RG-1972-732

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1972-06-19
Publisert:	RG-1972-732
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 19. juni 1972 i ankesak nr. 60/1971
Parter:	Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S (høyesterettsadvokat Jonas Myhre) mot 1. Lilly Grottenberg, 2. Roar Grottenberg v/verge (advokat Sigvald Blaker).
Forfatter:	Lagmann Jens Fagereng, lagdommerne Paul H. Vindhol, Arne Christiansen
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §6, Tvistemålsloven (1915) §180, §9, Folketrygdloven (1966) §18-7

Roar Grottenberg, f.20/8 1963, ble 12/10 1967 påkjørt av motorvogn 17-99-32 ved Gjønnes bro på Bærumsveien. Motorvogn en var trafikkforsikret hos Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S (senere kalt selskapet). Ved påkjørselen ble Roar påført en alvorlig hjerneskade.

Roar ved sine verger, foreldrene Reidar Arnhold Andersen Grottenberg og Lilly Andersen Grottenberg, har reist sak mot selskapet med påstand om erstatning for den invaliditet han ble påført ved ulykken. Videre har moren krevet erstattet sin tapte arbeidsfortjeneste ved at hun som følge av ulykken har måttet pleie og passe Roar hjemme. Det er enighet mellom partene om at også det sistnevnte krav avledes av Roars krav, slik at selskapets samlede ansvar ikke overstiger kr. 200.000,-, jfr. bilansvarslovens §9 første ledd. Av dette beløp hadde selskapet før saken ble avgjort i herredsretten utbetalt kr. 39.000,-. Noe annet ansvarsgrunnlag enn det nevnte er det ikke i saken.

Østre Bærum herredsrett avsa 5. november 1970 dom med slik domsslutning:

«1. Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S dømmes til å betale til fru Lilly Andersen Grottenberg kr. 20.000,- - kronertyvetusen -.

2. Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S dømmes til å betale til Roar Grottenberg v/verger kr. 141.000,- - kroneretthundreogførtientusen -.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker.

4. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til særskilt avgjørelse senere.»

Det vises for øvrig til domsgrunnene.

Ved deldom av 18. januar 1971 har herredsretten pålagt selskapet å erstatte det offentlige sakens omkostninger.

Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S har i rett tid påanket hele dommen av 5. november 1970. Som det vil fremgå av påstanden nedenfor, har imidlertid selskapet akkviescert ved det beløp som herredsretten tilkjente fru Grottenberg. Ankesaken gjelder derfor alene hvorvidt bestemmelsen i bilansvarsl. §6 tredje ledds annet punktum - som hjemler adgang til å fastsette erstatning for tap i fremtidig erverv i terminbeløp - skal anvendes i nærværende tilfelle.

Side:733

Selskapet hevder at det ut fra spesiallege Grønviks erklæring, hvis konklusjon er gjengitt i herredsrettens dom, i dette tilfelle burde vært tilkjent en foreløpig terminerstatning frem til en endelig erstatningsfastsettelse når Roar blir 18-20 år gammel. Etter avtale mellom prosessfullmektigene under saksforberedelsen ble Grønvik spesielt bedt om å uttale seg om muligheten for terminerstatninger, og hans erklæring og konklusjoner må derfor forstås på den bakgrunn. Jfr. her den sakkyndiges uttalelse om at han finner det «tilrådelig å vente med å fastsette den varige invaliditetsgrad inntil skadede er blitt 18-20 år gammel». Det særegne ved denne erstatningssak er etter selskapets mening for det første at skaden har rammet et barn i meget ung alder, hvor såvel helbredelsesmulighetene som ulykkens innvirkning på skadedes ervervsmuligheter ikke vil kunne avtegne seg med noen vesentlig klarhet før en rekke år er gått, og for det annet at skadede ikke vil få behov for ennå på lang tid å disponere noe kapitalbeløp som erstatning for fremtidstap. Endelig vet man ikke idag med tilstrekkelig sikkerhet hvilken støtte Roar i sin tid vil få i form av trygder, hjelp til utdannelse m.v. Selv om den sakkyndiges erklæring ikke er bindende for retten, kan det ikke sees at herredsretten har trukket de riktige konklusjoner av erklæringen i sin meget kortfattede begrunnelse for å tilkjenne kapitalerstatning. Her antas det bare at uvissheten i nærværende sak ikke adskiller seg fra det man finner i andre erstatningssaker for tap i fremtidig erverv, særlig p.g.a. hjerneskade.

Hva dernest angår lovhjemmelen, må det være klart at bilansvarsl. §6 tredje ledds annet punktum kan nyttes i et tilfelle som dette. De eksempler på anvendelsen som er gitt i bestemmelsens forarbeider, er ikke uttømmende. Av forarbeidene fremgår videre at retten i tilfelle foreløpig ikke behøver å fastsette det samlede beløp for den endelige erstatning. Sammenhengen mellom fremtidig ervervstap og fremtidig annet tap må medføre at også det sistnevnte tap - her Roars ekstra utgifter ut over trygdene frem til ervervsdyktig alder - kan fastsettes i form av terminbeløp. Nettopp i et tilfelle som det foreliggende vil det være i rettsordenens interesse å nytte muligheten for foreløpige terminerstatninger for i sin tid å komme frem til det riktigst mulige endelige oppgjør for skaden.

Selskapet har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes forsåvidt fru Lilly Andersen Grottenberg er tilkjent en erstatning stor kr. 20.000,-.

2. Den erstatning Roar Grottenberg tilkommer av Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S for skade ved trafikkulykke 12.10. 1967 blir inntil videre å utbetale i årlige terminer med beløp og for tidsrom fremover som fastsettes ved lagmannsrettens skjønn.»

Roar Grottenberg har ved sine verger tatt til gjenmæle og påstår herredsrettens dom stadfestet. Selv om spesiallege Grønvik i sin erklæring på grunnlag av bl.a. undersøkelsen av Roar

Side:734

den 18/6 1970 ikke har villet fastsette den varige invaliditetsgrad, er uttalelsen likevel bastant. Den levner ingen tvil om at Roar er tilføyet en meget alvorlig permanent hjerneskade, slik at han aldri vil gjennomgå en normal psykisk og fysisk utvikling. Denne uttalelse er bekreftet av utviklingen i de 2 år som er gått siden legeundersøkelsen, hvor det ikke har vist seg noen bedring.

Under disse omstendigheter vil det være en slett og ubrukbar løsning å fastsette en foreløpig terminerstatning i dette tilfelle. Som understreket av herredsretten adskiller saken seg ikke fra andre saker om tap i fremtidig erverv - skaden er stasjonær. Roar og hans foreldre har videre et rimelig krav på en gang å bli ferdig med denne erstatningssaken. Endelig ville en terminfastsettelse frem til 18-20 års alderen bli et rent gjettverk, og det benektes at bilansvarsl. §6 tredje ledd gir hjemmel til å fastsette også erstatningen for fremtidige utgifter og omkostninger i terminbeløp.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger til ankemotpartene for lagmannsretten.»

Under ankeforhandlingene har Roars mor og far avgitt partsforklaringer. Videre er det fremlagt brev fra Rikstrygdeverket med beregninger av den kapitaliserte verdi av de ytelser Roar får av folketrygden, jfr. for øvrig rettsboken. Det har vært enighet mellom partene om at det ikke var nødvendig å foreta en ny legeundersøkelse av Roar, jfr. den foreliggende sakkyndige erklæring av 16. juli 1970.

Lagmannsretten skal bemerke:

De partsforklaringer som er avgitt av Roars foreldre for lagmannsretten har bekreftet at det ikke er noen endringer i Roars tilstand slik den er beskrevet i den sakkyndige erklæring fra 1970 og i herredsrettens dom. Roar har siden den tid vokst meget og er fysisk i det store og hele som niåringer flest, men mangler f.eks. evnen til å lære å sykle på tohjulssykkel, gå på ski eller svømme. Det er ingen vansker med hel sen. Mentalt har imidlertid utviklingen stått stille i de nærmere 5 år som har gått etter ulykken. Han har nå i over ett år gått på Haug spesialskole i Bærum, men har fått beskjed om å måtte gå første år om igjen, da opplæringen hittil har vært uten hell. Skolen skal ha opplyst at det ikke er noe håp om å lære ham å lese og skrive.

Til og fra skolen blir Roar hentet i drosje for skolens regning. Der er han fra 8.30 til 14.30, mens han ellers oppholder seg i foreldrehjemmet. Han har ellers ingen behandling eller opplæring.

Lagmannsretten er etter dette enig med herredsretten i at det foreligger tilstrekkelig grunnlag til å fastslå et varig tap i Roars fremtidige ervervsevne og at det ikke kan sees å foreligge noen særlig grunn til eventuelt foreløpig å fastsette erstatning i form av terminbeløp. Selv om den medisinske invaliditet i årene fremover skulle kunne bedre seg noe, må hans ervervsmessige

Side:735

invaliditet i alle tilfelle antas å bli meget høy og resultere i et meget betydelig ervervstap sett i forhold til en forventet vanlig utvikling for en normal gutt i hans alder. Det kan her innskytes at det ikke ut fra de foreliggende sakkyndige erklæringer m.v. kan sluttes at Roars sannsynlige levealder er minsket som følge av ulykken. Det kan også nevnes at Rikstrygdeverket i forbindelse med nedennevnte beregninger har uttalt:

«Forøvrig er det Rikstrygdeverkets erfaring at utsiktene til bedring er små når det gjelder alvorlige hodeskader av denne art, og slike saker ender dessverre oftest med uførepensjon.»

Noen fastlegging og vurdering av Roars samlede tap i så måte synes imidlertid ikke påkrevet i saken, siden dette tapet under enhver omstendighet langt må antas å overstige summen av den kapitaliserte støtte han må forventes å få fra folketrygden og av selskapets gjenstående ansvarsbeløp, jfr. her folketrygdlovens §18-7. Dette gjelder også om man tar hensyn til de fordeler Roar får skatte- og investeringsmessig ved å få utbetalt en engangserstatning i dag. Under forutsetning av at uføregraden blir satt til 100 %, har Rikstrygdeverket beregnet at summen av den kapitaliserte livsvarige hjelpestønad og grunnstønad diskontert til skadedato tilsammen er kr. 37.000. Kapitalverdien av den uførepensjon som måtte bli tilstått Roar fra fylte 18 år har Rikstrygdeverket under samme forutsetninger beregnet til kr. 66.600. Folketrygdens ansvar overstiger m.a.o. ikke kr. 103.600, og denne sum samt selskapets gjenstående ansvar blir altså kr. 244.600.

Ved vurderingen av sistnevnte beløp må det tas i betraktning at Roars tilstand må antas å medføre fremtidige utgifter og omkostninger også bortsett fra ervervstapet, som kan kreves erstattet. Hans løpende utbetalinger fra folketrygden i form av grunnstønad og hjelpestønad er på kr. 260,- pr. mnd. Dette dekker imidlertid neppe de reelle ekstrautgifter hans tilstand medfører, f.eks. i form av ekstra klesvask og slitasje, tilsyn m.v.

Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å gå nærmere inn på vilkårene for å nytte bestemmelsen i bilansvarsl. §6 tredje ledds annet punktum. Denne bestemmelse er for øvrig drøftet av Erstatningslovkomitéen i den innstilling som komitéen avga i mai 1971 vedrørende bl.a. ny lovgivning om erstatning for tap i fremtidig erverv. Det fremgår av innstillingen at terminerstatninger - særlig når de ikke er kombinert med ordninger som verdi sikrer de årlige beløp - byr på adskillige praktiske betenkeligheter og derfor må få en begrenset anvendelse. I nærværende sak legger lagmannsretten bl.a. vekt på at foreldrene har et rimelig krav på å bli ferdig med erstatningsoppgjøret i den tragiske situasjon de er kommet i etter ulykken, og at en utbetaling nå gjennom fornuftige disposisjoner gir sterkere mulighet for å sikre Roar økonomisk når foreldrene ikke lenger kan ta hånd om ham.

Da anken ikke har ført frem, må selskapet erstatte motparten

Side:736

saksomkostninger i samsvar med tvml. §180 første ledd. Disse settes til kr. 1200,-.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger betaler Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S samlet kr. 1.200,- - kronertolvhundre - til Roar Grottenberg v/verger og til Lilly Grottenberg innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Av herredsrettens dom (sorenskriver R. Barry-Berg):

Saksøkte nr. 2 Roar Grottenberg, som er født xx.xx.1963, ble den 12/10 1967 påkjørt av motorvogn 17-99-32 ved Gjønnes bro på Bærumsveien. Motorvognen var trafikkforsikret hos saksøkte Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S.

Ved påkjørselen ble Roar påført en alvorlig hjerneskade. - - -

Roar ble fra ulykkesstedet via Bærum Sykehus innlagt på Ullevål sykehus samme dag som ulykken skjedde. Han ble utskrevet 7/11 s.å. til hjemmet for å pleies der av moren. - - -

Ifølge bilansvarslovens §9 er selskapets erstatningsansvar begrenset til kr. 200.000,-. Herav er da allerede betalt kr. 39.000,- slik at det blir kr. 161.000,- tilbake som øverste grense. - - -

Saksforholdet. I tillegg til det ovenfor anførte kan bemerkes om saksforholdet:

Saksøker nr. 1 fru Grottenberg er 44 år gammel. Hennes arbeid ved Emma Hjorts Hjem besto i nattevakt fra kl. 2000 til kl. 0700, en uke nettene til mandag, tirsdag, fredag, lørdag og søndag, neste uke nettene til onsdag og torsdag.

Hennes mann, som er 41 år gammel, arbeider som flypolerer ved SAS på Fornebu med arbeidstid kl. 0700- kl. 1615, med fri hver lørdag.

Ekteparet har, foruten Roar, to gutter på henholdsvis 13 og 19 år. Den eldste er til sjøs.

Ekteparet bebor en innskuddsleilighet på Bekkestua, månedlig husleie kr. 200,-.

Om Roars tilstand har fru Grottenberg under hovedforhandlingen gitt opplysninger som i det alt vesentlige svarer til dem hun har gitt til den sakkyndige, spesiallege Grønvik, gjengitt i hans erklæring således:

«Moren sluttet i sitt arbeide som nattevakt ved Emma Hjorts Hjem og har stelt og passet Roar siden han kom hjem fra sykehuset 7/11 1967. På det tidspunkt kunne han hverken tale eller gå. Senere har tilstanden bedret seg jevnt inntil sommeren -69, men det har ikke kommet ytterligere bedring i løpet av det siste året.

Hovedproblemet med Roar er hans stadige og svære motoriske og psykiske rastløshet og uro. Han er svært adspredt og ukonsentrert, oppfatter dårlig det en sier til ham, og innprenter det slett ikke. Han prater i vei i ett sett hele dagen, men har vanskelig for å uttrykke seg klart, og stammer ofte. Han leker litt med jevnaldrende barn under tilsyn. Han kan ikke kle på seg eller av seg og trenger stadig hjelp og tilsyn.

Side:737

Han må stadig passes med urin og avføring, både dag og natt. Han kan såvidt få i seg maten selv under stadig tilsyn. Han blir tilsynelatende ikke trett om kvelden, hun må legge ham til sengs som et småbarn, han står ofte opp igjen og lyder henne ikke. Søvnen er svært uregelmessig, matlysten skifter. Som nevnt er han urenslig med avføring og vannlating. Det er ellers vanskelig for moren å beskrive Roars tilstand. «Jeg tør ikke la ham være alene, vet aldri hvor jeg har ham og må stadig være på vakt. Han finner alltid på et eller annet, er høyt og lavt og overalt. Han er som kvikksølv og det går i ett hele dagen, det er svært slitsomt og jeg er etter hvert blitt helt utkjørt.»

Videre hitsettes fra den sakkyndiges erklæring:

«Vurdering og konklusjon: Opplysningene fra Ullevål sykehus viser klart at Roar Grottenberg 12/10-67 var utsatt for en svær hode- og hjerneskade med kompliserte brudd av hjerne- og ansiktsskallen, med knusning og ødem av hjernevev særlig i pannelappene, overrivning av sinus durae matris, delvis overrivning av nervus olfactorius på venstre side, og diffuse blødninger og sirkulasjonsforstyrrelser i større deler av hjernen. Dessuten fikk han skade av brystet med venstresidig pneumothorax. Skadene medførte i første omgang langvarige bevissthetsforandringer og sjokk. Noe senere under forløpet var han nærmest mutistisk og hadde høyresidige motilitetsforstyrrelser.

Etter utskrivningen fra sykehuset har de motoriske forstyrrelser bedret seg, men det har etter hvert utviklet seg et uttalt organisk psykosyndrom med nedsatt hukommelse, nedsatt innprentningsevne og konsentrasjonsevne, og en svær psykisk og fysisk rastløshet som de mest dominerende symptomer.

Det er usikkert om den purulente meningit han gjennomgikk høsten 1967 har sammenheng med hodeskaden. De opplysningene som foreligger tyder ikke på at meningitten på vesentlig eller varig vis har påvirket sykdomsforløpet etter hodeskaden.

Roar Grottenberg har som direkte følge av den aktuelle trafikkulykke i oktober -67 fått en omfattende organisk hjerneskade med svære psykiske forstyrrelser. Framtidsutsiktene er høyst usikre. Han har fått medisinsk og sosial spesialomsorg etter ulykken, og vil trenge det i lang tid framover. Han fyller nå snart 7 år, og vil trenge spesielt pedagogisk og psykologisk opplegg, men det er usikkert om det vil lykkes å få ham inn i en fruktbar og lærerik pedagogisk situasjon. Det er også tvilsomt om han noen gang kan innpasses i det vanlige arbeidsliv.

Den medisinske invaliditet er nå, over 2 1/2 år etter skaden, utvilsomt 100 %. Den sosiale invaliditet er mye større idet morens samlede arbeidskraft går med til å stelle og passe ham.

Som nevnt er prognosen meget usikker, men det er mulig at det skisserte sosiale, psykologiske, pedagogiske og medisinske behandlingsopplegg kan bedre tilstanden i løpet av de kommende år, men en kan ikke forvente at han skal gjennomgå en normal psykisk og fysisk utvikling. Det er sannsynlig at den varige medisinske og ervervsmessige invaliditet vil bli høy, men det er tilrådelig å vente med å fastsette en varig invaliditetsgrad inntil skadete er blitt 18-20 år gammel.»

Det er opplyst at Roar nå er anbragt fra kl. 0930-kl. 1300 i en barnehave på Eiksmarka hvor det er 4 barn. Han må hver dag bringes og

Side:738

hentes. Når Haug skole i Bærum (spesialskole for barn med cerebral parese eller annen handikap) blir ferdig en gang i 1971, vil han sannsynligvis kunne få skolegang der. - - -

Retten bemerker:

Den måten familien Grottenberg innrettet seg på etter ulykken, ved at fru Grottenberg sa opp sin stilling og ble hjemme for å pleie Roar, må bedømmes som en naturlig og rimelig ordning. Det er forøvrig opplyst at Ullevål sykehus anbefalte hjemmepleie da Roar ble utskrevet derfra. Det tap i inntekt som fru Grottenberg har hatt som følge av ordningen til ut på høsten 1969, og som allerede er erstattet av Pallas, ser retten som en naturlig følge av ulykken. Det er tvilsomt om man kan si det samme for den tid som er gått senere. Pallas har pekt på forpleining i offentlig regi som et alternativ. Selskapet har imidlertid ikke kunnet peke på noe mer konkret i så henseende, og i mangel av tilstrekkelige opplysninger om mulighetene for å etablere et medisinsk og økonomisk forsvarlig alternativ til den ordning som har vært praktisert til nå, finner retten at fru Grottenberg bør få erstattet inntektstap også for tiden fra høsten 1969 og frem til nå. Erstatningen settes til kr. 20.000,-, som da kommer i tillegg til de kr. 39.000,- hun har fått før.

Derimot har hun ikke krav på erstatning for fremtidig ervervstap på grunn av Roars skade. Det er bare den skadede selv - Roar - som har krav på slik erstatning. Men ved fastsettelsen av hans erstatning skal det også tas hensyn til den hjelp og omsorg han vil trenge i lang tid fremover. På den annen side må det her tas hensyn til den støtte som det offentlige yter i så henseende, jfr. HRD i Rt-1965-1115 og kap. 2 i foran nevnte lov av 19/6 1970.

Hva angår spørsmålet om anvendelse av bilansvarslovens §6 tredje ledd bemerkes:

I Motorvognansvarskomitéens innstilling heter det om denne bestemmelse at årlige erstatninger ikke bør komme på tale uten i «spesielle unntakstilfelle» (s. 75 sp. 2). I Odelstingsproposisjonen (Ot. prp. nr. 24 1959/60) 45 heter det, at departementets forslag svarer til komitéutkastets. I en uttalelse fra Auto-Tarifforeningen, gjengitt i proposisjonen, er nevnt som eksempel på tilfelle hvor det bør fastsettes årlig erstatning, at en skadelidt har meget kort tid igjen å leve. Justiskomitéen (Innst. O. II 1960-61 12) nevner som eksempel at skadelidte er nokså gammel, eller han mister livet og etterlater seg barn som snart er ferdig med sin utdannelse.

Man finner ikke i forarbeidene nevnt som eksempel på «serlege grunnar», at prognosen er uviss. Det er naturlig, for uviss vil prognosen være i de aller fleste tilfelle, i større eller mindre grad.

Den sakkyndige uttaler at Roars medisinske invaliditet er 100 %, og videre, at prognosen er meget usikker. Retten er enig i dette, men den foreliggende usikkerhet vanskeliggjør ikke den skjønnsmessige fastsettelse av erstatningen i en slik grad at det av den grunn bør fastsettes årlig erstatning. Heller ikke iøvrig foreligger det grunner som bør lede til årlig erstatning istedenfor en engangssum.

Engangssummen settes til kr. 141.000,-.

Renter er ikke påstått. - - -