RG-1974-310

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1973-11-01
Publisert:	RG-1974-310
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 1. november 1973 i ankesak nr. 280/73.
Parter:	A (høyesterettsadvokat Olav Hestenes v/fullmektig advokat Kjell Holden) mot fru A (høyesterettsadvokat Knut Beverfelt).
Forfatter:	Lagdommerne Erling Slyngstad, Arne Christiansen, kst. lagdommer Hans Østgaard
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §48, Tvistemålsloven (1915) §180

Fru A og A ble gift 13.1.1966 i U.S.A. De har to barn, datteren B, født xx.xx.1969 og sønnen C, født xx.xx.1970.

Ved stevning av 19.5.1972 til Oslo byrett reiste fru A sak mot A med krav om skilsmisse, foreldremyndigheten over de to barna og oppfostringsbidrag for disse. Byretten avsa dom i saken 4.4.1973 med denne domsslutning:

«1. Fru A og A skilles.

2. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna B født xx.xx.1969 og C født xx.xx.1970.

A skal ha vanlig samværsrett.

3. A tilpliktes å betale til fru A oppfostringsbidrag for fellesbarna B og C med kr. 600,- - sekshundrekroner - pr. måned til hver, tilsammen kr. 1 200,- - tolvhundrekroner pr. måned. Bidragene betales den første i hver måned, første gang 1. mai 1973.

4. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Side:311

Det vises til byrettens domsgrunner.

A har anket over byrettsdommens pkt. 2 og 3 og lagt ned slik påstand:

«1. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet B, født xx.xx.1969.

2. A tilpliktes å betale oppfostringsbidrag til fellesbarnet C, født xx.xx.1970, etter lagmannsrettens skjønn og slik at bidraget forfaller forskuddsvis den 1. i hver måned, første gang 1. mai 1973.

3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»

A medgir for lagmannsretten som for herredsretten at foreldrene begge er velutdannet og skikket til å ta seg av barn. De er bedre skikket enn foreldre flest. Men A mener at han er bedre skikket enn moren til å ta seg av B. Det er riktignok en lovpresumsjon for at moren skal ha barna når de er små, og det erkjennes at barnet B er lite i lovens forstand. Men denne lovpresumsjon er ikke så sterk som tidligere. Det avgjørende er hva som er best for barnet.

A mener at selv om fru A er meget godt skikket til å ta seg av B, vil barnet få det best ved å bli i Norge. Her har B det trygt og godt. A var med å stelle henne etter at hun ble født, og det var han som hadde stellet av henne etter at C ble født, jfr. den korte avstand mellom de to barn. Hun har av denne grunn vært spesielt knyttet til ham siden hun var meget liten og er nå knyttet også til lærer D, som faren giftet seg med 30.6.1973. B har i Norge vokst opp i et særdeles barnevennlig miljø. Hun har her anledning til å omgås andre barn i en moderne og prinsippriktig drevet barnehage og ellers, og voksne som hun treffer i huset eller sammen med faren og hans nye kone. Det er god kontakt med farens øvrige familie. Det er rikelig med plass i farens hus der det nå bare er én leieboer, og økonomien er god.

A anfører at dersom fru A får foreldremyndigheten vil dette bety en flytning av barnet til et nytt og totalt fremmed miljø. For selv om B er født i U.S.A., kan hun ikke lenger ha noen forestilling om forholdene der. Hun kjenner ingen i U.S.A. bortsett fra moren. I 3 av sine 4 år har hun levet i Norge, de siste 2 år alene sammen med faren.

A viser til Rt-1972-365 flg., 787 flg. og 1139 flg. og peker på den vekt Høyesterett i disse dommer har lagt på farene og ulempene ved et miljøskifte. Det dreiet seg i disse dommer om flytning av barn til likeartede miljøer. Likevel kom Høyesterett i to av de tre tilfellene til at flytning ikke burde foretas. I nærværende tilfelle vil B, om moren får foreldremyndigheten, bli flyttet til et totalt forskjelligartet miljø - et miljø som er så ulikt det norske at moren ikke kunne finne seg til rette her, men søkte tilbake til U.S.A. B vil i U.S.A. miste kontakten med faren, som ellers ville ha kunnet hjelpe og støtte henne. Det er rett at A i slutten av 1971 ble enig med fru A om å flytte med

Side:312

familien til U.S.A. Men årsaken var at fru A totalt mistrivdes i Norge. Dessuten ville A, når han ble med familien, kunne ha tatt seg av sine barn der borte.

A tviler på om forholdene i California er så gunstige for et farget barn som fru A framstiller det. Det er der som her i Norge det en kan kalle et «personlig» raseproblem som B vil møte hvor hun enn er. Men i tillegg er det der borte et «institusjonelt» raseproblem: det problemet som møter en farget på skoler og arbeidsplasser etc. Det er grunn til å anta at miljøet i X/Y-området, der fru A har bosatt seg, er spesielt preget av kriminalitet og rasemotsetninger. En har lest i avisene både om opptøyer og langvarig unntakstilstand. Narkotikaproblem et er alarmerende. Det spiller liten rolle at narkotikaproblemet mest gjør seg gjeldende hos studentene - ikke hos den fastboende befolkning.

A bestrider at han har nektet fru A samvær med B når fru A har vært i Norge. Men han har ikke våget å la henne være alene sammen med barnet fordi hun ellers kunne ta det ulovlig ut av landet. Forholdet var tilsvarende da han i 1972 selv var i U.S.A. og søkte samvær med sønnen. Fru A sørget da for at han aldri kunne være alene med gutten.

A er nå fast ansatt som lærer i barneskolen i Oslo, men det er ikke endelig avgjort om han vil bli lønnet som adjunkt eller lektor. Han ønsker å bidra også til sønnens underhold etter rettens skjønn. Han har foreløpig ingen forsørgelsesbyrde i sitt nye ekteskap.

Fru A har tatt til motmæle og lagt ned slik påstand:

«Oslo byretts dom stadfestes så langt den er påanket. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»

Også fru A medgir at begge foreldrene er skikket til å ha omsorgen for B. Det dreier seg imidlertid om en liten pike på vel 4 år. Hun bør derfor være hos moren. Hun vil dessuten få det best der. Fru A har skaffet seg et godt hjem - en enebolig i et forstadsstrøk i typisk amerikansk middelklassemiljø - der hun kan by sin datter stabile og trygge forhold. B og C vil her kunne vokse opp sammen. Vokser B opp i Norge, vil de to barna bli fremmede for hverandre. Moren har ingen aktuelle planer om å gifte seg på ny. Barna vil vokse opp i nær kontakt med morens foreldre - som bor i samme gate - og morens søsken.

Fru A hevder at de problemer med et miljøskifte som en flytning av barnet til U.S.A. vil medføre, ikke har de dimensjonene som A vil ha det til. B er født i U.S.A. Hun vil - når hun flytter - komme til sin mor som hun kjenner. Fru A taler fremdeles godt norsk, og B vil snart lære seg amerikansk. Hele miljøet der B kommer, er med sine førskoler og barneinstitusjoner m.v. som spesialtilpasset for barn. B vil få en dagmamma og plass i førskole. Hun vil i Norge møte større raseproblemer enn i U.S.A. der folk av ulike raser lever om hverandre. Særlige problemer vil oppstå når faren får barn i sitt nye ekteskap.

Fru A ble selv diskriminert i Norge da hun søkte arbeid

Side:313

her. Hun opplevde både kulturell og direkte rasistisk diskriminering. Folk stirret på henne på gaten. Også B, som har samme hudfarge som sin mor, vil bli diskriminert i Norge når hun vokser opp. Problemene vil bli større og større etter hvert som hun blir eldre. Den «kollektive boform» som A i hvert fall tidligere har levet under, og de leirskoleopphold han har tatt B med på, kan ikke ha passet for barn.

Fru A benekter at det var faren som under ekteskapet stelte B - hovedsakelig var det moren. Faren tok seg relativt lite av sønnen C, noe som medførte at morens engasjement her ble forsterket.

Fru A fremhever at X er en universitetsby. Eventuelle narkotika- og kriminalitetsproblemer knytter seg til dem som er fremmede på stedet. De knytter seg ikke til den fastboende befolkning som B og hennes mor vil tilhøre.

Fru A har gitt en omfattende redegjørelse for forholdene i ekteskapet med A og for forholdene i Y/X-området, der hun har bosatt seg, sammenholdt med forholdene i Norge. Retten finner det unødvendig å gjengi denne, men nevner at partene opplyste at Y/X materielt sett tilhører noen av de mest velstående distrikter i U.S.A., at området har en meget høy prosent av fargede og blandingsekteskap, og at man her bevisst har kommet meget langt i raseintegrering. Etter fru A's mening er det mindre personlig rasediskriminering i California enn i Norge.

Partene har møtt og forklart seg under ankeforhandlingen. Det er hørt 6 vitner som alle har uttalt seg meget fordelaktig om A, om hans omsorg for datteren og om hans hjem. De vitner som har kjent begge ektefeller, har uttalt seg tilsvarende om morens forhold mens hun oppholdt seg her i landet. Vitner har også bekreftet det gode forhold mellom B og farens nye hustru.

Dokumentasjonen som for en del er ny for lagmannsretten, går fram av rettsboka. Saken foreligger for lagmannsretten i alt vesentlig som den forelå for byretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

Lagmannsretten er som byretten kommet til at A er meget vel skikket til å ta seg av B. Lagmannsretten viser om dette til barnevernsfullmektig Margot Iversens rapport av 7.3.1972 og vedtak av utvalg II i barnevernsnemnda 15.3.1972, som er inntatt i byrettens dom, og til det som byretten nærmere har uttalt. Det kan ikke antas at den såkalte «kollektive boform», som A en tid levet under, eller de leirskoleopphold han tok datteren med på, kan ha vært uheldige for barnet. Denne «kollektive boform» er ellers avviklet. Det bor foruten A, hans nye hustru og B, nå bare én leieboer i huset. Det er ellers ikke bestridt at A er skikket til å ha omsorgen for barnet.

Når lagmannsretten som byretten likevel er kommet til at fru A bør få foreldremyndigheten over B, er det av de grunner som også byretten har lagt vekt på. Det er ikke bestridt, og det

Side:314

er ingen grunn til å tvile på at også fru A er meget vel skikket til å ha omsorgen for barnet. Hun kan i Y/X-området der hun nå bor, skaffe sin datter tilsyn av dagmamma og opphold i førskole etc. når hun på grunn av sitt arbeid selv ikke kan ta seg av barnet. Forholdene i California synes i så måte å være lettere enn det som er vanlig i Norge. Morens arbeidsforhold er for øvrig slike at hun har relativt korte arbeidsdager. B er nå omlag 4 1/2 år gammel og bør som et lite barn i lovens forstand, fortrinnsvis være hos moren. Hun vil, når moren får foreldremyndigheten, komme til å vokse opp sammen med sin bror, noe som avgjort vil være en fordel.

Lagmannsretten er enig med A i at det miljøskiftet barnet vil bli utsatt for ved en flytning til U.S.A. nok vil by på spesielle problemer. B kan bare norsk. Hun kjenner antakelig ingen i U.S.A. bortsett fra moren. Hun kan ikke ha noen forestilling om forholdene der fra sitt første leveår. Selv kjennskapet til moren begynner vel nå å svinne, kontakten mellom de to er dog gjenopptatt i forbindelse med morens opphold i Norge under hovedforhandlingen for lagmannsrett. Lagmannsretten antar imidlertid at B, etter en flytning til U.S.A. forholdsvis hurtig vil lære seg det amerikanske språk. Og hun vil, mens hun tilpasser seg de nye forholdene, få all mulig hjelp og støtte av sin mor og morens pårørende.

Lagmannsretten legger særlig vekt på at det med tanke på framtiden må være best for B å være hos moren. Hun vil der vokse opp i Y/X-området, der de er fortrolige med folk av forskjellige raser, raseblandinger og hudfarge, uten å vekke noen generende oppmerksomhet. I Norge vil hun bli lagt merke til på grunn av hudfargen, ansiktstrekk og hår, og kanskje også bli krenket på annen måte på grunn av sitt annerledes utseende. Selv om slike krenkinger forhåpentligvis ikke vil finne sted, vil hun p. g. a. sitt utseende nødvendigvis føle seg noe fremmed i vårt miljø. Det må antas at denne følelse blir forsterket etter hvert som hun blir eldre og skal bevege seg utenfor det beskyttede og vidsynte miljø hun nå befinner seg i.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at fru A bør få foreldremyndigheten over barnet.

Lagmannsretten finner at A bør betale oppfostringsbidrag for barnet som fastsatt av byretten. Hans endelige lønn som lærer vil ligge på ca. kr. 50 000,- pr. år, mens morens inntektsforhold fortsatt er som antatt av byretten.

Lagmannsretten er enig med byretten også når det gjelder sakskostnadene for byretten.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste så langt den er anket.

Lagmannsretten finner etter den tvil avgjørelsen har voldt, særlig grunn til ikke å tilkjenne sakskostnader for lagmannsrett, jfr. unntaksregelen i tvml. §180 første ledd.

Lagdommer Østgaard finner ikke at saken har vært synderlig tvilsom og kan ikke se at det foreligger særlige

Side:315

omstendigheter som etter tvistemålslovens §180, første ledd in fine, kan begrunne fritak for den ankende part til å erstatte ankemotparten saksomkostninger for lagmannsretten. Saksomkostningene finnes å burde fastsettes til kr. 8 300,-. Det er da regnet med ankemotpartens utgifter til reise og opphold i Norge i anledning av ankeforhandlingen som oppgitt i omkostningsoppgaven, tilsammen n. kr. 4 300,-. I tillegg kommer salær til prosessfullmektigen som passende settes til kr. 4 000,-.

Dommen er enstemmig bortsett fra avgjørelsen om sakskostnader for lagmannsretten.

Domsslutning:

Byrettens dom stadfestes så langt den er anket.

Sakskostnader tilkjennes ikke.

Byrettens dom (dommer Eivind Hansen):

Fru A, født xx.xx.1944 har ved stevning av 19.5.1972 reist sak mot sin mann, A, født xx.xx.1943, med krav om skilsmisse og om foreldremyndigheten til barnet.

Partene ble gift 13.1.1966 i USA. De har to barn, datteren B, født xx.xx.1969 og sønnen C, født xx.xx.1970.

Saksøkeren, som er amerikansk statsborger, ble kjent med saksøkte under et studentbesøk i Norge i 1965. Hun hadde da tatt to universitetsgrader i USA i historie og som sosialarbeider. Saksøkeren er farget. Saksøkte hadde tatt sosiologi grunnfag ved Universitetet i Oslo og hadde studert sosialantropologi i ett år.

Etter at de ble gift bodde de først på - - -, hvor han utførte sivilarbeidertjeneste på et behandlingshjem. I august 1966 reiste de til Chicago for å studere. Han tok MA i barnepsykologi. I juni 1967 dro de tilbake til Norge, hvor han avsluttet sivilarbeidertjenesten og senere skrev en avhandling om småbarn som adskilles fra sine mødre, mens hun hadde en stilling som førskolelærer i - - -. I slutten av august 1968 reiste de til X i California, hvor det var meningen at han etter to års opphold skulle begynne å studere medisin. Under dette oppholdet ble barna født Da det viste seg at han ikke kunne bli opptatt som medisinsk student ved de universiteter som han hadde søkt på, reiste de i september 1970 tilbake til Norge.

I mai 1971 kjøpte de en større villa - - -. For å få boligomkostningene ned og for å få hjelp til å passe barna, ville han at det skulle være en barnehage i huset.

Høsten 1970 var saksøkte hjemme for å hjelpe saksøkeren med barna. Ved nyttårstider 1971 begynte han i en halvdags post ved Z lærerskole.

Da saksøkeren, så vidt skjønnes, hadde vanskelig for å finne seg til rette her og for å få arbeid, ble de i slutten av 1971 enige om å flytte til USA. Hun overveiet også å søke skilsmisse. Saksøkeren og C flyttet ved juletider, og det var enighet om at saksøkte og B skulle komme etter sommeren 1972.

Saksøkte begynte høsten 1971 å stå i forhold til en elev ved Z lærerskole. I begynnelsen av 1972 underrettet han saksøkeren om dette

Side:316

forholdet. Hun bestemte seg da for å søke skilsmisse. Han dro på en kortere tur til USA for å få henne til å ombestemme seg, men forgjeves.

Saksøkeren har nå en prøvestilling i skolevesenet i X i California hvor hun nå er bosatt. Hun tjener tilsvarende ca. kr. 75 000,- pr. år, og hun regner med at hun vil få en fast stilling i skolevesenet. Hun har leid seg et mindre hus i samme kvartal som hennes foreldre bor. Hun vil kunne få plass til barna i en førskole. Hun har avtalt med en dame i femtiårene med lang erfaring som barnepleierske m.v. at denne skal passe barna.

Saksøkte går for tiden på Z lærerskole, hvor han blir ferdig til sommeren. Han vil da ta seg arbeid som lærer. - - -

Rettens bemerkninger:

Saksøkte har erkjent at han har begått ekteskapsbrudd. Dette er bekreftet av vitnet D, som nå bor sammen med ham. Påstanden om skilsmisse etter ekteskapslovens §48 blir derfor å ta til følge.

Når det gjelder barnefordelingsspørsmålet erkjenner som foran nevnt begge parter at den annen er vel skikket til å ha omsorgen for barna. Spørsmålet om saksøktes skikkethet har vært forelagt Oslo barnevernsnemnd. Utvalg II i nemnda har i vedtak av 15.3.1972 sluttet seg til barnevernfullmektig Margot Iversens rapport av 7. samme måned. Fra rapporten siteres:

«B og far bor sammen med fars venninne i en villa som far og mor kjøpte i 1967. Her bor også en student og en skilt frue med sin 6 års gamle sønn. Disse har felles husholdning og felles stue. Kjøkkenet var innredet med gode tekniske hjelpemidler. Matstell og rengjøring går på skift. - For tiden innredes loftsetasjen til felles oppholds/aktivitetsrom. I 2. etg. har far og hans venninne et stort soverom og bad, de andre har hvert sitt soverom. B's rom var stort og meget velutstyrt. Det syntes som om far har innsikt i riktige leker for barn og har utstyrt rommet med tanke på at B skal kunne utfolde seg der. - Hun har også flere fotografier av broren og begge foreldrene på veggen. - I 1. etg. drives privat barnehage i 2 rom og hall. Den ledes av førskolelærer og to praktikanter. For tiden er far privat hospitant ved Z off. lærerskole. Fra høsten -73 vil han ha fast arbeid som adjunkt. Han vil da få en årsinntekt på ca. kr. 40 000 som lektor og ca. kr. 30 000 i utbytte fra en forretning som han er medeier i. Forretningen har far hatt for å finansiere sine studier. Denne vil han avvikle kommende år.

Fars venninne D er ansatt som lærer ved Æ skole. Når skilsmissen er i orden vil de inngå ekteskap. I den senere tid har D gradvis overtatt kveldsstellet av B. Hun har også passet B 2-3 dager ad gangen når far har vært bortreist. Iflg. far har hun glidd inn som en god og trygg person for B.

Det synes som om den kollektive livsformen som far og hans venner har etablert i hjemmet er i ordnede forhold. Det var en vennlig atmosfære i hjemmet. B virket tillitsfull, trygg og glad. Forholdet mellom henne og faren virket meget godt. Dette gjelder også hennes forhold til D, som var tilstede ved hjemmebesøket. - En vil anta at far har evne og muligheter til å gi B gode hjemmeforhold.

Konklusjon:

Side:317

Far er skikket til å ha foreldremyndigheten over B.»

Ett av medlemmene i utvalget ga uttrykk for at hun «var noe betenkt ved tanken på oppveksten senere, borte fra moren, her i landet».

Det har vært avhørt flere vitner som har uttalt seg meget fordelaktig om saksøkte og hans behandling av datteren og likeså om det hjem han har skapt.

Etter de opplysninger som er fremkommet antar retten at saksøkte er meget vel skikket til å ta seg av B. På tross av dette finner den under tvil at saksøkeren bør få foreldremyndigheten over datteren. B er snaut 4 år gammel. Hun er således et lite barn i lovens forstand og bør da fortrinnsvis være hos moren. Også med tanke på fremtiden finner retten at det vil være best for henne å være hos moren. Det vil etter rettens skjønn være en avgjort fordel for henne å vokse opp sammen med sin bror. Barna bør derfor ikke skilles.

Saksøkte er enig i at B på grunn av sin hudfarge vil skille seg ut her i Norge. Retten finner at det bør legges adskillig vekt på dette, og den antar at det vil være en fordel for henne å vokse opp i morens miljø i USA.

Retten er enig med saksøkte i at det vil medføre språkproblemer for B å flytte til USA. Så liten som hun er, må det imidlertid antas at hun forholdsvis raskt lærer amerikansk. For øvrig taler hennes mor norsk.

Den omstendighet at forholdene i USA er annerledes enn her, og til dels ikke så bra som vi synes de er her i Norge, antar retten er uten særlig betydning. Det pekes for øvrig i denne forbindelse på at saksøkte selv hadde tenkt å slå seg ned i USA med hele familien.

Saksøkte er som foran nevnt enig i at C er hos saksøkeren. Etter dette blir hun å tilkjenne foreldremyndigheten til begge barna.

Saksøkte skal ha vanlig samværsrett.

Saksøkte tilpliktes å betale oppfostringsbidrag til barna. Han har til barnevernsnemnda opplyst at han vil bli ferdig med sin lærerutdannelse i vår og at han vil kunne begynne i arbeid som lærer fra høsten med en årslønn på ca. kr. 40 000. Videre tjener han ca. kr. 30 000 pr. år på en forretning som han er medeier i. Det er opplyst at han vil avvikle denne. Retten setter oppfostringsbidragene til kr. 600 til hvert barn. Bidragene skal betales forskuddsvis den første i hver måned, første gang 1. mai 1973. - - -