RG-1977-480

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1977-01-26
Publisert:	RG-1977-480
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 26. januar 1977 i sak nr. 141/1976
Parter:	Fru A (advokat Gustav B. Dreyer) mot (advokat Ragnhild Münter Rolfsen).
Forfatter:	Lagdommerne Odd Galtung Eskeland, Jørgen Wilberg, tilkalt dommer, byrettsdommer Fr. A. Zimmer
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §25, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §1, Strand- og fjellplanleggingsloven (1971)

Fru A og A inngikk ekteskap den 21.9.1948. Forut for ekteskapets inngåelse hadde partene opprettet ektepakt hvoretter det skulle bestå fullstendig særeie mellom dem. Partene ble skilt ved Oslo byretts dom av 7.9.1973.

Den sak som nå verserer for retten, gjelder vederlagskrav etter lov om ektefellers formuesforhold §25, annet ledd.

Oslo byrett avsa den 14.11.1975 dom med sådan domsslutning:

«A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til fru A kr. 100.000,- - kronerethundretusen 0/100.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Begge parter har erklært selvstendig anke mot byrettens dom. Fru A har ved sin prosessfullmektig, advokat Gustav B. Dreyer, under hovedforhandlingen nedlagt slik endelig påstand:

«1. A dømmes til å betale fru A vederlag etter ekteskapslovens §25 annet ledd etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr. 300.000,- samt 6 % rente av beløpet fra 18. desember 1973.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for begge retter.»

A har ved sin prosessfullmektig, advokat Ragnhild Münter Rolfsen, nedlagt slik påstand:

«1. Konservator A frifinnes.

2. Fru A dømmes til å betale sakens omkostninger for begge retter.»

Begge parter møtte under hovedforhandling og avga partsforklaring. Det ble avhørt 2 vitner som begge er nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saksforholdet fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens nedenstående bemerkninger.

Fru A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Da partene giftet seg var de begge praktisk talt uten formue. Ved ekteskapets oppløsning hadde partene en relativt betydelig formue.

Side:481

Formuen består i det vesentlige av 3 hovedposter, en aksjeleilighet i - - - gt. 31, Oslo, et sommersted på X ved - - - og verdifullt innbo og løsøre beroende begge steder. A mener at både leiligheten og sommerstedet samt det alt vesentlige av innboet og løsøret er hans særeie. Fru A mener i og for seg at dette ikke er riktig. I vesentlig utstrekning er de nevnte aktiva anskaffet og finansiert i fellesskap. Forsåvidt skulle derfor partene, som har fullstendig særeie, eie tingene i sameie. Hun har imidlertid funnet i det vesentlige å ville akseptere A's standpunkt med hensyn til hva som hørte til de respektive parters særeie og i stedet fremme vederlagskrav etter formuesfelleskapslovens §25, annet ledd. Fru A er blitt stående ved bare å gjøre gjeldende at enkelte, nærmere spesifiserte løsøregjenstander hører til hennes særeie. Dette gjelder et lakkskap oppført under post 21, utdragets side 40, samtlige gjenstander oppført på udatert liste i utdragets side 50-51 bortsett fra post 5 som tilhører en av døtrene, og følgende poster på liste av 1. april 1976, inntatt i utdraget 51-53: Post 3, 9, 11, 16, 17, 19, 28, 38, 41 og 44 til sammen 10 poster.

Konsekvensen av dette er at A beholder som sitt særeie meget betydelige verdier mens hennes særeie er beskjedent av omfang og i verdi. De takster som A har satt på hennes særeiemidler, er urealistiske og gir ikke noe bilde av tingenes virkelige verdi.

Sommerstedet på X har en meget høy lovlig omsetningsverdi. Tomten er på ca. 5 mål. Den ligger til sjøen med lang standlinje. Bebyggelsen er særpreget. Det er opplyst at forsikringsverdien ved ekteskapets oppløsning var ca. kr. 800.000. Selv om denne verdi delvis er betinget av at det vil være særlig kostbart å gjenoppføre et bygg i samme stil og dimensjoner, sier beløpet allikevel noe om husets omsetningsverdi. Eiendommen har også en sjeldenhetsverdi, idet strandplanloven har medført at det er meget vanskelig å skaffe seg sommersted med direkte strandlinje.

Den takst som A har innhentet, er avgitt av hensyn til mulig arveavgift. Den lyder på kr. 150.000,-. Den hevdes ikke å gi uttrykk for eiendommens reelle verdi. Fru A har tilbudt seg å overta denne eiendom for takstbeløpet og dertil frafalle ethvert krav på vederlag etter formuesfellesskapslovens §25, annet ledd. Hun hevder at hun i så fall vil få et fullt tilfredsstillende vederlag.

Leiligheten i - - - gate hevdes også å være meget verdifull. Den er beliggende i byens beste strøk og er meget attraktiv. A har latt avholde takst også over denne og fått en takst på kr. 60.000. Leiligheten er på ca. 130 m2 . Husleien er kr. 371,- pr. måned. Den avgitte takst hevdes ikke å gi uttrykk for eiendommens reelle lovlige verdi.

Både i sommerstedet på X og i leiligheten i - - - gate hadde partene meget verdifullt innbo og løsøre. Dette er i stor utstrekning antikviteter med høy omsetningsverdi. Man har ingen takst over disse verdier, men verdien hevdes ikke å være under kr. 400.000.

Den samlede verdi av A's særeie hevdes således ikke å ligge under kr. 800.000 à 1000.000. I det alt vesentlige er denne formue skapt ved partenes felles innsats. En mindre del, det er antydet et beløp av kr. 30.000, kan sies å skrive seg fra arv som A har fått.

Side:482

Fru A har vært i fast arbeid praktisk talt under hele ekteskapet. Hun sluttet først i fast stilling i 1969. I tillegg til sine faste inntekter har hun også hatt biinntekter. Hun har videre stelt hjemmet som vanlig husmor og med relativt lite leiet hjelp på tross av at det etter hvert kom 3 barn i ekteskapet. Hun har ytterligere bistått sin tidligere mann i hans ekstraarbeid med taksering av kunstgjenstander m.v. Selve prissettingen har alltid vært A's sak mens hun dels har vært med på og dels har hun selvstendig fastlagt de respektive gjenstanders antikvariske kvaliteter og således foretatt et vesentlig og kvalifisert arbeid som dannet det nødvendige grunnlag for prissettingen.

Ektefellene har stort sett vært felles om de innkjøp av antikviteter som er foretatt. Den fortjeneste som har oppstått ved salg av disse antikviteter hevdes derfor å måtte tilskrives begge parter.

Fru A har endelig tatt magistergraden under sitt ekteskap. I denne forbindelse har hun opptatt noe studielån og fått noen stipendier. Hun har lest i sene kveldstimer og om natten og hennes studium hevdes ikke å ha gått ut over hennes arbeid som husmor og som assistentbibliotekar.

Det er A som har disponert familiens samlede inntekter. Fru A har i alle år levert sin lønning til ham og selv bare mottatt «lommepenger». Også studielånet er delvis betalt til A. De ting ektefellene anskaffet etter hvert ble stort sett anskaffet i A's navn. Han disponerte familiens midler og ønsket det slik. Hun har ikke reflektert over dette under, ekteskapet. Nå etterpå antar hun at den store aldersforskjell mellom partene er medvirkende årsak til dette.

A har ved sin prosessfullmektig advokat Ragnhild Münter Rolfsen, i det vesentlige gjort gjeldende:

Partene har opprettet fullstendig særeie seg imellom og det er ikke noe grunnlag for fru A's vederlagskrav mot ham. Fru A har vært yrkesaktiv under ekteskapet frem til 1968/69. Deretter har hun praktisk talt ikke hatt inntekter. Hennes inntekter har alltid ligget under hans. Hun har fått sin utdannelse under ekteskapet. Hun tok først bibliotekskolen og deretter cand. mag. eksamen i 1967. Det er ikke riktig at fru A's inntekter har gitt tilskudd til familiens økonomi. Hennes arbeide utenfor hjemmet og hennes arbeide i udannelsesøyemed har nødvendiggjort at familien har måttet holde barnepleiersker og hushjelp hvilket har kostet mer enn netto utbytte av fru A's inntektsgivende arbeid.

Husarbeidet har A dels måttet gjøre selv, dels har også barna hjulpet til etter hvert som de har blitt eldre.

Det er ikke riktig at fru A har deltatt i taksering av kunstgjenstandene m.v. på den selvstendige måte som hun nå gir uttrykk for. Hennes deltakelse har vært at hun har renskrevet takster etter A's diktat. Dette er rent kontorarbeid og oppdragsgiverne har honorert dette særskilt. Denne betaling fikk fru A og beholdt selv.

Det er heller ikke riktig at de kjøp og salg av antikviteter som er foretatt, er inspirert av fru A eller foretatt av partene i fellesskap. Det er A som er ekspert på disse områder. Det er sin ekspertise han her har utnyttet og som sammen med arvede midler og midler han

Side:483

har mottatt i gave, etter hvert har medført at han nå er eier av leiligheten i - - - gåte, sommerstedet på X og innbo og løsøre på disse steder.

Fru A's innsats har ikke medvirket til at hans særeie er økt i verdi, og hennes innsats har i alle fall på ingen måte i vesentlig grad medvirket til dette resultat. Fru A hevdes ikke å ha ydet mer til det felles underhold enn hun pliktet etter formuesfellesskapslovens §1.

Det er i og for seg riktig at fru A leverte sin lønn den gang hun var fast ansatt, til A for at han skulle disponere denne. Det skyldtes at fru A ikke kunne styre pengesaker og medfører ikke at hennes inntekter har medvirket til forøkelse av hans særeie.

Det bestrides ikke at særeiet er øket i verdi under ekteskapet, men ikke i den utstrekning som fru A gjør gjeldende. For det første er det en misforståelse at han ikke eide noe den gang da han giftet seg. Han hadde allerede den gang kunst og antikviteter av adskillig verdi. Dette sammen med de senere arvede midler, har dannet grunnstammen for hans samlinger. Det er denne grunnstamme som har gjort det mulig for ham å tjene så pass meget som forholdet er på kjøp og salg av kunstgjenstander m.v. Det er også uriktig at særeiet ved ekteskapets oppløsning var så verdifullt som fru A gjør gjeldende. Det foreligger takst over sommerstedet på X og over leiligheten. Disse takster gir uttrykk for eiendommenes reelle verdi og disse må legges til grunn. Det er i og for seg riktig at det ikke foreligger noen takst over innboet m.v. A har imidlertid ikke erklært seg uvillig til å la slik takst avholde til bruk for lagmannsretten. Grunnen til at slik takst ikke er avholdt er den at den annen part ikke reagerte på hans kontraforslag til sakkyndig til å foreta takseringen.

A fremholder spesielt at den konjunkturgevinst som har oppstått etter hvert under enhver omstendighet ikke kan tilskrives fru A. Denne gevinst må man derfor se bort fra ved avgjørelsen av spørsmålene i saken.

Subsidiært dersom retten kommer til det resultat at fru A har krav på vederlag etter formuesfellesskapslovens §25, aksepterer A at fru A beholder som sitt de gjenstander hun har angitt, bortsett fra post nr. 21, utdragets side 40 og post nr. 28, utdragets side 52. Hans aksept av dette må imidlertid få betydning for vederlagets størrelse.

De anførsler som A har anbragt og som viser at vederlagskravet ikke er berettiget, er også relevante ved avgjørelsen av det subsidiære spørsmål om vederlagets størrelse. I tillegg er henvist til at fru A under ekteskapet har fått en god utdannelse som ville ha kvalifisert henne for en høyere stilling enn den A sluttet i. Hun har derfor ikke behov for et vederlag dersom hun, som naturlig ville ha vært, hadde søkt seg inntektsgivende arbeid basert på sin utdannelse. For ham ville det være meget vanskelig å betale et vederlag enn si et vederlag av den størrelse som byretten er kommet frem til. Det vil i praksis si at han blir nødt til å selge eiendommen på X. Det er særlig fremholdt at det vil han meget nødig fordi barna er sterkt knyttet til dette sted, og han vil meget gjerne kunne la denne eiendommen gå i arv til barna.

Lagmannsretten er enig med byretten i at betingelsene foreligger

Side:484

for å tilkjenne fru A vederlag etter formuesfelleskapslovens §25, annet ledd og skal bemerke:

Retten antar at A's særeie ved ekteskapets inngåelse i alle fall ikke hadde annet enn en beskjeden verdi. I byrettens dom er anført at partene da var enige om at ligningsoppgavene fra den tid, som viste kr. 0 i formue, stort sett var reelle. A har bestridt riktigheten av dette for lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke at de opplysninger som nå er fremkommet i noen vesentlig grad gir et endret bilde av det faktiske forhold.

I det alt vesentlige er det enighet partene imellom hva som i dag skal regnes som de respektive parters særeie. Lagmannsretten legger dette til grunn. Det er da på det rene at A's særeie nå har en betydelig verdi. De opplysninger som foreligger, gjør det ikke mulig nøyaktig å angi verdien. Den takst som er avholdt over eiendommen på X antas ikke uten videre å måtte legges til grunn ved fastleggelsen av verdien. Fru A har erklært seg villig til å overta denne eiendom mot å betale A takstbeløpet og dernest frafalle ethvert krav på vederlag etter §25, annet ledd, idet hun har antatt at hun derved ville få et fullt akseptabelt vederlag. Lagmannsretten antar at dette ikke gir noe urealistisk bilde av verdien også under synsvinkelen lovlig omsetningsverdi.

Den takst som foreligger over leiligheten i - - - gate antas ikke bindende å fastlegge den lovlige omsetningsverdi for eiendommen. Den er ingen pristakst, uten at lagmannsretten dermed har tatt standpunkt til om leiligheten overhodet er pristakstpliktig, hvilket er omtvistet. Etter det alminnelige lovlige prisnivå på leiligheter i Oslo synes det noe bemerkelsesverdig at en leilighet av den størrelse man her står overfor og i dette strøk, kun skulle ha en lovlig verdi på kr. 60.000 som taksten lyder på. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på spørsmålet. Ved en helhetsvurdering som til slutt skal foretas, vil det under enhver omstendighet tillegges noen vekt at A på sitt særeie har en usedvanlig rimelig leilighet hvis dens verdi settes til kr. 60.000.

Innbo og løsøre er ikke taksert, og lagmannsretten har ikke grunnlag for noen nøyaktig angivelse av verdien. Partenes forklaring for lagmannsretten antas imidlertid å måtte lede til at verdien er høyere enn det byretten har basert seg på.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at A's særeie er steget i verdi iallfall med kr. 700.000 som antatt av byretten. Antakelig er stigningen større.

De opplysninger man har om verdien av de aktiva som A etter hvert har arvet, er usikre. Det er ikke unaturlig hensett til arvegjenstandenes art og den lange tid som er gått. Lagmannsretten antar imidlertid ikke at A's arvemidler i noen betydelig grad forklarer formuesfremgangen. Denne antas i det alt vesentlige å være skapt ved partenes arbeid under ekteskapet.

De to parter har gitt sterkt divergerende beskrivelse av omfanget og karakteren av fru A's innsats i de år ekteskapet varte. Det er imidlertid på det rene at fru A har hatt fast lønnet arbeid i den alt vesentlige tid av ekteskapet. Lagmannsretten finner at dette har

Side:485

betydd en klar økonomisk fordel for ektefellene. Retten finner ikke at det er grunn til å anta at inntekten er spist opp av økende lønnsutgifter som hevdet av A.

Retten finner det videre bevist at ansvaret for matlagning og stell av hjemmet pålå fru A og at hun utførte det meste av dette arbeid.

Partene er enige om at formuesstillingen i dag også delvis skyldes deres ekstraarbeid og deres kjøp, restaurering og deretter salg av antikviteter og kunstgjenstander. Det er omtvistet i hvor stor utstrekning de således oppnådde inntekter skyldes begge parter. A har sterkt fremholdt at han er landets ekspert på dette området og at fru A's innsikt intet har tilført. Han har fremholdt at hun har fått sin utdannelse, sin innsikt gjennom ham.

Lagmannsretten finner at A's syn er for ensidig, dog således at det er mulig at det var dekning for det til å begynne med i ekteskapet. Det er imidlertid på det rene at fru A har øket sin kompetanse etter hvert, dels ved formell utdannelse og dels ved sitt samarbeide med sin daværende mann. Det siste fremholder for så vidt A selv. Lagmannsretten antar at fru A i alle fall etter hvert, har medvirket ved ekspertarbeid og ekspertinnsikt til den formuesforøkelse som har funnet sted på dette punkt. Medvirkningen antas ikke ubetydelig. A's innsats på dette punkt antas imidlertid å ha hatt den vesentligste betydning.

Foranlediget av prosedyren bemerkes at lagmannsretten finner ikke grunn til å ta standpunkt til hvorvidt fru A's innsats overstiger den plikt hun har etter formuesfellesskapslovens §1. Det avhenger blant annet av hvorvidt man vil tolke underholdsplikten f.eks. til å bidra til å skaffe familien et sted å bo, et sted å feriere m.v. Plikten etter formuesfellesskapslovens §1 avhenger også av den enkeltes evne og vil følgelig være større for fru A enn for en som ikke har hennes kompetanse og arbeidsevne.

Når man vurderer fru A's samlede innsats av økonomisk betydning i ekteskapet, fremtrer det som lite tvilsomt at hun i vesentlig grad har medvirket til forøkelsen av A's særeie. Den samlede bevisførsel har tegnet et bilde av et forhold hvor formuen er skapt av ektefellene i fellesskap i større utstrekning enn ofte vil være tilfelle i ekteskap. Lagmannsretten finner derfor at betingelsene foreligger for å tilkjenne fru A et beløp av A's særeie. Retten finner det videre lite tvilsomt at lovens adgang til å tilkjenne vederlag bør brukes i dette tilfellet.

Formuesfellesskapslovens §25 antas å gi anvisning på en bred helhetsvurdering ved fastsettelsen av vederlagets størrelse. Loven angir bare en øvre begrensning av vederlaget til halvparten av den forøkelse av særeiet som har funnet sted. Ved fastsettelsen av vederlaget har retten lagt vekt på i hvilken utstrekning fru A's innsats antas å ha medvirket til økning av A's særeie. Det legges videre vekt på at vel har fru A fått eller tatt utdannelse under ekteskapet, men bortsett fra den økonomiske verdi som ligger heri, har hun praktisk talt ikke noen formue, idet hennes særeie antas kun å ha beskjeden verdi. Hun hadde også noen studiegjeld ved ekteskapets oppløsning. Fru A oppholder seg for tiden som student i Østerrike og skal tilbake

Side:486

til Norge. Hun har her intet sted å bo. Hun har derfor et klart behov for et kontantbeløp som gjør det mulig for henne å få leilighet i Norge og etablere seg her. A's særeie har en sammensetning som vil gjøre det mulig å betale et vederlag uten betydelige skadevirkninger for ham. A har fremholdt at allerede et vederlag som utmålt av byretten vil medføre at han måtte selge sommerstedet på X, hvilket sommersted A ønsker å overlate barna i arv. Lagmannsretten finner at dette ønske som er relevant i helhetsvurdering, veier mindre tungt enn fru A's behov for et kontantbeløp for i det hele tatt å kunne etablere seg i landet. Hvor vidt det skulle være nødvendig å selge landstedet for å yte fru A det vederlag retten er kommet frem til, finner retten ingen grunn til å uttale seg om.

Lagmannsretten finner etter en helhetsvurdering å ville stipulere et høyere vederlagsbeløp enn det byretten er kommet frem til og finner at fru A bør tilkjennes kr. 200.000,-.

Fru A har krevet prosessrente med 6 % av det beløp hun måtte bli tilkjent. Det er ikke reist noen innsigelse herimot, hverken mot renteplikten eller rentefoten. Kravet tas til følge slik at renteplikten løper fra stevningens forkynnelse 23.1.1974.

Fru A's anke har ført frem. A's anke har vært forgjeves, men antas ikke å ha medført økende omkostninger. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for begge retter, jfr. tvml. §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Omkostningsoppgave er inngitt. Saksomkostningene settes til kr. 13.050,-, derav i godtgjørelse for prosessfullmektigens arbeid kr. 12.100,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A dømmes til å betale fru A 200.000,- - tohundretusen 00/100 - kroner med 6 - seks - prosent rente av beløpet fra 23.1.1974 til betaling skjer.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for begge retter med 13.050,- - trettentusenogfemti 00/100 - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Av byrettens dom (dommer Svein Lund):

Saken gjelder vederlagskrav etter lov om ektefellers formuesforold §25 annet ledd.

Saksøkeren, fru A f. xx.xx.1925, ble viet til saksøkte, A f. xx.xx.1903, den 21/9 1948. Det er i ekteskapet tre barn: B f. xx.xx.1949, C f. xx.xx.1954 og D f. xx.xx.1958.

Partene ble skilt ved Oslo byretts dom av 7/9 1973. Det var enighet mellom dem om at mannen skulle ha foreldremyndigheten over de to umyndige fellesbarn, C og D, og at han alene skulle ha bruksretten til den leilighet ektefellene hadde bebodd. Dom ble avsagt overensstemmende hermed. Barna har senere stort sett bodd hos faren.

Før inngåelsen av ekteskapet ble det ved ektepakt etablert fullstendig særeie mellom partene. Det heter i denne bl.a. at «alt hva enhver av oss idag

Side:487

eier eller i fremtiden måtte erverve ved arv, gave eller på hvilkensomhelst annen måte skal være vedkommendes særeie.»

Den framlagte ligningsoppgave viser at partene var uten formue de første år av sitt ekteskap, og det er enighet om at oppgaven på dette punkt stort sett var reell. Partenes eiendeler utgjorde på den tid en del bohaveuten stor verdi.

Begge ektefeller har vært i lønnet arbeid. Hustruen er inntektsbeskattet fra inntektsåret 1950/51. Hun studerte tidligere kunsthistorie, men tok så bibliotekskolen, hvoretter hun - etter å ha fått sitt første barn - arbeidet som assistentbibliotekar til hun i 1964 gjenopptok sine studier. Hun ble cand. mag i 1967. I 1968-69 vikarierte hun i en - - - stilling ved Universitetets Oldsaksamling. Hun har dessuten hatt inntekter som medarbeider ved to utgaver av Aschehougs konversasjonsleksikon, Familieboken, leksikonet Fokus, samt honorarer som sakkyndig og for forskjellige publikasjoner. I de senere år har hun arbeidet med en magistergrad,og hun regner med å kunne fremstille seg til avsluttende eksamen i nær fremtid. Det siste år hun før skillsmissen har oppebåret inntekt av betydning, synes etter de fremlagte ligningsoppgaver å være 1969. Hennes studiegjeld er oppgitt til kr. 13.800,- i 1973 og pr. idag kr. 31.700,-. Hun har hittil tatt ut gjenstander fra skillsmisseboet til en takstverdi av kr. 14.000,-. Mannens inntekter har hele tiden ligget noe høyere enn hustruens. Også han har hatt bi-inntekter, særlig for ekspertuttalelser og takster.

Det er opplyst at ektefellene de første 11 år av sitt ekteskap hadde leiet hjelp i hjemmet, først hushjelp en kortere tid og deretter en barnepleierske, hvis oppgave begrenset seg til tilsyn med barna i den tid da hustruen var på arbeidet. I denne tid har de dessuten betjent seg av en hjelp som leilighetsvis har sett over og strøket familiens tøy.

Saksøkte har - så vidt skjønnes - gjort krav på eiendomsretten til det som fantes av verdier ved ekteskapets oppløsning - bortsett fra rent personlige eiendeler tilhørende saksøkeren.

Det gjelder således den aksjeleilighet han nå bebor i - - -, Oslo. Den ble i 1965 kjøpt i hans navn for kr. 50.000.-. Netto boligflate er oppgitt til ca. 130 m2 . Den er, mens partene sammen bebodde leiligheten påkostet en del, uten at beløpet nærmere har kunnet presiseres. Kjøkkenet er imidlertid modernisert og kjøkkeninnredningen i hvert fall delvis fornyet, nytt kjøleskap er anskaffet. Badet er likeledes pusset opp, og sanitærutstyr og armaturer er fornyet. En del annen oppussing er foretatt. Noen takst som angir leilighetens verdi i dag, foreligger ikke.

Saksøkte mener seg også eiendomsberettiget til den faste eiendom «- - -», gnr. 76 bnr. 96, på X ved - - -. Skjøte ble utstedt til ham den 28/5 1961. Kjøpesummen, kr. 60.000.-, ble avgjort ved at kr. 15.000.- ble betalt kontant ved inngåelsen av kjøpsavtalen, og deretter ble ytterligere kr. 15.000.- betalt innen 1/9 1961. Det sistnevnte avdrag ble dekket ved banklån. De resterende kr. 30.000.- ble dekket ved pantelån. Eiendommen, som utgjør omkring 68 mål, er i 1918 bebygget med en frittliggende enebolig i 1 1/2 etasje med grunnflate 112 m2 . Huset inneholder 8 rom, kjøkken, bad, full kjeller. Eiendommen har en strandlinje og brygge. Det er opplyst at huset ved overtakelsen var forfallent, og at det senere er påkostet betydelige beløp, men heller ikke disse utgifter er nærmere angitt. Imidlertid er det på det rene at eiendommens røropplegg er utskiftet både innvendig og utvendig fra brønn som ble utvidet. Fornyelsen omfatter også kloakkledninger og anlegg. Taket

Side:488

er reparert. Noen vinduer er skiftet ut i vinduer i edeltre. Hovedinngangsdøren er fornyet. Utvendig trapp er bygget. Det elektriske anlegg er fornyet, idet også hovedtavlen er skiftet i forbindelse med at man bl.a. gikk over til elektrisk oppvarming og var avhengig av tre-faset anlegg. Kjøkkenet er modernisert, og den faste innredning vesentlig fornyet. Alle rom er panelt innvendig og deretter overflatebehandlet - bortsett fra oppgangen til 2. etasje. I en av stuene er bygget peis. På alle soverom er installert servanter med varmt og koldt vann. Badet er modernisert og sanitærutstyr og armaturer fornyet. Nytt klosett er innredet. Heller ikke for denne eiendom foreligger noen takst som angir dagens verdi.

Endelig mener saksøkte seg eiendomsberettiget til det vesentlige av alt løsøre. For en stor del består dette i antikviteter og kunstgjenstander av til dels betydelig verdi, men det utgjøres også av malerier, noen verdifulle smykker og av innbo av ordinær karakter. Heller ikke for disse foreligger noen takst.

Partene har etter det opplyste forgjeves forsøkt å komme til enighet om en deling av verdiene. Så vidt skjønnes har dette strandet på uenighet om eiendomsretten. I stedet har da saksøkeren valgt å fremme vederlagskrav.

Retten legger til grunn som bevist det saksforhold som er fremstillet i innledningen, og skal for øvrige bemerke at den ikke kan se godtgjort at det mellom partene har vært avtalt eller forutsatt at hustruen som vilkår for å fortsette sine studier skulle ta arbeid utenfor hjemmet og dekke utgiftene til leiet hjelp i huset av sin lønn alene, slik som hevdet av saksøkte. En avtale av dette innhold ville være helt usedvanlig, og retten kan heller ikke se noen bekreftelse av en slik ordning i det forhold at hustruen rent faktisk i alle år har levert det alt vesentlige av sine inntekter til ektemannen. Selv har hun bare beholdt hva partene har betegnet som lommepenger, og for øvrig har hun overlatt til mannen å stå for familiens økonomi, idet hun - etter hennes oppfatning nærmest etter krav fra ham - har betraktet ham som «familiens overhode». Retten vil etter dette måtte bygge på at begge ektefellers inntekter, herunder også bi-inntekter, i forholdsmessig grad har vært anvendt til dekning av familiens fellesutgifter. Mannens inntekter, som har vært de største, må således anses å ha dekket en forholdsmessig andel av utgiftene til familiens underhold. Omvendt må på den annen side også begge ektefellers inntekter anses forholdsmessig å ha vært anvendt til anskaffelse av de verdier det nå tvistes om. Oppbyggingen av disse verdier har imidlertid ikke bare skjedd ved hjelp av de felles inntekter. Den har også skjedd ved de arvemidler mannen har mottatt. Partene er enige om at disse kontanter har utgjort vel kr. 30.000.-, hvorav en del ble anbragt i familiens bolig og resten satt i antikt sølv og smykkestener. Arvemidlene utgjøres også av verdifulle antikviteter, som ikke nærmere er spesifisert. Disse arvemidler tilhører mannens særeie. For en vesentlig del har imidlertid oppbyggingen skjedd ved kjøp, restaurering og salg av antikviteter og kunstgjenstander. På dette felt besitter begge parter spesielle kunnskaper og innsikt, som har muliggjort omsetning med betydelig fortjeneste. Så vidt skjønnes er restaureringsarbeidene hovedsakelig utført av mannen, men også hustruen har bidratt ved råd under anskaffelsene og ved å finne frem til gjenstander av særlig verdi. Som eksempler er nevnt at en smaragd som er kjøpt for kr. 2.500.-, etterpå er solgt for kr. 12.000.-. Likeledes ga salg av porselen og glass for til sammen kr. 40.000.- stor gevinst.

Side:489

Ved vurderingen av ektefellenes bidrag må endelig tas i betraktning det arbeid hustruen har ytet i hjemmet, idet det ved anvendelsen av ektefellelovens §25 annet ledd, vil være naturlig å legge vekt også på ytelser av denne art. Hun har hovedsakelig vært alene om matlagning, husarbeid og stellet av tre barn, bortsett fra det tilsyn som barnepleiersken har ytet. Selv om denne innsats ikke som mannens bi-inntekter isolert sett direkte resulterte i investeringer, har den etter rettens mening i betydelig grad vært en forutsetning for og muliggjort disse. Det vises i denne forbindelse til de synspunkter som er fremholdt i høyesterettsdom inntatt i Rt-1975-220.

Retten er etter dette kommet til at hustruen i vesentlig grad har medvirket til forøkelsen av mannens særeie på en slik måte at hun for dette tilkommer vederlag etter ektefellelovens §25 annet ledd.

Når det gjelder vederlagets størrelse, gir saken grunnlag for atskillig tvil. Verdiene kan vanskelig angis eksakt. Som nevnt har saksøkte motsatt seg enhver form for takst, idet han mener at saksøkeren i hvert fall ikke har krav på noen konjunkturgevinst etter anskaffelsen. Retten er ikke enig i denne betraktning og finner saksøktes vegring grunnløs. Anskaffelsene har skjedd ved felles anstrengelser, og hustruen må ha krav på vederlag etter dagens verdi. Man har da intet annet å falle tilbake på enn de verdier saksøkeren har antydet under behandlingen av saken. Saksøkte har ikke utvetydig tatt stilling til noen av de av saksøkeren oppgitte beløp.

Eiendommen på X har ifølge saksøkeren en salgsverdi på kr. 400.000,-. Pantegjelden utgjør kr. 34.000,-.

Omsetningsverdien for leiligheten i - - - gt. 31 er oppgitt til kr. 150.000,-.

Retten finner i denne forbindelse grunn til å nevne at de arvemidler som saksøkte anbragte i fast eiendom, ble omplassert, idet aksjeleiligheten i - - - gt. 4 ble solgt for kr. 20.000.-. Den var da påkostet en del. Beløpet ble igjen brukt til finansiering av den nåværende leilighet i - - - gt. Resten av kjøpesummen er dekket ved banklån, som må anses nedbetalt ved deres felles inntekter eller ved salg av antikviteter. I forhold til kjøpesummen er leiligheten påkostet atskillig, uten at beløpet har kunnet anslås. Betydelig større påkostninger er imidlertid gjort på eiendommen på X . Selv om heller ikke disse er oppgitt, må det være åpenbart at de langt overstiger kjøpesummen for hele eiendommen. Finansieringen har skjedd etter samme mønster som ovenfor er beskrevet, men uten arvemidler, og må således tilskrives både mannens og hustruens inntekter og innsats.

Verdien av inventar og løsøre på X oppgitt til kr. 127.370.-. Angivelsen grunner seg på en oppgave som for noen år tilbake ble utarbeidet til bruk overfor et forsikringsselskap og bygger på gjenkjøpsverdien.

For innbo og løsøre i - - - gt. er verdien under hovedforhandlingen oppgitt til ca. kr. 200.000.-. Her foreligger ingen spesifikasjon, og beløpet er under saksforberedelsen satt langt lavere, antydningsvis bare til ca. kr. 73.000.-. Angivelsen er på dette punkt så usikker at retten bare finner å kunne legge den lavest oppgitte verdi til grunn. I begge eiendommer utgjør kunstgjenstander og antikviteter de største verdier.

Saksøkeren har av dette i sin besittelse verdier for ca. kr. 14.000.-.

Saksøktes formuesfremgang utgjør etter dette totalt ca. kr. 700.000.-.

Ved beregningen av den del av formuesfremgangen som hustruen tilkommer vederlag for, finner retten å måtte holde utenfor de verdier saksøkte

Side:490

har mottatt ved arv. Kontantbeløpet er her anslagsvis angitt, mens verdien av antikvitetene ikke en gang antydningsvis er anslått. Beregningen av den aktuelle formuesfremgang er dermed ytterligere vanskeliggjort. I prinsippet tilkommer imidlertid saksøkte disse verdier uavkortet inklusiv mulig konjunkturgevinst og fortjeneste ved salg.

Saksøkeren har i stevningen oppad begrenset sitt krav til kr. 250.000.-, men har under hovedforhandlingen latt denne begrensning falle, idet verdien av innboet foreløpig var holdt utenfor. Ektefellelovens §25 annet ledd, åpner for en bred skjønnsmessig vurdering med den begrensning at det tilkjente beløp ikke må overstige halvparten av verdiøkningen.

Foruten på partenes ytelser, som ovenfor utførlig er beskrevet, legger retten vekt på at hustruen har kunnet fullføre sin utdannelse som cand. mag.

Etter en samlet vurdering finner retten å burde fastsette saksøkerens vederlag til kr. 100.000.-. - - -