RG-1974-380

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1973-11-30
Publisert:	RG-1974-380
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 30. november 1973 i ankesak nr. 7/1973 A
Parter:	Harstad Oppland Rutebil A/S (advokat Arne Eidsmo) mot Jens Kristian Olsen (høyesterettsadvokat Jac. Ivar Kind).
Forfatter:	Lagdommerne Jon Fjalstad, Birger Lassen, sorenskriver Thor Magne Trovik
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §33, Straffeprosessloven (1887), Tvistemålsloven (1915) §172, Avholdspliktloven (1936) §7, Avholdspliktloven (1936), Arbeidervernloven (1956) §43, Arbeidervernloven (1956), §22, §31, Veitrafikkloven (1965)

Jens Kr. Olsen, som er ansatt som rutebilsjåfør i Harstad Oppland Rutebil A/S, ble 13. oktober 1970 under kjøring av en av selskapets rutebiler innblandet i et mindre trafikkuhell. Uhellet resulterte i politietterforskning. På grunn av mistanke om

Side:381

promillekjøring beslagla politiet 13. oktober Olsens førerkort og kjøreseddel. Beslagleggingen skjedde ifølge etterforskningsdokumentene med Olsens samtykke.

14. oktober ble det holdt et forhandlingsmøte mellom rutebilselskapet på den ene siden, Norsk Rutebilarbeiderforbund avd. 24 og Harstad Sjåfør- og Transportforening avd. 225 på den andre siden. På dette møtet ble blant annet Olsens forhold drøftet. Av utskrift av forhandlingsprotokollen fremgår at selskapet ville ha «øyeblikkelig permittering», men at det etter drøftinger med de respektive avdelinger ble oppnådd «enighet om at han skal få være ut lønningsperioden 19/10 1970 for så å ta forholdet opp til ny vurdering.» Olsen ble etter dette forhandlingsresultat overført til tjeneste først 1 à 2 dager på selskapets verksted, og deretter på dets godslager.

I brev av 15. oktober til selskapet meddelte Rutebilarbeiderforbundet at det motsatte seg «selskapets beslutning om å permittere Jens Kristian Olsen før det foreligger resultat fra blodprøve. Med litt smidighet, skulle det ikke være vanskelig for selskapet å beskjeftige Jens Kristian inntil resultat av nevnte prøve foreligger.»

Selskapet skrev 20. oktober til Olsen og viste innledningsvis til vedtaket om at han skulle få arbeide ved verkstedet til og med 19. oktober. Deretter heter det i brevet:

«Inntil resultat av blodprøve foreligger, kan De få fortsette på verkstedet. Dersom imidlertid blodprøven viser positiv reaksjon og med den følge at Deres kjøreseddel blir inndratt, må De være forberedt på å bli oppsagt med fratredelse uten oppsigelsestid.»

Resultatet av blodprøvene forelå i begynnelsen av november og gikk ut på en middelverdi på 0,17 promille, som etter fradrag for sikkerhetsmargin på 0,14 promille gav som konklusjon 0,03 promille. Etter dette ble det 11. november holdt et nytt forhandlingsmøte, denne gang mellom selskapet og avd. 24 av Norsk Rutebilarbeiderforbund. Ifølge utskrift av forhandlingsprotokollen var selskapet av den oppfatning at det måtte skje «øyeblikkelig oppsigelse» av Olsen, med virkning fra lørdag 14. november. Samtidig anføres imidlertid at «Hvis det skulle vise seg at herr Olsen blir frikjent, vil selskapet ta forholdet opp til ny drøfting.» Avd. 24 gav uttrykk for at «selskapet kan permittere Jens Kristian Olsen inntil dom er forkynt for ham.» Til slutt i protokollen er anført at «Skulle det vise seg at herr Olsen blir frikjent, håper avd. 24 at selskapet tar han inn i tjeneste snarest mulig.»

Ved brev av 11. november meddelte selskapet Olsen oppsigelse med fratredelse 14. november under henvisning til resultatet av blodprøven. Til slutt i brevet meddeles at selskapet ville vurdere hans forhold på ny dersom det skulle vise seg at han ble frikjent.

Etter at politiet hadde innhentet uttalelse fra Statens Rettstoksikologiske Institutt, henla politiet ved beslutning av

Side:382

23. januar 1971 saken på grunn av mangel på bevis. Ifølge etterforskningsdokumentene ble Olsen underrettet om dette vedtak 1. februar. Førerkortet ble ifølge de samme dokumenter sendt ham 2. februar. 6. samme måned oppsøkte Olsen selskapet og fikk beskjed om at saken ville bli behandlet på forhandlingsmøte med avd. 24 den 10. samme måned. På dette forhandlingsmøte forespurte representantene for avd. 24 selskapet hvorfor Olsen ikke var begynt å arbeide. Videre gjengis fra protokollen:

«Selskapet må bare beklage at en er kommet opp i en slik situasjon og når det gjelder Jens Kr. Olsen så har det vært diverse klager tidligere på den måten han har utført sin tjeneste på. Selskapet har likevel etter nøye å ha vurdert forholdet besluttet å ta Jens Kr. Olsen tilbake i tjenesten fra 16/2-71. Dette til tross for at denne saken har skadet selskapets renomme, og spesielt sjåførene. Når selskapet til tross for forannevnte forhold har gått med på å ta Jens Kr. Olsen inn i tjenesten igjen, så har dette blant annet sammenheng med at det kan være vanskelig for Jens Kr. Olsen på denne årstid å skaffe seg annet arbeid.

Avd. 24 mener at de forhold selskapet nevner ikke kan tas med i denne sak. Når det gjelder tapt arbeidsfortjeneste for Jens Kr. Olsen fra oppsigelsesdato til han blir gjeninntatt i tjenesten, mener avd. 24 at selskapet må stå ansvarlig for denne.

Selskapet avviser ethvert krav fra Jens Kr. Olsen ang. tapt arbeidsfortjeneste i den tid han har vært borte fra selskapet p.g.a. at sertifikatet var inndratt i forbindelse med mistanke om promillekjøring. Selskapet vil videre gjøre tillitsmennene oppmerksom på at Jens Kr. Olsen ble tatt inn i forefallende arbeide ved verksted og godslager i tiden fra sertifikatet ble inndratt 13/10-1970 til han ble oppsagt 14/11-70. Dette uten at selskapet hadde noe plikt til å holde Jens Kr. Olsen i arbeide. Selskapet vil presisere at dersom en sjåfør mister sertifikatet p.g.a. mistanke om promillekjøring vil vedkommende måtte regne med at arbeidsforholdet til selskapet opphører.»

Olsen gjeninntrådte deretter i selskapets tjeneste som rutebilsjåfør 16. februar 1971. Han er fremdeles ansatt der.

Etter at Olsen var gjeninntrådt i tjenesten, fremmet han krav mot selskapet for ikke oppebåret lønn i tiden 14. november 1970 til 16. februar 1971 med kr. 6 503,10. I tillegg kommer feriegodtgjøring med 9 1/2 %. Selskapet bestred kravet, og Olsen saksøkte deretter selskapet for Trondenes herredsrett.

Trondenes herredsrett - med sorenskriver Arne Hugaas som settedommer (enedommer) - avsa dom 9. oktober 1972. Dommen har slik slutning:

«1. Saksøkte, Harstad Oppland Rutebil A/S v/styrets formann, Harstad, dømmes til å betale til saksøkeren Jens Kristian Olsen, Lødingen, erstatning med kr. 6503,10 - sekstusenfemhundreogtre 10/100 - kroner med 4 - fire - prosent renter fra 3. juni 1971 til betaling skjer og feriegodtgjørelse med 9 1/2 - niogenhalv - prosent samt kr. 1 800,- - ettusenåttehundrekroner - i saksomkostninger.

Side:383

2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Om saksforholdet vises foruten til redegjørelsen foran til premissene i dommen.

Harstad Oppland Rutebil A/S, med advokat Arne Eidsmo som prosessfullmektig, har i rett tid påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Jens Kr. Olsen har tatt til gjenmæle med h.r.advokat Jac. Ivar Kind som prosessfullmektig.

Ankeforhandling ble holdt i Harstad 12. november 1973. Jens Kr. Olsen møtte personlig og med sin prosessfullmektig og gav forklaring. På vegne av selskapet møtte foruten prosessfullmektigen disponent Jan Leirvik og trafikksjef Arve Aronsen. De gav begge forklaring. Dessuten ble avhørt 3 vitner. Av disse er 2 nye i ankesaken. Det ble foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser, blant annet av vitneforklaring gitt ved bevisopptak for Tana og Varanger herredsrett 5. april 1973 av tidligere trafikkassistent ved selskapet, Leonard Edvin Nilsen.

Den ankende part har nedlagt slik påstand i ankesaken:

«1. Harstad Oppland Rutebil A/S v/styrets formann frifinnes.

2. Jens Kr. Olsen dømmes til å betale sakens omkostninger for begge retter.»

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«Trondenes herredsretts dom stadfestes, og den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger til ankemotparten for lagmannsretten.»

Den ankende part gjør i hovedtrekkene gjeldende:

En arbeidsgiver har ikke plikt til å beskjeftige eller betale lønn til en arbeidstaker som ikke kan prestere sin arbeidsytelse på grunn av at han mister sin nødvendige lisens for dette, i dette tilfellet førerkortet. Selskapet hadde rett til å avskjedige Olsen da førerkortet ble beslaglagt. Det er ikke grunnlag for å kreve erstatning for sjikanøs og rettsstridig opptreden fra selskapets side. Selskapet har tvertimot opptrådt så hensynsfullt og forsvarlig som mulig. Det har trådt i forhandlinger med den organisasjon som sjåføren tilhørte og gav ham midlertidig sysselsetting, til tross for at dette bød på problemer for selskapet. Selskapet har sitt renomme å ta vare på og kan ikke opptre på en måte som er egnet til å påføre det tap av tillit utad, overfor trafikantene etc. Bedriftens skjønn over hva dens behov tilsier kan ikke overprøves av domstolene. Tjenesteforholdet ble brakt til opphør, som tidligere bebudet, etter at resultatet av blodprøven forelå, og etter at selskapet ved henvendelse til politiet hadde fått brakt på det rene at det ville bli reist tiltale mot Olsen. Det stod selskapet fritt om Olsen skulle tas inn igjen i tjenesten da han fikk tilbake førerkortet.

Subsidiært må erstatningskravet forkastes fordi Olsen har gjort seg skyldig i et forhold som rammes av vegtrafikklovens §22 (promillekjøring), eventuelt av lov om pliktmessig avhold. For så vidt vises til brev av 5. desember 1972 fra Statens Rettstoksikologiske Institutt til advokat Eidsmo. Av dette dokument,

Side:384

som er nytt i ankesaken, fremgår klart at Olsen har forklart og fremdeles forklarer seg urikig om sitt alkoholkonsum ved anledningen. Når han fastholder at han ikke har nydt lagerøl eller lignende ulykkesdagen, må han nødvendigvis ha drukket mer enn han selv forklarer den foregående dag. Det er fastslått av instituttet i dets første uttalelse at eventuell bruk av munnspray er uten betydning for saken. Det er påfallende at Olsen først motsatte seg at det ble tatt blodprøve, at han så samtykket i at førerkortet med videre ble beslaglagt og at han senere avfant seg med at saken ikke ble innbrakt for forhørsretten i samsvar med vegtrafikklovens §33 pkt. 5. Bedriften hadde på dette grunnlag tilstrekkelig grunnlag for å bringe tjenesteforholdet til permanent opphør.

Ytterligere subsidiært mangler erstatningsgrunnlag fordi selskapet ville kunne permittert Olsen uten lønn så lenge han ikke hadde førerkort. Det økonomiske resultat blir i dette tilfellet det samme som om Olsen var blitt permittert, i og med at han ble tatt inn igjen i selskapets tjeneste. Det standpunkt som Olsen og hans organisasjon nå inntar, nemlig at sistnevnte den hele tid under sakens behandling, hvor spørsmålet om permittering har vært brakt på bane, har forestilt seg at dette skulle skje mot full lønn, er uholdbart. Både Hovedavtalen (mellom Norsk Arbeidsgiverforening og Landsorganisasjonen) og gjeldende rett går ut på at arbeidsgiveren ikke har lønnsplikt i permitteringstilfelle.

Olsens beregning av lønnskravet bestrides ikke, heller ikke i og for seg kravet på feriegodtgjørelsen. Men et eventuelt erstatningskrav må begrenses under henvisning til at Olsen ikke har foretatt seg tilstrekkelig for å skaffe seg annet arbeid, eventuelt arbeidsledighetstrygd, i det tidsrom han ikke tjenestegjorde i selskapet.

Ankemotparten henholder seg i det vesentlige til herredsrettens begrunnelse, som ansees riktig og tilstrekkelig. Bevisførselen for lagmannsretten har ifølge ankemotparten ikke brakt fram nye momenter i saken. Det fastholdes særlig at selskapet har opptrådt i høy grad uaktsomt og rettsstridig når det har avskjediget Olsen til tross for at blodprøven bare viste 0,03 promille. Selskapet har ikke prestert et eneste bevis for at Olsen hadde drukket mer enn han selv har forklart for politiet og nå fastholder for retten. Tillitsmennene i organisasjonen hadde ved henvendelse til lensmannskontoret fått opplyst at alkotesten bare viste et ubetydelig utslag. Det er heller ikke på noen måte bekreftet at selskapet ved henvendelse til politiet etter at resultatet av blodprøven forelå, fikk beskjed om at tiltale ville bli reist. Videre er det vanskelig å finne noen logikk i det resonnement at da resultatet av blodprøven forelå, skulle det plutselig være så vanskelig å finne beskjeftigelse for Olsen på verkstedet eller godslageret. Det er på det rene at det i atskillig grad ble anvendt overtidsarbeid disse steder i det aktuelle tidsrom. Med litt godvilje og smidighet kunne selskapet sysselsatt Olsen i hele

Side:385

det tidsrom da han gikk uten sertifikat. Det bestrides at Olsen motsatte seg at det ble tatt blodprøve. Videre bestrides at førerkortet ble beslaglagt fordi han samtykket. At han etter utløpet av tre-ukers-fristen i vegtrafikklovens §33 pkt. 5 ikke foretok seg noe for å få sertifikatet tilbake, skyldtes at han ved henvendelse til vedkommende politiembetsmann fikk opplyst at det ville være en ren formalitet å innhente samtykke fra forhørsretten til fortsatt beslag. I anledning av selskapets bevisførsel benektes at det noen gang har luktet alkohol av Olsen. Endelig fremholdes at det ikke lyktes ham å skaffe seg annet arbeid i den tiden han var uten beskjeftigelse i selskapet. Han henvendte seg til arbeidskontoret på hjemstedet, Lødingen, men fikk der beskjed om at han ikke kunne regne med å få arbeidsledighetstrygd, siden hans arbeidsløshet ble ansett for å være selvforskyldt.

Lagmannsrettens bemerkninger: Lagmannsretten kan ikke finne at bevisførselen gir tilstrekkelige holdepunkter for å kunne konstatere at Olsen ved tidligere anledninger, før 12.-13. oktober 1970, hadde utvist forhold som kan tillegges vekt i favør av selskapet ved vurderingen av hans erstatningskrav.

Når det gjelder selskapets prinsipale anførsel, presiserer lagmannsretten at det da selskapet aksjonerte mot Olsen, ikke forelå noen permanent eller nærmere tidsbegrenset inndragning av førerkortet hans med hjemmel i vegtrafikklovens §33, pkt 1-4, bare en beslaglegging i medhold av samme lovs §33, pkt. 5, med andre ord en forføyning som var midlertidig, med ubestemt varighet. Hvorvidt det ville bli aktuelt med et permanent eller varig tap av førerkortet, var avhengig av hvilken skjebne den iverksatte politiaksjon ville få. Dette var uvisst da selskapet sa ham opp, uten oppsigelsesfrist, det vil si avskjediget ham. Lagmannsretten mener at selskapet ikke hadde adgang til definitivt og vilkårsløst å bringe Olsens tjenesteforhold til opphør, uten oppsigelsesfrist, på det grunnlag at han midlertidig manglet sertifikat. Hvorvidt selskapet ville hatt rett til å si ham opp med lovlig oppsigelsesfrist - i dette tilfellet 1 måned - på et slikt grunnlag (jfr. arbeidervernlovens §43), er det etter partenes anførsler, og etter det syn lagmannsretten har på saken for øvrig, jfr. senere i premissene, ikke foranledning for retten til å ta standpunkt til.

Videre er lagmannsretten kommet til at selskapet ikke hadde adgang til å bringe Olsens ansettelse til varig opphør på grunnlag av det forhold som var gjenstand for politietterforskning, nemlig mistanke om promillekjøring, eller eventuelt om forseelse mot loven om pliktmessig avhold i tjeneste. Politiet henla som det fremgår av redegjørelsen foran saken mot Olsen på grunn av bevisets stilling. Det er vel så at det fortsatt kan være saklig grunn til tvil om hva som er sannheten om Olsens alkoholforbruk 12. og/eller 13. oktober 1970. Men med de usikkerhetsmomenter som Rettstoksikologisk Institutt har pekt på i forbindelse med Olsens alkoholnytelse, mener retten at selskapet,

Side:386

ut fra sin - selskapets - vurdering av hans eventuelle strafferettslige forhold, ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å avskjedige ham. De opplysninger som er kommet fram om alkoholdunst av Olsen 13. oktober, samt om hans vegring mot at det ble tatt blodprøve, er for usikre til at de bør tillegges vekt ved denne vurdering.

Situasjonen er imidlertid, som det fremgår av redegjørelsen foran, at selskapet tok Olsen inn i tjenesten igjen 16. februar 1971, etter at han hadde fått førerkortet sitt frigitt. Sluttresultatet ble således at Olsen ikke mistet jobben sin for godt. En slik utgang på det hele var til en viss grad blitt stilt i utsikt i oppsigelsesbrevet av 11. november 1970, jfr. den tidligere omtalte sluttpassus i brevet.

Lagmannsretten finner det etter dette i motsetning til herredsretten nødvendig ved den erstatningsrettslige vurdering av selskapets handlemåte å ta standpunkt til om det forelå adgang til å permittere Olsen uten lønn, og om en eventuell slik permitteringsadgang i dette tilfellet må føre til at selskapet fritas for erstatningsansvar.

Arbeidervernloven eller andre lover inneholder ikke generelle bestemmelser om permittering av arbeidstakere uten lønn, herunder om vilkårene for dette. At arbeidsgivere under visse vilkår har slik adgang, er imidlertid på det rene, jfr. Kristen Andersen: «Fra arbeidslivets rett», side 250 flg., jfr. også §14 i den någjeldende hovedavtale mellom Arbeidsgiverforeningen og Landsorganisasjonen. (Andersen har på side 252 vist til den tidligere gjeldende hovedavtale av 1947 §12). Hovedavtalen inneholder i §14 nr. 1 en oppregning av tilfelle da permittering kan foretas. Pkt. d gir slik adgang «Når saklig grunn ellers gjør det nødvendig for bedriften.» Såvidt skjønnes er det på det rene og enighet mellom partene om at hovedavtalen formelt sett gjelder i dette arbeidsforhold. På dette punkt må det for øvrig antas at hovedavtalen ikke avviker fra det som følger av gjeldende rett.

Det som i denne saken må bli det vesentlige når en skal vurdere om det forelå adgang til å permittere Olsen, er det forhold at førerkortet hans var beslaglagt, slik at han, så lenge beslaget stod ved makt, var ute av stand til å utføre sitt arbeid som sjåfør i selskapet. Da Olsen fratrådte, forelå resultatet av blodprøven. Objektivt sett er det mulig at dette resultat burde tilsi at tapet av førerkort ikke ville bli definitivt eller varig. Men lagmannsretten antar det bevist at selskapet ved henvendelse til politiet fikk opplyst at saken ville bli forfulgt strafferettslig. Uten hensyn til hva selskapet måtte ha fått opplyst hos politiet, er det for øvrig på det rene at politiet ikke henla saken etter at resultatet av blodprøven forelå, men innhentet ytterligere opplysninger. For selskapet måtte det iallfall den 11. november fortone seg slik at tapet av førerkort ikke ville bli helt kortvarig, noe det da heller ikke ble. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at selskapet i og for seg hadde saklig grunn til

Side:387

å permittere Olsen uten lønn, og at en slik forføyning for selskapet måtte fortone seg som «nødvendig». Hva det sistnevnte kriterium angår, må bedriftens egen vurdering være det primære. I tiden fra 14. oktober til 14. november sysselsatte selskap et som nevnt Olsen på verkstedet og godslageret. Selskapet anfører imidlertid at iallfall på lengre sikt var dette en utjenlig ordning, fordi det er et sterkt behov for at også de som arbeider disse steder, har gyldig sertifikat. Retten finner ikke grunnlag for å kunne sette denne vurdering til side.

Fremstillingen innledningsvis i dommen viser at på et visst stadium av saken var også Olsens egen organisasjon inne på permitteringsspørsmålet, jfr. det som er gjengitt foran fra forhandlingsprotokollen 11. november. Foreningens tillitsmann har som vitne for lagmannsretten forklart at man den gang, når man gav uttrykk for at Olsen kunne permitteres, tenkte seg og forutsatte at han skulle oppebære lønn i permisjonstiden. En slik forutsetning fra foreningens side lar seg imidlertid etter lagmannsrettens mening ikke godt forene med den protest som foreningen hadde gitt til kjenne i det foran omtalte brev av 15. oktober mot overhodet å permittere Olsen.

Ifølge §14, nr. 2 a i hovedavtalen skal det ved permittering gis 14 dagers skriftlig varsel. Lagmannsretten antar at det i så måte må være tilstrekkelig at selskapet i brev av 20. oktober 1970 hadde meddelt Olsen at han - under visse angitte forutsetninger - matte være forberedt på å fratre uten oppsigelsesfrist, noe som først ble forlangt i brevet av 11. november, med virkning fra 14. samme måned.

Spørsmålet blir da om det, til tross for at permitteringsadgang etter rettens mening i og for seg var til stede, foreligger andre momenter som tilsier at selskapet ikke kan gå fri ansvar i dette tilfellet. Foran er påpekt at selskapet ikke formelt har gått veien om permittering. Det har brukt formen oppsigelse (uten oppsigelsesfrist), og det har hele tiden handlet ut fra den vurdering av situasjonen at det - selskapet - stod fritt når det gjaldt eventuell gjeninntaking av Olsen. Selskapets forføyninger overfor ham har tydeligvis vært motivert ikke utelukkende med det rent objektive faktum at han midlertidig manglet sertifikat. Disiplinærmessige hensyn har også spilt inn. Dette er blant annet kommet til uttrykk i møteprotokollen for 10. februar 1971, jfr. sitatet foran. Imidlertid kan det ikke sees at selskapets motiveringer og dets fremgangsmåte i forbindelse med tjenesteavbrekket har vært egnet til å påføre Olsen et mertap, ut over det som ville oppstått ved en regulær permittering, foretatt uttrykkelig og utelukkende på det grunnlag at han manglet førerkort. Det er nærliggende å gå ut fra at selskapets vurdering av muligheten og ønskeligheten av fortsatt beskjeftigelse på verkstedet eller godslageret ville blitt det samme om man hadde gått den formelle vei om permittering. Også i så fall måtte selskapet for eksempel hatt for øye at den midlertidige permittering kunne blitt fulgt opp med et definitivt opphør av tjenesteforholdet,

Side:388

avhengig av resultatet av strafforfølgningen. Heller ikke er det påstått at oppsigelsen ble gitt unødig publisitet. Det foreligger dessuten ikke noe som tyder på at det var selskapets fremgangsmåte - avskjedigelse istedenfor permittering - som førte til at Olsen ikke fikk arbeidsledighetstrygd.

Nå er imidlertid situasjonen videre den at Olsen, etter at han fikk førerkortet sitt tilbake, den 6. februar 1971 oppsøkte selskapets kontor og bad om å bli gjeninntatt. Denne henvendelse ble imidlertid ikke umiddelbart imøtekommet. Forhandlingsmøte mellom bedriften og organisasjonen ble som nevnt holdt 10. februar, og Olsens inntreden i selskapet skjedde først 16. februar, og da trolig mer eller mindre som et resultat av forhandlings møtet. Heller ikke dette forhold bør imidlertid etter rettens mening føre til at ikke permitteringsadgangen for selskapet tillegges avgjørende vekt for erstatningsspørsmålet. Forholdet bør med andre ord ved den erstatningsrettslige vurdering ansees reelt sett som en permittering uten lønn, og dette må da etter betraktningene foran medføre at Olsens erstatningskrav ikke kan gis medhold.

Lagmannsretten tilføyer at Olsen ikke har fremsatt noe subsidiært krav på erstatning for tiden fra 6. februar til 16. februar. Lagmannsretten har for øvrig ikke selv materiale til å kunne foreta noen slik subsidiær lønnsberegning. Dessuten er det vel så at selskapet måtte ha en viss områingstid på seg, i den forstand at det neppe kunne forlanges at selskapet skulle stå klart til umiddelbart å sette ham inn i kjøring igjen. Her kan problemer av administrativ og driftsmessig karakter tenkes å ha spilt inn. Det er heller ikke opplyst hva partene for så vidt kan ha snakket om og eventuelt blitt enige om 6. februar.

Lagmannsretten vil ytterligere bemerke at det fra Olsens synspunkt vel kan fortone seg slik at han har vært uheldig når han har vært utsatt for en permittering i forbindelse med en strafforfølgning som ikke har vært fulgt opp av påtalemyndigheten, fordi denne etter utført etterforskning har funnet at grunnlaget for straffellelse ikke er til stede. De mulige erstatnings rettslige konsekvenser av dette må imidlertid sies å være arbeidsgiveren uvedkommende. I prinsippet vil dette være en sak mellom Olsen og det offentlige, jfr. erstatningsbestemmelsene i straffeprosesslovens kapitel 35. Retten vil ikke dermed ha sagt noe om hvorvidt Olsen hadde og eventuelt har i behold et erstatningskrav mot det offentlige.

Etter de forannevnte betraktninger er lagmannsretten kommet til at selskapet må frifinnes for det fremsatte erstatningskrav.

Saken har reist tvilsomme spørsmål,til dels av prinsippiell karakter, og lagmannsretten har ikke kunnet finne rettsavgjørelser om parallelle forhold. Olsen må sies å ha fyllestgjørende grunn til å reise saken, og til å ta til gjenmæle i ankesaken. Saksomkostninger vil etter dette ikke bli tilkjent, jfr. tvistemålslovens §172 annet ledd §180 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Side:389

Avsigelsen av dommen er blitt forsinket, da det ikke har vært mulig å samle rettens medlemmer tidligere.

Domsslutning:

Harstad Oppland Rutebil A/S v/styrets formann frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Hugaas):

Saksøkeren, Jens Kr. Olsen, er født xx.xx.1928, han er rutebilsjåfør, og han bor på Lødingen. Han fikk utferdiget førerkort for motorvogn i 1953 eller 1954, og dette førerkort ble utvidet i 1960 til gruppe II.

Han ble 10. mai 1960 ansatt som sjåfør hos saksøkte, Harstad Oppland Rutebil A/S, Harstad (senere kalt Rutebilen). Når undtas et tidsrom på 7-8 måneder fra september eller oktober 1962 til mai 1963, da han kjørte en melkerute for Harald Markussen, Fauskevåg, så har han den hele tid vært i tjeneste hos saksøkte, hvor han nu kjører som rutebilsjåfør. Fraværet i forannevnte tidsrom skyldtes at Rutebilen midlertidig hadde måttet avgi en konsesjon til Harald Markussen, Fauskevåg.

Tirsdag 13. oktober 1970 kjørte han rutebil kl. 06,25 fra Lødingen til Harstad, og kom dit kl. 08.20. Etter å ha drukket kaffe på Bygdestova i Harstad, kjørte han i løpet av formiddagen flere lokalruter i Harstad-området. På tur fra Ruggevik til Harstad ble han kl. 12.50 ved Per Andreassens forretning på Seljestad innblandet i et trafikkuhell.

Julie Kristiansen, Borgveien 1 a, Harstad, som kjørte foran på sykkel, kom med styret bort i rutebilens bakre del idet den skulle passere henne. Sykkelen veltet, hun fikk skrubbsår på venstre side av ansiktet og begge knær og hennes briller ble knust. Hun ble kjørt til sykehus av en tilfeldig bil som kom til stede.

Saksøkeren sa fra om uhellet til Rutebilens trafikksjef Arve Aronsen, som bad ham melde fra til politi. Dette ble gjort, og Lensmannen i Harstad fikk etterforskningen.

Det ble foretatt åstedsbefaring av lensmannsbetjent Terje Strand og saksøkeren. Da lensmannsbetjenten under bilkjøring syntes at der luktet alkohol av saksøkeren, ble det på lensmannskontoret tatt alkotest av ham. Den gav positivt utslag og saksøkeren ble tatt med til sykehuset til blodprøve, som ble tatt kl. 15.45.

Etter saksøkerens samtykke ble hans førerkort og kjøreseddel foreløbig beslaglagt av politiet.

Etter forhandlinger mellom Rutebilen og Norsk Rutebilarbeiderforbund, Avdeling 24, Harstad (senere bare kalt Avdeling 24) ble saksøkeren overført til arbeide på selskapets verksted og lager slik som dette fremgår av dok. 1 bil. 1-3 i saken.

Erklæring av 4. november 1970 fra Rettstoksikologisk Institutt viste at saksøkeren hadde 0,17 promille, hvori fragår sikkerhetsmarginen 0,14.

Etter at Rutebilen var blitt meddelt dette resultat, besluttet selskapet i forhandlingsmøte 11. november 1970 med avdeling 24 å si opp saksøkeren med øyeblikkelig virkning. Med Rutebilens brev av samme dato ble han oppsagt til fratredelse 14. november 1970.

Side:390

Etter at Senja politikammer hadde foretatt en tilleggsetterforskning og innhentet en uttalelse fra Rettstoksikologisk Institutt, ble saken 23. januar 1971 henlagt av mangel på bevis. Melding om dette ble 1. februar 1971 tilstillet saksøkeren, som 6. februar 1971 henvendte seg til Rutebil med krav om å gjeninntre i tjenesten, idet han hadde fått tilbake både førerkort og kjøreseddel.

I forhandlingsmøte 10. februar 1971 mellom Rutebilen og Avdeling 24 ble besluttet å gjeninnta saksøkeren i tjenesten fra 16. februar 1971 (bilag 6 til dok. 1), og han tiltråtte denne dato.

Saksøkeren er ikke blitt utbetalt lønn i tiden 14. november 1970 til 16. februar 1971. Det er enighet mellom partene om at dette lønningsbeløp utgjør kr. 6 503,10. I tillegg hertil kommer feriegodtgjørelse 9 1/2 %.

Saken gjelder saksøkerens krav om erstatning av foranstående beløp under henvisning til at oppsigelsen av 11. november 1970 var rettsstridig og sjikanøs. - - -

Retten skal bemerke:

Saksøkeren, rutebilsjåfør Jens Kristian Olsen, Lødingen hadde vært ansatt i saksøktes, Rutebilens, tjeneste i ca. 10 år, da det kjøreuhell inntraff som har gitt opptakten til nærværende sak. Det er ikke under sakens behandling fremkommet noe bevis for at han under sin tidligere tjeneste har vært noe å bebreide. Det er heller ikke godtgjort at han på noen måte var skyld i trafikkuhellet 13. oktober 1970. Straffesaken ble i sin helhet henlagt av Senja politikammer 23. januar 1971 av mangel på bevis.

På grunn av mistanke om kjøring av rutebil i alkoholpåvirket tilstand 13. oktober 1970 gav saksøkeren - etter oppfordring fra lensmannsbetjent Terje Strand, Harstad - sitt samtykke til at hans førerkort og kjøreseddel midlertidig ble beslaglagt. Det er etter rettens oppfatning en ganske vesentlig forskjell på en slik midlertidig disposisjon, foretatt med hjemmel i vegtrafikklovens §33 pkt. 5 og en inndragning foretatt med hjemmel i §33 punkt 1-4.

Etter en midlertidig beslagleggelse har en intet sikkert grunnlag for å vurdere om den beslaget har rammet, i realiteten er noe å bebreide. Det vil først bli klarlagt ved sakens etterforskning og ved resultatet av blodprøven.

Under henvisning til foranstående er retten ikke enig med saksøkte i hans prinsipale anførsel om at Rutebilen uten videre kunne sette saksøkeren ut av lønnet tjeneste, fordi han etter 13. oktober 1970 på grunn av mangel på førerkort og kjøreseddel ikke kunne utføre avtalt arbeide som rutebilsjåfør. En slik fremgangsmåte ville hverken være tilstrekkelig saklig eller forsvarlig.

Retten må vurdere saksøkerens forhold i saken, om det foreligger bevis for alkoholpåvirkning og likeså om den måten oppsigelsen er fremsatt på er rettstridig, sjikanøs og uforsvarlig.

Retten vil da først få bemerke at påvirket i vegtrafikklovens forstand kan en person være selv om et resultat av blodprøven viser en alkoholkonsentrasjon mindre enn 0,5 promille, jfr. dom i Rt-1954-640. Det vil da imidlertid bli spørsmål om en kan føre bevis for at han har vært påvirket.

Side:391

Saksøkeren har forklart at han 12. oktober 1970 mellom kl. 18.00-19.00 drakk 1/2 flaske + et lite glass eksportøl. Det er ikke fremkommet noe bevis for at han frem til kjøreuhellet 13. oktober 1970 kl. 12.50 har nydt noe mere alkohol. Av straffesakens dokumenter fremgår at den skadede Julie Kristiansen, som snakket med saksøkeren like etter trafikkuhellet, ikke merket noen alkohollukt av ham. Lensmannsbetjent Terje Strand, Harstad har i sin rapport om trafikkuhellet anført at saksøkeren meldte seg selv på lensmannskontoret. Det var ingen forhold ved føreren som tydet på alkoholpåvirkning, eller annen påvirkning.

Som foran fremholdt av saksøkeren, ble han ved den kliniske undersøkelse erklært edru, og han svarte greit på legens forskjellige spørsmål.

På den annen side må en legge til grunn at lensmannsbetjent Terje Strand under kjøring i bil sammen med saksøkeren etter trafikkuhellet syntes å kjenne alkohollukt av ham og det ble på lensmannskontoret tatt alkotestprøve, som viste et positivt utslag. Etter hva Håkon Christensen, Kanebogen som vitne forklarte i retten, sa lensmannsbetjent Pettersen ved Harstad lensmannskontor til ham at det var et lite utslag og at det var drastisk av saksøkte på grunnlag av det å gå til oppsigelse.

Slik som situasjonen var, kan en neppe legge for stor vekt på de omstendigheter at saksøkeren bad lensmannsbetjent Terje Strand om å få slippe blodprøve og at han samtykket i beslag av førerkort og kjøreseddel, og senere undlot å begjære rettens prøvelse av beslaget ut over 3 uker. Hva som nøyaktig er skjedd for førstnevnte forholds vedkommende, er også uklart

Etter erklæring av 4. november 1970 fra Statens Rettstoksikologiske Institutt viste altså resultatet av blodprøven, tatt av saksøkeren 13. oktober 1970 kl. 15.45, en middelverdig av 0,03 promille når sikkerhetsmargin er fragått. Det er en såvidt lav alkoholkonsentrasjon, at retten er enig med saksøkeren i at han må ansees å ha vært edru da blodprøven ble tatt.

De tre blodprøvene er tatt samtidig, og resultatet gir derfor ikke noen opplysning om en mulig nedgående kurve.

Etter at Senja politikammer hadde mottatt forannevnte erklæring, ble etter en foretatt tilleggsetterforskning sakens dokumenter 27. november 1970 sendt Statens Rettstoksikologisk Institutt med forespørsel om sammenheng mellom alkoholkonsum og promilleresultat og betydningen av saksøkerens bruk av Munthol munnspray. Instituttet returnerte saken 21. januar 1971 med sålydende påtegning:

«Blodprøver som ble uttatt fra Jens Kristian Olsen den 13. oktober 1970 kl. 15.45 ga ved analyse en middelverdi på 0,17 promille alkohol. Tar man sikkerhetsmarginen i betraktning, viser analyseresultatet at mistenkte hadde minst 0,03 promille alkohol i blodet på det tidspunkt blodprøvene ble uttatt (dok. 5).

Mistenkte har forklart (dok. 7) at han den 12. oktober 1970 ca. kl. 17.50 drakk ca. 1 1/2 halvflaske eksportøl. Alkoholen i dette konsum ville ha vært forbrendt i god tid før mistenkte stod opp den 13. oktober ca. kl. 05.00.

Side:392

Mistenkte har opplyst at han brukte Menthol munnspray ca. 3-4 timer før blodprøvetakingen. Menthol munnspray inneholder alkohol, men mengden alkohol man får i seg ved normal bruk av slik munnspray vil overhode ikke gi påvisbare mengder alkohol i blodet.

Den 13. 10. 1970 begynte mistenkte kjøringen kl. 06.25 og med noen avbrudd fortsatte kjøringen til kjøreuhellet skjedde kl. 12.50. Beregningen av mistenktes eventuelle alkoholkonsentrasjon i blodet under kjøringen vanskeliggjøres av den lave alkoholkonsentrasjon i blodet (minst 0,03 promille). Det er i alle tilfelle ikke mulig, på grunnlag av analyseresultatet, å fastslå at mistenkte hadde over 0,5 promille alkohol i blodet da kollisjonen fant sted kl. 12.50. Beregning av mistenktes eventuelle alkoholkonsentrasjon i blodet under kjøringen tidligere på dagen forutsetter at en kjenner tidspunktet for alkoholkonsumet.

Når det gjelder mistanke om overtredelse av lov om pliktmessig avhold, anbefales det ikke å bruke analyseresultatet som eneste bevismiddel».

Det kan ikke av denne uttalelse utledes noe sikkert om alkoholpåvirkning hos saksøkeren under kjøringen om formiddagen 13. oktober 1970. En må merke seg at det er brukt uttrykket «mistenktes eventuelle alkoholkonsentrasjon i blodet under kjøringen tidligere på dagen -».

Senja politikammer henla da også saken 23. januar 1971, idet en ikke fant tilstrekkelig bevis for overtredelse av forannevnte to lover.

Retten vil i denne forbindelse få bemerke at en sak av denne karakter, hvor førerkort og kjøreseddel er beslaglagt hos en yrkessjåfør, bør påskynnes mest mulig for i tilfelle å begrense skaden ved beslagleggelsen.

Sakens behandling har tatt noe lang tid, hvilket særlig skyldes forannevnte henvendelse til Rettstoksikologisk Institutt. Saken ble altså sendt dit 27. november 1970, og den kom ikke tilbake før 22. januar 1971. Selv om det ikke foreligger noen opplysning om det, er det jo mulig at Senja politikammer har purret etter svar. Etter partsrepresentant Arve Aronsens forklaring og Haakon Christensens vitneprov legger retten til grunn at begge rettet henvendelse til Senja politikammer med forespørsel om sakens avgjørelse. For Rutebilens vedkommende var det all mulig oppfordring til å gjøre dette, etter den oppsigelse de hadde foretatt Rutebilen måtte være klar over at den var foretatt under forutsetninger som kunne vise seg ikke å holde, og for disse forutsetninger var selskapet ansvarlig.

Under henvisning til foranstående finner retten ved en samlet vurdering at en ikke kan legge til grunn at det fra saksøkerens side under kjøring 13. oktober 1970 forelå overtredelse hverken av vegtrafikklovens §31, jfr. §22 første ledd eller lov om pliktmessig avhold §7, jfr. §1. Det foreligger ikke bevis og det samme resultat er Senja politikammer kommet til.

Retten finner det nødvendig, ved vurdering av oppsigelsen av 11. november 1970, i korte trekk å gjennomgå Rutebilens behandling av saken i sin helhet.

Retten er enig med saksøkeren i at det er denne oppsigelse en skal ta standpunkt til, og en behøver ikke å drøfte nærmere om en

Side:393

permittering skal skje med eller uten lønn. Det er vel imidlertid intet i vegen for at en arbeidsgiver i en sak som måtte være tvilsom, finner det mest formålstjenlig å gi permisjon med lønn, selv om regelen måtte være den motsatte.

Partsrepresentant disponent Jan Leirvik, Harstad har forklart at etter Rutebilens vedtekter kan oppsigelse av sjåfører foretas av disponenten. Selvom det forholder seg således, så ville det nok i en sak av denne karakter ha vært det mest betryggende å forelegge den endelige avgjørelse for styret

Dagen etter trafikkuhellet, 14. oktober 1970, ble saksøkerens forhold behandlet i et forhandlingsmøte mellom blandt annet Rutebilen og representanter for avdeling 24, Harstad. Rutebilen var representert ved trafikksjef Arve Aronsen, Harstad. Det ble der bestemt at saksøkeren skulle få tjenestgjøre ut lønningsperioden til 19. oktober 1970.

I forannevnte brev av 15. oktober til Rutebilen henstiller avdeling 24 til Rutebilen å la saksøkeren fortsette i tjeneste til blodprøveresultat foreligger, og for dette tidsrom plasere han i annet arbeide.

Rutebilen sendte deretter 20. oktober 1970 sålydende brev til saksøkeren, Jens Kristian Olsen:

«Personlig forhold.

Vi viser til protokoll fra møte mellom selskapets ledelse og Norsk Rutebilarbeiderforbund avd. 24 den 14. oktober d.å. hvorved De har fått anledning til å arbeide ved vårt verksted til og med 19. oktober d.å. Inntil resultat av blodprøve foreligger, kan De få fortsette på verkstedet. Dersom imidlertid blodprøven viser positiv reaksjon og med den følge at Deres kjøreseddel blir inndratt, må De være forberedt på å bli oppsagt med fratredelse uten oppsigelsestid».

Brevet er undertegnet av fung. disponent G. Kilhus.

Det fremgår av brevet at oppsigelsen har sin forutsetning at blodprøven viser positiv reaksjon og med den følge at kjøreseddel blir inndradd.

Etter trafikksjef Arve Aronsens forklaring legger retten til grunn at Rutebilen fikk blodprøveresultatet meddelt pr. telefon fra Senja politikammer. Ved henvendelse til en embetsmann der ble det svart at det sannsynligvis ville bli reist sak. Dette hadde også trafikksjef Aronsen fortalt Håkon Christensen.

I forhandlingsmøte 11. november 1970 mellom Rutebilen og Avdeling 24 møtte trafikksjef Arve Aronsen og Håkon Christensen og Leif Bjørkmo. Det er i forhandlingsprotokollen anført:

«Selskapet mener øyeblikkelig oppsigelse av Jens Kristian Olsen og viser til skriv av 20. oktober til Jens Kristian Olsen.

Hvis det skulle vise seg at herr Olsen blir frikjent, vil selskapet ta forholdet opp til ny drøfting. Arbeidsforholdet vil opphøre fra lørdag den 14. november 1970.

Avd. 24 mener at selskapet kan permittere Jens Kristian Olsen inntil dom er forkynt ham.

Skulle det vise seg at herr Olsen blir frikjent, håper avd. 24 at selskapet tar han inn i tjeneste snarest mulig».

Rutebilen ville altså foreta oppsigelse, og denne avgjørelse hadde som sin forutsetning at saksøkeren var skyldig i å ha kjørt i

Side:394

alkoholpåvirket tilstand. Hvis han ble frikjent, vil nemlig Rutebilen ta forholdet opp til ny drøfting. Før møtet hadde trafikksjefen konferert med disponenten om saken.

Rutebilen sendte derpå samme dag sålydende brev til saksøkeren, Jens Kristian Olsen:

«Oppsigelse.

Vi viser til vårt brev av 20. oktober d.å., og da nå resultatet av blodprøven foreligger må vi si Dem opp med fratredelse lørdag 14. november d.å.

Hvis det skulle vise seg at De skulle bli frikjent, vil selskapet vurdere Deres forhold på nytt».

Brevet er undertegnet av Rutebilens disponent Odd Austin og parafert av trafikksjef Arve Aronsen.

Oppsigelsen har samme forutsetning som beslutningen i forhandlingsmøtet samme dag, og selv om en ser den i sammenheng med Rutebilens brev av 20. oktober 1970, så er den nærmest en avskjedigelse. Saksøkeren fratråtte sin tjeneste som fastsatt i brevet.

Etterat saksøkeren hadde mottatt Senja politikammers underretning av 1. februar 1971 om sakens henleggelse og fått tilbake førerkort og kjøreseddel henvendte han seg 6. februar 1971 til Rutebilen og anmodet om å bli gjeninntatt

I forhandlingsmøte 10. februar 1971 mellom Rutebilen og Avdeling 24 ble saksøkeren gjeninntatt, idet Rutebilen dog avviste ethvert krav om lønn i den tid han hadde vært ute av tjenesten. For Rutebilen møtte trafikksjef Arve Aronsen og trafikkassistent Edvin Nilsen, mens blandt annet Håkon Christensen møtte for avdeling 24.

Saksøkeren tiltrådte deretter sin tjeneste som rutebilsjåfør 16. februar 1971, og han er fremdeles i Rutebilens tjeneste.

Det er innlysende nok at et rutebilselskap av hensyn til de mange trafikkerende er forpliktet til å stille strenge krav og være meget varsom med hensyn til å kontrollere pålitelighet hos de vognførere som skal tjenestgjøre i selskapet Det må være utgangspunktet, og det har nok også i denne sak vært motiverende for Rutebilens handlemåte.

Det var imidlertid en mistanke om kjøring i alkoholpåvirket tilstand, som medførte at saksøkeren måtte gå med på beslagleggelse av hans førerkort og kjøreseddel, hvorved han ble satt ut av stand til å kjøre. Etter rettens oppfatning ble denne mistanke ikke noe bestyrket ved blodprøven. Det motsatte var tilfelle, da blodprøven intet sier om at resultatet viser en nedgående kurve. Det er et særdeles lite positivt blodprøveresultat.

Selv om en politiembetsmann ved Senja politikammer på muntlig forespørsel uttalte at det var sannsynlig at det ville bli reist straffesak, så var utfallet av denne meget usikkert.

Før Rutebilen gikk til oppsigelse burde den ha innhentet en juridisk vurdering av forholdet, eller forelagt denne sak for styret. Det forsiktigste var selvsagt å avvente det endelige resultat av politiets behandling av saken.

Ved spørsmålet om oppsigelse måtte det tas hensyn til at saksøkeren hadde 10 års tjeneste i selskapet og at oppsigelsen, selv om den senere kunne bli trukket tilbake, ville virke meget generende for ham og

Side:395

hans familie. Den vil for ettertiden være en viss belastning for ham under utførelsen av hans tjeneste.

Saksøkerens prosessfullmektig har blant annet henvist til H.R.dom i Rt-1965-763. Forholdet er ikke analogt med nærværende sak, men det Høyesterett har anført om fremgangsmåten ved avskjedigelse er allikevel av interesse. Det er anført at det må stilles strenge krav til arbeidsgiveren når det gjelder behandlingen av spørsmålet om oppsigelse eller avskjedigelse. Det må foretas en omhyggelig og grundig undersøkelse av de forhold som i tilfelle skal begrunne oppsigelse eller avskjed, og om en beslutter seg for å fjerne vedkommende ansatte, så må det ikke gåes unødig hårdt frem ved gjennomføringen.

Retten finner under henvisning til foranstående at Rutebilen ved oppsigelsen 11. november 1970 ikke opptrådte med tilstrekkelig aktsomhet og at oppsigelsen må sies å være uforsvarlig og også rettsstridig.

Saksøkeren har derfor etter vanlige erstatningsregler krav på erstatning for det tap oppsigelsen har medført for ham.

Retten legger til grunn saksøkerens opplysninger om at han ved henvendelse til Lødingen Arbeidskontor ikke fikk noe arbeide og at hans søknad om arbeidsledighetstrygd ble avslått, idet retten ikke finner å kunne dra hans forklaring forsåvidt i tvil.

Erstatningskravets størrelse kr. 6 503,10 er det ingen uenighet mellom partene om. I tillegg til dette har saksøkeren krav på 9 1/2 % feriegodtgjørelse. Saksøkeren har krav på 4 % renter fra forliksklagens forkynnelse 3. juni 1971 til betaling skjer. - - -