RG-1979-721

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1978-11-06
Publisert:	RG-1979-721
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 6. november 1978 i sak nr. 241/77.
Parter:	Norden Skadeforsikring A/S (høyesterettsadvokat Erik Bryde Sundseth) mot Harlems Transport A/S (advokat Gunnar A. Møller).
Forfatter:	Lagdommerne H. Byrkjeland, Bror Oskar Scherdin, sorenskriver Kristian Helme
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §18, §20, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §34, Bilansvarslova (1961), Veitrafikkloven (1965) §22

I februar 1976 kjørte Terje Hagen et vognsett bestående av trekkvogn og henger med last fra Telemark til Sveits og med returlast fra Syd-Tyskland til Oslo. Han kom tilbake til Norge 15. februar 1976. Under kjøring på E 6 i Oppegård kommune samme dag kjørte han utfor vegen ca. kl. 23.40. Blodprøve tatt ca. 2 timer etter utforkjøringen viste en alkohol promille på 2,27 i middelverdi. Vognsettet ble påført betydelige skader.

Vognsettet tilhørte Harlems Transport A/S og var ansvars- og kaskoforsikret i Norden Skadeforsikring A/S.

Norden Skadeforsikring A/S avslo å betale erstatning for skaden med den begrunnelse at sjåføren var siktet for å ha kjørt med promille. Det ble vist til forsikringsvilkårene for motorvognforsikring som i §4 bokstav b har bestemmelse om at selskapet svarer ikke for

«skade på motorvognen som den sikrede, eller den som er ansvarlig for motorvognen har voldt mens han kjørte den under selvforskyldt påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel (jfr. vegtrafikklovens §22, første ledd). Det samme gjelder for skade på motorvogn som er voldt av en annen mens denne kjørte motorvognen i slik tilstand, dersom den sikrede eller den som er ansvarlig for motorvognen har medvirket til dens bruk enda han visste eller måtte forstå at føreren var påvirket.»

Norden gjorde gjeldende at Terje Hagen måtte anses ansvarlig for motorvognen i vilkårenes forstand (jfr. RG-1967-369) og viste ellers til forsikringsavtalelovens §20 siste ledd.

Harlems Transport A/S har reist sak med påstand om at forsikringsselskapet dømmes til å dekke skaden på vognsettet. Harlems har gjort gjeldende at sjåføren ikke kan anses ansvarlig for motorvognen i vilkårenes forstand og at selskapet dermed ikke kan påberope seg ansvarsbegrensningen i vilkårenes §4 bokstav b. Dersom sjåføren skulle finnes ansvarlig for motorvognen i vilkårenes forstand, må vilkårenes bestemmelse settes til side som stridende mot forsikringsavtalelovens §20 idet en slik ansvarsbegrensning går utover det loven tillater. Subsidiært hevdes at ansvarsbegrensningen må settes til side på det grunnlag at det ville virke urimelig om selskapet skulle være fri for ansvar, jfr. forsikringsavtalelovens §20 annet ledd siste punktum.

Oslo byrett avsa 22. mars 1977 dom med slik domsslutning:

Side:722

«1. Norden Skadeforsikring A/S dømmes til å dekke skaden av 15.2.1976 på saksøkerens bil AA 15293 og henger AA 2898 med 5% rente fra 19.5.1976 til betaling skjer.

2. Norden Skadeforsikring A/S dømmes til å betale kr. 4 270,- kroner - firetusentohundreogsytti - i saksomkostninger til A. Harlem's Transport A/S.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Byretten fant at den tilknytning sjåføren hadde til sikrede, Harlems Transport A/S, ikke var så sterk verken økonomisk eller på annen måte at han gikk inn under uttrykket «ansvarlig for motorvognen» i forsikringsvilkårene. Byretten fant videre at selskapets ansvarsfraskrivelse ikke ville være i samsvar med de ufravikelige bestemmelser i forsikringsavtalelovens §20 dersom den også skulle omfatte sjåførens forhold. Man kunne i en situasjon som den foreliggende ikke identifisere sikrede som her var et stort transportselskap, med helt underordnede ansatte som en sjåfør som stort sett ikke hadde andre beføyelser enn å kjøre motorvognen og rent rutinemessig kontrollere forskjellige ting vedrørende vognsettet. Til støtte siterer byretten et avsnitt fra Selmer: Forsikringsrett I (1973) 200 der det bl.a. uttales at det ikke kan komme på tale å identifisere sikrede med hele den krets av hjelpere som ellers vil kunne påføre ham erstatningsansvar.

Om saksforholdet vises ellers til byrettens domsgrunner.

Norden Skadeforsikring A/S har ved høyesterettsadvokat Erik Bryde Sundseth i rett tid påanket byrettens dom og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«Norden Skadeforsikring A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Harlems Transport A/S har ved advokat Gunnar A. Møller tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes, dog således at Harlems Transport A/S tilkjennes 3 1/2% rente fra 16.3.76, 6% rente fra 19.5.76 og 10% rente fra 1.1.78 til betaling skjer.

2. Harlems Transport A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Under ankeforhandlingen møtte disponent Dagfinn Harlem for ankemotparten, Harlems Transport A/S, og avga forklaring som partsrepresentant. Det er avhørt ett vitne, Teije Hagen, som førte traileren ved skadetilfellet. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Etter disponent Harlems forklaring har Harlems Transport A/S i dag 20 vognsett (trekkvogner med henger) og 25 ansatte, derav 20 sjåfører og 5 på kontoret. Virksomheten hadde noenlunde samme omfang på ulykkestiden i 1976. Aksjeselskapet ble stiftet 1.1.1975. Virksomheten ble tidligere drevet som personlig firma fra 1.7.1965 til 1.1.1975.

Saken har for lagmannsretten et noe videre omfang enn for byretten ved at Norden nå også påberoper seg forsikringsavtalelovens §18, jfr. ankeerklæringen der det heter:

«For lagmannsretten vil den ankende part hevde at forholdet også fanges opp av lovens §18. Sjåføren kjørte vogntoget mens han var under påvirkning av betydelig promille. Dette forhold og de øvrige

Side:723

omstendigheter omkring ulykken gjør at sjåførens kjøring må karakteriseres som grovt uaktsom.

Forsikringsavtalelovens §18 utelukker ikke identifikasjon.

Politietterforskningen i anledning av utforkjøringen ledet til at det ble reist straffesak mot sjåføren som ble dømt til 33 dagers fengsel som fellesstraff for promillekjøring ved anledningen og et senere forhold (kjøring uten førerkort). Til belysning av sjåførens forhold er dokumentert to politirapporter av 16. februar 1976, en politirapport av 12. mai 1976 og rettsbok for Oslo forhørsrett med dom av 27. august 1976.

Den ankende part, Norden Skadeforsikring A/S, gjør gjeldende at byretten tar feil når den finner at forsikringsavtaleloven ikke gir adgang til identifikasjon i dette tilfelle. Den uttalelse av Selmer (1. c. I 200) som byretten støtter seg til er hentet fra det innledende avsnitt i hans fremstilling om identifikasjon. Uttalelsen er helt generell og ikke konkret myntet på det identifikasjonsproblem som foreligger her. Vårt tilfelle faller inn under det senere avsnitt om identifikasjon i «andre tilfelle» (s. 210 flg.), jfr. særlig bemerkningene om «fremkallelse av forsikringstilfellet på måter hvor selskapet er tillagt særlige reaksjoner» (s. 212 flg.). I følge Selmer (s. 213) må sikrede være forberedt på identifikasjon når han «gir en person bemyndigelse til på egen hånd å treffe disposisjoner som forrykker den risikosituasjon som uttrykkelig er fastlagt i forsikringsavtalen». Det kan spørres hvor langt dette i praktisk juss kan strekkes. Norden vil hevde at det dekker sjåførens forhold i vårt tilfelle. Selmer gir i det følgende (s. 214) uttrykk for «at loven stort sett har latt identifikasjonsspørsmålet stå åpent; dens preseptoriske bestemmelser er altså ikke utformet med sikte på å brukes på slike problemer». Hans konklusjon er at identifikasjonsklausuler langt på vei må godtas. - Grundt: Lærebok i Norsk Forsikringsrett (1939) 444 vil godta identifikasjon med «tredjemann som hadde myndighet til å handle selvstendig i sikredes sted». Han uttaler i det foregående at spørsmålet med hensikt er holdt åpent i loven og at lovens forutsetning er at domstolene her skal stå fritt (s. 437). - Sammenfatningsvis anføres at forsikringsavtaleloven ikke sier noe om identifikasjon og at feltet for så vidt er fritt. Men domstolene forutsettes å kunne opp stille begrensninger i hvor langt forsikringsvilkårene her kan gå. - Rettspraksis har godtatt at sikrede blir identifisert med den som er «ansvarlig for motorvognen» i vilkårenes forstand, jfr. RG-1974-689 og Stavanger byretts dom av 31. august 1976 (utrykt).

Det fins ikke forarbeider til forsikringsvilkårene som kan bidra til forståelsen av uttrykket «ansvarlig for motorvognen». Hvilke medhjelpere går inn under vilkårene? Byrettens utgangspunkt er her galt for så vidt som den bare synes å godta selskapsidentifikasjon. Det er imidlertid et helt annet problem. Det identifikasjonsproblem som foreligger her er presis det samme enten sikrede er et personlig firma eller aksjeselskap (juridisk person).

Byretten legger vekt på forhold og synspunkter som etter Nordens syn er av mindre betydning ved fastleggingen av begrepet «ansvarlig for motorvognen» i vilkårene. Det avgjørende må her være om bruken

Side:724

av og disposisjonsadgangen over bilen er av en slik fast og varig karakter at sjåføren må betraktes som bileierens (sikredes) representant. Det vil kunne være tilfelle selv om sjåføren står i et underordnet ansettelsesforhold til arbeidsgiverfirmaet og selv om han ikke har noen selvstendig interessetilknytning til dette.

Sjåførens tilknytning til motorvognen er her særlig sterk. Han er stadig ute på egen hånd med vognsettet på turer utenlands av flere dagers varighet. Han må i denne tid føre et visst tilsyn med bilen og har ansvaret for riktig lasting og lossing. Han hadde dessuten stort sett nøklene til bilen mellom turene - i den tid bilen ikke var på verksted til service.

Norden viser ellers til sine anførsler for byretten og til der nevnte dommer: Rt-1960-610 og Rt-1974-140 samt RG-1967-369 og RG-1974-689.

Videre hevder Norden at selskapets ansvar må falle bort eller begrenses etterforsikringsavtalelovens §18 annet ledd. - Promillekjøring er riktignok ikke uten videre grovt uaktsomt i seg selv. Men i dette tilfelle foreligger det slike omstendigheter at sjåførens forhold etter en helhetsvurdering må anses som grovt uaktsomt. Etter sjåførens forklaring skjedde ulykken etter at han hadde tatt igjen en liten bilkø på E6 og ulykken skyldtes at bilen foran plutselig bremset kraftig opp slik at han hadde valget mellom å kjøre inn i bilen foran eller kjøre ut av vegen. Norden hevder at oppbremsingen ikke var den egentlige årsak til ulykken, men at denne skyldtes sjåførens tilstand. Sjåføren hadde på turen til Mellom-Europa festet en del og gjennomgående sovet dårlig. Natten før utforkjøringen hadde han bare hatt få timers hvile. Han la seg først ca. 03.00 og sto opp ca. kl. 07.30 og satte seg til å kjøre uten å ha spist noe. I løpet av dagen drakk han atskillig alkohol. Ved utforkjøringen ca. kl. 23.40 må han ha hatt en betydelig alkoholpromille idet blodprøven tatt to timer senere viste en promille på hele 2,27. Sjåføren var klart uskikket til å kjøre bil på grunn av festing, mangel på søvn og beruselse. Det må anses grovt uaktsomt å kjøre bil i en slik tilstand. Og dette må så meget mer gjelde trailer-kjøring med et vognsett på vel 18 meter med en lasteevne på 36 tonn (aktuell last vel 10 tonn). - Norden gjør videre gjeldende at transportselskapet her må identifiseres med sin sjåfør.

Ankemotparten, Harlems Transport A/S, anfører at det er riktig at forsikringsavtaleloven ikke utelukker identifikasjon mellom sikrede og hans hjelpere. Men det må her settes en grense. Etter den grense som Grundt (1. c. 444) antyder må sikrede i alminnelighet være fritatt for identifikasjon med tjenestefolk, arbeidere, underordnede kontorfunksjonærer eller menige skipsmannskap, mens det derimot kan bli spørsmål om identifikasjon med disponent, bedriftsleder, filialbestyrer, skipsfører og forvalter. Grundt vil videre gjøre unntak for det tilfelle at hjelperen har gjort skade ved handlinger som ligger utenfor tjenesteforholdets ramme (s. 445, jfr. 453). Sjåføren i vårt tilfelle vil falle inn under den gruppe hjelpere der Grundt ikke vil godta identifikasjon. Videre vil tilfellet falle inn under det særlige unntak til slutt idet sjåførens forhold når det gjelder alkoholkonsum må ligge klart utenfor tjenesteforholdets ramme. - Den uttalelse av Selmer (s. 200)

Side:725

som byretten siterer, er relevant her. Den ankende part henfører vårt tilfelle til feil gruppe i Selmers fremstilling (s. 212 midten). Mer interessant her er Selmers bemerkninger om det tilfelle at faren er utløst gjennom alminnelig uspesifisert uaktsomhet (s. 211 nedre - 212 øvre). Utgangspunktet er at sikrede ikke skal lide for sine ansattes uaktsomhet. - Ankemotparten har videre vist til en artikkel av høyesterettsadvokat Andreas Arntzen i Nordisk Forsikringstidsskrift 1975 hefte 1 (særlig 4, 6, 20, 24 og 25-26).

Når det gjelder forståelsen av begrepet «ansvarlig for motorvognen» henholder ankemotparten seg til byrettens begrunnelse. Redegjørelsen i premissene om sjåførens oppdrag og plikter i forhold til transportfirmaet viser at han hadde en underordnet og uselvstendig stilling. Sjåføren var for så vidt heller ikke varig knyttet til det aktuelle vognsettet. Han hadde også kjørt andre vognsett. Når han for det meste kjørte samme vognsett var det av rent praktiske grunner. Transportfirmaet sto for så vidt helt fritt til å flytte ham over til et annet vognsett.

Til de påberopte dommer bemerker ankemotparten: Rt-1960-510 viser at den som bare har fått låne bilen for kortere tid ikke anses «ansvarlig» i vilkårenes forstand. Annerledes kan saken stille seg for den som i lengre tid får låne bilen til egen fri bruk. Rt-1974-140 gjaldt ikke direkte forholdet til forsikringsvilkårene som ikke var påberopt. Bileieren overlot for en kort tid rattet til en venn. Identifikasjon ble ikke godtatt. For identifikasjon måtte det i hvert fall kreves at overlatelsen var mer langvarig og at brukeren var gitt større selvstendighet. RG-1967-369: Når bilens fører her ble ansett «ansvarlig» i vilkårenes forstand var det fordi han hadde fått et spesielt og selvstendig oppdrag. RG-1974-689: Moren sto som formell eier av en bil som ble brukt skiftevis av hennes to sønner. Sønnen som førte bilen, kunne ikke betraktes som en vanlig låntaker. Hans disposisjonsrett hadde en så vidt varig og fast karakter at han måtte anses «ansvarlig for motorvognen». - Ved Stavanger byrettsd dom av 31. august 1976 ble en selger/underinspektør som av forlaget hadde fått en VW buss overlatt til bruk i salgsvirksomheten, ansett «ansvarlig» i vilkårenes forstand. Hans bruk av motorvognen var av relativt langvarig og selvstendig art, han hadde nøklene til den og anledning til å bruke den privat i en viss utstrekning. Et tilsvarende tilfelle ble avgjort i voldgiftsdom (h.r.dommer Per Anker) av 8. juni 1963: Selger ansatt på provisjonsbasis hadde av firmaet fått utlånt bilen til bruk i sin virksomhet. Han hadde en så utstrakt enerådighet over bilen at han ble ansett «ansvarlig» i vilkårenes forstand. - I Forsikringsskadenevndens uttalelse nr. 110 av 21.1.1975 ble en leiesjåfør (student) som kjørte drosjebil etter en mer eller mindre fast avtale med drosjeeieren ansett ansvarlig for motorvognen i vilkårenes forstand.

Ankemotparten mener at ingen av de dommer som gikk mot sikrede, kan påberopes i det foreliggende tilfelle der sjåføren inntar en vesentlig mer uselvstendig stilling når det gjelder rådigheten over bilen.

Det bestrides at Norden kan påberope seg forsikringsavtalelovens §18 annet ledd. Sjåføren har ikke utvist grov uaktsomhet. Og det er ikke grunnlag for å identifisere transportfirmaet med sjåføren.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

Side:726

Lagmannsretten finner som byretten at sjåføren i det foreliggende tilfelle ikke kan anses som den som er ansvarlig for motorvognen i vilkårenes forstand og at forsikringsselskapet dermed ikke kan påberope seg ansvarsbegrensningen i vilkårenes §4 bokstav b.

Når det gjelder sjåførens forhold til transportfirmaet og tilknytning til det aktuelle vognsett, vises til den detaljerte redegjørelse i byrettens domsgrunner som fullt ut er bekreftet under ankeforhandlingen. Lagmannsretten legger særlig vekt på sjåførens uselvstendighet. Den rent faktiske rådighet sjåføren utøvet over vognsettet lå i alt vesentlig i at han kjørte dette fra sted til sted i samsvar med transportfirmaets instruksjoner. Rådigheten ble dermed i det vesentlige pliktbetonet. Til dette kommer at varigheten av tilknytningen til det enkelte vognsett var usikker idet denne helt ut avhang av hva som til enhver tid var praktisk for transportfirmaet.

Forsikringsselskapet har for lagmannsretten også påberopt forsikringsavtalelovens §18 annet ledd som grunnlag for en begrensning av ansvaret. Selskapet har i denne forbindelse uten nærmere begrunnelse forutsatt at transportfirmaet i det aktuelle tilfelle skal identifiseres med sjåføren i relasjon til §18 annet ledd. Spørsmålet om identifikasjon i dette tilfelle er regulert i forsikringsvilkårenes §4 bokstav c annet punktum som lyder: «Har den sikrede eller den som er ansvarlig for motorvognen voldt skaden ved grov uaktsomhet, avgjøres det under hensyn til skyldgraden og omstendighetene for øvrig om selskapet skal betale noe og i tilfelle hvor meget.» Etter det standpunkt som er inntatt foran kan man vanskelig godta identifikasjon på dette grunnlag. Det er ikke større grunn til å anse sjåføren som «ansvarlig for motorvognen» i relasjon til denne bestemmelse enn i relasjon til vilkårenes §4 bokstav b.

Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å gå nærmere inn på adgangen til i forsikringsvilkårene å avtale identifikasjon i disse forhold. Det synes heller ikke grunn til å komme inn på i hvilken utstrekning identifikasjon vil kunne påberopes uten hjemmel i forsikringsvilkårene. Når spørsmålet som her er regulert i forsikringsvilkårene, må utgangspunktet være at selskapet ikke kan påberope seg noen rett utover dette.

Anken har ikke ført fram. Den ankende part pålegges å betale saksomkostninger i samsvar med tvistemålslovens §180 første ledd. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave på i alt kr. 6 200,-. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes, dog slik at det av skadebeløpet svares 3 1/2% rente fra 16.3.76 til 18.5.76, 6% rente fra 19.5.76 til 31.12.77 og 10% rente fra 1.1.78 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Norden Skadeforsikring A/S til Harlems Transport A/S 6 200,- - sekstusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Side:727

Av byrettens dom (dommer Ole An. Herud):

Saken gjelder krav om erstatning for skade påført saksøkerens vognsett.

I februar 1976 kjørte saksøkerens sjåfør Terje Hagen et vognsett bestående av Scania LB 110 med reg.nr. AA 15293 og Kilafors henger med reg.nr. AA 2898 fra Syd-Tyskland til Oslo. Natt til 15. februar 1976 overnattet Hagen i Danmark. Under den videre reise gjennom Danmark og Sverige drakk han en del øl og brennevin. Under kjøring på E6 om kvelden 15. februar kjørte han utfor veien. Han har opplyst at han måtte bremse ned for en forankjørende bil og at han herunder kom utenfor kjørebanen og ut i snekanten. Han klarte ikke å rette opp bilen igjen med den følge at han kjørte inn i en bergvegg. Kjøretøyet ble påført betydelige skader. Sjåføren ble av politiet tatt med til undersøkelse og blodprøve på Ullevål sykehus. Blodprøven som ble tatt kl. 01.30 den 16. februar 1976 viste at han hadde en alkoholpromille på 2,27 i middelverdi. Ifølge legens konklusjon etter undersøkelsen var sjåføren lett påvirket. Undersøkelsen ble foretatt ca. 2 timer etter utforkjøringen.

Vognsettet var ansvars- og kaskoforsikret i Norden Skadeforsikring A/S. Forsikringspremien var etter det opplyste kr. 19 000,-, hvorav kr. 12 000,- for kasko. Forsikringsgrunnlaget var kr. 200 000,- for trekkvognen og kr. 50 000,- for hengeren.

Vognsettets eier, saksøkeren, krevet erstatning for skaden av forsikringsselskapet, saksøkte, som imidlertid avslo i brev av 5.4.1976 til saksøkeren. Brevet er sålydende:

«Deres bil: AA 15293 vår autoskade nr. 40603356.

Vi viser til uhell den 15.2. med ovennevnte kjøretøy på E6, syd for Oslo grense.

Vi har ennå ikke sett politidokumentene, men advokat Gunnar A. Møller har hatt anledning til å blitt gjort kjent med innholdet. Han opplyser i brev til oss at Terje Hagen er siktet for å ha kjørt bilen med en promille på 2.24.

I forsikringsvilkårenes §4B, heter det: «Selskapet svarer ikke for skade på motorvognen som den sikrede, eller den som er ansvarlig for motorvognen har voldt, mens han kjørte den under selvforskyldt påvirkning av alkohol, eller annet berusende eller bedøvende middel.»

Vi viser også til bestemmelsene i Forsikringsavtalelovens §20, siste ledd.

Med de opplysninger vi har fått anser vi at Terje Hagen må sies å være ansvarlig for bilen i vilkårenes forstand. Forøvrig vil vi vise til dom gjengitt i Rettens Gang, 1967 69.

Ut fra dette finner vi at skaden på bil AA 15293 og henger AA 2898 ikke er erstatningsmessig, og beklager derfor å måtte avslå kravet om erstatning.»

Saksøkeren uttok deretter forliksklage og stevning.

Saksøkeren har nedlagt slik påstand:

«1. Norden Skadeforsikring A/S dømmes til å dekke skaden av 15.2.76 på saksøkerens bil AA 15293 og henger AA 2898 med 5% rente fra 19.5.76 til betaling skjer.

2. Norden Skadeforsikring A/S dømmes til å betale sakens omkostninger.»

Størrelsen av erstatningskravet er det etter det opplyste ikke uenighet om.

Saksøkte har nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger.

Den bestemmelse i forsikringsvilkårene som saksøkte påberoper seg for å nekte å betale erstatning for skaden er §4b og lyder i sin helhet slik:

Side:728

«Selskapet svarer ikke for skade på motorvognen som den sikrede, eller den som er ansvarlig for motorvognen har voldt mens han kjørte den under selvforskyldt påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel (jfr. vegtrafikklovens §22, første ledd). Det samme gjelder for skade på motorvognen som er voldt av en annen mens denne kjørte motorvognen i slik tilstand, dersom den sikrede eller den som er ansvarlig for motorvognen har medvirket til dens bruk enda han visste eller måtte forstå at føreren var påvirket.»

Saksøkeren har anført i det vesentlige følgende:

Man står her overfor uttrykk i forsikringsvilkårene som er uklart «ansvarlig for motorvognen» og som forsikringsselskapet har visst var uklart. Likevel har selskapet ikke gjort noe med det. Selskapet må være ansvarlig for uklarheten.

Saksøkte bygger alene på en lagmannsrettsdom av 5.11.1966 ( RG-1967-369) og hevder at den er avgjørende. Vedkommende sjåfør ble ansett som ansvarlig for motorvognen og forsikringsselskapet ble frifunnet under henvisning til forsikringsvilkårenes §4b. Sjåføren hadde imidlertid i det tilfelle fått et helt spesielt oppdrag. Unntaksbestemmelsen gjaldt overlast. Dommen har i dag ingen verdi, idet det er kommet en ny dom 12.9.1975, som ikke har godtatt ansvarsbegrunnelsen i §4g. Saken gjaldt et uhell som skyldtes kjøring med slitte dekk. Retten fant at hverken sikrede eller den ansvarlige for vognen hadde opptrådt grovt uaktsomt og ansvarsbegrensningen ble ansett stridende mot FAL §20. Bestemmelsen i forsikringsvilkårene §4g om ansvarsbegrensning for vognskader som skyldes vesentlig overbelastning, feil eller mangel ved motorvognen blir nå tatt ut av vilkårene.

Etter denne fortolkning må retten komme til at forsikringsvilkårenes §4b også strider mot den preseptoriske regel i FAL §20. Det er uforståelig at forsikringsselskapet ikke skulle ha ansvar når den sikrede ikke visste eller måtte forstå at den som kjørte var påvirket av alkohol. - Prevensjonen er tilstrekkelig ivaretatt gjennom de reaksjoner som ellers kommer, så som avskjed, fengselsstraff mv. I tillegg er forsikringsselskapene sikret ved bonusordningen. Det koster å bruke kaskoen. Grunnen til at man ikke tidligere har hatt saker av denne art er at forsikringsselskapene må betale fordi det foreligger forsikring av tredjemannsinteresse og det skal meget til for at forsikringsselskapene gjør regress gjeldende om en av et større firmas sjåfører kjører under påvirkning av alkohol. Det vil være fullstendig urimelig å søke regress når arbeidsgiveren ikke visste eller måtte forstå at sjåføren var påvirket. - Sjåførens forklaring har vist at han ikke hadde en stilling i firmaet som ga han status som ansvarlig for motorvognen. Skulle retten mot formodning komme til at man kan anse ham ansvarlig for motorvognene, vil det stride mot FAL §20 annet ledd. Loven bruker ikke uttrykket «ansvarlig for motorvognen». Og den forutsetter at sikrede visste eller måtte forstå at føreren var påvirket. Sjåfør Hagen var ikke sikret etter kaskoforsikringen.

Subsidiært hevder saksøkeren at det vil virke urimelig om selskapet skulle være fri for ansvar, jfr. FAL §20 annet ledd, siste setning.

Saksøkeren har henvist til både teori og praksis: Johan Løken: Forsikringskravet, utg. 1952 667, Theodor Grundt: Lærebok i Forsikringsrett, utg. 1939 34, 435, 438, 444, 445, jfr. 453, 447 og 462. Knut S. Selmer: Lærebok i Forsikringsrett, Bind I, utg. 1973 2, 59-61, 200, jfr. 211, 208 og 212, Andreas Arntzen: Forsikringsrett I, side 30 og 34, Rt-1960-

Side:729

510 og Eidsivating lagmannsretts dom av 12.9.1975 samt Oslo byretts dom av 24.11.1965.

Saksøkte har i det vesentlige anført følgende:

Det er ingen uenighet om at det må settes visse udiskutable skranker for erstatningsansvar. Det er heller ikke noen strid om at alkoholpåvirkning under kjøring av motorvogn må ha visse konsekvenser. Ingen bestrider at den sikrede selv blir udekket hvis han selv kjører bil under påvirkning av alkohol. Den sikrede skal heller ikke ha erstatning hvis motorvognen kjøres av en som er påvirket og samtidig er knyttet til sikrede på en bestemt måte.

Når det gjelder tredjemannsforsikringen som er omtalt av saksøkeren, så har denne intet med nærværende sak å gjøre.

Lagmannsrettsdommen av 1975 som omhandler skade på grunn av slitte dekk sier at bestemmelsen i forsikringsvilkårene om ansvarsfrihet ikke kunne bringes i anvendelse overfor sikrede da det ikke kunne konstateres grov uaktsomhet. Her gjelder det fortolkning av forsikringsvilkårene. Kan noen annen enn sikrede selv være ansvarlig? Kan noen annen enn sikrede hindre at utbetaling av forsikringen finner sted? Høyesterett har i dommen av 1965 ( Rt-1965-437) konstatert at FAL §20 ikke er til hinder for at identifikasjonen i vilkårenes §4b kan komme inn. Dommen fastslår også at bilansvarsloven ikke er til hinder for ansvarsfraskrivelse. Man kan se bort fra at vilkårsbestemmelsen i §4b kan ansees stridende mot FAL §20. Formuleringen i §20 hindrer ikke bruk av vilkårsbestemmelser hvor det stilles strengere krav til identifikasjon enn forsikringsavtaleloven forutsetter. Man kan også se bort fra en hver tilknytning til FAL §34 og det er intet grunnlag for erstatning for skade på rimelighetsgrunnlag i forbindelse med kjøring under påvirkning av alkohol.

Saksøkte har henvist til Selmer: Lærebok i Forsikringsrett I, side 214 og 215 og til følgende dommer: Rt-1960-510, Rt-1974-140, RG-1967-369 og RG-1974-689. Dommen fra 1967 har krav på den største interesse. Man kan ikke operere med forskjellige fortolkninger av uttrykket «ansvarlig for motorvognen» alt etter hvilken overtredelse det gjelder, kjøring under påvirkning av alkohol, kjøring med overlast, kjøring med slitte dekk eller lignende. Er man først enig i det, er dommen av betydning fordi den fortolker ansvarlighetssynspunktet. Instruksforholdet er noe anderledes i denne saken enn i nærværende sak. Men det må sammenlignes med de begrunnelser som er gitt i andre dommer. Man må finne frem til hvilken tilknytning vedkommende må ha for å bli den ansvarlige. Sjåføren har vært knyttet til dette kjøretøyet. Han har vært en mann som man i daglig tale må si har ansvaret for kjøretøyet. Han må følge visse regler med hensyn til vedlikehold m.v. Hans inntekter er knyttet til den bilen han kjører. I et slikt tilfelle må man si at sjåføren er den som er ansvarlig for kjøretøyet. Ingen annen kan være ansvarlig.

Rettens bemerkninger:

Det er på det rene at sjåfør Teije Hagen som var ansatt hos saksøkeren har voldt det forsikringstilfelle som her omhandles mens han kjørte vognsettet under selvforskyldt påvirkning av alkohol. Ifølge forsikringsvilkårenes §4b svarer forsikringsselskapet ikke for slik skade hvis det var den sikrede eller den som er ansvarlig for motorvognen som kjørte under påvirkning av alkohol. Det samme gjelder om en annen kjørte motorvognen og den sikrede eller den som er ansvarlig for motorvognen har medvirket til dens bruk enda

Side:730

han visste eller måtte forstå at føreren var påvirket. Sikrede har ikke kjørt motorvognen. Avgjørende vil det da være om sjåføren som kjørte kan ansees å være «ansvarlig for motorvognen». Sjåfør Hagen har forklart at han ikke hadde noen skriftlig kontrakt med firmaet, men at han hadde instruks om vedlikehold, smøring, oljeskift, om luft i ringer, om lastingen slik at det ikke ble overlast etc. Hvis det under fravær fra hjemstedet skjedde noe med bilen enten det var en skade eller en del som måtte skiftes måtte han telefonere til arbeidsgiveren for å få beskjed om hva han skulle gjøre. Han foretok ikke reparasjoner selv. Firmaet hadde fortegnelse over de verksteder som skulle brukes. Det var mottageren av varene som foretok lossingen og likeså avsenderen som foretok lastingen av varene og sjåføren grep bare inn hvis lastingen en sjelden gang var helt gal. Han måtte telefonere til arbeidsgiveren når bilen var losset, når den var lastet og når det ble forsinkelser i den rute som var lagt opp. Han hadde med seg skriftlig oppgav over hva han skulle ha med seg av varer og det måtte han kontrollere av hensyn til tollen.

Disponent Harlem har som partsrepresentant forklart at sjåføren kjørte utelukkende etter bestemte ordrer fra firmaet. Han hadde intet å gjøre med papirer. Alt det nødvendige av den slags gjorde kontoret ferdig på forhånd og sjåføren bare passet på at papirene lå i bilen. Når det gjaldt alkohol ble den gang på gang overfor sjåførene innprentet at det måtte man holde seg unna. Disponenten har også opplyst at firmaet aldri har fått beskjed fra forsikringsselskapet om at ulykker eller skader som skjer under sjåførens alkoholpåvirkning ikke er erstatningspliktig.

Retten antar at den tilknytning sjåføren hadde til sikrede ikke var så sterk hverken økonomisk eller på annen måte at han går inn under uttrykket «ansvarlig for motorvogner» slik dette må forståes i den sammenheng det her er brukt. Det bestemmelsen må antas å ta sikte på er først og fremst å gi den som har det personlige og økonomiske ansvar sikkerhet mot hendelser og forhold som han ikke kan ha noen kontroll med. Hvis det skal kunne aksepteres at sjåføren skal trekkes inn på linje med den sikrede i en situasjon som den som her forelå, må det antas at denne måtte ha en nærmere tilknytning til sikrede. Det dreier seg her om et større transportfirma som disponerer 17 store trailere som hver har en verdi fra kr. 250 000,- til kr. 500 000,- og som har 20 sjåfører. Sjåfør Hagen hadde ingen økonomiske interesser i firmaet, han hadde ingen skriftlig kontrakt med firmaet og han måtte følge en meget bestemt instruks både med hensyn til kjørerute, når og hvor han skulle ha vognen til kontroll, smøring, oljeskift etc. og han måtte innhente nærmere ordre fra arbeidsgiveren hvis bilen fikk skade eller en del måtte skiftes ut. Alle oppdrag både for kjøringer ut og kjøringer hjem var fastlagt på forhånd av firmaet. - Ellers er det det å si at hvis ansvarsfraskrivelsen i forsikringsvilkårenes §4b skulle omfatte også en sjåfør med den stilling som sjåfør Hagen hadde, måtte forsikringsselskapet, som har formet bestemmelsen, ha uttrykt seg på en tydeligere måte. En slik uklarhet må gå ut over forsikringsselskapet og bestemmelsen fortolkes slik saksøkeren gjør.

Forøvrig bemerkes at en ansvarsfraskrivelse som også omfatter skade voldt av den for motorvognen ansvarlige under kjøring mens han var påvirket av alkohol ikke er i samsvar med de ufravikelige bestemmelser i FAL §20. Forsikringsvilkårene stiller sikrede dårligere enn loven forutsetter og da antar retten at lovens bestemmelse må følges. Loven tillater at forsikringsselskapet tar forbehold om ansvarsforholdet for skade bare hvis det er den sikrede

Side:731

som har kjørt motorvognen under påvirkning av alkohol eller hvis forsikringstilfellet er voldt av en annen mens denne kjørte vognen i slik tilstand, forutsatt at den sikrede har medvirket til vognens bruk enda han visste eller måtte forstå at føreren var påvirket. Her tales bare om sikredes forhold. Sikrede er i dette tilfelle et aksjeselskap og da må naturligvis uttrykket «sikrede» omfatte enkeltpersoner som representerer selskapet, så som styreformann eller disponent, kanskje kjøresjef eller eventuelt andre personer i det øvre skikt i selskapet. Hvilke personer det ville dreie seg om må i tilfelle vurderes konkret. Men retten antar at man i et stort transportselskap som dette og i en situasjon som den foreliggende ikke kan identifisere sikrede med helt underordnede ansatte som en sjåfør, som i dette tilfelle stort sett ikke hadde andre beføyelser enn å kjøre motorvognen og rent rutinemessig kontrollere forskjellige ting vedrørende vognsettet. I Lærebok i Forsikringsrett bind I utg. 1973 har professor Knut S. Selmer under avsnittet «Identifikasjon» uttalt bl.a. følgende på side 200:

«Man må imidlertid ha klart for seg at forsikringsavtalen er en egenartet kontrakt, med det hovedformål å skaffe sikrede økonomisk trygghet mot usikre, skadevoldende begivenheter. En slik kontrakt ville miste meget av sin effektivitet dersom man ti kritisk skulle anvende løsninger fra den alminnelige kontraktsog erstatningsrett. Det kan f.eks. ikke komme på tale å identifisere sikrede med hele den krets av hjelpere som ellers vil kunne påføre ham et erstatningsansvar i eller utenfor kontraktsforhold. Feil og forsømmelser fra de underordnedes side er nettopp en av de risikoer som forsikringen bør bære, med mindre selskapet helt klart, og innen rammen for avtalefriheten etter FAL, har skjøvet denne risiko over på sikrede.»

Retten er enig i denne uttalelse.

Når det således ikke er sikrede eller noen som sikrede kan identifiseres med som har kjørt vognsettet og dette er kjørt av sjåfør Hagen uten at noen andre enn den samme sjåfør visste eller måtte forstå at sjåføren var påvirket av alkohol, kan forsikringsselskapet ikke fritas for ansvar.

Saksøkeren må etter dette gis medhold og saksøkte pålegges å dekke den skade som ble påført saksøkerens bil og henger ved trafikkuhellet 15. februar 1976.

I samsvar med tvml. §172 pålegges saksøkte å erstatte saksøkeren hans omkostninger. Saksøkerens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave som viser at han vil beregne seg et salær på kr. 3 600,-. Han har videre oppgitt utlegg til kr. 670,-. Retten har intet å bemerke til omkostningsoppgaven og fast setter omkostningene i overensstemmelse hermed.

- - -