RG-1978-547

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1978-02-27
Publisert:	RG-1978-547
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 27. februar 1978 i sak nr. 116/1977 bo nr. 14/1972:
Parter:	Aspheim Bil A/S, Konkursbo av Skien (advokat Dag Kise) mot Konela Norge A/S (høyesterettsadvokat John Arff-Pettersen).
Forfatter:	Lagdommerne Trygve Lange-Nielsen, Finn Midtskaug, sorenskriver K. Løken
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §44, Panteloven (1895) §1, Tvistemålsloven (1915) §180, Avbetalingsloven (1916)

Konela Norge Bil A/S, nedenfor kalt Konela, og Aspheim Bil A/S, Skien, nedenfor kalt Aspheim, inngikk 27.1.1970 kontrakt og tilleggskontrakt om forhandling av Moskvitch biler og deler. Kontrakten ble senere utvidet til å gjelde salg av bilmerkene Lada og Volga.

Skattefogden i Telemark begjærte 28.9.1972 konkurs åpnet i Aspheim Bil A/S på grunn av utestående merverdiavgift og omsetningsavgift. Konkurs ble åpnet 10.10.1972.

Konela lot ca. 1.9.1972 avhente på Aspheims lager fem Moskvitch og en Lada personbil for en samlet fakturert verdi av kr. 103.065,-. Konela Bil utferdiget kreditnota på de fem Moskvitch biler 28.9.1972. Tilsvarende kreditnota for Ladaen er ikke fremlagt.

Konela sendte den 28.9.1972 også kreditnota på kr. 8.000,- for en Moskvitch personbil, som var brukt som demonstrasjonsbil og rallybil. Bilen var fakturert til Aspheim 11.4.1970 for en pris på kr. 15.075,-. Bilen ble tilbakelevert Konela i januar 1972 og registrert på Konela 10.3.1972.

Konela hentet den 1.9.1972 hjemme hos Aspheim også en Volga demonstrasjonsbil. Denne var fakturert fra Konela til Aspheim 27.7.1971 for kr. 25.880,-. Konela sendte kreditnota på denne bil på kr. 20.000,- 7.11.1972.

Konkursboet mente at de foran nevnte seks nye biler og to demonstrasjonsbiler var konkursboets eiendom. Da bilene senere er solgt krevde boet fakturaverdiene med tilsammen kr. 103.065,- for nye biler og kr. 40.995,- for demonstrasjonsbiler.

Aspheim hadde hatt et reservedelslager. I forbindelse med at firmaet Auto-Rep A/S (senere kalt Auto/Rep) Skien skulle overta service og reparasjoner på Konelas biler i Skien ble reservedelslageret overført til Auto-Rep i mai/juni i 1972. Fakturabeløpet på delene var i henhold til to fakturaer av 6.6.1972 fra Aspheim til Auto-Rep tilsammen kr. 34.825,-. Denne faktura ble den 5.9.1972 oversendt fra

Side:548

Aspheim til Konela i henhold til tidligere avtale. I Konelas regnskap ble Aspheims delekonto den 31.10.1972 godskrevet dette beløp. Samme dag ble Aspheims tilgodehavende på delekonto overført til hans bilkonto, som deretter utviste en gjeld fra Aspheim til Konela på kr. 64.609,21. Dette beløp ble av Konela meldt i Aspheims konkursbo ved brev av 8.11.1972.

Konkursboet krevet utbetalt fakturabeløpet for reservedelene, men Konela samtykket ikke i dette.

Ved stevning av 3.1.1975 til Oslo byrett reiste Aspheims konkursbo krav overfor Konela med kr. 179.845,- samt renter. Oslo byrett avsa 2.12.1976 dom med slik domsslutning:

«1. Konela Norge Bil A/S frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet fremgår for øvrig av byrettens domsgrunner.

Aspheim Bil A/S' konkursbo har påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett og har nedlagt slik påstand:

«1. Konela Norge Bil A/S dømmes til å betale Aspheim Bil A/S' konkursbo av Skien kr. 178.845,- med 7 1/2 % rente fra den 10/10 1972 til betaling skjer.

2. Konela Norge Bil A/S dømmes til å betale saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Den ankende part gjør gjeldende at byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at avtalene av 27.1.1970 om levering av nye biler skal ansees som kommisjonsavtaler. Det riktige er at avtalene må vurderes som salg i fast regning. Byretten antas videre å ha tatt feil når den ikke har funnet at arrangementet med reservedelene skal omstøtes etter den subjektive omstøtelsesregel. I lang tid forut for konkursåpningen måtte Konela være klar over at Aspheim var insolvent. Byretten har videre tatt feil når den har lagt til grunn at demonstrasjonsbilene er driftsmidler og godtatt at det foreligger et eiendomsforbehold i disse biler som står seg overfor konkursboet.

Den ankende part har gjort gjeldende de samme anførsler som er referert i byrettens dom. Det hevdes at Aspheim faktisk ble drevet gjennom Konela. Det var stadige besøk og inspeksjoner og Konela kjente til den usedvanlige mengde av utpantningsforretninger som var avholdt overfor Aspheim. Konela kjente også til at Aspheim ikke kunne betale sin husleie. Da Aspheim våren 1972 måtte leie nye lagerlokaler av Gurholt, forlangte denne at Konela skulle stå ansvarlig for husleien fordi utleieren ikke hadde tillit til Aspheim. Aspheim sto også til rest med betydelige beløp overfor Konela. Da Konelas folk hentet de seks nye biler og Volga-demonstrasjonsvogn 1.9.1972 og fikk i stand arrangementet med reservedelsoverføringen, måtte Konela skjønne at konkurs var nær forestående og at selskapet handlet til skade for kreditorene.

Byretten synes å ha lagt for stor vekt på betydningen av at tollkortet skulle holdes tilbake i den lokale bank inntil Aspheim hadde betalt. Tollkortet er bare en vanlig kvittering for at toll og avgifter er betalt. Det er ikke noe legitimasjonsdokument. Eieren vil alltid ha krav på nytt tollkort, og tollkortet betyr derfor ingen begrensning i konkursboets rådighet. Det er ellers tvilsomt om Konela

Side:549

kan sies å ha tilbakekallelsesrett. Det bestrides også at forhandleren har returrett. Den er under enhver omstendighet ikke ubetinget. Det fremgår av møtereferat av 9. juni 1971 at forutsetningen for retur var at bilene måtte være i bra forfatning og at de måtte godkjennes av Konelas folk før retur skjedde. Når man dertil tar i betraktning at bilene ble fakturert samtidig som de ble overført til Aspheims lager, så kan det ikke aksepteres at det her foreligger et kommisjonslignende forhold. Når det gjelder den nye anførsel fra Konelas side om at det er tatt gyldig eiendomsforbehold, så bestrider konkursboet at så er skjedd. I tollkortordningen ligger det ikke noe slikt forbehold. Noe eiendomsforbehold kan heller ikke godtas uten at dette er kommet til uttrykk i avtalen mellom partene. Det er det ikke her. Det er også henvist til Scooter-dommen, Rt-1963-109. For øvrig er det ikke riktig at kontraktsforholdet opphørte ved Aspheims brev av 27.7.1972. Konela hadde derfor ikke rett til å hente bilene. Når det gjelder Moskwitch-demonstrasjonsbilen, fremsatte Aspheim, etter at bilen var tilbakelevert, den 18.1.1972 et pristilbud som Konela ikke aksepterte. Registreringen 10.3.1972 kan ha skjedd uten salgsmelding fra Aspheim. Når kreditnotaen først ble utferdiget 28.9.s.å., samme dag som konkursbegjæringen, så kan overføringen ikke stå seg. For begge demonstrasjonsbiler gjelder at avbetalingskontraktene var proformaverk. Det var i realiteten ikke tale om noe avbetalingssalg, men et rent kredittsalg, slik at avtalen bare er et forsøk på omgåelse av pantelovens § i. Noe gyldig eiendomsforbehold er derfor ikke tatt. Det bestrides at det her var tale om ytelse av en driftskreditt fra Konelas side. Når det gjelder Volgaen, var forholdet at fru Aspheim motvillig utleverte nøklene til salgssjef Thronsen i Konela. Aspheim var ikke til stede og ikke informert, og det forelå ingen avtale om at bilen skulle tilbakeleveres. Konela har således på urettmessig måte tatt bilen i sin besittelse.

Når det gjelder reservedelene, er det tvilsomt om det var skjedd noen overføring til Auto-Rep. Auto-Rep hadde sitt verksted i samme gård som Aspheim, og Aspheim beholdt disse lokalene lenge etter at han hadde flyttet sine biler til lokalet på Bakken, som var leiet av Gurholt. Ellers er det avtalen av 15. juni 1972, hvoretter det var Auto-Rep som skulle gjøre opp for reservedelene, som må være avgjørende. Det er ikke godtgjort at det er inngått noen ny avtale. Bokføringen av reservedelene på Aspheims konti i Konelas regnskaper skjedde først etter konkursens åpning i Konelas interesse og til tap for konkursboet.

Konela Norge Bil A/S har tatt til gjenmæle og har nedlagt påstand om at Oslo byretts dom stadfestes og at den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten har henholdt seg til byrettens dom og som prinsipal anførsel gjort gjeldende at avtalen mellom Konela og Aspheim har så mange felles trekk med et kommisjonsforhold at reglene for kommisjon må få anvendelse, når det gjelder de nye biler. Subsidiært gjøres det gjeldende, som ny anførsel for lagmannsretten, at det er tatt gyldig eiendomsforbehold i disse biler. Videre anføres det at konkursboet ikke har lidt noe tap, fordi bilene ikke kunne registreres

Side:550

uten utlevering av tollkortene. Endelig hevdes det at avtaleforholdet mellom partene opphørte ved Aspheims brev av 27.7.1972 og at bilene derfor måtte tilbakeleveres.

Konela tilbakeviser anførslene om at selskapet av hensyn til Aspheims kreditorer generelt skulle foretatt nærmere undersøkelser for å bringe på det rene hvorvidt Aspheim var solvent. Skattefogden, som hadde begjært alle utpantningsforretningene, var nærmere til å ta affære, hvis Aspheims stilling var bekymringsfull, enn Konela. - Når det gjelder spørsmålet om kommisjon, har ankemotparten i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som er referert i byrettens dom. Når det spesielt gjelder tollkortet, så bestrides det at konkursboet eller den bilsakkyndige ville kunne få noen kopi av dette slik at bilen kunne registreres. Tollkortene har i praksis fått karakter av legitimasjonsdokumenter. Ordningen med utlevering av tollkortet fra den lokale bank mot betaling fra forhandleren benyttes av alle de store bilfirmaene. Hele bransjen har innrettet seg på denne ordningen, og den medfører ikke noe vesentlig problem for personalkreditten. Banker og låneinstitusjoner er vel kjent med ordningen. Det samme gjelder skattefogden. Det er også alminnelig akseptert i bransjen at forhandlerens stilling tilsvarer en kommisjonærs. Også Aspheim og Konela oppfattet Aspheims stilling slik.

Når det gjelder det eiendomsforbehold som Konela mener å ha tatt for hver enkelt bil, pekes det på at hver bil er individualisert ved egen faktura og på hver faktura er det anført at bilen betales ved Den norske Creditbank og at tollkort og faktura utleveres kun mot at inkassooppdraget innfris i sin helhet. Selv om ikke uttrykket eiendomsforbehold er brukt, så fremgår det klart at Konela har i behold disposisjonsretten over bilen, inntil denne betales.

Moskvitch-demonstrasjonsbilen ble tilbakeregistrert Konela 10.3.1972. Det må da ha foreligget en salgsmelding fra Aspheim. Om man ikke på det tidspunkt hadde endelig avtale om prisen, så spiller ikke det noen rolle. Når det gjelder Volga-demonstrasjonsbilen, må det legges til grunn at Aspheim har samtykket i tilbakelevering av denne. Dette følger av at den var solgt med eiendomsforbehold og avtaleforholdet var opphørt ved oppsigelsen av 27.7.1972. Aspheims avvikling ble også bekreftet ved hans annonse av 24.8.1972 om opphørssalg. 6-måneders fristen i avbetalingskontraktene, som ble benyttet ved salg av demonstrasjonsbiler til Aspheim, ble ikke påberopt av Konela. Det ble ikke krevet betaling før bilene ble videresolgt av Aspheim. Det ble heller ikke krevet renter med 6 % slik kontrakten forutsatte. Det ble gjort slik fordi forhandlerne trengte driftskreditt og ordningen må også kunne ses som en driftskredittordning. I så fall må eiendomsforbeholdet godtas.

Reservedelslageret var overført til Auto-Rep i slutten av mai 1972. At Konela overtok Auto-Reps forpliktelse overfor Aspheim var en praktisk ordning som ble akseptert av partene i forbindelse med overføringen av delene. Det er ikke tale om usedvanlige betalingsmidler. Overføringen skjedde også forut for 3-måneders fristen i konkurslovens §44. Det kan ikke reises kritikk mot Konela i forbindelse med overføringen av reservedelene til Auto-Rep og

Side:551

betalingsordningen i denne forbindelse. Kreditorenes dekningsadgang ble ikke betydelig forringet som følge av ordningen og det dreiet seg dessuten her om kongruente oppfyllelseshandlinger gjennom en kurant oppgjørsmåte.

Under ankeforhandlingen har ankemotparten møtt v/salgssjef Rolf D. Thronsen som har avgitt partsforklaring. Det er avhørt 3 vitner, hvorav 2 er nye for lagmannsretten. Det dokumenterte fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten når det gjelder spørsmålet om retten til de 6 nye biler som Konela hentet ca. 1. september 1972.

Den ordning som ble praktisert mellom partene, og som er vanlig i bilbransjen ved overføring av en bil fra importøren til forhandlers lager, karakteriseres særlig ved at forhandleren ikke fikk utlevert bilens tollkort i den lokale bank før han betalte bilen. Uten tollkortet kan forhandleren ikke få bilen registrert hos den bilsakkyndige.

Konela praktiserte i årene 1970-72 den ordning at en bil ble fakturert samtidig med overføring til forhandlerens lager, og slik at forhandleren fikk oversendt en fakturakopi til underretning, mens originalfakturaen sammen med tollkortet ble sendt til den lokale bank og utlevert ved forhandlerens betaling. Ordningen ga mulighet for misbruk når det gjaldt merverdiavgiften, noe Aspheim benyttet seg av. Han bokførte fakturakopiene som om de skulle vært originaler og fikk på det grunnlag utbetalt fra skattefogden merverdiavgift, som han ikke hadde rett til på dette tidspunkt. Retten kan ikke se at denne mulighet for misbruk var tilsiktet fra Konelas side og legger ikke noen vekt på forholdet.

Retten legger til grunn at tollkortet innen bransjen faktisk har vært brukt som et legitimasjonsdokument. Slik saken er opplyst kan retten ikke legge til grunn at Aspheims konkursbo kunne fått den bilsakkyndige til å registrere bilen bare ved å godtgjøre at toll og avgifter faktisk var betalt, og heller ikke at konkursboet kunne fått Tolldirektoratet til å utlevere en kopi av tollkortet uten importørens samtykke.

Konela hadde etter dette effektivt sikret seg økonomisk i forholdet til Aspheim når det gjaldt de biler som var overført til ham. I tilleggskontrakten av 27.1.1970 var det bestemt at forhandleren for å lette sitt lagerhold kunne utta biler i kommisjon mot dokumenter i bank med inntil 3 måneders kreditt. Retten ser det slik at Konela etter utløpet av denne frist med et rimelig varsel måtte ha adgang til å kreve bilene tilbakelevert fra Aspheim, hvis de ikke ble utløst. Retten kan ikke se at rettspraksis eller pantelovens §1 er til hinder for at konkursboet kommer i samme stilling som Aspheim. At boet gjør dette vil også være den beste løsning ut fra reelle hensyn. Retten finner derfor at Konela hadde rett til å forlange de nye biler utlevert fra Aspheims lager og i tilfelle fra hans konkursbo.

Aspheim har som vitne ved bevisopptak for byretten forklart at hans firma fikk bilene i kommisjon, at de var Konelas eiendom og at kommisjonsordningen var den alminnelige i bransjen. Den 15.5.1973 har han for skifteretten forklart seg uklart og annerledes om dette

Side:552

spørsmål, men retten kan ikke se at forklaringen i skifteretten er uforenlig med det han har forklart under rettssaken. Retten legger til grunn at det har vært partenes mening at Konela skulle beholde eiendomsretten til bilene så lenge Aspheim ikke hadde innløst tollkort og faktura i banken.

Når det gjelder de reelle grunner for å akseptere en ordning som sikrer importørens økonomiske interesser, hitsettes fra en dom av 11.1.1978 av Eidsivating lagmannsrett i sak 448/76, som godtok gyldig eiendomsforbehold overfor konkursboet i et lignende tilfelle:

«Det må sies å være et spesielt behov til stede i bilbransjen for å kunne ta gyldig eiendomsforbehold i biler som leveres til forhandlerne, og få rettsvern for slike eiendomsforbehold overfor tredjemann og i konkurstilfelle. Det henger sammen med at det dreier seg om meget kostbare kapitalgjenstander, som medfører en betydelig kreditt fra relativt få leverandører. I praksis har nok dette behovet i enkeltstående tilfelle vært tilgodesett ved ordninger som går inn under kommisjonsreglene. Men dette er uhensiktsmessig som en generell ordning fordi leverandørene ikke kan engasjere seg direkte overfor bilforhandlernes kunder. Forhandlerne må i mange tilfelle vurdere om de vil ta imot brukte biler som såkalt innbyttebil og til hvilken pris, samt vurdere visse former for rabatter m.m. Slike rutiner vil lett komme i strid med reglene for kommisjonshandel. Bilforhandlerne vil stort sett være avhengig av en omsetningsordning som gjør det mulig for dem å få utlevert biler for salg uten å ha betalt på forhånd. Etter lagmannsrettens vurdering er det derfor i bilbransjen et særlig behov for å kunne godta en kortsiktig kreditt, sikret ved eiendomsforbehold. Dette er såvidt sees også kommet til uttrykk i Rådsegn 8 fra Sivillovbokutvalet av 1970 om pant, side 117. Det behov som foreligger, må derfor i første rekke vurderes mot de farer slike eiendomsforbehold medfører for den alminnelige personalkreditt som følge av den mangel på publisitet som knytter seg til den.

Det dreier seg her om videresalg av individuelt bestemte ting gjennom relativt få forhandlere. Ved siden av leverandørene vil det, bortsett fra offentlige myndigheter, være få kreditorer. Hensynet til den alminnelige personalkreditt synes i det foreliggende tilfelle ikke å være særlig fremtredende.»

Forholdet er altså at både importører og forhandlere i bilbransjen er tjent med en ordning som sikrer importøren samtidig som forhandleren kan ha bilene på sitt lager. Ordningen med å tilbakeholde tollkortet inntil betaling er skjedd er helt alminnelig og vel kjent av kredittinstitusjoner og de myndigheter som ordningen kan berøre. Samtidig kan det ikke ses at ordningen medfører særlige betenkeligheter av hensyn til publikum.

Retten finner at denne ordning med «varer mot dokumenter» gir selgeren en sterkere stilling i kjøperens konkursbo enn i vanlige eiendoms-forbeholdstilfelle. Man kan si det slik at man i det foreliggende tilfelle har etablert et faktisk eiendomsforbehold, som også klart er kommet til uttrykk i fakturaen, i motsetning til det eiendomsforbehold som man tradisjonelt opererer med i teori og rettspraksis. Retten tilføyer at saksforholdet i dom i Rt-1963-109 på

Side:553

flere vesentlige punkter ligger annerledes an enn i den foreliggende sak. Det blir derfor ingen motstrid mellom de to avgjørelser.

Når det gjelder demonstrasjonsbilene er lagmannsretten enig i byrettens resultat, for Moskvitchens vedkommende, men ikke når det gjelder Volgaen.

Moskvitchen ble på Aspheims initiativ tilbakelevert til Konela i januar 1972 og registrert på Konela 10.3.1972. I mangel av annen opplysning må retten legge til grunn at det forelå salgsmelding fra Aspheim. Noe grunnlag for kritikk overfor Konela i denne forbindelse er det ikke. At kreditnota først ble sendt 28.9.1972 er av underordnet betydning. Konkursboet har intet å kreve, når det gjelder denne bil.

Volgaen som var solgt ved kontrakt av 27.7.1971, skulle i henhold til kontrakten vært betalt senest 27.1.1972. Det er benyttet vanlig skjema for avbetalingskjøp til tross for at det ikke var tale om avbetaling og at det mellom partene antas å ha vært forutsetningen at bilen ikke skulle kreves betalt før den var solgt videre av Aspheim.

Retten er enig med byretten i at en demonstrasjonsbil ikke kan anses som en bil beregnet til videresalg. Imidlertid er realiteten i den inngåtte avtale at det var et kredittsalg på ubestemt tid og intet avbetalingskjøp. Eiendomsforbeholdet kan da ikke stå seg, idet avtalen må ses som en omgåelse av pantelovens §1. Ankemotpartenes anførsel om at det i realiteten var en driftskreditt Konela hadde gitt Aspheim, ved ikke å kreve betaling for demonstrasjonsbiler før disse ble videresolgt, kan ikke føre frem. Skulle ordningen vært godtatt som en driftskreditt måtte Konela gått frem på en annen måte.

Konelas prinsipale anførsel er at hentingen av Volgaen var en frivillig tilbakelevering i forbindelse med at kontraktsforholdet mellom partene var avsluttet ved Aspheims oppsigelse av 27.7.1972. Retten kan ikke finne det godtgjort at det uten videre fulgte av Aspheims oppsigelse og den omstendighet at han avviklet sin virksomhet, at Volgaen skulle tilbakeleveres, selv om dette i og for seg ville vært en rimelig ordning. Retten kan heller ikke finne bevist at Aspheim var til stede da hans hustru overleverte bilnøklene. På den annen side reagerte han ikke senere på at bilen ble hentet, men det er meget som tyder på at han ikke fungerte adekvat på denne tid. Retten finner det ikke tilstrekkelig godtgjort at Aspheim har samtykket i eller godtatt at Volgaen skulle leveres tilbake til Konela. Avhentingen var da urettmessig og konkursboet har krav på å få erstattet bilens verdi. Denne antas ikke å ha vært høyere enn kr. 20.000,- som bilen ble oppført med i kreditnotaen, og retten legger dette beløp til grunn.

Det blir etter dette unødvendig å ta standpunkt til om tilbakeleveringen av Volgaen kunne vært omstøtt etter den subjektive omstøtningsregel, hvis retten hadde kommet til at det forelå en avtale om tilbakelevering mellom Konela og Aspheim.

Etter avtalen mellom Konela og Aspheim skulle Aspheim holde et delelager som var hans egen eiendom. Det fremgår av korrespondanse fra 1971 at han stadig skyldte Konela penger for mottatte deler, han motregnet med reklamasjonsrapporter. Selv om man la

Side:554

Aspheims syn til grunn for oppgjør av reklamasjonssakene, sto han stadig til rest med betaling av deler. Det var også andre problemer i forbindelse med reklamasjonsrapportene. Konela var ikke fornøyd, og den 1.12.1971 ble det satt opp en protokoll fra et møte hos Aspheim i Skien, hvor disponent Aspheim og tre representanter for Konela var til stede. Det ble besluttet at firmaet Auto-Rep skulle overta alt arbeide i forbindelse med reklamasjoner og reklamasjonsdeler for biler solgt av Aspheim. Auto-Rep hadde verksted i samme gård som Aspheim og hadde tidligere utført service og reparasjonsarbeider på biler som var solgt av Aspheim.

Den 15.6.1972 ble det holdt møte i Skien hvor disponent Aspheim og de samme tre representanter for Konela var til stede. Som på det foran nevnte møtet var Auto-Rep ikke representert. Det ble besluttet at Auto-Rep skulle kjøpe de deler Aspheim hadde på lager. Det ble videre enighet om formen for betaling. Auto-Rep skulle ha 40 % rabatt i forhold til Konelas prisliste, mens Aspheim skulle godskrives 5 % for frakt og lagerhold.

Retten legger til grunn at Aspheims delelager var talt opp og listeført ved månedsskiftet mai/juni 1972. Aspheims kontordame, vitnet Turid Karlsen, førte listene for hånd og disse skulle så senere renskrives av henne.

De opptalte deler er fakturert fra Aspheim til Auto-Rep ved to fakturaer datert 6.6.1972 med samlet beløp kr. 34.825,-. Når fakturaene er skrevet ut og om de overhodet er sendt Auto-Rep har man ikke opplysninger om. I brev av 5.9.1972 fra Aspheim v/Turid Karlsen vedlegges faktura på returnerte deler «i følge tidligere avtale». Da det ikke står noe om fakturakopi, finner retten det mest nærliggende at det er originalfakturaen som er sendt Konela. At det ikke er sendt noen faktura i mellomtiden støttes også av salgssjef Thronsens forklaring.

Det er omtvistet når delene ble overført til Auto-Reps lager. Konkursboet hevder at ordlyden i protokollen av 15. juni 1972 viser at overføringen på dette tidspunkt ennå ikke kan ha skjedd. Salgssjef Thronsen hevder på sin side at overføringen var skjedd senest ved månedsskiftet mai/juni. Retten finner det godtgjort at delene var overført i alle fall medio juni 1972 og finner det uten betydning for saken om delene skulle vært overført noe tidligere.

Salgssjef Thronsen har forklart at det var enighet mellom Konela, Aspheim og Auto-Rep om at Auto-Rep skulle gjøre opp med Konela for delene, altså slik at disse ble godskrevet Aspheims delekonto hos Konela. Disponent Arvid Johansen i Auto-Rep har forklart at avtalen var at Auto-Rep skulle betale til Konela. Aspheim har forklart at delelageret ble tilbakeført til Konela fordi Aspheim skulle flytte fra Andelsslakteriets gård og derfor ikke hadde plass til delene lenger.

Det er ikke godtgjort at det på noe senere tidspunkt har vært truffet noen avtale mellom Aspheim og Auto-Rep om at Aspheims tilgodehavende i henhold til møteprotokollen av 15.6.1972 skulle overføres til Konela. Retten legger til grunn at det trekantede oppgjør ble avtalt i forbindelse med overføringen av delene. Retten er enig med byretten i at de opplysninger saksøkte hadde om Aspheims

Side:555

økonomi på dette tidspunkt ikke ga tilstrekkelig grunnlag for å tro at Aspheim var insolvent. Det er heller ingen grunn til å tro at Konelas folk hadde en mulig konkurs i tankene da ordningen om overføring av deler til Auto-Rep ble gjennomført. I så fall må man regne med at fakturering var fremskyndet og at bokføring ikke hadde vært utsatt til 31.10.s.å. Avtalen om overføring av reservedelene til Auto-Rep var for øvrig en praktisk og naturlig ordning i forbindelse med at Aspheim skulle flytte og at Auto-Rep tidligere hadde overtatt reklamasjonsarbeidet. Transaksjonen kunne like gjerne vært gjennomført som en tilbakeføring av delene til Konela, med tilsvarende avregning på Aspheims delekonto, samtidig som delene faktisk ble overført til Auto-Rep og dette formelt ble ordnet ved fakturering fra Konela til Auto-Rep. Det kan derfor ikke ses at det ville vært noe illojalt ved den ordning som ble gjennomført, selv om Konelas folk hadde hatt en fremtidig konkurs for Aspheim i tankene. Retten vil tilføye at et omstøtelseskrav fra konkursboets side forutsetter en rettslig disposisjon fra Aspheims side. Det er ikke godtgjort at det har funnet sted noen annen rettslig disposisjon fra Aspheims side enn det samtykke til trekantoppgjør i forbindelse med deleoverføringen som han må forutsettes å ha gitt. Anken kan etter dette ikke føre frem når det gjelder spørsmålet om oppgjør for reservedeler.

Det vil etter dette bli gitt dom for betaling av kr. 20.000,- med 6 % rente fra forliksklagens forkynnelse.

Anken har ført frem på et punkt. Når det gjelder hovedspørsmålet om eiendomsretten til de nye biler, har lagmannsretten funnet det så vidt rimelig at konkursboet ønsket dette spørsmål avklaret ved en høyere instans at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, jfr. unntaksregelen i tvml. §180, første ledd i f. For øvrig må saken anses delvis vunnet og delvis tapt og saksomkostninger ilegges ikke. Byrettens omkostningsavgjørelse opprettholdes.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Konela Norge Bil A/S dømmes til å betale Aspheim Bil A/S konkursbo 20.000,- - tyvetusen - kroner med 6 - seks - prosent p.a. fra forkynnelse av forliksklagen til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (byrettsdommer Terje Torp):

Den 27. januar 1970 inngikk Konela Norge Bil A/S og Aspheim Bil A/S kontrakt om forhandling av Moskvitch biler og deler. Samme dag inngikk partene et tillegg til kontrakten. Senere ble salget utvidet til også å gjelde Lada og Volga.

Den 10. oktober 1972 ble det åpnet konkurs i Aspheim Bil A/S. Forut for konkursen var biler levert tilbake til Konela, og delelageret var overført til et annet firma. Bostyret ville ikke godkjenne disse transaksjoner og krevet tingene tilbakelevert eller erstatning for tingenes verdi. Konela Norge Bil gikk ikke med på dette, og da det ikke lyktes partene å bli enige, reiste

Side:556

Aspheim Bil A/S' konkursbo nærværende sak mot Konela Norge Bil A/S ved stevning av 3. januar 1975. Det var da forgjeves foretatt megling i forliksrådet.

Hovedforhandling i saken ble holdt 24. og 25. november 1976. Foruten en partsrepresentant for saksøkte ble det avhørt to vitner og foretatt en del dokumentasjon.

Saksøkeren hevdet opprinnelig at de transaksjoner tvisten gjelder, kunne omstøtes på objektivt grunnlag i medhold av konkurslovens §44. Retten har imidlertid forstått det slik at dette standpunkt ikke er fastholdt etter at saksøkte har hevdet at adgangen til å benytte denne bestemmelse er foreldet.

Saksøkerens standpunkt er at saksøkte var fullt klar over at Aspheims økonomiske stilling var så kritisk at det gikk mot konkurs, og at de transaksjoner saksøkte foretok, hadde til hensikt å sikre ham selv på de andre kreditorenes bekostning.

Allerede høsten 1971 fikk saksøkte kjennskap til at Aspheim ikke klarte å betale husleie, og på den tid oppdaget man også at han manipulerte med service- og garantikuponger for de biler han solgte, slik at han hos saksøkte fikk utbetalt penger han ikke hadde krav på. Videre hadde saksøkte Creditreforms publikasjoner, hvorav det også fremgikk hvordan det sto til med Aspheims økonomi. I det hele var saksøkte så godt orientert om situasjonen at man måtte være klar over at Aspheim var insolvent og insuffisient. Og hvis saksøkte ikke forstod det, var det i tilfelle grovt uaktsomt av ham, og det må være tilstrekkelig til at transaksjonene kan omstøtes på subjektivt grunnlag.

De transaksjoner saksøkeren krever omstøtt, gjelder følgende tre grupper varer til disse verdier:

1. Reservedeler kr. 34.825,-

2. Demonstrasjonsbiler » 40.955,-

3. Nye biler » 103.065,-

Tilsammen: kr. 179.845,-

Da saksøkeren regner med at gjenstandene ikke lenger er i saksøktes besittelse, krever han deres verdi tilbakebetalt til boet med ovennevnte beløp.

Saksøkeren hevder at varene ble kjøpt av Aspheim i fast regning, at de ikke ble levert i kommisjon, slik saksøkte påstår. Etter saksøkerens mening er det helt uvanlig i bilbransjen at biler, reservedeler og demonstrasjonsbiler blir levert forhandlere i kommisjon.

Når det for det første gjelder reservedelene, så har disse etter saksøkerens mening blitt kjøpt i fast regning så lenge forretningsforbindelsen mellom partene bestod. Kort tid før konkursen ble hele delelageret etter pålegg fra saksøkte overført fra Aspheim til firmaet Auto-Rep A/S. Kreditnota for delene ble utferdiget umiddelbart før konkursåpningen.

Det nøyaktige tidspunktet for overføringen av delene kan kanskje være vanskelig å fastslå, men i et referat fra et møte som ble holdt den 15. juni 1975 er det sagt at Auto-Rep «skal kjøpe» reservedelene, så på det tidspunktet kan overføringen i hvert fall ikke ha skjedd. Betaling for delene sendte Auto-Rep til saksøkte i stedet for til saksøkeren.

Demonstrasjonsbilene ble solgt til saksøkeren ved avbetalingskontrakter med eiendomsforbehold. Demonstrasjonsbiler er varer bestemt for videre

Side:557

salg, og eiendomsforbeholdet kan derfor ikke stå seg i kjøperens konkurs. Hvis eiendomsforbeholdet skulle kunne gjøres gjeldende, måtte betingelsene være at saksøkte ville hatt rett til å ta bilene tilbake på dette tidspunkt uansett om Aspheim hadde vært insolvent eller ikke, eller med andre ord at insolvensen ikke var bakgrunnen for at bilene ble tatt tilbake.

Videre hevdes det at avbetalingslovens regler ikke ble fulgt og at transaksjonen under enhver omstendighet må kunne omstøtes i medhold av den subjektive omstøtelsesregel.

Når det gjelder nye biler, ble partenes forretningsforbindelse regulert av to kontrakter, begge datert 27. januar 1970. Det er en trykt hovedkontrakt og en maskinskrevet tilleggskontrakt.

Hovedkontrakten er en vanlig forhandlerkontrakt. Den uttaler det normale at bilforhandleren kjøper biler av leverandøren i fast regning. Den inneholder overhodet intet om kommisjon.

Tilleggskontrakten har ordet «kommisjon» ett sted, nemlig i avsnittet om kredittbetingelser. Dette er i seg selv meningsløst. Kreditt er bare aktuelt ved salg i fast regning, ikke ved kommisjon.

Hvis man skal se hen til hva partene har ment, så er det tydelig at Aspheim ikke har skjønt noe av det hele. Dette fremgår av den forklaring han avga for skifteretten den 15. mai 1973. Det er derfor påfallende at han hadde alt så meget klarere for seg da han forklarte seg som vitne ved bevisopptaket i Skien og Porsgrunn byrett den 16. juni 1976.

Den måten partene har innrettet seg på, viser også at det dreide seg om salg i fast regning. Ved overføringen av bilene ble det brukt fakturaer som vanlig ved salg i fast regning. Det er ikke sagt noe om kommisjon. Saksøktes bokføring viser også vanlig salg. Bilene ble på ordinær måte ført ut av saksøktes bøker. Det ble også gitt næringsoppgaver og andre oppgaver til myndighetene som om det var salg i fast regning.

Den som i konkurs påstår at det dreier seg om et kommisjonsforhold, bør forut ha opptrådt slik at dette er sannsynlig. Her har saksøkte opptrådt stikk i strid med dette.

Man har ikke fraveket systemet med fast regning om man sender dokumentene vedrørende bilene til mottakerens bank og mottakeren innløser dem der.

Man kan ikke legge noen vekt på brevet av 27. juli 1972 fra Aspheim Bil A/S til saksøkte, et brev som etter saksøktes mening viser at forretningsforbindelsen mellom dem da var avsluttet. Brevet er ikke undertegnet av noen ansvarlig i firmaet, og det ble tydeligvis ikke tatt alvorlig av saksøkte, siden det ikke ble besvart.

Saksøkeren har nedlagt slik påstand:

«Konela Norge Bil A/S dømmes til å betale Aspheim Bil A/S' konkursbo av Skien kr. 178.845,- - med 7,5 % rente fra 10. oktober 1972 til betaling skjer samt saksomkostninger.»

Saksøkte hevder at det ikke foreligger noe grunnlag for å omstøte de omtvistede transaksjoner på subjektivt grunnlag, og adgangen til objektiv omstøtelse er foreldet.

Saksøkte hadde ingen anelse om at saksøkeren var på konkursens rand, og det forelå heller ikke noe som kunne gi grunnlag for en slik antagelse. Riktignok figurerte Aspheim i Creditreforms publikasjoner, men det alt vesentlige gjaldt utpantninger for offentlige avgifter, og de ble alltid betalt, selv

Side:558

om det skjedde for sent. Saksøkte gikk ut fra at det dreide seg om treghet fra Aspheims side. Han var en førsteklasses selger og solgte langt flere biler enn noen annen av saksøktes forhandlere. Etter den omsetning han hadde, var det all grunn til å tro at han stod seg godt økonomisk.

Høsten 1971 fikk saksøkte kjennskap til at Aspheim leverte service- og garantikuponger for arbeider som ikke var utført og således uberettiget fikk utbetalt penger for disse arbeidene. Det dreide seg imidlertid om meget beskjedne beløp som ikke gav grunnlag for noen mistanke om insolvens eller insuffisiens.

Saksøkte hevder at Aspheim fikk biler i kommisjon, at han ikke kjøpte dem i fast regning.

Saksøkte kan være enig med saksøkeren i at hvis man bare hadde den trykte standardkontrakt å holde seg til, så måtte man gå ut fra at det dreide seg om forhandling i fast regning. Men når man ser på tilleggskontrakten, ser man at det også er plass for kommisjonshandel. Man må vurdere hvert bilkjøp for seg og se hvordan det er forholdt.

Etter hovedkontraktens punkt 3 b, skal bilene betales kontant ved levering medmindre annen betalingsmåte er spesielt avtalt. Denne hovedregel ble imidlertid i de aller fleste tilfelle ikke fulgt. For så å si alle forhandlere ble det utferdiget en tilleggskontrakt, slik som for Aspheim, hvoretter de fikk utta bilene i kommisjon. Dette er en ordning som er meget brukt i bilbransjen.

Fremgangsmåten ved denne kommisjonshandel var at bilene ble tatt i land i Drammen og stod der tollfritt på et transittlager. Når søkeren trengte noen biler, sa han ifra til saksøkte som igjen gav beskjed til speditøren. Denne betalte så toll og avgifter og fikk utlevert tollkort som viste at alt var betalt. Deretter transporterte speditøren bilene til saksøkeren. Speditøren fikk så refundert sine utlegg hos saksøkte, som utferdiget faktura på bilene og sendte originalfakturaene og tollkortene til saksøkerens bank. Samtidig ble en kopi av fakturaen sendt til saksøkeren som en underretning om at papirene på bilene nå var sendt til hans bank. På fakturaene (og på alle kopiene) var det skrevet med maskin at «tollkort og faktura utleveres kun mot at inkassooppdraget innfries i sin helhet».

På denne måten hadde saksøkte full disposisjonsrett over bilene helt til saksøkeren løste dem ut når de skulle registreres på kundene. Før han betalte for bilene i banken og fikk utlevert tollkort, kunne han ikke få registrert dem.

Det var muligens ikke korrekt av saksøkte å utstede faktura på bilene når de ble levert i kommisjon. Det ble gjort i kontrolløyemed, og den fakturagjenpart som ble sendt til saksøkeren, var påtrykt ordet «Kopi», og saksøkeren var fullt oppmerksom på at den bare var en underretning til ham. Ordningen med fakturering kan derfor ikke være utslagsgivende. Ordningen er for øvrig senere forlatt.

Videre har saksøkte pekt på at han i den utstrekning han hadde adgang til det, fastsatte prisene på bilene, at han hadde tilbakekallsrett, noe som også ble praktisert, at han førte kontroll med bilene og også assurerte dem, samt at saksøkeren hadde returrett, noe som imidlertid ikke var aktuelt, da han solgte alle biler han fikk.

Alle disse momenter viser at det dreide seg om et kommisjonsforhold.

Subsidiært hevder saksøkte at bilene ble levert tilbake etter at

Side:559

kontraktsforholdet mellom partene opphørte ved saksøkerens oppsigelse i brevet av 27.7.1972. Bilene ble hentet den 1.9. s.å., etter oppsigelsen. Det kan ikke bli tale om omstøtelse når debitor sier opp kontraktsforholdet og bilene blir hentet etter det.

Når det gjelder delene hevdes det ikke av saksøkte at de ble levert i kommisjon. De ble solgt i fast regning.

Etter hvert ble det rot med service og reparasjoner hos saksøkeren. Han hadde ikke tilstrekkelig kapasitet til dette, og som nevnt ble det også oppdaget at han krevet refusjon for service som ikke var utført. Det ble derfor avtalt mellom partene at firmaet Auto-Rep A/S skulle overta service- og reparasjonsarbeidene for saksøkeren. Denne hadde da ikke lenger behov for noe delelager, og dette skulle da overtas av Auto-Rep. Opprinnelig var det meningen at Auto-Rep skulle betale saksøkeren for dette og at denne skulle betale videre til saksøkte. Auto-Rep hadde imidlertid ikke midler til det, og det ble i stedet avtalt som en mer praktisk ordning at Aspheims konto hos saksøkte ble kreditert for varelagerets verdi mens Auto-Reps konto ble debitert. Derved slapp man å foreta noe kontantoppgjør. Det var helt tilfeldig at posteringene ble foretatt like før konkursen. Det er helt på det rene at delelageret var overført i sin helhet ved månedsskiftet mai/juni 1972.

Møtet den 15. juni 1973 ble holdt fordi det var uenighet om prisen på delene. Det er ikke korrekt når det i referatet fra møtet står at Auto-Rep «skal overta» delene. Disse var da som nevnt allerede overtatt.

Demonstrasjonsvognene var en Volga og en Moskvitch, som begge var solgt på avbetaling med eiendomsforbehold. Dette må sammenholdes med hovedkontrakten av 27. januar 1970, hvor det står at forhandleren er forpliktet til å holde demonstrasjonsbiler.

Demonstrasjonsbiler er driftsmidler for forhandleren og er ikke bestemt for videre salg. En annen ting er det at forhandleren i alminnelighet selger dem til redusert pris når han ikke lenger har bruk for dem. Et eiendomsforbehold må da stå seg i konkurs.

Volgaen var en vanlig demonstrasjonsbil. Den ble hentet den 1. september 1972 samtidig med at man hentet de nye bilene. Aspheims rett til og behov for demonstrasjonsbil falt bort i og med hans oppsigelse av kontraktsforholdet. Når man ikke hentet den før, var det for å være imøtekommende overfor saksøkeren.

Den andre demonstrasjonsbilen, Moskvitchen, var blitt brukt til rally-kjøring og var levert tilbake til saksøkte omkring årsskiftet 1971/72 etter at Aspheim ikke hadde bruk for den lenger. Den ble registrert på saksøktes navn den 10. mars 1972. At kreditnotaen først ble datert den 28. september s.å. er et rent bokføringsmessig anliggende.

Subsidiært hevder saksøkte at man ikke kan operere med fakturabeløpene for nye varer når det gjelder demonstrasjonsbilene og delene. Ved tilbakelevering ble bilene godskrevet med henholdsvis kr. 20.000,- og kr. 8.000,-. Delene var for en stor dels vedkommende ukurante, og beholdningen var neppe verdt mer enn 50 % av fakturabeløpet.

Renter kan bare beregnes med 4 % og fra forliksklagens forkynnelse. Saksøkte har nedlagt slik påstand:

«1. Saksøkte frifinnes.

2. Saksøkte tilkjennes saksomkostninger etter oppgave».

Side:560

Retten skal bemerke:

Ad nye biler.

Det avgjørende her er om kontraktsforholdet mellom Aspheim Bil A/S og saksøkte skal betraktes som et kommisjonsforhold eller som kjøp av biler i fast regning. I førstnevnte tilfelle vil saksøktes eiendomsrett til bilene stå seg overfor konkursboet, i motsatt fall ikke.

De kontraktsformularer som ble benyttet av saksøkte på den tid avtalene med Aspheim ble inngått, var ikke heldig utformet og er senere erstattet av andre formularer som gjør det klart at det dreier seg om kommisjonsforhold. Bortsett fra at bilene nå ikke blir fakturert ut hos saksøkte når man sender bilenes papirer til mottagerens bank, har man imidlertid beholdt de rutiner man fulgte under de tidligere kontrakter.

Ser man på hovedkontrakten isolert, er det ikke noe ved den som tyder på et kommisjonsforhold. Ord som «kommisjon», «kommisjonær» e.l. forekommer ikke i kontrakten. Man må imidlertid se hovedkontrakten i forbindelse med tilleggskontrakten. Der forekommer ordet «kommisjon» en gang, nemlig i følgende setning: «For å lette forhandlernes lagerhold kan han utta biler i kommisjon mot dokumenter i bank med inntil 3 måneders kreditt». Heller ikke denne setning eller tilleggskontrakten i sin helhet gir noe klart svar på hva slags kontraktsforhold man har for seg i det omstridte tilfelle.

Den naturlige måte å forstå kontraktene på, synes å være at de gir rom for begge alternativer, både kommisjonsforhold og kjøp i fast regning, og at man i hvert enkelte tilfelle må foreta en konkret vurdering av hva slags kontraktsforhold som foreligger, slik som saksøkte har hevdet.

Siden kontraktene gir så liten veiledning, vil det være av stor betydning hvordan partene har forstått avtalen og hvordan de har innrettet seg etter den. At saksøkte mener det var en kommisjonsavtale er på det rene. Aspheims syn på spørsmålet kan være noe mer tvilsomt. Hans forklaring for skifteretten i 1973 tyder på at han ikke har hatt noen klar oppfatning av forholdet, mens han i sin forklaring ved bevisopptaket i 1976 klart gir uttrykk for at han fikk bilene i kommisjon. Retten kan være enig med saksøkeren i at det er påfallende at Aspheim husket alt så meget bedre i 1976 enn i 1973, men en finner likevel å måtte tillegge hans forklaring en viss bevisverdi.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan partene har innrettet seg, bygger retten på den fremstilling saksøkte har gitt om dette. Denne viser etter rettens mening et kontraktsforhold som har så mange av kommisjonsforholdets momenter i seg at det er naturlig å anse det som et slikt. Så vidt retten kan se, har saksøkte hatt full disposisjonsrett over bilene inntil Aspheim innløste dem i banken i forbindelse med salg til forbruker. Retten bygger også på at det er riktig som hevdet av saksøkte at han hadde rett til når som helst å kalle biler tilbake inntil de var innløst for salg, noe som hele tiden har vært praktisert overfor forhandlerne, samt at Aspheim hadde rett til å returnere biler hvis han ikke fikk solgt dem. Det er også på det rene at saksøkte har ført kontroll med bilene etter at de var kommet til Aspheim. Om saksøkte ikke gav forhandlerne faste utsalgspriser, ble det i hvert fall gitt veiledende priser.

Alle disse momenter taler for at det dreier seg om et kommisjonsforhold. I motsatt retning taler det at bilene hos saksøkte ble fakturert som ved et regulært salg når dokumentene ble sendt til mottagerens bank. Retten bygger

Side:561

på at det er riktig at dette ble gjort av kontrollhensyn, selv om det synes å ha vært en meget ufornuftig kontrollordning, og finner ikke å burde tillegge dette avgjørende vekt i motsatt retning. Man har for øvrig som nevnt senere gått bort fra denne ordning.

Retten finner støtte for sin oppfatning av kontraktsforholdet som kommisjon i den omstendighet at når tilsvarende situasjoner har oppstått tidligere, har saksøkte fått utlevert bilene uten innsigelser fra forhandlernes konkursbo. I ett tilfelle ble det tvist, og da fikk saksøkte medhold ved Stavanger byretts dom av 29.5.1975. Dommen er rettskraftig.

Retten peker også på at en Honda personbil, som etter det opplyste ble levert Aspheim på samme betingelser, er hentet av importøren uten at bostyret har reagert.

Etter det som kom frem under hovedforhandlingen, synes den fremgangsmåte som her er benyttet, å være meget utbredt i bilbransjen, noe som neppe ville vært tilfelle hvis det ikke hadde vært den alminnelige oppfatning at importørenes eiendomsrett da var sikret ved forhandlernes konkurs.

Ad reservedelene.

Årsaken til at Aspheims lager av reservedeler ble overført til Auto-Rep var at saksøkte av forskjellige grunner ikke lenger ønsket at Aspheim skulle utføre service- og reparasjonsarbeider på de bilene han solgte. Hans verksted hadde ikke tilstrekkelig kapasitet, og han hadde manipulert med servicekuponger som han urettmessig hadde fått betaling for. Årsaken var etter rettens mening ikke at man søkte å unndra midler fra konkursboet på de andre kreditorers bekostning.

De opplysninger saksøkte hadde om Aspheims økonomi, gav etter rettens syn ikke tilstrekkelig grunnlag for å tro at Aspheim var insuffisient eller insolvent. De kunne like godt tydes som tegn på rot og sommel fra hans side. Etter hans omsetning burde hans økonomi være god.

Etter bevisførselen synes det å være på det rene at overføringen av delelageret ble gjennomført suksessivt våren 1972 og var avsluttet ved månedsskiftet mai/juni. Når det i referatet fra møtet den 15. juni står at Auto-Rep «skal kjøpe», er dette bare en unøyaktig formulering. At fakturaene ble utferdiget flere måneder senere, var bare en regnskapsmessig forsinkelse og bør ikke tillegges noen betydning i denne forbindelse.

Retten legger således til grunn at overføringen av delelageret var et naturlig ledd i den endring av forretningsforbindelsen som skjedde mellom partene, at den fant sted uten tanke på en forestående konkurs og at den gikk godt klar av konkurslovens omstøtelsesfrister.

Ad demonstrasjonsbilene.

Begge demonstrasjonsbilene ble solgt til Aspheim på avbetaling og med eiendomsforbehold. Det er i denne forbindelse av betydning om slike biler er å anse som bestemt for videre salg, slik det hevdes av saksøkeren, eller som driftsmidler, slik saksøkte mener. I førstnevnte tilfelle antas eiendomsforbeholdet ikke å stå seg i konkurs, jfr. Høyesteretts dom av 26. januar 1963, inntatt i Rt-1963-109. Anser man derimot bilene som driftsmidler, antas eiendomsforbeholdet å kunne gjøres gjeldende.

Enhver bilforhandler er nødt til å ha demonstrasjonsbiler for å kunne vise kundene de varer han har å tilby og la kundene prøve dem. Disse bilene blir registrert på forhandleren eller hans funksjonærer. Riktignok blir de i

Side:562

alminnelighet solgt etter en tid, men da til redusert pris fordi de er brukt. At de gjerne selges etter relativt kort tid henger sammen med at det stadig kommer nye modeller.

Retten er etter dette kommet til at det ikke vil være naturlig å si at demonstrasjonsbiler er beregnet på videre salg, i motsetning til de øvrige biler forhandlerne får. Det riktige synes å være å anse dem på linje med andre driftsmidler som også kan bli solgt brukt når eiren ikke lenger har bruk for dem.

Da retten således er kommet til at eiendomsforbeholdet må stå seg, finnes det unødvendig å komme inn på de øvrige anførsler vedrørende demonstrasjonsbilene. - - -