RG-1977-612
| Instans: | Agder lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1977-05-23 |
| Publisert: | RG-1977-612 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 23. mai 1977 i sak nr. 115/1976 |
| Parter: | Vetle Øverland (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup) mot Forsikringsaktieselskapet Samvirke (høyesterettsadvokat Jan Hein Eriksen ved advokat Kjell Eriksfallet). |
| Forfatter: | Lagdommerne Arne Christiansen, Guri Sunde, byfogd Tollef Landsverk |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §8, Skadeserstatningsloven (1969) §3-2, Domstolloven (1915) §15, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §6, Folketrygdloven (1966) §11-8 |
Den 15. april 1974 ca. kl. 18.20 kolliderte personbil NN 17725, som var forsikret i Samvirke, med motorsykkel ND-6051,-som ble ført av eieren Vetle Øverland, på Frierveien ved Skavråker gård på Heistad i Porsgrunn. Vetle Øverland ble skadet i venstre ben ved
Side:613
sammenstøtet og hans motorsykkel og klær ble også ødelagt. Han reiste sak mot Samvirke med krav om erstatning, og Skien og Porsgrunn byrett avsa dom i saken den 8. juni 1976 med slik domsslutning:
«1. Forsikringsaktieselskapet Samvirke dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale Vetle Øverland kr. 25.000,- kronertjuefemtusen - med tillegg av 4 % rente p.a. fra dommens forkynnelse til betaling skjer.
2. Innen samme frist betaler Forsikringsaktieselskapet Samvirke saksomkostninger til Vetle Øverland med kr. 3.600,- kronertretusensekshundre.»
Vetle Øverland har påanket dommen til Agder lagmannsrett idet han mener erstatningen er satt for lavt. Samvirke har motanket med påstand om frifinnelse. Begge parter har påberopt seg at det er feil både ved rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 19. april 1977. Da ett av rettens medlemmer avgikk ved døden tre dager senere og før dom var avsagt, ble det nødvendig å gjenta ankeforhandlingen, jfr. domstollovens §15 annet ledd. Den nye ankeforhandling ble holdt 16. mai 1977. Den ankende part møtte sammen med sin prosessfullmektig, h.r.adv. Christopher Frøstrup, og forklarte seg. Samvirke møtte med sin prosessfullmektig h.r.advokat Jan Hein Eriksen v/adv. Kjell Eriksfallet. Ingen vitner ble avhørt. Det ble foretatt åstedsbefaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Om sakens faktiske sammenheng vises til byrettens domsgrunner. I tillegg til det som der fremgår, skal opplyses at det er innhentet en ytterligere spesialisterklæring fra dr. Tore Grønmark. Denne er datert 4. mars 1977 og har slik konklusjon:
«I trafikkulykke den 15/474 pådro han seg betydelig skade i venstre ben med overrivning av arterie og vene i knehasen og brudd av fibulahodet. Det kom samtidig nerveutfall svarende til nervus tibialis og fibularis. Han ble operert og gjennomgikk et påfølgende langt sykehusopphold med flere operasjoner som hudtransplantasjoner og sårrevisjoner. Operasjonsresultatet, utgangspunktet tatt i betraktning, bedømmes til meget godt. 18/1-77 ble han operert på nytt i venstre fot, da han hadde betydelige plager fra tærne p.g.a. forandringer etter skaden. Det kan bli nødvendig med ytterligere operativ behandling, men nye operasjoner vil neppe kunne influere på den fastsatte varige medisinske invaliditet. Han er nå fullt gangfør, men har et betydelig varig mén etter skaden. Kosmetisk vurdert er leggen meget stygg med forandret hud, bevegelsesinnskrenking i ankelleddet, spissfotstilling og kraftesløse tær. Betydelig nedsatt kraft i foten, smertefulle hyperesthesier over fotryggen og i fotsålen. Det er ingen sår på leggen eller foten nå, men atrofisk og tynn hud gjør at det lett oppstår sår.
Den varige medisinske invaliditet settes til mellom 20 og 25 %. Invaliditeten er en direkte følge av skaden han pådro seg i trafikkulykke 15/4-74. Da han ikke har bestemt seg for fremtidig yrke, kan det på nåværende tidspunkt vanskelig sies om den arbeidsmessige invaliditet.»
Side:614
Etter at byrettens dom ble avsagt, har den ankende part fått stilling som ekspeditør i en teppebutikk hvor han tjener kr. 3.700 pr. måned.
Den ankende part har, kort sammenfattet, anført følgende: Byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at veien opp til ridesenteret ikke var åpen for alminnelig ferdsel og at Øverland følgelig hadde vikeplikt for personbilen. Byretten har feilaktig lagt avgjørende vekt på at eieren av veien hadde muligheter til å stenge denne for uvedkommende. Dette moment kan imidlertid ikke tillegges noen betydning. Det vises i denne sammenheng til høyesterettsdom inntatt i Rt-1935-263 og uttalelser hos Iversen, Bilansvaret 60. Med den store tilstrømming det er til ridesenteret, må veien opp til dette utvilsomt ansees som åpen for alminnelig ferdsel. Grenland rideklubb, som eier senteret, har hele 330 medlemmer og det er oppstallet 16 hester på stedet. Senteret har egen paddock og det arrangeres ridestevner der flere ganger i året. Veien inn til ridesenteret er vel så bred som selve Frierveien og har forøvrig slik standard at den fremtrer som til bruk for almenheten.
Årsaken til uhellet er personbilens kjøring og dens tekniske tilstand. Det må ansees på det rene at motorsykkelen ble truffet idet den var kommet over veiens midtlinje på sin høyre side. Hadde personbilen holdt seg på sin høyre side, ville ulykken vært unngått. Personbilen må ha skåret over til venstre idet føreren bremset. Føreren hadde stjålet bilen like i forveien og kjente sannsynligvis ikke til at den var teknisk mangelfull, bl.a. at bremsepedalen måtte pumpes og at bremsene tok ujevnt. Ved en normal kjøring skulle føreren ha kunnet foreta en vanlig myk oppbremsing slik at ulykken var unngått. Når sammenstøtet likevel skjedde, må dette enten skyldes uforsvarlig høy hastighet fra førerens side, eller de tekniske defekter ved bilen eller en kombinasjon av disse omstendigheter. Det blir her spørsmål om å bebreide føreren av personbilen både for selve kjøringen og for ikke å ha gjort seg kjent med bilens tilstand før kjøringen. Ansvaret for ulykken må etter dette i sin helhet legges på personbilens side.
Når det gjelder erstatningens størrelse, mener den ankende part at allerede lidt tap må erstattes med kr. 17.400,- hvorav kr. 15.000 gjelder tapt arbeidsfortjeneste og kr. 2.400,- for skade på motorsykkel og klær. Erstatning for tap i fremtidig erverv må settes opp betydelig i forhold til byrettens dom. Det må kunne legges til grunn at den ankende part uten skaden måtte ha kunnet få en industriarbeiderstilling med en lønn på omkring kr. 60.000,- i året. Sannsynligvis kunne han ved Norsk Hydro eller Rafnesanleggene oppnå ennå høyere lønn, anslagsvis mellom kr. 70.000,- og kr. 80.000,-. Hans nåværende stilling er avlønnet med kr. 44.400,- pr. år. Multipliserer man differansen på kr. 15.600,- mellom denne årslønn og en årslønn på kr. 60.000 med Rikstrydeverkets kapitaliseringsfaktor 20,54 (som gjelder en person på den ankende parts alder), kommer man frem til et beløp på kr. 320.424 i fremtidig tapt arbeidsfortjeneste. Ved en vurdering av dette beløp må det selvsagt tas hensyn til fordelen ved en engangsutbetaling, som er skattefri og kan gjøres rentebærende.
Side:615
Den ankende part mener endelig at han må ha krav på menerstatning etter erstatningslovens §3-2. Han er blitt vesentlig hemmet i sin livsutfoldelse som følge av skaden. Han er avskåret fra friluftsaktiviteter som skigåing o.l. og benet er så ille medfart at han kvier seg for å opptre i badebukse og shorts. Når den ankende part begrenser sitt erstatningskrav til kr. 150.000,- mener han at dette er et meget nøkternt anslag, som skulle ligge godt innenfor tapets virkelige størrelse.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
«1. Forsikningsaktieselskapet Samvirke dømmes til å betale Vetle Øverland erstatning og menerstatning etter rettens skjønn oppad til kr. 150.000,- med 5 % rente fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer.
2. Forsikringsaktieselskapet Samvirke dømmes til å betale saksomkostninger også for lagmannsrett.»
Ankemotparten har i det vesentligste anført følgende:
Den dominerende årsak til ulykken er at Øverland ikke overholdt sin vikeplikt, mens forhold som knytter seg til personbilens kjøremåte og tilstand er uten nevneverdig betydning for saken. Øverland må derfor selv bære hele tapet.
Det er på det rene at Øverland hadde vikeplikt for trafikk på Frierveien. Ankemotparten viser i denne sammenheng til byrettens premisser og er helt enig i det som der er anført om at veien opp til ride-senteret ikke kan anses som åpen for alminnelig ferdsel. Denne veien må dessuten anses som utkjørsel fra eiendom, og også dette forhold medfører vikeplikt etter trafikkreglenes §6 nr. 2. Under enhver omstendighet var motorsykkelen pliktig til å la personbilen passere først etter trafikkreglenes §16 nr. 1 annet ledd.
Personbilens kjøring kan ikke antas å ha hatt nevneverdig betydning for skadens inntreden og omfang. Det er ikke holdepunkter for å anta at føreren kunne bebreides noe ved kjøringen i seg selv. Farten før kollisjonen var moderat og neppe over 40-50 km/t. hvis man skal dømme etter lengden av bremsesporene. At førerens førerkort var inndradd har neppe noe å si for ulykken. Heller ikke bilens tekniske mangler kan antas å ha hatt innflytelse på hendelsesforløpet. Av den fremlagte erklæring fra Statens bilsakkyndige fremgår at bilens bremser tok ujevnt, slik at fremre høyre hjul låste seg. Dette skulle tilsi at bilen skulle skjære ut til høyre ved en plutselig oppbremsing. Her har imidlertid bilen gått til venstre ved kollisjonen. Dette indikerer klart at føreren har prøvet å unngå kollisjonen ved å svinge til venstre. Selv om ulykken kunne vært avverget ved at bilen istedet hadde holdt til høyre, kan føreren ikke bebreides sin handlemåte som må være foretatt som en refleksartet handling i en kritisk situasjon som plutselig er oppstått ved at den annen part har neglisjert sin vikeplikt. At bremsene måtte «pumpes» kan heller ikke spille noen vesentlig rolle. Av bilsakkyndiges erklæring synes å fremgå at noe bremsevirkning ble oppnådd ved første pedaltrykk, og med den korte tid bilføreren hadde til å reagere, ville skaden sikkert ha oppstått selv om bremsene hadde vært i full orden.
Når det gjelder tapets størrelse, er ankemotparten villig til å godta
Side:616
et beløp på kr. 15.000,- for allerede lidt tap. M.h.t. fremtidig tap i erverv, er det neppe grunn til å gå lenger enn hva byretten har gjort. Det realistiske må være å ta utgangspunkt i en normalinntekt på ca. kr. 50.000,-. Setter man den yrkesmessige invaliditet til 5 %, skulle dette betinge en redusert inntekt på kr. 47.500,-. Nettoinntekt for normalinntekt og redusert inntekt etter fradrag av skatt og folketrygdavgift utgjør henhodsvis ca. kr. 33.000,- og kr. 31.200,-. Den kapitaliserte verdi av differansen på kr. 1.800,- er kr. 36.270,- hvilket ligger nær opp til byrettens tapsberegning på kr. 40.000,-. Den ankende part har på ingen måte godtgjort at han uten sin nåværende skade ville ha valgt å gå inn i og hatt muligheter til å få stillinger med inntekter på kr. 70.000,- - kr. 80.000,- pr. år.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«Forsikringsaktieselskapet Samvirke frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten er i likhet med byretten kommet til at det oppståtte tap for Øverland må fordeles med en halvpart på hver av partene.
Lagmannsretten er således enig med byretten i at forsikringsselskapet er ansvarlig for skaden etter bilansvarslovens §8 første ledd bokstav a, på grunn av de tekniske mangler ved personbilen og uforsvarlig opptreden fra personbilens fører og eier i denne sammenheng. Lagmannsretten slutter seg til den begrunnelse som er gitt av byretten på dette punkt. Lagmannsretten skal særlig understreke at bilføreren sannsynligvis ble oppmerksom på motorsykkelen umiddelbart før kollisjonen, muligens på grunn av lav sol. I en slik kritisk situasjon vil forskriftsmessige bremser være av avgjørende betydning, og det må antas at den forsinkelse som vil oppstå ved at bremsen må «pumpes» for å få full virkning, antagelig har hatt avgjørende betydning for skadens inntreden eller omfang. Det ligger nær å tro at med forskriftsmessige bremser, ville motorsykkelen i hvert fall ha kommet såpass langt over til sin høyre side at bilen hadde truffet motorsykkelen lenger bak og ikke Øverlands venstre ben. I denne sammenheng vises til at de tekniske mangler ved bilen var såpass alvorlige at den ble avskiltet på stedet ved den bilsakkyndiges undersøkelse etter ulykken. Føreren av personbilen må bebreides enten at han kjørte bilen med de massive tekniske feil som forelå eller at han unnlot å forvisse seg om at kjøretøyet var i forskriftsmessig stand, jfr. trafikkreglenes §9, nr. 2. Eieren av bilen må kunne bebreides at han ikke har holdt kjøretøyet i forskriftsmessig stand.
Lagmannsretten er, som byretten, kommet til at Øverland på sin side har neglisjert sin vikeplikt på en slik måte at Samvirkes ansvar må reduseres til halvparten i medhold av bilansvarslovens §8 annet ledd. Lagmannsretten har imidlertid funnet det unødvendig, slik byretten har gjort det, å avgjøre om veien opp til ridesenteret er «åpen for alminnelig ferdsel» etter trafikkreglenes §16 nr. 2. Lagmannsretten finner det nemlig åpenbart etter den foretatte åstedsbefaring at veien opp til ridesenteret på bakgrunn av de stedlige forhold fremtrer som «veg..... ut fra eiendom» etter nevnte bestemmelse, og at
Side:617
Øverland hadde vikeplikt på dette grunnlag. Ridesenteret har tilhold på Skavråker gård, som i det ytre fremtrer som en vanlig bondegård, bortsett fra at det på den låveveggen som vender ut mot Frierveien står «Grenland rideklubb» med store bokstaver. Låvebygningen på gården brukes nå i det vesentlige til oppstalling av hester. Bygningene på gården ligger 7080 meter fra Frierveien. Oppkjørselen til ridesenteret er relativt bred med plass til to møtende biler i bredden. Den munner ut på en plass foran låvebygningen og er ca. 50 meter lang. Oppkjørselen er såpass utvidet i den nedre halvdel mot Frierveien at biler kan parkeres i utvidelsen med lengderetningen på tvers av veien uten å hindre trafikk i to retninger samtidig på denne. Oppkjørselen fører bare frem til ridesenteret.
Når det gjelder tapsutmålingen, skal lagmannsretten bemerke:
Forsåvidt gjelder allerede oppstått tap, hevder den ankende part at dette kan settes til kr. 15.000,- i tapte lønnsinntekter med tillegg av kr. 2.400,- for skade på sykkel og klær. Ankemotparten godtar at tapet kan settes til kr. 15.000,- heri inkludert kr. 2.400,- for skade på sykkel og klær. I byretten ble etter enighet mellom partene allerede lidt tap satt til kr. 10.000,- inkludert skade på sykkel og klær. Etter byrettens dom har Øverland hatt et sykehus opphold på 1 måned med et lønnstap på kr. 3.700,- som imidlertid er blitt delvis kompensert ved utbetaling av sykepenger med kr. 1.325,-. Annet tap etter byrettens dom er ikke opplyst. Etter dette kan lagmannsretten ikke se at det fra den ankende parts side er godtgjort at allerede lidt tap skulle overstige kr. 15.000,-.
Når det gjelder tap i fremtidig erverv, er lagmannsretten kommet til at dette må settes noe høyere enn det beløp byretten er kommet til. Lagmannsretten kan i stor utstrekning tiltre byrettens bemerkninger, men er kommet til et noe annet resultat enn byretten ved den skjønnsmessige bedømmelse av mulighetene for redusert ervervsevne i fremtiden. Øverland har siden august 1976 vært ansatt som ekspeditør i et teppemagasin. Ved tyngre løft er han avhengig av hjelp fra kolleger. Han klarer ikke å gjennomføre en full arbeidsdag uten at foten begynner å verke og er avhengig av hvilepauser flere ganger om dagen for å holde foten i et høyt leie; til nå har han brukt spisepausene til å avlaste foten på denne måten. Såvidt lagmannsretten kan skjønne, kan det være tvilsomt om den ankende part etter dette kan fortsette i det yrke han nå har slått inn på. Det utvalg av stillinger som kan passe for ham kan derfor være noe snevrere enn hva byretten synes å ha lagt til grunn, og det er reelle muligheter for at han som følge av skaden må ta til takke med et noe dårligere avlønnet arbeid enn det han ellers ville ha valgt. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til at den ankende parts evner øyensynlig er mest rettet på praktiske arbeid og at hans karakterer på skolen, bl.a. ved gymnasiet (som han ga opp), tyder på at han ikke har legning for arbeid som krever en mer teoretisk utdannelse. Under enhver omstendighet kan det være fare for inntektsreduksjoner som følge av sykefravær. Etter en skjønnsmessig vurdering av disse forhold, er lagmannsretten kommet til at tapet i fremtidig inntekt kan settes til kr. 60.000,-.
I motsetning til for byretten, har den ankende part for
Side:618
lagmannsretten lagt ned påstand om menerstatning etter erstatningslovens §3-2, som også gjelder på trafikkforsikringens område, se bilansvarslovens §6 annet ledd. Lagmannsretten finner at betingelsene for menerstatning i tillegg til erstatning for økonomisk tap er tilstede i det foreliggende tilfelle, og skal bemerke:
Det er på det rene at Øverlands venstre ben er varig skadet og at skaden er betydelig. Det vises i denne sammenheng til den medisinske sakkyndiges erklæring referert foran, hvor den medisinske invaliditet er satt til mellom 20 og 25 %. Retten finner det videre godtgjort at skaden medfører vesentlige innskrenkinger i den alminnelige livsutfoldelse for den ankende part. Han kan gå bare over kortere avstander før foten begynner å smerte. Utenfor vei, gate o.l. kan han knapt bevege seg i det hele tatt. En aktivitet som skigåing er han helt avskåret fra, og dette har bl.a. medført at han må fraktes på snescooter frem til familiens hytte på vinterstid. Benet ser meget stygt ut og er såpass deformert at Øverland må antas å kvie seg for å vise det frem til andre, f.eks. på badestranden. Alt i alt er lagmannsretten kommet til at en menerstatning på kr. 25.000,- ville ha vært passende dersom Øverland ikke selv var delvis skyld i skaden. På bakgrunn av den skyldfordeling lagmannsretten er kommet frem til foran, fastsettes menerstatningen til det halve. Ved vurderingen av det nivå erstatningen skulle legges på, har lagmannsretten tatt et visst utganspunkt i hva en kapitalisert yrkesskadeerstatning for samme skade ville ha utgjort etter folketrygdlovens §11-8, jfr. Skarpnes i Lov og Rett 1974 8 flg. Lagmannsretten har tatt hensyn til det någjeldende grunnbeløp i folketrygden.
Etter dette skulle erstatningen for Øverland fremkomme ved følgende opp stilling:
1. Erstatning for lidt tap: kr. 15.000,-
2. Erstatning for fremtidig tap: kr. 60.000,-
3. Menerstatning: kr. 25.000,-
Tilsammen: kr. 100.000,-
hvorav Øverland tilkommer halvparten, dvs. kr. 50.000,-. Hittil påløpne renter og rentetap anses inkludert i beløpet, slik at renter idømmes bare fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
Anken har ført frem forsåvidt som den ankende part er blitt tilkjent det dobbelte av hva han fikk i byretten, og ankemotparten bør erstatte den ankende part hans omkostninger for lagmannsretten etter tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Den ankende part har riktignok ikke fått tilkjent en erstatning på kr. 150.000,- slik hans påstand lyder på, men det nevnte beløp er bare et maksimum for hva den ankende part krever, slik at utmålingen forøvrig må anses å være overlatt til rettens skjønn. Ankemotparten har motanket med påstand om full frifinnelse. Motanken har ikke ført frem, og ankemotparten bør erstatte den ankende parts omkostninger i forbindelse med motanken, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd. Den ankende part har fremlagt omkostningsoppgaver på tilsammen kr. 7.000,-. Oppgaven legges til grunn for lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. I denne forbindelse bemerkes det at kr. 2.000,- gjelder
Side:619
meromkostninger som følge av at ankeforhandlingen måtte gjentas. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Forsikringsaktieselskapet Samvirke dømmes til innen 2 - to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Vetle Øverland kr. 50.000,- femti tusen 00/100 kroner - med tillegg av 4 - fire prosent årlig rente fra forkynnelsen.
2. Pkt. 2 i byrettens dom stadfestes.
3. Innen samme frist som nevnt i pkt. 1 foran betaler Forsikringsaktieselskapet Samvirke kr. 7000,- - syvtusen 00/100 kroner - til Vetle Øverland som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.
Av byrettens dom (byrettsdommer Odvar Rye):
Mandag den 15. april 1974 omlag kl. 18.20 inntraff det et trafikkuhell på Friervegen ved Skavråker gård på Heistad mellom motorsykkel ND-6051,- ført av eieren Vetle Øverland, og personbil NN 17725, tilhørende Eldor Færseth og med Arild Gulbrandsen bak rattet. Personbilen var på ulykkestida trafikkforsikret i Forsikringsaktieselskapet Samvirke.
Ved kollisjonen ble motorsykkelen truffet over sida av personbilens venstre front. Begge kjøretøyene ble påført diverse skader. Øverland pådro seg et komplisert leggbeinsbrudd, som har resultert i varig men.
Det var klart og pent vær på ulykkestida og god sikt. Vegbana, som var asfaltert, var bar og tørr. Friervegen er fylkesveg og den har på ulykkesstrekningen en fartsbegrensning på 80 km/t.
Motorsykkelen - en Honda 100 ccm. av årsmodell 1974 - var forut for ulykka hensatt eller stanset på en privat veg som tar av fra Friervegen og fører fram til Ridesenteret på Skavråker gård. Fra dette stedet kjørte Øverland motorsykkelen i lavgear over de ca. 30-40 meter av privatvegen fram til avkjøringa mot Friervegen, hvor han hadde til hensikt å svinge til venstre og innpå fylkesvegen i retning mot Heistad. Ved fremkomsten til avkjøringa, oppdaget han en personbil som kom fra venstre i retning Kjørholt. Øverland fortsatte imidlertid kjøringa ut i Friervegen, idet han bedømte situasjonen derhen at han hadde tid nok til å krysse personbilens kjørefelt. Personbilen kom angivelig fortere enn påregnet, og det lyktes ikke for Øverland å svinge inn i sitt høyre kjørefelt på Friervegen før motorsykkelen ble innhentet og pårent av det andre kjøretøyet.
Personbilen - en Opel Rekord 1200 av årsmodell 1961 - kom kjørende fra Heistad sentrum. I heller kort avstand fra avkjøringa mot Ridesenteret på Skavråker gård, oppdaget bilføreren motorsykkelisten som var i ferd med å kjøre inn på Friervegen fra høyre. Bilføreren bremset opp, men det lyktes ikke for han å stanse før kollisjonen var et faktum.
Friervegen er på ulykkesstedet henimot 5 meter brei, og hvorav asfaltdekket har en bredde på vel 3 meter. Vegen ligger tilnærmelsesvis flatt i terrenget og passerer foran nevnte avkjøring i en slakk kurve. Omhandlede
Side:620
privatveg heller svakt mot fylkesvegen og munner ut i denne i en vinkel på ca. 120 grader, i bilens fartsretning. Oversikta over Friervegen fra privatvegen og fra avkjøringa av denne er god til begge sider.
Av politiets skisser, som er oppsatt etter trafikkuhellet, går det fram at personbilens bremsespor har en lengde på anslagsvis 12 meter. Motorsykkelisten bremset ikke opp, og såvel skissa som opplysningene i saka forøvrig synes å peke i retning av at personbilen må ha skrenset noe over til venstre i fartsretningen under oppbremsinga. Kollisjonsstedet kan ikke nøyaktig angis, men det må antas at motorsykkelen var i ferd med å svinge inn i sitt høyre kjørefelt da den ble truffet av personbilens venstre skjerm og frontdel. Etter kollisjonen ble motorsykkelen liggende på tvers av vegbana og helt ut mot venstre vegkant i personbilens fartsretning. Det er ikke påstått og heller ikke sannsynlig at personbilen kjørte for fort etter de stedlige forhold.
Av saksdokumenta går det videre fram at bilføreren mangler førerkort, og at han tidligere samme dag hadde stjålet personbilen som ble nyttet under ulykkesturen. Det er dessuten på det rene at personbilen var beheftet med diverse mangler, og som resulterte i at den straks ble eskortert til bilverksted og avskiltet. I følge bilsakkyndiges rapport av 17. april 1974 ble følgende mangler konstatert:
1. Hovedbrems gir ikke full bremseeffekt ved første pedalltrykk - må pumpes.
2. Defekte støtdempere foran.
3. Lekkasje i eksosanlegget.
Det uttales forøvrig i rapporten at det ved bremseprøver viste seg at bremsene tok meget ujevnt, og at det «med en hastighet av snaue 20 km/t låste ved oppbremsing bare høyre forhjul, mens de øvrige hjul rullet til vognen stanset».
Øverland ble umiddelbart etter ulykka i skadet tilstand transportert til Porsgrunn Lutherske Sykehus og innlagt på kirurgisk avdeling. Kort tid etter ble han overført til Telemark Sentralsykehus. Det ble påvist store og alvorlige skader av venstre bein. Skadene besto i overrivning av årene i knehasen med opphevet sirkulasjon til leggen og foten og dertil brudd av fibulahodet. Han ble omgående operert og oppholdt seg dels ved Sentralsykehuset og dels ved Kronsprinsesse Märthas Institutt i tidsrommet inntil ca. 25. august samme år. Han har i den etterfølgende tid gått til stadige legekontroller og fått behandling, blant annet penicillinkurer for betennelser 2 ganger og som medførte sengeopphold av til sammen ca. 2 ukers varighet. Øverland skal til høsten på ny innlegges for behandling av tærne.
I spesialisterklæring av 11. november 1974 fra ass. overlege Cato Hellum ved Kronprinsesse Märthas Institutt uttales det bl.a. om skadelidtes invaliditet:
«Ved trafikkulykken 16.4.1974 pådro han seg brudd av venstre fibulahode og overrivning av arterie og vene i knehasen. Det kom samtidig nerveutfall svarende til nervus tibialis og fibularis. Som følge av sirkulasjonsforstyrrelse dannet det seg sekundært sår i huden og også muskel- og seneskader. Restitusjonen har vært stor og gledelig. Han har nå fullt tilfredsstillende sirkulasjon i benet: Han er fullt gangfør. Han mangler kraft ved dorsalfleksjon i foten, men fot og ankel er såpass stiv at han ikke har noen plagsom drop-foot. Følelsen er kommet delvis tilbake, og det samme gjelder en del av muskelfunksjonen.
Side:621
Det mest påtrengende problem i øyeblikket er såret bak på hælen. For dette anbefales hudoverføring fra motsatt legg (cross-leg-lapp).
Den medisinske invaliditet som følge av trafikkulykken kan i øyeblikket rent skjønnsmessig settes til 30 %. Dette er ikke den varige invaliditet, idet det helt sikkert kan ventes bedring. Jeg vil derfor forslå revisjon om 1 års tid.»
Skadelidte er senere blitt undersøkt av dr. Tore Grønmark, spesialist i generell kirurgi, ved Telemark Sentralsykehus. I dr. Grønmarks spesialisterklæring, datert 14. januar 1976, uttales det som konklusjon:
«I trafikkulykke den 15/4-74 pådro han seg betydelige skader i venstre ben med overrivning av arterie og vene i knehasen og brudd på fibulahodet. Det kom samtidig nerveutfall svarende til nervus tibialis og fibularis. Han ble operert og gjennomgikk et påfølgende langt sykehusopphold med flere operasjoner som hudtransplantasjoner og sårrevisjoner. Operasjonsresultatet, utgangspunktet tatt i betraktning, bedømmes til meget godt. Han har vist jevn og stor fremgang, det er nå tilfredstillende sirkulasjon i benet og han er fullt gangfør. Han vil imidlertid få et betydelig varig men etter skaden. Kosmetisk vurdert er leggen meget stygg med forandret hud etter transplantasjoner, bengrodde arr og ujevnheter. Det er betydelig bevegelsesinnskrenkning i ankelleddet og tærne er stive. Betydelig nedsatt kraft i foten, men følelsen er kommet delvis tilbake. Smertefull hyperestesi i fotsålen. Ingen sår nå, men forandringene på leggen gjør at huden er meget lett vulnerabel. Tilstanden betraktes som endelig og varig medisinsk invaliditet settes til mellom 20 og 25 %. Invaliditeten er en direkte følge av skaden han pådro seg i trafikkulykken den 15/4-1974. Da han ikke har bestemt seg for fremtidig yrke kan det på det nåværende tidspunkt vanskelig sies noe om den ervervsmessige invaliditet.»
Øverland antar at bilføreren alene må være ansvarlig for skadene han har lidt og for det tap i fremtidig erverv som beinbruddet har forårsaket. Forhandlingene med personbilens ansvarassurandør har ikke ført frem, - - -
Retten viser til fremstillinga ovenfor og konstaterer innledningsvis at kjøretøyene under innkjøringa i ulykkeskrysset manøvrerte slik at motorsykkelisten fikk personbilen fra venstre og med fare for sammenstøt. Spørsmålet blir etter dette om vikepliktsituasjonen som dermed oppsto, skal løses etter den alminnelige høyreregel i trafikkreglenes §16 nr. 1, hvoretter bilføreren har vikeplikta, eller om motorsykkelisten kjørte inn i krysset fra veg «som ikke er åpen for alminnelig ferdsel eller ut fra eiendom», jfr. samme paragraff nr. 2, jfr. nr. 4. I såfall påhviler vikeplikta ham.
Retten vil således måtte ta stilling til privatvegens trafikkrettslige status, og peker på at denne vegen kun fører fram til foran nevnte Ridesenter, som har tilhold i gårdens tidligere driftsbygning. Vegen fremtrer utad som en ganske alminnelig avkjørselsveg fra privat eiendom, både hva standard og dimmensjoner angår. Avstanden fra ulykkeskrysset til vegens endepunkt ved uthusbygninga, er anslagsvis 50-60 meter. Såvidt vites er vegen opparbeidet og vedlikeholdt av gårdens eier.
Det er sikkert riktig, slik skadelidte anfører, at det ikke foreligger noe konkret forbud fra gårdeierens side mot almenhetens bruk av vegen. Men herav kan det ikke sluttes at vegen faktisk står åpen for alminnelig trafikk. Den er beregnet for ferdsel fra en engere gruppe trafikkanter, som skal til og fra Ridesenteret, og det er utvilsomt disse som legger beslag på vegens
Side:622
hovedsaklige trafikk. At tilfeldige trafikkanter - in casu skadelidte - tar en avstikker på vegen, er noe som forekommer på gårdsveger flest. Avgjørende for bedømmelsen av privatvegens rettslige status må være at tilfeldige trafikkanter ikke har noen rett til å ferdes på vegen. De kan utvilsomt nektes adgang og eventuelt bortvises, og det er neppe noe til hinder for at gårdseieren sperrer adkomsten ved hjelp av port eller bom. Vegen står således ikke åpen for alminnelig ferdsel og almenhetens bruk. Sannsynligvis må ferdselsåren også anses som «veg ut fra eiendom». Etter den løsning en er kommet til, er det unødvendig å ta stilling til sistnevnte spørsmål. Partene har da heller ikke berørt denne side av saka i sine innlegg.
Retten er således kommet til at skadelidte hadde vikeplikt overfor personbilen da faresituasjonen oppsto, jfr. trafikkreglenes §16 nr. 2, og at kollisjonen skyltes at han ikke overholdt denne, jfr. paragrafens nr. 4. I og for seg er det etter dette ikke nødvendig å komme nærmere inn på hans manøvreringer i ulykkeskrysset. Det kan likevel tilføyes at motorsykkelisten i følge egne opplysninger kjørte varsomt i retning fra Ridesenteret. Idet han nærmet seg krysset, konstaterte han, uten å sakke på farten, at fylkesvegen var fri for trafikk fra høyre, hvoretter han så seg om til venstre og oppdaget personbilen i en avstand, som han anslår til 40 meter. Skadelidte kjørte uten opphold ut i krysset i forvissing om at han hadde tid nok til å passere foran personbilen. Han må nødvendigvis i denne situasjonen ha feilvurdert forholdene grovt. Om det er avstandsbedømmelsen som har klikket, eventuelt i kombinasjon av en undervurdering av personbilens fart, lar seg vanskelig konstatere. Skadelidtes motorsykkel var praktisk talt ny og således ukjent for ham, og det kan ikke utelukkes at han har overvurdert dens akselerasjonsmuligheter. Hensett til lengda av personbilens bremsespor med tillegg av reaksjonstida, og under hensyntagen til at skadelidte ble innhentet før han hadde klart å krysse vegen, synes det som om motorsykkelens fart over krysset har vært uforholdsmessig lav. Uten en slik forutsetning, synes trafikkuhellet temmelig uforklarlig.
Når det gjelder bilførerens kjøremåte, kan det vanskelig ses at det foreligger noe konkret å bebreide ham. Men grunnlag i bremsesporenes lengde og en normal friksjonskoeffisient på ca. 0,6, må personbilens fart forut for oppbremsinga ha ligget godt under den høyst tillatte på strekninga. Riktig nok er det så at han kjørte mot lav kveldssol, slik at siktmulighetene i fartsretninga var betydelig redusert. Men retten kan ikke se at bilens faktiske fart var utilpasset disse siktforhold. Særlig gjelder dette når hensyn tas til at vegen fra Heistad og forbi ulykkesstedet utelukkende passerer gårdsbruk uten vikepliktige kryss til noen av sidene. Trafikken på vegen er heller ikke stor på den tid av døgnet da uhellet fant sted. Sannsynligvis er det så at uhellet kunne vært unngått dersom bilføreren hadde bremset mer varsomt og kjørt bilen til høyre og innpå gårdsvegen til Ridesenteret. Men retten ser det slik at en reaksjonshandling, som er foretatt i brøkdeler av et sekund, ikke uten videre kan bebreides vedkommende, selv om det skulle være så at en etter overveielser i ro og mak skulle finne at en annen handlemåte kunne ha vært heldigere og bedre. Forsøket på å stanse bilen ved hård oppbremsing, synes naturlige etter forholdene, og det kan heller ikke bebreides bilføreren at han ikke ga signal idet han oppdaget den andre trafikkant. Bilføreren ga ikke til kjenne at motorsykkelisten kunne passere, og han måtte da - uten signal - kunne gå ut fra at den andre overholdt sin vikeplikt. At bilføreren
Side:623
ikke hadde førerkort, er beklagelig, men det kan ikke skjønnes at uhellet kan tilbakeføres til dette forhold.
Tilbake står så spørsmålet om feilene ved personbilen kan antas å ha hatt innflytelse på ulykka i den forstand at det må skje en ansvarsfordeling i medhold av bilansvarslovens §8 første ledd, punkt b. Feilene det her gjelder, er som foran nevnt, knyttet til bremsene og støtdemperne. At bilens bremser ikke ga full bremseeffekt ved først pedalltrykk, men måtte «pumpes» har uvegerlig hatt til følge at oppbremsinga av personbilen tok lenger tid enn normalt. Herav må det med sikkerhet kunne sluttes at bilen, om bremsene hadde vært i orden, muligens kunne ha stoppet, eller i hvert fall ville hatt en god del lavere fart i kollisjonsøyeblikket enn tilfelle var. Tas det dessuten hensyn til at beinskaden høyst sannsynlig ble påført direkte av sammenstøtet, kan det neppe herske tvil om at skadefølgene helt eller delvis kan tilbakeføres til bremsesvikten. At personbilen skrenset til venstre, kan muligens skyldes en naturlig reaksjon som følge av panikkbremsinga. Men bremsene tok ujevnt samtidig som støtdemperne foran var defekt. Begge disse mangler har i alminnelighet til følge at en oppbremsende vogn skjærer ut. Vegkurva på stedet er langt fra så knapp at sentrifugalkrafta kan forklare skrensinga. Uten andre konkrete holdepunkter, antar retten at ujevnheten i bremsene kombinert med defekte støtdempere er den mest nærliggende forklaring på bilens skrensing til venstre. Også denne feil ved bilen har utvilsomt hatt innflytelse på skaden, idet kollisjonen kunne ha vært unngått eller skadefølgene redusert, dersom personbilen hadde holdt sin høyre side under oppbremsinga.
Retten er således kommet til at det foreligger feil og mangler til begge sider. Motorsykkelistens brudd på vikepliktsregelen må anses som meget grov, og det er vanlig i trafikksaker å legge hovedskylden for uhellet på den som ikke overholder vikeplikta. Men retten ser det også slik at feil ved bremsene på en motorvogn er en meget alvorlig sak, særlig når det som her er spørsmål om såvel bremsesvikt som ujevnhet i bremseføringa. Etter en samlet vurdering av skyld mot feil, og under hensyntagen til de øvrige forhold, hvorunder kollisjonen fant sted, er en kommet til at ansvaret bør fordeles likt på de to vognførerne.
Når det gjelder spørsmålet om tap i fremtidig erverv, vil retten innledningsvis peke på at skadelidte på ulykkestida var i ferd med å slutte av 10. skoleåret i grunnskolen. Etter at han ble utskrevet fra sykehuset i slutten av august 1974, begynte han på reallinja ved Skien gymnas. Resultatene ved første skoleårs avslutning var ikke tilfredstillende, og med stryk i matematikk, avsluttet han forsøket på å nå fram til examen artium.
Sommeren 1975 fikk han en feriejobb som sjåfør ved Telemark Sentralsykehus. Han fortsatte i dette arbeidet inntil februar 1976. Siden dette tidspunkt har han jobbet som ekspeditør ved et bilrekvisitafirma, hvor han har en bruttoinntekt på ca. 3.500,- pr. mnd. Han har i mellomtida tatt korrespondansekurs i markedsføring m.v., og hans fremtidsplaner er for tiden å bli selger.
Det er ingen uenighet mellom partene om at skadelidtes medisinske invaliditet i samsvar med de sakkyndiges vurderinger kan settes til 20-25 % for all fremtid. Partene er også enige om at denne invaliditetsprosent ikke er avgjørende for vurderingen av den ervervsmessige invaliditet. Denne vil nødvendigvis avhenge av hvilket yrke skadelidte velger. Som allerede påpekt, er
Side:624
det fra Samvirkes side ikke reist innvendinger mot at skadelidte må anses avskåret fra å ta tyngre kroppsarbeid og jobber som medfører nevneverdig belastning av foten. Skadens omfang og de utslag den gir, er nærmere beskrevet i de siterte lege-erklæringene, og hvortil det henvises.
I samband med vurderinga av skadelidtes ervervsmessige invaliditet, finner retten å burde ta utgangspunkt i den kjennsgjerning at en her står overfor en ung mann, som på ulykkestida ikke hadde truffet sitt yrkesvalg. Han har således hele tida hatt muligheter for å velge et yrke som er tilpasset hans ferdigheter og den beinskade han vitterlig har. Det må videre legges til grunn at skadelidte, beinskaden til tross, har et forholdsvis stort utvalg av tilpassende yrker å velge mellom, og at fortjenestemulighetene i disse ikke generelt sett er dårligere enn i de erverv som skaden utelukker ham fra. Retten ser det med andre ord slik at hans økonomiske framtidsutsikter ved valg av yrke neppe kan anses som forringet på grunn av beinskaden og dens følger.
Skadelidtes mulige fremtidstap synes etter dette å måtte avgrenses til den reduksjon i arbeidsprestasjoner og derav følgende inntektssvikt som kan påregnes innenfor det valgte yrke. Etter de opplysninger skadelidte gir, og som synes å samsvare med legeerklæringene, må retten legge til grunn at han har og vedvarende må regne med betydelige smerter i fotsålen. Av samme erklæring går det videre fram at bevegelsesinnskrenkningen i ankelleddet er store, at tærne er stive, og at kraften i foten er sterkt nedsatt. Han er fullt gangfør, men blir snart trett og har vanskeligheter med å bevege seg.
Retten finner å måtte legge til grunn at disse plagene i noen grad vil redusere hans arbeidseffekt og utholdenhet. Hvorledes forholdet skal vurderes ved erstatningsutmålinga, må nødvendigvis bli rent skjønnsmessig. Erstatningsfastsettelsen må her som ellers baseres på at skadelidte innen sitt ferdighetsområde, og under ellers like lønns- og arbeidsforhold, velger et yrke som kan forenes med beinskadene. Forutsatt at skadefølgene ikke endrer karakter til det verre, synes fremtidstapet relativt beskjedent.
I samband med utmålinga av tapet, har retten tatt hensyn til at erstatningsbeløpet i motsetning til arbeidslønnen han taper, er fritatt for inntektsskatt og trygdeavgifter. Det er videre lagt til grunn at skadelidte vil arbeide fram til normal pensjonsalder på 67 år. En har bygd på dagens pengeverdi og samtidig gjort fradrag for diskontering til nåtidsverdien av de fremtidige inntektene han ville ha hatt. Disse er i samsvar med partenes forutsetninger stipulert til kr. 50.000,- brutto pr. år.
Men disse begrensningene ved erstatningsutmålinga, og ut fra en samlet vurdering av den antatte skadefølgen, er retten blitt stående ved at skadelidtes tap i fremtidig erverv bør settes til kr. 40.000, hvortil kommer erkjent tap hittil, kr. 10.000,-, sammenlagt kr. 50.000,-. Hensett til den fastsatte skyldfordelingen, blir skadelidte etter dette å tildømme en samlet erstatning på kr. 25.000,-, renter inkludert. - - -