Rt-1963-109
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1963-01-26 |
| Publisert: | Rt-1963-109 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 8 B/1963 |
| Parter: | A/S Automobilhuset (høyesterettsadvokat Paul Røer) mot Johan Flatseth A/S, dets konkursbo (overrettssakfører Njaal Sæveraas - til prøve). |
| Forfatter: | Leivestad, Nygaard, Rode, Lunde, Berger |
| Lovhenvisninger: | Lov om utvidelse av lov om foreninger (1857) §1, Panteloven (1895) §1 |
Leivestad: A/S Automobilhuset, Oslo, overdro visstnok i desember 1959 ved en udatert kontrakt om kjøp på avbetaling i alt 11 scootere til Johan Flatseth A/S, Bergen, for videresalg. Kontrakten ble misligholdt, og Johan Flatseth A/S ble tatt under konkursbehandling. A/S Automobilhuset krevet utlevert 2 scootere som var i konkursboets besittelse i kraft av eiendomsforbehold i avbetalingskontrakten. Konkursboet bestred at eiendomsforbehold i gjenstander beregnet for videresalg kunne gjøres gjeldende under konkurs.
I den skiftetvist som ble reist, avsa Bergen skifterett kjennelse 22. januar 1962 med slutning:
«Johan Flatseth A/S's konkursbo frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Kjennelsen ble påanket til Gulating lagmannsrett som 22. juni 1962 avsa dom med domsslutning:
«Skifterettens kjennelse stadfestes.
Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»
Saksforholdet går frem av domsgrunnene.
A/S Automobilhuset har anket over lagmannsrettens dom og gjør i alt vesentlig gjeldende de samme anførsler som overfor de tidligere instanser. Det har lagt ned slik påstand:
«1. Johan Flatseth A/S, dets konkursbo, tilpliktes å utlevere 2 Iso scootere som fremdeles beror i boet.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Side:110
Johan Flatseth A/S' konkursbo har vist til de underordnede domstolers avgjørelser og premisser. Det har lagt ned slik påstand:
«Gulating lagmannsretts dom av 22. juni 1962 stadfestes.
Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett.»
Ankegjenstandens verdi er oppgitt til kr. 5600, og samtykke til anke er gitt av Kjæremålsutvalget.
Saken foreligger i samme skikkelse som for de tidligere instanser.
Jeg er kommet til samme resultat som disse og kan i det vesentlige slutte meg til skifterettens og lagmannsrettens begrunnelse.
Jeg bemerker innledningsvis at den foreliggende avbetalingskontrakt på flere måter er eiendommelig. Man har brukt et trykt skjema beregnet på salg av en enkelt motorvogn til en forbruker. Teksten passer dårlig for salg av flere kjøretøyer til forhandler, og står til dels i klar motstrid til det som det er enighet om har vært partenes forutsetninger. De enkelte scootere er ikke individualisert; det er angitt en samlet kjøpesum, med et kontantbeløp og et restbeløp som det er utstedt aksept for pr. 1 måned, med rett til fornyelse maksimum 12 måneder. Ytterligere er tilføyet at det vil bli gjort opp for hver scooter ved salg fra forhandleren. Fra partenes side er det ikke tatt opp noe spørsmål om hvorvidt en gyldig entydig avbetalingskontrakt er kommet i stand, og jeg finner etter mitt resultat ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Jeg går også ut fra at de enkelte scootere faktisk har vært klart individualisert.
Som lagmannsretten finner jeg at spørsmålet om hvorvidt eiendomsforbehold i avbetalingskontrakt vedrørende individuelt bestemte gjenstander beregnet på videresalg, kan gjøres gjeldende overfor avbetalingskjøperens konkursbo, ikke kan sies å være løst i gjeldende rett. I teorien har spørsmålet vært omtvistet hele dette århundre. Det gis uttrykk for sterk tvil, både om hva som er gjeldende rett og hvilken løsning som er den beste, og forskjellige syn er kommet til uttrykk. Jeg viser her til den litteratur som skifterett og lagmannsrett har referert.
I dom i Rt-1918-844 nektet Høyesterett å anerkjenne overfor et konkursbo eiendomsforbehold i en leiekontrakt hvorved en grosserer overdro til en forhandler 1250 gulvtepper til videresalg. Forholdene var imidlertid nokså særegne, der var dissens, og dommen er faktisk ikke blitt oppfattet som noe klart prejudikat.
Man har ikke senere noen dom hvor Høyesterett har tatt standpunkt til spørsmålet om hvorvidt eiendomsforbehold i gjenstander beregnet til videresalg kan stå seg i kjøperens konkursbo. I 2 avgjørelser inntatt i RG-1958-472 og RG-1958-646 har henholdsvis Frostating lagmannsrett og Oslo skifterett funnet at eiendomsforbehold ikke står seg i konkurs når det gjelder gjenstander eller varer bestemt for videresalg.
I Oslo byretts dom av 17. oktober 1940 fant derimot retten at
Side:111
eiendomsforbehold tatt av Den Norske Automobilfabrikk i 7 biler overdradd til forhandler A/S Kaare Eriksen for videresalg hadde rettsvern overfor konkursboet.
Hvorvidt avbetalingskontrakter eller andre former for salg med eiendomsforbehold til forhandler av varer eller gjenstander for videresalg er utbredt i omsetningslivet, har partene ikke kunnet gi noen opplysninger om. Heller ikke har de kunnet redegjøre for hvorfor avbetalingskontrakt er valgt i det foreliggende tilfelle, og med den eiendommelige form den her har, istedenfor f. eks. en kommisjonsavtale hvor selgerens eiendomsrett ville vært utvilsom.
Med den sparsomme rettspraksis som foreligger er det nærliggende å anta at avtaler av denne art ikke er særlig alminnelige. Den usikkerhet som rår i teorien kan også tyde på det, samtidig som rettsusikkerheten kan være en nærliggende forklaring på at man har vært tilbakeholdende med å bruke en kontraktsform hvis rettsvirkninger er uvisse.
Det er under prosedyren heller ikke kommet frem opplysninger som tyder på at det skulle være noe sterkt behov for en slik form for kredittsalg. Det synes også klart at det bare ville kunne bli i sterkt begrenset utstrekning slike kontrakter ville kunne tenkes anerkjent, idet det synes utelukket at eiendomsforbehold ville kunne godtas annet enn der hvor det var tale om individuelt bestemte ting. Ved generisk bestemte varer måtte det antas utelukket, og likedan i tilfelle hvor varen ble bearbeidet for videresalg, jfr. Rt-1955-209.
For en begrenset adgang til salg med rettsbeskyttet eiendomsforbehold også av ting til videresalg, kan tale analogien med kommisjonsforhold. Den fare for personalkreditten som ligger i den kredittform slike avbetalingskontrakter ville bety, avviker neppe synderlig fra den man kjenner og tillater i kommisjon.
Imot å gi slike eiendomsforbehold rettsvern i konkurs taler først og fremst det alminnelige hensyn til personalkreditten, som alltid trues ved at besittere fremtrer utad som eiere av ting andre har skjult eiendoms- eller sikkerhetsrett i. Videre kan man anføre at selger og kjøper synes å ha muligheter for å ordne seg på annen måte som utvilsomt sikrer selgerens eiendomsrett overfor en forhandlers konkursbo. Det kan neppe være noe stort behov for en slik form for kredittsalg som avbetalingskontrakter ville bety i disse omsetningsforhold. Et større antall av former for overføring av besittelse og rådighet, men med forbehold av eiendomsrett, må i seg selv antas å bety øket fare for personalkreditten.
Videre kan man si at avbetalingssalg med eiendomsforbehold i det hele er en ordning som reelt står i en viss motstrid med det generelle forbud mot frivillig underpantsettelse av løsøre; de vanlige salg med eiendomsforbehold oppfattes nærmest som unntak som man har funnet å burde godta i forhold hvor det antas å være et betydelig reelt behov. Det er særlig tilfelle ved salg av varigere kostbare forbruksting eller produksjonsmidler. Omsetning
Side:112
av den foreliggende art, fra grossist til detaljist for videresalg, faller utenfor det område hvor avbetalingssalg hittil har vært klart godtatt; det er som nevnt ikke noe åpenbart og alment anerkjent behov for en slik omsetningsform.
Under den usikkerhet som hersker, synes det derfor forsiktigere å støtte seg til det alminnelige forbud mot underpantsettelse, enn å utvide den fravikelse av det som avbetalingssalg med eiendomsforbehold betegner.
Et forhold som jeg også finner grunn til å legge en viss vekt på, er at man både i Danmark og Sverige har inntatt det standpunkt at eiendomsforbehold til ting beregnet til videresalg ikke er beskyttet overfor forhandlerens kreditorer. Jeg antar ikke at det er reelle forhold som skulle tale for en annen regel i Norge enn i nabolandene. Det må også antas å være en fordel at man følger de samme regler som disse når ikke praktiske hensyn taler for noe annet.
Jeg finner under disse omstendigheter at konkursboet bør gis medhold, idet eiendomsforbeholdet ikke godkjennes.
Saksomkostninger bør ikke tilkjennes, idet avgjørelsen beror på særlig tvilsomme rettsspørsmål som det har vært av prinsipiell betydning å få løst.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Rode, kst. dommer Lunde og dommer Berger: Likeså.
Av skifterettens kjennelse (byfogd T. Gjessing):
A/S Automobilhuset, Oslo, krever utlevert 2 Iso scootere av Johan Flatseth A/S' konkursbo. Selskapet har fremholdt at det solgte 11 Iso scootere til Johan Flatseth A/S ved kontrakt om kjøp på avbetaling. I kontrakten er tatt vanlig forbehold om at eiendomsretten forblir hos selgeren til hele kjøpesummen er betalt. Kontrakten er misligholdt og selskapet krever utlevert de 2 scootere som kom i boets besittelse da konkurs ble åpnet. Det er på det rene at scooterne var bestemt for videresalg, men selskapet hevder at det har sin eiendomsrett i behold så lenge scooterne ikke er solgt videre.
Johan Flatseth A/S' konkursbo har gjort gjeldende at eiendomsforbehold tatt i gjenstander beregnet for videre salg ikke kan gjøres gjeldende overfor kjøperens konkursbo uansett hva partene måtte ha avtalt. Boet har i henhold hertil påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostringer.
Skifteretten er - dog under sterk tvil - kommet til det resultat at konkursboet ikke har plikt til å utlevere scooterne. Saken gjelder om eiendomsforbehold i varer som det er forutsetningen at kjøperen skal
Side:113
selge videre, er gyldig i forhold til kjøperens konkursbo. En klar lovbestemmelse eller et avgjørende prejudikat på dette område har retten ikke funnet.
Etter 1 i lov av 12. oktober 1857 er frivillig underpant i løsøre ikke rettsbeskyttet. Eiendomsforbehold ved salg på avbetaling er i realiteten et forbehold om sikkerhet i den solgte gjenstand. Når kjøperen skal ha gjenstanden til eget bruk er det et sterkt og beskyttelsesverdig behov for at eiendomsforbeholdet skal stå seg i forhold til kjøperens kreditorer. Ved rettspraksis er det fastslått at eiendomsforbeholdet da står seg. Når varene er bestemt for videre salg er situasjonen vesentlig annerledes, idet det da hverken er noe sterkt eller beskyttelsesverdig behov for at eiendomsforbeholdet skal stå seg, og det knytter seg her omtrent de samme betenkeligheter til eiendomsforbehold som til alminnelig underpant i løsøre. Meget taler for at et slikt eiendomsforbehold må ansees som stridende mot 1 i loven av 1857.
I saken mellom Niels Rand og A/S Norsk Varelagers konkursbo, Rt-1918-844 flg. uttaler byretten bl.a.:
«Naar saaledes teppene ifølge avtalen var bestemt til at sælges uten paahæfte av indstevntes eiendomsret, foreligger der ikke et gyldig til indstevntes fordel virkende eiendomsforbehold. Den foreliggende avtale mangler saaledes en egenskap, som er begrepsmæssig uundværlig i avtaler om salg paa leiekontrakt og uten hvilken den efter min mening ikke kan bestaa som saadan. Det virkelige forhold er, at teppene er stillet til A/S Norsk varelagers disposition til salg for egen regning og i eget navn, og overensstemmende hermed maa derfor affæren bli at opgjøre mellem indstevnte og A/S Norsk varelagers konkursbo...».
Høyesterett uttaler også at kontrakten er uforbindende for boet som ikke inneholdende et gyldig, til Rands fordel virksomt, eiendomsforbehold. Den viser til byrettens begrunnelse.
Under henvisning til nevnte dom uttaler professor Andenæs i Formuesforbrytelsen side 69, tredje avsnitt, at rettspraksis har nektet å tilkjenne eiendomsforbehold virkning overfor kreditorene når det var forutsetningen at tingen skulle selges videre. Samme standpunkt er inntatt i Stang: Av kontraktrettens spesielle del side 240, mens Arnholm i Panteretten 2. utg. side 379, Brækhus i sine forelesninger, og Lindebrække i Eiendomsrett og konkursbeslag side 112 uttaler seg i motsatt retning. Sistnevnte uttaler dog bare at etter gjeldende rett vil slike eiendomsforbehold «antagelig» bli godkjent, mens han de legde ferenda tar skarpt avstand fra at et slikt eiendomsforbehold får rettsvern, l. c. side 129, annet avsnitt. I sin forelesning om Eiendomsforbehold i sikringsøyemed uttaler Arnholm bl.a., T. f. R. 1933 137-8 at man i praksis kan spore en viss uvilje mot eiendomsforbeholdene, men noe prinsipielt omslag er der ikke.
I den senere tid er det avsagt 2 dommer, RG-1958-472 og 646, hvor det er antatt at eiendomsforbehold i ting som er bestemt for videre salg ikke kan gjøres gjeldende i kjøperens konkursbo.
Skifteretten har som før nevnt funnet saken meget tvilsom, men er blitt stående ved at eiendomsforbeholdet i det foreliggende tilfelle, hvor scooterne var bestemt for videre salg, ikke har rettsvern mot Johan Flatseth A/S' konkursbo. Konkursboet blir derfor å frifinne. - - -
Side:114
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne H. F. Marthinussen og Jonas Madsø og hjelpedommer Dagfinn Breistein):
- - -
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten.
Om det foreliggende spørsmål i sin alminnelighet vises, foruten til de dommer og den juridiske teori som det er referert til av skifteretten, til 3. utgave av Arnholms Panterett side 361 flg., og til innstilling fra Avbetalingslovkomiteen av 1947 28. Komitéinnstillingen gir uttrykk for at en sammenligning med de regler som gjelder i kommisjonsforhold, bør lede til at et eiendomsforbehold har rettsvern overfor kjøperens kreditorer også når det gjelder ting som er bestemt til å selges videre, og synes således for så vidt å innta samme standpunkt som Arnholm. Derimot synes Brækhus: Materiell konkurs- og eksekusjonsrett (forelesningsreferat 1962) side 67-68 å måtte forståes slik, at han mener at eiendomsforbeholdet heller ikke etter gjeldende rett bør ansees for å stå seg overfor kjøperens kreditorer. Dette standpunkt inntas også i en utrykt betenkning av januar 1959 fra høyesterettsjustitiarius Grette til Norges Kreditorforbund (Forbehold om eiendomsrett). Under henvisning til den nevnte uttalelse fra Avbetalingslovkomiteen fremholdes det her bl.a. at den omstendighet at salgsgjenstanden ikke kan beslaglegges av kommisjonærens kreditorer, ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å fastslå som gjeldende rett at eiendomsforbehold i ting som skal omsettes videre har rettsvern overfor kjøperens kreditorer.
Lagmannsretten er enig i at spørsmålet om hvorvidt et eiendomsforbehold i slike ting kan gjøres gjeldende overfor konkursboet, ikke er løst i rettspraksis, og at det er meget tvilsomt hva som for så vidt skal ansees som gjeldende rett. Dommen i Rt-1918-844 gir imidlertid også etter lagmannsrettens mening avgjørende støtte for det standpunkt at eiendomsforbeholdet i denne sammenheng må nektes rettsvern, og retten kan heller ikke se at reglene om komitentens stilling i salgskommisjonærens konkursbo gir holdepunkt for noen bindende slutning med hensyn til løsningen av det foreliggende spørsmål. Det vises for så vidt til Brækhus l.c. Eiendomsforbehold i sikringsøyemed antas å måtte sees som en positiv rettsdannelse, som i realiteten betegner et brudd på det alminnelige prinsipp i pantelovens 1, og det bør som følge herav neppe ansees for å ha videre rekkevidde enn så langt et slikt brudd generelt sett tilsies av reelle beskyttelsesverdige interesser. Når det gjelder ting som er bestemt for videresalg, synes det å være den alminnelige oppfatning at overveiende hensyn taler mot å tillegge et eiendomsforbehold virkning i kollisjon med kjøperens kreditorer, og lagmannsretten er enig i dette syn.
På grunnlag herav og for øvrig i tilslutning til skifterettens begrunnelse, er lagmannsretten kommet til at de beste grunner taler for at eiendomsforbehold i gjenstander bestemt for videresalg ikke kan ansees for å ha rettsvirkning overfor kjøperens konkursbo. Lagmannsretten er derfor enig med skifteretten i at utlevering av scooterne fra konkursboet må nektes, uten at det er nødvendig å komme inn på om utlevering i det foreliggende tilfelle ville innebære noen konkret ubillighet overfor kreditorene. - - -