RG-1979-899

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1979-03-26
Publisert:	RG-1979-899
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom og kjennelse 26. mars 1979 i sak nr. 382/77
Parter:	I. Oslo kommune (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat Frithjof Brustad) mot takstnr. 1 A/S Søbro v/A. Nordlie jr. m/fl. (høyesterettsadvokat Helge Jakob Kolrud, advokatene Finn Leonthin, Dag Stousland, Kaare Sekkelsten og høyesterettsadvokatene Per Urdahl og Erik Dæhlin). II. Takstnr. 30 - Ellen Dugstad m/fl. (advokatfirmaet Trygve Horgen og Finn Leonthin) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat Frithjof Brustad). III. Tastnr. 27 - Arne Ruud (høyesterettsadvokat Per Urdal) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat Frithjof Brustad).
Forfatter:	Lagdommerne Trygve Lange Nielsen, Karl Solberg, professor Knut Selmer
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §54, Tvistemålsloven (1915) §181, §38

Oslo formannskap vedtok den 27. april 1960 å foreta ekspropriasjon for gjennomføringen av en reguleringsplan. Reguleringsplanen var første gang stadfestet av Kommunal- og arbeidsdepartementet den 10. september 1945, for utvidelse av Ullernchausséen med sideveier fra Veslekroken til Makrellbekken, med endringer den 29. juni 1960

Side:900

og den 1. desember 1964. Etter planen skal Ullernchausséen utvides til motorveistandard med fire kjørebaner på den angitte strekning. Det skal legges gangbane og sykkelfelt, og på en del av strekningen skal det også legges en tilførselsvei parallelt med og inntil motorveien. Sekundærveinettet skal styrkes, dels ved utvidelse av eksisterende villaveier, dels ved bygging av nye tilførselsveier. Montebelloveien skal legges i bro over motorveien.

Kommuneadvokaten begjærte skjønn ved stevning til Oslo skjønnsrett av 13. mai 1974. Under saksforberedelsen avsa skjønnsretten den 10. februar 1976 kjennelse for oppnevnelse av sakkyndige til å utrede støyproblemene og problemene ved luftforurensning som følge av trafikken på Ullernchausséen med tilførselsveier. Støyproblemene ble utredet av audiofysiker Gordon Flottorp og amanuensis Wilhelm Løchstøer, og problemene ved luftforurensning av forsker Knut Grønskeid. Deres betenkninger er fremlagt under skjønnet.

Ekspropriasjonsskjønnet ble avhjemlet ved Oslo skjønnsrett, avd. II, den 10. mai 1977. Det gjenstod da 39 takstnumre av de opprinnelige 46 takstnumre. For grunneierne møtte i alt 9 advokater, som hver representerte fra 1 og opp til 10 parter. Skjønnet har ingen særskilt slutning, men de erstatninger som ble fastsatt er angitt under behandlingen av de enkelte takstnumre. På samme måte er de tilkjente saksomkostninger angitt for hver enkelt av de advokater som møtte.

- - -

Kommuneadvokatens anke over saksomkostningene gjelder de de parter som under skjønnet var representert ved advokat Kaare Sekkelsten, advokat Dag Stousland, høyesterettsadvokat Per Urdahl, høyesterettsadvokat Fridthjof Sigmond og høyesterettsadvokat Erik Dæhlin. De tre første har representert sine parter også for lagmannsretten. Høyesterettsadvokat Helge Jakob Kolrud, og høyesterettsadvokat Finn Leonthin.

Kommuneadvokaten har v/høyesterettsadvokat Fridthjof Brustad nedlagt slik påstand:

- - -

4. Fastsatte saksomkostninger oppheves for takstnr. 14 - advokat Kaare Sekkelsten, takstnr. 20 - advokat Dag Stousland, takstnr. 27, 34 og 37 - h.r.advokat Per Urdahl, takstnr. 36 og 44 - h.r.advokat Fridthjof Sigmond og takstnr. 28 b og 40 - h.r.advokat Erik Dæhlin.

- - -

Saksomkostningene ved skjønnsretten.

Skjønnet omfattet ved avhjemlingen 39 selvstendige takstnumre, hvorav 36 var representert ved prosessfullmektig. På det tidspunkt representerte h.r.advokat Helge Jakob Kolrud 10 parter. Han hadde opprinnelig representert 13, men for 3 av dem var saken hevet under saksforberedelsen. H.r.advokat Finn Leonthin representerte 10 parter. De resterende 16 parter var fordelt på 7 prosessfullmektiger, hvorav 2 bare hadde én part hver og ingen av de andre mer enn 3 parter hver.

Kommuneadvokaten gjorde tidlig under saksforberedelsen gjeldende at han ville påberope seg regelen i skjønnslovens §54, annet ledd,

Side:901

hvoretter saksøkte med likeartede interesser som ikke står i strid bør bruke samme juridiske og tekniske bistand. Ved en ekspedisjonsfeil kom anførselen ikke med i den første skjønnsbegjæring av 13. mai 1974, men feilen ble rettet og bestemmelsen påberopt i et prosesskrift av 28. samme måned, før noe tilsvar var innkommet. Senere ble anførselen gjentatt i fire nye prosesskrifter, senest den 18. desember 1975, hvor kommuneadvokaten ga en oversikt over de 12 advokater som på dette tidspunkt hadde meldt seg for de saksøkte. Under den videre saksforberedelse skjedde det en viss konsentrasjon, men altså ikke mer enn at det ved hovedforhandlingen og avhjemlingen gjensto 9 prosessfullmektiger.

Spørsmålet om anvendelsen av skjønnslovens §54, annet ledd var gjenstand for prosedyre under hovedforhandlingen. Etter hovedforhandlingen og etter at kommuneadvokaten hadde mottatt salærkravene fra alle grunneiernes advokater, sendte han den 5. april 1977 en lengre skrivelse til skjønnsretten, hvor han gjorde ytterligere rede for sitt syn på spørsmålet. Skrivelsen er inntatt i skjønnet. Han ga her uttrykk for at han godkjente høyesterettsadvokatene Kolrud og Leonthin som prosessfullmektiger for grunneierinteressene. De saksøkte burde etter hans syn ha samlet seg om disse advokater under saksforberedelsen. På grunnlag av høyesterettsadvokat Kolruds salærberegning beregnet han de variable omkostninger ved å overta ytterligere ett takstnummer til kr. 1 000,-. De samlede salærkrav (eksklusive omkostninger) utgjorde kr. 139 850,-, mens de, dersom de saksøkte hadde samlet seg om Kolrud og Leonthin, etter denne beregningsmåte ville ha utgjort kr. 70 300,-.

Skjønnsretten innleder sin behandling av salærkravene med en redegjørelse for hvorfor den antar at regelen i skjønnslovens §54, annet ledd bare kan få meget begrenset anvendelse i den foreliggende sak. Retten konkluderer med at den har «underkastet de enkelte parters salær- og arbeidsoppgave en konkret vurdering og har foretatt reduksjoner der hvor man ut fra prinsippet om at bare nødvendige utgifter kan kreves erstattet, har funnet dette berettiget, eller hvor man finner at prinsippet i skjønnsprosesslovens §54 om felles prosessfullmektig tilsier nedsettelse». Ved behandlingen av de enkelte krav tok skjønnsretten kravene til følge for advokatene Kolrud og Leonthin, og for 3 av de øvrige. For de resterende 4 foretok skjønnsretten visse reduksjoner med tilsammen ca. kr. 16 000,-. Disse reduksjoner er alle begrunnet med at arbeidet med å fremme vedkommende parters interesser ikke kunne tilsi så høye salærer. For én av advokatenes vedkommende (Kaare Sekkelsten, side 301) tilføyes det: «Også hensynet til skjønnsprosesslovens §54 om konsentrasjon om prosessfullmektig tilsier dette.»

Kommunens anke over saksomkostningene omfatter bare de takstnummer hvor det også er anket over de fastsatte erstatninger, jfr. tvml. §181, første ledd. Anken gjelder således høyesterettsadvokat Per Urdahl (salær kr. 13 000), advokat Dag Stousland (salær kr. 9 400), advokat Kaare Sekkelsten (salær kr. 3 000), høyesterettsadvokat Fridtjof B. Sigmond (salær og omkostninger kr. 15 000) og høyesterettsadvokat Erik Dæhlin (salær kr. 13 830). Tilsammen utgjør de påankede

Side:902

salærer kr. 54 230, mens kommuneadvokaten altså har antatt at det arbeid disse advokater utførte, kunne ha vært honorert innenfor en ramme av ca. kr. 16 000, dersom deres oppdrag hadde vært overført til Kolrud eller Leonthin.

Fra kommunens side er det anført at det under saksforberedelsen gjentatte ganger ble varslet at skjønnslovens §54, annet ledd ville bli påberopt, jfr. siste punktum i bestemmelsen. Dermed har eksproprianten gjort det han kan gjøre, og det må være opp til grunneierne å søke sammen om de advokater som allerede representerte mange parter.

Retten har i sine alminnelige bemerkninger om omkostningsspørsmålet lagt vekt på at det under saksforberedelsen ble gjort forsøk på å få endret reguleringsplanene, og at det var nærliggende å tro at de enkelte grunneiere kunne ha ulike interesser i denne forbindelse. Det er imidlertid ikke angitt hvilke grunneiere - og dermed hvilke advokater - dette i tilfelle skulle gjelde, og det er heller ingen hjemmel for å erstatte omkostningene ved slik påvirkning av myndighetene under et skjønn.

Det er i skjønnet pekt på at den enkelte prosessfullmektig har vært nødt til å engasjere seg ganske sterkt i sitt oppdrag, og at enkelte grunneiere kan ha henvendt seg til sin faste advokat. Begge disse hensyn er imidlertid generelle, og det må antas at de ble tatt i betraktning da loven ble endret på dette punkt. Loven gir ikke anvisning på at dens hovedbestemmelse skal fravikes i slike tilfelle.

Skjønnsrettens alminnelige premisser gir overhodet ikke grunnlag for det resultat retten er kommet til i omkostningsspørsmålet. De har mer preg av akademiske betraktninger enn av begrunnelser for et resultat. Og de konkrete begrunnelser som er gitt der hvor det er skåret ned på salærkravene, går - med ett unntak - bare på skjønnslovens §54, første ledd. Dette viser at §54, annet ledd ikke har vært brukt.

Omkostningsavgjørelsen må etter dette oppheves på grunn av feil så vel i saksbehandlingen som i rettsanvendelsen. Det påståes prinsipalt full opphevelse, selv om det vil innebære at eksproprianten vil bli «beriket» med de beløp som salærkravene fra høyesterettsadvokatene Kolrud og Leonthin ville ha øket med, dersom disse advokatene hadde overtatt alle de andre partene. Subsidiært har kommunen hevdet at lagmannsretten må treffe en selvstendig avgjørelse med hensyn til omkostningene for skjønnsretten. Den begrensning i lagmannsrettens kompetanse som følger av skjønnslovens §38 første ledd, kan ikke gjelde for saksomkostningene ved ankebehandling, her må de alminnelige prosessregler slå igjennom.

Fra grunneiernes side er det anført at det forelå til dels betydelige, motstridende interesser mellom de saksøkte innbyrdes under skjønnet. Det foregikk - og foregår for så vidt stadig - aksjoner for å få endret planene. Skjønnsretten må kunne ta hensyn til dette ved omkostningsavgjørelsen, men det kan ikke være nødvendig at skjønnsretten gjør rede for hva de enkelte interessekonflikter består i.

Skjønnsretten har også lagt vekt på at prosessfullmektigene i en viss utstrekning vikarierte for hverandre under sakens gang, og at skjønnet ble avviklet uten synderlig dødgang for de enkelte. Da må

Side:903

hensynet til ekspropriantens økonomi være behørig varetatt.

Dertil kommer at skjønnsretten har foretatt nedskjæringer, også under henvisning til skjønnslovens §54, annet ledd. Dette gjør det klart at retten har anvendt bestemmelsen. Når man sammenholder de alminnelige og de spesielle skjønnsgrunner, fremgår det at retten har skjønnet over de relevante skjønnstema, nemlig nødvendighet og konsentrasjon. Hvordan skjønnet er utøvet, og hvilke nedskjæringer av salærkravet som eventuelt skal gjøres for de enkelte saksøkte, er et skjønnsspørsmål som lagmannsretten ikke kan prøve.

Grunneierne har her spesielt vist til kjennelsen i «Vækerø-saken», inntatt i Rt-1977-361. Her hadde skjønnsretten tilkjent omkostninger til samtlige parter i et skjønn hvor én advokat representerte 17 parter, én 12, og de øvrige 5 fra en til tre parter hver. Lagmannsretten opprettholdt denne omkostningsavgjørelse, og avgjørelsen ble stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Rettsanvendelsen har vært helt tilsvarende i det foreliggende skjønn, og avgjørelsen må derfor bli den samme.

For det tilfelle at lagmannsretten har kompetanse til å prøve omkostningsavgjørelsen, har grunneierne anført at kommuneadvokaten i hvert fall har forspilt sin rett til å påberope seg skjønnslovens §54, annet ledd. Det kan ikke være nok bare å gi svevende uttalelser om spørsmålet under saksforberedelsen. Kommuneadvokaten skulle ha gitt klar beskjed om hvor mange og hvilke advokater han ville godta på grunneiersiden. Ved prosedyren er forberedelsen slutt og hovedarbeidet gjort, og det går ikke an å la den enkelte saksøkte gå i uvisshet helt til dette tidspunkt om hvorvidt hans omkostninger til juridisk bistand vil bli dekket. Den beregning av «marginalomkostningene» ved ytterligere én klient som kommuneadvokaten har foretatt på grunnlag av høyesterettsadvokat Kolruds salærberegning, godtas ikke.

Det er også anført at norske advokater stort sett er «almenpraktikere», noe som understrekes av Advokatforeningens forbud mot å reklamere med spesialiteter. Den enkelte grunneier som blir saksøkt i en ekspropriasjonssak, vil opp søke sin faste advokat, og det er ikke lett å henvise ham til en «spesialist». Heller ikke kan en advokat som allerede har fått mange oppdrag i et skjønn, gå til sine kollegers klienter for å få dem overført til seg. Den enkelte saksøkte har krav på å bli representert av en advokat som han kjenner og har tillit til. Og den enkelte advokat kan ikke forberede saken forsvarlig for et stort antall parter. Han arbeider raskere og billigere for en part hvis forhold han kjenner. Også en rent økonomisk betraktning tilsier derfor at konsentrasjonen ikke drives for langt.

Advokat Stousland har spesielt anført at hans firma har vært fast juridisk rådgiver for hans part, St. Joseph-søstrene, i 75 år, og at firmaet siden 1965 har arbeidet med å få endret reguleringsplanen av hensyn til denne part, et arbeid som det selvsagt ikke er krevd salær for i ekspropriasjonssaken. Advokat Sekkelsten har på samme måte anført at han har vært juridisk rådgiver for sin parts familie i en årrekke, og at han begynte arbeidet i forbindelse med reguleringsplanen i 1967. Tilsvarende er anført av høyesterettsadvokat Urdahl.

Lagmannsretten er kommet til at omkostningsavgjørelsen må

Side:904

oppheves og hjemvises til ny behandling ved skjønnsretten. Innledningsvis vil retten bemerke at lagmannsretten må savne kompetanse til å treffe ny omkostningsavgjørelse i skjønnet. Etter skjønnslovens §54, første ledd skal saksøkeren «erstatte saksøkte nødvendige utgifter i anledning av skjønnssaken». Etter paragrafens annet ledd skal retten, når den vurderer hvilke utgifter som har vært nødvendige «ha for øye at de saksøkte til varetakelse av likeartede interesser som ikke står i strid, bør nytte samme juridiske og tekniske bistand». Det er bare skjønnsretten som kan ha den fulle oversikt over hvor meget arbeid skjønnet har krevd for de enkelte parter på de forskjellige trinn i saken, og hvilke interessekonflikter som forelå, enten ved avhjemlingen eller på et tidligere stadium. Det ville gi behandlingen ved ankedomstolen et preg av overskjønn dersom disse spørsmål skulle prosederes på en slik måte at det ga grunnlag for en realitetsavgjørelse. Omkostningsavgjørelsen kan derfor bare prøves i samme utstrekning som de egentlige erstatningsfastsettelser. På bakgrunn av de faktiske forhold som skjønnsretten har funnet bevist og beskrevet i skjønnet, må lagmannsretten gjøre seg opp en mening om hvorvidt det er utøvd et forsvarlig skjønn, med anvendelse av de direktiver som er gitt i skjønnslovens §54, særlig dens annet ledd.

Fra grunneiernes side er det henvist til en avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg, inntatt i Rt-1977-361. Her ble en omkostningsavgjørelse som hadde mange likhetspunkter med den foreliggende, opprettholdt av lagmannsretten og Kjæremålsutvalget. I denne sak hadde imidlertid skjønnsretten uttalt at den omstendighet at det hadde opptrådt mer enn to-tre advokater på grunneiersiden, «neppe (kunne) føre til at ekspropriantens prosessutgifter blir særlig meget større fordi om alle parter får sine saksomkostninger fullt dekket, og anvendelsen av skjønnsprosesslovens §54 kan derfor ikke berettige til noen drastiske innhugg i de foreliggende salæroppgaver». Lagmannsretten tolket skjønnet slik at omkostningene utgjorde anslagsvis samme beløp som ville ha vært tilkjent, dersom det hadde skjedd en sterkere konsentrasjon, og mente at under slike forhold stilte ikke skjønnslovens §54, annet ledd noe kategorisk krav om bruk av samme juridiske bistand. Denne rettsoppfatning sluttet Kjæremålsutvalget seg til.

I den foreliggende sak har skjønnsretten om den økonomiske side av konsentrasjonsspørsmålet uttalt (side 66-67):

«I den utstrekning de (prosessfullmektigene) fra før av har vært vedkommende parts juridiske rådgiver, må man regne med at de har kunnet utføre dette arbeide lettere og raskere enn en utenforstående kollega.

De saksøktes prosessfullmektiger har i en viss utstrekning «vikariert» for hverandre under sakens gang og behandlingen er blitt avviklet uten synderlig «dødgang» for den enkelte.»

Disse uttalelser gir etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunnlag for å fastslå at de samlede omkostninger til juridisk bistand ikke er blitt vesentlig påvirket av at det har opptrådt så mange advokater på grunneiersiden. Den refererte kjennelse i Rt-1977-361 gir derfor liten veiledning i den foreliggende sak.

For øvrig har skjønnsretten på 66 uttalt følgende i sine

Side:905

alminnelige premisser for omkostningsavgjørelsen:

«Reguleringsplanen for Ullernchausséen har medført bl.a. at en rekke private adkomster må omlegges, og det har vært utarbeidet en rekke forslag, hvor ny adkomst er foreslått lagt over naboens grunn. Forslagene har til dels vært gjort til gjenstand for adskillig protest, diskusjon og endringer. Skjønnsretten kan ikke se det annerledes enn at det i slike tilfelle foreligger motstridende interesser hos eierne, og at det kan være vanskelig for en advokat å vareta begge parters interesser i slike situasjoner.

Som nevnt innledningsvis har det vært fremmet forsøk på å få reguleringsplanen endret etter at saken var blitt reist, altså forsøk på å få endret de skjønnsforutsetninger som saken blir å fremme etter. Det synes nærliggende å anta at de enkelte grunneiere kan ha høyst ulike interesser å vareta i denne forbindelse og at de herunder har behov for assistanse fra sine respektive advokater. Man står da etter Skjønnsrettens mening overfor tilfeller hvor de saksøktes interesser står i strid og hvor reglen i §54 vanskelig kan la seg praktisere. Når det gjelder de saksøktes krav på saksomkostninger skal for øvrig bemerkes at den ekspropriasjon saken gjelder til dels medfører dypt virkende inngrep i de enkelte saksøktes tilværelse, og man derfor må regne med at de enkelte prosessfullmektiger har vært nødt til å engasjere seg ganske sterkt i sine oppdrag for å kunne gjennomføre disse på tilfredsstillende måte.»

Skjønnsretten viser her først til interessekonflikter om utkjøringer o.l. som er oppstått eller kunne ha oppstått under utarbeidelsen av reguleringsplanen og forberedelsen av skjønnet, men nevner ingen konkrete slike konflikter. Kommuneadvokaten har under prosedyren nevnt de tilfelle hvor det forelå konflikter, og påvist at de ikke ville ha vært til hinder for en konsentrasjon om prosessfullmektigene Kolrud og Leonthin. Denne anførsel er ikke imøtegått fra grunneierne. Lagmannsretten må etter dette oppfatte skjønnsrettens uttalelse mer som en generell betraktning enn som en reell begrunnelse for omkostningsavgjørelsen.

Skjønnsretten sier videre at de berørte grunneiere hver for seg under saken har prøvd å få endret reguleringsplanen, og at de herunder kan ha høyst ulike interesser og har behov for assistanse fra sin egen advokat. Mot dette har kommuneadvokaten innvendt at en ekspropriat ikke kan belaste eksproprianten med utgiftene til sine forsøk på å påvirke de kommunale myndigheter til å endre sine planer og vedtak. Lagmannsretten er enig i dette.

Endelig har skjønnsretten pekt på at en ekspropriasjon til motorvei kan gripe sterkt inn i tilværelsen for dem som blir berørt av anlegget, og at de enkelte prosessfullmektiger derfor kan ha oppfordring

til å legge meget arbeid i sine oppdrag. Lagmannsretten er i og for seg enig i dette, men kan ikke se at dette hensyn er uforenlig med en konsentrasjon om et lite antall advokater.

Lagmannsretten finner det rimelig at en part umiddelbart går til sin faste juridiske rådgiver når han blir stevnet i en ekspropriasjonssak, og det vil etter omstendighetene kunne påløpe arbeid som en slik advokat må honoreres for. Lagmannsretten antar imidlertid at også

Side:906

hensynet til det frie advokatvalg må vike for den klare regel i skjønnslovens §54, annet ledd etter at saksforberedelsen er kommet noe lenger og det avtegner seg hvilke advokater som bør representere grunneierinteressene. Det ville ha vært naturlig om skjønnsretten under saksforberedelsen hadde tatt et initiativ overfor de saksøkte med sikte på å redusere antallet advokater. Nå har ikke retten gjort dette, og det kan derfor være rimelig at de advokater som allerede var engasjert, ventet noe lenger med å ta kontakt med hverandre for å avklare representasjonsspørsmålet. I det foreliggende skjønn var det imidlertid ikke avgjørende hensyn som var til hinder for at antallet grunneieradvokater kunne ha vært redusert betraktelig på et relativt tidlig stadium av saksforberedelsen, og dette ville etter lagmannsrettens mening utvilsomt i vesentlig grad ha redusert de samlede utgifter til juridisk bistand.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at skjønnsretten ikke har anvendt regelen i skjønnlovens §54, annet ledd i den utstrekning det foreliggende skjønn ga oppfordring til. Omkostningsavgjørelsen må derfor oppheves på grunn av feil i rettsanvendelsen og hjemvises til ny behandling for skjønnsretten. Det bør her legges til grunn at skjønnet kunne ha vært avviklet med 2 à 3 advokater på grunneiersiden under den senere del av saksforberedelsen og i sluttfasen. De advokater hvis salær er påanket, bør tilkjennes omkostninger for det arbeid som må antas å ville ha vært nødvendig dersom de under saksforberedelsen hadde overført sine oppdrag til andre. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at dette skjønn kan ta utgangspunkt i den beregning av «marginalomkostningene» ved å overta ytterligere en part som kommuneadvokaten har påberopt seg. Det bør også legges vekt på at skjønnet for mange av eiendommene har reist vanskelige spørsmål både av faktisk og rettslig art, slik at det neppe kunne ha vært reist noen innvending dersom skjønnsretten ut fra hensynet til forsvarlig varetakelse av grunneiernes tarv hadde funnet det praktisk med tre advokater.

Slutning:

Skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling ved skjønnsretten for så vidt angår saksomkostninger fastsatt for takstnummer 14, advokat Kaare Sekkelsten, takstnummer 20, advokat Dag Stousland, takstnummer 27, 34 og 37. høyesterettsadvokat Per Urdahl, takstnummer 36 og 44, høyesterettsadvokat Fridthjof Sigmond og takstnummer 28 b og 40, høyesterettsadvokat Erik Dæhlin.

- - -

Avskjønnsrettens skjønn (h.r.advokat Georg Lous med skjønnsmenn):

Ullernveien (som Ullernchausséen den gang het) som en gjennomgangsvei fra Sørkedalsveien forbi Ullern kirke til Vækerøveien, ble gjenstand for regulering i 1911, hvorved veibredden ble satt til 28,5 meter. Det var da meningen at veien samtidig skulle gi plass for en forstadsbane som var prosjektert på denne strekning.

Side:907

Planen om forstadsbanen ble ikke opprettholdt, og i 1915 ble planen endret slik at veibredden ble 20 meter, med en kraftledning plassert i veiens midtlinje.

Denne reguleringsplan kom ikke til utførelse.

Den 13. oktober 1945 stadfestet Kommunal- og Arbeidsdepartementet en ny reguleringsplan for Ullernchausséen på den strekning som nærværende sak gjelder. Veien ble da regulert i en bredde av 26 meter med 4 kjørebaner.

Heller ikke denne plan kom til utførelse, men ble avløst av plan stadfestet av Kommunal- og Arbeidsdepartementet den 1. desember 1964.

Det er denne plan som Kommunen nu akter iverkssatt.

I mellomtiden har det foregått en omfattende planlegging for Smestadkrysset, hvor Store Ringvei, som Ullernchausséen er en del av, skjærer Sørkedalsveien. Disse planer influerer imidlertid ikke direkte på nærværende sak, som gjelder strekningen fra Smestad Brannstasjon i øst til krysset med Veslekroken i vest.

Oslo Formannskap vedtok 27. april 1960 å påstevne skjønn for reguleringens gjennomføring. Da det gikk adskillig tid før skjønnsbegjæring kunne tas ut, ble vedtaket fornyet den 28. februar 1974. Samme dag besluttet bystyret å søke Departementet om tillatelse til forhåndstiltredelse for eiendommene i veiens nordvestside. Departementets tillatelse forelå den 27. mai 1974, men er ikke blitt brukt, idet man for de takstnumre hvor forhåndstiltredelse har vært aktuelt, har ordnet seg i minnelighet.

Skjønn ble begjært av Kommuneadvokaten ved stevning til Oslo Skjønnsrett av 13. mai 1974.

- - -

Saksomkostninger.

De saksøkte har nedlagt påstand om tilkjennelse av erstatning for utgifter til juridisk og teknisk assistanse i saken. Prosessfullmektigene og engasjerte teknisk sakkyndige har fremlagt arbeidsoppgaver og salærangivelser, hvorav gjenparter har vært til stillet kommuneadvokaten.

Kommuneadvokaten har under hovedforhandlingen henvist til skjønnsprosesslovens §54 og den henstilling som der er gitt til partene om å samle seg om felles juridiske og tekniske konsulenter, dersom de vil gjøre krav på å få sine saksomkostninger dekket av eksproprianten. Han har videre henvist til at han meget tidlig under saksforberedelsen gjorde kjent at denne bestemmelse ville bli påberopt fra kommunens side (dok. 2). Han har videre under hovedforhandlingen nærmere utdypet de synspunkter som ligger til grunn for bestemmelsen i skjønnsprosesslovens §54. Han har dessuten i en skrivelse til Skjønnsretten av 5. april 1977 fremholdt følgende:

«Jeg har nå mottatt salærkravene fra alle grunneieradvokater, og vil - som bebudet - i denne sak fremkomme med mine bemerkninger til kravene.

Spørsmålet om saksomkostninger ble prosedert under hovedforhandlingen. Jeg gjentar intet av dette, men vil illustrere mine anførsler med tall på grunnlag av de spesifiserte krav som nå er fremsatt. Jeg gjengir nedenfor kravene, spesifisert i salær og omkostninger, og angir samtidig det antall takstnummer den enkelte advokat representerte, og hva den enkeltes samlede krav utgjør pr. takstnummer.

Side:908

Advokat Antall Salær- Omk. Totalt t.nr. krav pr. t. t.nr.

Dahl 1 (også Kolrud) 2 300 2 300 (bare forb.)Dæhlin 3 13 000 17 632 10 211 Huseby Kopperud 2 4 500 2 250 Kolrud 13 33 800 6 913 3 124 (tre hevet)Leonthin 10 21 500 880 2 238 Mellbye 1 9 400 125 9 525 Sekkelsten 1 6 000 6 000 Sigmond 3 18 850 700 6 717 Torkildsen 2 17 500 500 9 000 Urdahl 3 13 000 2 900 5 300 Sum 139 850 29 550 4 458 gj.sn.

Generelt.

Det er de nødvendige utgifter i anledning av skjønnssaken, som saksøkte skal ha dekket. Ved vurdering av hvorvidt advokatutgiftene har vært nødvendige, må man bedømme den anvendte tid og den beregnede sats. Når spesifikasjon ikke er gitt, er det det samlede krav som må bedømmes. Vurderingen tilligger retten, som selvstendig plikter å foreta den. Jeg kommer derfor ikke generelt inn på dette.

For enkelte takstnummer er det engasjert teknisk bistand. Denne gjelder i hovedtrekk tre forhold, bygningsmessige, støy og beplantning. For bygningsbeskrivelsene peker jeg innledningsvis på at ingen bygning eksproprieres. For enkelte takstnummer er det nedlagt påstand om innløsning av bygningen. Jeg erkjenner at dersom slikt krav fører frem, er en bygningsbeskrivelse til nytte ved skjønnsrettens taksering. Behovet må imidlertid vurderes i forhold til sannsynligheten for at kravet skal føre frem. Dersom denne mulighet måtte fortone seg liten for saksøkte, kan han ikke fordyre skjønnet for saksøkeren ved å pådra utgifter til teknisk bistand som må anses påløpt i utrengsmål. I den utstrekning teknisk bistand gjelder bygningsmessige tiltak mot støy, har skjønnsretten selv nødvendig fagkyndighet til både å bedømme tiltakenes art og kostnader. Innhenting av uttalelser om dette er derfor ikke nødvendig for at saksøktes tarv skal være fornødent ivaretatt.

Innhentede sær-uttalelser om støy er klart unødvendige, når retten hadde oppnevnt sakkyndige på dette område. Utgifter til dette må de saksøkte nødvendigvis bære selv.

Det er gjennom årene hyppig innhentet uttalelser fra anleggsgartnere om hva en «gjenanskaffelse» av beplantning vil koste, når det skal fremskaffes trær og busker av samme størrelse som de som fjernes. Slikt krav har aldri ført frem. Det har ingen mening at skjønn til stadighet skal bli fordyret med slike uttalelser. Skjønnsretten har dessuten så lang erfaring i å bedømme disse forhold, og kjenner prisene så godt, at innhentelse av slike uttalelser er klart unødvendige. Om de allikevel blir innhentet, må saksøkte selv bære utgiftene ved dette.

Side:909

Det går klart frem av tall-oppstillingen ovenfor at saksomkostninger pr. takstnummer blir langt lavere når grunneiere i større antall samler seg om en eller få advokater, enn når de enkelt vis engasjerer egen.

Under prosedyren utviklet jeg hvorledes saksomkostninger ved skjønn burde ansettes i overensstemmelse med skjønnslovens §54, annet ledd. Jeg vil her illustrere dette med tall.

Jeg ga uttrykk for at i et skjønn av denne størrelse, burde eksproprianten akseptere at grunneierne delte seg på to prosessfullmektiger. Jeg bygger min beregning på h.r.advokat Kolruds salærkrav, idet det her også er gitt spesifisert arbeidsoppgave. Han har beregnet sitt salær etter kr. 1 300,- pr. dag. Jeg anvender tallet i nedenstående regnestykke. Dette innebærer ingen umiddelbar godtagelse fra min side, idet jeg viser til det generelle avsnitt ovenfor.

Til varetakelse av 13 parters tarv er anvendt:

Korrespondanse og prosesskrifter,

i alt 10 dager, anslagsvis generelt 5 dager

Nødvendig repetisjon, ialt 6 dager,

herav anslagsvis generelt 5 »

Konferanser og forhåndsbefaringer,

i alt 2 dager, hvorav intet generelt.

Telefonsamtaler, 1 dag, intet generelt.

Rettsmøter og befaringer, i alt 6 dager,

herav antatt generelt 5 »

Etterarbeid, 1 dag, hvorav generelt 1 »

I alt 16 dager

Høyesterettsadvokat Kolruds samlede

salærkrav kr. 33 800,-

herav generelt 16 dager á kr. 1 300,-. » 20 800,-

Differanse kr. 13 000,-

Fordelt på de 13 takstnummer han representerte, blir de direkte variable omkostninger kr. 1 061,- pr. takstnummer, eller avrundet kr. 1 000,-.

Man må legge til grunn at dersom de advokater som har representert fra i til 3 takstnummer ikke hadde opptrådt ved skjønnet, men disse saksøkte hadde samlet seg om de to advokater som fra før hadde flest, ville disses salærkrav økt med kr. 1 000,- for hvert nytt takstnummer de fikk.

Salærkravene (ekskl. omkostninger) for disse to advokater er:

H.r.advokat Kolrud kr. 33 800,-

Advokat Leonthin » 21 500,-

kr. 55 300,-

Ytterligere 15 parter á kr. 1 000,- » 15 000,-

kr. 70 300,-

Side:910

Det fremgår ovenfor at de samlede salærkrav (ekskl. omkostninger) utgjør kr. 139 850,- mens de, med forbehold for beregningen ovenfor, ville ha utgjort kr. 70 300,-, dersom grunneierne hadde samlet seg om to advokater. Hvis retten godtar de fremsatte krav, vil spredningen fordyre skjønnet for eksproprianten med kr. 69 550,-. Beløpet refererer seg til 15 parter. Jeg peker på at denne fordyrelse utgjør mer enn det dobbelte av hva h.r.advokat Kolrud har beregnet seg i salær for de 13 takstnummer han representerer.

Hovedforhandlingen har ikke etterlatt noe inntrykk av at takstnummere med egen advokat vil oppnå annet resultat enn de ville ha fått, om å slutte seg til en av de to advokater med mange parter. Dette viser hvor formåls- og meningsløs slik fordyrelse av et skjønn er. Det viser også betydningen av at skjønnsretten praktiserer bestemmelsen etter lovgiverens intensjoner.

Jeg ga under prosedyren uttrykk for hvorledes ansettelse av saksomkostninger burde skje for de advokater som har representert få parter, og gjentar ikke dette her. Jeg er selvsagt klar over at det er forskjell på eiendommene, for noen er spørsmålene kompliserte, mens de for andre er meget enkle. De advokater som representerer mange takstnummer, vil nødvendigvis også representere begge kategorier. Forholdet skulle således ikke influere på min gjennomsnittsberegning ovenfor.»

Han kommer deretter med mere spesielle kommentarer til de enkelte prosessfullmektigers oppgaver, som det ikke finnes nødvendig å gjengi her.

De saksøkte har anført at hensynet til det frie advokatvalg og den betydning dette må tillegges, må gjøre at §54 blir benyttet med megen varsomhet.

De saksøkte har videre henvist til at de i stor utstrekning har henvendt seg til advokater som fra tidligere var vel inne i deres saker, og som derfor så meget lettere har kunnet forsvare deres interesser i nærværende sak. Det har også vært henvist til at grunnlaget for ekspropriasjonssaken, den foreliggende reguleringsplan, har vært gjort til gjenstand for angrep med henblikk på å få den endret, hvilket har bragt en rekke eiere i et større eller mindre motsetningsforhold. Av den grunn mener de derfor at skjønnsprosesslovens §54 ikke kan ha noen betydning i nærværende sak.

Skjønnsretten skal få bemerke:

Skjønnsprosesslovens §54 uttaler at saksøkte hvis interesser ikke står i strid bør samle seg om en felles prosessfullmektig, dersom de skal kunne tilkjennes saksomkostninger hos saksøkeren.

Reguleringsplanen for Ullernchausséen har medført bl.a. at en rekke private adkomster må omlegges, og det har vært utarbeidet en rekke forslag, hvor ny adkomst er foreslått lagt over naboens grunn. Forslagene har til dels vært gjort til gjenstand for adskillig protest, diskusjon og endringer.

Skjønnsretten kan ikke se det annerledes enn at det i slike tilfelle foreligger motstridende interesser hos eierne, og at det kan være vanskelig for en advokat å vareta begge parters interesser i slike situasjoner.

Som nevnt innledningsvis har det vært fremmet forsøk på å få reguleringsplanen endret etter at saken var blitt reist, altså forsøk på å få endret de skjønnsforutsetninger som saken blir å fremme etter. Det synes nærliggende å anta at de enkelte grunneiere kan ha høyst ulike interesser å vareta i denne forbindelse og at de herunder har behov for assistanse fra sine respektive advokater. Man står da etter Skjønnsrettens mening overfor tilfeller hvor de saksøktes interesser står i strid og hvor regelen i §54 vanskelig kan la seg praktisere. Når det gjelder de saksøktes krav på saksomkostninger skal for øvrig bemerkes at

Side:911

den ekspropriasjon saken gjelder til dels medfører dypt virkende inngrep i de enkelte saksøktes tilværelse, og man derfor må regne med at de enkelte prosessfullmektiger har vært nødt til å engasjere seg ganske sterkt i sine oppdrag for å kunne gjennomføre disse på tilfredsstillende måte.

I den utstrekning de fra før av har vært vedkommende parts juridiske rådgiver, må man regne med at de har kunnet utføre dette arbeide lettere og raskere enn en utenforstående kollega.

De saksøktes prosessfullmektiger har i en viss utstrekning «vikariert» for hverandre under sakens gang og behandlingen er blitt avviklet uten synderlig «dødgang» for de enkelte.

Ut fra disse betraktninger er Skjønnsretten kommet til at skjønnsprosesslovens §54 bare i liten utstrekning kan gis anvendelse på nærværende sak.

Ved fastsettelsen av saksomkostningene tas bl.a. i betraktning at saken har trukket lenge ut og at grunnlaget har vært gjenstand for en rekke endringer like til det siste. Erfaringsmessig øker dette arbeidsbyrden ganske meget for prosessfullmektigene.

Ved tilkjennelse av saksomkostninger for de saksøkte søker man å ta utgangspunkt i hva det til enhver tid under sakens gang under den aktuelle situasjon må ha anstillet seg som nødvendig for den enkelte part for at hans tarv skal kunne bli betryggende varetatt. At enkelte disposisjoner ved sakens avslutning viser seg å være blitt mindre påkrevet, kan i denne forbindelse ikke være avgjørende.

Skjønnsretten har underkastet de enkelte parters salær- og arbeidsoppgaver en konkret vurdering og har foretatt reduksjoner der hvor man ut fra prinsippet om at bare nødvendige utgifter kan kreves erstattet, har funnet dette berettiget, eller hvor man finner at prinsippet i skjønnsprosesslovens §54 om felles prosessfullmektig tilsier nedsettelse.

På grunnlag av det foran anførte og de fremlagte oppgaver fastsettes det følgende saksomkostninger for de saksøkte:

- - -