RG-1975-670

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1975-04-30
Publisert:	RG-1975-670
Stikkord:	Nedstamningssak
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 30. april 1975 i sak nr. 29/1974 A
Parter:	B v/verge fru A (advokat Even Wahr-Hansen) mot A (høyesterettsadvokat Jac. Ivar Kind).
Forfatter:	Lagdommerne Halvard Lind Hansen, Tor G. Christensen, sorenskriver Håvard Nesheim
Lovhenvisninger:	Ektebarnloven (1915) §2, Tvistemålsloven (1915) §180, Ekteskapsloven (1918) §37, §48, §54, Lov om born i ekteskap (1956) §2, §3

Fru A, - - -, reiste ved stevning av 2/2 1973 til - - - herredsrett søksmål mot sin ektefelle, A, - - -, med påstand om separasjon, om foreldremyndigheten til sønnen B, f. - - -. oppfostringsbidrag m.v. A tok til gjenmæle og bebudet at han ville reise nedstamningssak, idet han mente ikke å være far til sønnen B. Ved stevning av 23/3 1973 til - - - herredsrett saksøkte A både fru A og sønnen B i nedstamningssaken.

De to saker ble slått sammen til felles behandling og - - - herredsrett avsa 6/12 1973 dom med slik slutning:

«1. A kjennes ikke å være far til hustruen fru A's barn, B, f. - - -.

2. Det mellom A og fru A den 22/6 1963 inngåtte ekteskap oppløses i medhold av ekteskapslovens §48.

3. A fritas for underholdsbidrag til fru A's sønn B, f. - - -.

4. Fru A og sønnen B har ikke rett til å benytte A som familie- eller slektsnavn.

5. Fru A og A's fellesbo blir å dele etter restitusjonsprinsippet, jfr. ekteskapslovens §37, jfr. samme lovs §54 tredje ledd.

6. Fru A frakjennes rett til eventuell enkepensjon etter A.

7. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Fru A ved prosessfullmektig advokat Even Wahr-Hansen, Oslo, har i erklæring av 1/2 1974 på egne vegne og på vegne av sønnen B påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. I ankeerklæringen foreslo hun at saksbehandlingen blir delt, slik at behandlingen av ekteskapssaken blir stilt i bero i påvente av resultatet av nedstamningssaken. Advokat Wahr-Hans en søkte samtidig i brev av 1/2 1974 til Høyesteretts Kjæremålsutvalg på vegne av de ankende parter om tillatelse til å bringe anken i nedstamningssaken direkte inn for Høyesterett. Kjæremålsutvalget avsa 21/3 1974 beslutning hvorved anke direkte til Høyesterett ble nektet. A har tatt til gjenmæle i ankesaken ved høyesterettsadvokat Jac. Ivar Kind, Harstad, som prosessfullmektig. Etter at ankemotparten også hadde begjært saken delt avsa Hålogaland lagmannsrett 10/6 1974 kjennelse med slik slutning:

«1. I ankesak mellom 1. Fru A og 2. B v/verge fru A og A behandles nedstamningsspørsmålet særskilt.

2. Behandlingen av anken vedrørende ekteskapsspørsmålene mellom fru A og A utsettes inntil rettskraftig dom i nedstamningssaken foreligger.»

Side:671

Ankeforhandling i nedstamningssaken ble holdt i - - - 17/4 1975. Fru A møtte på vegne av sin sønn B og som hans verge og ga forklaring. Ankemotparten erklærte seg enig i at fru A gikk ut som ankende part i saken. Ankemotparten møtte personlig og ga forklaring. Videre møtte begge parters prosessfullmektiger. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Om de nærmere omstendigheter ved saksforholdet vises til premissene til herredsrettens dom.

B har ved sin prosessfullmektig og sin verge i det vesentlige gjort gjeldende:

Fru A har verken før hun giftet seg, mens ekteskapet bestod eller senere hatt samleie med noen annen mann enn sin ektemann. Mens ekteskapet bestod hadde ektefellene et normalt samliv som dog var preget av mannens hyppige fravær fra hjemmet på arbeide eller på skole. Fru A har aldri hatt mannlige nattegjester i sitt hjem mens ektefellen var fraværende. Hun har bestemt avvist slike antydninger fra ankemotpartens side. Før det kom til brudd mellom ektefellene ga aldri A uttrykk for mistanke om at han ikke var far til B. Det er erkjent at ektefellene hadde ett eller flere samleier med hverandre i dagene 23-25/10 1969 mens A var hjemme på høstferie fra skolen. Det hevdes at B som er født - - -, må være frukten av ett av disse samleier. Selv om svangerskapstiden blir så lang som 287 til 289 dager, er dette ikke noe til hinder for at A er faren. Det er ikke uvanlig at svangerskapsterminen hos førstegangsfødende er noe lenger enn for kvinner som har født.

Det hevdes videre at det ikke foreligger noe bevis for at A ikke hadde sin forplantningsevne i behold på konsepsjonstiden. Den fremlagte erklæring av 25/1 1973 fra overlege Stein Wergeland ved - - - sykehus synes bare å forutsette at A er steril og at hans kryptorchisme muligens kan være årsaken. Den fremlagte erklæring av 20/9 1967 fra dr. Samuelsen er helt verdiløs som bevis i saken. Det er på det rene at Samuelsen bare foretok en utvendig undersøkelse av A. Endelig fremholdes det at man ikke vet om det ble gått riktig frem ved avgivelsen av og undersøkelsen av de sedprøver fra A som ble foretatt 12-13/12 1972 av dr. Bertelsen. For øvrig gjelder de tre fremlagte legeerklæringer andre tidsrom enn konsepsjonstidspunktet. Det er intet i veien for at A's forplantningsevne kan ha endret seg.

At ekteskapet var barnløst fra 1963 til 1969 til tross for et normalt samliv mellom ektefellene kan skyldes forskjellige omstendigheter. A kan ha hatt nedsatt forplantningsevne. Hans stadige fravær fra hjemmet medførte at ektefellene ikke hadde så hyppige samleier som andre ektefeller. Under svangerskapet ble det konstatert struma hos fru A som selv mener at hun hadde sykdommen også tidligere. Struma er en stoffskiftesykdom som påvirker evnen til å unnfange.

Etter resultatet av blodtypeanalysene er B klar over at det

Side:672

bare foreligger en uhyre liten mulighet for at A er hans far. Det er likevel fremholdt fra den ankende parts side at det ikke kan settes likhetstegn mellom den prosentvise sjanse og den faktiske sjanse. Om man undersøker tilstrekkelig antall tilfelle, vil man før eller senere finne tilfelle som avviker fra det normale, i nærværende tilfelle 1 av 10 000. A kan være denne ene. Vitenskapen erkjenner også muligheten for mutasjoner eller genetiske endringer. Man vet ikke hvordan og hvor ofte slike mutasjoner opptrer. Det er ved bedømmelsen av sikkerhetsgraden riktignok også tatt hensyn til muligheten for mutasjoner. Men A har en meget sjelden blodtype både etter ABO-systemet og MN-systemet. Etter den ankende parts mening for ligger det et mindre erfaringsmateriale når det gjelder slike blodtyper enn for så vidt angår de mer ordinære.

Etter §2, første ledd annet alternativ, i lov om born i ekteskap er det et vilkår for å frifinne ektemannen for farskapet at «det må haldast for visst» at ektemannen ikke er far til barnet. Det kreves således en meget stor grad av sikkerhet. I nedstamningssaker stilles det langt strengere krav til bevisene enn i farskapssaker. Her er det bare spørsmål om hvorvidt A kan være faren og ikke om hvorvidt han er faren.

Den ankende part har henvist til Høyesteretts dom av 10/10 1939 som etter hans mening har prejudikatsvirkning. Bortsett fra resultatet av blodtypeanalysene forelå det i denne saken intet som kunne støtte ektemannens påstand om at hustruen hadde stått i forhold til en annen. Dommen godtok ikke som tilstrekkelig for frifinnelse at ektemannens farskap var utelukket etter den sikreste gruppe i ABO-systemet. Den ankende part har videre hevdet at det av forarbeidene til lov om born i ekteskap går frem at loven bygget på og la til grunn dommen fra 1939. Det hevdes videre at det derfor ikke er riktig som uttalt av herredsretten at loven endret den herskende rettstilstand. Bestemmelsen i lovens §2, første ledd annet alternativ, må oppfattes derhen at det foreliggende resultat av blodtypeanalysene ikke alene er nok til å frifinne ankemotparten. De øvrige omstendigheter i saken taler for at han er faren og dette må etter B's mening være avgjørende.

Den ankende part er ikke enig med herredsretten i at sikkerhetsgraden ved blodtypeanalyser er økt siden 1939. Alt omkring 1930 var det klarlagt at både ABO-systemet og MN-systemet ga meget stor sikkerhetsgrad.

Det er på vegne av B lagt ned slik påstand:

«Påstanden om at A kjennes ikke å være far til B, f. - - - tas ikke til følge.»

A har vist til herredsrettens dom som han mener er riktig både i begrunnelse og i resultat. For øvrig har han fremholdt at det må anses bevist eller at det i det minste foreligger et så sterkt medisinsk overbevisningsgrunnlag for det, at han må utelukkes som far. Når han med så stor sikkerhet som 99,999 % kan utelukkes, er etter hans mening kravet om at «det kan

Side:673

haldast for visst» i §2, første ledd annet alternativ, i lov om born i ekteskap oppfylt. Noe sikrere utelukkelsesbevis kan etter A's mening ikke kreves. Det kan ikke ha vært hensikten med bestemmelsen å stille så strenge krav til bevisene at det i virkeligheten ville være umulig å oppfylle bevisbyrden.

Når det gjelder høyesterettsdommen fra 1939 som den ankende part har lagt så stor vekt på, har A pekt på at dommen er avsagt under dissens. Dette må i stor grad svekke den prejudikatsvirkning den er påstått å ha. Det har for øvrig skjedd en viss utvikling når det gjelder sikkerhetsgraden ved blodtypeanalyser fra 1939 og frem til i dag. A har i denne forbindelse vist til Høyesteretts dom av 2/3 1968 der ektemannen ble frifunnet for farskap. I den saken kunne ektemannen utelukkes med 99,9 % sikkerhet etter Gc-systemet mens sikkerhetsgraden i nærværende sak er 99,999 %.

A mener at fru A må ha hatt samleie med en annen mann og at dette har ført til befruktningen. Det medfører riktighet at det var først etter bruddet mellom ektefellene høsten 1972 at A begynte å få mistanke om at en annen enn ham måtte være far til B. Han fikk da høre fra flere hold at fru A hadde hatt mannlige overnattingsgjester mens han gikk på skolen i - - -. Han hadde tidligere regnet med at han ikke var forplantingsdyktig på grunn av sin kryptorchisme. Noe sikkert visste han dog ikke om det og fra høsten 1969 til høsten 1972 regnet han med at han var faren til B. Etter at han så fikk høre de før omtalte rykter om hustruen gikk han til dr. Bertelsen og fikk undersøkt sedprøvene.

A har vist til at de andre momenter i saken som støtter en utelukkelse av ham er trukket frem i herredsrettens dom. Men det helt avgjørende er etter A's mening resultatet av blodtypeanalysene. Den utelukkelse som her er gitt er så sikker som det er mulig å få den. Han har ingen tiltro til fru A's forklaring når det gjelder hennes forhold til andre menn.

A har lagt ned slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes, og ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse.

For lagmannsretten er fremlagt et brev av 5/9 1974 fra prosektor Haldis Lie ved Rettsmedisinsk Institutt til den ankende parts prosessfullmektig som lyder slik:

«Ad nedstammingssak fru A og hennes barn, mot A - sak 29/73 ved - - - herredsrett.

Deres brev av 3. ds.

Sikkerheten ved utelukkelse etter ABO-systemet er i Skandinavia av størrelsesorden 99,99 %. I tillegg foreligger utelukkelse også etter Rh-systemet. Ved den foreliggende konstellasjon er sikkerheten her noe lavere enn vanlig for Rh-systemet,

Side:674

men sammenholdt med ABO-systemet vil sikkerheten samlet være ca. 99,999 %.

Det er også gjort undersøkelser av partene i et system, GPT-systemet, som er under utprøvning ved instituttet.

A's farskap er lite sannsynlig også etter GPT-systemet.

Når man kan angi en sikkerhet på størrelsesorden 99,99 % med utelukkelse i et system, betyr det at man har et meget stort erfaringsmateriale å bygge på, og at unntak fra arvereglene er uhyre sjeldne.»

Den sikkerhet hvorved A kan utelukkes som far til B er således styrket i forhold til de opplysninger som forelå for herredsretten.

Når det gjelder spørsmålet om hvilken betydning resultatet av blodtypeanalysene skal tillegges har begge parter også for lagmannsretten vist til de to høyesterettsdommer av 10/10 1939 og 2/3 1968. Partene har også vist til omtalen av dommene i professor Arnholms Familierett fra 1969 49/50 og i professor Peter Lødrups artikkel i «Nordisk Gjenklang» 1969 23/25. Saksforholdet er riktignok ikke det samme i disse to saker. Utfallet av sakene gir imidlertid etter lagmannsrettens mening uttrykk for at det i det mellomliggende tidsrom var skjedd en utvikling i synet på betydningen av biologiske bevis. Lagmannsretten antar også at «pater est»-regelen i noen grad ble myket opp ved loven om born i ekteskap av 21/12 1956, jfr. det som er uttalt av Lødrup i hans artikkel på side 724, øverst.

Selv om det ikke finnes andre bevis i saken som direkte taler for en løsning i samsvar med resultatet av blodtypeundersøkelsen, antar lagmannsretten som herredsretten at der er omstendigheter i saken som ikke taler mot, men snarere støtt er en slik løsning. Det vises til at ekteskapet var barnløst fra 1963 til hustruen høsten 1969 ble gravid, til tross for at partene hadde normalt seksuelt samliv, omenn med visse avbrytelser mens mannen periodevis var borte fra hjemmet. Begge ektefeller ønsket seg barn og de søkte endog i 1967 om å få adoptere et barn. Barnløsheten kan stå i forbindelse med det forhold at A som gutt led av kryptorchisme og ble operert for dette i 1954. Såvidt retten forstår den fremlagte uttalelse i brev av 25/1 1973 fra overlegen ved - - - Sykehus til A, anses det mulig at kryptorchismen kan være årsak til sterilitet hos A uten at det kan sis noe sikkert om dette. Hertil kommer resultatet av de sedprøver som ble tatt av lege Sevald Bertelsen i desember 1972, hvor det ikke ble funnet levende spermier. Dette var en privat undersøkelse som ble foretatt like etter at det kom til brudd mellom ektefellene og før sak var reist. Det foreligger ikke opplysninger som viser at prøvene ble tatt på fullt betryggende måte, og dessuten har man det forhold at undersøkelsen er foretatt omkring 3 år etter at fru A ble med barn. En viss vekt må en likevel kunne legge på undersøkelsen særlig når en ser den i sammenheng med de omstendigheter som ellers er nevnt.

Den ankende part har sterkt fremhevet at fru A også

Side:675

overfor lagmannsretten har forklart at hun overhodet ikke har hatt samleie med noen annen mann enn sin ektemann, verken før de ble gift, mens deres samliv bestod eller etter at samliv et opphørte. På den annen side har A hevdet at han av flere personer er blitt fortalt at hans hustru hadde mannlige nattegjester ved flere anledninger mens han var fraværende fra hjemmet i den tiden deres samliv bestod. Han har imidlertid ikke vært i stand til å føre vitner eller fremlegge andre bevis for sin påstand og lagmannsretten kan ikke legge vekt på dette. Men retten finner heller ikke å legge noen avgjørende vekt på fru A's utsagn. Det foreligger ikke omstendigheter som gir særlig grunn til å bygge på hennes nektelse av å ha vært sammen med andre menn. Det kan heller pekes på at hun på den tid det er tale om, bodde alene i - - -,mens A gikk på lærerskole i - - - slik at forbindelse med andre lar seg vanskelig kontrollere.

Lagmannsretten finner etter dette som herredsretten å måtte legge avgjørende vekt på resultatet av blodtypeundersøkelsen og anser det godtgjort at A ikke kan være far til barnet B.

Ved herredsrettens dom ble det ikke tilkjent saksomkostninger. Lagmannsretten er enig i dette. Anken har ikke ført frem. Lagmannsretten finner imidlertid at saken var så tvilsom at det var særlig grunn for den ankende part til å ville se lagmannsrettens avgjørelse, jfr. unntaksregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom, punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for herredsretten og for lagmannsretten.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Halfdan Fuglberg):

A er født - - -. Hans hustru, fru A, er født - - -. De giftet seg den - - -.

Den - - - fikk fru A sønnen B.

Før ektefellene giftet seg hadde de vært forlovet et år. Fra de giftet seg og inntil mannen begynte på lærerskolen i - - - høsten 1968 bodde de sammen i felles leilighet i - - -.

Ektefellene fikk ikke noe barn i de første år av ekteskapet og bestemte seg da for å adoptere et barn. Adopsjonssøknad ble satt opp den 20/9.1967. I forbindelse med adopsjonssøknaden kontaktet A lege Samuelsen, - - -.

Han fylte ut og undertegnet et skjema som brukes i forbindelse med søknader om adopsjon. På spørsmål om det var noen mulighet for at adoptantene selv kunne få barn svarte legen «kan ikke besvares med sikkerhet, men muligheten er neppe til stede.» Dr. Samuelsen foretok i forbindelse med utferdigelse av denne attest kun en ytre undersøkelse av A. Det ble således ikke foretatt noen egentlig undersøkelse av ektefellenes forplantningsevne. Det ble dog av A gjort oppmerksom på at A i tiden 5/2-22/3 1954 hadde vært innlagt - - - sykehus, kirurgisk

Side:676

avdeling, for medfødt brokk på begge sider, i begge lysker. Samtidig ble det foretatt en festing av testiklene i scrotum på begge sider.

A gikk på lærerskolen i - - - til våren 1972 da han var ferdig. Mens han gikk på lærerskolen var han hjemme i - - - under feriene. Han hadde således høstferie i dagene 23.-25. oktober 1969 da han oppholdt seg i leiligheten i - - - sammen med sin familie. Etter at A var ferdig på lærerskolen våren 19.72, fikk han ansettelse i - - - og bodde således sammen med sin familie fra våren 1972 i - - -.

Den 30/11 1972 kom det til brudd mellom ektefellene, og A flyttet da fra leiligheten og bosatte seg i - - -, der han nå bor.

Den 20. februar 1973 tok advokat Alf Backstrøm, - - - på vegne av fru A ut stevning ved - - - herredsrett mot sin mann og påsto separasjon, tilkjennelse av foreldremyndigheten over sønnen B, samt underholdsbidrag til sønnen, enkepensjon og saksomkostninger.

H.r.advokat Jac. Ivar Kind, - - - innga tilsvar i saken på vegne av A. Han bebudet da at det ville bli reist nedstamningssak idet A mente han ikke var far til fru A's sønn, B. Stevning i nedstamningssaken ble deretter tatt ut ved - - - herredsrett den 23. mars 1973. A saksøkte da såvel fru A som sønnen B, v/moren som verge. Det ble i stevningen i nedstamningssaken begjært blodtypeundersøkelse foretatt, og dette ble besluttet av retten den 29/3 1973, jfr. lov av 21/12 1956 nr. 8 §3.

Der ble så tatt blodprøver av partene og barnet. Konklusjonen på blodtypeundersøkelsene var at A ble utelukket som far. Etter at kontrollprøver var tatt, ble den første konklusjonen opprettholdt. Konklusjonen gikk ut på at A's farskap er uforenlig med 2. arvegangsregel i ABO-systemet og 2. arvegangsregel i RH-systemet. Den siste konklusjonen - altså etter at kontrollprøver er tatt - er datert 22. november 1973.

Etter at resultatet av blodtypeundersøkelsene ble kjent, nedla A påstand om at han ikke var far til fru A's barn med derav følgende fritakelse for underholdsplikt overfor barnet. Enn videre påsto han skilsmisse begrunnet i utroskap fra hustruens side samt fradømmelse av retten til å bære navnet A for såvel hustruen som B samt deling av fellesboet etter restitusjonsprinsippet og frakjennelse av retten til enkepensjon.

Ekteskapssaken og nedstamningssaken ble slått sammen til felles behandling, og hovedforhandling ble holdt i begge saker den 4. desember 1973.

Under hovedforhandlingen forsøkte dommeren forgjeves å megle mellom partene.

Det bemerkes at fru A under saksforberedelsen opprinnelig påsto nedstamningssaken avvist forsåvidt angår fru A, idet det ble hevdet at nedstamningssaken kun skal anlegges mot barnet. Under hovedforhandlingen ble avvisningspåstanden frafalt og begge parter har erklært seg enig i at også fru A kan stå oppført som saksøkt også i nedstamningssaken slik at hun også i relasjon til seg selv kan få en rettskraftig avgjørelse av om A er barnets far eller ikke.

Under hovedforhandlingen møtte begge parter og deres prosessfullmektiger, og der ble avhørt ett vitne.

Fru A inn tok under saksforberedelsen hele tiden det standpunkt at

Side:677

hun overhodet ikke har hatt samleier med andre enn A verken før hun giftet seg med ham eller senere. Hun har også under hovedforhandlingen opprettholdt dette standpunkt.

Fru A er saksøker i ekteskapssaken, mens A er saksøker i nedstamningssaken. I det følgende vil nedstamningssaken bli behandlet først, og når uttrykket saksøker er benyttet, menes dermed A, mens saksøkte står for fru A. - - -

Retten bemerker:

Det er naturlig først å behandle nedstamningssaken, idet det resultat retten kommer til i denne vil være av avgjørende betydning for spørsmålet om separasjon eller skilsmisse.

Fru A har bestemt benektet at hun har hatt samleie med andre enn sin ektefelle A verken før hun ble gift med ham eller senere. Det er også på det rene at ektefellene har hatt samleie i den kritiske tid, nemlig i tidsrommet 23.-25. oktober 1969 da A var på besøk i hjemmet i - - -.

Det vil da etter rettens oppfatning være av avgjørende betydning hvilken vekt man skal legge på utelukkelseskonklusjonen i relasjon til lov om barn i ekteskap av 21/12 1956 §2, 1. avsnitt, og i relasjon til den høyesterettsdom som er avsagt i 1939.

Rettsmedisinsk institutts konklusjon er som følger:

Nr. 1, barnet, f. - - -: O M C+D+E-c+Hp 2-1 Gc 1-1 PGM 1-1 C3 FS

Nr. 2. Fru A: A1 M C+D+E-c- Hp 2-2 Gc 1-1 PGM 1-1 C3 FS

Nr. 3. A: A2 B MN C+D+E+c+c- Hp 1-1 Ge 2-1 PGM 2-1 C3 S

Konklusjon:

Etter disse blodprøvene er A's farskap uforenlig med 2. arveregel i ABO-systemet og 2. arveregel i Rh-systemet.« 

En utelukkelseskonklusjon etter 2. arveregel i ABO-systemet inneholder en meget høy grad av sikkerhet for at A ikke kan være barnets far. Retten viser i denne forbindelse til P. H. Andresens danske hefte «Menneskets blodtyper, anvendelse i rettsmedisinen» utgitt i 1948 47-48 der det heter:

«En Udelukkelse efter ABO-Systemet er derfor saa sikker, som en biologisk Metode gør det muligt, og Muligheden for en fejlagtig Udelukkelse er saa fjern, at man i Virkeligheden ganske kan se bort fra den.»

Også Rh-systemet inneholder en høy grad av sikkerhet selv om sikkerheten for dette system er angitt til 99,9 %, mens sikkerheten etter ABO-systemet er angitt til 99,99 %. Det må anses som sikker rett at dersom det her hadde dreiet seg om et barn født utenfor ekteskap eller om et barn som var konsipert før ekteskapet ble inngått, måtte resultatet ha blitt at A måtte frifinnes for farskap, jfr. høyesterettsdom inntatt i Norsk Rt-1968-245.

Det spørsmål som retten da må ta standpunkt til er om løsningen må bli en annen der en har med en sak å gjøre der barnet er konsipert under ekteskapet og der det er på det rene at ektemannen har hatt samleie med barnets mor til en slik tid at han kan være barnets far. Hvordan lov om barn i ekteskap av 21. desember 1956 §2,1 skal forstås i denne forbindelse kan ikke sees løst i noen høyesterettsdom. Når det i denne forbindelse gjelder den dom som er inntatt i Norsk

Side:678

Rt-1939-672, så er det etter rettens oppfatning to forhold som her må få avgjørende betydning. Det ene er den utvikling som har skjedd med hensyn til sikkerheten av blodtypeundersøkelsene siden 1939, og det andre er det faktum at på det tidspunkt da Høyesterett avsa sin dom, hadde man ikke fått lov av 21. desember 1956 om barn i ekteskap. 

Det kan etter rettens oppfatning ikke være tvilsomt at der siden 1939 har foregått en stor utvikling når det gjelder den sikkerhet man kan tillegge blodtypeundersøkelsene. Hvis man sammenligner premissene i Høyesteretts dom fra 1939 med dommen i 1968, får man etter rettens oppfatning et klart bilde av dette. De uttalelser som var innhentet fra sakkyndig hold i 1939 viser en atskillig lavere grad av sikkerhet enn den uttalelse som f. eks. kommer til uttrykk i den siterte bok av P. H. Andresen som utkom i 1948. Retten viser likeledes til at Høyesterett i dommen fra 1939 anførte «Høyesterett har heller ikke godkjent blodtypeprøven som avgjørende bevis uten i forbindelse med andre bevis, som peker i samme retning.» I den senere høyesterettsdom i 1968, inntatt i Retstidende for dette år på side Rt-1968-245, er anført etter at dommen fra 1939 er sitert «Under henvisning hertil og under henvisning til den store grad av sikkerhet man nu kan bygge på ved utelukkelseskonklusjoner etter 1. arveregel i Gc-systemet, finner jeg at utelukkelsen etter nevnte system må være avgjørende etter §2 første ledd, i loven av 21. desember 1956.» Av disse sitater fremgår etter rettens oppfatning at også Høyesterett nå har tatt konsekvensen av den meget sterke bevisverdi som ligger i blodtypeundersøkelsene. Retten viser enn videre til det som er anført i høyesterettsdommen fra 1939 der det heter at bevisverdien av en blodprøve i og for seg må være den samme hva enten barnet er født i eller utenfor ekteskap.

Når det gjelder lov om barn i ekteskap av 21. desember 1956, så synes også den klart å forutsette at der kan foreligge beviser i form av blodprøver eller antropologiske prøver som gjør det berettiget å frifinne ektemannen for farskap også i de tilfeller der det ikke kan påvises at ektemannen ikke har hatt samleie med sin hustru til en slik tid at han kan være barnets far. Dette fremgår av ordlyden til slutt i lovens §2, 1. avsnitt, der det heter «eller det elles ut frå arvemerket hjå barnet eller av andre særlege grunnar må haldast for visst at ektemannen ikke er barnefaren». Det kan i denne forbindelse også vises til innstilling I fra utvalget til å utrede spørsmålet om endring i barnelovene m. m. side 13 der det heter:

«I allminnelighet må man gå ut fra at også ektefellene har hatt samleie i avlingstiden, og da kan betingelsen bare anses oppfylt når det på det nærmeste er sikkert at ektemannen ikke kan være barnets far, f. eks. på grunnlag av blodtypeundersøkelse eller manglende forplantningsevne.»

Det heter enn videre lenger ned på samme side at «det er først og fremst blodtype- og antropologiske undersøkelser som vil kunne berettige til å anse det som sikkert at ektemannen ikke er faren.»

I Odelstingsproposisjon nr. 25 ble vedrørende §2 vist til innstillingen og den begrunnelse som der ble gitt.

Det synes således klart å fremgå av lovens forarbeider at det nettopp var senere tiders utvikling når det gjaldt påliteligheten av

Side:679

blodprøvene som gjorde at man fant å innta en bestemmelse i loven slik dette fremgår av lovens §2, 1. avsnitt, siste alternativ.

Det fremgår dog klart av såvel forarbeidene til loven som lovteksten at det har vært lovgiverens mening at der skulle kreves et meget strengt bevis for at ektemannen ikke er barnets far, jfr. formuleringen «må haldast for visst». Grunnen til at loven fant å stille så strenge krav var at man ikke på noen måte ønsket å oppmuntre til at der ble reist nedstamningssak under et ekteskap, idet dette kunne få skadevirkninger såvel for ekteskapet som for barnet. Selv om det således er slik at der skal stilles strenge krav til beviset, kan det på den annen side ikke ha vært lovgiverens mening at kravene skulle bli så strenge at det i praksis ville være umulig å føre et slikt bevis. Det er vanskelig å innse hvordan - bortsett fra de tilfeller der manglende forplantningsdyktighet klart kan påvises - man kan føre et bedre bevis enn det som følger av blodtypebestemmelsene. Dersom man skal se bort fra resultatet av en klar utelukkelseskonklusjon, vil det bli dårlig sammenheng mellom dommer og de biologiske kjennsgjerninger som forskerne til en hver tid er kommet til. Hvis dette skulle kunne gjøres, måtte der i tilfelle foreligge andre omstendigheter i saken som gjorde at resultatet av blodtypeundersøkelsene ble tvilsomt. Dette er på ingen måte tilfelle i denne sak. Selv om man ikke kan legge for meget i den omstendighet at ektefellene var gift i 4 år uten å få barn og de opplysninger som foreligger om A's forplantningsevne, så er dog dette opplysninger som i alle fall ikke kommer i strid med resultatet av blodtypeundersøkelsene, men heller må sies å støtte dette resultat.

Retten er etter dette kommet til at der er ført tilstrekkelig bevis for at A ikke kan være barnets far. Retten vil i denne forbindelse for ordens skyld bemerke at den frist som er angitt i lov om barn i ekteskap §3 er overholdt. - - -