RG-1978-306

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1977-12-19
Publisert:	RG-1978-306
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse og dom 19. desember 1977 i sak nr 35 a, b, c, d/1977 A.
Parter:	a: Leif Maurstad Hansen (høyesterettsadvokat Nils J. Eidsmo), b: Arthur Myrhre Hansen (advokat Vebjørn Ytreberg), c: Ingebrigt Johannessens dødsbo v/Lyngen skifterett (høyesterettsadvokat Ivar Austad), d: Max Storvold m.fl. (advokatene G. Mack og Svein Askevold) mot Tromsø kommune v/ordføreren (høyesterettsadvokat Ingolf Vislie).
Forfatter:	Lagmann Jon Fjalstad, lagdommerne Einar Rege, Bård Gaarder
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §5, Grunnloven (1814) §105, Jordloven (1955), Bygningsloven (1965) §36, §4

Tromsø kommune påstevnet 8. oktober 1974 ekspropriasjonsskjønn ved Lyngen herredsrett overfor diverse eiendomsbesittere, fordelt på tilsammen 53 takstnummer. Ekspropriasjonshjemmel er

Side:307

bygningslovens §36, nr. 1 om erverv av grunnarealer til ny tettbebyggelse. Nødvendig samtykke fra departementet til ekspropriasjon var gitt før skjønnsbegjæringen. Ekspropriasjonen omfatter grunnarealer, til dels også spredt bebyggelse (hytter, naust, uthus) på Kvaløya i Tromsø kommune. Ekspropriasjonsområdet ligger på begge sider av riksveien fra Sandnessundbrua sørover i retning mot Eidkjosen, innenfor en ca. 4,5 km lang strekning. Den omtrentlige størrelse av ekspropriasjonsarealene er antydet å utgjøre tilsammen ca. 1.100 dekar. - For så vidt angår fire takstnummer ble saken hevet for herredsretten. Et par av de øvrige takstnummer utgikk også, idet disse viste seg å være omfattet av andre takstnummer. - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten skal først behandle de generelle spørsmål i saken.

Når det gjelder grunnerstatningene, drøfter lagmannsretten under den generelle behandling skjønnets anvendelse av ekspropriasjonserstatningslovens (i det følgende kalt loven) §5. For enkelte takstnummer har de ankende parter også påberopt §4. Det kommer lagmannsretten i nødvendig utstrekning tilbake til under behandlingen av de enkelte takstnummer.

Skjønnet har generelt lagt til grunn at av ekspropriasjonsfeltet er det bare en del som kan erstattes etter tomteverdi. Det gjelder et belte parallelt med og på oppsiden av riksveien fra Kvaløysletta og sørover i hele ekspropriasjonsfeltets lengderetning. Dette beltet er av skjønnsretten i bredden begrenset til to tenkte husrekker. Erstatningen for tomtebeltet er overfor alle ekspropriatene som avstår grunn i beltet satt til kr. 9 pr. m2 .

Når det gjelder grunn som avstås utenfor tomtebeltet, har det til dels vært anvendt forskjellige prinsipper eller synspunkter henholdsvis for arealer på oppsiden og nedsiden av riksveien. Erstatningsvurderingen for arealene på nedsiden kommer lagmannsretten tilbake til. For arealene utenom tomtebeltet på oppsiden av riksveien er med visse unntak tilkjent kr. 3,- pr. m2 .

Lagmannsretten bemerker at det ikke uten videre er uttrykk for feil rettsanvendelse at erstatningsnivået differensieres slik at erstatningsvurderingen får et forskjellig grunnlag for forskjellige deler av en og samme eiendom. Det gjelder uavhengig av loven av 1973. Det til ligger imidlertid lagmannsretten blant annet å prøve om skjønnets begrunnelse for en slik oppdeling (i tomtegrunn og andre arealer) er rettslig holdbar og gjennomført på en måte som er i samsvar med ekspropriasjonsrettslige regler.

Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at det er nødvendig å se skjønnspremissene i sammenheng når det rettslige grunnlag for skjønnet skal vurderes. Det gjelder både med hensyn til anvendelsen av «tomtebelteprinsippet» og til andre deler av avgjørelsen som er angrepet av de ankende parter. Det er premissene gjengitt i skjønnsutskriftens sider 87-102 som i så måte har særlig interesse. Men såkalt bakgrunnsstoff finnes også i de forutgående deler av premissene. (Sidehenvisningene i det følgende gjelder, der ikke det motsatte er anført, skjønnsutskriftene.)

Side:308

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at skjønnet har anvendt lovens §5. At Kløfta-dommen ikke er uttrykkelig nevnt i skjønnspremissene, kan i og for seg ikke anses som en feil, hvis det for øvrig kan konstateres at skjønnet har bygget på en forståelse av loven av 1973 og av ekspropriasjonsrettslige regler ellers som harmonerer med denne dom og annen rettspraksis.

Ved sin anvendelse av §5 og av ekspropriasjonsrettslige erstatningsprinsipper for øvrig tolker lagmannsretten skjønnspremissene slik at det er tatt utgangspunkt i hva ekspropriasjonsarealene kunne vært nyttet til - innen for rammen av en naturlig og påregnelig regulering - om det ikke hadde funnet sted ekspropriasjon til tettbyggelse av dette forholdsvis meget vidstrakte ekspropriasjonsområde (i skjønnsbegjæringen anslått til ca. 1085 dekar). Dette innebærer at skjønnsretten har sett bort fra det som i dette tilfellet kan betegnes som ekspropriasjonstiltaket - ekspropriasjonsformålet. Et slikt prinsipielt utgangspunkt er etter lagmannsrettens mening forenlig med lovens §5, nr. 2, jfr. også §4 nr. 3, og også med grunnlovens §105. I skjønnspremissene er det flere steder (blant annet på side 91) kommet fram at skjønnet har lagt til grunn at en utbygging i privat regi i ekspropriasjonsfeltet sett under ett ikke kunne påregnes å få det omfang som ekspropriasjonsformålet - tettbebyggelse - tilsier. Dette siste er en vurdering som lagmannsretten ikke kan overprøve.

Det fremgår med tilstekkelig klarhet av premissene at skjønnet ikke har låst fast sine vurderinger i den aktuelle situasjon på tidspunktet da ekspropriasjonen ble innledet. Det som er anført på side 89 om situasjonen på det tidspunkt, danner riktignok et «utgangspunkt» for vurderingen. Men ellers er det i premissene stadig mulighetene som omtales og vurderes, jfr. blant annet det faktum at skjønnet forutsetter sammenhengende utbygging i hele ekspropriasjonsfeltets lengderetning av det foran i domspremissene omtalte «belte», det vil samlet sett si et meget betydelig område, som i dag i og utenfor ekspropriasjonsområdet i stor utstrekning er ubebygd.

Lagmannsretten forstår imidlertid skjønnspremissene slik at skjønnsretten som ledd blant annet i vurderingen av hva som kan ansees påregnelig tomtegrunn innenfor ekspropriasjonsfeltet, har iakttatt utbyggingsmønsteret også i andre tilstøtende områder på Kvaløya, der det - i større eller mindre grad - i de senere år har funnet sted en utbygging i privat regi.

Dessuten har skjønnsretten i premissene pekt på en rekke problemer av faktisk og til dels også rettslig karakter som etter dens mening får betydning blant annet når det gjelder å belyse de private utbyggingsmuligheter. Lagmannsretten kan ikke se at skjønnets vurderinger for så vidt er rettslig uholdbare eller irrelevante. Og selv om det kanskje kan settes et spørsmålstegn ved enkelte formuleringer i forbindelse med private refusjonskrav, (side 91), så dreier det seg for så vidt ikke om rettslige feil eller mangler ved begrunnelsen av selvstendig betydning for skjønnets avgjørelser. Poenget og realiteten i den sistnevnte forbindelse er at skjønnet har omtalt og trukket konsekvenser av problemene og omkostningene med opparbeidelse

Side:309

av såkalt råmark til byggeklare tomter, for eksempel ved fremføring av vei og kloakk.

På side 93 er det spesielt forklart hvorfor skjønnet ikke har vurdert ekspropriasjonsarealene på ned siden av riksveien som påregnelig tomtegrunn. Det generelle utbyggingsmønster er således tatt i betraktning, likeså forholdet til jordlovgivningen og til strandlovens bestemmelse om byggebelte. Også denne del av skjønnet hviler etter lagmannsrettens mening på et holdbart rettslig grunnlag.

Konsekvensen av lagmannsrettens betraktninger foran må bli at skjønnet ikke kan omstøtes på det grunnlag at det er regnet med at tomteverdi bare kan erstattes innenfor en del av ekspropriasjonsfeltet. Og selve avgrensingen av tomtebeltet til å omfatte to tenkte husrekker, og da bare på oppsiden av veien, knytter seg primært til skjønnsmessige og faktiske vurderinger som lagmannsretten ikke finner grunnlag for å kunne underkjenne generelt. Om skjønnet kan opprettholdes i så måte overfor alle de ankende parter, kommer lagmannsretten tilbake til under gjennomgåelsen av de enkelte takstnummer.

De øvrige ankepunkter over grunnerstatningen må vurderes på bakgrunn av og med utgangspunkt i de forannevnte betraktninger.

Når det gjelder de øvrige ledd i skjønnets sammenlignende vurderinger har de ankende parter i særlig grad rettet søkelyset mot de to salg som fant sted henholdsvis i 1968 (av gnr. 71, bnr. 2) til Tromsø kommune og i 1973 (av gnr. 71, bnr. 1) til Tromsø Tomteselskap A/S, som i realiteten er et kommunalt foretagende. Ved disse overdragelser, som i vesentlig grad gjaldt arealer utenom skjønnets «tomtebelte,» ble - i samsvar med pristakster - betalt høyere gjennomsnittspris pr. m2 enn skjønnet nå har tilkjent for umiddelbart tilstøtende ekspropriasjonsarealer, tilhørende selgerne henholdsvis ved 1968- og 1973-salget, det vil si flere av ekspropriatene i vår sak. Det hevdes at det er uriktig rettsanvendelse, eventuelt saksbehandling, at skjønnets erstatningsnivå ligger lavere.

Lagmannsretten bemerker om dette ankepunkt at skjønnet (side 92) har behandlet de forannevnte salg som «to mulige sammenligningsgrunnlag som må spesielt omtales.» Skjønnsretten har forklart hvorfor den ikke har tatt salgene i betraktning. Det er for det første fremhevet at salgene er resultatet av forhandlinger forut for loven av 1973. For det andre er uttalt at «det er åpenbart at det er tanken på fremtidige tomteverdier over et stort terreng som har gitt seg utslag.» I sine derpåfølgende bemerkninger har skjønnet utdypet noen av disse synspunkter. Lagmannsretten tolker skjønnets standpunkt dithen at man har funnet at loven av 1973 hjemler adgang til å stramme inn tidligere praksis med hensyn til å vurdere grunnarealet som tomtegrunn, en praksis som skjønnsretten har funnet å kunne konstatere og som vel også i vesentlig grad har motivert loven av 1973. Det kan etter sammenhengen ikke være tvilsomt at det er §5 nr. 2, sammenholdt med §4 nr. 3, skjønnet har siktet til, når det gjelder henvisningen til loven av 1973, jfr. det foran omtalte synspunkt om at det ved erstatningsfastsettelsen må sees bort fra verdiendringer som

Side:310

følge av ekspropriasjonstiltaket. Lagmannsretten kan ikke finne at skjønnets avgjørelse på dette punkt hviler på en uriktig rettsanvendel se. Avgjørelsen gir etter lagmannsrettens syn ikke holdepunkter for den slutning at skjønnet - i strid med Kløfta-dommen (jfr. blant annet bemerkningene i Rt-1976 -8, jfr. også side 14, 4. avsnitt) - generelt og prinsipielt har ansett seg å stå ubundet av et lovlig etablert prisnivå. Bortsett fra at virkningene av ekspropriasjonstiltaket er satt ut av betraktning, kan det således etter lagmannsrettens syn ikke utledes av skjønnspremissene på dette punkt eller på andre steder at skjønnsretten har ansett seg for å stå fritt i forhold til et lovlig etablert prisnivå i sammenligningsområdet. Skjønnspremissene gir på dette punkt tilstrekkelig mulighet for å kontrollere rettsanvendelsen.

Den konkrete prismessige siden av sammenligningen er nærmere omtalt, og man kan si oppsummert, på side 94, etter at det på side 89 er slått fast at Kvaløya nyttes som sammenligningsdistrikt, og etter at det i det hele på sidene 87 til side 94 er gjort rede for forskjellige sider av vurderingsgrunnlag og -måte. I følge premissene på side 94 er det for det første sammenlignet med takster fastsatt ved to nærmere angitte ekspropriasjonsskjønn. Videre er tatt i betraktning foreliggende opplysninger om pristakster i området. Og det er sett på kjøpesummen i skjøter av nyere dato over hustomter. For skjønnsretten ble det fremlagt et rikholdig materiale både når det gjelder pristakster og overdragelsespriser på Kvaløya. Dette materiale er fremlagt også for lagmannsretten. Blant annet kan nevnes at det i det fremlagte materiale er gitt spesifiserte opplysninger i form av tabeller om tidligere overdragelser av arealer, blant annet tomter, av ekspropriatenes eiendommer, i den utstrekning slike overdragelser har funnet sted. Den tendens som kan utledes av materialet, og som det ikke har vært noen meningsforskjell om mellom partene, synes å gå ut på at prisnivået inntil andre halvdel av 1960-årene lå på et meget beskjedent nivå, men at prisleiet fikk et annet preg fra slutten av 1960-årene, da området kom mer i brennpunktet for utbygging. Skjønnsresultatet for så vidt angår tomtebeltet, kr. 9,- pr. m2, viser klart at det er prisnivået fra dette siste tidsrom som er lagt til grunn av skjønnsretten.

Lagmannsretten kan ikke finne at det hefter feil ved den sammenlignende prisvurdering i skjønnet. Det vil i noen grad bero på en vurdering hvor utførlig begrunnelse som bør gis. Lagmannsretten kan ikke finne at begrunnelsen er for snau eller at sammenligningsmaterialet er for spinkelt.

De ankende parter har omtalt enkelte andre konkrete tilfelle av overdragelser, eventuelt avtale om overdragelser, til kommunen og til byggeinteresserte, dels innenfor ekspropriasjonsfeltet, dels støtende direkte til dette. Således er nevnt kommunens erverv i kraft av forkjøpsrett av et større areal, 94.254 m2, av daværende gnr. 72, bnr. 14 (takstnr. 15, Oskar Jensen). Kommunen betalte i 1971 en pris som svarte til kr. 6,36 pr. m2 for dette. Arealet ligger ovenfor det belte som skjønnet har erstattet etter tomteverdi. Også overdragelser, henholdsvis ikke gjennomførte avtaler om overdragelser, til takstnr.

Side:311

26, Tromsø Tomteformidling A/S, hvor m2 -prisen - fastsatt ved pristakst - har ligget påtagelig høyere enn skjønnsresultatet medfører, er trukket fram. Det hevdes at disse overdragelser også underbygger påstanden om at skjønnets erstatningsfastsettelse må underkjennes som rettslig uriktig.

Lagmannsretten bemerker at iallfall de fleste av disse overdragelser, henholdsvis avtaler om overdragelser, sees omtalt på forskjellige steder i skjønnspremissene, men riktignok ikke under den generelle sammenlignende vurdering som har ført fram til skjønnets erstatningsavgjørelser. De synspunkter som skjønnsretten har gitt uttrykk for overfor de to foran omtalte salg til kommunen (s. 92) må imidlertid ut fra skjønnsrettens resonnement antas å ha gyldighet overfor disse andre tilfelle som ankepartene har påberopt.

Heller ikke kan skjønnet omstøtes på det grunnlag at det ikke er sammenlignet med prisnivået i andre deler av kommunen, for eksempel på fastlandet. Skjønnsretten har funnet at det foreligger tilstrekkelig sammenligningsmateriale på Kvaløya, og da ikke i de mer perifere deler av øya, men i områder med samme sentrale beliggenhet som ekspropriasjonsfeltet. Dette må være det i enhver henseende mest nærliggende sammenligningsområde. Og sammenligningsmaterialet innenfor dette området har vært tilstrekkelig fyldig. Formålet med lovens §5 medfører ikke at man i en slik situasjon, hvor nærliggende sammenligningsmateriale has for hånden, også skal trekke inn i vurderingen prisnivået i helt andre områder av kommunen. Rettspraksis tilsier heller ikke det. Heller ikke etter rettstilstanden før loven av 1973 ville det etter lagmannsrettens mening vært riktig eller naturlig i et tilfelle som dette å foreta sammenligning med andre områder av kommunen.

Skjønnets begrunnelse for valget av sammenligningsområde er, når premissene leses i sammenheng, tilstrekkelig til at rettsanvendelsen på dette punkt kan prøves. I anledning av de ankende parters prosedyre minner lagmannsretten om, jfr. bemerkningene foran, at utvelgelsen og den nærmere presisering av Kvaløya som sammenligningsdistrikt er behandlet av skjønnsretten ikke bare på side 87, men også på side 94.

Lagmannsretten kan ikke finne at skjønnsrettens omtale av og henvisninger til lovens §5 nr. 3 (om virkningen av godkjente planer for arealdisponeringen) hviler på et sviktende rettslig grunnlag eller i det hele gir uttrykk for uklarhet og skaper usikkerhet med hensyn til skjønnets anvendelse av §5. Det er særlig side 89 som her har interesse. Her drøftes - men særlig adresse til ekspropriasjonsaraler på nedsiden av riksveien i det nordlige område (nærmest Sandnessundbrua) - det faktum at det under ekspropriasjonssakens gang er stadfestet en reguleringsplan som medfører at området på nedsiden av riksveien i forhold til offentlige planer ikke uten videre kan ansees som byggeområde eller at det iallfall er inntrådt en usikkerhet for så vidt. Skjønnet har imidlertid - prinsipielt sett i favør av ekspropriatene - funnt at denne omstendighet ikke er noen selvstendig hindring for at lovens §5 kan anvendes også for disse områder. (En sak for seg er at skjønnet av andre grunner ikke har vurdert disse

Side:312

områder som tomtegrunn.) For fullstendighets skyld tilføyer lagmannsretten at det er for disse områder på nedsiden av riksveien at ekspropriasjonen senere er frafalt, jfr. omtalen innledningsvis i dommen av ankemotpartenes prosesskrift av 21. november 1977 med videre.

At omkostningene og problemene med å gjøre råtomtearealer byggeklare er tatt i betraktning ved vurderingen av tomteverdien, kan ikke skjønnes å representere feil rettsanvendelse.

Heller ikke hadde skjønnsretten plikt til å drøfte den mulige virkning for det lovlige prisnivå i ekspropriasjonsområdet av at det i tiden 1967-70 gjaldt utparsellerings- og byggeforbud der og av at kommunen angivelig senere har lagt for dagen en negativ innstilling overfor utbyggingsplaner. Det kan generelt ikke karakteriseres som usaklig og uberettiget utbyggingspolitikk at en kommune følger et bestemt program og et prioriteringsprinsipp i tid og sted, med sikte på å oppnå en etappevis og konsentrert utbygging i de forskjellige deler av kommunen. Om det skulle være så at kommunens utbyggingspolitikk har hatt negative virkninger for pris nivået, ville dette i og for seg vært en realitet som det ikke kan sees bort fra ved fastsetting av ekspropriasjonserstatningen. Men lagmannsretten forstår det ikke slik at dette har vært noen tvistespørsmål under skjønnsforhandlingene som skjønnsretten hadde foranledning til å drøfte og gjøre rede for i premissene Lagmannsretten går deretter over til å drøfte erstatningsfastsettelsen for arealene utenfor tomtebeltet. Det er på dette punkt - og spesielt da med hensyn til områder på oppsiden av riksveien - at de ankende parter retter de sterkeste angrep mot skjønnet.

Lagmannsretten bemerker at vurderingen av skjønnet for disse arealers vedkommende må ha som bakgrunn at det gjelder arealer som etter skjønnets vurdering og avgjørelse ikke representerte påregnelig tomtegrunn, og som derfor ikke kunne erstattes etter tomteverdi. For så vidt står man etter lagmannsrettens mening ikke overfor problemer som er spesifikke for rettstilstanden etter at vi fikk loven av 1973. Også etter den tidligere rettstilstand kunne situasjonen (selvsagt) være at ikke alle ekspropriasjonsarealer kunne vurderes som tomtegrunn, heller ikke etter råtomtverdi. Men det kan, jfr. bemerkningene foran, nok slås fast - og det har skjønnet som nevnt lagt til grunn - at loven av 1973 hjemler en restriktiv linje, for så vidt som det skal sees bort fra mulige virkninger av ekspropriasjonstiltaket.

Når man først legger til grunn og godtar som rettslig holdbar den differensiering av vurderingsgrunnlaget som skjønnsretten har foretatt, står det for lagmannsretten slik at erstatningsvurderingen for arealene utenfor tomtebeltet måtte by på betydelige og vanskelige problemer. Disse problemer er ikke først og fremst knyttet til anvendelsen av 1973-loven. Denne del av erstatningsvurderingen er det redegjort for i skjønnspremissene på side 95 til 97. Lagmannsretten forstår premissene slik at skjønnet ikke har låst erstatningsvurderingen fast til den aktuelle bruk av arealene. Det er i skjønnet pekt på at det i stor utstrekning dreier seg om arealer som ikke er i bruk og til dels ikke tidligere har vært benyttet til noe spesielt. Det konstateres

Side:313

at salgssummer i siste skjøte sier lite om dagens situasjon. Videre er bemerket at selv om det for noen isolerte områder kan iakttas at arealene har «svært liten verdi,» så inngår arealene likevel i en samlet eiendom som har salgsverdi som en enhet. Det er pekt på synspunktet samlet salgsverdi før og etter avståelsen, altså, det såkalte differanseprinsipp. Lagmannsretten bemerker i den anledning at de fleste eiendommer som avstår grunn utenfor tomtebeltet oppfor riksveien, etter ekspropriasjonen sitter igjen med til dels betydelige arealer. Lagmannsretten forstår skjønnspremissene slik at skjønnsretten for slike eiendommer har hatt differanseprinsippet for øye som et korrektiv - som et minimumsgrunnlag for erstatningen. Siden den etter skjønnet avsagte «Sandefjords-dom» ( Rt-1976-1507 flg.) i den forbindelse har vært trukket til dels sterkt frem under prosedyren, bemerker lagmannsretten at situasjonen i denne sak synes å ha vært nokså forskjellig fra vår sak. Det siktes da til at Sandefjord saken gjaldt et område i et utbygd villastrøk, der ulemper i forbindelse med avstand mellom eksisterende bebyggelse og ekspropriasjonstiltak (ny hovedtrafikkåre) kom inn i bildet, og da trolig slik at det var rom for konkrete og nyanserte vurderinger.

I skjønnspremissene er det videre bemerket at det er foretatt vurderinger av hvordan eiendommene er sammensatt av verdiskapende enkeltforhold. Samtlige disse bemerkninger, som lagmannsretten her bare har gjengitt utdrag av, munner så ut i en gjennomsnittserstatning for mesteparten av den aktuelle del av ekspropriasjonsfeltet på kr. 3,- pr. m2

Lagmannsretten kan ikke finne at det generelt knytter seg rettslige feil til vurderingsgrunnlaget. Erstatningsfastsettelsen er tydelig nok forankret i salgsverdien. Dette samsvarer i og for seg både med loven av 1973 og med rettstilstanden tidligere. For lagmannsretten fortoner saken seg slik at denne del av skjønnet i hovedsaken gjelder spørsmål og vurderinger som er av skjønnsmessig karakter og basert på vurderinger av faktisk, bevismessig art. At det opereres med en m2 -erstatning er i og for seg ikke noen feil.

Det er imidlertid sterkt fremholdt av de ankende parter som påfallende at erstatningsvurderingen har slått ut - med høyst få unntak - i en og samme m2 -pris for hele det meget vidstrakte ekspropriasjonsfelt. Dette indiserer ifølge de ankende parter at man står overfor en uriktig saksbehandling - en vilkårlighet ved skjønnet. Til dette vil lagmannsretten bemerke at skjønnets avgjørelse på dette punkt nok kan sies å være diskutabel på et reelt grunnlag. Men grunnlag for diskusjon og meningsforskjell ville det trolig blitt også om skjønnet hadde operert med forskjellige enhetspriser mellom eiendommene. Skjønnet har dog - riktignok i meget beskjeden utstrekning - differiensert med hensyn til erstatningsfastsettelsen utenfor tomtebeltet. For det første er som foran nevnt området på nedsiden av riksveien vurdert for seg. På oppsiden av veien faller fraskilte hyttetomter - bebygde og ubebygde - utenom «3-kronersområde.» Og overfor to takstnr., nemlig nr. 1 (Arthur Myhre Hansen) og 11 (Alfhild Didriksen) er det, med nærmere begrunnelse, foretatt en viss - og innbyrdes mellom de to takstnummer varierende

Side:314

- reduksjon av «3-kronertaksten.» På vegne av nr. 1 er det for øvrig anket blant annet på det grunnlag at gjennomsnittserstatningen er blitt redusert. Skjønnets bemerkninger på side 97 om hvorfor den for visse nærmere angitte arealer (i det skjønnet betegner som det østlige område, det vil si området nærmest Sandenessundbrua) også tilkjennes kr. 3,- pr. m2, er også uttrykk for en konkret vurdering av de aktuelle takstnummer. Skjønnets fastsetting av en enhetspris for stort sett hele det aktuelle område både når det gjelder tomtebeltet og området ovenfor dette synes etter sammenhengen å være basert på den betraktning at man står overfor et riktignok vidstrakt, men likevel homogent område vurderingsmessig sett.

Lagmannsretten er kommet til at det ikke kan fastslås at rettsanvendelsen eller saksbehandlingen er feil på dette punkt heller.

Når det gjelder ekspropriasjonsarealene på ned siden av riksveien er disse behandlet på side 97-98. Det gjelder arealer av takstnr. 1a, 2, 2a (ikke med i ankesaken), 6 og 11 (foruten de foran omtalte arealer av takstnr. 33, 34 og 38 hvor anken bortfaller). I skjønnspremissene er for hvert av takstnumrene under den generelle gjennomgåelse gjort rede for takseringsprinsipp og -måte. Og en del momenter som er tatt, henholdsvis ikke tatt, i betraktning, er omtalt. Lagmannsretten finner at premissene om dette er tilstrekkelige til å prøve rettsanvendelsen og at det ikke kan påvises feil ved denne.

På vegne av advokatene Macks og Askevolds parter er fremholdt - såvidt skjønnes som et selvstendig ankepunkt - at gjennomsnittserstatningene for de samlede ekspropiasjonsarealene av hver enkelt eiendom blir til dels sterkt varierende mellom de forskjellige takstnummer. Det er fremlagt en skisse, der et vesentlig antall av ekspropriasjonsarealene er inntegnet, og der utregnet gjennomsnittspris pr. m2 ifølge skjønnet for hvert av de inntegnede takstnummer er oppgitt. Lagmannsretten bemerker at denne variasjon i m2 -erstatninger har sin naturlige forklaring i skjønnets differiensering mellom tomtegrunn og annen grunn, sammenholdt med eiendommenes arrondering og beliggenhet i forhold til skjønnets tomtebelte. Det er redegjort for disse ting i skjønnets side 94 nederst - side 95. Noe selvstendig grunnlag for opphevelse av skjønnet ligger ikke i dette forhold.

Lagmannsretten vil konkludere den generelle drøftelse av anken over grunnerstatningene med at skjønnsresultatene etter rettens mening bygger på en rettsanvendelse som er forenlig med loven av 1973, slik denne er fortolket i Kløfta-dommen og i senere rettspraksis, og med gjeldende ekspropriasjonsrettslige prinsipper i det hele. Det er dermed ikke foranledning for lagmannsretten til å gå spesielt inn på grunnlovens §105 og ankepartenes anførsler i den forbindelse. - - -

Avgjørelsen er enstemmig.

Slutning:

I a. Ankesaken heves i forhold til takstnr. 34, A/S Tromsø Assuransekontor.

b. Ankesaken heves i forhold til takstnr. 33, Ole Løkås, og

Side:315

takstnr. 38, Harald Gjerdrum, for så vidt angår de deler av disse takstnummer som gjelder grunn på nedsiden av riksveien.

II Skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt angår følgende takstnummer: Takstnr. 29, Anders Aagaard, så langt skjønnet er påanket, takstnr. 38, Harald Gjerdrum, så langt det ikke er omfattet av pkt. I b i slutningen og takstnr. 51, Gunnar N. Reitan.

III. For øvrig stadfestes skjønnet så langt det er påanket.

IV. I saksomkostninger i ankesaken betaler Tromsø kommune disse beløp:

1. Til takstnr. 29, Anders Aagaard, kr. 5,300,- - kronerfemtusentrehundre, til takstnr. 33, Ole Løkås, kr. 1.000,- - kronerettusen, til takstnr. 34, Tromsø Assuransekontor A/S, kr. 1.850,- - kronerattenhundreogfemti, til takstnr. 38, Harald Gjerdrum, tilsammen kr. 2.600,- - kronertotusensekshundre, og til takstnr. 51, Gunnar N. Reitan, kr. 1.500,-, - kronerfemtenhundre.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av avgjørelsen.

2. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.