. Da hun gikk med det andre barnet, var hun til sine tider nokså trett og nedfor. Hun mener dette skyldes både selve graviditeten og at hun hadde en liten å stelle. Før barn nr. 2 ble født, bodde hun ca. 1 måned hjemme hos sine foreldre. Mannen likte ikke dette, men hun var redd for å sne inne og ikke komme på sykestue. Det hendte ikke sjelden at veien til gården om vinteren ble sperret av sneskavler. Også andre ganger har hun overnattet hos sine foreldre. Det var helst slik at hun da kjørte med mannen når han skulle på nattskift kl. 22.00. Neste dag gikk han av arbeid kl. 06.00 og sov noen timer hos hennes foreldre, mens hun handlet eller utførte andre ærend. Partene var enige om at dette var en grei ordning.

Hun mener at ekteskapet strandet på at mannen ikke forsto hennes vanskelige stilling. Han innså aldri at hun som bymenneske var lite vant med gårdsstell og derfor hadde vansker med å greie både barn, mann, hjem og gård. Hans ergrelser over at hun etter hans syn ikke strakk til, førte til at han flere ganger opptrådte aggressivt overfor henne. En gang slo han henne

Side:727

i ansiktet, slik at hun fikk sår i munnen og blå merker på siden av ansiktet. På direkte spørsmål fra henne om han brydde seg om henne, svarte han at hun ikke hadde gjort seg fortjent til det. Etter som tiden gikk, begynte hun å tenke over sin situasjon. Mannens atferd viste at han ikke var glad i henne. Han slo henne mens barna så på, og sa at hun skulle være glad som fikk hus og mat. Hun kom etter hvert til at det ikke var et skikkelig ekteskap når de skulle holde sammen på den måten det etter hvert utviklet seg. Hun kom til denne slutning av seg selv. Hennes foreldre la seg ikke opp i hennes problemer. Den 3/2-70 flyttet hun fra gården. Hun fikk sin far til å hente seg og barna da mannen var på arbeid. Hun var på det tidspunkt kommet til at det var best for alle parter at ekteskapet ble oppløst. Hun var da gravid på ny i tredje måned. Da hun reiste fra mannen, hadde hun ingen planer om abort, men hun fant ut at hun ikke var sterk nok til å bære frem et barn til. Hun oppsøkte derfor distriktslegen, som mente at vilkårene for abort var til stede. Han henviste henne til sykehuset i X, hvor det ble avgjort at abort kunne foretas. Hun ga beskjed til legene at hennes mann ikke var orientert, men disse var av den mening at det i dette tilfelle ikke var nødvendig å innhente hans samtykke.

Etter at hun reiste fra mannen, oppsøkte han henne flere ganger hos hennes foreldre, hvor hun da bodde. Han opptrådte da flere ganger truende, og ved en anledning lugget han henne slik at hun ble hoven i hodebunnen og mistet en del hår. Hun gikk da til distriktslegen, som har avgitt erklæring om hennes tilstand. En annen gang han kom til foreldrenes hjem, slo han til hennes far. For å få fred for mannen, måtte hun derfor reise fra X.

Hun forklarer at da hun gikk inn i ekteskapet hadde hun spart opp noen tusen kroner på bankkonto. Pengene ble brukt til å kjøpe Evalet kjøkkenbenk med overskap. Hoovermatic de-lux vaskemaskin, KPS kjøleskap samt en komfyr. Alt dette gikk inn i fellesboet. Etter ekteskapet sto hun uten midler med to barn å forsørge. For å skaffe bolig for seg og barna, har hun måttet betale kr. 10.000.- i innskudd. Kr. 7.000.- av disse har hun lånt mot pant i foreldrenes eiendom. Kr. 3.000.- av innskuddet har hun dekket ved penger hun har spart opp ved bl. annet midlertidig å bo gratis hos sine foreldre. For å sikre seg og sine barns fremtid, har hun nå gjennomgått en handelsskole, men hensynet til barna gjør at hun foreløpig bare kan ta halvdagsarbeid. Som følge av ekteskapet står hun derfor vesentlig svakere enn før ekteskapet, noe som tilsier at boet bør gjøres opp etter lovens hovedregel om likedeling.

A henholder seg i det alt vesentlige til skifterettens kjennelse av 7/10-71, som han mener er riktig både i resultatet og begrunnelsen. Han mener det må tillegges særlig betydning at ekteskapet var kortvarig og at det var hans hustru som forlot hjemmet. En likedeling vil for ham virke urimelig hårdt også sett i sammenligning med de fordeler hans hustru vil oppnå. Hun var

Side:728

praktisk talt uten midler da hun gikk inn i ekteskapet, mens han hadde betydelige verdier i gård og skog. En likedeling vil påføre ham så store byrder at han må regne med å gå fra gården. Et slikt resultat kan ikke være rimelig. Han bestrider at han har noen skyld i at ekteskapet gikk i stykker. Han har hele tiden tilbudt sin hustru å komme tilbake. Årsaken til at det oppsto uoverensstemmelser mellom partene mens de bodde sammen, mener han ligger i at hustruens foreldre hele tiden blandet seg opp i deres anliggender og satte henne opp mot ham. Det er ikke riktig at han har opptrådt brutalt overfor hustruen. Han har riktignok slått henne en gang, men det var en naturlig reaksjon på at hun hadde plassert yngstebarnet så skjødesløst i barnevognen at det falt ut da den eldste gutten begynte å trille vognen. Da hustruen ga eldstegutten skylden for uhellet, ble han (mannen) så sint at han slo henne. A hevder ellers at hans hustru viste så liten interesse for hjemmet at det knapt kan sies å ha eksistert noe fullverdig ekteskap. Han viser i den forbindelse til at også hustruen innrømmer at hun ofte og i lengre perioder bodde hos sine foreldre. Det var også dem hun hele tiden følte seg knyttet til. Hun fulgte alltid deres råd, også når hun uten å forelegge spørsmålet for ham, foretok abort kort tid etter at hun hadde forlatt hjemmet.

Lagmannsretten skal bemerke:

Partene har bedt om at lagmannsretten i medhold av tvml. §388 tar saken opp til realitetsavgjørelse også i tilfelle skifterettens kjennelse av 7/10-71 om å legge restitusjonsprinsippet til grunn ved booppgjøret lider av slike saksbehandlingsfeil at den av denne grunn må oppheves. Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å ga inn på om saksbehandlingen i skifteretten må føre til at kjennelsen må oppheves. Saken hører i andre instans under lagmannsretten, og hensynet til noen av partene taler ikke imot at lagmannsretten tar saken opp til realitetsavgjørelse.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten. Partene hadde felleseie. Hovedregelen er da etter ekteskapslovens §54 jfr. loven om formuesforhold mellom ektefeller §12 annet ledd at boet skal deles likt mellom ektefellene. Det må foreligge særlige grunner for at unntaksregelen i ekteskapslovens §54 fjerde ledd om skjevdeling skal komme til anvendelse.

Ankemotparten har som en slik grunn vist til at ekteskapet bare varte i ca. 3 år. Det er på det rene at det var den ankende part som brøt ut av ekteskapet, men lagmannsretten kan ikke se at hun derfor alene kan bebreides at ekteskapet ikke kunne fortsette. Etter de opplysninger som foreligger må en bygge på at det allerede før ekteskapsbruddet var oppstått alvorlige uoverensstemmelser mellom ektefellene, og at begge må bære sin del av ansvaret for dette. Det er her som i så mange ekteskapskonflikter vanskelig å skjelne mellom årsak og virkning. Partene synes i det hele ikke å ha passet sammen. Dette kan ha hatt mange årsaker. De kom fra forskjellige miljøer og det var

Side:729

betydelig aldersforskjell. Dette har nok ført til at de har sett forskjellig på mange ting. Etter den ankende parts forklaring synes ikke ankemotparten i det hele å ha forstått de vansker hun som bymenneske møtte da hun i ung alder skulle leve seg inn i og fylle en plass som mor og hustru på en gård. Den ankende part har selv innrømmet at hun ikke maktet alle de gjøremål som tilligger en kone på landet. At hun i den korte tid ekteskapet varte fødte 2 barn og var på veg med det tredje da ekteskapet ble brudt, gjør det imidlertid forståelig at hennes krefter i denne tiden var redusert. Lagmannsretten kan ikke være enig med ankemotparten i at det på grunnlag av den ankende parts opptreden under ekteskapet kan sies at det i realiteten ikke besto noe fullverdig ekteskap. Hun fødte ham i den tiden to barn. Det er neppe rett av ham nå å bebreide henne at hun ble i byen og fortsatte i sin gamle stilling til hun fikk det første barnet, som kom bare noen måneder etter ekteskapets inngåelse. Ankemotparten synes tidligere å ha vært enig i denne ordning. Heller ikke kan hun bebreides at hun før det andre barnet ble født, av praktiske grunner bodde en kort tid hos sine foreldre. Det er heller ikke noe påfallende i at hun reiste sammen med ankemotnarten inn til byen og overnattet hos sine foreldre når han hadde nattarbeid. Ankemotparten må imidlertid være å klandre for at han flere ganger har opptrådt ubehersket overfor hustruen og også lagt hånd på henne. I allfall i et tilfelle har dette skjedd i barnas påsyn. Dette gjør det forståelig at den ankende part har kommet på tanken om å forlate ekteskapet. Lagmannsretten kan på den annen side forstå at ankemotparten følte seg krenket over at den ankende part like etter at hun forlot ham og før separasjonen søkte om og fikk abort uten at han fikk adgang til å uttale seg. Denne handling kan imidlertid ikke tillegges noen betydning for spørsmålet om hvem som er skyld i separasjonen da ankemotparten også etter dette tidspunkt har gått inn for at ekteskapet skulle fortsette.

Ankemotparten gjør videre gjeldende at en likedeling av boet vil virke urimelig hårdt overfor ham sett i sammenheng med de fordeler den ankende part vil oppnå med en slik deling. Han viser i den forbindelse til at han i henhold til den dokumenterte «Kladdeliste for jordbruksligning» pr. 1/1-67 hadde en bruttoformue på ca. kr. 67.000.- som han brakte inn i boet. Formuen besto av gården «- - -» som han har overtatt etter sin far. Den var ligningstaksert til kr. 20.000.-. Videre besto formuen i et sagbruk, særskilt lignet skog, jordbruksmaskiner og husdyr (kvr), taksert til henholdsvis kr. 2.000.-, kr. 13.500.-, kr. 6.800.- og kr. 5.200.-. Hertil kom bankinnskudd med kr. 18.625.-, spareobligasjon til en verdi av kr. 3.750.- og en bil omsatt til kr. 6.000.-. På gården og redskap hvilte lån på tilsammen kr. 22.476.-. På den annen side brakte den ankende part bare inn i ekteskapet noen mindre bankinnskudd. Han viser til at det etter oppgave fra Y Sparebank dreiet seg om 2 innskudd på henholdsvis kr. 1.527.45 og kr. 2.824.60.

Side:730

Ankemotparten hadde i henhold til selvangivelse for 1970 pr. 1/1-71 en bruttoformue på ca. kr. 67.000.-. Herav utgjør verdien av gårdsbruket, herunder skog, kr. 24.100.- buskap, maskiner m.v. kr. 7.600.-, bankinnskudd kr. 10.721.- og verdien av en bil kr. 10.450.-. Hertil kom en spareobligasjon på kr. 4.450.-. På eiendommen hvilte det pr. samme dato et spareobligasjonslån i Statens Landbruksbank på kr. 12.954.- og et spareobligasjonslån til moren, - - -, på kr. 6.800.-. På gården hviler ellers en tinglyst kårkontrakt mellom ankemotparten og hans mor.

Da den ankende part brøt ekteskapet, hadde hun en bankkonto i Y Sparebank på kr. 2.500.16.

Lagmannsretten kan ikke være enig med ankemotparten i at han ved en likedeling vil komme i en så vanskelig situasjon at han ikke kan klare sine løpende forpliktelser overfor moren, hustru og barn. Størrelsen av de bidrag han ble tilpliktet å betale til hustru og barn i separasjonsdommen, tyder ikke på at de er foretatt med henblikk på at boet senere vil bli gjort opp etter restitusjonsprinsippet. Noe slikt fremgår heller ikke av domspremissene. Ankemotparten har i lengre tid hatt fast stilling som knytter ved X Veveri. Hans inntekter der har etter de fremlagte selvangivelser vært noe varierende. Bruttoinntekten i 1970 var ca. kr. 32.000.-, mens den i 1971 var ca. kr. 26.000.-. Ankemotparten forklarer at differansen skyldes inntekter ved overtidsarbeid. Det er arbeidet ved veveriet som må karakteriseres som hans hovednæring. På gården har han bare sin mor til å hjelpe seg. Sålenge han fortsetter i sin faste stilling ved veveriet, vil ikke gårdsdriften bli annet enn en binæring med lite nettoutbytte. Om ankemotparten nå må ta opp lån for å klare å utløse den ankende part, vil ikke hans fremtidige ervervsmuligheter av den grunn bli redusert i nevneverdig grad. Gårdens rentabilitet er ikke i dag noen avgjørende faktor i hans økonomi. En del av hans formue består dessuten av bankinnskudd og andre likvide midler.

Lagmannsretten vil ellers bemerke at når det også tas hensyn til den gjeld ankemotparten hadde da han trådte inn i ekteskapet, var ikke hans formue så betydelig at det av den grunn kan sies at ektefellene burde ha opprettet særeie.

Konkrete billighetsbetraktninger over partenes økonomiske situasjon i dag går heller ikke ensidig i favør av ankemotparten. Det vises i så henseende til at den ankende part ved ekteskapets inngåelse måtte forlate sitt arbeid og sin bolig hos foreldrene. Det må regnes med at hun vil få betydelige vansker med å etablere en levestandard nå tilsvarende den hun ville ha hatt om hun hadde fortsatt under de gamle forhold uten ekteskapet. Det er i den forbindelse nok å vise til det lån hun har tatt opp for å skaffe bolig for seg og barna. Hertil kommer at hennes ervervsevne fortsatt vil være redusert av hensyn til omsorgen for barna.

Alle forhold tatt i betraktning kan ikke lagmannsretten finne at det foreligger slike særlige grunner som må kreves for å fravike lovens hovedregel om likedeling av fellesboet.

Side:731

Skifterettens utlodning av 29/10-71, som bygger på restitusjonsprinsippet, må da bli å oppheve og hjemvises til ny behandling. Anken har ført frem. Saken er funnet så tvilsom at ankemotparten har hatt fyldestgjørende grunn til å ta til gjenmæle mot anken. Saksomkostninger vil derfor ikke bli tilkjent, jfr. tvml. §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A's og fru A's separasjonsbo deles etter reglene i ekteskapslovens §54 første ledd jfr. §12 annet ledd i lov om formuesforhold mellom ektefeller.

2. Alstahaug skifteretts utlodning av 29/10 1971 i separasjonsboet fru A og A oppheves og hjemvises til ny behandling ved skifteretten.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Jon Haraldstad):

Fru A er uteblitt uten å ha meddelt retten gyldig forfallsgrunn.

Registreringsprotokollen av 27/8-71 ble framlagt. Videre ble opplest de innkomne brev i boet. I brev av 4/9-71 til retten foreslår fru A at A beholder de ting de fikk av hans slektninger og venner ved bryllupet og at hun beholder det som ble gitt av hennes. Hun har vedlagt liste over bryllupspresanger fra hennes slektninger som hun ønsker. A krevde at delingen av felleseiet skal skje etter restitusjonsprinsippet i ekteskapslovens §37, jfr. §54.

Det ble avsagt slik kjennelse:

Fru A og A ble gift den 1. april 1967 og separert ved dom av 3/7-70 i medhold av ekteskapslovens §41. Begjæring om separasjon innkom til retten den 16. mai 1970 fra fru A. Fru A flyttet allerede 1969 en kort tid fra sin mann, men de flyttet sammen igjen straks etter. Den 3.2.1970 flyttet hun fra ektefellenes felles bolig på gården - - -, i Y, gnr. 172 bnr. 2. I den tiden de har vært gift har det dessuten flere ganger forekommet at ektefellene har bodd fra hverandre. Ekteskapet varte i 3 år og 1 måned før begjæring om separasjon innkom til retten. A har innbrakt den faste eiendom - - - i boet, det er hans slektsgård og odelsgård. Det foreligger oversikt over hvilke gjenstander hver av partene har innbrakt i boet, og videre er det ønsket av fru A at hun får igjen de tingene hun har medbrakt, mens A har begjært skifte etter restitusjonsprinsippet.

Retten finner at skifte etter restitusjonsprinsippet, ekteskapslovens §37, jfr. 54 fjerde ledd blir å legge til grunn. Det er således tatt i betraktning dommen og domspremissene av Alstahaug herredsrett av 3.7.1970, den korte tiden ekteskapet varte og det oversiktlige forhold i boet. Retten mener således at restitusjonsprinsippet etter ekteskapslovens §54 her gir rimeligste løsning. Jfr. Høyesterettsdommer inntatt i Rt-1952-812, Rt-1957-509.

Slutning:

Bo nr. 15/1971 fru A - A, skiftes i medhold av ekteskapslovens §54 fjerde ledd jfr. §37, etter restitusjonsprinsippet. - - -