Rt-1940-16

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1940-01-19
Publisert:	Rt-1940-16
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 4
Parter:	Klepp Elektrisitetsverk (advokat Hugo Parr) mot Oskar Voll ved verge Ingv. Voll (advokat Gustav Heiberg oppnevnt)
Forfatter:	Evensen, Næss, Klæstad, Broch, Larssen, Motzfeldt, Alten, Schjelderup, Grette, Aars, Fougner, Stang, Lundevall, Rivertz, Bonnevie, Boye, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Plenumsloven (1926) §3, §4

Dommer Evensen: Jæren herredsrett avsa den 12 oktober 1938 dom med sådan domsslutning: «Klepp Elektrisitetsverk dømmes til å betale Oskar Voll ved hans verge faren Ingvald Voll, kr. 20.000 med 4 pst. årlig rente derav fra 4 oktober 1937 til betaling skjer. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Dommen ble stadfestet av Gulating lagmannsrett ved dom av 25 februar 1939.

Klepp Elektrisitetsverk har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ankegrunnene omfatter så vel rettsanvendelsen som bevisbedømmelen i ansvarsspørsmålet - subsidiært også ansvarsfordelingen.

Saken har først vært behandlet for Høyesterett i ordinær rett, som imidlertid med hjemmel i lov av 25 juni 1926 §3 og §4

Side:17

besluttet at saken skulle forelegges den samlede Høyesterett til avgjørelse.

Verket har nedlagt sådan påstand: «At Klepp Elektrisitetsverk frifinnes for det av Oskar Voll reiste krav.»

Oskar Voll ved vergen Ingvald Voll som har fri sakførsel også for Høyesterett, har nedlagt sådan påstand: «1) Gulating lagmannsretts dom av 25 februar 1939 stadfestes. 2) Klepp Elektrisitetsverk tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for alle instanser. 3) Det nåværende byfogd J. M. Cappelen og advokat Gustav Heiberg tilkommende salær for sakens forberedelse og utførelse i Høyesterett ansettes av Høyesterett og betales av det offentlige.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Som en vil se av disse er begge dommer avsagt under dissens, idet formannen i herredsretten og lagmannen samt en av domsmennene i lagmannsretten stemte for at elektrisitetsverket skulle frifinnes. Det er i lagmannsrettens dom innløpet en feil i referatet av den sakkyndige ingeniør Holdt Ånensens forklaring. Det anføres i dommen at det «i 5-året 1933-1937 er inntruffet i alt 123 ulykker ved luftledninger for elektrisk kraft, heri ikke medregnet ulykker som har rammet funksjonærer og arbeidere. Av disse ulykker var det 23 ulykker ved klatring av gutter». Etter hva ingeniør Ånensen har opplyst skal setningen «heri ikke medregnet ulykker som har rammet funksjonærer og arbeidere» rettelig referere seg til de 23 klatringsulykker og ikke til de samlede 123 ulykker.

For Høyesterett er det fremlagt enkelte nye dokumenter. Av disse nevner jeg utskrift av en i desember 1939 avholdt bevisopptagelse samt ekstraktutdrag av årsberetninger vedrørende elektrisitetstilsynet 1922-1938 omfattende beskrivelse av stedfunne ulykker voldt ved høyspendt strøm (klatringsulykker), vedkommendes alder m.v. Videre utdrag av elektrisitetstilsynets statistikk over innrapporterte ulykkestilfelle. Denne statistikk viser for årene 1920-1938 tilsammen 410 ulykker, hvorav 54 ulykker på grunn av uvedkommende personers klatring i kraftledningsmaster, for det overveiende antalls vedkommende klatring av barn.

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter.

Jeg er enig med herredsretten og med lagmannsrettens mindretall i at ansvaret i det foreliggende tilfelle ikke kan begrunnes med uaktsomt eller rettsstridig forhold fra verkets side og finner det for så vidt tilstrekkelig å henvise til det av herredsretten og nevnte mindretall anførte.

Derimot antar jeg med flertallet i herredsretten og lagmannsretten at erstatningsplikt for verket er begrunnet i var rettsregler med hensyn til objektivt erstatningsansvar.

Høyesterett har i tidligere dom - Rt-1932-416 - fastslått at sterkstrømsanlegg hører til de såkalte farlige bedrifter som har ansvar for bedriftsulykker etter objektive regler. Nærværende sak angår ganske visst ikke noen egentlig bedriftsulykke, som skyldes feil eller mangler ved anlegget som sådant.

Side:18

Ansvaret kan imidlertid så vidt skjønnes ikke være avhengig av det i forhold som det foreliggende. Sterkstrømsanleggs ledninger frambyr selv om alt er normalt et permanent og fremtredende faremoment for så vidt som enhver berøring, hvor det ikke anvendes særskilte beskyttelsesforanstaltninger, regelmessig er livsfarlig. Erfaring viser videre at klatringsulykker som den i saken omhandlede langt fra er noen sjelden foreteelse ved sterkstrømsanlegg, men et årvisst tilbakevendende fenomen. Jeg henviser til den før nevnte statistikk og de dokumenterte opplysninger om stedfunne ulykker. Det er med andre ord noe man generelt må regne med. Jeg nevner i denne forbindelse også at de nye forskrifter for elektriske anlegg - utferdiget den 29 desember 1939 - har funnet det påkrevd å påby særskilte advarselsskilt mot klatring på master som er plasert på beferdede steder - i tillegg til de vanlige advarselsskilt på master.

Når sterkstrømsanleggene under disse forhold ikke innretter eller av tekniske eller økonomiske grunner ikke kan innrette seg således at berøring av ledningene under klatring hindres, tilsier en naturlig og rimelig avveining av interessene at elektrisitetsverkene selv bærer risikoen for ulykker som den i saken omhandlede. Ved avgjørelsen av om det skal konstateres objektivt ansvar eller ikke, må en som et moment etter min mening være berettiget til å ta hensyn til den adgang et elektrisitetsverk har til å tegne ansvarsforsikring således at den økonomiske side for verket følgelig ikke behøver å bety annet enn en årlig risikopremie på verkets driftsbudsjett. Hvor vidt et elektrisitetsverk i det enkelte tilfelle er forsikret eller ikke, er derimot selvsagt uten enhver betydning for et foreliggende erstatningskrav.

Hva jeg hittil har anført refererer seg til ansvarsspørsmålets prinsipielle side. Et særskilt og herfra forskjellig spørsmål er etter min mening hvor vidt erstatning i det konkrete tilfelle helt eller delvis skal nektes den skadelidte som følge av skadelidtes eget forhold.

Som av de tidligere retter anført er det prosessuelt innrømmet at gutten ikke har vist tilbørlig aktsomhet og erkjent at det kan bli spørsmål om ansvarsfordeling. Han har da heller ikke påanket herredsrettens dom. På sin side har elektrisitetsverket godkjent ansettelsen av den hele skade til kr. 40.000. Jeg finner ikke grunn til å redusere erstatningen ytterligere enn gjort av herredsretten og lagmannsretten. Hvorledes man enn ellers bedømmer guttens forhold kan en ikke gå ut fra at han, en 8 års gammel gutt, har hatt særlig forståelse av den fare en berøring av selve ledningene i virkeligheten innebar - hvilke krefter en sådan berøring ville utløse.

Sakens omkostninger antar jeg bør oppheves for alle retter.

Innberetning om dommen vil bli tilstillet overformynderiet på guttens hjemsted.

Domsslutning:

Klepp Elektrisitetsverk betaler til Oskar Voll kr. 20.000 med 4 av hundre i årlig rente derav fra 4 oktober 1937 til betaling

Side:19

skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salærene til de oppnevnte sakførere, høyesterettsadvokatene J. M. Cappelen og Gustav Heiberg, fastsettes til henholdsvis kr. 250 og kr. 1800. Fristen for å oppfylle dommen er 2 uker fra den dag den blir forkynt.

ommer Næss: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Jeg vil, skjønt jeg ikke legger avgjørende vekt på det, dog ikke tilbakeholde den bemerkning at jeg for min del antar at elektrisitetsverket med ganske enkle midler vil kunne forhindre enhver berøring av ledningen av klatrende barn. Jeg er enig med førstvoterende i ikke å behandle eller henvise til jernbanens rettsstilling, som etter rettsutviklingen hittil neppe frambyr noen bindende analogi for vårt tilfelle. Det er den enestående store fare ved ledningen i forbindelse med uformuenheten hos småbarn i evnen til å bedømme denne skjulte, men til enhver tid tilstedeværende fare som er det avgjørende for meg i denne sak.

Dommer Klæstad: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og tiltrer i det vesentlige hans bemerkninger om ansvar for elektrisitetsverket uten hensyn til skyld. Således som denne sak i prosessuell henseende ligger an for Høyesterett, blir det da ikke nødvendig å komme inn på spørsmålet om elektrisitetsverket har utvist et uaktsomt forhold som medfører erstatningsplikt, og jeg finner ikke grunn til å uttale noen mening om dette spørsmål.

Dommer Broch: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens mindretall og kan i de vesentlige punkter slutte meg til de betraktninger som det har gjort gjeldende, men finner i øvrig å burde tilføye:

Det hensyn som har ledet rettspraksis og teori til å oppstille et særskilt begrep «ansvar for farlig bedrift», har så vidt skjønnes sitt utgangspunkt i at den sterke industrielle og økonomiske utvikling har skapt en rekke faremomenter for utenforstående tredjemenn, som disse tredjemenn står mer eller mindre vergeløse overfor. Det er så vidt jeg skjønner disse nye faremomenter som ligger til grunn for den rettsoppfatning at den økonomiske risiko for dem naturlig bør bæres av skadevolderen, uten hensyn til hans subjektive skyld.

Men nettopp det motiv som har ledet til dette ansvar, gir etter min oppfatning også den naturlige begrensning av ansvaret. Uten særlig hjemmel kan en ikke fravike de alminnelige erstatningsregler hvor det gjelder betydningen av skadelidendes eget forhold til ulykkens forvoldelse. Så vidt jeg vet har en i rettspraksis heller ikke vært i tvil herom.

Har bedriften foretatt alle objektivt sett nødvendige og påbudte sikkerhetsforanstaltninger - og det mener jeg er gjort i nærværende tilfelle - så den for så vidt ikke kan legges noe til last, må bedriften ha rett til å påberope seg at den handling fra skadelidtes side som har utløst ulykken har vært av objektivt sett rettsstridig karakter, og at den derfor har ligget utenom hva bedriften har pliktet å anse seg ansvarlig for. Og jeg mener at

Side:20

klatring i ledningsmaster uten noen fornuftig hensikt må sees under denne synsvinkel. Det ville forekomme meg kunstig å se ulykken som resultat av en påregnelig driftsfare her hvor faremomentets utløsning var betinget av et iherdig initiativ og arbeid for å komme over sikkerhetsforanstaltningen, den høye mast, opp til det farlige sted.

Den statistikk over klatreulykker i elektriske master som ankemotparten har påberopt finner jeg lite overbevisende. Ser en hen til elektrisitetsverkenes antall og ledningsnettenes utstrekning forekommer det meg tvert imot at antallet av sådanne klatringsulykker med barn må sies å være så lite, at det synes kunstig å karakterisere denne art ulykke som typiske driftsulykker. Jeg er ikke i synnerlig tvil om at objektivt sett frambyr en rekke av dagliglivets innretninger atskillig større ulykkesrisiko for barn enn høyspendingsledninger på mast. Jeg henviser således til alle barneulykker ved treskeverk, hakkelsemaskiner, ulykke ved klatringer i byggverk, drukningsulykker på kaier og brygger etc. Statistisk sett er ulykkesrisikoen vel betydelig større for barn ved sådanne innretninger.

Sluttelig vil jeg ikke unnlate å tilføye at etter opplysningene for Høyesterett synes kravet på erstatning for klatringsulykker som her omhandlet ikke fremsatt før. Jeg ser heri et ganske sterkt indisium for at kravet ikke har rot i noen gjengs rettsoppfatning.

Da jeg etter forhåndskonferansen går ut fra at jeg er i mindretall, former jeg ikke konklusjon.

Dommer Larssen: Jeg er kommet til samme resultat som herr dommer Broch. Med hensyn til begrunnelsen skal jeg bemerke:

Jeg er enig med førstvoterende i at verket ikke kan regnes for ved subjektiv skyld å ha medvirket til skaden. Jeg er likeledes enig med førstvoterende i at elektrisitetsverkets objektive ansvar også omfatter skade av den her omhandlede art som voldes ved verkets ordinære drift. I samsvar med førstvoterende finner jeg også at den skade som er voldt gutten ved klatringen må regnes å være en adekvat følge således at verket ikke ville kunne unngå ansvar av den grunn at følgen ansees for å være helt uberegnelig.

At guttens opptreden under klatringen har vært uaktsom er ikke bestridt i saken, og at en må bedømme en gutts uaktsomhet når han er i 8-9 års alderen og forstår det gale i sin opptreden som rettslig relevant må jeg anse for å være i overensstemmelse med Høyesteretts tidligere avgjørelser i lignende tilfelle. Spørsmålet om guttens krav på erstatning for den skade som han således selv ved uaktsomhet har medvirket til blir da etter min oppfatning å avgjøre på grunnlag av bestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslovs §25, således som av herredsrettens flertall anført.

Ved bedømmelsen av hans uaktsomhet skal jeg først bemerke, at jeg må anse det utvilsomt at guttens opptreden, om den var utført av en ansvarlig person, ville befri bedriften for et hvert ansvar for skaden. Spørsmålet blir da om den omstendighet at det gjelder en 8 års gutt bevirker at det rettslig bør stilles mindre

Side:21

fordringer til aktsomhet således at resultatet her i saken for guttens vedkommende blir et annet enn det ville blitt for en voksen person. Jeg mener at det ut fra samfunnsmessige hensyn er grunn til å besvare dette spørsmål benektende. Jeg bemerker herom: Det er nødvendig hos oss å bruke luftledninger ved overføring av høyspendt strøm. Etter de naturlige forhold er disse i virkeligheten overlatt til almenhetens ukontrollerte behandling. Verket har iallfall ikke anledning til å kontrollere almenhetens opptreden. Samtidig er det nødvendig, at almenheten viser aktsomhet i forhold til disse ledninger, idet ved uaktsom behandling skade vil kunne voldes ikke bare for den handlende, men i vide kretser. Det blir da samfunnsmessig sett av stor betydning at nødvendigheten av tilbakeholdenhet og aktsomhet like overfor ledningsmastene innskjerpes. Nå viser erfaring at slike ledningsmaster særlig gir barn en fristelse til klatring. Det er derfor en viktig oppgave for rettsordenen å søke å motarbeide sådan opptreden også fra barns side. Det faktiske forhold er at ledningsmaster finnes over alt i landdistriktene, barn har dem daglig for øye under sin oppvekst og blir fortrolig med at de medfører en særlig risiko. Regelen er derfor i det praktiske liv at barn allerede i en tidlig alder lærer at klatring i mastene ikke må gjøres. Disse hensyn gjør det fra samfunnets side nødvendig og berettiget at aktsomhetskravet regnes å gjelde ubetinget og på samme måte like overfor en hver, også overfor personer som på grunn av ung alder ellers ikke har ansvar for sine handlinger. Det gjelder i nærværende tilfelle utelukkende avgjørelsen av hvorvidt den som ved egen uaktsomhet medvirker til at han skades, kan velte denne følge av sin uaktsomme opptreden over på elektrisitetsverket. Når en da har å gjøre med en gutt på 8 à 9 år som vet at klatring i masten er forbudt og farlig, så mener jeg etter det jeg ovenfor har fremholdt at rettsordenens krav til aktsomhet må være stilt fullt ut også til ham. Aktsomhetskravet fører da i dette tilfelle til at klatringen tillegges den samme følge for hans erstatningskrav som klatringen ville fått om den var utført av en ansvarlig person. Jeg mener at dette rettsspørsmål ikke bør avgjøres etter konkrete barnepsykologiske overveielser angående den større eller mindre klarhet hvormed gutten har oppfattet de enkelte faremomenter i sin handling. Når han vet at handlingen er forbudt og farlig må han holde seg vekk eller selv ta følgene.

Jeg er således kommet til det resultat at de naturlige forhold hvorunder elektrisitetsverker her i landet må drives sett i sammenheng med samfunnets interesse i å motarbeide uforsiktig opptreden overfor slike anlegg, tilsier at rettsordenens ansvarsregel bør gis den av meg anførte slagvidde. Dette fører til verkets frifinnelse.

Dommer Motzfeldt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med fjerdevoterende herr dommer Broch.

Dommer Alten: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schjelderup, Grette og Aars: Likeså.

Dommer Fougner: Som herr dommer Motzfeldt.

Side:22

Dommer Stang: Jeg er enig med førstvoterende på samme måte som herr dommer Klæstad.

Kst. dommer Lundevall: Som herr dommer Motzfeldt.

Dommer Rivertz: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bonnevie: I det vesentlige og resultatet enig med herr dommer Broch.

Dommer Boye og justitiarius Berg: Likeså.

Av herredsrettens dom:

Den 3 juni 1937 klatret Oskar Voll, som er født xx.xx.1929, opp i en høyspenningsmast på gården Sele i Klepp og tok i en av de strømførende høyspenningsledninger. - - - Det måtte gjøres amputasjon på begge underarmer. - - -

Anlegget tilhører Klepp Elektrisitetsverk. Spenningen på de strømførende ledninger er 15.000 volt.

Den ledningsmasten gutten klatret opp i er en såkalt saksoniamast. Den er av jernbetong og har klatrehuller. - - - Det nederste klatrehull er ca. 2,3 meter fra jorden. Masten er plasert like inn til et skiftegjerde, og da ulykken fant sted, sto det like inn til masten en trestolpe, som lettet adgangen til å komme opp i klatrehullene. - - -

Retten er enstemmig av den oppfatning at det ikke foreligger noe uaktsomt forhold fra elektrisitetsverkets folk, som kan begrunne erstatningsplikt. Visstnok var teksten på varselskiltet delvis uleselig, men dette antas ikke å ha hatt noen betydning for ulykken både av den grunn at gutten må antas å ha sett ubeskadigede varselsskilt på andre master i nærheten og fordi at han av sin far tidligere var blitt gjort oppmerksom på at det var farlig å klatre i mastene. At masten var anbrakt nær et gjerde og en stolpe uten at det var noe klatrehinder (som for øvrig ikke er påbudt her i landet), finnes heller ikke å kunne bebreides verket, så meget mindre som nederste klatrehull var så høyt oppe at det måtte framstille seg som meget vanskelig å komme opp til det. - - -

At drift av sterkstrømsledning medfører ansvar for bedriftsulykker uten hensyn til subjektiv skyld er fastslått ved rettspraksis, og spørsmålet blir da om saksøkte på dette grunnlag skal kjennes erstatningspliktig.

Rettens flertall, domsmennene, er kommet til det resultat at spørsmålet bør besvares bekreftende. Flertallet begrunner dette resultat således: Anlegget innebærer en stadig tilstedeværende fare for at skade kan oppstå bl.a. ved berøring av ledningene, og erfaring viser at det ikke sjelden hender at skade på denne måte inntrer ved sterkstrømsanlegg. Når skade under omstendigheter som de der foreligger i denne sak rammer en gutt, som på grunn av sin alder ikke kan forutsettes å ha hatt den fulle forståelse av faren, hvilket etter flertallets mening må sies å være tilfelle med Oskar Voll, finner flertallet at saksøkte bør ansees ansvarlig. Flertallet finner imidlertid at det er utvist uaktsomhet fra guttens side, og at han overensstemmende med prinsippene i ikrafttredelseslovens §25 ikke bør tilkjennes full erstatning. Guttens uaktsomhet var etter flertallets mening så vidt betydelig at det vil være rimelig kun å tilkjenne halv erstatning. Ved tapet av hendene og en del av underarmene er guttens invaliditet så svær at en, selv i betraktning av at gutten er ung og at en derfor må regne med en viss

Side:23

tilpassingsevne, bør sette skaden til kr. 40.000 og altså erstatningsbeløpet til kr. 20.000.

Rettens formann er kommet til det resultat at saksøkte bør frifinnes. For det første er ulykken etter hans mening ikke noen bedriftsulykke i egentlig forstand, idet den ikke skyldes noen feil eller teknisk svikt ved anlegget. Men dernest må det etter hans mening være avgjørende for saksøktes frifinnelse at ulykken skyldes guttens eget uaktsomme forhold. En gutt på vel 8 år må forstå at det er galt å klatre i master med strømførende ledninger og at det kan være forbundet med fare å berøre ledningene, og dette må for øvrig så meget mer gjelde her, som det er opplyst både at gutten var meget oppvakt, og at han var blitt spesielt advart mot å klatre i mastene. - - -

Av lagmannsrettens dom:

- - - Flertallet - sorenskriver Haukaas, byrettsdommer Var og domsmann maskinist Ivar Løge er kommet til samme resultat som herredsrettens flertall, men på noe andre premisser. - - -

Statistikken synes tydelig å vise både faren ved høyspente luftledninger og at ulykker som den i saken omhandlede ikke alene er forutseelige og påregnelige, men sikre, årvisst tilbakevendende og forholdsvis hyppige.

I Arbeidsdepartementets konsesjonsvilkår for Klepp Elektrisitetsverk er i punkt 23 foreskrevet at samtlige stolper og andre fester for overjordiske kraftledninger i det fri forsynes med et iøynefallende merke som betegner den på festene førte ledning som farlig. I samsvar med dette konsesjonsvilkår inneholder forskrifter for elektriske anlegg i sin §710 den bestemmelse at alle ledningsmaster skal forsynes med tydelige advarselsskilt som angir at berøring av ledningen er livsfarlig. I konsesjonsvilkårenes punkt 36 bestemmes videre at overjordisk kraftledning skal befares i dens hele utstrekning minst en gang hver måned eller hyppigere hvis departementet senere måtte påby dette for å påse at den overalt er i forskriftsmessig stand. Dette stemmer ordrett med litra B i driftsforskrifter for høyspente kraft- og overføringsanlegg.

Den 17 juni 1930 klatret en 11 1/2 år gammel gutt opp i en ledningsmast på Grødeland i Klepp og ble så sterkt forbrent at han døde. Etter denne ulykke tilskrev Elektrisitetstilsynet i 4. distrikt Klepp Kommunale Elektrisitetsverk bl.a. vedrørende de benyttede såkalte saksoniamaster: «Under den nylig foretatte besiktigelse av Deres elektriske anlegg ble jeg oppmerksom på at det er temmelig lett å klatre i disse master, da de er forsynt med huller ned til 1 å 1,5 m avstand fra jord. Da en her 14. distrikt alltid har fulgt den regel at det ikke skulle være trinn - som på jernmaster - eller klatrehuller - betongmaster - nærmere jord eller stendplass enn 2,5 m, tillater en seg å anmode Dem om også å følge denne regel. Dette så meget mer som den ulykke som nylig fant sted, idet en gutt klatret opp i en mast og ble drept formentlig ikke så lett ville ha hendt, hvis klatrehullene ikke var så nær jord som de var.»

I en rundskrivelse av januar 1936 fra Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesens Hovedstyre foreskrives noen ekstra advarselsskilt for særlige ledningsmaster «av hensyn til de mange inntrufne ulykker ved klatring i ledningsmaster».

Det er på det rene i saken at advarselsskiltet på den mast som Oskar Voll klatret opp i, var uleselig på grunn av beskadigelse. Også 5 andre

Side:24

advarselsskilt på denne ledning viste seg da ulykken inntraff å være så beskadiget og makulert at de i mer eller mindre grad var uleselige.

Driftsbestyreren for Klepp Elektrisitetsverk har erkjent at det ikke så vidt han kjente til før ulykken skjedde var foretatt reglementsmessig linjebefaring siden mai-juni 1936. Etter den tid hadde han et par ganger blott på avstand sett til den over Sele gående her omhandlede vel 1 km lange ledning.

Etter Tilsynets skrivelse i august 1930 fylte verket igjen de nederste klatrehuller i saksoniamastene, men ihvertfall på den her angjeldende ledningsmast bare til en høyde fra jorden på 2,3 m.

De her påpekte forhold med hensyn til det ødelagte advarselsskilt og linjetilsynet strider åpenbart så vel mot konsesjonsvilkårene for verket som mot de nevnte forskrifter for elektriske anlegg, og må - etter flertallets mening - karakteriseres som uaktsomme, og av slik art, hensett til den ulykke som foreligger, at flertallet ikke finner å kunne utelukke disse uaktsomme forhold som avgjørende for skadens inntreden og de bør etter flertallets mening in casu medføre ansvar ror verket. - - -

Også objektivt erstatningsansvar etter reglene for farlig bedrift mener flertallet etter omstendighetene Elektrisitetsverket her har, men en finner det ikke påkrevet nærmere å gå inn herpå etter det resultat flertallet er kommet til med hensyn til verkets subjektive ansvar.

Hvad den skadede gutts forhold angår, synes han i den alder han var da ulykken fant sted, å ha måttet forstå at det ikke var riktig av ham å klatre i slike master. Lengre bør en i nærværende tilfelle neppe gå. Gutten må sies etter sin alder å ha opptrådt uaktsomt uten at det synes føye til å innlate seg på noen finere subjektiv gradering av hans uaktsomhet.

Etter det anførte finner flertallet å burde godta den ansvarshalvering som herredsrettens flertall er kommer til. - - -

Rettens mindretall, lagmannen og domsmann, fylkesagronom Alfred Norhelm, kommer til samme resultat som herredsrettens formann.

Den skadede gutt har i lagmannsretten forklart at faren hadde sagt at han ikke måtte klatre i mastene. - - - Etter de opplysninger som foreligger om hans åndelige utvikling kan det ikke ansees tvilsomt at gutten var klar over at det var forbundet med fare å klatre opp, selv om han kanskje ikke helt kunne vurdere følgene av at han klatret opp og berørte ledningen. Det tilføyes også i denne forbindelse at gutten kunne lese og skrive, og at han vanlig ferdedes i nærheten av kraftledningen, slik at han også ved å lese advarselsskiltene, hvorav en flerhet var ubeskadiget, måtte være blitt klar over at det var fare forbundet med at han klatret.

Utgangspunktet for mindretallets avgjørelse blir da at skadede foretok en positiv handling som han hadde rede på kunne være farlig, og at ulykken ikke kunne ha vært inntruffet uten denne hans handling. Forholdet er nemlig etter hva det er på det rene, at det intet uregelmessig forelå med selve ledningsnettet som kunne ha bevirket skaden, hvis ikke gutten hadde klatret opp og berørt selve ledningen. Da mindretallet videre mener at det ikke kan ansees som en påregnelig driftsulykke at personer som kjenner til ledningens farlighet, klatrer opp, hvilket etter foranstående er tilfelle med den her skadede gutt, antar en videre at det ikke bør bli tale om ansvar uten hvor det foreligger feil fra verkets side som har medvirket til skadens inntreden. I så henseende er det brakt på det rene under saken at skiltene delvis ikke har vært forskriftsmessige, idet ikke bare skiltet på den mast gutten klatret opp i, men også på andre master, var beskadiget. Det er også opplyst at

Side:25

inspeksjonene av ledningene ikke har vært så hyppige som påbudt, og det er vel iallfall ikke uantagelig at de sjeldne inspeksjoner kan ha medført at flere skilt enn ellers ville ha vært tilfelle, er unnlatt utskiftet, liksom det vel også er gått lengre tid mellom utskiftninger enn tilfelle ville ha vært ved hyppigere inspeksjoner. Men en antar ikke at dette forhold etter omstendighetene kan ha øvet noen innflytelse på skadens inntreden eller ikke inntreden. Gutten har nemlig videre i lagmannsretten forklart, at han - og så vidt en forstod ved en plutselig innskytelse - bestemte seg til å klatre opp i masten. Han har visstnok etter hva han forklarte sett det skadede skilt, idet han klatret opp, og han har uttalt at han ikke ville ha klatret hvis han også hadde sett at det sto at det var livsfarlig å klatre. En antar imidlertid at dette er en etterfølgende refleksjon. Hans hele forklaring viste nemlig at klatringen var resultatet av en innskytelse som han ikke i lagmannsretten og så vidt forstås, heller ikke før, har kunnet gi noen begrunnelse for, og en antar derfor at han overhodet ikke reflekterte da han begynte å klatre. Hadde han det gjort, ville han etter all sannsynlighet ha hatt klart for seg at skiltet inneholdt en advarsel, og han ville da også ha erindret det påbud han hadde fått om ikke å klatre. Når han da klatret som skjedd, må det etter mindretallets mening oppfattes som et utslag av, at han bare tenkte på å komme opp i masten, og ikke gjorde seg noen refleksjoner om det forbudte eller farlige heri, og heller ikke foretok noen iakttagelser som kunne bringe ham til å forstå innholdet av advarselsskiltet som han vel neppe under klatringen har lagt synnerlig merke til. - Heller ikke kan mindretallet legge noen vekt på at ledningsmastene går langs et gjerde og på at klatrehullene alene er 2,25 eller 2,30 m over jorden. Det har ikke vært krevet at klatrehullene ikke skulle være lavere enn 2,5 m. Herom kom det alene henstilling etter at mastene var godkjent med klatrehuller så lavt som 1 til 1,5 m over terrenget, og mindretallet anser det da uten betydning for skadens inntreden at verket ikke har etterkommet anmodningen om å gjenmure klatrehuller lavere enn 2,5 m. Når det nemlig er gjenmuret til en høyde av 2,25 å 2,30 m synes derved rimelig forsiktighet å være iakttatt for å hindre at barn som mangler den fornødne forståelse av ledningens farlighet, kunne komme opp, og en antar ikke at en gjenmuring til høyde 2,5 m ville ha hindret skadelidte fra å komme opp i klatrehullet. Det er mulig at det i noen grad kan ha lettet skadelidte at det gikk et gjerde forbi, idet han opplyste å ha stått så vel på gjerdet som på en gjerdepåle i nærheten. Gjerdepålen er imidlertid 0,72 m fra mastens nærmeste hjørne, og gjerdet som er meget elastisk er 0,3 m fra nærmeste punkt på masten, slik at det ikke synes særlig nærliggende å regne med at barn som kunne finne på å forsøke å klatre opp i masten ville ha noen støtte av gjerdet. Det synes derfor ikke rimelig at en skulle pålegge verket å foreta noen særlig foranstaltning for å hindre klatring i mastene som følge av at gjerdet gikk i nærheten. - - -