Rt-1965-1115

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-11-11
Publisert:	Rt-1965-1115
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 146 B
Parter:	Svein Erik Finnerud ved verger Kirsten og Harry Finnerud (høyesterettsadvokat Haakon B. Berg) mot Modum kommune (advokat Øystein Eskeland - til prøve).
Forfatter:	Eckhoff, Roll-Matthiesen, Berger, Mindretall: Anker, Nygaard
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, §25, §22, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, LOV-1958-12-05-1, Uføretrygdloven (1960), LOV-1960-01-22-2

Dommer Eckhoff: Svein Erik Finnerud er født xx.xx.1948. I begynnelsen av oktober 1955 klatret han opp i en høyspenningsmast nær hjemmet i Modum og kom i berøring med kraftledningen. Følgen var store forbrenninger som førte til at begge armer ble amputert ved skulderleddene.

Hans verger, foreldrene Harry og Kirsten Finnerud, anla ved stevning av 1. april 1957 sak ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett mot eieren av elektrisitetsverket, Modum kommune, og krevet erstatning. De gjorde gjeldende at Svein Erik ikke bare ble 100 % invalid, men at han også i all fremtid ville være avhengig av hjelp til dagliglivets gjøremål. De begrenset erstatningsbeløpet til 400 000 kroner.

Kommunen erkjente at den var ansvarlig på et objektivt grunnlag for ulykker av denne art, men den påstod seg frifunnet i den foreliggende sak.

Herredsretten avsa dom 5. desember 1960. Herredsrettens domsslutning lyder:

«1. Modum kommune v/ ordføreren tilpliktes å betale Svein Erik Finnerud v/ verger Harry og Kirsten Finnerud kr. 100 000.- - ett hundre tusen - med 4 - fire av hurdrede i årlig rente fra i dag til betaling skjer innen 2 - to - uker fra forkynningen av dommen.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Begge parter påanket avgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett. På Svein Eriks vegne fastholdt foreldrene erstatningskravet som fortsatt ble begrenset til 400 000 kroner. Kommunen på sin side påstod ikke frifinnelse, men nedla påstand om erstatning fastsatt etter rettens skjønn.

Lagmannsrettens dom er av 20. mars 1964, og domsslutningen lyder:

«I. Modum kommune v/ ordføreren dømmes til å betale til Svein Erik Finnerud v/ verger Kirsten og Harry Finnerud 175 000 - etthundreogsyttifemtusen - kroner - med 4 - fire - av hundre pr. år fra 20. mars 1964 til betaling skjer.

Side:1116

II. I saksomkostninger betaler Modum kommune:

1. Til det offentlige for herredsretten 2.188 - totusen - etthundreogåttiåtte - kroner og for lagmannsretten 932,90 - nihundreogtrettito 90/100 - kroner samt det beløp som høyesterettsadvokat Haakon B. Bergs salær og halvparten av de sakkyndiges salærer for lagmannsretten endelig fastsettes til.

2. Til Svein Erik Finnerud v/ verger Kirsten og Harry Finnerud for herredsretten 500 - femhundre - kroner.

III. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Svein Erik Finneruds foreldre har påanket avgjørelsen til Høyesterett. Etter deres mening har lagmannsretten satt erstatningen for lavt. Det er uriktig, når retten ved utmålingen av erstatningen etter ikrafttredelsesloven §19 første ledd har lagt vekt på at det fra elektrisitetsverkets side ikke er utvist skyld. Det kan heller ikke være riktig at det på grunn av Svein Eriks eget forhold er foretatt avkortning i erstatningskravet, og iallfall ikke så meget som en halvpart. Skaden er for øvrig også større enn lagmannsretten har gått ut fra. Svein Erik Finnerud har også for Høyesterett hatt fri sakførsel med fritak for rettsgebyrer, og den oppnevnte høyesterettsadvokat har nedlagt påstand:

«I. Modum kommune v/ Ordføreren dømmes til å betale til Svein Erik Finnerud v/ verger Kirsten og Harry Finnerud erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 400 000 med lovlige renter fra stevningen til betaling skjer.

II. Lagmannsrettens avgjørelse med hensyn til saksomkostningene for Herredsrett og Lagmannsrett stadfestes.

Modum kommune v/ Ordføreren tilpliktes å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»

Avgjørelsen er også påanket av Modum kommune med den begrunnelse at erstatningen er for høyt satt. Det er bl.a. pekt på at Svein Eriks uaktsomme forhold betinger en større avkortning i erstatningskravet enn 50 %. Det er også en feil når utgiften til personlig hjelp i fremtiden er ansett som en lidt skade etter ikrafttredelsesloven §19. Og så vel denne post som ervervserstatningen er som allerede nevnt blitt for høye. Kommunens påstand lyder:

«1. Modum kommune dømmes til å betale Svein Erik Finnerud erstatning efter rettens skjønn.

2. Saksomkostningene som ble tilkjent det offentlige for herredsretten og lagmannsretten oppheves.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett. Ved bevisopptaket har så vel Svein Erik Finnerud som hans foreldre og elektrisitetsverkets bestyrer gitt partsforklaring. Tre vitner har også forklart seg, og det er fremlagt erklæringer av to sakkyndige oppnevnt for Høyesterett: overlege, dr. Hans Dedekam ved Statens Attføringsinstitutt og avdelingslege, dr. Ths. Wyller ved Sophies Minde.

Side:1117

Saken foreligger for Høyesterett i alt vesentlig i samme skikkelse som den forelå for lagmannsretten.

Jeg er kommet til et resultat i saken som avviker noe fra lagmannsrettens.

Som nevnt er det fra kommunens side erkjent at den er ansvarlig uten hensyn til skyld i et tilfelle som det foreliggende. Men det er fra skadelidtes side for Høyesterett som for de foregående instanser hevdet at kommunen også må hefte på grunn av uaktsomhet. Det er pekt på at det muligens opprinnelig har vært et advarselsskilt på masten, men at det flere år før ulykken har vært borte, uten at verkets folk ved de periodiske og pliktige tilsyn har vært oppmerksom på det, og sørget for et nytt og iøynefallende skilt som advarte mot klatring. Dette var så meget mer nødvendig som masten stod ved et beferdet sted; det var heller ikke noe som kunne hindre en gutt i å klatre oppover. Etter min mening kan kommunen ikke bli ansvarlig av denne grunn, og jeg tiltrer på dette punkt herredsrettens og lagmannsrettens begrunnelse.

Når det gjelder spørsmålet om skadelidtes medvirkning til ulykken, er partene enige om at bestemmelsen i ikrafttredelsesloven §25 annet ledd kan anvendes i et tilfelle som det foreliggende, hvor kommunen hefter på et objektivt grunnlag. Det er også på det rene, jfr. bl.a. Rt-1933-544, Rt-1935-1046, Rt-1940-16 og Rt-1954-623, at barn under 14 år helt eller delvis kan tape sitt erstatningskrav, hvis det uaktsomt har medvirket til skaden. Men når man skal veie partenes forhold mot hverandre, er det fra skadelidtes side hevdet at skader ved sterkstrømledninger vis-à-vis barn er en naturlig del av et elektrisitetsverks ansvar for driften. Kan det ikke hindre ulykker, bør det betale full erstatning, for, selv om ulykken ikke kan bebreides verket, kan skaden beregnes og forsikres på verkets hånd. En gutt på 7 år og 3 måneder, nettopp begynt på skolen, bør under ingen omstendighet bære noen betydelig del av ansvaret. Selv om Svein Erik nok kan ha hatt en uklar forståelse av at det var farlig å berøre ledningen, skyldes det et uheld at han kom bort i den. Som forklart i lensmannsrapporten, som herredsretten gjengir, glippet den ene støvlen, og det førte til at han instinktivt og ulykkeligvis kom til å gripe i ledningen med hånden. Svein Erik bør også av denne grunn ikke ha noe medansvar, og iallfall ikke så meget som halvdelen.

Fra kommunens side er det pekt på at ulykken ikke står i sammenheng med noen svikt i verkets drift, og at faren for barn ikke er så fremtredende som man regnet med i plenumsdommen av 1940, jfr. Rt-1940-16 på side 17-18, hvor det også sies at ulykkene er et årvisst tilbakevendende fenomen. Det opplyses der av førstvoterende at det for årene 1920-1938 var registrert 54 ulykker, som gjaldt uvedkommende personers klatring i master og for det overveiende antalls vedkommende klatring av barn. I de følgende år fra 1939-1960 er tallet gått ned til 22 ulykker, fremdeles alt overveiende barn, og for tiden 1960 til og med 1964 er det

Side:1118

registert én ulykke som dog ikke vedkom et barn. Så vidt jeg forstår slutter kommunen av dette at når barn kommer i den alder at de kan forsere en mast, er det alment innarbeidet at det er forbundet med en høyst konkret fare. Ulykkesfrekvensen er derfor gått ned selv om tallet på barn og kraftledningsmaster totalt er øket. Og for sitt vedkommende visste Svein Erik, som var en oppvakt gutt, fra en tidligere advarsel at det var farlig, han ble gjort oppmerksom på det samme da han klatret, men fortsatte opp i 9 meters høyde. At han ikke ville berøre ledningen, men kom til å gjøre det da han mistet balansen, kan etter kommunens mening ikke tillegges særlig betydning, fordi han oppsøkte faren som forklart i herredsrettens og lagmannsrettens dom.

Om spørsmålet i sin alminnelighet vil jeg vise til erstatningskomiteens uttalelser i forbindelse med lovforslaget om ansvaret for barn og ungdom, innstilling I avgitt i april 1964. Det sies der 9-10 at det bare i klart ekstraordinære tilfelle bør bli tale om å ilegge barn under skolepliktig alder ansvar. En lignende regel fremholder komiteen på 12 annen spalte bør gjelde, så vidt jeg forstår den, når det gjelder spørsmål om barnets selvskyldevne: «Det kan imidlertid ikke utelukkes at det bør være adgang til å gå noe lenger ned i alder når det gjelder spørsmålet om å tillegge barnets selvskyld betydning, enn når det gjelder spørsmålet om barnet bør bli erstatningsansvarlig som skadevolder.» Jeg er enig i disse betraktninger om selvskyldevnen, som jeg mener også dekker gjeldende rett, og jeg er under atskillig tvil kommet til at Svein Eriks ansvar bør reduseres fra 1/2 til 1/3. Jeg legger da vekt på at advarsler lett blir skjøvet i bakgrunnen når det gjelder en gutt som nettopp er fylt 7 år.

Vedrørende fastsettelsen av skaden er det en dissens mellom partene om hvorledes erstatningen skal beregnes. Det er fra skadelidtes side hevdet at utgifter til påkrevet hjelp i fremtiden skal erstattes som «lidt» skade, jfr. ikrafttredelsesloven §19. Fra kommunens side er det pekt på at utgiftene hverken kan sies å være «lidt skade» eller å være «tap i fremtidig erverv», men da slike utgifter er like uvisse som ervervstapet, bør de bedømmes på samme måte som tap i erverv, så meget mer som de naturlig henger sammen med ervervstapet. Det vil da etter kommunens mening si at utgiftene til fremtidig hjelp kan reduseres i forhold til full erstatning til et beløp som retten «under hensyn til den utviste skyld og omstendighetene for øvrig finner billig.» Jeg antar at det ikke er grunn til å ta standpunkt til dette rettsspørsmål, fordi det etter min mening ikke vil få praktisk betydning under den skjønnsmessige fastsettelse av tapet.

Det er som allerede nevnt oppnevnt sakkyndige for Høyesterett, og avdelingslege Wyllers erklæring av 12. og overlege Dedekams fremstilling av 25. oktober 1965 er dokumentert. Disse utredninger er meget inngående og detaljerte, og de gir stort sett uttrykk for den samme oppfatning av invaliditeten som rettene tidligere har bygget på. Jeg viser til herredsrettens og lagmannsrettens bemerkninger. Så vidt jeg ser er det vesentlige følgende:

Side:1119

Svein Erik går nå i 3. klasse i realskolen, og resultatene på skolen er f. t. gode. Den medisinske invaliditet er uendret 100 %. Han må funksjonelt ansees som amputert i skulderleddene, og denne dobbeltsidige totale mangel på armer forekommer meget sjelden. Nesten alle som mangler begge armer, (det bortses fra Thalidomidskadede barn som man ikke har erfaringer om i voksen alder), har deler av overarmene igjen, som de kan gjøre nytte av. Selv om man kan vente bedring i proteseteknikken, mener legene at Svein Erik alltid vil være avhengig av andres, og om nødvendig andres betalte hjelp, til å kle seg, få protesen på om morgenen og klær og protese av om kvelden, til vask, toalett og personlig hygiene for øvrig. På skolen må han ha hjelp til å få bøkene på plass, men han kan skrive med munnen og med protesen. Hva Svein Erik vil slå inn på er ennå uvisst, han vil foreløpig søke å bli ferdig med realskolen, og vil om den går bra måtte overveie artium. Det kan vel tenkes at han kan gå inn i et yrke som lærer, i handel, administrasjon eller annet ikke manuelt yrke. Men det forutsetter personlige anstrengelser, en sterk vilje og gode familieforhold, omgang og arbeidsvilkår for øvrig, forhold som man i dag ikke kan bedømme med noen grad av sikkerhet. Selv om der således foreligger mange usikkerhetsmomenter, er der dog godt håp om at han etter endt utdannelse vil kunne gjøre fyldest for seg i en passende stilling i arbeidslivet.

Det vil av det jeg har sagt fremgå at skaden er overordentlig stor, og at saken skiller seg fra de vanlige saker hvor den yrkesmessige invaliditet kan være betydelig, ved at man også må ta hensyn til den hjelp han vil trenge i fremtiden for overhode å komme ut i et erverv. På den annen side må det tas hensyn til den betydelige støtte som det offentlige i dag yder, og som man må regne med blir ydet i fremtiden til medisinske hjelpemidler, skole og annen utdannelse, og til uføretrygden. Jeg viser til lov om vanføre av 5. desember 1958 og lover av 22. januar 1960 om uføretrygd og attføringshjelp. Hjelpestønaden er i dag på 720 kroner i året, men vil fra 1. januar 1966 bli forhøyet til 804 kroner. Uførepensjonen vil bli utbetalt fra fylte 18. år med 4.500 kroner, og det blir ikke fra RTV's side krevet refusjon, da ulykken fant sted før loven trådte ikraft. De innsamlede midler hvorav det er opplyst å være ca. 30 000 kroner i behold, finner jeg i denne sak ikke å burde legge særlig vekt på.

Skaden bør etter min mening settes til det samme beløp som lagmannsretten har fastsatt, og kommunen må bli ansvarlig med 2/3 av 350 000 kroner som avrundes til 240 000 kroner. Jeg har da tatt hensyn til at renter først blir tilkjent fra Høyesteretts dom.

Jeg har intet å bemerke til lagmannsrettens fastsettelse av saksomkostningene, og antar at kommunen også må betale omkostninger for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Jeg tilføyer at når saken har tatt lang tid, er grunnen at partene har ønsket tapet mest mulig avklaret før den endelige avgjørelse.

Side:1120

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Modum kommune dømmes til å betale til Svein Erik Finnerud ved verger Kirsten og Harry Finnerud 240 000 - to hundre og førti tusen - kroner med 4 - fire - prosent rente fra 11. november 1965 til betaling skjer.

2. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Modum kommune til det offentlige 9 149 - ni tusen ett hundre og førtini - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to uker - fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Anker: Jeg kommer til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg er enig med ham i at kommunens erstatningsansvar er objektivt begrunnet og ikke kan bygges på uaktsomhet av elektrisitetsverkets vedkommende. Jeg er også enig i de prinsipper for tapsberegningen som førstvoterende bygger på. Så langt tiltrer jeg i det vesentlige hans begrunnelse. Hva jeg ikke er enig i, er først og fremst at bestemmelsene i straffelovens ikrafttredelseslov §25 annet ledd bør føre til nedsettelse av erstatningen. Om dette skal bemerkes:

Spørsmålet om barns selvskyldevne må etter mitt syn bedømmes konkret. Ikke bare barnets alder og åndelige utvikling kommer i betraktning, men også andre momenter, deriblant arten av den fare barnet utsettes for. Svein Erik Finnerud var 7 år og 3 måneder da ulykken skjedde og var nettopp begynt på skolen. Etter det som er opplyst i saken går jeg ut fra at hans åndelige utrustning var normal og at han ikke hadde større eller mindre vurderingsevne enn barn flest på hans alderstrinn. En gang våren 1954 hadde en voksen mann jaget ham ned da han begynte å klatre i samme mast, og da han nå igjen ville opp i masten, advarte en 10 år gammel kusine ham mot faren ved å komme borti kraftledningene. Man kan likevel ikke vente at Svein Erik hadde noen virkelig forståelse av hva faren innebar. Barn flest i vår tid er riktignok ikke fremmede for tekniske innretninger og har ganske god greie på hvilke faremomenter de frambyr. Men det gjelder vesentlig innretninger de er fortrolige med, som f. eks. motorvogner. Kraftledninger er noe mer fjernt, ikke bare i ordets direkte betydning, og faren ved slike ledninger antar jeg for mindre barn fortoner seg som noe halvt uvirkelig. Når jeg mener at ikrafttredelseslovens §25 ikke bør komme i bruk her, er det også fordi det tydeligvis var nokså lett selv for så små barn som Svein Erik å klatre opp i masten. Om enn denne ikke er konstruert eller anbrakt i strid med gjeldende forskrifter og det ikke er noe å bebreide elektrisitetsverkets vedkommende for så vidt, legger jeg en viss vekt på det moment jeg her har berørt.

Jeg kan ikke se at mitt syn strider mot rettspraksis, således

Side:1121

ikke mot det som er kommet til uttrykk i den høyesterettsavgjørelse som gjelder det mest likeartede tilfelle, dommen i Rt-1940-16. For det første gjaldt den en gutt som var 8 år og 4 måneder, altså et år eldre enn Svein Erik. Til dette kommer at Høyesterett etter sakens prosessuelle stilling ikke hadde anledning til å gå over den halve erstatning på 20 000 kroner som de tidligere retter hadde tilkjent skadelidte. Førstvoterende drøftet derfor - etter å ha fremholdt som sitt syn at det forelå ansvarsgrunnlag - bare om erstatningen burde reduseres ytterligere. Det var etter førstvoterendes mening ikke grunn til slik reduksjon, han bemerket i denne sammenheng: «Hvorledes man enn ellers bedømmer guttens forhold kan en ikke gå ut fra at han, en 8 års gammel gutt, har hatt særlig forståelse av den fare en berøring av selve ledningene i virkeligheten innebar - hvilke krefter en sådan berøring ville utløse.» Dette syn på guttens selvskyldevne stemmer godt med det jeg har sagt om Svein Erik.

Utregningen av tapsbeløpet beror vesentlig på en rent skjønnsmessig vurdering. Jeg finner at det samlede tap bør vurderes noe lavere enn det beløp førstvoterende er kommet til, og jeg er blitt stående ved 300 000 kroner som det beløp kommunen må betale Svein Erik.

Jeg er enig med førstvoterende når det gjelder saksomkostningene.

Dommer Nygaard: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Anker.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Eckhoff.

Dommer Berger: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Bj. Rognlien):

Svein Erik Finnerud, som er født xx.xx.1948, ble 3. oktober 1955 - altså da han var 7 år og 3 måneder gammel - utsatt for en ulykke på sitt hjemsted Drolsum i Modum. Ca. 70 m fra hans hjem og 25 m fra bygdevegen står det en 9 m høy jernmast som bærer en elektrisk høyspentledning.

Masten står like ved en privat veg og bærer intet varselskilt, som foreskrevet i §710 i forskrifter fra Elektrisitetstilsynet av 29/12-1939: «Skilter som advarer mot klatring i master, skal anbringes på de master som er plasert på beferdede steder, f. eks. ved leke- og sportsplasser, offentlige veger o.l.» Masten er forsynt med tverrgående ribber med en avstand av 75, 90 og 100 cm mellom hver på den nederste del, senere er avstanden opptil 120 cm. Det var derfor forholdsvis lett å klatre i masten.

Svein Erik kom forbi der om ettermiddagen den nevnte dag sammen med noen andre barn og skulle vise dem at han kunne klatre. Han kom i berøring med ledningsnettet, falt ned og pådro seg skader, som medførte at begge armene måtte amputeres ved skulderleddene. - - -

Side:1122

Han ble liggende på Drammen sykehus fra 3/10-55 til 24/11956, da han ble overført til Sophies Minde, Oslo, og går nå på Sorgenfri barnehjems skole der. Han har fått armproteser, som spennes fast i skulderregionen, og han kan ved hjelp av disse til en viss grad hjelpe seg selv. Han kan således kle av seg, men kan ikke kle på seg. Han kan spise og drikke og skrive. Han må ha hjelp når han skal på w.c. Han har over middels evner, over 100 iq. Han vil kunne greie realskole og gymnas, men han vil alltid måtte ha hjelp til å spenne på seg protesene og ta disse av. Også enkelte andre situasjoner må han ha hjelp til.

Hans far er småbruker og anleggsarbeider med 5 barn, hvorav Svein Erik er den eldste. - - -

Overlege ved Sophies Minde, ortopedisk hospital, professor Ivar Alvik, har i en erklæring av 10/3-60 blant annet uttalt: «På grunn av at begge armer er borte, er han å betrakte som 100 % invalid rent medisinsk sett. På den annen side har en i dag så gode muligheter med riktige proteser med opplæring i bruk av disse, særlig hos et intelligent individ, at han vil kunne greie de vanlige daglige gjøremål forholdsvis bra med sine to fullt funksjonerende armproteser. Hans intelligensmessige og psykiske utrustning er også slik at han vil kunne få en høyere utdannelse og kunne der fullt ut delta i konkurransen både når det gjelder opplæring og stillinger senere.

På den annen side trenger han selvsagt en del mere utstyr enn andre mennesker, både når det gjelder de daglige gjøremål, når det gjelder kommunikasjoner, når det gjelder klær og utstyr til friluftssysler og hobbies. Selv om han således er å betrakte som 100 % invalid rent medisinsk sett, vil han yrkesmessig sett sannsynligvis ha en forholdsvis lav invaliditetsprosent, men på betingelse av at han kan skaffes økonomiske muligheter til å bli i stand til å skaffe seg et slikt yrke.»

Den sakkyndige har i retten uttalt at Svein Erik ikke kan utføre manuelt arbeide, men får han en passende utdannelse, vil han kunne utføre f. eks. juridisk arbeide, bli lærer eller sosialkurator o. l. Han har etter vanføreloven krav på gratis proteser og opplæring i å bruke disse. De må skiftes med ett à to års mellomrom. De nyere typer er lettere, men mindre varige. Jo mere komplisert de er, dess dyrere er de, og det kan jo hende at staten ikke vil bevilge til de dyreste. Han har større ulykkesrisiko enn andre og bør ha noe å falle tilbake på. Det kan være en viss fare for yrkesnevrose. Det er et internat på Jeløy for realskole. På Sophies Minde er det mest yngre vanføre barn, og den sakkyndige mente derfor at en nå bør tenke på å få ham ut blant kamerater og jevnaldrende.

Den annen sakkyndige, overlege Eleonore Bjartveit, har i sin erklæring uttalt seg på samme måte som professor Alvik. - - -

Lensmannsfullmektigen har gitt følgende fremstilling av forløpet: «Barna hadde angjeldende dag drevet og lekt, dels nede hos Finnerud, dels oppe hos Kjell Berger (på Justad). Barna hadde om ettermiddagen vært oppe hos Bergers, og barna til Bergers skulle om kvelden følge Finneruds hjemover. Svein Erik antas tidligere en gang å ha klatret i masten. Han og Trond Berger ville så vise jentungene at de var «karer» for å greie å klatre opp i masten. Svein Erik klatret først oppover,

Side:1123

Trond etter. Trond klatret bare et kort stykke oppover og snudde så og klatret ned, mens Svein Erik fortsatte oppover.

Svein Erik klatret så nærmest opp i toppen av masten, mens de andre barna sto nede på bakken og så på. Svein Erik sto så oppe på et utspring på masten, se foto. Mens han sto der, glapp den ene gummistøvlen hans litt, hvorfor han bøyde seg ned for å feste den bedre på benet. Herunder mistet han vel halvt balansen og grep instinktivt etter noe å holde tak i. Han kom så bort i høyspentledningen og fikk strømmen gjennom seg. Begge armene ble avbrent. Han falt så ned fra masten - ble liggende på ryggen under masten og inn mot den private vegen.»

Retten finner at Modum kommune må bli ansvarlig for skaden på objektivt grunnlag etter reglene om farlig bedrift, jfr. Rt-1940-16. Det er ikke påvist noen teknisk feil, og den mangel at varselsskiltet var blitt borte, har neppe hatt avgjørende betydning for denne sak, fordi Svein Erik ikke kunne lese. De større barna og de voksne ville naturligvis blitt advart ved et slikt skilt, og de kunne da fortalt det til de mindre. Men det er nettopp det som ble gjort her. Kjell Berger hadde jaget dem ned og lovet dem juling hvis de fortsatte å klatre. Riktignok var Svein Erik da bare snaue 6 år, men det er ingen grunn til å tro at han ikke husket det 1 1/2 år etter. Han er en oppvakt gutt. Dessuten ble han advart under selve klatringen av sin kusine, Reidun Finnerud, og svarte henne at han visste at det var farlig. Det var da også det rene uhell at han grep fatt i ledningen da han holdt på å miste balansen.

Under disse omstendigheter finner retten at han har utvist uaktsomhet og derfor må bære sin del av skaden. Retten finner i likhet med den nevnte høyesterettsdom at det bør bli ansvarsfordeling etter ikrafttredelsesl. §25, slik at Svein Erik bare tilkjennes halv erstatning.

Ved utmålingen av erstatningen har retten bare i liten grad lagt vekt på det manglende skilt og har forøvrig lagt de sakkyndiges uttalelser til grunn. Den antar at Svein Erik vil kunne egne seg for en teoretisk utdannelse, som vil gjøre ham skikket til å få en stilling. Det er for tidlig å ha noen begrunnet mening om hva slags stilling han kan tenkes å velge. Han har selv ikke kunnet si noe om det, og en må regne med at det også kan komme til å oppstå vansker, når han skal arbeidsplaseres. Hvis han velger læreryrket, mente ordføreren at det ikke ville være noe i vegen for at han kunne få arbeid i kommunen. Den hadde tidligere vist stor sympati for invalide.

En må derfor kunne regne med at han kan få en stilling som ikke krever manuelt arbeid, selv om hans handicap kan gjøre det vanskeligere for ham enn for andre å konkurrere om poster. Det vil særlig bli tilfelle i en periode med større tilgang på arbeidskraft enn det nå er.

Aktuar Palmstrøm har opplyst at kontantverdien av en årsinntekt på kr. 15 000.- fra guttens 20. til 70. år er kr. 228 000.- etter 4 % og kr. 288 000,- etter 3 %.

Da det her foreligger så mange usikre momenter, finner retten at det er meget vanskelig å komme frem til et riktig erstatningsbeløp og finner at ordningen med å tilkjenne et engangsbeløp er uheldig for

Side:1124

begge parter. Det ville være meget bedre om en kunne fastsette erstatningen i form av et årlig beløp - helst med rett til revisjon under endrede forhold.

Retten er blitt stående ved at skaden skjønnsmessig bør settes til kr. 200 000.- og at Svein Erik derfor blir å tilkjenne kr. 100 000.-. Det er da på den ene side tatt hensyn til nødvendige utgifter til daglig hjelp og til de utgifter som hittil er påløpet og på den annen side i noen grad til de penger som er innsamlet til ham, jfr. uttalelsen i Rt-1956-605 på side 608. Overformynderiet forvalter kr. 23 860.-, som er innsamlet i Modum. Dessuten ble det innsamlet ca. kr. 21 000.- fra et dameblad, hvorav kr. 14 000.- står på en bankbok som forvaltes av foreldrene. Derav har de oppgitt å ha brukt ca. kr. 2 000,-.

Retten forutsetter at Svein Erik kan få dekket av det offentlige utgifter til skolegang og høyere utdannelse eller opplæring, som etter de sakkyndiges uttalelse måtte passe for ham. Men han kan komme til å trenge flere hjelpemidler enn andre. Han kan allerede skrive med sine proteser, men det vil selvsagt kunne være ham til nytte f. eks. å ha en diktafon eller andre tekniske hjelpemidler. Han kan muligens lære å kjøre bil, men da må han ha en spesialbygget vogn for invalider. Alt slikt vil bli ekstrautgifter for ham, som han ikke kan vente å få refundert av det offentlige.

Det er påstått renter fra stevningen, men da det hittil bare er påløpet ubetydelige utgifter, vil det bli tilkjent 4 % prosessrenter fra domsavsigelsen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde, lagdommer Hans Østgaard og tilkalt dommer, sorenskriver Olav Svendsen med sakkyndige leger H. Dedekam, Kaare Liavaag og Anton Poulsson):

- - - For lagmannsretten er det fremlagt følgende nye dokumenter:

1. Statistikk av 17. april 1958 fra Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen, Elektrisitetstilsynet 2. distrikt, over klatringsulykker i ledningsmaster i tiden 1939-1956 og av 27. mars 1961 for tidsrommet 1957-1959.

2. Tre erklæringer fra Sakkyndige som er nye for lagmannsretten.

De tre sakkyndige peker i sine konklusjoner på at Svein Erik medisinsk sett er å betrakte som 100 % invalid. Forøvrig refereres fra de sakkyndiges konklusjoner:

Overlege ved Drammen sykehus, Kaare Liavaag, 22. oktober 1962:

«Man må dog være oppmerksom på at han under enhver omstendighet og til alle tider vil være avhengig av andres hjelp, bl.a. til å applisere protesene, få på seg endel av klærne samt endelig gå på toilettet. Man må vel si at hans fremtidsutsigter er avhengig av hvorvidt han er i stand til å skaffe seg en teoretisk utdannelse og så vidt man foreløbig kan slutte, har han evner som muliggjør dette, men uansett hvilken teoretisk utdannelse han kan skaffe seg, vil hans innsats i dette yrke være betydelig redusert som følge av det mén han har fått etter skaden. Et annet moment som også kommer med i betraktningen er at med høyere alder, f. eks. fra 50 års alderen og oppover, vil hans evne til å bruke protesene sannsynligvis bli betydelig mindre enn de er idag.»

Side:1125

Overlege ved Wergelandsveiens Klinikk, Anton Poulsson, 4. april 1963:

«Efter en meget god innsats fra behandlende sykehus, Sophies Minde, og som følge av at pasienten åbenbart er et intelligent individ, har han oppnådd en ganske god funksjon av sine proteser. Men dette hindrer ikke at han til enhver tid vil være avhengig av andres hjelp, som f. eks. til å få på seg protesene, utføre endel av sin påkledning og avkledning og hjelp til å gå på toilettet. Det er ennu vanskelig å si om han er istand til å gjennomføre en teoretisk utdannelse. Det er derfor vanskelig å gjøre seg opp noen mening om hvilke utsikter han kan ha, for det er langt fra alle teoretiske yrker han vil ha noen sjangse for å kunne gjennomføre. Og han vil i allefall, uansett hvilket yrke det måtte være, være hemmet som følge av skaden. Det er mulig at han vil kunne oppnå bedre funksjoner av sine proteser enn dem han har idag og at han kan klare å gjennomføre en større grad av selvhjulpenhet enn den han har idag selvom det ikke er sannsynlig at det vil bli i noen særlig stor grad. Men man må på den annen side regne med at han med høyere alder, ifra 45-50 års alderen av vil begynne å klare disse tingene mindre godt enn tidligere, og i høyere alder betydelig mindre godt. Så såvidt man kan vurdere spørsmålet idag, vil man ikke kunne regne med at hans ervervsmessige invaliditet er mindre enn ca. 80 %.»

Overlege ved Statens Attføringsinstitutt, H. Dedekam, 11. september 1963 (etter undersøkelse 26. oktober 1962):

«Klienten er utstyrt med to veltilpassede proteser, men han trenger betydelig mer trening under instruksjon før den for ham optimale ferdighet er nådd, med henblikk på dagliglivets krav. Er p. t. helt avhengig av andres hjelp både til påsetting av protese, påkledning, avkledning, spising, toalett og en rekke andre dagliglivets gjøremål. Selv med de best mulige proteser man i dag i alminnelighet anvender, og selv med den mest intense trening og anvendelse av diverse tekniske hjelpemidler - er det på det nuværende tidspunkt vanskelig å uttale seg om i hvilken utstrekning han i fremtiden vil være avhengig av andres hjelp i enkelte gjøremål i de daglige krav.

Klienten virker godt utrustet og har en selvstendig innstilling. Den fremtidige ervervsmessige invaliditet etter endt almenutdannelse er det imidlertid også vanskelig p. t. å uttale seg bestemt om. Den vil i alle tilfelle i fremtiden fortsatt antaes å være høy, og kan ikke fastsettes nærmere før etter generell vurdering ved et attføringsinstitutt etter endt skolegang.

Det betydelige handicap må antaes i all fremtid - uansett teoretisk og praktisk utdannelse, tekniske hjelpemidler og yrkesmessig plasering - være til hinder i arbeidsliv og i dagliglivets krav - og i betydelig grad redusere hans muligheter generelt til en alminnelig livsform. Eventuelle sekundære psykiske vansker og eventuelle problemer i høyere alder må også taes i betraktning.»

Det bemerkes at Svein Erik Finnerud er født xx.xx.1948. Han går nå i realskolens annen klasse ved Modum høgre almenskole, Vikersund.

Harry Finnerud har opplyst at det av de midler som ble innsamlet til Svein Erik hittil er medgått 8 à 10 000.- kroner, og at det således idag er i behold noe over kr. 30 000.-.

Side:1126

Lagmannsretten er kommet til en høyere erstatning enn herredsretten og skal bemerke:

Etter herredsrettens avgjørelse som forsåvidt ikke er anket, er det på det rene at Modum kommune er ansvarlig for skaden på objektivt grunnlag. For lagmannsretten er det imidlertid spørsmål om kommunen også er ansvarlig på grunn av utvist skyld fra Elektrisitetsverkets side, og som grunnlag for skyldansvar er påberopt at det manglet forskriftsmessige advarselsskilter på masten. Betingelsen for å tillegge mangelen noen betydning måtte være at Svein Erik ville ha oppfattet advarselsskiltene riktig. Da han ikke kunne lese, ville han ikke ha forstått noe av advarselsskiltet mot klatring som bare har tekst. Om han ville ha forstått advarselsskiltet mot høgspentledning, som foruten tekst har påtrykt lyn-tegn, kan være usikkert, men her kommer det til at han under klatringen ble advart mot å komme bort i ledningen og således ble fullt orientert. At manglende skilt kan ha ført til at foreldrene ikke har tenkt på å advare sine barn, kan her ikke få noen betydning i saken. Kommunen kan etter dette ikke overføres ansvar på grunnlag av utvist skyld fra Elektrisitetsverkets side, og det er ikke nødvendig å ta standpunkt til de øvrige spørsmål som er reist i denne forbindelse.

Hva enten erstatningsplikten grunnes på subjektiv skyld eller på objektivt grunnlag, blir erstatningsbeløpet å fastsette overensstemmende med bestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslov §19. Denne bestemmelse hjemler for det første erstatning for «den lidte skade», som også må omfatte fremtidige påregnelige utgifter som er en følge av skaden, derunder eventuelt utgifter til leid hjelp. Disse utgifter skal etter lagmannsrettens forståelse av §19 erstattes fullt ut, med mindre det kan påvises særlig hjemmel for å nedsette ansvaret. Dernest gir bestemmelsen rett til slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten finner billig under hensyn til den utviste skyld og omstendighetene forøvrig. Som nevnt ovenfor mener lagmannsretten at denne del av bestemmelsen finner anvendelse også hvor ansvaret utelukkende er objektivt begrunnet, slik at det blant de momenter som det kan legges vekt på ved erstatningens fastsettelse også skal tas hensyn til at det ikke er utvist skyld fra den erstatningspliktiges side. Når det etter gjeldende rett er adgang til å nedsette erstatningen som følge av at det bare er utvist liten skyld av den ansvarlige, må det samme synspunkt enn mer gjelde ved objektivt ansvar hvor ingen skyld foreligger hos ham. Dette vil i realiteten si at mulige bevistvil om erstatningens omfang forsåvidt bør komme den ansvarlige til gode.

Det fremgår ikke av straffelovens ikrafttredelseslov §25 om ansvarsfordeling hvorvidt regelen også kommer til anvendelse når skadelidte er under 14 år og således etter §22 ikke har skyldevne. Ved rettspraksis må det imidlertid ansees fastslått at også barn under 14 år helt eller delvis kan miste sitt krav på erstatning hvis barnets eget forhold kan betegnes som uaktsomt. Ved bedømmelsen herav kan det ikke legges ensidig vekt på barnets alder. Man må gå ut fra barnets intellektuelle status ved ulykken og ta standpunkt til om barnet har vist en etter sin alder og utviklingsgrad relevant uaktsomhet. Som anført av herredsretten var Svein Erik oppmerksom på at klatringen var farlig. Det har vært anført at han hadde mindre grunn til å legge brett på den

Side:1127

advarsel han fikk under klatringen, da den ble gitt av en jente som angivelig var noe mindre begavet. Det avgjørende i denne forbindelse er imidlertid at Svein Erik ved sitt svar dengang la for dagen at han var oppmerksom på at det han foretok seg, var farlig.

Det bør ikke kreves - slik kommunen hevder - at han også skal ha vært klar over de enkelte faremomenter ved handlingen eller de konsekvenser den kunne få for ham.

Man må etter de foreliggende opplysninger legge til grunn at Svein Erik dengang hadde «selvskyldevne», idet han etter sin alder og forstandsmessige utvikling må bebreides for sin handlemåte, som han måtte forstå var forbudt og farlig. Betingelsene for ansvarsfordeling etter ikrafttredelseslovens §25 er derfor tilstede.

Ved fastsettelsen av erstatningen legger lagmannsretten - som herredsretten - til grunn at Svein Erik av det offentlige kan få dekket utgifter til skolegang og den videre utdannelse eller opplæring som måtte passe for ham samt utgifter til proteser og vedlikehold av disse.

Det oppgitte direkte tap settes til kr. 2 000.-. Harry Finneruds tap av arbeidsfortjeneste kan ikke medregnes, da dette er hans personlige tap og ikke guttens.

I tillegg til disse kr. 2 000.- skal det også, som foran nevnt, ved fastsettelsen av den lidte skade medtas utgifter til nødvendig personlig hjelp i fremtiden.

Forholdet er her at Svein Erik idag må ha hjelp til påkledning, til å ta på og av seg sine proteser og til å vaske seg. Avkledning klarer han heller ikke selv helt ut. Han kan skjære opp sin mat i den utstrekning dette kan gjøres ved at en kniv kan presses gjennom maten. Han kan spise med spesialskje og gaffel, men må ha hjelp til å skifte spiseredskap og til å forsyne seg på tallerkenen. Han kan ikke holde kopp eller glass med protesene, men kan drikke av spesialkopp og spesialglass ved å holde dem med tennene. Han må ha full hjelp på toalettet på grunn av av- og påkledning, og kan ikke bruke toalettpapir med protesene. Når det gjelder skolen, må han ha hjelp til å legge ned og ta ut bøkene av ranselen og til å få denne på og av seg. Han tar blyant med munnen og fester den i protesen. Han skriver pent og blar ved hjelp av tungen.

Det fremgår av dette at han i dag må ha hjelp til så å si alle primære funksjoner.

Etter de sakkyndige uttalelser har han oppøvet en betydelig protesefuksjon som ytterligere kan forbedres ved spesialtrening. Noen bedring må man også kunne vente gjennom utvikling av proteseteknikken. Det kan imidlertid etter sakkyndige uttalelser ikke regnes med at dette i større grad vil få noen betydning for hans selvhjulpenhet. Man må derfor legge til grunn at Svein Erik til enhver tid vil være avhengig av andres hjelp i meget stor utstrekning, og fra 45-50 års alderen kommer ytterligere til at hans evne til å bruke protesene sannsynligvis blir mindre enn i dag.

På bakgrunn av dette må man regne med at hans invaliditet i denne relasjon nærmest må settes til 100 %, og at utgiftene til fremtidig hjelp vil bli meget betydelige, hvordan han enn kommer til å innrette seg. Utgiftene må settes høyere enn kr. 500.- pr. måned. Det regnes med en

Side:1128

viss reduksjon på grunn av at beløpet utbetales straks. Etter en samlet vurdering av de foreliggende momenter finner man at kontantverdien av den samlede erstatning for direkte tap og lidt skade kan settes til kr. 150 000.-.

Svein Eriks fremtidige ervervsmuligheter avhenger meget av om han kan skaffe seg en passende teoretisk utdannelse. Til dette synes utsiktene nå å være noe dårligere enn antatt tidligere, idet det går mindre godt med ham i realskolen, hvor han er anbefalt å gå annen klasse om igjen. Han har spesielt vanskelig for sprog. Sakkyndige, som har uttalt seg om hans evner, har ment at han er intelligent og godt utrustet og i stand til å skaffe seg en teoretisk utdannelse. 5. vitne, lektor Einar Sjulsen, som er Svein Eriks klasseforstander, har forklart at han anser Svein Erik som vanlig godt utrustet og i stand til å tilegne seg undervisningen. På grunn av sitt handicap må Svein Erik imidlertid bruke ekstra lang tid. På bakgrunn av de foreliggende uttalelser finner man ikke å kunne se helt bort fra Svein Eriks muligheter for å skaffe seg en passende teoretisk utdannelse; men man må regne med at han på grunn av sitt handicap i tilfelle vil bruke lengre tid enn vanlig. Uansett hvilken utdannelse han kan skaffe seg, vil hans muligheter i arbeidslivet imidlertid være betydelig redusert som følge av skaden. Han har ikke tenkt å gi opp sin skolegang. Planer utover dette har han ikke nå. Da Svein Erik - såvidt skjønnes - vil ha meget vanskelig for overhodet å utføre manuelt arbeid, vil hans muligheter i ervervslivet bli overordentlig begrenset hvis han oppgir planene om teoretisk utdannelse. Med en slik eventualitet for øye, ville det vært Ønskelig, om mulig, at det var gitt nærmere opplysning om hvordan invalide uten armer greier seg i ervervslivet. Under de foreliggende omstendigheter må fastsettelsen av erstatning for tap i fremtidig erverv bli sterkt skjønnsmessig preget. Det må ved ansettelsen også tas hensyn til at Svein Erik, med sin invaliditet, fra sitt 18de år har krav på trygd som vanfør i henhold til lov om uføretrygd av 22. januar 1960, og at han vil få hjelp av forskjellig slag etter lov om vanføre av 5. desember 1958 og lov om attføringshjelp av 22. januar 1960. Videre legger lagmannsretten som herredsretten noen vekt på de midler som er tilfalt ham ved innsamlinger. Uføretrygden, som følger alderstrygdens satser, utgjør idag for enslig person kr. 3 780,- pr. år. Etter en samlet vurdering av alle foreliggende momenter er retten blitt stående ved at erstatningen for tap i fremtidig erverv bør settes til det samme beløp som herredsretten var kommet til, kr. 200 000,-.

Hertil kommer så erstatningen for lidt skade med kr. 150 000.-. Det samlede tap som følge av ulykken settes således til kr. 350 000.-.

I likhet med herredsretten er lagmannsretten videre kommet til at Svein Erik på grunn av utvist uaktsomhet må tåle avkortning i erstatningen etter straffelovens ikrafttredelseslov §25. Hans uaktsomhet var såvidt stor at han bør tilkjennes halv erstatning eller i alt kr. 175 000.-.

Ved fastsettelsen av erstatningsbeløpene er det tatt hensyn til sannsynlige forandringer i pris- og lønnsnivået. Renter til 20. mars 1964 er medregnet av den del av erstatningsbeløpet som vedkommer tap som er lidt inntil idag. Fra lagmannsrettens dom svares renter med 4 % p. a. - - -

Side:1129