RG-1979-920

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1978-12-01
Publisert:	RG-1979-920
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 1. desember 1978 i sak nr. 144/77
Parter:	I Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Østfold (høyesterettsadvokat Helge Jacob Kolrud) mot Wilhelm Ekaas & Sønner A/S (advokat Kjell Nygård). II. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Østfold (høyesterettsadvokat Helge Jacob Kolrud) mot Amund Isetorp m/fl. (høyesterettsadvokat Bjørn Eggen, advokat Thorer Ytterbøl, høyesterettsadvokat Wilhelm Mordt) III. Årum Teglverk A/S m.fl. (høyesterettsadvokat Wilhelm Mordt) Thorbjørn Pedersen m.fl. (høyesterettsadvokat Bjørn Eggen) Knut Berntsen m.fl. (advokat Kjell Nygård) mot Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Østfold (høyesterettsadvokat Helge Jacob Kolrud).
Forfatter:	Lagdommerne Karl Lous, Sverre Bjørnsen,, herredsrettsdommer Olaf Hagen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §10, §9, §172, §180, §98, Skjønnsprosessloven (1917) §28, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§12, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§30, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§61, §11

Tune herredsrett behandlet i 1976 ekspropriasjonsskjønn for ervervelse av grunn m.v. for anlegg av motorveien E6 fra Aarum i Borge til Hauge i Skjeberg. Den nye motorvei skal gå fra enden av den nye Sannesund-bro. Fra Hauge i Skjeberg skal den nåværende fylkesvei B 536 utbedres frem til Heia i Skjeberg, ved Skjeberg kirke, for tilknytning til den nåværende E6. Hovedplanen for parsellen Arum-Hauge ble godkjent av Vegdirektoratet 9/10-1972, og detaljplanen godkjent 15/7 - 1975, hvoretter det ble fattet vedtak om ekspropriasjon i medhold av veglovens §50.

Den vei som skulle anlegges, har to kjørefelt, med banketter, og en samlet veibredde på 10 meter, og med byggegrenser av noe varierende bredde.

Side:921

Samferdselsdepartementet, ved Vegsjefen i Østfold, begjærer ved prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Helge Jakob Kolrud, 19/12-1975 avholdt skjønn i medhold av veglovens §50 og §61 for ervervelse av grunn og fastsettelse av erstatninger for de inngrep ekspropriasjonsvedtaket og anlegg av veien ville medføre.

Vegsjefen i Østfold, ved høyesterettsadvokat Kolrud, begjærte likeledes 13/2 - 1976 skjønn for ervervelse av grunn og fastsettelse av erstatninger for fylkesvegparsellen Hauge-Heia.

Tune herredsrett besluttet å forene de to skjønn til felles behandling overensstemmende med tvml. §98, men besluttet å dele opp behandlingen slik at det ble avhjemlet delskjønn. Retten besluttet først å behandle de takstnummere som omfattet avståelse av bolighus eller driftsbygninger, og avhjemlet 9. juni 1976 skjønn for 13 takstnummere. Av disse gjaldt ett, takstnummer 24, Wilhelm Ekaas & Sønner A/S, et sementstøperi, hvis eiendom ble delt i to av motorveien, og slik at flere hus måtte rives.

Skjønnet har for dette takstnummer slik:

Slutning:

«Skjønnsretten fastsetter slik erstatning:

1. Flytting av vindfang, brukt som sandlager m.m. kr. 5 000,-.

2. Spisebrakke, innlagt vann og kloakk og w.c., med fradrag for fordyrende innredning kr. 66 000,-.

3. Utplanering av tomt, bortsprengning av fjell, opparbeidelse av plass for lagring i høyden, støpt platting for kumstøperi kr. 310 000,-.

4. Demontering og montering av mottakstrakt for sand, ny elevator og nødvendige bygningsarbeider i forbindelse med dette, flytting av overbygg fra kumstøperiet kr. 150 000,-.

5. Gjerde rundt tomten, det regnes med 300 meter gjerde kr. 60 000,-.

- - -

Anke nr. I, takst nr. 24.

Den ankende part, Staten, ved høyesterettsadvokat Kolrud, har anket over rettsanvendelsen og saksbehandlingen.

Det dreier seg om et sementstøperi som har vært drevet siden 1938 som en familiebedrift, og bedriften har tildels disponert over naboeiendommen som tilhører selskapets hovedaksjonær.

Wilhelm Ekaas & Sønner A/S krevet ved skjønnet innløsning av bedriften, tomten med påstående bygninger. Dette krav tok skjønnsretten ikke til følge, og dette spørsmål er ikke påanket.

Lagmannsretten må likesom skjønnsretten legge til grunn at bedriften skal fortsette virksomheten på det reduserte areal, og skjønnsretten har gitt en samlet erstatning på kr. 591 000,- fordelt på 5 poster, for at bedriften kan tilpasses til den mer intensive drift som er nødvendig når arealet reduseres.

Den ankende part gjør gjeldende at skjønnet er bygget på feilaktig rettsanvendelse når det her er gitt erstatning etter gjenanskaffelsesverdi. Dette er skjedd enten direkte, ved at de bygninger som må rives, erstattes etter gjenanskaffelsesverdi, dels indirekte ved at de endringer som må gjøres på eiendommen, er vurdert etter de samme prinsipper.

Side:922

Etter lov av 26. januar 1973 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom §9 kan erstatning etter gjenanskaffelsesverdi benyttes som en begrensning av erstatningen hvis gjenerverv kan avbøte det tap som overstiger salgsverdien. Etter §10 kan ytes erstatning etter gjenanskaffelsesverdien hvis gjenerverv må ansees påkrevd for å holde ekspropriaten skadesløs. Imidlertid kan erstatning etter gjenanskaffelsesverdi bare tilkjennes hvis bruksverdien er høyere enn gjenanskaffelsesverdien, jfr. Rt-1971-155.

Skjønnsretten har drøftet prinsippene for gjenanskaffelse av boliger, men har ikke nærmere drøftet rettsspørsmålene i forbindelse med ekspropriasjon av bedrift og spesielt ikke hvor det dreier seg om inngrep som berører en del av bedriften.

Den ankende part mener at bedriften her ikke har noen bruksverdi. Bedriftens omsetning er siden 1969, som betegnes som det beste år, sunket til omkring det halve, og bedriften har i alle år gått med underskudd. Dette fremgår av de regnskapstall som skjønnet refererer, og til veiledning for skjønnet ble videre fremlagt sakkyndige uttalelser om bedriften, likesom de sakkyndige avga forklaringer.

Det er videre på det rene at bedriften ikke har gitt så stor avkastning til eierne som en vanlig industriarbeiders lønn, og at bedriften ikke har likvide reserver.

Det foreligger derfor etter den ankende parts mening ingen bruksverdi, og erstatning etter gjenanskaffelsesverdi er utelukket.

Det er også feilaktig rettsanvendelse at retten har lagt vekt på utviklingen i de siste år og at bedriften av hensyn til det forestående veianlegg har unnlatt moderniseringer og investeringer. Dette er i strid med erstatningslovens §11 hvoretter det skal legges til grunn det tidspunkt da skjønnet avhjemles.

Det er feil ved saksbehandlingen idet skjønnsgrunnene er så knappe at man ikke kan kontrollere om de riktige rettsprinsipper er lagt til grunn, og det er ikke redegjort for det rettslige grunnlag for skjønnet.

I enkeltheter bemerkes her:

Retten har med en utilstrekkelig og uriktig begrunnelse fraveket driftsresultatene slik de fremgår av regnskapene. Retten har heller ikke gått inn på hvilke inntekter eierne har hatt av bedriften, og om eierne ikke på annen måte kunne oppnådd den samme inntekt selv om bedriften ble ekspropriert og nedlagt og eierne fikk frigjort sin arbeidskraft.

Retten har i det hele ikke tatt noe klart standpunkt til om bedriften har noen bruksverdi.

Retten har heller ikke vurdert om bedriften i 1969 hadde noen mulighet for å foreta de investeringer som var på tale og som var nødvendige hvis bedriften skulle beholde sin godkjennelse etter de nye forskrifter som ble gitt i 1968.

Det er videre uriktig når skjønnet har trukket inn en sammenligning med andre bedrifter av tilsvarende art i distriktet. Man kan ikke vite hva det her siktes til, og retten har trukket inn og lagt til grunn for sin avgjørelse stoff som ikke er fremlagt i retten og partene ikke hatt anledning til å uttale seg om.

Retten har bygget på generelle erfaringer, og det er for dette takst-nummer

Side:923

ikke utmålt en individuell erstatning, etter det tap vedkommende ekspropriat har lidt, slik begge parter har krav på.

Endelig anføres at skjønnet må ansees vilkårlig når det uten nærmere begrunnelse har sett bort fra de regnskaper som er fremlagt. Det fremgår av rettsboken at forholdene vedkommende det takstnummer ble inngående drøftet under skjønnet.

De anførsler som er nevnt i det foregående rammer alle punkter i erstatningsfastsettelsen for takst nr. 24, slik at skjønnet for dette punkt må oppheves i sin helhet. Det er en slik sammenheng mellom de enkelte poster at det er nødvendig å oppheve alle slik at alle erstatningspostene kan sees i sammenheng ved et eventuelt nytt skjønn.

Subsidiært gjøres gjeldende at de forskjellige poster i erstatningsberegningen er satt opp uten støtte i partenes påstander og uten at noen beregninger over utgiftene er fremlagt.

I betraktning av de store beløp det dreier seg om burde det vært gjort nærmere rede for beregningene.

Det er feil rettsanvendelse når det ikke er gjort fradrag for de forbedringer og den rasjonalisering av driften man oppnår. Det vises til erstatningslovens §10 tredje ledd. Bare i forbindelse med spisebrakken er nevnt fradrag for fordyrende innredning, men dette er ikke de eneste fradrag som skal gjøres.

Skjønnsgrunnene er under enhver omstendighet for knappe til at man kan se i hvilken utstrekning det er gjort fradrag og om §11, 3. ledd er riktig anvendt.

Også disse innsigelser rammer alle erstatningsposter. Subsidiært nevnes videre at under postene 3 og 4 er nevnt «støpt platting for kumstøperi» og «flytting av overbygg fra kumstøperiet» Kumstøperiet, som var oppført på en støpt platting, lå midt i veitraséen, og måtte fjernes. Det er imidlertid på det rene at bygningen er oppført i 1968-1969, etter at bedriften var vel kjent med planene for den nye vei. Det er uriktig lovanvendelse når det er gitt erstatning for flytting av denne bygning, og den begrunnelse retten gir, kan ikke være til strekkelig. Bygningen ble heller ikke anmeldt til bygningsvesenet, og innehaverne måtte regne med at byggetillatelse ikke ville bli gitt.

Forholdet må likestilles med at bedriften ville fått en midlertidig tillatelse til å ha bygningen stående, og i så fall ville erstatning ikke blitt gitt.

Når det anføres at den støpte platting for kumstøperiet med en lagerbygning er eldre enn veiplanene, bemerkes at det er en feil ved saksbehandlingen at retten ikke har tatt klart standpunkt til dette.

Disse innvendinger rammer erstatningspostene 3 og 4. Subsidiært om post 5, oppførelse av gjerde, bemerkes at retten uttaler at gjerde er «ønskelig», men dette er ikke tilstrekkelig til å betinge erstatning. Retten har ikke tatt standpunkt til om oppførelse av gjerde er en nødvendig følge av ekspropriasjonen, og skjønnsgrunnene er for så vidt mangelfulle.

Den ankende part har under ankeforhandlingen nedlagt slik påstand:

«1. Tune herredsretts delskjønn i sak nr. 25/1975 B avhjemlet 9.6.1976 oppheves for takst nr. 24 Wilhelm Ekaas & Sønner A/S. Saken hjemvises til ny behandling ved herredsretten.

Side:924

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Ankemotparten, Wilhelm Ekaas & Sønner A/S, har ved advokat Kjell Nygård tatt til gjenmæle. Ankemotparten henholder seg til skjønnsrettens resultat som han mener er riktig og som ikke er angrepet fra hans side, likesom skjønnsrettens begrunnelse ansees tilstrekkelig.

Ankemotparten peker på at det dreier seg om en familiebedrift som siden 1938 har vært drevet av Wilhelm Ekaas og 3 sønner mens det nå er to sønner som driver bedriften.

Etter at bedriften ved veianlegget har tapt det vesentlig av tomten, drives virksomheten bare i beskjedent omfang.

Ankemotparten mener at tallene i regnskapene ikke gir et korrekt uttrykk for resultatene og selskapets stilling, idet en bl.a. må se på avskrivningene og nyanskaffelsene i disse år.

Omkring 1968 kom nye forskrifter for produksjon av sementvarer, og bedriften planla moderniseringer, men disse ble stillet i bero på grunn av veiplanene, etter ønske fra vegvesenet. Det er derfor riktig som skjønnsretten angir at driftsresultatene i de siste år ikke er representative.

Det er ikke riktig at bedriften ikke har gitt innehaverne inntekt utover vanlig industriarbeiderlønn. Bedriften har i de aktuelle år gitt innehaverne en tilfredsstillende inntekt, og Oddvar Ekaas som nå driver virksomheten, har lagt seg opp en viss formue av sine inntekter ved bedriften.

Det er ikke riktig at bedriften ikke har hatt midler til moderniseringer, idet man da ser bort fra at selskapet eier en fast eiendom (leiegård) utenom selve fabrikken og denne kan belånes, likesom innehaverne har personlig formue som kan skytes inn eller brukes som kredittgrunnlag.

Ankemotparten påsto prinsipalt full innløsning på grunn av det betydelige inngrep som ble gjort, men dette krav ble ikke tatt til følge.

Skjønnsretten har ansett bedriften levedyktig. Ankemotparten er enig i dette, og kan ikke på noen måte være enig i at bedriften ikke skulle ha bruksverdi.

Det er nødvendig å foreta ombygninger og rasjonalisering for å kunne fortsette driften, og bedriften vil ikke holdes skadesløs med mindre erstatning skjer etter gjenanskaffelsesverdi.

Ankemotparten anser rettsanvendelsen riktig og mener at skjønnsretten er kommet frem til sitt resultat ved et fornuftig og realistisk skjønn.

Bedriften har ingen fordel av ekspropriasjonen eller veianlegget. Bedriften kunne ha vært drevet slik den var. Det er derfor ikke grunnlag for å gjøre noen fradrag i de erstatninger som er fastsatt, og en må gå ut fra at skjønnsretten har vurdert disse spørsmål.

Det er intet holdepunkt for å si at skjønnet har vært vilkårlig. Det som angripes i anken er i virkeligheten de skjønnsmessige vurderinger, idet skjønnet har vurdert regnskapene på en realistisk måte.

Om kumstøperiet bemerkes at betongplattingen for dette med en mindre lagerbygning, er eldre og oppført før planene om veianlegget. Dette kan skjønnsretten ikke ha vært uvitende om, og erstatning for

Side:925

å nyoppføre dette er med rette gitt.

Da de nye regler om støping av kummer kom, måtte det oppføres en forholdsvis enkel, delvis åpen bygning over den støpte platting, idet man ellers måtte innstille denne vesentlige del av virksomheten. Skjønnsrettens begrunnelse for å gi erstatning på dette punkt ansees riktig.

Når det gjelder gjerde er det en uheldig uttrykksmåte når det heter at gjerde er «ønskelig», men det kan ikke være tvil om meningen, at gjerde er en nødvendig følge av ekspropriasjonsinngrepet.

Ankemotparten, Wilhelm Ekaas & Sønner A/S har nedlagt slik påstand:

«1. Tune herredsretts delskjønn i sak nr. 25/1975 B avhjemlet 9.6.1976 takst nr. 24 Wilhelm Ekaas & Sønner A/S stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

- - -

Anke nr. I.

For takst nr. 24 Wilhelm Ekaas & Sønner A/S fremgår av de spesielle skjønnsforutsetninger at det eksproprieres ca. 1770 m2 tomtegrunn med påstående bygninger, og at byggegrensen er innskrenket.

Retten gir en nærmere beskrivelse av bedriften og eiendommen, hvorav bl.a. fremgår at bygningen for kumstøperiet, som ligger i veitraseen, er satt opp etter at planene for motorveiens trasé forelå.

Motorveien som her går i en dyp skjæring, deler arealet i to, slik at et areal på vestsiden på ca. 2 300 m2 ikke lenger kan disponeres av bedriften. Driftsbygningene ligger til dels på naboeiendommen, som disponeres av hovedaksjonæren, Wilhelm Ekaas.

I skjønnet er inntatt regnskapstall, tatt fra en redegjørelse av 30/3 1976 fra sivilingeniør Arne Kjølseth. Så vel ingeniør Kjølseth som ingeniør Aasmund Steenstrup avga forklaringer under skjønnet, og selvangivelser ble fremlagt.

Av regnskapstallene fremgår det at omsetningen er sunket fra kr. 712 000,- i 1969 til kr. 350 000,- i 1974, mens regnskapene i alle år viser underskudd.

Partenes anførsler og påstander er tatt inn. Saksøkte forlangte full innløsning av hele tomten med påstående bygninger etter gjenanskaffelsesutgifter, mens Statens prosessfullmektig motsatte seg dette.

Skjønnsretten anfører deretter:

«Skjønnsretten bemerker at det her gjelder en familiebedrift som har vært drevet siden 1938. I 1968 fikk man forskrifter om fremstilling av betongvarer ved fabrikk og det er på det rene at bedriften i 1969 ønsket å modernisere, bl.a. ved innkjøp av nye maskiner. I dette ligger vel et uttrykk for innehavernes tro på at dette kunne bli en lønnsom bedrift. De siste års driftsresultater må etter skjønnsrettens oppfatning sees på bakgrunn av at bedriften i påvente av veganlegget ikke har funnet å burde gå til moderniseringer, og derved er blitt mindre konkurransedyktig. Ved å sammenligne denne bedrift med andre bedrifter i bransjen av tilsvarende størrelse og i dette distrikt, mener skjønnsretten at bedriften etter modernisering vil kunne drives med et rimelig overskudd.

Fabrikken har hittil hatt rikelig utendørs lagerplass, men så sterkt

Side:926

som arealet nå blir beskåret, vil det være nødvendig med en helt annen rasjonell utnyttelse av plassen. Dette vil nødvendiggjøre bortsprengning av fjell, planering av tomt og opparbeidelse av plass for lagring i større høyder enn tidligere. En høyere stabling av produkter vil gjøre det ønskelig med gjerde rundt lagerplassen for å hindre uvedkommende (jfr. barn fra nærliggende boligfelt).

Skjønnsretten har funnet at det gjenværende areal er tilstrekkelig til fortsatt drift, selv om det regnes med noen økning i produksjonen.

Det har ikke vært holdt noe skarpt skille mellom denne eiendom og den tilliggende eiendom, takst nr. 25. Bl.a. står bedriftens spisebrakke og privet på sistnevnte eiendom. Dette hus må fjernes og vil bli å erstatte etter gjenanskaffelsesverdi som nødvendig for bedriften.

Når det gjelder den bygning som er reist over plassen for kumstøperiet, ser skjønnsretten det slik at bedriften enten måtte opphøre med å støpe kummer eller sette opp bygningen for å tilfredsstille kontrollrådets krav. Bedriftens innehavere har vurdert det slik at de i denne situasjon måtte sette opp en midlertidig bygning og skjønnsretten har ikke grunnlag for å fastslå at denne vurdering var uriktig. Skjønnsretten antar derfor at utgiftene med å flytte bygningen må kunne kreves erstattet.»

De erstatninger som er fastsatt, er referert foran.

Statens prosessfullmektig gjør gjeldende at betingelsene for erstatning etter gjenanskaffelsesverdi ikke foreligger.

Lagmannsretten bemerker at etter erstatningslovens §9 §10 kan erstatning etter gjenanskaffelsesverdi gis hvis bruksverdien overstiger salgsverdien og det overskytende tap kan avbøtes ved gjenerverv, eller hvis gjenerverv er nødvendig for å holde eieren skadesløs.

Lagmannsretten antar at Statens anførsler slik som de er referert foran, stort sett må være riktige. Retten antar at når det dreier seg om ekspropriasjon av en bedrift, kan erstatning etter gjenanskaffelsesverdi i alminnelighet ikke komme på tale hvis bedriften ikke gir noen inntekt ut over vanlig arbeidslønn. Bedriften gir i så fall ikke noen avkastning av de investerte verdier.

Eieren har sin arbeidskraft i behold, denne eksproprieres ikke og skal ikke erstattes, men han kan i alminnelighet utnytte sin arbeidskraft like fordelaktig på annen måte.

Retten antar at de regler som her er antydet, må anvendes såvel ved ekspropriasjon av en bedrift i sin helhet, som ved ekspropriasjon av en del av bedriften. I siste tilfelle vil spørsmålet i realiteten være om de investeringer som er nødvendige for å tilpasse bedriften til det reduserte areal og som eventuelt skal vurderes etter gjenanskaffelsesverdi, er økonomisk forsvarlige. Retten ser dog ikke bort fra at erstatning etter gjenanskaffelsesverdi i spesielle tilfelle kan. komme på tale for å holde bedriften skadesløs.

De regler som er trukket opp i §9 og §10 angis å stemme med tidligere praksis.

Det vises i den forbindelse til Husaas-komitéens innstilling (1969) 153 og 154 hvor det bl.a. uttales: «Når en eiendom som eksproprieres, utelukkende nyttes i næringsvirksomhet, vil ekspropriaten alltid bli skadesløs når han får erstatning etter bruksverdi. I slike tilfelle

Side:927

kan således gjenervervsverdien aldri bli høyere enn bruksverdien.» I Ot.prp. nr. 56-1970-71 uttaler Justisdepartementet under V.s 20 at de regler som er foreslått om erstatning etter gjenervervsverdi stort sett innebærer en kodifikasjon av det som er fastlagt i rettspraksis og slutter seg for øvrig til utvalget.

Retten viser videre til Rt-1971-155, ekspropriasjon av en minkfarm i sin helhet, hvor det 157 uttales at erstatningen må baseres på at driften må opphøre på det sted farmen nå ligger, at bruksverdien ved den fortsatte drift av farmen er høyere enn salgsverdien (tomteverdien), og at vedkommende da får full erstatning for hele sitt individuelle økonomiske tap ved at virksomheten må opphøre, og mere kan en ekspropriat ikke kreve medmindre særlige forhold begrunner dette. Krav om erstatning etter gjenanskaffelsesverdi ble ikke tatt til følge, idet de spesielle forhold som ble påberopt, ikke gjorde det naturlig eller rimelig å bringe gjenanskaffelsesprinsippet til anvendelse.

Det vises videre til Fleischer: Ekspropriasjonserstatning 94 hvor det bl.a. uttales at gjenanskaffelse må være samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk forsvarlig, og til Vislie: Erstatning ved ekspropriasjon, spesielt 148, hvor det bl.a. nevnes at gjenervervsverdien er en erstatningsmåte som bare brukes i særtilfelle, idet bruksverdien er det normale verdigrunnlag.

Det er såvidt sees ikke direkte avgjort i rettspraksis hvorledes reglene skal anvendes ved ekspropriasjonsinngrep i bedrift uten full avståelse.

Skjønnsretten har som nevnt drøftet inngående problemene ved ekspropriasjon av bolig-eiendommer og har for så vidt vist at retten har vært klar over lovens regler, men de spesielle problemer som oppstår ved ekspropriasjon og spesielt del-ekspropriasjon av en bedrift, er ikke drøftet, og retten har ikke nærmere redegjort for hvilke rettsregler legges til grunn for så vidt.

Skjønnsretten har da etter lagmannsrettens mening ikke gjort rede for «det rettslige grunnlag skjønnet er bygget på», jfr. skjønnslovens §28.

Skjønnslovens §28 krever videre at skjønnsgrunnene skal gjøre rede for faktiske omstendigheter og andre forhold som skjønnet har lagt vesentlig vekt på.

Skjønnsretten har lagt vekt på innehavernes tro på at det vel kunne bli en lønnsom bedrift, men skjønnsrettens oppfatning av disse spørsmål kommer ikke klart frem. Regnskapstallene slik de er gjengitt i skjønnet, med underskudd gjennom en rekke år, kunne nok reise tvil om bedriften var levedyktig, og retten burde ha vurdert regnskapene nærmere, og redegjort for hvorfor retten fant grunn til å se bort fra disse.

Retten burde ha tatt standpunkt til om bedriften hadde en bruksverdi, større eller mindre. Når retten ser bort fra de siste års driftsresultater, kan det være uklart om retten overensstemmende med erstatningslovens §11 legger til grunn den reelle verdi på det tidspunkt skjønnet holdes, eller om man bygger på en tidligere verdi eller den verdi bedriften ville ha hatt hvis det hadde vært foretatt rasjonalisering og modernisering.

Side:928

Når skjønnsretten påpeker at det allerede i 1968-69 var nødvendig å foreta moderniseringer, og planer om dette, måtte det synes naturlig på bakgrunn av de regnskap stall som er referert, å reise spørsmål om bedriften hadde midler til å foreta disse betydelige investeringer. Det er mulig at innehaverne kunne skyte inn ytterligere midler, og det er opplyst at bedriften delvis disponerte naboeiendommen som tilhørte innehaveren, men for øvrig nevner ikke skjønnet noe om dette.

Når skjønnsretten trekker inn til sammenligning andre bedrifter i bransjen, vet man ikke hva det siktes til, og det synes som det er bygget på stoff som ikke har vært fremlagt i retten og partene ikke hatt anledning til å uttale seg om. Dette er i tilfelle også en feil ved saksbehandlingen.

Rettens begrunnelse er idet hele så knapp i det første avsnitt av de siterte skjønnsgrunner at det må vekke tvil om retten har bygget på de riktige rettslige prinsipper, og hvilke faktiske omstendigheter retten har bygget på.

Ved utmålingen av erstatningene bemerkes at lagmannsretten i ankesaken ikke kan prøve de skjønnsmessige vurderinger, og det kan ikke stilles de krav til skjønnsgrunnene at man skal kunne kontrollere bevisbedømmelsen eller vurderingene, jfr. skjønnslovens §28.

Skjønnsretten har uten støtte i påstandene delt opp erstatningen i flere poster og uten støtte i beregninger fra partenes side utmålt erstatninger for forbedringer av forskjellig art. Det dreier seg om erstatninger for betydelige beløp og forhold som var vanskelige å bedømme. Disse forhold må etter lagmannsrettens mening skjerpe kravene til skjønnsgrunnene.

Retten fastslår at det vil være nødvendig med en helt annen rasjonell utnyttelse av plassen. Det er bare antydet noe summarisk hvilke arbeider ansees nødvendige.

Fremstillingen er for knapp til at man kan se de vesentlige omstendigheter som retten har lagt vekt på, og spesielt er det ikke vurdert om innehaverne ved disse arbeider vil få en mere rasjonell bedrift enn tidligere, med større inntjeningsevne. Slike forbedringer skal det i tiffelle gjøres fradrag for, og man kan ikke se om skjønnsretten har utmålt erstatningen etter de riktige prinsipper. Det vises til erstatningslovens §10 tredje ledd. Det er i det hele ikke vurdert om rasjonalisering og ny-anlegg med investeringer på kr. 591 000,- er økonomisk forsvarlig ved denne bedrift.

Lagmannsretten antar at de mangelfulle skjønnsgrunner slik som det er nevnt foran, har hatt betydning for skjønnsrettens avgjørelse, og finner på dette grunnlag at skjønnsrettens avgjørelse må bli å oppheve i sin helhet for takst nr. 24.

Det er for øvrig en slik sammenheng mellom de enkelte poster i erstatningsfastsettelsen at det hele også ved et nytt skjønn bør sees i sammenheng.

Om de subsidiære spørsmål som er reist vil lagmannsretten kort bemerke at den bygning hvor kumstøperiet drives, er oppført etter at planene for veianlegget var kjent for bedriften. Innehaverne anmeldte ikke bygningen til bygningsrådet, og ville antagelig ikke fått tillatelse til å oppføre bygningen om de hadde søkt.

Side:929

Under disse omstendigheter antar lagmannsretten at bedriften ikke har krav på erstatning ved ekspropriasjonen, idet retten er enig med den ankende part i at forholdet må likestilles med at det var gitt en midlertidig tillatelse til å oppføre bygningen.

Hvis selve betongplattingen er ført opp tidligere, står denne for så vidt i en annen stilling, men forholdet er ikke helt klart etter skjønnsgrunnene.

Bemerkningen om at det er «ønskelig» med gjerde rundt lagerplassen er ikke klar, idet det avgjørende vil være om ekspropriasjonen gjør det nødvendig å oppføre gjerde. Da skjønnet allikevel oppheves i sin helhet for dette takstnummer, finner ikke retten grunn til å gå ytterligere inn på de subsidiære spørsmål.

Skjønnet vil bli å henvise til ny behandling ved herredsretten.

Lagmannsretten finner etter den tvil det har vært, ikke grunn til å tilkjenne den ankende part saksomkostninger her, jfr. tvml. §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.

- - -

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Tune herredsretts delskjønn, avhjemlet 9/6 1976 oppheves i sin helhet for takst nr. 24, Wilhelm Ekaas & Sønner A/S.

Saken hjemvises for dette punkt til ny behandling ved herredsretten.

- - -

Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke i noen av ankene.

Av herredsrettens delskjønn (sorenskriver Kr.Fr. Myrdal m/skjønnsmenn):

Motorveg E6 skal føres videre sydover gjennom Borge og Skjeberg kommuner.

I samsvar med Samferdselsdepartementets forskrifter av 20. 1. 1965, gitt i medhold av veglovens §12, ble hovedplanen for motorvegparsellen Årum - Hauge den 9.10.1972 godkjent av Vegdirektoratet som grunnlag for det videre detaljplanarbeide.

Detaljplan for denne parsell ble utlagt til offentlig ettersyn fra 25.2. til 18.3.1975. Den ble også sendt Borge og Skjeberg kommuner og Østfold Fylkeslandbruksstyre til uttalelse. Også Universitetets oldsaksamling ble underrettet om planen.

På bakgrunn av de uttalelser som innkom, ble detalj planen godkjent av Vegdirektoratet den 15.7.1975. Godkjennelsen ble meddelt de berørte grunneiere den 8.9.1975.

Detaljplanen har samme horisontaltrasé som hovedplanen, men det er foretatt visse justeringer i vertikalplanet og av tilknytningsvegene.

På denne bakgrunn har Vegsjefen i Østfold den 8.9.1975 fattet vedtak om ekspropriasjon i henhold til veglovens §50, jfr. Samferdselsdepartementets fullmakt av 20. 1.1965. Vedtaket er sendt som varsel til grunneierne om ekspropriasjonen.

Da den aktuelle parsell går gjennom Sarpsborg og Tune sorenskriveriers domsogn, har Fylkesmannen i Østfold den 27.10.1975 oppnevnt sorenskriveren

Side:930

i Tune som skjønnsbestyrer for hele skjønnet.

Ved prosesskrift av 19.12. 1975 til Tune herredsrett har h.r.advokat Kolrud på vegne av Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Østfold begjært skjønn i medhold av veglovens §50 og §61 til fastsettelse av erstatning for de inngrep ekspropriasjonsvedtaket forutsetter. Saken har fått nr. 25/75 B ved Tune herredsrett.

- - -

Takst nr. 24, fester Wilhelm Ekaas & Sønner A/S.

Se spesielle skjønnsforutsetninger er:

1. Det eksproprieres fra denne eiendom:

Ca. 1770 m2 (tomtegrunn) med påstående bygninger, slik som vist på kartblad C 76. Fravikelse må finne sted senest 1.1. 1977.

2. A) Det eksproprieres rett til å flytte et mastepunkt for 18 kV luftlinje øst for E6 ved pel ca. 7500.

B) Det eksproprieres rett til ca. 300 m2 (tomtegrunn) for adkomstveg for takstnumrene 21 og 22, slik som vist på kartblad C 76.

3. Det eksproprieres rett til nødvendig omlegging av 220 V forsyningsnett på denne eiendom etter plan utarbeidet av det kommunale elektrisitetsverk.

Planen vil bli fremlagt for skjønnsretten.

4. Takstnr. 21 og 22 gis rett til å nytte anlagt adkomstveg over denne eiendom, jfr. pkt. 2 B).

5. «Byggegrenser i henhold til veglovens §30 skal over denne eiendom gjelde 20 m på høyre side av senterlinjen av E6 traséen sett i retning mot Oslo.»

Eiendommen består av 3 festetomter, nemlig gnr. 42, bnr. 2, tomt 9 og 33 på 807 og 847 m2, grunneier Nils Tegneby og gnr. 43, bnr. 1 tomt 20 på 5 987 m2, eier Håkon Tegneby. Festetid 50 år fra 1971. Årlig avgift kr. 682,-. Wilhelm Ekaas & Sønner A/S har siden 1938 drevet sementstøperi. Wilhelm Ekaas er eier av 55 aksjer og tre sønner har hver 15 aksjer. På tomten ligger en større åpen bygning som nyttes som kumstøperi. Bygningen er satt opp etter at planene for motorvegens trasé forelå, men ble satt opp fordi det kom krav om at støpingen skulle foregå under tak. Driftsbygningene forøvrig ligger på en tilstøtende tomt som disponeres av Wilhelm Ekaas (takst nr. 25). På denne eiendom ligger også den spisebrakke og et mindre hus som nyttes som kontor for bedriften. Spisebrakken vil bli ekspropriert og også kumstøperiet må fjernes.

Motorvegen vil dele arealet i to. På vestsiden av vegen vil det bli liggende et areal på ca. 2300 m2, som har vært nyttet som lagerplass. Dette areal kan ikke lenger disponeres av bedriften og kommer i tillegg til de arealer som skal avstås, jfr. de spesielle forutsetninger, punkt 1 og 2 B. Motorvegen vil på dette sted gå i dyp skjæring slik at byggegrensen er redusert, jfr. forutsetningens punkt 5.

Av det tilstøtende areal, takt nr. 25 som er på 1433 m2 vil det bli ekspropriert ca. 300 m2 og ca. 320 m2 vil bli belagt med byggeforbud.

Et vindfang som har vært benyttet som sandlager m.m. og som ligger inntil driftsbygningen må rives. Videre må selve mottagerrnmpen med elevator for inntak av sand flyttes.

Saksøkte har fremholdt at bedriften fremover til 1969 hadde en stigende omsetning og at man derfor planla en modernisering og utvidelse av virksomheten. Vegvesenet gav imidlertid uttrykk for at man helst så at det ikke ble foretatt noen utvidelse av hensyn til det påtenkte vegprosjekt og moderniseringen

Side:931

ble derfor ikke gjennomført. Dette har i høy grad påvirket den senere drift bl.a. fordi man nå ikke har utstyr til å lage trykkprøvede rør som kreves til en rekke formål.

Det er fremlagt selvangivelse for bedriften for årene 1969-1974 som viser slike resultat:

1969: Omsetning ca. kr. 712 000,-, underskudd ca. kr. 371,-

1970: Omsetning ca. kr. 425 000,-, underskudd ca. kr. 5 800,-

1971: Omsetning ca. kr. 511 500,-, underskudd ca. kr. 6 190,-

1972: Omsetning ca. kr. 466 900,-, underskudd ca. kr. 13 370,-

1973: Omsetning ca. kr. 333 200,-, underskudd ca. kr. 20,-

1974: Omsetning ca. kr. 350 000,-, underskudd ca. kr. 2 190,-

Saksøktes standpunkt er at det gjenværende areal rundt driftsbygningen vil bli for lite til lagerplass når man skal modernisere driften og drive rasjonelt. Det er derfor nødvendig å flytte hele bedriften og det er i den forbindelse fremlagt en oversikt utarbeidet av sivilingeniør Aasm. Steenstrup over omkostningene ved en slik flytning. Saksøkte mener at de siste års driftsresultat må sees i sammenheng med at bedriften på grunn av den påtenkte veg ikke har funnet å kunne foreta de nødvendige investeringer og oppta konkurransen med andre tilsvarende bedrifter.

Saksøkte krever full innløsning av hele tomten med påstående bygninger og har nedlagt slik påstand:

1. Eiendommen erstattes etter gjenanskaffelsesutgiftene.

2. Utgifter til dokumentavgift, tinglysning, oppmåling, refusjon mv. erstattes.

3. Erstatning for avbrudd under flytting.

4. Planering, drenering, inngjerding etc. av ny tomt.

Saksøkeren motsetter seg full innløsning. Hvis det gjenværende areal er for lite til fortsettelse av driften, må bedriften nedlegges. På grunnlag av driftsresultatene, særlig for 1969, som angivelig var det gunstigste år, og hvor resultatet ikke har vært påvirket av det påtenkte vegprosjekt, mener saksøkeren at den kapitaliserte bruksverdi vil være 0, og det kan da ikke bli aktuelt å erstatte etter en langt høyere gjenanskaffelsesverdi. Det er et vilkår for erstatning etter gjenerverv at bedriften har vært drevet med et rimelig overskudd, og en fortjeneste som overstiger vanlig arbeidslønn. Hvor det som her har vært drevet med underskudd og hvor innehaverne bare har tatt ut vanlig arbeidslønn, foreligger intet tap om bedriften må innstille.

Regnskapene for 1969 viser forøvrig at bedriften ikke hadde særlig kapital og det er derfor ikke sannsynlig at man ville ha maktet å gå til større investeringer.

Hva spesielt kumstøperiet angår er dette bygget uten tillatelse og vitende om den ventede ekspropriasjon og kan da ikke betinge noen erstatning ved ekspropriasjon.

Skjønnsretten bemerker at det her gjelder en familiebedrift som har vært drevet siden 1938. I 1968 fikk man forskrifter om fremstilling av betongvarer ved fabrikk og det er på det rene at bedriften i 1969 ønsket å modernisere, bl.a. ved innkjøp av nye maskiner. I dette ligger vel et uttrykk for innehavernes tro på at dette kunne bli en lønnsom bedrift. De siste års driftsresultater må etter skjønnsrettens oppfatning sees på bakgrunn av at bedriften i påvente av veganlegget ikke har funnet å burde gå til moderniseringer, og derved er

Side:932

blitt mindre konkurransedyktig. Ved å sammenligne denne bedrift med andre bedrifter i bransjen av tilsvarende størrelse og i dette distrikt, mener skjønnsretten at bedriften etter modernisering vil kunne drives med et rimelig overskudd.

Fabrikken har hittil hatt rikelig utendørs lagerplass, men så sterkt som arealet nå blir beskåret, vil det være nødvendig med en helt annen rasjonell utnyttelse av plassen. Dette vil nødvendiggjøre bortsprengning av fjell, planering av tomt og opparbeidelse av plass for lagring i større høyder enn tidligere. En høyere stabling av produkter vil gjøre det ønskelig med gjerde rundt lagerplassen for å hindre uvedkommende (jfr. barn fra nærliggende boligfelt).

Skjønnsretten har funnet at det gjenværende areal er tilstrekkelig til fortsatt drift, selv om det regnes med noen økning i produksjonen.

Det har ikke vært holdt noe skarpt skille mellom denne eiendom og den tilliggende eiendom, takst nr. 25. Bl.a. står bedriftens spisebrakke og privet på sistnevnte eiendom. Dette hus må fjernes og vil bli å erstatte etter gjenanskaffelsesverdi som nødvendig for bedriften.

Når det gjelder den bygning som er reist over plassen for kumstøperiet, ser skjønnsretten det slik at bedriften enten måtte opphøre med å støpe kummer eller sette opp bygningen for å tilfredsstille kontrollrådets krav. Bedriftens innehavere har vurdert det slik at de i denne situasjon måtte sette opp en midlertidig bygning og skjønnsretten har ikke grunnlag for å fastslå at denne vurdering var uriktig. Skjønnsretten antar derfor at utgiftene med å flytte bygningen må kunne kreves erstattet.

Skjønnsretten fastsetter slik erstatning:

1. Flytting av vindfang, brukt som sandlager m.m. kr. 5 000,-.

2. Spisebrakke, innlagt vann og kloakk og wc, med fradrag for fordyrende innredning kr. 66 000,-.

3. Utplanering av tomt, bortsprengning av fjell, opparbeidelse av plass for lagring i høyden, støpt platting for kumstøperi kr. 310 000,-.

4. Demontering og montering av mottakstrakt for sand, ny elevator og nødvendige bygningsarbeider i forbindelse med dette, flytting av overbygg fra kumstøperiet kr. 150 000,-.

5. Gjerde rundt tomten, det regnes med 300 meter gjerde kr. 60 000,-.

Når det gjelderflytning av mastepunkt og omlegging av 220 V forsyningsnett kan det ikke sees at dette vil medføre noen øket ulempe. Det blir derfor ingen erstatning forsåvidt.

Det er ikke opplyst hvilken festekontrakt som omhandler den grunn som skal avståes. Grunneiers interesse vil bli behandlet under takst nr. 22 eventuelt nr. 32.

- - -