RG-1978-119

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1977-10-12
Publisert:	RG-1978-119
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 12. oktober 1977 i sak nr. 159/1976
Parter:	Fru A (advokat Dagmar Sandvig) mot A (advokat Sjur Lohne).
Forfatter:	Lagdommer Jonas Madsø, Odd Nørstebø, ekstraord. lagdommer, sorenskriver Ingvar Høstad
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §54, Tvistemålsloven (1915) §180, §41, §42

Saken gjelder et spørsmål om ektefelle i skifteoppgjør skal godskrives renter og avdrag som han har betalt for boets faste eiendom etter separasjonstidspunktet. - - -

Ved brev av 23. juli 1976 til Nordre Sunnmøre skifterett begjærte A boet skiftet offentlig.

For skifteretten oppsto det tvist på 4 punkter: - - -

Fru A motsatte seg at ektefellen i skifteoppgjøret blir godskrevet de utlegg som han har til renter og avdrag etter 13. mars 1973, idet hun hevdet at han etter avtale pliktet å betale dette som del av underholdsbidraget. - - -

Skifterettens kjennelse samme dag, den 10. september 1976, har denne slutning:

«I. Ekteskapsl. §54 annet ledd kommer ikke til anvendelse hvor begjæring om separasjon etter §42 første ledd er trukket tilbake.

II. Kravet om skiftetakst avvises.

III. A. Dersom hustruen vil overta boets faste eiendom settes eiendommens verdi til kr. 220.000,- (verdi per separasjonstidspunkt). I oppgjøret legges gjelden per separasjonstidspunktet til grunn, og A godskrives de utlegg han har hatt til den faste eiendom i separasjonstiden.

Side:120

B. Dersom hustruen ikke vil overta eiendommen deles salgssummen likt mellom ektefellene.»

Kjennelsen er i rett tid påanket av fru A for så vidt det i punkt III A er bestemt at A skal godskrives de utlegg han har hatt til den faste eiendom i separasjonstiden.

For lagmannsretten har fru A lagt ned slik påstand:

«Ved overtakelse av boets faste eiendom i X settes eiendommens verdi til kr. 220.000. Utlegg for eiendommen frem til skiftetidspunktet kan ikke godskrives A.

Saksomkostninger tilkjennes fru A for saken vedkommende det omtvistede spørsmål i skifteretten og for lagmannsrett.»

A har lagt ned slik påstand:

«1. Prinsipalt.

Dersom fru A overtar boets faste eiendom for kr. 220.000 skal gjelden pr. separasjonstidspunktet fragå i oppgjøret og A godskrives de utlegg han har hatt til den faste eiendom siden separasjonen.

2. Subsidiært.

Dersom fru A vil overta boets faste eiendom, fastsettes overtakelsessummen til kr. 270.000 med fradrag av gjeld pr. skiftetidspunktet.

3. Under begge forutsetninger.

Fru A dømmes til å betale A saksomkostninger vedrørende tvistegjenstanden for skifterett og lagmannsrett.»

Under ankeforhandlingen har retten hørt forklaring av partene og vitneforklaring av trygdesjef Andreas Hareid. De påberopte skriftlige bevis er nevnt foran i rettsboken.

Det er enighet om at de utgifter som A har hatt for boligeiendommen etter separasjonen i 1973 begrenser seg til renter og avdrag på lånet, anslagsvis kr. 25.000. Restlånet er på ca. kr. 31.000. - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten. Partene inngikk sitt ekteskap i desember 1961. Barna ble født i 1962, 1964 og 1968. Eneboligen ble bygget ved felles innsats i 1968. A var da maskinsjef på et trålerfartøy, mens hustruen hadde sitt arbeid i hjemmet. Hans månedsinntekt varierte, men kunne gå opp i kr. 5.000. Det er sammenheng mellom at ekteskapet i slutten av 1960-årene begynte å gå i stykker og at han fikk problemer av psykisk art og med alkohol. Ved separasjonen i 1973 hadde han forsøkt å seile igjen et halvt års tid, forut for det hadde han arbeidet endel som bilmekaniker, men også vært sykmeldt i perioder. Etter separasjonen har han hatt lange institusjonsopphold, kom i arbeid igjen i 1976, vært sykmeldt på nytt det meste av 1977. Siden 1973 har han mottatt varierende trygdeytelser, med fulle attføringspenger har de gått opp i kr. 3.000 pr. måned brutto.

I det tvistespørsmål som er forelagt for lagmannsretten, bør utgangspunktet tas i at en loddeier som har dekket låneutgifter på fellesboets eiendom ordinært vil kunne kreve utlegget god skrevet seg i booppgjøret.

Fru A's innsigelse mot et slikt vederlagskrav fra mannens side har som grunnlag at låneutgiftene i henhold til avtale er betalt som en del av det løpende bidrag som hun skulle ha til eget underhold og

Side:121

barnas oppfostring og blir å likestille med bidragsbetaling for så vidt at det ikke er plass for noe vederlagskrav.

Det synes på det rene at spørsmålet om en senere godskrivning av låneutgiftene ikke var berørt under separasjonsforhandlingene. Det var store problemer med å få til en avtale, bl.a. fordi A var langt nede den gang, og det var neppe noen som tenkte så langt.

Man har ellers den vanskelighet i saken at det ikke ble opprettet noe avtaledokument som partene har underskrevet.

Fru A var også i 1973 bistått av advokat Dagmar Sandvig. A's interesser ble ivaretatt av h.r.advokat Elias Brautaset.

For forståelsen av avtalen om bidrag og betaling av renter og avdrag har man lite å bygge på utover følgende korrespondanse:

H.r.advokat Brautaset skrev den 16. februar 1973 til advokat Sandvig:

«Eg meiner det enklaste er nå å sende denne søknad til fylkesmannen, så vil separasjonen vere eit faktum om kort tid. Det som då står att er bidraget. Eg har sagt til A at han må ta på seg å betale kr. 1.000,- pr. mnd. i tillegg til at han inntil vidare betalar rente og avdrag på lån på huset. Eg forstod det slik at han ville akseptere dette. Nå har eg ikkje seinare fått tala med han, for som kjent har han hatt lite styr på seg sjølv i det siste.

Eg ber opplyst om fru A aksepterar denne bidragsordninga inntil vidare.»

Advokat Sandvig svarte i brev av 27. april 1973:

«Fra X Edruskapsnemnd har jeg fått en skrivelse som jeg oversender fotostatkopi av. Etter overenskomst skulle fru A få kr. 1 000,- i bidrag og inntil videre skulle herr A betale renter og avdrag på huset. Hvor meget dette kan utgjøre pr. mnd. kjenner jeg ikke til. Spørsmålet er da om det var like greit om fru A fikk forhøyet bidraget til f.eks. 2.000,- pr. mnd. og ordnet renter og avdrag selv. Hører gjerne fra Dem angående dette.»

H.r.adv. Brautaset skrev deretter den 18. mai 1973 tilbake slik:

«Eg syner til tidlegare korrespondanse, sist brevet Dykkar 27. april i år med vedlegg. Seinare har eg vore i kontakt med herr A, som for det første held bestemt fast på at han vil ordne med renter og avdrag for låna på eigedomen på X. Dette er samla ca. kr. 6.000,- pr. år.

Vidare viser han til at når han dessutan betaler kona kr. 1.000,- pr. mnd., så har ho dermed tillagt barnetrygd og anna trygd opp under kr. 2.000,- pr. måned i kontanter til seg og borna. Han får dessutan nå refusjonskrav å betale frå X kommune for det dei har forskottert av bidrag til kona og borna. Vidare viser han til at han nå har søkt om plass på Teknisk Skole for vidareutdaning for å ta seg arbeid i land. Det er også klart etter det eg får opplyst at om kontantbidraget frå herr A til kone og barn blir sett opp, så vil bidraget frå kommunen eller trygdekontoret blir sett tilsvarande ned, slik at det vel for fru A blir same resultat.

Herr A held i alle fall fast på at han inntil vidare betaler kr. 1.000,- pr. mnd. og dessuten renter og avdrag på lånegjelda på eigedomen. ...»

Side:122

Hvorvidt det så ble uttrykkelig akseptert at dette skulle være ordningen eller om A bare begynte å praktisere den, er uklart.

Ved fortolkningen av avtalen må man ha for øye at det i 1973 og heller ikke idag er avgjort om det er han eller hun som skal overta eiendommen. For så vidt kan man heller ikke se bort fra at den blir solgt. Ankesaken knytter seg imidlertid til det alternativ at fru A overtar.

Korrespondansen gir etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunnlag for å legge i avtalen at betalingen av låneutgiftene er skjedd som en del av det løpende bidrag og som sådant skal holdes utenfor booppgjøret. Betegnelsen bidrag går på pengeytelser direkte til den berettigede. Hverken ekteskapslovgivningen, lovene om barn i og utenfor ekteskap eller loven om innkrevning av bidrag synes å forutsette noe annet.

Heller ikke ellers er det noe i korrespondansen til støtte for det standpunkt at A ikke skal få godskrevet seg utgifter som han har hatt for boets eiendom. Når utgangspunktet er at en loddeier ordinært har rett på slik godskrivning, kan man ikke godt si at A eller hans advokat burde tatt forbehold. Dette gjelder selv om utleggene for eiendommen er knyttet så nær til bidragsspørsmålet som tilfelle her er.

Fru A kan heller ikke påberope seg at hun ikke ville ha akseptert bidragsavtalen om hun hadde vært klar over at mannen skulle få godskrevet utgiftene til eiendommen i booppgjøret. Rimelighetsbetraktninger må i denne sak gå i hans favør. Han har støtte i rettspraksis når han har ment seg berettiget til sin del av verdi stigningen på eiendommen etter separasjonstidspunktet, jfr. bl.a. dom i Rt-1974-439 og artikler i Lov og Rett 1975 462 flg., og hun har klar fordel av at han nøyer seg med å bli godskrevet sine utlegg. Halvparten av det som han har betalt i renter og avdrag beholder hun også som en fordel ved likedelingen under oppgjøret.

Lagmannsretten avsier dom overensstemmende med A's prinsipale påstand, som i realiteten går ut på stadfestelse av den del av skifterettens kjennelse som er påanket.

Partene har opplyst at de har søkt om fri sakførsel for lagmannsretten, men at søknadene ikke er avgjort.

Fru A's anke har vært forgjeves, og hun tilpliktes i medhold av tvml. §180, første ledd, å erstatte A saksomkostninger i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave. Disse utgjør kr. 4.955,-, hvorav kr. 3.500 er salær til prosessfullmektigen.

Saksomkostninger for tvistens behandling i skifteretten tilkjennes ikke.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Dersom fru A overtar boets faste eiendom for kr. 220.000,- skal gjelden pr. separasjonstidspunktet fragå i oppgjøret og A godskrives de utlegg han har hatt til den faste eiendom siden separasjonen.

Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler fru A til A

Side:123

4.955 - firetusennihundreogfemtifem - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

Saksomkostninger for skifteretten tilkjennes ikke.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Elisabeth Berthelsen):

Fru A og A ble gift den 09.12.61. Ved bevilling fra fylkesmannen i Møre og Romsdal ble de separert i medhold av ekteskapslovens §41 etter søknad dat. 06.03.73. Hustruen har foreldremyndigheten over de tre fellesbarna samt bruksretten til den felles boligen. I henhold til separasjonsavtalen skulle skiftet deles i minnelighet.

Det er videre fremlagt søknad om skilsmisse fra fru A dat. 22.03.76.

Den 08.01.1974 har ektefellene undertegnet en erklæring om deling av eiendom og innbo med slik ordlyd:

«Ektefellene, herr A og fru A, sier seg med dette enig i at deres felles eiendom med hus og innbo skal deles likt mellom begge parter. Dette vil si at 50 % av verdien, eller event. 50 % av salgssummen, for hus og eiendom skal tilfalle hver av ektefellene. Videre skal innboet som tilhører ektefellene deles likt mellom begge parter (altså 50 % på hver).

Gjeld på hus og eiendom, som lån og lignende, som ble tatt opp i den tiden ektefellene levde sammen (før separasjon av ekteskapet inntrådte), skal deles slik at halvparten (50 %) av gjelden tilfaller hver av ektefellene.» - - -

Tidspunktet for verdiansettelsen.

Partene er uenige om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for verdiansettelsen. Advokat Sandvik har i den anledning vist til uttalelse fra en av takstmennene som går ut på at eiendommens verdi på separasjonstidspunktet var kr. 220.000,-. Advokat Lohne mener det er verdien på skiftetidsspunktet som må legges til grunn - alltså kr. 270.000,-, men har godtatt uttalelsen vedr. verdiforskjellen for de to tidspunkter.

Retten skal bemerke:

Det foreligger ingen entydig regel for hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for verdsettelsen av fellesboet. Normalt vil imidlertid de beste grunner tale for at tidspunktet for fortnuesfellesskapets opphør legges til grunn - retten viser her til Lødrup: Materiell skifterett (1973) 94 flg. I det foreliggende tilfelle var det ved separasjonstidspunktet avgjort at hustruen skulle ha bruksretten til boligen og det fremgår av korrespondansen i saken at hun er innstilt på å overta huset. Mannen har i henhold til avtale betalt avdrag og renter på lånet i separasjonstiden. Retten kan imidlertid ikke se at det er noe avgjørende argument for at han skal ta del i den prisstigning eiendommen har gjennomgått i denne tiden, idet den naturlige følge av at verdsettelsen settes til separasjonstidspunktet må være at status quo for eiendommen tilbakeføres til dette tidspunkt. Det vil si at det er gjelden på separasjonstidspunktet som må være avgjørende for oppgjøret mellom ektefellene og de utgifter mannen har hatt etter dette tidspunkt må godskrives ham i oppgjøret mellom ektefellene.

Dersom hustruen ikke vil overta eiendommen stiller saken seg etter rettens skjønn annerledes. Sameiet i separasjonstiden blir da en realitet og det naturlige vil da være at salgsssummen deles likt mellom ektefellene. Retten finner det her også riktig å vise til avtalen mellom ektefellene av 08.01.74.

Rettens konklusjon blir etter dette:

Side:124

A. Dersom hustruen overtar eiendommen settes eiendommens verdi til kr. 220.000,-. I oppgjøret legges gjelden per separasjonstidspunkt til grunn og mannen godskrives de utlegg han har hatt i separasjonstiden.

B. Dersom hustruen ikke vil overta den faste eiendommen deles salgssummen likt mellom ektefellene. - - -