RG-1975-652

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1975-04-28
Publisert:	RG-1975-652
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 28. april 1975 i sak nr. 96/1974 A
Parter:	Staten v/Landbruksdepartementet (Regjeringsadvokaten v/fullmektig, advokat Arne Midelfart) mot Egil Kåre Sundstrøm (høyesterettsadvokat Nils J. Eidsmo.)
Forfatter:	Lagmann Jon Fjalstad, lagdommerne Halvard Lind Hansen, Tor G. Christensen
Lovhenvisninger:	Jordloven (1955) §10, §11, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §14, §1, Jordloven (1955), Sameigelova (1965), Forvaltningsloven (1967)

Ved skjøte av 20. juni 1972 overdrog Hans Bruvold eiendommen «Bruvoll», gnr. 35, bnr. 2 og 12 i Salangen, til sin fetter Egil Kåre Sundstrøm. Troms fylkeslandbruksstyre gjorde 24. august 1972 vedtak om at staten skulle gjøre gjeldende forkjøpsrett til eiendommen i medhold av jordlovens §10. Dette vedtak ble påklagd til Landbruksdepartementet av h.r.advokat Nils J. Eidsmo på vegne av Egil Sundstrøm. I klagen ble prinsipalt anført at det her ikke er grunnlag for å gjøre gjeldende forkjøpsrett. Subsidiært ble hevdet at Sundstrøm måtte gis adgang til å tilbakeskjøte eiendommen til Hans Bruvold. Da departementet ikke tok klagen til følge, gikk Sundstrøm deretter til søksmål mot Troms Landbruksselskap v/Staten v/Landbruksdepartementet (partsforholdet senere rettet til Staten v/Landbruksdeparternentet) for Ofoten herredsrett. I søksmålet ble prinsipalt nedlagt påstand om at vedtaket om å gjøre forkjøpsrett gjeldende skulle kjennes ugyldig. Subsidiært ble det påstått at eiendommen kunne tilbakeskjøtes fra Sundstrøm til Bruvold. Staten v/Landbruksdepartementet tok til gjenmæle, og Ofoten herredsrett - sorenskriver Astrup Rindahl som enedommer - avsa dom den 8. mai 1974. Dommen har slik slutning:

«Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes for det prinsipale domskrav.

Egil Kåre Sundstrøm, Sjøvegan, er berettiget til å skjøte eiendommen Bruvoll, gnr. 35, bnr. 2 og 12 i Salangen, tilbake til selgeren Hans Bruvold, Løken i Høland.

Partene bærer hver sine saksomkostninger.»

Om saksforholdet vises til premissene i herredsrettens dom.

Staten v/Landbruksdepartementet, med Regjeringsadvokaten v/fullmektig advokat Arne Midelfart som prosessfullmektig, har i rett tid anket dommen til Hålogaland lagmannsrett for så vidt angår 2. og 3. avsnitt i herredsrettens domsslutning.

Egil Sundstrøm, med h.r.advokat Nils J. Eidsmo som prosessfullmektig, har tatt til gjenmæle i ankesaken, men har ikke

Side:653

motanket i anledning av at herredsretten frifant staten for påstanden om at forkjøpsrettsvedtaket var ugyldig.

Ankeforhandling ble holdt i Tromsø den 9. april 1975. På vegne av staten møtte foruten prosessfullmektigen juridisk konsulent Leif Erik Loe ved Troms Landbruksselskap. Ankemotparten møtte personlig og med sin prosessfullmektig og gav forklaring. Det ble avhørt tre vitner, som samtlige også gav forklaring for herredsretten. Dokumentasjon ble foretatt slik rettsboken viser.

På vegne av Staten v/Landbruksdepartementet gjøres i hovedtrekkene gjeldende:

Herredsrett en har når det gjelder spørsmålet om Sundstrøm og Bruvold har adgang til å omgjøre overdragelsen, både vurdert bevisene feil og lagt til grunn feil rettsanvendelse.

Hva faktum angår, bestrides det etter bevisførselen under ankeforhandlingen ikke at Sundstrøm oppsøkte formannen i jordstyret, Beyer Prestbakk, før skjøtet ble utstedt. Heller ikke bestrides at Prestbakk ved anledningen på Sundstrøms forespørsel gav en misvisende opplysning om de rettslige vilkår for at staten kunne gjøre gjeldende forkjøpsrett, for så vidt som han i strid med jordlovens §11 gav uttrykk for at forkjøpsrett ikke kan utøves ved salg til søskenbarn. Men det dreide seg om en samtale av privat karakter. Prestbakk opptrådte ikke som offentlig tjenestemann. Dette fremgår klart av omstendighetene i forbindelse med samtalen, som fant sted på gårdsplassen hos Prestbakk som ettermiddagen, og hvor man også snakket om andre ting. Prestbakk oppfattet åpenbart samtalen som en rent privat affære. Han satte ikke opp noe notat om hva han uttalte. Sundstrøm la senere for dagen at han hadde samme oppfatning av samtalens uoffisielle karakter. Han innhentet, etter at vanskene oppstod, ikke noe notat fra Prestbakk og omtalte ikke samtalen med ham i klagen til departementet. En sak for seg er at samtalen med Prestbakk blir uten betydning fordi Sundstrøm senere, under besøket 20. juni 1972 på kontoret hos jordstyreassistent Alfred Ottesen, fikk referert innholdet av jordlovens §11. Når det gjelder denne sistnevnte samtalen, fremgår det således av bevisførselen at Ottesen leste opp hva det stod i jordlovens §11 for Bruvold og Sundstrøm. Ottesen gav ikke noen konkret uttalelse om hvordan det stilte seg med forkjøpsretten i et tilfelle som dette. Det kan kanskje råde uklarhet om hva som ble opplyst og sagt om slektskapsforholdet mellom Bruvold og Sundstrøm. Men iallfall må det legges til grunn at Ottesen oppfattet det slik at Sundstrøm var søstersønn til Bruvold. Man kan muligens bebreide Ottesen at han ikke reagerte annerledes da det korrekte slektskapsforhold ble klart for ham etter at søknaden til jordstyret var satt opp og underskrevet. Men primært må Bruvold bebreides at han underskrev søknaden med den ukorrekte angivelse av slektskapsforholdet, og Bruvolds uaktsomhet må gå ut over Sundstrøm. Bevisførselen gir ikke holdepunkt for å kunne legge til grunn at Ottesen

Side:654

gav uriktige informasjoner om de rettslige vilkår for å utøve forkjøpsrett for staten. Bruvold og Sundstrøm kan ikke ha presentert for Ottesen det spørsmål de angivelig ønsket klarlagt på en tilstrekkelig klar måte. Det er grunn til å tro at det ikke var de rettslige vilkår for bruk av forkjøpsrett som var i forgrunnen under deres besøk på Ottesens kontor. At både Prestbakk og Ottesen skal ha gitt positivt feilaktige opplysninger om jordlovens bestemmelser på dette punkt, har formodningen mot seg.

Bygger man på statens versjon av faktum, må det uten videre være klart at kravet om tilbakeskjøtning savner rettslig grunnlag. Men selv om en skulle legge til grunn at Bruvold og Sundstrøm fikk positivt uriktige opplysning er både hos Prestbakk og Ottesen om de rettslige vilkår med hensyn til forkjøpsretten, kan påstanden om tilbakeskjøtning ikke tas til følge. Ved den rettslige vurdering må en ha for øye jordlovens målsetting og den generelle karakter av det virkemiddel som statens forkjøpsrett representerer. Det er ikke jordstyret, men fylkeslandbruksstyret, som har kompetanse i forkjøpssaker. Jordlovens §14 annet ledd er utslag av det generelle prinsipp at selger og kjøper ikke kan omgjøre en handel om forkjøpsrett gjøres gjeldende. Det er ikke adgang til å fravike dette prinsipp om partene har vært i villfarelse om forkjøpsretten, jfr. Brækhus/Hærem: Norsk Tingsrett, side 297-98. Loven opererer ikke med noen unntaksregel. Og en rettslig villfarelse står svakt generelt sett. Om partene har innrettet seg i tillit til en misvisende opplysning fra det offentlige, kommer saken ikke i noen annen stilling. Prinsippet om at avtalepartenes interesse i omgjøring må vike, rekker antagelig så langt at heller ikke en villedende uttalelse for eksempel fra departementssjefen kan påberopes av dem i en slik kollisjon. Herredsretten har feilaktig lagt stor vekt på avtalerettslige synspunkter. En rekke generelle momenter, som dels har gyldighet også i denne saken, taler imidlertid for at slike synspunkter er uten betydning for saken. Kompetanseproblemer hører til disse momenter. For å ta dette konkrete tilfellet, så har verken en formann i jordstyret eller en jordstyreassistent kompetanse til å gi uttalelser som binder staten. Når der fra offentlig hold under tiden, på henvendelse fra private, gis uttalelse om rettslige spørsmål, har slike uttalelser prinsipielt som regel bare veiledende karakter. Rettspraksis viser at det skal meget til for at uttalelser fra offentlig hold binder staten. Og problemet med å skille mellom tjenestlige uttalelser og private utsagn, som er aktuelt i denne saken, taler også mot å trekke inn avtalerelttslige betraktninger. Hertil kommer at det ikke foreligger noe avtaleforhold overfor staten. Avtalen mellom Bruvold og Sundstrøm er ikke noen såkalt tredjemannsrettshandel. Statens forkjøpsrett bygger direkte på jordlovens bestemmelser om forkjøpsrett. En gyldig avtale mellom selger og kjøper er tilstrekkelig til å utløse det tvangsinngrep som forkjøpsretten innebærer. Når eierens

Side:655

interesse i å kvitte seg med eiendommen har manifestert seg, må hans interesser i å bestemme hvem som skal få overta ei endommen, vike for statens forkjøpsrett. I dette tilfellet er det i det hele tatt fra Sundstrøms eller Bruvolds side ikke anført eller antydet at avtalen dem i mellom ikke skulle være gyldig eller bindende.

Selv om avtalerettslige vurderinger skulle være anvendelige rent generelt, er det imidlertid ikke grunnlag for å bygge på dem i denne saken. Det må i så måte få avgjørende betydning at det er tale om en rettsvillfarelse, og da om et spørsmål hvor det gjelder lett tilgjengelige rettsregler. Som utgangspunkt må enhver ha risikoen for sine egne forutsetninger. Bruvold og Sundsfrøm har dessuten handlet uaktsomt.

Endelig fastholdes anførselen om at kravet om tilbakeskjøtning er avskåret fordi det er gjort gjeldende for sent, nærmere bestemt subsidiært. Sundstrøm har primært ønsket å beholde eiendommen og har påtvunget staten en prosess om lovligheten av forkjøpsretten. Når så hans forsøk på å få beholde eiendommen mislykkes, virker det ikke smakelig at han skal kunne aksjonere på det grunnlag at han ikke er eier av eiendommen. Den Høyesterettsdom som er gjengitt i Rt-1971-730 flg., er avgjørende for at kravet om omgjøring av handelen er fremsatt for sent.

Om hereedsrettens dom skulle bli stadfestet, er det ønskelig å få tatt inn i domsslutningen at Sundstrøm har plikt til å tilbakeskjøte eiendommen. Dessuten bør det i domsslutningen settes en frist for dette. 1 måned anses som passende frist.

På vegne av Staten v/Landbruksdepartementet er nedlagt slik påstand:

«1. Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes.

2. Egil Kåre Sundstrøm dømmes til å erstatte staten v/Landbruksdepart ementet sakens omkostrnnger for herredsrett og lagmannsrett.»

Ankemotparten har i det vesentlige henholdt seg til herredsrettens begrunnelse. Som meget viktig bakgrunnstoff for vurderingen av saken fremhever han for det første at eiendommen hadde vært i slektens eie siden 1870-årene. Det var Hans Bruvolds bestefar som ryddet og drev gården. Så ble den overtatt av Hans Bruvolds far. Han tok før overskjøtningen til Hans Bruvold i 1962 det løfte av ham at han ikke måtte selge eiendommen ut av slekten. Faren slo senere frampå overfor Hans Bruvold om at gården burde forpaktes til Egil Sundstrøm, siden Hans Bruvold selv bodde utenbygds. Videre peker ankemotparten som et viktig bagrunnsmoment på at det er statens hensikt å overdra eiendommen til Hans Frivold. Fra Bruvolds side har det vært meget om å gjøre å forhindre at gården skulle havne hos Frivold. Helt siden denne kom til bygda, i begynnelsen av 1950-årene, og bosatte seg på naboeiendommen, har det vært et ytterst dårlig forhold mellom Bruvoldfamilien og Frivold.

Side:656

For øvrig anfører ankemotparten i det vesentlige følgende:

Da det ble aktuelt for Hans Bruvold å overlate eiendommen til undsfrøm, hadde han i særlig grad i tankene å innrette seg slik at det ikke skulle lykkes Frivold å manipulere slik at denne fikk overta eiendommen. Derfor ville verken Bruvold eller Sundstrøm ta noen sjanser. Først henvendte Sundstrøm seg til jordstyreformann Prestbakk nettopp og utelukkende for å få brakt på det rene om staten hadde adgang til å gjøre gjeldende forskjøpsrett ved salg til søskenbarn. Det må være klart at Prestbakk, som opplyste at forkjøpsrett ikke gjaldt i et slikt tilfelle, uttalte seg i egenskap av formann i jordstyret. At samtalen med Prestbakk ikke ble nevnt og påberopt i klagen av 6. september 1972, skyldes rett og slett at h.r.advokat Eidsmo, som skrev klagen, forvekslet jordstyreformann Prestbakk med herredsagronom Prestbakkmo. Han trodde det var sistnevnte som var blitt rådspurt, jfr. uttrykket «herredsagronomen» i klagen. - For å være ekstra varsomme, bestemte Bruvold og Sundstrøm seg deretter for også å oppsøke jordstyrets kontor. Her traff de ikke noen av herredsagronomene men derimot jordstyreassistenten, Alfred Ottesen. De visste om hans kommunale bakgrunn og erfaring, både som ordfører og tidligere formann i jordstyret. Ankemotparten bestrider bestemt at Ottesen leste opp jordlovens §11 for dem. De stilte ham tilsvarende spørsmål som Prestbakk hadde fått, og Ottesen gav dem samme svar som Prestbakk hadde gjort, etter at de hadde iakttatt at han slo opp i en bok. Det var Ottesen som sa at det måtte settes opp en søknad til jordstyret. Men dette var bare en proforma-sak, uttalte han. Beklageligvis skrev Bruvold under søknaden uten at han hadde brillene med seg, slik at han overså at det i søknaden stod søstersønn, i steden for «fars eldste søsters sønn», slik han hadde ordlagt seg overfor Ottesen. Men på det tidspunktet var det hans bensikt å oppsøke advokat for å få skrevet skjøte. Ankemotparten bestrider etter dette at det i det hele tatt var noe snakk om at søknaden inneholdt feil opplysning om slektskapsforholdet. Det var Ottesen som tilbød seg å sette opp skjøtet, etter at Bruvold hadde skrevet under søknaden til jordstyret og hadde gitt uttrykk for at han ville oppsøke advokat. Da Bruvold og ankemotparten forlot Ottesens kontor, hadde de den samme oppfatning om de rettslige vilkår for at staten kunne utøve forkjøpsrett, som de hadde etter Bruvolds besøk hos Prestbakk. De var således i aktsom god tro. At deres versjon av hendingsforløpet er korrekt, fremgår klart av det faktum at umiddelbart etter at Sundstrøm hadde fått vite at de var blitt feil informert, nemlig ca. to uker etter skjøtningen, ringte han til sorenskriverkontoret for å få tilbakekalt skjøtet. Han fikk imidlertid vite at skjøtet allerede var dagbokført, og at det var for sent å tilbakekalle det. Kort tid deretter reiste Bruvold til Narvik og oppsøkte advokat, for å få undersøkt om det var noe som kunne gjøres. Men svaret fra advokaten var negativt.

Side:657

På bakgrunn av sakens faktum må det kunne fastslås at overdragelsen skjedde utelukkende på grunn av de uriktige informasjoner som ble gitt fra offentlig hold om forkjøpsretten. De avtalerettslige betraktninger som herredsretten har lagt til grunn, er fullt holdbare. Det ville være i høy grad i strid med alminnelige rettferdshensyn om tilbakeskjøtning var avskåret. Statens prinsipielle synspunkter er uten betydning for denne saken. Det er i dette tilfellet ikke spørsmål om å påføre staten erstatningsansvar for tjenestlige forsømmelser, men om et forsøk fra statens side på å få utøvet forkjøpsrett ved å velte risikoen for villedende uttalelser fra offentlig hold over på godtro ende privatpersoner. Hadde Bruvold og Sundstrøm fått korrekte informasjoner, ville de innrettet seg på annen måte, fortrinnsvis ved å inngå en forpaktningsavtale.

Den omstendighet at departementet foranlediget avgitt uttalelse av Prestbakk om hva han hadde sagt til Sundstrøm, viser at man fra statens side har ansett dette som et relevant moment.

Endelig bestrider ankemotparten at adgangen til tilbakeskjøtning er gått tapt ved at kravet er fremsatt for sent. Det ville vært klanderverdig om partene i den foreliggende situasjon uten videre hadde omgjort handelen. En slik disposisjon ville dessuten trolig medført forkjøpsrett for staten.

Ankemotparten er innforstått med at det i domsslutningen tas inn bestemmelse om at tilbakeskjøtning må foretas, innen en bestemt frist, for eksempel 1 måned.

Overfor regjeringsadvokatens saksomkostningsoppgave innvender ankemotparten at det ikke kan være riktig å belaste ham, ankemotparten, med regjeringsadvokatens reiseutgifter. Det oppgitte salær synes dessuten å være i høyeste laget.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Landbruksdepartementet dømmes til å betale Egil Kåre Sundstrøm sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten har funnet avgjørelsen av saken vanskelig og tvilsom, men er kommet til samme resultat som herredsretten. Tvil en knytter seg både til bevisvurderingen og rettsanvendelsen.

Hva det rettslige angår, er lagmannsretten enig med staten i at utgangspunktet må være at statens forkjøpsrett etter (de dagjeldende bestemmelser i) jordloven inntrer i og med at det foreligger en gyldig overdragelse, i den forstand at statens utøvelse av forkjøpsretten ikke gir kjøper og selger rett til å omgjøre handelen. Dette er riktignok ikke sagt med rene ord i loven. Men det er naturlig å se bestemmelsen i §14 annet ledd, som omhandler det tilfelle at det i avtalen er tatt forbehold om omgjøring dersom forkjøpsretten blir nyttet, og som går ut på at forbeholdet må vike, som uttrykk for et mer generelt

Side:658

prinsipp. Dette prinsipielle utgangspunkt bestrides egentlig heller ikke av ankemotparten.

For at ordningen med statens forkjøpsrett skal nå sitt formål og for å hindre at retten blir gjort illusorisk, synes det videre riktig å legge til grunn at en villfarelse fra selger og kjøper om ordningen med forkjøpsrett ikke kan gi adgang til omgjøring av handelen, jfr. den uttalelse staten har påberopt av Brækhus/Hærem (s. 298 i Norsk Tingsrett). Disse hensyn tilsier antagelig at kjøpers og selgers interesse i omgjøring bør vike enten villfarelsen går ut på at de overhodet ikke er oppmerksom på at det eksisterer bestemmelser om forkjøpsrett for staten, eller at de har uriktige forestillinger om innholdet av bestemmelsene, om vilkårene for at forkjøpsretten inntrer. Lagmannsretten ser det imidlertid slik at mer enn en hovedregel bør dette ikke ansees å være. Prinsippet om forkjøpsrettens prioritet overfor omgjøringsinteressen kan ikke antas å være så absolutt at det ikke er plass for en modifikasjon i mer ekstraordinære eller særpregede tilfelle av villfarelse. De hensyn som ligger til grunn for ordningen med statens forkjøpsrett og for prinsippet om dens prioritet, kan etter lagmannsrettens mening ikke ha en slik gjennomslagskraft at de utelukker ethvert unntak fra dette prinsipp. Det må antas at adgangen i noen grad står åpen til å fravike hovedregelen ut fra en konkret vurdering hvor for eksempel rettferds- eller rimelighetsbetraktninger tillegges vekt. I dette tilfellet påberoper ankemotparten seg en villfarelse hos avtalepartene angivelig fremkalt fra offentlig hold. I den utstrekning villfarelsen kan sies å ha en slik bakgrunn, forekommer det lagmannsretten naturlig at prinsippet om forkjøpsrettens fortrinnsrett må veies mot andre forvaltningsrettslige prinsipper av mer generell karakter, slik disse blant annet er kommet til uttrykk i forvaltningsloven av 10. februar 1967, for eksempel i bestemmelsene om veiledningsplikt.

Etter disse mer generelle rettslige betraktninger skal lagmannsretten gå over til bevisvurderingen. Retten anser det godtgjort at det lå avtalepartene på sinne at Bruvolds forestående rettslige disponering av eiendommen til fordel for fetteren, Sundstrøm, ikke skulle forpurres ved at det oppstod forkjøpsrett for staten, eventuelt ved at slik rett ble gjort gjeldende. Staten erkjenner som nevnt at Sundsfrøms besøk hos jordstyreformann Beyer Prestbakk fant sted før overdragelsen ble avtalt. Det kan kanskje diskuteres om Sundstrøm bare reiste spørsmål overfor Prestbakk om de rettslige vilkår for at statens forkjøpsrett skulle inntre. Men iallfall er det etter bevisførselen klart for det første at Sundstrøm spurte spesielt om dette, for det andre at Prestbakk utvetydig og uten reservasjoner uttalte at forkjøpsrett for staten var utelukket fordi det gjaldt salg til søskenbarn. Staten erkjenner at slik uriktig opplysning ved anledningen ble gitt av jordstyreformannen.

Derimot knytter det seg betydelige problemer til bevisvurderingen når det gjelder det ett erfølgende besøk som Bruvold

Side:659

og Sundstrøm avla på jordstyreassistent Alfred Ottesens kontor. Lagmannsretten anser det bevist at formålet med dette besøk, som fant sted 20. juni 1972, trolig bare et par dager etter Sundstrøms samtale med Prestbakk, iallfall primært var å få verifisert Prestbakks utsagn. Bruvold og Sundstrøm ønsket å snakke med herredsagronom Prestbakmo. Da denne var fraværende og ikke var ventet hjem med det aller første, snakket de imidlertid med den eneste tilstedeværende, Ottesen. De kjente til hans kommunale bakgrunn med videre, slik det er redegjort for denne i herredsrettens domspremisser. Sundstrøms versjon av hva som skjedde og ble sagt på Ottesens kontor, er det i hovedtrekkene redegjort for foran i dommen. Herredsretten har inngående drøftet Ottesens forskjellige skriftlige uttalelser og hans rettslige forklaring. Ottesen har som vitne i ankesaken utdypet noe sin fremstilling. Lagmannsretten finner grunn til å gjengi hovedtrekkene i Ottesens siste forklaring:

Såvidt vitnet erindrer, spurte Bruvold og Sundstrøm uttrykkelig hva som stod i jordlovens §11. Ottesen fant da fram jordloven med kommentarer og leste opp ordlyden av bestemmelsen for dem. Da Bruvold fremholdt at det var om å gjøre for ham å sikre seg at eiendommen ble i slektens eie, uttalte vitnet at han ikke var jurist og ikke kunne uttale seg skråsikkert om saken. Han sa ikke at det på grunn av slektskapsforholdet ikke kunne bli snakk om forkjøpsrett for staten. Vitnet oppfattet de besøkende slik at Sundstrøm var Bruvolds nevø. Han kjente dem ikke noe særlig fra tidligere. Vitnet er noe usikker på omstendighetene omkring oppsettingen av søknaden til jordstyret, bortsett fra at det var han som formulerte og skrev den. Det er mulig at vitnet ved anledningen ikke følte seg sikker på hvordan en sak som denne stilte seg etter jordloven, siden han ikke er jurist, og at det var han som, for sikkerhets skyld, så det slik og gav uttrykk for at saken måtte forelegges jordstyret, uten hensyn til den oppfatning han da hadde av slektskapsforholdet. Han uttaler etter nærmere eksaminasjon i retten at søknaden ble skrevet før han fant fram og refererte lovteksten (§11) for de to. Etter at Bruvold hadde underskrevet søknaden, gav han - Bruvold - uttrykk for at han ønsket å ordne overdragelse av eiendommen til Sundstrøm med det første, fordi han skulle reise. Bruvold spurte vitnet om han kunne hjelpe dem med overdragelsen. Vitnet var villig til det og satte opp skjøtet. Deretter gav Bruvold og Sundstrøm uttrykk for at det som stod i søknaden til jordstyret om slektskapsforholdet (søstersønn),ikke var korrekt. Vitnets reaksjon på dette var at han ble noe irritert. Men han sa eller foretok seg ikke noe spesielt ved denne anledning, idet han anså saken som seg uvedkommende. Imidlertid gjorde han senere herredsagronom Teigland oppmerksom på at søknaden, etter det Bruvold og Sundstrøm hadde sagt om slektskapsfoæholdet på slutten av sitt besøk, ikke var helt korrekt. Da vitnet så senere hørte at det ble «bråk» om saken, satte han opp notatet av 17. september 1972, (som

Side:660

er fremlagt i saken og delvis gjengitt i herredsrettens dom). Sundstrøm fikk kopi av notatet og gav uttrykk overfor vitnet for at han ikke var enig i innholdet. Da vitnet for sin del ikke ville innestå 100 % for at notatet var i alle deler korrekt, satte han opp notatet av 20. september, (også fremlagt og delvis gjengitt i herredsrettens dom), der han i det vesentlige bygget på et utkast (fremlagt) som Sundstrøm satte opp og forela ham. I dette notatet nevnes intet om at jordlovens §11 ble referert. Men i sin forklaring i ankesaken fastholder vitnet at han leste opp bestemmelsen.

- Som det vil fremgå, er det til dels sterk motstrid mellom på den ene siden Bruvolds/Sundstrøms fremstilling, på den andre siden Ottesens forklaring. Et sentralt punkt i uoverensstemmelsen er om Ottesen på direkte spørsmål har gitt uriktig opplysning om den rettslige adgang for staten til å utøve forkjøpsrett ved overdragelse til søskenbarn. Uten hensyn til hvilken fremstilling en bygger på, finner retten at en kan legge til grunn at Bruvold og Sundstrøm etter samtalen med Ottesen hadde den oppfatning at forkjøpsrett ikke ville oppstå for staten fordi de var søskenbarn og at de innrettet seg etter det. Denne oppfatning demonstrerte de etter rettens mening da de kort tid etter fikk vite at unntaket fra forkjøpsrett ikke gjaldt søskenbarn. Det anses godtgjort at de et par uker etterpå, før jordstyret behandlet saken, fikk korrekt informasjon. Sundstrøm satte seg da straks i sving for å prøve å rette opp situasjonen: han ringte til sorenskriverkontoret, dit skjøtet var innlevert for tinglysing 21. juni, for å få tilbakekalt skjøtet, men fikk beskjed om at det var for sent. Bruvold reiste derpå ens ærend til Narvik og rådspurte en advokat (Meringen), men fikk vite noe i retning av at det var lite som kunne gjøres. Deretter behandlet jordstyret saken, med gunstig resultat for avtalepartene.

At Bruvold og Sundstrøm var i villfarelse om det konkrete spørsmål om staten hadde forkjøpsrett da overdragelsen ble avtalt, ansees således på det rene. Betydelig vanskeligere blir det om en etter bevisførselen skal prøve å gjøre seg opp en mening om - eventuelt i hvilken utstrekning - de hadde seg selv å takke for villfarelsen, eventuelt om samtalen med Ottesen etter en objektiv vurdering gav dem grunnlag for den rettslige villfarelse. Retten ser det slik at bevisverdien av Ottesens siste forklaring i noen grad svekkes ved at det under sakens gang - fra 17. september 1972 og til nå - er prestert flere utsagn fra ham, til dels med skiftende innhold. Man kan etter lagmannsrettens mening ikke komme forbi at avtalepartene må ha gjort det tilstrekkelig klart for Ottesen hva de var interessert i å få vite. På en eller annen måte må det ha oppstått en misforståelse mellom dem. Men når en først legger til grunn at Bruvold og Sundstrøm hadde gjort rede for hva de ønsket å vite, må en kunne fastslå at de ikke har fått den informasjon etc. som de hadde rimelig krav på å få ved henvendelse til et offentlig organ, instituert i medhold av jordloven, ved at Ottesen etter

Side:661

sin egen fremstilling nøyde seg med passivt å registrere det faktum at avtalepartene var søskenbarn, uten positivt å for holde dem de konsekvenser dette ville kunne få med hensyn til forkjøpsretten. Ut over dette finner lagmannsretten å burde avstå fra å prøve å trenge til bunns i hva som ble sagt eller ikke sagt ved anledningen, i rekkefølgen av uttalelser og oppsetting av dokumenter, i om avtalepartene ikke har vært i stand til å oppfatte rekkevidden av en eventuelt referert lovtekst, etc. At Bruvold i noen grad kan bebreides at han - angivelig nærmest usett - skrev under søknaden til jordstyret, er det vanskelig å komme forbi. Men det synes lite tilfredsstillende å basere løsningen av tvisten på den større eller mindre grad av uaktsomhet som kan overføres Bruvold, og eventuelt Sundstrøm. Når det på en eller annen måte er oppstått den uriktige oppfatning hos Ottesen at Sundstrøm var søstersønn til Bruvold, kan dette åpenbart ikke skyldes noen form for «underfundig adferd» fra de to førstnevnte. Lagmannsretten tviler ikke på at en står overfor et seriøst forsøk fra deres side på å få klarlagt situasjonen.

Det som etter lagmannsrettens mening bør være avgjørende for den rettslige vurdering, blir følgende hovedpunkter:

Bruvold ønsket å selge eiendommen til Sundstrøm hvis han kunne være sikker på at eiendommen dermed ble i slekten. Han fryktet bruk av statens forkjøpsrett og ville orientere seg om overdragelsen ville kunne kollidere med den. Sundstrøm oppsøkte formannen i jordstyret. Lagmannsretten er enig med staten i at samtalen med formannen hadde et nokså uoffisielt, nærmest privat preg, og at en isolert sett ikke kan legge særlig vekt på den. Samtalen, og den ukorrekte informasjon fra formannen, får mer karakter av bakgrunnsstoff. (At samtalen med Prestbakk ikke ble omtalt i klagen til departementet, har ankemotpartens prosessfullmektig derimot gitt en holdbar forklaring på, jfr. gjengivelsen av ankemotpartens anførsler.) Men deretter oppsøkte avtalepartene kontoret til det lokale organ for jordlovssaker, med det for øye å bli betryggende informert. At de var i uvitenhet om at det er fylkeslandbruksstyret, ikke jordstyret, som i følge loven er det kompetente organ i forkjøpsrettssaker, bør ikke gå ut over dem. Jordstyret er instituert i medhold av jordloven og antas i praksis også å bli koblet inn ved behandlingen av forkjøpssaker. Alfred Ottesen er riktignok en underordnet funksjonær. Men ved den aktuelle anledningen var han den som varetok kontorets oppgaver, og han avviste ikke partene. Avtalepartene hadde derved tilkjennegitt utad, overfor jordlovens administrasjonsapparat, at de med henblikk på den påtenkte overdragelse ønsket å få vite hvor de stod i forhold til statens forkjøpsrett. De fikk imidlertid ikke den informasjon som de hadde behov for. Det er etter lagmannsrettens mening etter omstendighetene ikke riktig å la dem ta risikoen for det. Deretter ble overdragelsen gjennomført i tillit til at staten ikke hadde adgang til å forpurre den.

Side:662

Lagmannsretten er, om enn under betydelig tvil, kommet til at prinsippet om forkjøpsrettens prioritet overfor omgjøringsadgangen bør vike. Det kan ikke sees at de hensyn som ligger bak den generelle regelen om forkjøpsrettens sterkere stilling har tilstrekkelig gjennomslagskraft i et såvidt spesielt tilfelle som dette.

Lagmannsretten kan ikke finne at omgjøringsadgangen er gått tapt ved at spørsmålet er tatt opp subsidiært. Den Høyesterettsdom som staten påberoper, og som er gjengitt i Rt-1971-730 flg., gjaldt som fremholdt av ankemotparten forkjøps rett etter sameieloven. I nærværende tilfelle gjelder den forkjøpsrett for staten etter jordloven, hvor det i utgangspunktet var tvist både om forkjøpsvedtakets gyldighet, og om rettsvirkningene for omgjøringsadgangen av påståtte uriktige informasjoner fra offentlig hold. Høyesterettsdommen antas ikke å ha prejudikatvirkning i dette tilfellet. Ankemotparten har fra første stund - allerede på det administrative klagestadium - lagt for dagen kravet eller ønsket om omgjøring dersom det primære krav ikke førte fram. Det behandlingsopplegg som for så vidt er valgt fra hans side, kan ikke sies å ha krenket reelle interesser og hensyn av særlig tyngde i forhold til staten.

Herredsrettens dom vil etter dette bli stadfestet.

Når det gjelder saksomkostningene, er lagmannsretten enig med herredsretten i dens avgjørelse om ikke å tilkjenne omkostninger. Lagmannsretten er således enig i at herredsrettssaken dels ble vunnet, dels tapt, jfr. tvistemålslovens §174 første ledd, og i at det ikke var tilstrekkelig grunn til å fravike denne hovedregelen. - Selv om lagmannsretten som det fremgår har funnet avgjørelsen av ankesaken tvilsom, foreligger det ikke særlige omstendigheter som bør frita staten for å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. hovedregelen i tvml. §180 første ledd. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt foreskreven omkostningsoppgave. I følge den kreves for ankesakens vedkommende dekket salær til prosessfullmektigen med kr. 4.000,-. Oppgaven godtas av retten og legges til grunn for omkostningsavgjørelsen.

I samsvar med enighet mellom partene, jfr. foran, tas i domsslutningen inn bestemmelse om at ankemotparten har plikt til å foreta tilbakeskjøtning, og at denne må foretas innen en frist på en måned etter at lagmannsrettens dom eventuelt er blitt endelig. Partene er innforstått med at hvis denne plikt ikke oppfylles innen fristen, står statens vedtak om forkjøpsrett ved makt.

Dommen er enstemmig.

På grunn av reisefravær for rettens medlemmer har det ikke vært mulig å avsi dommen tidligere.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes så langt den er anket.

Egil Kåre Sundstrøm har i forhold til Staten v/Landbruk

Side:663

departementet plikt til å tilbakeskjøte til Hans Bruvold, født xx.xx.1912, eiendommen gnr. 35, bnr. 2 og 12 i Salangen, innen 1 - en - måned etter at lagmannsrettens dom i tilfelle er blitt endelig.

Som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Landbruksdepartementet til Egil Kåre Sundstrøm kr. 4.000,- - kronerfiretusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Astrup Rindahl): - - -

Saksforholdet er følgende:

Eiendommen Bruvoll, gnr. 35, bnr. 2 og 12 i Salangen herred har vært i slekten Bruvolds eie i ca. 100 år. Den ble i 1885 utskilt som selvstendig bruk og ble senere overtatt av eierens sønn Alf Bruvold. Ved skjøte av 17/11, tgl. 22/12 1962, overdro han eiendommen til sønnen Hans Bruvold, som er født xx.xx.1912, og gikk i utenriks fart som skipsoffiser. Han har bopel i Løken i Høland. Under ferieopphold i Salangen i juni 1972 overdro han eiendommen til sin fetter Egil Kåre Sundstrøm, som er født xx.xx.1919 og er eneinnehaver av Sjøvegan Snekkerifabrikk og Materialhandel, Sjøvegan. Skjøtet ble utstedt 2016 og innlevert til tinglysing og dagbokført den 21/6 1972.

Skjøtet ble skrevet på Salangen jordstyrekontor under medvirkning av jordstyreassistent Alfred Ottesen, og etter uttrykkelig ønske fra Hans Bruvold ble det i skjøtet anført at eiendommen overdras til Egil Sundstrøm «for fortsatt å bli i slektens besittelse». - Ved samme anledning ble det av jordstyreassistent Ottesen skrevet en melding fra Hans Bruvold til Salangen jordstyre om overdragelsen av eiendommen, sålydende:

«Undertegnede Hans Bruvold har planer om å overdra ovennevnte eiendom til min søstersønn Egil Sundstrøm med alle herligheter og rettigheter som jeg har eid.

Søker hermed om Salangen jordstyres utt. og anbefaling for overdragelsen.»

Meldingen ble underskrevet av Hans Bruvold og beholdt på jordstyrekontoret. I fulltallig møte i jordstyret den 2/8 1972 ble den behandlet som søknad om tillatelse til salg av eiendommen til Sundstrøm. Det ble i møtet framlagt brev av 18/7 1972 fra Troms landbruksselskap og av 28. s. m. fra eieren av naboeiendommen Frivoll, gnr. 35, bnr. 20 i Salangen, Lars Frivoll, med søknad om å få kjøpe eiendommen som tilleggsjord, idet det videre ble framlagt kart over området Bruvoll og stensilert spørreskjema. På dette grunnlag ble truffet sålydende vedtak:

«Da eiendommen Bruvoll har liten jordbruksmessig verdi, meiner ordstyret at en kan anbefale salget og at forkjøpsretten frafalles.»

Vedtaket ble truffet mot en stemme, idet mindretallet av prinsipielle grunner fant ikke å kunne gå forbi jordlovens §10 og anbefalte at forkjøpsretten ble gjort gjeldende.

Utskrift av vedtaket ble meddelt Lars Frivoll, som ved brev av 5/8 1972 til Troms landbruksselskap viste til sin søknad og anførte at han fant «det nødvendig å anke jordstyrets avgjørelse-vedtak til ny vurdering og om nødvendig befaring av eiendommene som saken gjelder»,

Side:664

idet han samtidig nærmere grunnga sitt behov for tilleggsjord og ga uttrykk for at Sundstrøm som fabrikkeier bare var interessert i å sikre seg fiskeretten i Kistefossen, som er den beste fiskeplass for laksefiskere, og at kjøpet måtte ses som oppkjøp av jord i spekulasjonsøyemed.

Brevet ble meddelt jordstyret, som etter anmodning i brev av 15/8 1972 til landbruksselskapet avga uttalelse om tidligere buskap på eiendommen Bruvoll, om gitte dyrkningsbidrag og om muligheten for frivillig salg til Lars Frivoll. Om det siste ble anført at Hans Bruvold tidligere hadde opplyst at han av «diverse grunner» ikke var villig til å selge til Lars Frivoll, men at Sundstrøm hadde uttalt at «han kan tenke seg å selge den delen av «Bruvoll» som ligger sør for riksvegen Bardu -Sjøvegan og da øst for eiendommen til Lars Frivoll.»

I fulltallig møte i Troms fylkeslandbruksstyre ble det så den 24/8 1972 fattet sådant vedtak:

«I medhold av jordlovens §10 gjør Troms fylkeslandbruksstyre gjeldende forkjøpsrett på eiendommen Bruvoll 35/2 + 12 i Salangen.»

Ved brev av 6/9 1972 ble vedtaket påklaget til Landbruksdepartementet av Sundstrøm,idet det prinsipalt ble gjort gjeldende at det ikke Var grunnlag for å gjøre gjeldende forkjøpsretten, og subsidiært hevdet at Sundstrøm måtte gis adgang til å tilbakeskjøte eiendommen til Hans Bruvold, idet det i denne forbindelse ble påberopt at overskjøtningen var blitt foretatt for å bevare eiendommen i slektens eie, og at man på forhånd fra herredsagronomen og jordstyrekontoret i Salangen hadde fått opplyst at forkjøpsretten ikke kunne gjøres gjeldende ved salg til søskenbarn. Det ble tatt forbehold om nærmere grunngiving etter gjennomgåelse av sakens dokumenter, som ble bedt utlånt. Nærmere grunngiving ble så gitt i brev av 5/10 1972, idet det her ble framholdt at Bruvoll var blitt kjøpt for å brukes som tilleggsjord til eiendommen Heimstad,gnr. 44, bnr. 12 og gnr. 45 bnr. 7 og 8 i Bardu, som eies av Sundstrøm og hans 3 søsken, og som ligger nær grensen til Salangen og bare ca. 1,5 km fra Bruvoll. Det ble gitt opplysninger om denne eiendom, at den er for liten til selvstendig drift og derfor for tiden ikke drives, men at drift med 80-100 sauer aktes satt i gang i løpet av 1973. Det ble hevdet at den jordbruksmessige utnytting av Bruvoll sammen med Heimstad ville bli langt bedre enn den bruk Lars Frivoll kan gjøre av eiendommen, og henstillet at vedtaket av 24/8 1972 ble omgjort. - Den subsidiære henstilling om samtykke til tilbakeskjøtning til Hans Bruvold ble gjentatt, idet det ble framhevet som maktpåliggende for Hans Bruvold at eiendommen forblir i slektens eie, og påberopt som et rettferdskrav at det ble gitt anledning til omgjørelse av handelen som alene var skjedd som følge av misforståelse og uriktige opplysninger fra Salangen jordstyre. I denne forbindelse ble framlagt skriftlig uttalelse, datert 20/9 1972, fra Alfred Ottesen, hvori bl.a. er anført: «...Slektskapsforholdet ble forklart, og det ble spurt om statens forkjøpsrett kunne gjøres gjeldende i dette tilfelle. Det har da antakelig på grunn av en missoppfatning av slektskapsforholdet fra min side, blitt gitt feilaktige opplysninger i denne forbindelse...»

Sundstrøms klage ble sendt jordstyret til uttalelse og nærmere opplysning, og svar ble gitt i brev av 18/10 1972 fra herredsagronom J. Teigland, hvoretter fylkeslandbruksstyret i møte den 27. 5. m. fattet vedtak:

Side:665

«Troms fylkeslandbruksstyre er fortsatt av den mening at Bruvoll trengs som tilleggsjord til Frivold.

Klagen og sakens dokumenter oversendes Departementet uten bemerkninger, så snart Lars Frivoll har uttalt seg.»

Med uttalelse i brev av 10/11 1972 fra Lars Frivoll ble saken deretter sendt Landbruksdepartementet, som så satte frist for Sundstrøm til mulige ytterligere anførsler. Ved brev av 24111 1972 ble det fra hans side ytterligere gjort gjeldende at fylkeslandbruksstyrets vedtak hadde satt til side jordstyrets vurdering og vedtak uten selv å ha foretatt befaring av området og uten å innhente uttalelse fra jordstyrene i Salangen og Bardu om Heimstads behov for tilleggsjord og følgelig uten å ha foretatt noen sammenlignende avveining av behovet for tilleggsjord for henholdsvis Sundstrøm og Frivoll.

Med foranledning av Landbruksdepartementet ble deretter gjennom fylkeslandbruksstyret innhentet en del ytterligere opplysninger, således arealopplysninger fra Salangen jordstyre, uttalelse fra Sundstrøm om eventuell frivillig overdragelse av fiskeretten til Bruvoll i forbindelse med frivillig overdragelse av den parsell Sundstrøm kunne tenke seg å selge til Frivoll, samt uttalelse fra Lars Frivoll.

Ved brev av 271/3 1973 til fylkeslandbruksstyret ble dets vedtak deretter stadfestet av Landbruksdepartementet. Det ble i departementets grunngiving pekt på at det ikke var grunnlag for frivillig ordning av forholdene som gir en tilfredsstillende jordlovmessig løsning, at forholdene ligger gunstig til rette for sammenslåing med Frivolls eiendom og et betydelig steg i retning av etablering av et selvstendig bruk, og at sammenslåingen således er i samsvar med jordlovens målsetting, jfr. §1 annet ledd, b. Det ble anført at innsigelsene fra Sundstrøm og de øvrige opplysninger i saken ikke gir holdepunkt for å sette til side fylkeslandbruksstyrets skjønnsmessige vurdering, og at det ikke er noen feil ved saksbehandlingen at befaring ikke er foretatt. Det ble uttalt at sammenslåing av Bruvoll med Heimstad er en åpenbar urasjonell ordning sammenholdt med den som kommer i stand ved bruk av forkjøpsretten. Endelig ble det anført at det ikke kan tillegges avgjørende vekt at selger og kjøper er søskenbarn og ønsker at eiendommen skal bevares innen slekten, og at selgeren, etter det som foreligger, må bære ansvaret for misforståelsen vedrørende spørsmålet om hvorvidt forkjøpsretten kunne nyttes, idet det i denne forbindelse ellers ble fastslått at jordstyret ikke har avgitt noen forpliktende uttalelse vedrørende dette spørsmål. - - -

Retten skal bemerke:

Etter det som er framkommet, forelå før fylkeslandbruksstyrets vedtak 24/8 1972 utfylt spørreskjema med detaljerte opplysninger om eiendommen Bruvoll, bl.a. med arealoppgaver vedr. fulldyrket mark, produktiv skog og utmark, samt opplysninger om fiskerettigheter. Det forelå uttalelse fra Salangen jordstyre bl.a. om tidligere buskap på eiendommen og gitte jorddyrkingsbidrag, og fra Lars Frivoll forelå i tillegg til hans søknad nærmere uttalelse om eiendommen Frivoll og hans behov for tilleggsjord. Endelig forelå kartutsnitt, som viste begge eiendommers beliggenhet og dessuten Heimstads beliggenhet i forhold til disse. - Før fylkeslandbruksstyret i møtet 27/10 1972 etter fornyet behandling av saken besluttet å fastholde sitt tidligere vedtak, forelå

Side:666

ytterligere detaljerte opplysninger fra Sundstrøm i forbindelse med de nye anførsler om at Bruvoll var blitt kjøpt for å brukes som tilleggsjord til Heimstad. Av disse framgikk at Heimstad eies av Sundstrøm og hans 3 søsken, at eiendommen ikke ble drevet, fordi den var for liten til selvstendig drift, men at det var meningen å begynne sauedrift i løpet av 1973 etter sammenslåing av disse eiendommer. Det forelå oppgave over Heimstads dyrkete areal og beitemark. - Etter rettens oppfatning viser materialet at saksbehandlingen har vært særdeles grundig og samvittighetsfull. Det synes klart at fylkeslandbruksstyret har hatt fullt tilstrekkelige opplysninger om forholdene og et fullt forsvarlig grunnlag for sitt vedtak. Vedtaket ligger etter rettens oppfatning klart innenfor jordlovens formål, slik som dette er angitt i lovens §1. Og retten må erklære seg enig med staten i at det i så måte ikke kan få noen betydning at Frivoll for tiden bare drives med noen få sauer. Retten er videre enig i at domstolen ikke kan prøve den skjønnsmessige avgjørelse med hensyn til hvilken av de to eiendommer - Frivoll eller Heimstad - som på mest gagnlig måte kan nytte Bruvoll som tilleggsjord. Det er intet grunnlag for å anta at fylkeslandbruksstyret ved denne avgjørelse har tatt utenforliggende hensyn. Ingen av de påberopte grunner for å oppheve eller kjenne vedtaket ugyldig er derfor til stede.

Vedr. kravet om rett til tilbakeskjøting skal retten innledningsvis peke på at Hans Bruvold som vitne har framholdt at han av sin far i forbindelse med overtakelsen av Bruvoll ble avkrevet og ga det løfte at eiendommen skulle forbli i slektens eie, og at dette løfte var bakgrunnen både for de undersøkelser om statens forkjøpsrett som ble foretatt, før skjøtet ble skrevet, og for den tilføyelse som han foranlediget inntatt i skjøtet. Etter omstendighetene finner retten å måtte godta dette.

Innledningsvis skal videre pekes på at det i klagen av 619 1972 fra Sundstrøms prosessfullmektig ble anført at Bruvold og Sundstrøm på forhånd fra herredsagronomen og ordstyrekontoret i Salangen hadde fått opplyst at statens forkjøpsrett ikke kunne gjøres gjeldende ved salg til søskenbarn, og at det med prosessfullmektigens tillegg til klagen i brev av 5/10 1972 ble framlagt og påberopt den nevnte skriftlige uttalelse av 20/9 1972 fra jordstyreassistent Alfred Ottesen. I stevningen av 10/4 1973 ble det deretter gitt opplysning om at Sundstrøm, før skjøtet ble skrevet og før henvendelsen til Ottesen, hadde rådført seg med jordstyreformann Beyer Prestbakk, som hadde gitt uttrykk for at en slik overdragelse «var en helt kurant sak når det gjaldt så nær besiektede».

Under saken er framlagt og av Sundstrøm påberopt uttalelse i brev av 8/6 1973 fra jordstyreformann Beyer Prestbakk til Landbruksdepartementet. Uttalelsen er avgitt i anledning av saken etter departementets foranledning, og retten finner å burde gjengi følgende avsnitt:

«Egil Sundstrøm oppsøkte meg i august måned forrige år i anledning av at han hadde fått tilsagn fra sitt søskenbarn Hans Bruvold om overdragelse av eiendommen Bruvoll i Øvre-Salangen.

Da undertegnede bor i Øvre-Salangen som nær nabo til Bruvoll mener jeg å ha godt kjennskap til slektsforholdet Sundstrøm-Bruvoll.

Sundstrøm var sterkt interessert i å få vite om forkjøpsretten kunne gjøres gjeldende i dette tilfelle. Det ble dessverre fra min side sagt at forkjøpsretten i dette tilfelle ikke kunne gjøres gjeldende på grunn av

Side:667

det nære slektskapsforhold, og at overskjøtningen således var en kurant sak.

«Jeg beklager at jeg ikke satte meg nærmere inn i saken før jeg ga denne uttaleisen. Forøvrig hadde jeg ikke den ringeste anelse om at naboen Lars Frivoll ville gjøre krav på eiendommen som tilleggsjord. Dette igjen på grunn av at han er arbeidsufør og praktisk talt har lagt ned gårdsdriften.

Jeg gjentar min beklagelse over de feilaktige opplysninger Sundstrøm fikk og som førte ham inn i de ubehageligheter som er oppstått.

Beyer Prestbakk

Jordstyreformann.»

Under hovedforhandlingen har Prestbakk som vitne opplyst at det er en feilerindring, når tidspunktet er angitt til august måned, idet han ble oppsøkt av Sundstrøm i juni måned. Han har bekreftet at uttalelsen for øvrig er riktig. Da det framgår at Sundstrøm ved dette besøk bare hadde fått tilsagn om overdragelse av eiendommen, må retten legge til grunn at uttalelsen ble avgitt før samtalen med jordstyreassistent Ottesen og utskrivingen av skjøtet på jordstyrekontoret den 2016 1972.

Om hva som passerte under denne samtale mellom Sundstrøm, Hans Bruvold og ordstyreassistent Ottesen foreligger som nevnt skriftlig uttalelse av 20/9 1972 fra Ottesen, delvis gjengitt foran. Som vitne under hovedforhandlingen har han forklart seg på en måte som i vesentlig grad avsvekker denne uttalelse. Han har således opplyst at han etter anmodning fra Sundstrøm først ga ham en skriftlig uttalelse den 17/9, men at denne ikke ble godtatt av Sundstrøm. Denne uttalelse er blitt framlagt, og retten finner å burde hitsette fra den:

«...Av de fremmøtte ble da fremholdt om det slektskapsforhold som bestod mellem dem. Jordlovens bestemmelser ble også nevnt og på oppfordring av de fremmøtte ble jordlovens §11 referert. Etter dette ble det spurt om oppsetting av en henvendelse til jordstyret om overføring av eiendommen - - -. Skjøte ble oppsatt og utfylt på vanlig måte og avsluttet etter de fremmøttes ønske.

Nå ble det av Egil Sundstrøm anført at det der om slektskapsforholdet ikke var helt rett, men da ingen ytret noe ønske om retting ble det ikke foretatt noe med dette forhold.»

Ottesen har videre opplyst at den nye uttalelse av 20/9 ble skrevet etter et notat fra Sundstrøm, og han har under hovedforhandlingen framlagt også dette notat.

Retten finner grunn til spesielt å peke på at uttalelsen om at jordlovens §11 ble referert er utelatt i Ottesens erklæring av 20/9, og likeså uttalelsen om at det av Sundstrøm, etter at skjøtet var skrevet, ble anført at det der om slektskapsforholdet ikke var helt rett. I sin vitneforklaring har Ottesen først henholdt seg til framstillingen i erklæringen av 17/9. Han har således fastholdt at lovens §11 ble referert, og at det framkom en bemerkning om at slektskapsforholdet ikke ble helt rett Under eksaminasjonen har han imidlertid først endret dette til at han «tror at han leste §11 høyt», og deretter at han «synes å erindre» at §11 ble referert, og at han «synes å erindre» at det ble sagt noe om at slektskapet ikke ble helt rett. Han har bekreftet at det fra Bruvolds side flere ganger ble framholdt at det var om å gjøre at eiendommen

Side:668

ble i slektens eie, og at anførselen i skjøtet ble nedskrevet etter hans uttrykkelige ønske. Han har etter rettens oppfatning ikke gitt en noenlunde tilfredsstillende forklaring på at han som jordstyreassistent mottok en melding og unnlot å foranledige en vesentlig beriktigelse, etter angivelig å ha hørt at det han hadde nedskrevet om slektskapsforholdet, ikke var helt rett.

Det er uten videre klart at retten må legges til grunn at jordstyreformann Prestbakk med kjennskap til det riktige slektskapsforhold har gitt uriktige opplysninger om statens forkjøpsrett. Beyer Prestbakk er mangeårig formann i Salangen jordstyre og fremdeles innehaver av formannsvervet, og han må antas å nyte alminnelig tillit som sådan. - Alfred Ottesen er utdannet agronom og har i 18 år vært ordfører i Lavangen kommune og deretter i 2 år i storkommunen Salangen. Han har dessuten i 18 år vært jordstyreformann. I de siste 6-7 år har han arbeidet som jordstyreassistent i Salangen. Med denne bakgrunn må det antas at også han i denne stilling nyter alminnelig tillit. Når det gjelder hans erindring omkring det som passerte på jordstyrekontoret den 20/6 1972, finner retten imidlertid at det etter omstendighetene må være rimelige grunner for å tvile på riktigheten av denne. Det forhold at han uten videre har godtatt å omredigere sin første uttalelse, indiserer i og for seg at han ikke kan ha vært sikker. Han har åpenbart vært fullt orientert om den foreliggende tvist og betydningen av at hans uttalelse i alle henseender ble fullstendig og riktig. På den annen side var han åpenbart i den noe kjedelige stilling som følger med den uriktige eller villedende opplysning han måtte ha gitt i egenskap av jordstyreassistent. Han har selv opplyst at han var ukjent med at jordstyrets formann også var blitt spurt og hadde uttalt seg som nevnt. Sundstrøm og Bruvold har begge bestridt at lovens §11 ble referert for dem, og ingen har noen erindring om at det ble gjort bemerkninger til det som var blitt nedskrevet om slektskapsforholdet. I betraktning av at Ottesen til syvende og sist bare «synes å erindre» noe om dette, finner retten at det etter omstendighetene må være både riktig og mest forsvarlig å bygge på hans erklæring av 20/9.

Etter bevisførselen legger retten således til grunn at Bruvoll og Sundstrøm før overdragelsen gjorde henvendelse til jordstyrets formann og jordstyreassistenten, som ble gjort kjent med slektskapsforholdet og spurt om statens forkjøpsrett ville kunne gjøres gjeldende. Både formannen og jordstyreassistenten var klar over at det for selger og kjøper var meget om å gjøre at eiendommen kunne forbli i slektens eie, og det ble svart at forkjøpsretten ikke ville kunne gjøres gjeldende på grunn av det nære slektskapsforhold. Det legges til grunn at de i tillit til dette lot utskrive og tinglyse skjøte, og at dette ellers ikke ville blitt gjort.

Det er etter rettens oppfatning ikke grunnlag for å anta at en misforståelse med hensyn til slektskapsforholdet kan føres tilbake til utilstrekkelige eller misvisende opplysninger fra Bruvold eller Sundstrøm. Etter omstendighetene synes det rimelig å anta at de tvertimot må ha bestrebet seg på å forklare det så nøyaktig som mulig for ikke å løpe noen som helst risiko. Og det kan neppe heller bebreides dem at de ikke i dette relativt enkle spørsmål søkte juridisk bistand, men fant det

Side:669

tilstrekkelig å søke nødvendig vegledning hos jordstyrets vedkommende og slo seg til ro med at statens forkjøpsrett ikke ville kunne gjøres gjeldende.

Statens rett etter jordlovens §10 er en forkjøpsrett bl.a. ved salg og intet mer Med mindre annet skulle følge av loven, antas det derfor at visse elementære avtale- eller kjøpsrettslige prinsipper også må gjelde for de organer som er satt til å vareta statens interesser etter jordloven. Det kan således neppe være tvilsomt at staten ikke vil kunne gjøre gjeldende en forkjøpsrett, som bare er blitt aktuell som følge av villedende opplysninger fra ansvarlige organer for staten etter jordlovens kap. III. En jordstyreformann har visstnok ingen selvstendig beslutningsmyndighet, men i sin stilling er han dog satt til å utøve og utøver han faktisk i atskillig utstrekning selvstendige funksjoner, bl.a. vegledning i aktuelle jordlovspørsmål. Etter rettens oppfatning er det nettopp i denne egenskap han er blitt spurt og har gitt uttalelse, og det er rimelig og naturlig at hans uttalelse ble trodd. På den annen side må det være rimelig at staten ikke skal høste fordeler av feil eller forsømmelser fra hans side, selv om det her riktignok gjelder rett til forkjøp til fremme av samfundsgagnlige formål.

Retten er etter dette blitt stående ved at en opprettholdelse av statens forkjøpsrett under omstendigheter som de foreliggende vil være i strid med alminnelig rettferdskrav og støtende mot den alminnelige rettsbevissthet, og at det subsidiære krav om rett til tilbakeskjøtning derfor bør gis medhold.

Når det fra statens side er hevdet at retten til tilbakeskjøtning er gått tapt, kan dette åpenbart ikke føre fram. Fylkeslandbruksstyrets vedtak ble meddelt Sundstrøm i brev av 30/8 1972, og kravet ble framsatt allerede i klagen den 6/9 - bare noen dager senere. Det er ikke utvist noen passivitet overhode, og retten kan ikke se at det for øvrig foreligger noe som kan tjene som grunnlag for denne innsigelse fra statens side.

Staten vil etter dette måtte frifinnes for det prinsipale domskrav, mens Sundstrøm vil bli gitt medhold i kravet om rett til tilbakeskjøtning. For ordens skyld må tilføyes at Sundstrøm i forhold til staten vil plikte å gjennomføre tilbakeskjøtningen, men retten har i mangel av utformet påstand for så vidt ikke funnet å burde gi uttrykk for dette i domsslutningen og heller ikke å knytte tilbakeskjøtningsretten til noen bestemt tidsfrist.

Sundstrøm har således ikke fått medhold i at fylkeslandbruksstyrets vedtak skal oppheves, slik at han kan beholde Bruvoll som eier. Han har således bare delvis fått medhold, og etter hovedregelen i tl. §174 må partene derfor hver bære sine saksomkostninger. - - -