RG-1975-642

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1975-04-14
Publisert:	RG-1975-642
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 14. april 1975 i sak nr. 131/1974
Parter:	Arendal Forsikringsselskab A/S (advokat Thorleif Vamnes) mot Sverre Oscar Hoel advokat Hans Flock).
Forfatter:	Lagdommerne Harald Diesen, Helge Barsett, Inge Kolberg
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §15, Motorvognloven (1926), Bilansvarslova (1961) §5, §7, Bilansvarslova (1961), Veitrafikkloven (1965) §21, §22, §26, §31, §3, Veitrafikkloven (1965), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skadeserstatningsloven (1969)

Saken gjelder Sverre Oscar Hoels krav på erstatning for en legemsskade han pådro seg ved et trafikkuhell den 10. juni 1968.

Sverre Oscar Hoel bor på Tyholt i Trondheim. Om ettermiddagen den nevnte dag skulle han besøke en pasient på Regionsykehuset (Sentralsykehuset), og ba sin sønn Arne om å kjøre seg dit på sin scooter, U-1111. Arne Hoel hadde ikke førerkort, men hadde en tid drevet lærekjøring, delvis under instruksjon av faren, og hadde avtale om å kjøre til førerprøven en ukes tid senere.

I krysset Eirik Jarls gate - Mauritz Hansens gate kolliderte scooteren med personbil U-26901. Både far og sønn kom til skade og ble ført til Regionsykehuset. Sønnens skader var av lettere art, og etter få dager ble han igjen utskrevet. Sverre Osear Hoel ble derimot liggende på sykehuset til 25. august og han fikk også flere senere sykehughopphold.

Dette skyldtes at han pådro seg et komplisert benbrudd. Såret ble infisert og infeksjonen bredte seg til bensubstansen, som ikke ville gro normalt. Hoel ble underkastet flere operasjoner, og ble siste gang utskrevet fra sykehuset den 20. oktober 1970. Styrken i benet var imidlertid sterkt redusert, og er bare meget langsomt blitt bedre.

Hoel kunne derfor ikke gjenoppta sitt gamle yrke som fotograf, men har i den senere tid hatt noen beskjeftigelse av annen art hos sin tidligere arbeidsgiver, Fotograf Schrøder A/S i Trondheim.

Etter trafikkuhellet vedtok Sverre Oscar Hoel en bot på kr. 150,- i henhold til forelegg av Trondheim politikammer. Dette var utferdiget i henhold til vegtrafikklovens §31 første ledd og under henvisning dels til lovens §26 - bestemmelsen om øvelseskjøring - og dels til §3, den alminnelige aktsomhetsbestemmelse.

Arne Hoels scooter var trafikkforsikret i Arendal

Side:643

Forsikringsselskab A/S, Oslo, og her var det også tegnet en særskilt førerulykkesforsikring på kr. 60.000.

Sverre Oscar Hoel reiste krav mot selskapet i henhold til begge forsikringer, men dette anså seg ikke erstatningspliktig. I mars 1972 anla Hoel derfor sak mot selskapet ved Trondheim byrett.

Den 21. mai 1974 avsa Trondheim byrett dom med slik domsslutning:

«1. Arendal Forsikringsselskab A/S dømmes til å betale Sverre Oscar Hoel erstatning med kr. 157.000,- etthundreogfemtisjutusenkroner - med 5 - fem - prosent rente pro anno fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. Arendal Forsikringsselskab A/S dømmes til å betale Sverre Oscar Hoel førerulykkesforsikring med kr. 29.700 - tjuenitusensjuhundredekroner. Av dette beløp regnes 2 1/2 - toogenhalv - prosent rente pro anno av kr. 1.350,- ettusentrehundreogfemtikroner - fra 10. juni 1969 til 11. mars 1971 og 2 1/2 - toogenhalv - prosent rente pro anno av kr. 1.350,- ettusentrehundreogfemtikroner - fra 10 juni 1970 til 11. mars 1971.

Fra 11. mars 1971 til betaling skjer regnes 5 - fem - prosent rente pro anno av kr. 29.700 - tjuenitusensjuhundrekroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

4. Hver part bærer sine omkostninger.»

Arendal Forsikringsselskab A/S har påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Sverre Oscar Hoel har tatt til gjenmæle, og har erklært motanke for å bli tilkjent en høyere erstatning ett er trafikkforsikringen.

Ankeforhandling ble holdt den 7. mars 1975. Sverre Osear Hoel avga partsforklaring og retten avhørte legevaktsjef Lundbom som oppnevnt sakkyndig. Som vitne ble avhørt disponent Arnold Stendahl i Fotograf Sebrøder A/S.

Arendal Forsikringsselskab A/S hevder at det er uriktig når byretten legger til grunn at Sverre Oscar Hoel ikke i bilansvarslovens forstand var fører av motorsykkelen.

Bilansvarsloven sier ikke selv noe om hvem som under lærekjøring er å anse som fører, men det kan bare bety at man faller tilbake på regelen i vegtrafikklovens §26, siste ledd, hvoretter ledsageren anses som fører. Dette er en rent generell bestemmelse, som også har anvendelse utenfor vegtrafikklovens område. Forholdet er klart ikke minst fordi spørsmålene tidligere ble behandlet i samme lov, nemlig motorvognloven av 20. februar 1926. At de sivile ansvarsregler senere er skilt ut i en særskilt lov, gir ikke grunnlag for noen endring i synet på hvem som under øvelseskjøring skal anses som fører.

Subsidiært hevder selskapet at et eventuelt ansvar faller bort fordi øvelseskjøringen ikke var lovlig. Den foregikk nemlig i et område innenfor Trondheim by hvor slik kjøring bare

Side:644

kan finne sted med autorisert kjørelærer, og Hoel hadde bare vanlig førerkort av klasse 1.

Endelig gjør selskapet gjeldende at Sverre Oscar Hoel medvirket til skaden på en måte som etter bilansvarslovens §7 må medføre at ansvaret bortfaller eller vesentlig reduseres.

Beregningen av det allerede lidte tap har selskapet ikke noe vesentlig å bemerke til, men tapet i fremtidig erverv er for rommelig beregnet.

Etter forsikringsvilkårene for førerulykkespolisen svarer selskapet ikke når skaden inntreffer under kjøring uten eierens samtykke eller uten lovlig førerkort. Hoel hadde førerkort for motorvogn av klasse 1, men dette var ikke tilstrekkelig til å drive øvelseskjørnig innenfor det område hvor ulykken skjedde. Selskapet er derfor heller ikke ansvarlig etter førerulykkesforsikringen.

Arendal Forsikringsselskab A/S påstår seg frifunnet og tilkjent erstatning for saksomkostninger ved byrett og lagmannsrett.

Sverre Osear Hoel hevder at han - slik byretten har antatt - ikke kan betraktes som fører av motorsykkelen i bilansvarslovens forstand.

Arne Hoel kom selv til skade ved ulykken og ble liggende noen dager på sykehuset. Han var derfor avskåret fra å drive noen ytterligere øvelseskjøring før han avla førerprøven den 17. juni. Han besto prøven uten vanskelighet, noe som viser at han også den 10. juni var fullt skikket til å føre motorsykkel. Det er derfor ingen grunn til ikke å betrakte ham som fører.

Bilansvarsloven inneholder ingen særskilt bestemmelse om at ledsageren anses som fører, og konsekvensen av dette må være at den som faktisk kjører også må være fører i lovens forstand.

Etter at reglene om det sivile og det strafferettslige ansvar ble skilt, har man ikke noe grunnlag for å overføre bestemmelsen i vegtrafikklovens §26, siste ledd til bilansvarslovens område. Tausheten i sistnevnte lov bør tvert imot betraktes som et indisium på at det her ikke skal gjelde noen særbestemmelse.

At kjøringen fant sted innenfor et område der det er forbudt for andre enn autoriserte kjørelærere å drive instruksjonskjøring, er uten betydning for ansvarsspørsmålet.

Sverre Oscar Hoel kan heller ikke anses å ha medvirket til ulykken, slik at ansvaret av den grunn kan nedsettes eller helt bortfalle.

Den erstatning som byretten utmålte er en god del for snau, og bør forhøyes vesentlig.

Hoel har vanlig førerkort for motorvogn av klasse 1. Dette gjelder også for motorsykkel. Han hadde dermed «lovlig førerkort» selv om han kjørte på et område hvor øvelseskjøring var forbudt for andre enn autoriserte kjørelærere. Noe grunnlag for å frakjenne ham erstatning etter førerulykkesforsikringen er det derfor ikke.

Side:645

Sverre Oscar Hoel nedlegger slik påstand:

«1. Arendal Forsikringsselskab A/S dømmes til å betale Sverre Oscar Hoel erstatning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 190.000,- med 5 % p.a. renter fra forliksklagens forkynnelse 11. mars 1971 til betaling skjer.

2. Arendal Forsikringsselskab A/S dømmes til å betale Sverre Oscar Hoel førerulykkesforsikring med kr. 29.700,-. Av dette beløp regnes 2 1/2 % rente p.a. av kr. 1.350,- fra 10. juni 1969 til 11. mars 1971 og 2 1/2 % rente p.a. av kr. 1.350,- fra 10. juni 1970 til 11. mars 1971. Fra 11. mars 1971 til betaling skjer regnes 5 % rente p.a. av kr. 29.700,-.

3. Arendal Forsikringsselskab A/S dømmes til å erstatte Sverre Oscar Hoel sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten - dens flertall - skal bemerke:

Da Arne Hoel den gang ikke hadde førerkort, ville kjøringen den 10. juni 1968 være ulovlig om den ikke kunne karakteriseres som øvelseskjøring etter vegtrafikklovens §26.

At så var tilfellet er imidlertid indirekte kommet til uttrykk gjennom Trondheim politikammers forelegg, idet Sverre Oscar Hoel ved dette ble bøtelagt for å ha drevet øvelseskjøring innenfor et område hvor dette bare var tillatt for autoriserte kjørelærere. At kjøringen etter sin art var øvelseskjøring, må således anses på det rene, og ansvarsspørsmålet beror derfor på om vegtrafikklovens §26, siste ledd, hvoretter «lærer eller ledsager» anses som fører av kjøretøyet, også gjelder i relasjon til det sivilrettslige ansvarsspørsmål.

Inntil utgangen av 1973 hadde dette spørsmål atskillig praktisk betydning, idet personskade som rammet føreren ikke ble omfattet av trafikkforsikringen. Fra og med 1974 er dette unntak bortfalt, men det gjelder fortsatt for skade som rammer gods som tilhører føreren av motorvognen.

Regelen i vegtrafikklovens §26, siste ledd svarer til §15, 10. ledd i motorvognloven av 1926. Inntil 1961 var såvel de forvaltningsmessige og strafterettslige som de erstatningsrettslige regler samlet i denne lov, og dette skulle i særlig grad tilsi at ledsageren måtte anses som fører også i relasjon til de sivile ansvarsregier.

Nå hadde imidlertid spørsmålet den gang liten praktisk betydning. Dette fordi ikke bare føreren, men også andre som fulgte med bilen falt utenfor det objektive bileieransvar. Dette omfattet bare betalende passasjerer, og det er ukjent om ledsagerens stilling i relasjon til ansvarsreglene i motorvognloven noen gang er avgjort av domstolene.

Bilansvarsloven av 1961 har ingen bestemmelse som direkte eller indirekte løser spørsmålet, og dette kan heller ikke sees å være behandlet i forarbeidene til loven. Derimot er spørsmålet streifet under forberedelsen av vegtrafikkloven av 1965. I det lovutkast som fulgte Ot.prp. nr. 23 for 1964-65 lød nemlig siste ledd i §26 slik:

Side:646

«Ved øvingskjøring anses lærer eller ledsager som fører av motorvognen. Det som er bestemt i eller i medhold av kap. II og §21 §22, gjelder likevel for eleven som medvirkende fører.»

Stortingets samferdselskomité foreslo imidlertid ordene «som medvirkende fører» sløyfet. Det var etter komitéens oppfatning overflødig og dessuten «egnet til å skape unødig tvil i relasjon til bilansvarsloven». Bestemmelsen ble da også vedtatt uten denne tilføyelse.

Denne bemerkning fra stortingskomitéen synes å være den eneste anførsel innenfor det forberedende lovarbeid som viser at man i forbindelse med det sivile erstatningsansvar også har vært oppmerksom på spørsmålet om hvem som under øvelseskjøring skal anses som fører. Og det er rimelig å tolke anførselen slik at komitéen regnet med at ledsageren også i denne relasjon var å regne som fører.

Men bortsett fra denne ene komitébemerkning preges forarbeidene til såvel bilansvarsloven som vegtrafikkloven av lovkonsipistenes taushet omkring spørsmålet. Det samme gjelder forarbeidene til lov av 25. mai 1973 om endringer i erstatningslovgivningen. Det var ved denne lov personskader som rammer føreren ble trukket inn under trafikkforsikringen gjennom en endring av bilansvarslovens §5 litra b.

Lovgiverens taushet sier imidlertid ganske meget.

Dersom det var direkte tilsiktet å løse spørsmålet på en annen måte i bilansvarsloven enn i motorvognloven, er det overveiende sannsynlig at dette ville være direkte sagt i lovteksten. Og nærmest utenkelig er det at man ikke skulle ofre et eneste ord på det i motivene.

Dersom lovgiverne i det hele var oppmerksomme på spørsmålet, må deres taushet derfor tolkes slik at de som en selvfølge gikk ut fra at regelen i motorvognlovens §15 også skulle gjelde innenfor bilansvarslovens område.

En annen løsning forutsetter at lovgiverne var uoppmerksomme på forholdet, og dessuten at motorvognlovens regel på dette punkt fremtrer som så eksepsjonell at den ikke uten positiv bestemmelse kan anvendes utenfor lovens eget virkefelt.

Men slik er forholdet ikke. Det dreier seg om nær beslektede rettsforhold, som av rent tekniske grunner splittes på to lover. Det ble endog under forberedelsen av bilansvarsloven beklaget at de nye regler ikke lot seg innarbeide i den gjeldende motorvognlov, se særlig merknader fra Stortingets justiskomité på side 11 i Innst. O II for 1960/61.

Regelen har også sterke materielle grunner for seg. Når man godtar øvelseskjøring, er det jo fordi vedkommende har en kyndig person ved siden av seg, som - selv om han ikke direkte styrer bilen - dog kan dirigere kjøringen. Så lenge det foregår en aktiv instruksjonsvirksomhet, er det derfor ledsageren som bestemmer hvorledes det skal kjøres, mens eleven mer er et passivt redskap.

Nå passer nok ikke dette på all den kjøring som legitimeres

Side:647

som øvelseskjøring, og det er mulig at det heller ikke er tilfellet når det gjelder motorsykkeikjøringen den 10. juni 1968. Men lovens ordning kan ikke bero på hvilken grad av aktivitet ledsageren utviser.

Loven forutsetter at bare en person anses som fører, og dette må være den samme uavhengig av den aktuelle situasjon. Vil man derfor anta at Arne Hoel - og ikke hans far - var fører av scooteren, må det bygge på den forutsetning at eleven alltid er å anse som fører, således også i de tilfelle da han har sine første kjøretimer med en autorisert kjørelærer og i en spesialbygget lærevogn. Mot en slik løsning vil nok de fleste reagere.

Etter det foran anførte blir således Sverre Oscar Hoel å anse som fører av motorsykkel med den følge at han ikke kan kreve erstatning i henhold til trafikkforsikringen.

Det blir da ikke aktuelt i denne sammenheng å drøfte betydningen av at kjøringen fant sted innenfor et område hvor lærekjøring bare kan skje med autorisert kjørelærer.

Det siste spørsmål får derimot betydning i relasjon til den særskilte førerulykkesfor sikring.

I forsikringsvilkårenes §3 litra c, frasier selskapet seg ansvar for skade «som oppstår under kjøring uten motorvogneierens samtykke eller uten lovlig førerkort.»

Bl. a. denne sammenkopling av forutsetninger peker hen på de ordinære tilfelle av ulovlig bilkjøring. Om man under en ellers lovlig øvelseskjøring overtrer politimessige forskrifter om hvor slik kjøring kan finne sted, virker det kunstig å karakterisere dette som kjøring «uten lovlig førerkort». Retten finner derfor at selskapet ikke kan unndra seg sitt ansvar etter den særskilte førerulykkesforsikring.

Lagmannsretten kommer således til at den - i motsetning til byretten - må frifinne Arendal Forsikringsselskab A/S for ansvar i henhold til trafikkforsikringen. Derimot opprettholdes byrettens resultat når det gjelder førerulykkesforsikringen. Om erstatningsberegningen i henhold til denne er det ikke noen tvist.

Det er enighet om at Hoels invaliditetsgrad tilsier en erstatning etter polisen på kr. 29.700 som byrettens dom bygger på. Det er heller ikke noen uenighet om den renteberegning som fremgår av byrettsdommen.

Lagmannsretten finner det imidlertid hensiktsmessig å utforme en selvstendig domsslutning.

Lagdommer Kolberg har funnet spørsmålet om Sverre Oscar Hoel kan kreve erstatning i henhold til trafikkforsikringen tvilsomt, men er kommet til at de beste grunner taler for at han omfattes av denne.

Hvis lærer eller ledsager under øvelseskjøring var å betrakte som fører av motorvogn i bilansvarslovens forstand, ville han gått inn under det tidligere unntak i bilansvarsloven §5 pkt. b og ikke hatt krav på erstatning. Det kan imidlertid ikke av ordlyden i §5 pkt. b slik denne lød før lovendringen,

Side:648

utledes noe til støtte for en slik forståelse. Tvert imot synes ordlyden i den tidligere §5, pkt. b, å ta sikte på den virkelige fører av motorvognen, jfr. uttrykket «... anten han sjølv eller godset hans, medan han køyrer motorvogna...». Heller ikke kan det av andre bestemmelser i bilansvarsloven utledes noe om at ledsager eller lærer skal betraktes som fører av motorvogn under øvelseskjøring. Som flertallet bemerker, kan spørsmålet heller ikke sees drøftet under forarbeidene til bilansvarsloven.

De tidligere regler om det objektive bilansvar sto i motorvoguloven av 1926. Etter denne lovs §15, 10. ledd, var ledsageren å betrakte som fører under øvelseskjøring og denne regel er også opptatt i vegtrafikklovens §26, siste ledd. Spørsmålet er om dette kan ha noen betydning for forståelsen av bilansvarsloven.

Regelen i motorvognlovens §15, 10. ledd hadde såvidt skjønnes liten praktisk betydning i relasjon til den erstatningsrettslige side, fordi såvel fører som ikke-betalende passasjerer falt utenfor det objektive bilansvar. Regelen antas derfor i vesentlig grad å ha tatt sikte på og hatt betydning for de politimessige og strafferettslige forhold i motorvognloven. Mindretallet betrakter dette som et moment av betydning ved vurderingen av forholdet etter bilansvarsloven. Ved bilansvarsloven av 1961 ble passasjerer omfattet av trafikkforsikringen, og loven representerte på dette punkt en ikke uvesentlig endring og utvidelse av ansvaret i forhold til de tidligere regler. Når erstatningsreglene i 1961 ble tatt ut av motorvognloven og med den utvidelse av ansvaret man fikk, ville det etter mindretallets mening ha vært naturlig og nærliggende å ta inn i bilansvarsloven en bestemmelse tilsvarende motorvognlovens §15, 10. ledd hvis samme regel også skulle gjelde etter bilansvarsloven. Mindretallet finner også støtte for sitt syn i det faktum at vegtrafikkloven i §26, siste ledd fikk en uttrykkelig bestemmelse for sitt virkeområde om at lærer eller ledsager betraktes som fører under øvelseskjøring, mens bilansvarsloven og dens motiver er helt tause på dette punkt. En forståelse av «førerbegrepet» som den man finner i vegtrafikklovens §26, siste ledd, er naturlig og har gode reelle grunner for seg for de forhold vegtrafikkloven regulerer. Mindretallet kan derimot ikke se at de samme reelle hensyn foreligger når det gjelder erstatning for personskade etter bilansvarsloven, og det måtte da være desto større grunn til å innta en positiv bestemmelse om dette hvis tilsvarende skulle gjelde. Mindretallet understreker i denne forbindelse at det nå ikke lenger gjelder noe unntak for fører etter bilansvarsloven.

Etter dette kan mindretallet heller ikke se at det er plass for noen analogi fra vegtrafikklovens §26, siste ledd. De to lover regulerer hver sine spesielle rettsforhold og det er på mange vis forskjelligartede hensyn de skal vareta.

Mindretallet finner etter dette at Sverre Oscar Hoel har krav på erstatning under trafikkforsikringen, men finner etter

Side:649

voteringen ikke grunn til å gå nærmere inn på erstatning ens størrelse.

Når det således gjelder det punkt hvor tvisten har størst økonomisk betydning, fører selskapets anke frem. Saken har imidlertid på dette punkt voldt en del tvil, og under henvisning til tvistemålslovens §172 annet ledd, jfr. §180 annet ledd, finner man å burde oppheve saksomkostningene.

Avgjørelsen når det gjelder førerulykkesforsikringen har ikke voldt tvil, og man ser ikke bort fra at selskapets holdning på dette punkt kan ha spilt en rolle for at det er reist tvist også etter trafikkforsikringen.

Domsslutning:

1. Arendal Forsikringsselskab A/S frifinnes for krav fra Sverre Oscar Hoel i henhold til trafikkforsikring for motorsykkel U-1111.

2. Arendal Forsikringsselskab A/S dømmes til i henhold til førerulykkesforsikring å betale til Sverre Oscar Hoel 29.700 - tjuenitusensjuhundre - kroner.

Av domsbeløpet betales 5 - fem - prosent årlig rente fra 11. mars 1971 til betaling skjer. Frem til 11. mars 1971 betales 2 1/2 - to og en halv - prosent årlig rente av 1.350 - ettusentrehundreogfemti - kroner fra 10. juni 1969 og av ytterligere 1.350 - ettusentrehundreogfemti - kroner fra 10. juni 1970.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

4. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (dommer Rolf A. Theisen):

Sverre Oscar Hoel hadde i 1968 vanlig førerkort for motorvogn i klasse 1. Han hadde en tid drevet øvelseskjøring med sin 16-årige sønn, som eide scooter U-1111. Denne hadde fått time til 17.06 for å kjøre opp til førerprøve. Den 10.06 1968 skulle Hoel besøke en bekjent av seg på Sentralsykehuset i Trondheim, og han ba sin sønn kjøre ham dit på scooteren. De kjørte fra bopel i Tyholt Allé 5 ca. klokken 1900. Sønnen kjørte mens Hoel satt på baksetet. I krysset Eirik Jarls gt./Mauritz Hansens gt. kolliderte de med personbil U-26901 som kom fra scooterens høyre kjøreretning. Det var visstnok intet å laste føreren av personbilen. Både Hoel og hans sønn ble skadet og innlagt på sykehus. Sønnen ble utskrevet etter 5 dager, og 2 dager senere avla han førerprøve for lett motorsykkel.

Den 07.08.1968 utferdiget Trondheim politikammer forelegg mot Sverre Hoel for overtredelse av vegtrafikklovens §31, 1 ledd jfr. §26, jfr. Samferdselsdepartementets bestemmelser av 22.07.1946, hvoretter øvelseskjøring i de indre bydeler i Trondheim bare er tillatt med sjåførlærer/hjelpelærer og skolevogn som er autorisert/godkjent av politimesteren i Trondheim og overtredelse av vegtrafikklovens §3. Forelegget ble vedtatt og boten på kr. 150,- ble betalt.

Side:650

Hoel selv ble sterkt skadet ved ulykken og fikk et meget komplisert brudd av høyre legg. Hans første sykehusopphold varte til 25.08.1969. Senere har han hatt flere sykehusopphold med operasjoner, - siste gang i februar 1974.

Nevnte scooter var forsikret i Arendal Forsikringsselskab A/S, og eieren av scooteren hadde også tegnet en ulykkesforsikring der for fører på kr. 60.000,-. Hoel krevde erstatning av selskapet, men dette ville ikke betale. - - -

Retten skal bemerke:

Sverre Hoel har i retten bl.a. forklart at han i 1968 hadde drevet øvelseskjøring med sin sønn på hans scooter. Da han ulykkesdagen skulle på besøk på Sentralsykehuset, ba han sin sønn om å kjøre ham. Han syntes sønnen burde få litt øvelse i å kjøre i bytrafikken før han avla førerprøve en uke senere. Hoel var ikke klar over at det ikke var lov å drive øvelseskjøring i de sentrale bydeler når man ikke hadde autorisasjon. Retten er etter dette kommet til at den kjøring som Hoel og hans sønn foretok da ulykken fant sted, må betraktes som øvelseskjøring.

Etter vegtrafikklovens §26 fjerde ledd, måtte Hoel anses som fører av scooteren. Et avgjørende spørsmål i saken er om han også etter bilansvarsloven må betraktes som fører. I så fall vil han ikke ha krav på erstatning etter denne loven, jfr. §5 pkt. b. Rent umiddelbart kunne det kanskje synes naturlig at den som ansees som fører etter vegtrafikkloven også må ansees som fører etter bilansvarsloven. Vegtrafikkloven inneholder en rekke plikter og pålegger ansvar for den som fører motorvogn. Den som ikke overholder disse pålegg kan straffer. Det må antagelig sees som et undtak fra vanlig språkbruk når en ledsager ansees som fører. Bilansvarsloven har ingen tilsvarende bestemmelse, og retten antar at Hoel i relasjon til denne lov, måtte betraktes som passasjer og derfor må ha rett til erstatning. Retten finner støtte for dette syn i Trygve Iversen: Bilansvaret (utg. 1965 61/62) og hans tillegg til bilansvaret (1968) 8, hvor det bl.a. heter:

«Etter almindelig sprogbruk er det eleven som fører vognen. og forholdet må fremdeles antas å være at ikke han, men læreren, kan kreve erstatning på objektivt grunnlag når skade inntreffer.»

En viser også til dom inntatt i Rt-1931-1173.

Når det gjelder Hoels nettotap frem til hovedforhandlingen, har han anslått dette til kr. 102.100,-. Forsikringsselskapet har ikke fremsatt noen innvendinger mot beregningen, men hevder at det bør gjøres et fradrag på ca. kr. 5.000,- for spart kost i de ca. 2 år Hoel oppholdt seg på sykehus. I denne tid hadde han fri kost. Retten er kommet til at selskapet må få medhold i dette. Selv om Hoel måtte betale noe dyrere mat for sønnen i denne tiden og betale ham busspenger for sykebesøk, antar retten likevel at han må ha innspart ca. kr. 5.000,-. Erstatningen frem til hovedforhandlingen settes til kr. 97.000,-.

Når det gjelder tap i fremtidig erverv, legger retten til grunn at Hoel i 1974 ville ha tjent kr. 45.600,- hvis han ikke var blitt skadet. Videre legger en til grunn at han vil få utbetalt uførepensjon som for tiden vil utgjøre ca. kr. 26.000,-. Det tas bl.a. hensyn til skattefordeler og fordelen ved ikke å betale folketrygdavgift. Videre tas hensyn til

Side:651

rentefordelen ved en engangserstatning. Det legges til grunn at Hoel ville ha fortsatt i sitt arbeide til fylte 70 år, men det tas et visst hensyn til usikkerhet med levealder. Videre er tatt i betraktning at Hoel vil få en noe lavere folkepensjon enn han ellers ville ha fått, og at han vil få en del ekstra utgifter på grunn av sin invaliditet. Et visst hensyn er også tatt til de ulykkesforsikringer som er og vil bli utbetalt.

Beregningen og fastsettelsen må nødvendigvis bli meget skjønnsmessig. Retten er kommet til at Hoels tap i fremtidig erverv kan settes til kr. 60.000,-. Beløpet inkluderer renter frem til domsavsigelsen.

Forsikringsselskapet har gjort gjeldende at bilansvarslovens §7 må få anvendelse. Retten er ikke enig i dette. Å drive øvelseskjøring, når denne foretas med forsiktighet, kan ikke sies å være uaktsomt, selv om man alltid utsetter seg for en viss risiko Da ulykken fant sted hadde Hoel i en tid drevet øvelseskjøring med sin sønn, og var overbevist om at han hadde de nødvendige kvalifikasjoner fer å avlegge førerprøve. Dette hadde han for så vidt rett i, idet sønnen kort tid etter avla førerprøve. Kjøringen foregikk ca. klokken 19, en tid på døgnet da det erfaringsmessig ikke er så stor trafikk. Det som eventuelt kan lastes Hoel er at øvelseskjøringen foregikk i de indre bydeler, noe som ikke var lovlig. Hoel kjente ikke til at det også var forbudt å drive øvelseskjøring med lett motorsykkel her. Det må i tilfelle sies at det bare er lite å legge ham til last. Retten finner etter dette ikke grunn til å foreta reduksjon.

Den samlede erstatning etter bilansvarsloven vil bli kr. 157.000,-. Hoel har også krevd erstatning etter ulykkesforsikringen for fører som var på kr. 60.000,-. Denne medisinske invaliditet er satt til ca. 45 %.

I polisens §1 heter det bl.a.:

«Under øvelseskjøring anses læreren som fører.» Forsikringsselskapet har for så vidt innrømmet at Hoel må ha krav på erstatning etter forsikringen, og det har ikke villet prosedere på at eventuell erstatning etter bilansvarsloven utelukker erstatning etter forsikringen. Selskapet påstår seg imidlertid frifunnet under henvisning til polisens §3 pkt. c, idet det mener at Hoel ikke hadde gyldig førerkort under kjøringen. Retten kan ikke være enig i dette. Det er helt på det rene at Hoel hadde gyldig førerkort da kjøringen fant sted. En annen sak er at han ikke hadde autorisasjon til å drive øvelseskjøring i de indre bydeler, men dette berører ikke gyldigheten av hans førerkort.

Hoels krav om erstatning blir derfor å ta til følge. Det er ingen uenighet om kravets størrelse, og retten finner det unødvendig å gå nærmere inn på dette. Beløpet utgjør kr. 29.700,-. - - -