RG-1973-487
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1972-12-20 |
| Publisert: | RG-1973-487 |
| Stikkord: | Ektepakter kjent ugyldige |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 20. desember 1972 i ankesak nr. 440/1971 |
| Parter: | Fru A (høyesterettsadvokat Wilh. Munter Rolfsen v/høyesterettsadvokat John Arff-Pettersen) mot B, C og D (høyesterettsadvokat Frantz Georg Schrøder). |
| Forfatter: | Lagdommerne Henry Østlid, Karl Lous, kst lagdommer Petter Meyer |
| Lovhenvisninger: | Ektefelleloven (1927) §26, Arveloven (1854) §65, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §367, Fjelloven (1920), Arveloven (1972) |
A var født xx.xx.1893 og døde 18. juli 1969. Han var gift 2 ganger. Hans første hustru døde i 1932. Han giftet seg igjen 1933 med fru A f. - - - f. i 1910. I det første ekteskap var det flg. 3 barn som alle lever: B f. 1918, C f. 1920 og D f. 1923. I det andre ekteskap var det 2 barn, som begge lever, nemlig E f. 1934 og F f. 1940.
A's 3 barn i første ekteskap begjærte offentlig skifte etter hans død i 1969 og boet er nå under behandling ved Oslo skifterett.
Etter første hustrus død i 1932 ble det skiftet etter henne. Forut for 2. ekteskap ble det ved ektepakt av 24. februar 1933 bestemt at det skulle være særeie mellom ektefellene. A hadde dengang formue mens hustruen i 2. ekteskap ikke hadde formue.
Under ekteskapet mellom A og fru A ble det opprettet 6 ektepakter henholdsvis av 5. juli 1941, 6. mai 1947, 10. november 1952, 14. september 1956, 15. november 1965 og 23. juni 1966. Ektepaktene er gjengitt i sin helhet i den påankede byrettsdom, som lagmannsretten viser til. Dessuten har ektefellene opprettet noen testamenter, som lagmannsretten i denne sammenheng ikke finner det nødvendig å komme nærmere inn på.
Ved stevning av 11. mars 1970 anla A's 3 barn i første ekteskap sak ved Oslo byrett mot sin stemor fru A med påstand om at ektepaktene av 15. november 1965 og 23. juni 1966 kjennes ugyldige. Under behandlingen av saken for byretten ble påstanden utvidet, slik at den prinsipale påstand gikk ut på at samtlige 6 ektepakter opprettet etter ekteskapets inngåelse skulle kjennes ugyldige.
Oslo byrett avsa dom 11. juni 1971 med slik domsslutning:
«1. Ektepakter mellom A og A fru datert 6. mai 1947, 10. november 1952, 14. september 1956, 15. november 1965 og 23. juni 1966 kjennes alle ugyldige og uforbindende for saksøkerne B m.fl.
Side:488
Ektepakt datert 5. juli 1941 mellom A og fru A kjennes gyldig i sin helhet.
2. Ingen av partene tilkjennes saksomkostninger.»
For øvrig fremgår saksforholdet av byrettens domsgrunner.
Fru A har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten.
Den ankende part hevder at byretten har tatt feil både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Motivasjonen for A's handlemåte med opprettelse av de 6 ektepakter fra 1941 til 1966 har både vært å sikre sin hustru best mulig dersom han døde før henne og dessuten å sette henne i stand til å ta seg best mulig av ektefellenes eldste datter, E f. 1934, som p.g.a. psykisk handicap ikke kan klare seg selv. Problemet med E's fremtid opptok A sterkt. Men han ønsket ikke å gjøre sine 3 barn av første ekteskap arveløse ved de ektepakter og testamenter han opprettet. Heller ikke har den ankende part hatt noe ønske i denne retning og fru A har ikke tatt noe initiativ for å få A's formuesverdier overført til seg ved de omtvistede ektepakter. Heller ikke har det vært gjort noe forsøk fra A's side på å hemmeligholde disse disposisjoner for barna av første ekteskap. At A også sørget for sine barn av første ekteskap viser det faktum at alle 3 barn fikk tomter på eiendommen X.
A's økonomi var god så lenge han satt som direktør ved - - fabrikk. Men etter at han i 1957 måtte slutte - - - ble økonomien stadig dårligere. Han arbeidet da i - - - lager A/S på - - - i Oslo som hans bror eide. Firmaet hadde agentur for tyske pianoer. Men omsetningen var så dårlig, at for årene 1965-1969 var det intet overskudd til dekning av lønn til A. For å kunne leve tok han derfor opp banklån mot pant i eiendommen på Y, hvor han bodde. I alt hadde han ved sin død kassakredittlån på kr. 249.000,- mot pant i nevnte eiendom. A's økonomiske stilling var således meget bekymringsfull og på denne bakgrunn må man se ektepaktene av 15-11-1965 og 23-6-1966, hvorved han søkte å beskytte hustruen mot eventuell pågang fra kreditorene.
Både ektepakten av 1965 om overføring av eiendommen «- - -» i X til fru A's særeie og ektepakten av 1966 om overføring av - - - veien 45 på Y til hennes særeie var reelle livsdisposisjoner, som medførte at eiendomsretten gikk over til henne. Ektepakten av 1965 om «- - -» i X ble anmerket i personregisteret i Oslo samme år. Derimot ble ektepakten ikke tinglyst i X før i 1969. Dette skyldes imidlertid intet ønske fra A's side om å hemmeligholde transaksjonen men berodde på en feil fra høyesterettsadvokat Münter Rolfsens kontor.
Det var således en klar linje og plan i A's økonomiske disposisjoner. Først og fremst ønsket han å sikre hustruens økonomiske stilling og dernest sette henne i stand til å ta seg av datteren E, når han falt fra. Datteren E og hennes fremtid var et vanskelig problem for familien A og er det fremdeles for fru A. Dette må tas i betraktning når lagmannsretten avgjør saken.
Byretten har bedømt A's helsetilstand feilaktig, når den under behandlingen av ektepakten av 15. november 1965 bemerker,
Side:489
at retten under henvisning til A's alder og «vel noe helsemessige svekkelse», finner at ektepakten må ansees som en disposisjon med døden for øye og må kjennes ugyldig. A var på dette tidspunkt fullstendig frisk både fysisk og psykisk og i fullt arbeid til han ble rammet av hjerneslag i 1969.
Også når det gjelder den rettslige bedømmelse av ektepaktene har byretten tatt feil.
Ingen av de ektepakter som ektefellene A opprettet i løpet av sitt ekteskap var i strid med arvelovens §65. Det gjelder også de 2 siste ektepakter i 1965 og 1966. Hensikten med disse var å tilgodese hustruen og den psykisk handicappede datter E og å beskytte dem mot pågang fra kreditorene p.g.a. A's anstrengte økonomi.
Til støtte for sitt resultat har byretten påberopt høyesterettsdom i Rt-1961-935. Denne dom omhandler imidlertid et forhold som var vesentlig forskjellig fra det som foreligger i vår sak. Derimot har byretten unnlatt å nevne en høyesterettsdom av 26. juni 1963 i Nordisk Domssamling s.å. 288 og høyesterettsdom i Rt-1971-300. Ved begge disse dommer ble ektepaktene opprettholdt.
Ved avgjørelsen av den foreliggende ankesak må retten være oppmerksom på at ektefellene A og fru A hadde vært gift i 36 år. Motivet med ektepaktene var å sikre hustruen og den syke datter overfor kreditorene, ikke å gjøre barna av første ekteskap arveløse. Det var således aktverdige motiver som lå til grunn for ektepaktene i sin helhet. I høyesterettsdommen av 1971 er motivet med ektepakten tillagt avgjørende betydning. Det samme grunnsyn gjøres gjeldende i den juridiske litteratur som behandler spørsmålet om ektepakters gyldighet, se bl.a. Arnholm: Privatrett V 75 og Tore Schei i Jussens Venner 1969 162 flg., særlig 171. Ektepaktene må etter dette opprettholdes som fullbyrdede livsdisposisjoner.
Endelig har byretten tatt feil når den under henvisning til Eidsivating lagmannsretts utrykte dom av 12. mars 1962 har funnet, at det ikke var adgang til å bestemme i ektepakt, at hvis A avgikk ved døden først, skulle fru A's særeie fortsatt behandles som hennes særeie, mens det med hensyn til arv og skifte av A's særeie skulle gjelde samme regler som om særeie ikke hadde vært opprettet. Den rettsoppfatning som den ankende part her gjør gjeldende er nå uttrykkelig lovfestet i lov nr. 5 av 3. mars 1972 om arv m.v. kap. XVI, hvor §26 i ektefelleloven er endret.
Da lovendringen ikke trer i kraft før 1. januar 1973, skal ankesaken avgjøres etter den någjeldende lov. Men det fremgår av Ot.prp. nr. 36, 1968/1969 87 flg., jfr. 91, at den rettsoppfatning som den ankende part gjør gjeldende er forenlig med ektefellelovens §26 slik den nå lyder.
Under enhver omstendighet må ektepakten av 1941 opprettholdes fordi den ikke inneholder noen bestemmelse som er i strid med ektefellelovens §26 selv etter den rettsoppfatning som ligger til grunn for lagmannsrettens dom av 12. mars 1962.
Side:490
Alle rimelige hensyn tilsier at fru A bør få beholde de formuesverdier som er overført til hennes særeie ved de omtvistede ektepakter.
Dersom lagmannsretten skulle finne at samtlige omtvistede ektepakter er gyldige livsdisposisjoner, har fru A under ankeforhandlingen frafalt de rettigheter hun har etter ektepakten av 15. november 1965, siste ledd, om at hennes særeie fortsatt skal behandles som hennes særeie, mens det med hensyn til arv og skifte av A's særeie skal gjelde samme regler som om særeie ikke hadde vært opprettet. Når hun under denne forutsetning frafaller den omstridte klausul, må den øvrige del av ektepaktene bli å opprettholde som gyldige livsdisposisjoner. Men denne frafallelse gjelder bare, dersom lagmannsretten finner at samtlige 6 ektepakter er gyldige livsdisposisjoner. Når det gjelder motanken, om at også ektepakten av 5. juli 1941 skal kjennes ugyldig hevder den ankende part at byrettens dom er riktig. Denne ektepakt må betraktes som en selvstendig disposisjon, som ikke kommer i strid med ektefellelovens §26 annet ledd, selv om den rettsoppfatning legges til grunn som lagmannsretten bygget på i dommen av 12. mars 1962.
Den ankende part er ikke enig med ankemotparten i at ektepakten av 5. juli 1941 henger uløselig sammen med ektepakten av 6. mai 1947 og at ektepakten av 1941 må falle bort dersom ektepakten av 1947 kjennes ugyldig. Ektepakten av 1941 må undergis selvstendig prøvning. Det er fastslått gjennom parts- og vitneforklaring under ankeforhandlingen - hevder den ankende part - at alle har gått ut fra at fru A har vært eier av «- - -» i Z. Selv om byrettens premisser på dette punkt er noe uklare, er byretten iallfall kommet til riktig resultat når den har kjent ektepakten av 5. juli 1941 gyldig og derved opprettholdt fru A's eierrett til «- - -» i Z.
Den ankende part har under ankeforhandlingen nedlagt slik endelig påstand:
«I. Prinsipalt:
Ektepakt av 5. juli 1941,do. » 6. mai 1947,do. » 10. november 1952,do. » 14. september 1956,do. » 15. november 1965 ogdo. » 23. juni 1966
kjennes alle gyldige i sin helhet.
II. Subsidiært:
Ektepakt av 5. juli 1941,do. » 6. mai 1947,do. » 10. november 1952 ogdo. » 14. september 1956
kjennes gyldige.
A's dødsbo skiftes som felleseiebo, jfr. ektepakt av 10. novemmer 1952.
III. Atter subsidiært:
Side:491
Byrettens dom av 11/6 1971 stadfestes. De ektepakter lagmannsretten eventuelt kjenner ugyldige, opprettholdes som testamenter.
IV. Ankemotparten tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»
B, C og D har tatt til gjenmæle.
Ankemotpartene gjør gjeldende at byrettens dom er riktig når unntas at ektepakten av 5. juli 1941 er kjent gyldig.
Etter den positive bestemmelse i ektefellelovens §26 annet ledd, som den lyder etter endringsloven av 1937, er det ikke adgang til å holde den annen ektefelles særeie utenfor oppgjøret ved førstavdødes død. Byrettens avgjørelse er derfor riktig for så vidt angår tolkingen av nevnte lovbestemmelse.
Det ble opprettet 6 forskjellige ektepakter mellom ektefellene A fra 1941 til 1966. Dersom de ble opprettholdt som gyldige ville det medføre at alle A's eiendeler - bortsett fra et verdiløst skjær i Oslofjorden utenfor eiendommen på Y - ble fru A's særeie.
De transaksjoner som er nevnt i ektepaktene innebærer en helgardering for fru A dersom A skulle dø først og savner de kriterier som kjennetegner livsdisposisjoner. Hensikten med ektepaktene har åpenbart vært å berøve A's barn i første ekteskap deres arverett etter loven.
Ankemotpartene har erklært motanke for så vidt byretten har kjent ektepakten av 5. juli 1941 gyldig. Byretten har formentlig lagt vekt på at denne ektepakt fastslår den oppgjørsordning med fullstendig felleseie som loven av 1937 åpner adgang til. Men ingen av ektefellene døde i tidsrommet 1941 frem til ektepakten av 6/5 1947, som betegnes som et tillegg til ektepakten av 1941. Dermed får den rettsstridige bestemmelsen om forskjellsbehandling av ektefellenes særeie i ektepakten av 1947 automatisk anvendelse også på ektepakten av 1941, som dermed også blir ugyldig.
De høyesterettsdommer som den ankende part har påberopt fra 1963 og 1971 ligger i faktisk henseende helt annerledes an enn i den foreliggende sak og er derfor uten betydning i denne sammenheng.
For øvrig henholder ankemotpartene seg til byrettens doms grunner.
Ankemotpartene protesterer mot de nye påstander som er fremsatt i den ankende parts påstandsskrift av 5. desember 1972. Dette gjelder påstandens punkt II siste ledd og punkt III 2. punktum om at de ektepakter som lagmannsretten eventuelt kjenner ugyldige, opprettholdes som testamenter.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
«1. Prinsipalt: Ektepakter mellom A og fru A, datert 5. juli 1941, 6. mai 1947, 10. november 1952, 14. september 1956, 15. november 1965 og 23. juni 1966 kjennes ugyldige og uforbindende for saksøkerne B, C og D.
2. Subsidiært: Som under 1, dog således at ektepakten av 5. juli 1941 kjennes gyldig.
Side:492
3. I begge tilfeller: B, C og D tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»
Under ankeforhandlingen som ble avholdt 4.-7. desember 1972, har den ankende part og de 3 ankemotparter møtt. Samtlige har gitt partsforklaring. Det har vært avhørt 4 vitner, hvorav 1 er nytt for lagmannsretten.
Det er fremlagt noen nye dokumenter, deriblant odelsovertakst av 26. juni 1972 vedkommende eiendommen «- - -» 1 X, fru A's testament av 5. juli 1941, A's testament av 6. mai 1947, fru A's testament av 14. september 1956, aksjebrev av 29. januar 1953 i - - - gt. 25, overenskomst av 23. oktober 1959 mellom fru A og G om fremleie av forretningslokalet i - - - gt. 25 og overenskomst av januar 1963 mellom fru A og - - - & Co. A/S om fremleie av sarame forretningslokale.
Dokumentasjonen under ankeforhandlingen fremgår av rettsboken.
Lagmannsretten bemerker:
Om sakens faktiske side foreligger det fyldigere opplysninger for lagmannsretten enn for byretten.
A var ansatt som direktør ved - - - fabrikk A/S, Oslo, til 1957. Han måtte da fratre mot sin vilje p.g.a. uoverensstemmelser med fabrikkens ledelse og fikk en mindre pensjon. Deretter arbeidet han i - - - lager A/S, Oslo. Selskapet hadde en aksjekapital på kr. 3.000,- som hans bror - - - eide. A fikk frie hender til å drive - - - lageret som sitt eget, selv om han ikke eide noe i selskapet. Dette hadde en del agenturer for tyske pianoer og de første årene under A's ledelse gikk selskapet ikke så verst. Men omsetningen sank raskt og for årene 1965-1969 var det intet overskudd til dekning av lønn til A. Han var da eneste funksjonær i - - - lager A/S og levde av kassakredittlån som han opptok i - - - banken mot pant i hans eiendom - - - vn. 45. Ved hans død var kassakredittlånet på kr. 249.000.
Det gikk sterkt inn på A at han måtte slutte ved - - - fabrikk A/S. De siste årene av sitt liv var han antagelig noe redusert.
Om de forskjellige eiendommer som er nevnt i de omtvistede ektepakter foreligger det følgende opplysninger:
Eiendommen «- - -» i Z er ikke avhendet og utgjør fremdeles en del av A's bo, som står under offentlig skifte ved Oslo skifterett.
Fru A har besørget elektrisk lys og parafinkamin innlagt i hytten siden A døde. Eiendommen er f.t. bortleid til fru A's bekjente. Høyesterettsadvokat Lützow Erlandsen, som skifteretten har oppnevnt som medhjelper i dødsboet, har arbeidet med planer om å utparsellere noen tomter for salg fra denne eiendom. Dette arbeid er ennå ikke avsluttet bl.a. fordi det er uvisst om en eventuell utparsellering vil kollidere med fjelloven.
Eiendommen «- - -» i X har A's yngste datter i første ekteskap, D (ankemotpart nr. 3) overtatt i 1972 ved odelsløsning for odelsovertakst kr. 55.000. Løsningssummen er innbetalt til boet. D bor nå på eiendommen.
Side:493
Eiendommen - - - vegen 45, Y, hvor ektefellene A bodde siden 1934, ble i 1971 solgt til skipsreder - - - for kr. 700.000. Ved salget var pantegjelden på eiendommen kr. 348.311. Høyesterettsadvokat Münter Rolfsen som formidlet salget, har som vitne opplyst at det var et særdeles fordelaktig salg for boet.
Dødsboet har fortsatt eierretten til et mindre skjær i nærheten av eiendommen på Y. Skjæret har etter det som er opplyst liten økonomisk verdi.
Forretningen - - - i - - - gt. 25 sluttet fru A å drive for flere år siden. Forretningslokalet har senere vært bortleid. Dette kommer retten tilbake til senere.
De samlede aktiva i boet medregnet innbo og løsøre utgjør ca. kr. 600.000. Herav har fru A forlodds fått utbetalt et beløp til innkjøp av aksjeleilighet i- - - gt. 25 B, Oslo.
Fru A's inntekter er f.t.:
Pensjon fra - - - fabrikk A/S kr. 2.500Pensjon fra Norske Folk » 2.500Nettoinntekt av forretningslokalet hvor - - - konfektforretning ble drevet » 5.400Enkepensjon av folketrygden ca. » 9.600Årsinntekt i alt ca. kr. 20.000
Datteren E bor hjemme hos moren og får utbetalt uføretrygd med kr. 812 pr. måned. Hun har ingen andre inntekter.
Som alt nevnt ble det opprettet ektepakt om fullstendig særeie mellom A og fru A før deres ekteskap i 1933.
Lagmannsretten er enig med byretten i at hver enkelt av de omtvistede ektepakter som ble opprettet i perioden 1941-1966 må behandles for seg når det gjelder spørsmålet om deres gyldighet.
5. juli 1941 ble det opprettet ektepakt mellom ektefellene A. Den ble satt opp av høyesterettsadvokat Arnold Schibbye og lyder slik:
«Undertegnede ektefeller fru A født xx.xx.1910 og undertegnede disponent A f. xx.xx.1893, begges bopel villa «- -», Y, i Aker, inngår herved følgende ektepakt:
Vi har i 1933 oprettet ektepakt hvorefter der skal være fullt særeie mellem oss. I den anledning bestemmes, at eiendommen i Z «- - -» av skyld m. 1 øre i - - - skal være fru A's særeie.
Vi bestemmer videre at når en av oss avgår ved døden skal det m.h.t. arv og skifte gjelde samme regler som om særeie ikke hadde vært oprettet.
Oslo den 5. juli 1941.
Fru A A
Undertegnede for anledningen spesielt tilkaldte vidner attesterer herved at fru A og A i vårt nærvær egenhendig har undertegnet nærværende ektepakt efterat den langsomt og tydelig var oplest for dem, samt at de ved anledningen var ved full sans og samling.
Arnold Schibbye - - -.»
Fru A har forklart at hun allerede før krigen hadde personlig
Side:494
tilknytning til «- - -» i Z. Således var det hun som førte tilsyn med byggearbeidene på eiendommen, som ble avsluttet i 1939. Etter at tyskerne hadde okkupert landet ga A uttrykk for ønsket om å overføre eiendommen til fru A p.g.a. den usikkerhet som fulgte med krigen og kamphandlingene. Men fru A tok ikke selv noe initiativ for å få eiendommen overført til sitt særeie.
Lagmannsretten er enig med byretten i at det her foreligger en gyldig ektepakt om overføring av «- - -» i Z til fru A's særeie. Retten finner videre at denne ektepakt ikke er falt bort ved etterfølgende ektepakter. Dette skal man senere komme tilbake til.
6. mai 1947 ble det opprettet en ny ektepakt mellom ektefellene A. Også denne ektepakt ble satt opp av høyesterettsadvokat Schibbye og lyder slik:
«Ektepakt.
Undertegnede ektefeller, fru A, født xx.xx.1910 og undertegnede, disponent A, født xx.xx.1893, felles bopel villa «- - -», Y, inngår herved følgende ektepakt i tillegg til våre tidligere ektepakter av 23/3-1933 og 5/7-1941:
Vi bestemmer herved at alt innbo og løsøre på hytten «- -» i Z, skal være fru A's særeie. Likeså skal alt annet løsøre og innbo som vi eier, med undtagelse av alt sølvtøy merket «C 1917» være fru A's særeie.
I vår ektepakt, datert 5/7-1941, har vi bestemt at når en av oss avgår ved døden, skal det med hensyn til arv og skifte gjelde samme regler som om særeie ikke hadde vært opprettet.
Vi bestemmer herved at hytten «- - -» i Z med innbo, samt alt annet innbo skal holdes utenfor denne bestemmelse, således at det ved vår død skal betraktes og behandles som fru A's særeie.
Oslo, den 6. mai 1947.
Fru A A
Undertegnede for anledningen spesielt tilkalte vitner som sammen har vært til stede, attesterer herved at disponent A og fru A i vårt nærvær egenhendig har undertegnet nærværende ektepakt etter at denne var langsomt og tydelig opplest for ektefellene og av dem vedtatt, samt at de ved anledningen var ved full sans og samling.
Oslo, den 6. mai 1947.
- - - Arnold Schibbye.»
Denne ektepakt betegner seg som et tillegg til ektepaktene av 1933 og 1941. Lagmannsretten finner at ektepakten av 1947 ikke var ment å tre i stedet for ektepakten av 1941 eller på annen måte var ment å oppheve denne. Men ektepakten av 1947 må forståes slik, at den var ment å supplere ektepakten av 1941 derved at den overførte alt innbo og løsøre på hytta «- - -» i Z til fru A's særeie samtidig med at alt annet løsøre og innbo som ektefellene eide, med unntak av alt sølvtøy merket «C 1917» (bryllupsgaver i A's første ekteskap), skulle være fru A's særeie.
Men samtidig inneholder siste ledd i ektepakten av 1947 en
Side:495
ny bestemmelse i forhold til ektepakten av 1941 om forskjellsbehandling av de 2 ektefellers særeie for det tilfelle at A dør først.
Lagmannsretten er enig med byretten i at denne bestemmelse i ektepakten av 1947 ikke er forenlig med ektefellelovens §26, annet ledd slik den lyder etter endringsloven av 1937. For så vidt viser man til Eidsivating lagmannsretts dom av 12. mars 1962 i sak nr. 356/1961 og til det byretten har uttalt om nevnte dom.
Etter dette blir ektepakten av 1947 å kjenne ugyldig i sin helhet. Det foreligger ingen rimelig grunn til å kjenne denne ektepakt delvis ugyldig, slik den ankende part har hevdet.
Den omstendighet at ektepakten av 1947 blir kjent ugyldig medfører imidlertid ikke at også ektepakten av 1941 samtidig blir ugyldig. Sistnevnte ektepakt blir fortsatt stående som en formelt og reelt gyldig livsdisposisjon.
10. november 1952 ble det opprettet ny ektepakt mellom ektefellene A. Den ble satt opp av høyesterettsadvokat Odd Stavnes og lyder slik:
«Ektepakt.
Undertegnede ektefeller fru A f. xx.xx.1910 og direktør A f. xx.xx.1893, bopel Villa «- - -», Y, inngår herved ektepakt som skal tre istedenfor tidligere opprettede ektepakter av 28/2-1933, 5/7-1941 og 6/5-1947.
Eiendommen «- - -» i Z, med innbo og løsøre er fru A's særeie. Det samme alt annet innbo og løsøre, herunder også sølvtøy merket «C 1917».
Alle eiendeler og verdier forøvrig er direktør A's særeie.
Avkastning av særeie skal være særeie.
Hvis fru A avgår ved døden først skal det med hensyn til arv og skifte gjelde samme regler som om særeie ikke hadde vært opprettet.
Hvis direktør A avgår ved døden først skal fru A's særeie fortsatt behandles som hennes særeie mens det med hensyn til arv og skifte av direktør A's særeie skal gjelde samme regler som om særeie ikke hadde vært opprettet.
Oslo, den 10. november 1952.
Fru A A
Undertegnede har etter anmodning som vidner overværet opprettelsen av denne ektepakt og bevidner at partene har vedkjent seg og undertegnet den, etter at det tydelig og langsomt var opplest for dem.
Oslo, den 10. november 1952.
- - - Odd Stavnes.»
Denne ektepakt skal ifølge sin ordlyd tre istedenfor tidligere opprettede ektepakter. Det vesentlige nye ved den er at også sølvtøyet fra A's første ekteskap merket «C 1917» skal være fru A's særeie. For øvrig inneholder også siste ledd i denne ektepakt bestemmelse om forskjellsbehandling av de 2 ektefellers særeie for det tilfelle at A dør først.
Lagmannsretten er enig med byretten i at også denne
Side:496
ektepakt er ugyldig p.g.a. nevnte bestemmelse om forskjellsbehandling av ektefellenes særeie.
14. september 1956 satte advokat Stavnes opp følgende tillegg til ektepakt mellom ektefellene A.
«Tillegg til ektepakt.
Undertegnede ektefeller fru A f. xx.xx.1910 og direktør A f. xx.xx.1893, bopel Villa «- - -», Y, bestemmer herved i tillegg til hva der er bestemt i vår ektepakt datert 10/11-1952:
- - - Konfektforretning i - -gt. 25 med varebeholdning, inventar etc. samt 1 aksje pålydende kr. 1.000.- i A/S - - -gt. 25 med tilknyttet leierett til - - - forretningslokale i - - -gt. 25 er fru A's særeie.
Avkastning av dette særeie skal være særeie.
Oslo, 14. september 1956.
A Fru A
direktør.
Undertegnede har etter anmodning som vitner overværet opprettelsen av denne ektepakt og bevitner at partene har vedkjent seg og undertegnet den, etter at den tydelig og langsomt var opplest for dem.
Oslo, 14. september 1956.
- - - Odd Stavnes.»
Det vesentlige nye i denne ektepakt er at - - - Konfektforretning med varebeholdning samt 1 aksje pålydende kr. 1.000 i - - -gt. 25 med tilknyttet leierett overførtes til fru A's særeie.
Ektepakten av 14. september 1956 betegner seg som tillegg til ektepakten av 10/11 1952. Lagmannsretten er for så vidt enig med byretten i at de 2 ektepakter må sees i sammenheng. Som nevnt av byretten mangler dog de 2 siste avsnitt i ektepakten av 1952 - om hvordan det skal forholdes under skifte ved ektefellenes død - i tilleggsektepakten av 1956. Denne har således ingen bestemmelse om forskjellsbehandling av de 2 ektefellers særeie.
Under ankeforhandlingen har fru A bl.a. forklart at A kom hjem en aften før jul i 1952 og sa han hadde kjøpt konfektforretningen - - - i - - -gt. 25 som julepresang til henne. Han ordnet finansieringen av kjøpet ved lån i - - -banken mot depositum av - - - -aksjer. Fru A fikk senere aksjen med tilknyttet leierett til forretningslokalet transportert til seg.
Fru A har periodevis ekspedert i forretningen bl.a. i julesesongene og under ekspeditrisenes sykdom. I en periode sto hun 5 måneder sammenhengende i forretningen p.g.a. mangel på ekspeditriser. Hun foresto selv innkjøp av varer til forretningen. A hadde betinget seg at - - - -produkter skulle ha fortrinnsrett ved reklame m.v. så lenge han var knyttet til - -. Men forretningen førte også varer fra andre sjokoladefabrikker.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at - - - konfektforretning har vært drevet av fru A som hennes personlige foretagende inntil driften ble mindre lønnsom. Senere har forretningslokalet vært fremleiet, først til G fra 1/11 1959 og
Side:497
siden 1. januar 1963 til kaffefirmaet - - - & Co. A/S. Begge fremleiekontrakter er undertegnet av fru A som fremleier. Hun får f.t. utbetalt kr. 5.400 årlig i nettogodtgjørelse for fremleien.
Lagmannsretten finner at fru A helt siden hennes mann kjøpte konfektforretningen - - - i 1952 har hatt disposisjonsretten over forretningen, som om den hadde vært hennes særeie hele tiden. Ektepakten av 14. september 1956 er for så vidt en bekreftelse i rettslig bindende form på et allerede dengang eksisterende rettsforhold mellom ektefellene.
Som alt nevnt inneholder ektepakten av 1956 ingen bestemmelse om skifte ved ektefellenes død svarende til de 2 siste avsnitt i ektepakten av 1952. Lagmannsretten er ikke enig med byretten i at de 2 nevnte avsnitt også må gjelde ektepakten av 1956.
Lagmannsretten kommer således til det resultat at tilleggsektepakten av 14. september 1956 er en gyldig livsdisposisjon om overføring av - - - konfektforretning med varebeholdning og inventar m.v. samt 1 aksje i - - -gt. 25 med tilhørende leierett til fru A's særeie.
15. november 1965 ble det opprettet en ny ektepakt mellom ektefellene A. Den ble satt opp på høyesterettsadvokat Münter Rolfsens kontor av daværende advokatfullmektig James Olsen (nå Joyce) og lyder slik:
«Ektepakt.
Undertegnede ektefeller, fru A, f. xx.xx.1910, og direktør A, f. xx.xx.1893, bopel: Villa «- - -», Y, inngår herved ektepakt som skal tre istedenfor tidligere opprettede ektepakter av 28/2 1933, 5/7 1941, 6/5 1947 og 10/11 1952, samt tillegg til ektepakt av 14/9 1956.
Eiendommen «- - -» i Z, med innbo og løsøre, samt eiendommen - - - i X, med innbo og løsøre er fru A's særeie.
Det samme gjelder - - - Konfektforretning i - - -gt. 25 med varebeholdning, inventar etc., samt 1 aksje pålydende kr. 1.000.- i A/S - - gt. 25 med tilknyttet leierett til - - -'s forretningslokale i - - -gt. 25.
Videre er alt annet innbo og løsøre, herunder også sølvtøy merket «C 1917» fru A's særeie.
Alle eiendeler og verdier forøvrig er direktør A's særeie.
Avkastning av særeie skal være særeie.
Hvis direktør A avgår ved døden først, skal fru A's særeie fortsatt behandles som hennes særeie, mens det med hensyn til arv og skifte av direktør A's særeie skal gjelde samme regler som om særeie ikke hadde vært opprettet.
Oslo, den 15. november 1965.
Uleselig (A?) Fru A.
Undertegnede har efter anmodning som vidner samtidig overværet opprettelsen av denne ektepakt, og bevidner at partene har vedkjent seg og undertegnet den efter at den tydelig og langsomt var opplest for dem.
Oslo, den 15. november 1965.
Jarnes Olsen. - - -.»
Side:498
Også denne ektepakt skal ifølge sin ordlyd tre istedenfor tidligere opprettede ektepakter. Det vesentlige nye ved den er at eiendommen «- - -» i X med innbo og løsøre skal være fru A's særeie. Også denne ektepakt inneholder i siste ledd bestemmelse om forskjellsbehandling av de 2 ektefellers særeie for tilfelle av at A dør først.
Lagmannsretten er enig med byretten i at også denne ektepakt er ugyldig p.g.a. nevnte bestemmelse om forskjellsbehandling av ektefellenes særeie og tiltrer for så vidt byrettens begrunnelse.
Den siste ektepakt som ankesaken gjelder ble opprettet 23. juni 1966. Den ble satt opp av høyesterettsadvokat Münter Rolfsen personlig og lyder slik:
«Ektepakt.
Undertegnede direktør A, f. xx.xx.1893, bopel: Villa «- - -», Y, forærer herved til min hustru, A, f. xx.xx.1910, min eiendom, - - - veien 45, Y.
Eiendommen skal være min hustrus særeie.
Denne ektepakt kommer i tillegg til ektepakt, datert 15/11 1965, tinglyst 25/11 1965 ved Oslo Byskriverembede, Personregistret (dagbok nr. 20547).
Vilkårene for gaven er følgende:
1. Fru A har en eiers rådighet over eiendommen.
2. Hvis fru A dør før meg, er det en forutsetning at eiendommen av hennes bo tilbakeskjøtes til meg.
Min hustru forplikter seg til å opprette et testamente som bestemmer dette.
Oslo, den 23. juni 1966.
A. Fru A.
Undertegnede har efter anmodning som vitner samtidig overvært opprettelsen av denne ektepakt, og bevitner at partene har vedkjent seg og undertegnet den efter at den langsomt og tydelig var opplest for dem.
Oslo, den 23. juni 1966.
- - - Wilhelm Münter Rolfsen.»
Under ankeforhandlingen har det vært sterkt presisert av fru A's prosessfullmektig, at ektepaktene av 1965 og 1966 må sees på bakgrunn av A's anstrengte økonomi og at hovedformålet med ektepaktene var å sikre fru A mot mannens kreditorer.
Det er på det rene at A's inntekter var sterkt redusert da disse 2 ektepakter ble opprettet. Formelt var han ansatt i - - - lager A/S. Men firmaets omsetning var minimal og A var dets eneste funksjonær. Han hadde ingen lønn og levet av lån som han trakk på sin kassakredittkonto i - - - banken. Ved hans død i 1969 var gjelden til - - -banken steget til kr. 249.000. Selv om man legger til grunn at kr. 700.000 var en meget fordelaktig salgssum for eiendommen på Y i 1971 er det allikevel på det rene at eiendommen representerte en meget god pantesikkerhet for A's kassakredittlån da ektepaktene ble opprettet i 1965 og 1966. Noen rimelig grunn til å regne med pågang fra kreditorene var det derfor ikke.
Side:499
Ektepaktene av 1965 og 1966 innebar ingen økonomisk realitet for ektefellene A. Ektepakten av 1965 om overføring av eiendommen «- - -» i X til fru A's særeie ble tinglyst ved personregisteret i Oslo samme år. Derimot ble den ikke tinglyst i X før i 1969.
Overdragelsene av de faste eiendommer som er nevnt i ektepaktene av 1965 og 1966 var hverken for A eller for hans hustru ment å innebære noen realitet ut over det å sikre fru A etter mannens død. Ektepaktene var således disposisjoner med døden for øye og de ville økonomisk gå ut over hans livsarvinger i første ekteskap i vesentlig grad.
Lagmannsretten finner - alle forhold tatt i betraktning - det åpenbart urimelig å opprettholde nevnte ektepakter, som ville medføre meget betydelige fordeler for hustruen uten samtidig å ha noen fornuftig økonomisk mening for mannen. Etter dette blir både ektepakten av 15. november 1965 og ektepakten av 23. juni 1966 å kjenne ugyldige i sin helhet. Som tidligere nevnt er ektepakten av 1965 også ugyldig p.g.a. forskjellsbehandlingen av ektefellenes særeier.
Den foreliggende sak står på flere måter i en annen stilling enn de høyesterettsdommer den ankende part har henvist til i Nordisk Domssamling 1963 288 og i Rt-1971-300.
Lagmannsretten finner etter dette at ektepaktene av 5. juli 1941 og av 14. september 1956 må kjennes gyldige.
Videre blir ektepaktene av 6. mai 1947, 10. november 1952, 15. november 1965 og 23. juni 1966 å kjenne ugyldige i sin helhet.
Lagmannsretten finner ikke å kunne ta til følge den ankende parts subsidiære påstand om at de ektepakter som kjennes ugyldige, opprettholdes som testamenter. Ankemotpartene har protestert mot denne utvidelse av påstanden og retten finner at ankemotpartene har hatt rimelig grunn til å nekte samtykke, jfr. tvistemålslovens §367. Det samme gjelder påstandens punkt II siste ledd om at A's dødsbo skiftes som felleseiebo, jfr. ektepakt av 10. november 1952. Retten er oppmerksom på at den ankende part i ankeerklæringen av 9. august 1971 hadde nedlagt subsidiær påstand om at A's dødsbo skiftes som felleseiebo under henvisning til ektepakt av 5. juli 1941. Denne påstand er imidlertid ikke opprettholdt under ankebehandlingen. I stedet er det fremsatt ny påstand om at A's dødsbo skiftes som felleseiebo under henvisning til ektepakt av 10. november 1952. Lagmannsretten - som for øvrig har kjent sistnevnte ektepakt ugyldig i sin helhet - finner at ankemotpartene har rimelig grunn til å motsette seg denne nye påstand, som først ble fremsatt nest siste dag under ankeforhandlingen.
Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Da anken bare delvis har ført frem bør hver part bære sine omkostninger også for lagmannsrett, jfr. tvistemålslovens §174, 1. ledd sammenholdt med §180 annet ledd.
Side:500
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Ektepakter mellom A og fru A datert 6. mai 1947, 10. november 1952, 15. november 1965 og 23. juni 1966 kjennes alle ugyldige og uforbindende for B, C og D.
Ektepakter mellom A og fru A datert 5. juli 1941 og 14. september 1956 kjennes gyldig i sin helhet.
2. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.
Av byrettens dom (dommer Ove Kreiner Nielsen):
Direktør A, født xx.xx.1893, avgikk ved døden xx.xx.1969. Han hadde i første ekteskap 3 livsarvinger, som alle er i live. Deres navn er B, født xx.xx.1918, C, født xx.xx.1920, og D, født xx.xx.1923. De tre er saksøkere i nærværende sak.
A's hustru i første ekteskap døde i 1932, og det ble samme år skiftet etter henne. Han inngikk så nytt ekteskap i 1933 med fru A, født - - -, saksøkte i nærværende sak. I dette ekteskap er det 2 barn, E født 1934 og F født 1940. Disse to barn er begge i live. A's tre barn i første ekteskap har begjært offentlig skifte av hans bo, og dette bo er nå under behandling ved Oslo skifterett.
Forut for A's og saksøktes ekteskap ble det 24. februar 1933 opprettet ektepakt mellom dem. Under ekteskapet er det deretter opprettet 6 ektepakter mellom dem i årene 1941 til 1966. De syv ektepaktene har følgende ordlyd idet det bemerkes at påskriftene etter partenes underskrifter vedrørende formalia ikke tas med, det har fra partenes side ikke vært noe å bemerke for så vidt disse angår.
«Ektepakt.
Undertegnede frøken - - - og Disponent A, som akter å inngå ekteskap med hinannen, bestemmer herved at ekteskapet ikke skal lede til noe formuesfellesskap mellom oss. Hver av oss skal som særeie beholde hvad vi nu eier eller senere måtte erhverve ved arv, gave eller på hvilkensomhelst annen måte.
Oslo, den 24. februar 1933.
- - - (sign.) A (sign.)»
«Ektepakt.
Undertegnede ektefeller fru A født xx.xx.1910 og undertegnede disponent A f. xx.xx.1893, begge bopel villa «- - -», Y i Aker, inngår herved følgende ektepakt:
Vi har i 1933 opprettet ektepakt hvorefter der skal være fullt særeie mellom oss. I den anledning bestemmes, at eiendommen «- - -» av skyld m. 1 øre i Z skal være fru A's særeie.
Vi bestemmer videre at når en av oss avgår ved døden skal det m.h.t. arv og skifte gjelde samme regler som om særeie ikke hadde vært opprettet.
Oslo den 5. juli 1941.
Fru A (sign.) A (sign.)»
«Ektepakt.
Undertegnede ektefeller, fru A, født xx.xx.1910 og undertegnede disponent A, født xx.xx.1893, felles bopel villa «- - -», Y i Aker, inngår
Side:501
herved følgende ektepakt i tillegg til våre tidligere ektepakter av 24/3-1933 og 5/7-1941:
Vi bestemmer herved at alt innbo og løsøre på hytten «- - -» gnr. 75, bnr. 5 i Z, skal være fru A's særeie. Likeså skal alt annet løsøre og innbo som vi eier, med undtagelse av alt sølvtøy merket «C 1917» være fru A's særeie.
I vår ektepakt, datert 5/7-1941, har vi bestemt, at når en av oss avgår ved døden, skal det med hensyn til arv og skifte gjelde samme regler som om særeie ikke hadde vært opprettet.
Vi bestemmer herved at hytten «- - -» gnr. 75, bnr. 5 i Z med innbo, samt alt annet innbo skal holdes utenfor denne bestemmelse, således at det ved vår død skal betraktes og behandles som fru A's særeie.
Oslo, den 6. mai 1947.
Fru A A»
«Ektepakt.
Undertegnede ektefeller fru A f. xx.xx.1910 og direktør A f. xx.xx.1893, bopel Villa «- - -», Y, inngår herved ektepakt som skal tre istedenfor tidligere opprettede ektepakter av 28/2-1933, 5/7-1941 og 6/5-1947.
Eiendommen «- - -», gnr. 75 bnr. 5 i Z, med innbo og løsøre er fru A's særeie. Det samme gjelder alt annet innbo og løsøre, herunder også sølvtøy merket «C 1917».
Alle eiendeler og verdier forøvrig er direktør A's særeie.
Avkastning av særeie skal være særeie.
Hvis fru A avgår ved døden først skal det med hensyn til arv og skifte gjelde samme regler som om særeie ikke hadde vært opprettet.
Hvis direktør A avgår ved døden først skal fru A's særeie fortsatt behandles som hennes særeie mens det med hensyn til arv og skifte av av direktør A's særeie skal gjelde samme regler som om særeie ikke hadde vært opprettet.
Oslo, den 10. november 1952.
Fru A (s) A (5)»
«Tillegg til ektepakt.
Undertegnede ektefeller fru A f. xx.xx.1910 og direktør A f. xx.xx.1893, bopel Villa «- - -», Y, bestemmer herved i tillegg til hva der er bestemt i vår ektepakt datert 10/11-1952:
- - - Konfektforretning i - - - gt 25 med varebeholdning, inventar etc., samt 1 aksje pålydende kr. 1.000,- i A/S - - - gt. 25 med tilknyttet leierett til «- - -» forretningslokale i - - - gt. 25 er fru A's særeie.
Avkastning av dette særeie skal være særeie.
Oslo 14. september 1956.
A (s) Fru A (s)»
direktør
«Ektepakt.
Undertegnede ektefeller, fru A, f. xx.xx.1910 og direktør A, f. xx.xx.1893, bopel: villa «- - -», Y, inngår herved ektepakt som skal tre istedenfor tidligere opprettede ektepakter av 28/2 1933, 5/7 1941, 6/5 1947 og 10/11 1952, samt tillegg til ektepakt av 14/9 1956.
Eiendommen «- - -», gnr. 75, bnr. 5 i Z, med innbo og løsøre,
Side:502
samt eiendommen «- - -», gnr. 80, bnr. 1 i X, med innbo og løsøre er fru A's særeie.
Det samme gjelder - - - Konfektforretning i - - - gt. 25 med varebeholdning, inventar etc., samt i aksje pålydende kr. 1.000.- i A/S - - - gt. 25, med tilknyttet leierett til «- - -»'s forretningslokale i - - - gt. 25.
Videre er alt annet innbo og løsøre, herunder også sølvtøy merket «C 1917» fru A's særeie.
Alle eiendeler og verdier forøvrig er direktør A's særeie.
Avkastning av særeie skal være særeie.
Hvis direktør A avgår ved døden først, skal fru A's særeie fortsatt behandles som hennes særeie, mens det med hensyn til arv og skifte av direktør A's særeie skal gjelde samme regler som om særeie ikke hadde vært opprettet.
Oslo, den 15. november 1965.
Uleselig fru A»
«Ektepakt.
Undertegnede direktør A, f. xx.xx.1393, bopel: Villa «- - -», y, forærer herved til min hustru, fru A, f. xx.xx.1910, min eiendom gnr. 2 bnr. 29 og 507, - - - veien 45, Y.
Eiendommen skal være min hustrus særeie.
Denne ektepakt kommer i tillegg til ektepakt, datert 15/1 1965, tinglyst 25/11 1965 ved Oslo Byskriverembede, Personregistret (dagbok nr. 20547).
Vilkårene for gaven er følgende:
1. Fru A har en eiers rådighet over eiendommen.
2. Hvis fru A dør før meg, er det en forutsetning at eiendommen av hennes bo tilbakeskjøtes til meg. Min hustru forplikter seg til å opprette et testamente som bestemmer dette.
Oslo, den 23. juni 1966.
A Fru A»
Det er i saken også fremlagt noen testamenter satt opp av A og av saksøkte under deres ekteskap, men retten finner det ikke nødvendig her å innta eller å komme nærmere inn på disse.
Angående A's økonomiske stilling er det opplyst at hans økonomi var god, til dels meget god, frem til 1957. Deretter gikk det jevnt tilbake med økonomien, slik at han de senere år av sitt liv måtte være noe forsiktig for så vidt. Hans bos økonomiske stilling er uklar, blant annet på grunn av nærværende sak. Noen likningsmessig oversikt over A's formues- og inntektsforhold for så vidt angår de år ektepaktene i nærværende sak vedrører foreligger ikke for retten.
Om A's helsemessige tilstand i årene frem mot hans død foreligger for retten en udatert legeerklæring satt opp av Dr. med. Otto Jervell. Erklæringen har følgende innhold:
«Jeg har vært huslege hos avdøde A med familie i over 40 år.
Direktør A var stort sett frisk inntil han i 1963 fikk symptomer på en urinveisinfeksjon. For denne sykdom fikk han leder-mycin. Efter få dagers bruk kom det blod i avføringen og han ble innlagt i Lovisenberg sykehus (16/2-13/3 1963). Ved røntgenundersøkelsen fantes intet sår.
I mai 1963 begynte han å få lette brystsmerter (angina pectoris).
Side:503
Dette plaget ham imidlertid ikke særlig meget. Han brukte bare sjelden nitroglycerin, det vanlige middel ved denne lidelse. Han har heller ikke vært sykehusbehandlet for denne sykdom. I 1967 ble han operert for prostata. I 1969 fikk han en forbigående lammelse som følge av «hjerneslag».»
De tre livsarvingene i A's første ekteskap hevder at 6 av de foran omhandlede ektepakter, de som er satt opp i årene 1941 til 1966 må kjennes ugyldig og uforbindende. Fru A har bestridt dette, hvoretter de tre livsarvingene har reist nærværende sak ved stevning datert 11. mars 1970. - - -
Retten skal bemerke:
Det spørsmålet nærværende sak gjelder hvorvidt alle eller noen av de foran omhandlede ektepakter opprettet i årene 1941 til 1966 må anses ugyldige og i så fall helt ut eller bare delvis.
I betraktning av at det dreier seg om ektepakter opprettet på forskjellige tidspunkter gjennom en rekke år, og med delvis forskjelligartet innhold, finner retten det nødvendig å vurdere hver enkelt ektepakt for seg i relasjon til ugyldighetsspørsmålet. Det blir her spørsmål om de enkelte ektepaktene etter sitt innhold og etter forholdene forøvrig må anses som og må godtas som reelle ektepakter - livsdisposisjoner.
I forbindelse med sin avgjørelse finner retten å måtte ta i betraktning A's økonomiske situasjon og hans helsemessige tilstand i det aktuelle tidsrom, og retten viser for så vidt disse forhold angår til det den foran har fremholdt.
For så vidt angår de enkelte ektepakter vil retten bemerke:
Ektepakten av 23. juni 1966.
A overdrar her (forærer) boligeiendommen på Y til sin hustru som hennes særeie. Det er ikke satt noen tidsutsettelse på overdragelsen, men ektepakten inneholder en bestemmelse om at hvis hustruen dør før A, er det en forutsetning at eiendommen av hennes bo tilbakeskjøtes til ham. Ifølge ektepakten skal hustruen forplikte seg til å opprette et testamente som bestemmer tilbakeføring, og fotokopi av testamente datert 23. juni 1966 fra fru A vedrørende dette spørsmål er fremlagt i retten. Selv om overdragelsen av eiendommen som fremholdt gjelder straks finner retten også under henvisning til A's alder og vel noe helsemessige svekkelse, at overdragelsen hverken for giveren eller mottageren innebar eller var ment å innebære noen realitet ut over at den skulle sikre mottageren etter giverens død, hvilket ville økonomisk gå ut over livsarvingene. Retten finner at ektepakten må anses som en disposisjon med døden for øye, en dødsdisposisjon, og den finner at ektepakten må kjennes ugyldig og uforbindende for saksøkerne. Det henvises for så vidt til Rt-1961-935.
Ektepakten av 15. november 1965.
Det dreier seg her om en ektepakt av temmelig vanlig innhold, med opprettelse av særeie, frem til siste avsnitt. Etter dette avsnitt skal imidlertid hvis A avgår ved døden først fru A's særeie fortsatt behandles som hennes særeie, mens det med hensyn til arv og skifte av A's særeie skal gjelde samme regler som om særeie ikke hadde vært opprettet. Hjemmelen for tilbakeføring av særeie til felleseie ved den ene ektefelles død finnes i formuesforholdlovens §26 annet og tredje ledd,
Side:504
slik den lyder etter endring i 1937. Når det gjelder spørsmålet om adgangen til å tilbakeføre til felleseie bare den ene ektefelles særeie, viser retten til Eidsivating Lagmannsretts dom av 12. mars 1962, jfr. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 11. juli 1962 hvor anke ble nektet fremmet til Høyesterett. Lagmannsretten uttaler i denne dom blant annet:
«Forarbeidene til endringsloven av 1937 viser tydelig at det er «alt eller intet»-prinsippet som ligger til grunn for tilføyelsen i ektefellelovens §26, jfr. Ot.prp. nr. 14 - 1937 12-13, hvor det vedrørende faren for sammenblanding av felleseie og særeie anføres: «Den eneste måte hvorpå man kan undgå disse vanskeligheter er at man når en av ektefellene dør, behandler ektefellenes samlede formue - altså også gjenlevendes særeie - i skifte- og arverettslig henseende som om alt hadde vært felleseie.» Selv om uttrykksmåten i §26 annet ledd, muligens er forenlig med at bare den ene av ektefellenes, in casu - - - særeie skal behandles som felleseie, er det på den annen side uomtvistelig at lovbestemmelsen gir full dekning for det som etter forarbeidene har vært meningen med den, og da må det være riktigst å legge til grunn den forståelse av paragrafen som er i samsvar med motivene, særlig i betraktning av at den av - - - hevde de oppfatning ville kunne medføre store og helt uhjemlede inngrep i arvingenes pliktdelsrett. At det kan ha vært meningen å ville gi slik adgang er lite tenkelig, bl.a. sett på bakgrunn av at motivene til de samtidig foretatte endringer i arveloven (behandlet i samme Ot.prp.) ikke med et ord nevner en sådan eventualitet. Man er enig med ankemotpartene i at §26 som en unntaksbestemmelse må fortolkes innskrenkende og ikke gis anvendelse i andre forhold enn dem som den er direkte myntet på. Den omstendighet at det var adgang for ektefellene til med virkning for dem mens begge levde, å etablere felleseie for den av - - -, innbragte formue og særeie for fruens innbragte midler og på den måten oppnå samme resultat som tilsiktet ved tilleggsektepakten, kan ikke skjønnes å være av betydning for avgjørelsen av det spørsmål tvisten gjelder. At det muligens var reelt grunnlag for å bevare - - - særeie i hans levende live, spiller heller ingen rolle i denne forbindelse.»
Retten viser til det Lagmannsretten uttaler, og den slutter seg for så vidt til dette. Bestemmelsen i ektepaktens siste avsnitt, også sammenholdt med A's alder og helsetilstand og med omfanget i det særeie som overføres til hustruen, gjør at retten finner at ektepakten må anses som en dødsdisposisjon, og den finner at ektepakten må kjennes ugyldig og uforbindende for saksøkerne. Retten vil bemerke at saksøkte har fremholdt at om bestemmelsen i siste avsnitt i ektepakten skulle bli kjent ugyldig, må dette føre til en partiell ugyldighet slik at resten blir stående gyldig. Retten finner imidlertid ikke å kunne godta dette, idet ektepakten må anses som et hele, og bestemmelsene i den øvrige del må anses fattet i samhold med det som bestemmes i siste ledd.
Ektepakten av 10. november 1952 og tillegg til ekte pakt av 14/9-1956.
Retten finner at ektepakten av 10. november 1952 og tillegg til ektepakt av 14. september 1956 må sees i sammenheng. Dette fordi dokumentet av 14. september 1956 selv betegner seg som tillegg til ektepakt, og da som tillegg til ektepakt av 10. november 1952. Ser man på disse
Side:505
dokumenter er tillegget til ektepakten for så vidt av samme type, idet den dog mangler de to siste avsnitt i dokumentet av 10. november 1952. Retten finner at også disse to avsnitt må gjelde dokumentet av 14. september 1956. Når det gjelder spørsmålet om gyldigheten av ektepakten og tillegget til ektepakten viser retten til det som er uttalt vedrørende ektepakten av 15. november 1965. Også ektepakten av 10. november 1952 har en forskjellbehandling av de to ektefellers særeie for det tilfelle A avgår ved døden først. Denne forskjellbehandling gjør etter rettens mening ut fra samme prinsipp som fremholdt vedrørende ektepakten av 15. november 1965 at ektepakten og tillegget til ektepakten må anses ugytdige og uforbindende for saksøkerne. Selv om A's alder og helsemessige tilstand her ikke kommer inn på samme måte, finner retten at dokumentene likevel på grunn av innholdet i siste avsnitt i ektepakten av 10. november 1952 og omfanget i det særeie som overføres til hustruen må anses som en dødsdisposisjon.
Ektepakten av 6. mai 1947.
Når det gjelder denne ektepakt viser retten til det som er fremholdt vedrørende ektepaktene av 10. november 1952 og 15. november 1965. Også ektepakten av 6. mai 1947 har en forskjellbehandling i siste avsnitt, og ut fra samme prinsipp og på samme grunnlag som vedrørende ektepakten av 10. november 1952 finner retten at ektepakten må anses ugyldig og uforbindende for saksøkerne.
Ektepakten av 5. juli 1941.
Denne ektepakt finner retten er formelt og reelt gyldig. Det har fra saksøkernes side vært hevdet at denne ektepakt henger uløselig sammen med ektepakten av 1947, og at ektepakten av 1941 må falle bort på grunn av innholdet i ektepakten av 1947 hvis denne siste faller bort. Det har videre vært fremholdt at det ønske som er uttrykt i ektepakten av 5. juli 1941 senere er endret ved opprettelsen av de senere ektepakter, og at det kan da ikke være riktig at en ektepakt som ikke gir uttrykk for partenes senere uttalte ønsker skal bli stående. Retten er klar over dette problem. Retten er imidlertid blitt stående ved at ektepakten av 5. juli 1941 må kjennes gyldig i sin helhet. Grunnlag for noen annen rettslig løsning finner retten ikke foreligger. - - -