RG-1973-588

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1973-02-09
Publisert:	RG-1973-588
Stikkord:	Erstatningsutmåling ved personskade
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 9. februar 1973 i ankesak nr. 256/1972
Parter:	Hans Johan Haugen v/verge Arne Haugen (advokat Jørgen Fr. Moen) mot Samtrygd (advokat Jan Paus).
Forfatter:	Lagmann Hans Fagereng, lagdommer Erling Slyngstad, kst. lagdommer Otter Broberg
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsikringsavtaleloven (1930) §25, Bilansvarslova (1961), Veitrafikkloven (1965) §17

Hans Johan Haugen, født xx.xx.1957, var 4. mars 1970 utsatt for en ulykke. Under lek bak en traktor med påmontert snøfreser fikk han revet av høyre arm. Traktoren tilhørte Ole B. Grønlund, Løken i Høland. Traktoren ble ved anledningen kjørt av Ole Grønlunds sønn Thor Grønlund, født xx.xx.1957.

Traktoren var forsikret i Samtrygd norsk gjensidig forsikringsforening ved en såkalt traktorforsikring. Denne omfattet foruten vanlig trafikkansvar etter bilansvarsloven, også «ulykkesskade på personer som befinner seg på eller utenfor traktoren når traktoren eller tilkoblet redskap er direkte årsak til skaden». I henhold til ulykkesforsikringen fikk Hans Johan Haugen utbetalt kr. 75.000,- av Samtrygd.

Hans Johan Haugen v/faren Arne Haugen som verge anla ved stevning av 4. oktober 1971 sak mot Samtrygd med krav om erstatning for tap i fremtidig erverv med kr. 200.000,-. Nes herredsrett avsa 18. februar 1972 dom med denne domsslutning:

«Samtrygd dømmes til å betale til Hans Johan Haugen 75.000,- - syttifemtusen - kroner med 6 - seks - prosent rente fra forliksklagens forkynnelse.

Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.»

Side:589

Når det gjelder saksforholdet vises til herredsrettens domsgrunner. Det fremgår at saksomkostninger ikke ble tilkjent.

Hans Johan Haugen v/verge har påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Han har ved Justisdepartementets bevilling av 14. juni 1972 fått fri sakførsel med fritak for rettsgebyrer og har ved den oppnevnte prosessfullmektig, advokat Jørgen Fr. Moen, nedlagt denne påstand:

«Samtrygd dømmes til å betale Hans Johan Haugen kr. 200.000,- med 6 % rente fra forliksklagens forkynnelse samt saksomkostninger til det offentlige for begge retter.»

Samtrygd har erklært aksessorisk motanke og har nedlagt denne påstand:

«Samtrygd frifinnes.»

Hans Johan Haugen har gjort gjeldende: Herredsretten har tatt feil når den har redusert erstatningen på grunnlag av at skadelidte har medvirket til skaden. Han bestrider at han har utvist uaktsomhet. Retten har stilt for strenge krav til en 12 års gutt. Det er ikke lagt tilstrekkelig vekt på hans alder og manglende modenhet. Det må også tas hensyn til at ulykken inntraff mens han var opptatt av lek sammen med jevnaldrende kamerater. Det er en kjensgjerning at barn, ikke minst gutter, under slike forhold lett blir så ivrige at de ikke kan vurdere en faresituasjon. Etter bilansvarslovens §7 og dens forarbeider er det avgjørende om det subjektivt er noe å legge skadelidte til last. Det bestrides at det er grunnlag for dette. Hans Johan har ikke oppfattet situasjonen og de farer som den frembød. Og selv om man skulle finne at han har vist «aktløyse» er det i ethvert fall så lite å legge ham til last at det ikke er grunn til å la det influere på fastsettelsen av erstatningen. Skadelidtes uaktsomhet må også vurderes i forhold til den ansvarlige, traktoreieren. Denne må alvorlig bebreides at han har latt sin 12 årige sønn kjøre en traktor med påmontert snøfreser inne på gårdsplassen og deretter ikke har forhindret ham i å kjøre traktoren på veien hvor ulykken fant sted. Ole Grønlunds uaktsomhet er så vidt betydelig at den må konsumere eventuell mangel på aktsomhet fra skadelidtes side.

Hans Johan Haugen hevder videre at hans tap i fremtidig inntekt er betydelig større enn de kr. 100.000 som herredsretten har lagt til grunn. Det er ikke tatt tilstrekkelig hensyn til at han er tilføyd en varig skade som har medført en medisinsk invaliditet på 70 prosent. Tapet av høyre arm medfører en radikal begrensning av hans ervervsmuligheter. Han må anses helt utelukket fra alle de yrker hvor man i utpreget grad har bruk for begge armer håndverk, bygnings- og anleggsarbeid. Han vil i virkeligheten også være avskåret fra de fleste serviceyrker, også kontorjobber hvor det som regel kreves ferdighet i maskinskrivning, maskinbokføring o.l. Etter de opplysninger som foreligger fra skoler og lærer kan man ikke regne med at han har særlige muligheter når det gjelder yrker som krever mer teoretisk utdannelse. Skadelidte vil være henvist til enklere former for servicevirksomhet f.eks. vakt, bud og resepsjonsarbeid, yrker

Side:590

som tradisjonelt hører til de lavtlønnede. Han er ellers en kvikk gutt som under dagens arbeidsforhold forholdsvis hurtig ville ha kunnet komme opp i en inntekt av 40-50.000 kroner pr. år. Han regner med et årlig tap på minst kr. 15.000, som kapitalisert etter R.T.V.'s vanlige tabeller, bringer hans samlede tap opp i ca. kr. 300.000. Han erkjenner at det skattemessig og likviditetsmessig sett er en fordel med en samlet erstatningsutbetaling. Han erkjenner også at det må tas et visst hensyn til utbetalingen under ulykkesforsikringen, selv om det ikke kan legges altfor stor vekt på dette forhold, som er av noe tilfeldig karakter. Muligheten for ytelser fra folketrygden må man stort sett bort fra. Det er langt fra sikkert at folketrygden vil komme inn med noen attføringsstønad i dette tilfelle.

Hans Johan Haugen har i ankeerklæringen som en egen post krevd erstatning for utlegg til juridisk assistanse før stevningen til herredsretten. Det anføres i ankeerklæringen:

«Den ankende part hadde bevilling til fri sakførsel. Saksomkostningsbeløpet omfatter imidlertid omkostninger til juridisk assistanse før stevningen, omkostninger som ikke dekkes av bevilling til fri sakførsel. Omkostningene som utgjør kr. 1.500.- påløp i forbindelse med befaring sammen med ankemotparten og forhandlinger for om mulig å komme frem til en minnelig ordning.»

Samtrygd har gjort gjeldende: Herredsretten har lagt for liten vekt på den uaktsomhet som skadelidte har utvist. Han har - selv alderen tatt i betraktning - utvist en ganske massiv uaktsomhet. Han var en alminnelig velutviklet og moden gutt og måtte vært klar over at det er meget farlig å henge på en traktor med snøfreser i gang. Selv om han kanskje ikke har vært fullt klar over virkemåten måtte han forstå at en snøfreser er en farlig innretning. Det innskjerpes både i skole og i massemedia og på annen måte at det er farlig å henge på biler og andre motorkjøretøyer. Det kan ikke unnskylde ham at ulykken fant sted under lek sammen med kamerater og at gutter ofte har en tilbøyelighet til å oppsøke faren. Det er ikke noe vesentlig å bebreide traktoreieren. Det må være ganske likegyldig om han lot sønnen kjøre traktoren på gårdsplassen. Sønnen kjørte ut på veien på egen hånd og uten tillatelse av faren, som gjorde hva han kunne for å stoppe ham. På Thor Grønlunds kjøring av traktoren er det ikke noe å si. Det er mulig at skadelidte og de andre barna ikke har hatt samme respekt overfor Thor som overfor faren, og at de ville vært mer tilbakeholdende om denne hadde kjørt selv. Men dette innebærer ikke noen uaktsomhet fra Grønlunds side, selv om det kan være et unnskyldende moment for skadelidte. Etter den rettspraksis som foreligger må Hans Johans forhold nødvendigvis få betydning for hans krav - det må føre til at erstatningen reduseres eller faller bort. Herredsretten har lagt for liten vekt på den uaktsomhet som er utvist av skadelidte.

Samtrygd hevder videre at herredsrettens tapsberegning er

Side:591

for høy. Man må legge til grunn at Hans Johan vil kunne skaffe seg en normal arbeidsinntekt. Det er vel så at man etter de opplysninger som foreligger må regne med at han ikke vil ha legning for de mer akademisk pregede yrker. Han vil også være handikappet når det gjelder håndverk og beslektede yrker. Etter hensiktsmessig utdannelse og omskolering vil han imidlertid fortsatt ha mulighet for å fylle en mengde andre stillinger. Det er i virkeligheten ikke grunn til å tro at han ville hatt vesentlig bedre muligheter før ulykken. Det han mister er bare sjansen til visse bedre betalte jobber. Et tap kr. 15.000 pr. år er derfor altfor høyt ansatt. Man kan ikke regne med større tap enn kr. 5.000 pr. år. Det er ingen grunn til å tro at tapet av armen vil virke inn på hans arbeids- og tiltakslyst. Han har hittil vist meget god tilpasning til den nye situasjon. Det må tas hensyn til at R.T.V. vil yte bidrag til attføring, det vil i dette tilfelle si en passende opplæring og skolering. Videre må tas hensyn til at han har fått utbetalt kr. 75.000 under ulykkesforsikringen. Samtrygd påpeker i denne forbindelse den nære sammenheng mellom ulykkesforsikringen og trafikkforsikringen. Endelig må tas hensyn til de skattemessige og likviditetsmessige fordeler ved en engangsutbetaling.

Under ankeforhandlingen har Hans Johan Haugen og hans far Arne Haugen gitt partsforklaring. Det er avhørt tre vitner: Lærer Nils Olav Sundmark, Nils Grønlund og dosent Berit Ås (sistnevnte er ny for lagmannsretten). Lagmannsretten har foretatt befaring av ulykkesstedet og har i tilknytning til befaringen fått demonstrert traktoren med snøfreseren påmontert. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Det er bl.a. lagt frem utskrift av de forklaringer som Hans Johan Haugen, Thor Grønlund og tre (av de fem) barn, som var sammen med Hans Johan på ulykkesstedet, avga for lensmannen etter ulykken.

Lagmannsretten skal bemerke:

Når det gjelder hendelsesforløpet har Hans Johan Haugen for lagmannsretten forklart at han først hang på snøfreseren med tak i en bøyle bakerst på freseren. Han falt av, kom seg opp igjen og løp så ved siden av freseren mens han stakk hånden inn i spruten for å kjenne hvor sterk denne var. Han fikk så på en eller annen måte - han vet ikke riktig hvordan - høyre arm ned i utkasteråpningen. Han hang ikke på kanten av selve utkasteren. Til lensmannen forklarte han: «Han så Thor snudde traktoren i vegkrysset - og de løp da alle etter traktoren som fortsatte tilbake og i retning mot Bøhler. Sammen med noen andre løp han ute på snøkanten (vegens høyre side) bare for å få mye snø over seg. Han mener at han en tid også hang på snøfreseren, men falt av. Uten å kunne forstå hvordan det skjedde fikk han armen inn i åpningen hvor snøen ble kastet ut. Det føltes som om han ble suget ned og han ble slengt opp og ned.» - Av kameratene har Ann-Kristin Krogstad (født xx.xx.1957) for lensmannen forklart: «Alle som var tilstede løp etter freseren, men på snøkanten slik at de fikk snøspruten over seg. Vitnet så «at

Side:592

Hans Johan hengte seg på freseren, men at taket glapp. Han hengte seg på påny og det var antagelig da at Hans Johan fikk sin arm i vifta.» Arne Kilde (født xx.xx.1959) har forklart: «Sammen med Hans Johan Haugen, og Kåre Eng løp de alle på snøplogkanten slik at de fikk snøspruten på seg. Vitnet er sikker på at Thor så oss. De hengte seg begge bak på snøfreseren, vitnet hang også i utkasteren, men skjønte at dette var farlig og flyttet seg noe. Hans Johan hang også på samme stedet.» Det er etter de opplysninger som foreligger mest nærliggende å anta at Hans Johan har hengt seg på freseren to ganger, siste gang med tak i kanten på utkasteråpningen, og at han så har fått høyre hånd for langt inn i åpningen. Det er vanskelig å forstå hvordan han, mens han løp på høyre side av freseren, kan ha fått høyre arm inn i utkasteråpningen. Retten anser det ikke nødvendig å gå nærmere inn på denne side av hendelsesforløpet. Det tilføyes at ingen av lekekameratene har avgitt forklaring for retten.

Hans Johan var ved anledningen 12 1/2 år. Han var liten for alderen og kanskje noe umoden. Retten finner det likevel ikke tvilsomt at han har vært klar over at en snøfreser i drift er en farlig innretning. Han sier at han ikke tenkte på dette. Og det er vel nettopp forklaringen på ulykken. Han har lekt sammen med kamerater og vært så opptatt av leken at han glemte å passe seg. Dette kan imidlertid ikke unnskylde hans opptreden. Det er fastslått i rettspraksis at barn helt eller delvis kan tape sitt erstatningskrav hvis det uaktsomt har medvirket til skaden. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at skadelidte har medvirket til skaden ved uaktsomhet og hans uaktsomhet ikke er så ubetydelig at man kan se bort fra den, jfr. bilansvarslovens §7, første ledd. Det må under disse omstendigheter foretas en nærmere vurdering på grunnlag av «åtferda på kvar side og tilhøva elles», jfr. bilansvarslovens §7, annet punktum.

Traktoren ble ved anledningen kjørt av den 12 1/2 år gamle Thor Grønlund. Dette var ganske ulovlig. Thor hadde kort forut med tillatelse av faren startet opp traktoren og ryddet gårdsplassen for snø. Ole Grønlund har forklart at meningen var at han selv skulle kjøre opp veien. Han skulle bare ta på seg mere klær. Traktoren ble imellomtiden stående ute på gårdsplassen. For lensmannen har Ole Grønlund forklart at traktoren ble stående med motoren i gang. For lagmannsretten har han forklart at motoren ble slått av mens han var inne. Da han ble oppmerksom på at sønnen hadde kjørt ut på veien med traktoren gikk han straks etter. Sønnen hadde imidlertid kjørt ned til fylkesveien og det var på retur herfra at han møtte ham. Ulykken var da inntruffet. Sønnen fortalte ikke noe om denne. Ole Grønlund har vedtatt bot for at han lot sønnen starte opp traktoren og benytte den til å rydde gårdsplassen for snø. Lagmannsretten lar det stå åpent om det kan bebreides Ole Grønlund at sønnen har kjørt traktoren på veien. Ved det erstatningsoppgjøret det her gjelder må det være full adgang til å ta i betraktning at traktoren ble kjørt av en 12 års gammel gutt. Man kan ikke se bort fra at dette har

Side:593

influert på hendelsesforløpet. Hans Johan og hans kamerater ble hurtig oppmerksom på at traktoren ble kjørt av lekekameraten Thor, og man må regne med at dette har ansporet dem til å henge på. Hans Johan har forklart at han neppe hadde tort henge på hvis Ole Grønlund selv hadde kjørt. - Thor Grønlund har for lensmannen forklart at han ikke så at noen hang etter traktoren. Det var ved anledningen mørkt, men traktoren hadde tente lyskastere foran og bak. Det burde, tross snøføyken fra freseren, vært mulig å se de seks barn som løp bak og på siden. Man må regne med at en voksen, erfaren traktorkjører ville blitt oppmerksom på barna.

Etter en samlet vurdering er retten blitt stående ved at skadelidte bør bære omkring en fjerdedel for sin egen medvirkning til ulykken.

Når det gjelder skadens art og skadelidtes forhold for øvrig vises til fremstillingen i herredsrettens dom. Medisinsk sett er stillingen uforandret og ingen av partene har funnet grunn til å innhente noen ny legeerklæring. Medisinsk sett foreligger en invaliditet på 70 prosent. Skadelidte har fått tilpasset protese, og er, etter hva han forklarer, fornøyd med denne. - Han går i 9. klasse på Bråte ungdomsskole i Høland. Han følger kursplan III i norsk og engelsk, plan II i matematikk og tysk (skolen har bare denne plan i tysk). Han ligger til Godt i de skriftlige fag, unntatt matematikk hvor han fikk Meget ved siste halvårstentamen. Hans tidligere klasseforstander i ungdomsskolen Nils Olav Sundmark har etter gjennomgåelse av karakterprotokollene uttalt at han fastholder sin tidligere konklusjon: Hans Johan er middels, kanskje noe i underkant av middels i de skriftlige fag. Han er noe bedre i muntlige fag. Sundmark mener fortsatt at det ikke vil være noen god løsning for Hans Johan å begynne i gymnasiet med henblikk på videre teoretisk utdannelse.

Hans Johan blir ferdig med ungdomsskolen våren 1973. Han har foreløpig ikke truffet noen bestemmelse om hva han skal gjøre. Han har dog tenkt en del på å gå en handelsskole.

Utgangspunktet for vurderingen av det økonomiske tap må være at Hans Johan tross ulykken vil kunne arbeide. Det er ikke aktuelt med uføretrygd så lenge hans tilstand er som nå. Men hans ervervsmuligheter vil etter tapet av høyre arm være vesentlig nedsatt. Han var høyrehendt. Man må regne med at han vil være avskåret fra de yrker hvor en arbeider må bruke begge hender. Og det kreves i de fleste tilfelle både i håndverk, industri, skog- og jordbruk. Han vil være henvist til spesielle yrker hvor hans mangel ikke gjør seg gjeldende eller til bedrifter som kan ta hensyn til hans tilstand. Dette vil i høy grad influere på hans inntektsmuligheter uten at det er mulig å fastsette noe bestemt årlig tap. Det må også tas et visst hensyn til at han vil være særlig utsatt hvis det skulle inntreffe noe med den gjenværende hånd.

Det må ved utmålingen av erstatningen skjønnsmessig legges vekt på at han etter ulykken har fått utbetalt kr. 75.000 under

Side:594

ulykkesforsikringen. Det må videre legges vekt på at han vil kunne få attføringshjelp under folketrygden, selv om det her ikke er aktuelt med vanlig «attføring». Hans videre utdannelse vil formentlig i betydelig utstrekning kunne ordnes innenfor rammen av det offentlige skolevesen med mulighet for stipendier. Det må endelig tas hensyn til at erstatningen gis i form av en kontantutbetaling uten at det regnes skatt.

Lagmannsretten finner at den erstatning som er fastsatt av herredsretten er noe lav. Etter en samlet vurdering finner retten at skadelidtes tap i fremtidig erverv skjønnsmessig kan settes til kr. 150.000. Av dette bør han selv bære omkring fjerdeparten for egen medvirkning til ulykken. Erstatningen fastsettes etter dette til kr. 115.000. I erstatningsbeløpet er tatt med renter til domsavsigelsen.

Lagdommer Boberg bemerker:

Jeg er enig med flertallet i at skadelidtes tap i fremtidig erverv skjønnsmessig kan settes til kr. 150.000, men jeg finner at han på grunn av sin medvirkning selv bør bære en tredjedel herav, slik at erstatningen settes til kr. 100.000.

Anken har ført frem og retten finner at Samtrygd i samsvar med lovens hovedregel, jfr. tvml. §180, annet ledd, sammenholdt med §172, første ledd, bør pålegges å betale saksomkostninger for lagmannsrett. Saksomkostningene fastsettes til kr. 1.320 som utgjør gebyr og sideutgifter som Hans Johan Haugen skulle ha utredet samt det beløp hvortil advokat Jørgen Fr. Moens salær endelig blir fastsatt. Motanken har ikke ført frem, men dens behandling har ikke medført særlige utgifter for den ankende part.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Hans Johan Haugen har for lagmannsretten i tilknytning til påstanden om saksomkostninger krevd erstatning for utlegg til juridisk assistanse bl.a. i forbindelse med forliksforhandlinger, før stevning ble tatt ut til herredsretten. Lagmannsretten finner ikke dette krav tilstrekkelig legitimert. Det måtte for øvrig vært naturlig å ta dette krav opp for herredsretten.

Dommen er enstemmig når ikke annet er uttrykkelig anført.

Domsslutning:

Samtrygd norsk gjensidig forsikringsforening dømmes til å betale til Hans Johan Haugen ved verger 115.000 - etthundreogfemtentusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra domsavsigelsen til betaling skjer.

I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Samtrygd til staten ved Justisdepartementet 1.320 - ettusentrehundreogtjue - kroner pluss det beløp hvortil advokat Jørgen Fr. Moens salær blir endelig fastsatt.

Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Side:595

Av herredsrettens dom (sorenskriver R. Dietrichs):

Saken gjelder krav om erstatning etter traktorulykke hvor en da 12 1/2 år gammel gutt mistet en arm.

Saksforholdet er følgende:

Gårdbruker Ole B. Grønlund, Løken i Høland, skulle 4. mars 1970 brøyte privatveien som går fra hans gård og noen andre eiendommer frem til fylkesveien og videre denne frem til riksveien. Han hadde ansvaret for snørydding på denne strekningen. Til brøytingen skulle han, som vanlig, benytte en traktor av type Massey Ferguson, 35 X. Til denne traktoren var montert en snøfreser av type SISU. Det hadde denne dagen snødd betydelig og Grønlund bestemte seg ved 18-tiden for å brøyte veien. Han ga sin sønn, Tor Anders som er født xx.xx.1957, tillatelse til å starte opp traktoren og deretter rydde gårdsplassen, mens han selv arbeidet i fjøset. Da Tor Anders var ferdig med ryddingen av gårdsplassen, sa Grønlund til ham at han selv skulle brøyte veien. Han gikk så inn for å skifte klær og lot traktoren bli stående utenfor med motoren på. Mens han var inne, kjørte Tor Anders avsted på traktoren med snøfreseren i gang bortover gårdsveien. Gutten brøytet privatveien til denne møtte fylkesveien ved Elverhøy, hvor han snudde og brøytet så tilbake. Snøfreseren kastet snøen ut mot høyre. Da han snudde, begynte 6 gutter og jenter i alderen 9-12 år som oppholdt seg i nærheten av veikrysset å følge etter traktoren. Blant disse var Hans Johan Haugen - saksøkeren - som er født xx.xx.1957. Barna løp etter traktoren oppe på brøytekanten på høyre side, slik at de fikk snøspruten over seg. Tre gutter, blant dem saksøkeren, hang seg bak på snøfreseren, delvis i kanten av selve utkasteren. Hans Johan holdt høyre hånd over åpningen i snøfreseren for å kjenne på spruten, og på en eller annen måte - muligens fordi traktoren ristet - kom hånden ned i åpningen, ble grepet av skovlhjulet som utgjør utkastermekanismen, armen ble dratt inn i maskineriet og ble slitt av mellom albu og skulder.

Med hensyn til skadens art er det i spesialisterklæring av 28. juli 1970 fra Sophies Minde, Ortopedisk Hospital, ved ass. lege Kjell Matre, spesialist i kirurgi, uttalt:

«Den 4.3.70 fikk skadede høyre arm inn i en snøfreser. Man har ikke nærmere opplysninger om hendelsesforløpet, men han ble kort etter innlagt i Sentralsykehuset i Akershus, Lørenskog. I opplysningen fra sykehuset her anføres at høyre arm var revet av, at såret ble revidert og suturert og at det tilhelet godt. Det anføres videre at funksjonen i stumpen var god.

Ved undersøkelse her kunne pasienten fortelle at han til å begynne med hadde en del fantomsmerter. Dette var litt plagsomt i førstningen, han merket det imidlertid nå sjelden, og han er ikke plaget av dette. Han har stort sett ingen smerter, men stumpen kan være litt øm for berøring.

Ved undersøkelse finnes utført amputasjon gjennom midtre del av høyre overarm. Armens lengde til benstumpen er 13 cm, til nedre del av bløtdelene 18 cm. Overarmens lengde på venstre siden er 27 cm. Bløtdelsdekningen på høyre side er litt uhensiktsmessig. Det er lateralt et arr som er adherent til benstumpen, medialt er det en ca. 5 cm lang pølse med rikelig hud og bløtdeler. Bevegeligheten i høyre skulder er like

Side:596

god som på venstre side. Det er ingen smerter ved bevegelse i skulderen, og bevegelsene utføres med god kraft. Stumpen er litt uhensiktsmessig, og man må regne med at det må gjøres revisjon av denne, men da man hos pasienten fortsatt kan regne med noe lengdevekst, og da dette erfaringsmessig vil forandre forholdet mellom benstump og bløtdeler, vil man ta opp igjen spørsmålet når veksten er avsluttet. Stumpen er idag egnet til protese, og han har fått tatt mål til protese.

Når det gjelder spørsmålet om medisinske komplikasjoner utover tap av armen, kan anføres at man noen ganger i tilslutning til amputasjoner ser fantomsmerter som kan være såvidt besværlige at behandling må overveies. Disse plager pleier å opptre straks og avta. Pasienten har ved undersøkelsen bare ubetydelige fantomfornemmelser og ingen smerter. Man regner derfor ikke med at sådanne komplikasjoner vil opptre her.

Med hensyn til den påtenkte revisjon av amputasjonsstumpen, er sjansene for komplikasjoner ved et såpass lite inngrep meget små, og man finner å kunne se bort fra dette.

Protesen vil selvfølgelig yde pasienten noe hjelp. Det er imidlertid svært begrensede arbeidsoperasjoner som kan utføres med en overarmsprotese, og høyre arm med protese blir således bare en støttearm. Skadede må sannsynligvis utføre de aller fleste arbeidsoperasjoner med venstre hånd (han er høyrehendt). Skadede har ennu ikke fått sin protese, og noen mere detaljert vurdering av funksjonen er ikke mulig. Erfaringsmessig er imidlertid funksjonen av overarmsprotesene meget begrenset og etter Rikstrygdeverkets satser settes invaliditeten ved en amputasjon gjennom høyre overarm til 70 %. Dette gjelder uten atterhold for god eller dårlig protesefunksjon. Den type protese pasienten idag får vil ikke vesentlig avvike fra den type han hadde fått om han i dag hadde vært voksen. Det kan komme på tale med mindre justering eller forandring av typen, uten at dette vil ha noen vesentlig innflytelse på protesefunksjonen.

De spør hvilken utforming av protese han vil komme til å få som voksen, det vil avhenge av hva slags yrke han velger.

Konklusjon: Som følge av traktorulykke 4. mars 1970 har skadede fått utført amputasjon gjennom høyre overarm. Den medisinske invaliditet er etter Rikstrygdeverkets tabeller 70 %. Den tabulariske invaliditet antas ikke å påvirkes vesentlig av den protesetype pasienten vil komme til å bruke. Yrkesmessig invaliditet kan ikke angis, da pasienten ennå ikke har tatt noen bestemmelser om fremtidsstilling. Det kan anføres at han vil bli betydelig hemmet i sitt valg av yrke.»

Traktoren var forsikret i Samtrygd. Forsikringen omfattet i tillegg til vanlig ansvarsforsikring etter bilansvarsloven, begrenset til kr. 200.000,-, en ulykkesforsikring hvoretter person som blir beskadiget av traktoren er berettiget til erstatning basert på medisinsk invaliditet, begrenset til kr. 100.000,-. I henhold til denne ulykkesforsikring fikk Hans Johan Haugen utbetalt kr. 75.000,- av Samtrygd.

Hans Johan Haugen, ved faren som verge, krever erstatning for all skade påført ham ved ulykken, hvilket omfatter et meget stort tap i fremtidig erverv. Da Samtrygd ikke ville gå med på kravet, uttok han i rett tid 4. oktober 1971, etter forgjeves forsøkt forliksmegling, stevning mot Samtrygd. - - -

Side:597

Retten skal bemerke:

I henhold til de alminnelige vilkår for Samtrygds «Traktorforsikring» svarer selskapet under pkt. I for trafikkansvaret etter bilansvarslovens kap. II, begrenset til kr. 200.000,-, og under pkt. II for «fullstendig traktorulykke», ulykkesskade på personer som befinner seg på eller utenfor traktoren når traktoren eller tilkoblet redskap er direkte årsak til skaden.

Retten vil først vurdere om erstatningsansvaret skal reduseres eller falle bort etter bestemmelsen i bilansvarslovens §7.

Saksøkeren var 12 1/2 år da ulykken skjedde. Det er klart at man ikke kan stille samme krav til aktsomhet til en gutt i den alderen som til en voksen. På den annen side er det gjennom rettspraksis fastslått at også barn kan påføres uaktsomhet som betinger redusert erstatning. En kan for så vidt vise til høyesterettsdommer i Rt-1940-16 og 1965 1115. I disse tilfelle dreiet det seg om gutter på 7-8 år som fikk erstatningen redusert med henholdsvis en halvdel og en tredjedel på grunn av egen uaktsom medvirkning til skaden.

Det er en kjent sak at barn henger seg på kjøretøyer. Det har vært advart mot dette gjennom presse, radio og fjernsyn, og det må være ganske klart at saksøkeren visste at det å henge seg på snøfreseren var noe han ikke skulle gjøre. Han innrømmet også dette i retten. «Jeg visste det var farlig,» sa han, «men jeg tenkte ikke på det.» Faren forklarte også at han hadde advart gutten mot å henge på kjøretøyer. Retten ser det slik at det her var en gjeng gutter og piker som moret seg og skulle kjekke seg for hverandre. De gikk så langt at saksøkeren og en av de andre guttene ikke nøyet seg med å holde bak på snøfreseren, men tok tak i kanten på selve utkasteren og holdt hånden foran åpningen. Selv om guttene ikke forsto akkurat hvordan utkastermekanismen virket, måtte han se den voldsomme kraft snøen ble kastet ut med og forstå at dette var noe han måtte passe seg for.

Barna gikk slik opp i leken at motforestillinger ikke gjorde seg gjeldende. Særlig oppildnet i leken ble de trolig ved at det var en av deres kamerater som kjørte. Selv om dette er forklarende momenter, så kan de ikke unnskylde saksøkerens opptreden. Han var den eldste av barna. Selv en av de yngre forklarte til politiet at han hoppet av fordi han anså leken for farlig. Saksøkeren som var 12 1/2 år og gikk i 6. klasse måtte forstå at det var noe farlig og ulovlig han drev på med. Dette må få konsekvenser for hans erstatningskrav.

Etter at retten således er kommet til at skadelidte har medvirket til skaden ved «aktløyse» som ikke kan «leggjast berre lite til last» må ansvarsfordelingen bli å avgjøre etter «åtferda på kvar side og tilhøva ellers».

Retten ser det slik at også traktoreieren, Ole Grønlund, er sterkt å bebreide. Han måtte være klar over at den snøfreser som var påmontert traktoren var en så farlig innretning at han måtte føre oppsyn med bruken av den. En snøfreser med utildekket åpning til utkasterviften som er plassert slik at det er lett for uvedkommende å komme bort til den, er ikke noe leketøy for smågutter.

At han lot sønnen kjøre den inne på egen gårdsplass er galt nok, at han ikke passer bedre på enn at sønnen brøyter offentlig tilgjengelig

Side:598

vei på egen hånd adskillig verre. Selv om Grønlund hadde forbudt sønnen å bruke snøfreseren utenom gårdsplassen, er det på det rene at han ikke har ført tilstrekkelig oppsyn med dette. Det er nemlig etter de dokumenterte politiforklaringer av barna på det rene at sønnen også tidligere hadde kjørt snøfreseren på samme strekning. Ved den aktuelle anledning hadde Grønlund latt traktoren med påkoblet snøfreser bli stående med motoren igang uten å føre slik tilsyn med den at han oppdaget at sønnen kjørte avsted. Retten finner det forøvrig eiendommelig at han ikke merket dette, slik støy som oppstår når snøfreseren er i virksomhet.

Hva selve kjøringen av traktoren angår, så har saksøkte gjort gjeldende at det ikke var noe å si på denne, og det kan da ikke være avgjørende at det var en 12-åring som kjørte. Retten er ikke enig i dette. Under demonstrasjonen av traktoren fikk retten se at snøfreseren kaster snøen ut til høyre, siktbarheten rett bakover var ganske god. Selv om snøen var tørrere da ulykken skjedde enn da retten var på befaring, og derfor hvirvlet mer rundt, kan retten vanskelig skjønne at kjøreren ikke skulle ha vært oppmerksom på 6 barn som dels løp etter, dels lot seg dra etter snøfreseren. Riktignok var det mørkt, men det var tente lyskastere både foran og bak på traktoren. Saksøkeren forklarte forøvrig i retten at da traktoren snudde, snakket de med kjøreren. Retten ser helt bort fra at kjøreren ikke var oppmerksom på at de andre barna fulgte etter traktoren, og at de hang på bare et par meter bak førersetet. En voksen, aktsom fører hadde under disse omstendigheter stoppet og jaget barna bort. Saksøkeren forklarte forøvrig - og retten tviler ikke på det - at hadde det vært en voksen traktorfører hadde de ikke hengt på.

Politimesteren i Romerike forela 2. mai 1970 Ole Grønlund en bot på 100 kr. for overtredelse av vegtrafikklovens §17, annet ledd, ved at han hadde latt sønnen starte opp traktoren med snøfreser og benyttet den til rydding av gårdsplassen. Forelegget ble vedtatt.

Når retten sammenligner den uaktsomhet som er utvist på begge sider, kommer den til at det største ansvar må påhvile traktoreieren, og finner at han v/Samtrygd bør dekke tre fjerdedeler av skaden.

Retten finner det meget vanskelig å fastslå omfanget av det tap saksøkeren vil lide i fremtidig erverv. Det beror på mange usikre momenter og få konkrete holdepunkter.

Saksøkeren var som nevnt 12 1/2 år da ulykken skjedde. Han gikk den gang i 6. klasse på Løken barneskole. Skolens styrer Egil Ruud og saksøkerens klasseforstander den gang, Henrik Lund, har i en felles uttalelse av 21. november 1970 anført:

«Hans Johan Haugen har gått på Løken barneskole alle sine 6 første skoleår. Han begynte 18. august 1964 og sluttet til sommerferien 1970.

Når det gjelder hans evner, må de sies å være middels for klassen i de teoretiske fag, mens en har inntrykk av at han lå noe over middels for klassen i de praktiske fag.

Når det gjelder hans mulige yrkesvalg, anser skolen det for mest sannsynlig at han ville ha valgt et praktisk yrke om ikke ulykken hadde hendt. Dette ville også stemme med familiens yrkesmessige tradisjoner.

Om hans evner hadde holdt til en teoretisk høgere utdannelse, stiller en seg noe tvilende til.

Han var en kvikk elev og en ualminnelig kjekk gutt. Han har vist

Side:599

god orden i sitt arbeid på skolen, og hans oppførsel har alle årene vært svært bra.»

Det som her er anført bekreftes helt av det saksøkerens nåværende klasseforstander Nils Olav Sundmark forklarte som vitne. Han er lærer ved Bråte ungdomsskole, hvor saksøkeren nå går i 8. klasse. Læreren forklarte at saksøkeren følger jevnt med en god klasse hvor han er «kanskje i underkant av middels». Ungdomsskolen er plandelt, og saksøkeren følger høyeste kursplan bortsett fra i matematikk. For å komme inn på gymnasiet, kreves høyeste kursplan i alle fag. Saksøkeren må derfor eventuelt først gå den frivillige 10. klasse for å kunne komme inn i gymnasiet. Læreren mente at saksøkeren med sine evner ikke ville kunne tilpasse seg gymnasiemiljøet. Forøvrig karakteriserer læreren saksøkeren som en kvikk og kjekk gutt - noe som også er rettens inntrykk. Han virket dog liten og noe umoden for alderen. Han har visse vanskeligheter i praktiske fag p.g.a. armen. Han kan således ikke bruke linjal, er hemmet i geometri, tegning, sløyd og metallsløyd. I kameratflokken fungerer han godt. Læreren vet ikke hvilket yrket som vil passe best for saksøkeren. På kontor vil han antagelig føle seg innestengt. Han har vanskelig for å konsentrere seg om langvarig arbeid, han trenger variasjon.

Læreren kunne ikke uttale noe om hvilket yrke som ville passe. Til det må han i sin tid ha bistand av yrkesveiledere. Saksøkeren selv kunne, som rimelig var, ikke uttale noe om hva han hadde tenkt seg. Han hadde hatt lyst til å bli bilmekaniker, sa han i retten, men det så han nå bort fra.

Retten anser det umulig å antyde noe om hvilket yrke det vil være naturlig for saksøkeren å velge. Etter uttalelsene fra skolehold og hensett til familiens yrkesmessige tradisjoner, må det imidlertid kunne ses bort fra at han kan skaffe seg høyere teoretisk utdannelse. At han med en arm er avskåret fra en rekke praktiske yrker er også helt klart.

Det er selvfølgelig mulig at han ved attføringshjelp kan bli tilpasset et yrke som sogar vil kunne gi ham høyere inntekt enn den han ville ha fått uten ulykken. Men det hele er høyst usikkert. Det som må legges til grunn er at saksøkeren på grunn av tapet av en arm er vesentlig handicapet i yrkeslivet og således har lidt et tap som må erstattes.

Retten finner ikke å kunne fastsette et bestemt årlig tap og komme frem til erstatningsbeløpet ved hjelp av Rikstrygdeverkets kapitaliseringstabell. En vil imidlertid bemerke at det av saksøkeren påståtte beløp kr. 15.000,- årlig synes for høyt. Retten er enig med saksøkte i at det som skal erstattes er nettotapet. Det må også tas i betraktning at det vil bli gitt erstatning i form av et kontantbeløp som utbetales allerede før utdannelsen er avsluttet og uten at det beregnes skatt.

Saksøkte har gjort gjeldende at det må gis fradrag i erstatningen for den attføringshjelp som Rikstrygdeverket regner med at det kan bli aktuelt å tilstå i en periode av 3 år, for et beløp av opptil kr. 40.000,-. Videre må det tas hensyn til at saksøkeren allerede har fått utbetalt kr. 75.000,- i medhold av ulykkesforsikringen.

Retten finner ikke at det her kan gjøres fradrag krone for krone. På den annen side må en ta saksøkerens hele økonomiske situasjon i betraktning når det dreier seg om tap i fremtidig erverv. Det må derfor

Side:600

tas i betraktning at han vil få attføringshjelp ved fastsettelsen av erstatningsbeløpet.

Det samme gjør seg gjeldende med hensyn til den utbetalte ulykkesforsikring.

Erstatningen utbetalt etter en ulykkesforsikring skal normalt ikke komme til fradrag i erstatning for ervervstap i en ansvarsforsikring, jfr. forsikringsavtalelovens §25, annet ledd. At de to typer forsikringer her er tegnet i samme polise kan ikke medføre noen endring for så vidt. Ulykkesforsikringen er direkte knyttet til ulykken og den derav følgende invaliditet, uten hensyn til om økonomisk skade er lidt. En annen side av saken er imidlertid at det beløp som saksøkeren har fått utbetalt i henhold til ulykkesforsikringen, er så vidt stort at det har betydning for hele hans økonomiske situasjon. Dette er et moment som retten finner i noen grad å måtte ta i betraktning ved fastsettelsen av erstatningen for tap i fremtidig erverv.

Under hensyntagen til det her anførte, finner retten skjønnsmessig at det av saksøkeren lidte tap i fremtidig inntekt settes til kr. 100.000,-. Da han selv har medvirket til skaden med en skyldgrad på en fjerdedel, blir således det beløp som saksøkte dømmes til å betale kr. 75.000,-.