RG-1979-971

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1979-04-06
Publisert:	RG-1979-971
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 6. april 1979 i sak nr. 75/1978
Parter:	Jan Skrede (advokat Stig Rekdal) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Sven Ole Fagernæs).
Forfatter:	Lagdommerne Helge Barsett, Inge Kolberg, Hans Flock
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, §5, Tvistemålsloven (1915) §384, §385, §386, Skjønnsprosessloven (1917) §4, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50

Den 25. november 1977 avhjemlet Nordre Sunnmøre herredsrett skjønn til fastsettelse av erstatninger for avståelse av grunn til ny riksvei Alvestad kai - Sveneset i Hareid, som er en parsell av riksvei 61 Hareid - Brandal. Skjønnet ble holdt for 25 takstnumre og var for de flestes vedkommende holdt som avtaleskjønn etter skjønnslovens §4. I avtalene om grunnavståelser er det inntatt en bestemmelse om at skjønnet skal bygge på ekspropriasjonsrettslige regler både for saksbehandlingen og erstatningsutmålingen.

For ett enkelt takstnummer ble det fattet vedtak om eiendomsinngrep i medhold av veglovens §50.

Side:972

Skjønnet ble inkaminert 20. oktober 1977 og fortsatte med befaring 21. oktober og med skjønnskonferanse 28. oktober 1977.

Skjønnet ble påanket til Frostating lagmannsrett av takst nr. 14 Karen Ulstein og takst nr. 23 Jan Skrede. For Jan Skrede gjelder anken samtlige erstatningsposter, bortsett fra grunnerstatningen for teig nr. 2.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten har Karen Ulstein trukket anken tilbake og begjært ankesaken hevet. Advokat Fagernæs meddelte på statens vegne under ankeforhandlingen at han ikke hadde noe å bemerke til dette og at han frafalt kravet om saksomkostninger. For Karen Ulsteins vedkommende er derfor saken hevet ved lagmannsrettens kjennelse av idag.

Jan Skrede la for herredsretten ned slik påstand:

«Lite småbruk som utelukkende har interesse som tomtegrunn.

Prinsipalt:

1. Tomteerstatning.

2. Ulemper - vanskeliggjort adkomst til naust.

Subsidiært:

1. Bruksverdierstatning.

2. Ødelagte driftsmuligheter, arronderingsulemper m.v.

3. Vanskeliggjorte driftsforhold i begge tilfeller. Erstatning for frukttrær og busker.»

Herredsretten fastsatte disse erstatninger:

«Grunnerstatningen for teig 1 settes til kr. 4,- pr. m2 .

Grunnerstatning for teig 2 kr. 3,- pr. m2 .

Erstatning i h. t. subsidiær påstand pkt. 2

og 3 settes tilsammen for teig 1 og teig 2 til kr. 5.000,-.»

Jan Skrede har gjort følgende gjeldende for lagmannsretten:

Herredsretten har tatt feil når den har funnet å basere erstatningen på reglene i ekspropriasjonserstatningslovens §4 på grunnlag av bruksverdi en som jordbruk. Det er feil rettsanvendelse når herredsretten ikke har funnet grunn til å gi mererstatning etter lovens §5 nr. 1. Det er gitt erstatninger beregnet etter tomteverdi for sjøboder og naust for hele strekningen fra Alvestad kai og helt frem til hans eiendom, og det er ikke gitt noen begrunnelse for at det ikke er gitt erstatning for avståelse av grunn fra hans eiendom etter samme verdier som for de øvrige. Hans eiendom langs sjøen er fortrinnlig egnet til sjøbu- og nausttomter og det finnes ikke andre slike tomter såvidt sentralt i Hareid. Strandlinjen er ca. 150 m lang. Han har i lengre tid hatt sterk pågang for å selge nausttomter. Når han ikke har solgt, er det av hensyn til hans foreldre som fortsatt lever og dessuten har han heller ikke hatt noe økonomisk behov for å selge slike tomter.

Den nå gjeldende reguleringsplan er av 14. mars 1968, men den går ikke helt frem til hans eiendom. Noen få dager etter at skjønnet ble holdt, forelå det utarbeidet en reguleringsplan for området videre utover inklusive hans eiendom, og på denne planen er hans eiendom på teig nr. 1 nedenfor vegen mot sjøen utlagt til sjøbod- og nausttomter. Denne planen var ikke nevnt under skjønnet, men må iallfall ha vært kjent for kommunen da skjønnet pågikk.

Side:973

Det erkjennes at det skal tas utgangspunkt i §4, men oppgjøret skal foretas etter §5 nr. 1. Det vil være naturlig å sammenlikne denne eiendom med de øvrige eiendommer frem til hans eiendom. Det er ikke naturlig å sette noe skille ved hans eiendom. Det naturlige skille vil i tilfelle være på den andre siden av eiendommen, hvor det går et lite høydedrag ut i en odde.

Kommunen burde ha orientert herredsretten om den planen som var under arbeid. Den var vedtatt i kommunen. Den var ennå ikke stadfestet av departementet, men var sendt dit for behandling og stadfestelse.

Det gjøres prinsipalt gjeldende at det er feil rettsanvendelse når retten ikke har gitt mererstatning etter §5 pkt. 1. Premissene er så knappe at man nærmest må gjette seg til rettsanvendelsen. Men man må kanskje gå ut fra at skjønnsretten ikke har funnet anvendelse for prinsippet «tilsvarende eiendommer i distriktet», dvs. at den ikke har funnet eiendommer i distriktet som den kan sammenliknes med. Etter hans oppfatning finnes det imidlertid eiendommer i relativ nær omkrets som er egnet å sammenliknes med. På hele strekningen fra Alvestad kai til hans eiendom finnes det eiendommer å sammenlikne med. Det kan ikke være tvil om at hans eiendom er like godt egnet til slike tomter som de andre.

Det er særlig en del av eiendommen som er vel egnet til nausttomter. Det er ingen betingelse for merstatning at hele eiendommen skal egne seg til slik bebyggelse.

Subsidiært hevder Skrede at domsgrunnene er så knappe at det overhodet ikke finnes muligheter for kontroll av rettsanvendelsen. Det lar seg ikke gjøre å se om skjønnsretten har forstått loven riktig.

Jan Skrede har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«1. Skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling med unntak av grunnerstatning for teig nr. 2.

2. Jan Skrede tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Staten v/Samferdselsdepartementet mener at skjønnet er riktig.

Det er riktig av herredsretten å gi erstatning etter §4 og ikke tillegg etter §5 nr. 1.

Det må være relativt klart at det ikke kan gis tomteerstatning direkte etter §4. Det er et viktig poeng at tomteerstatning for de øvrige eiendommer ikke er gitt etter §5 nr. 1. I disse tilfeller ble det gitt tomteerstatning direkte etter §4 fordi det dreide seg om relativt små tomter.

For en rekke takstnumre består inngrepet i at det avstås stripearealer langs riksveitraséen. Herredsretten har her vurdert tapene etter en differansebetraktning, jfr. Rt-1976-1507. Poenget er at tomtene gjennomgående er relativt små, så små at de ikke egner seg til jordbruk, men til naust.

Merverdierstatning kan ikke gis. Herredsretten har vurdert den faktiske side, karakteren av eiendommen, offentlige planer, bruken i dag og beliggenheten. Dernest har herredsretten vurdert de rettslige spørsmål. Den har spurt seg om hva som er utgangspunktet etter §4 og om det foreligger vilkår for mererstatning etter §5 nr. 1.

Det lagmannsretten kan prøve er rettsanvendelsen. For at skjønnet skal kunne oppheves, må det fastslås at eventuell feil knytter seg

Side:974

til den. Når det gjelder de feil som kan tenkes, må dette enten være at rettsanvendelsen er uriktig eller at premissene ikke viser hva skjønnsretten har lagt til grunn.

Staten er enig i at skjønnsgrunnene er i knappeste laget. Men det er ingen tvil om at rettsanvendelsen er riktig. Den faktiske bedømmelse kan ikke prøves av lagmannsretten. Som uttrykk for at herredsretten har oppfattet §5 nr. 1 riktig, kan vises til skjønnsrettens premisser for takst nr. 18. Her er det lagt vekt på nettopp de momenter som har betydning for anvendelsen av §5 nr. 1. Dette viser at herredsretten har forstått jussen.

Man må være kritisk med anvendelse av §5 nr. 1 på nausttomter. Disse tomter knytter seg ikke til de samme ytre forhold som når det gjelder vanlige tomter. Herredsretten har nektet erstatning etter §5 nr. 1 ut fra en faktisk vurdering. Premissene er forankret i faktiske og skjønnsmessige vurderinger som lagmannsretten ikke kan prøve.

Da herredsretten var på stedet, hadde det ikke nedfeldt seg høyere verdi enn jordverdien.

Staten v/Samferdselsdepartementet har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«1. Skjønnet stadfestes.

2. Den ankende part tilpliktes å erstatte Staten v/Samferdselsdepartementet saksomkostninger.»

Ankeforhandling ble holdt i Rådhuset, Hareid, den 27. mars 1979. Jan Skrede møtte og avga forklaring. Sammen med ham møtte advokat Rekdal. For Staten v/Samferdselsdepartementet møtte regjeringsadvokaten v/fullmektig, advokat Sven Ole Fagernæs. Sammen med ham møtte Simon Wetterhus i Hareid kommune. Lagmannsretten foretok befaring av veianlegget fra Alvestad kai til og med Skredes eiendom, teig nr. 1. Det var ingen vitneførsel.

Lagmannsretten skal bemerke:

Jan Skrede er eier av eiendommen gnr. 41 bnr. 35 i Hareid. Eiendommen er restene av et lite småbruk. Eiendommen ble berørt av skjønnet i 2 teiger. Teig nr. 1, hvor eiendommens husbygninger ligger, er på ca. 1617 mål, inklusive et areal med brattlendt fjellterreng. Før veianlegget var ca. 10 mål av teigen dyrket mark. I 1948 og omkring 1954 ble det utskilt 2 boligtomter fra denne teig, en til hver av hans 2 søstre.

Teig nr. 2 består av ca. 5 mål utmark.

Jan Skrede overtok eiendommen fra sin mor i 1971. Moren hadde overtatt den fra sin far i 1920. Skredes far var fisker og eiendommen ble drevet som småbruk med 2-3 melkekyr og et liknende antall sauer frem til 1952/53. Fra 1953 hadde de ikke kyr, men noen flere sauer frem til høsten 1973 da Jan Skrede flyttet til Oslo. Han er senere kommet tilbake til Hareid og er nå i stilling som formann i Sjømannsforbundet i Ålesund.

Teig nr. 1 ligger i et skrånende terreng ned mot sjøen. Der ligger også den dyrkede mark hvor det er plantet en del frukttrær. Det ligger 1 naust nede ved sjøen.

Skredes anke over skjønnet knytter seg til erstatningsfastsettelsen for teig nr. 1. Da imidlertid herredsretten fastsatte ulempeserstatning

Side:975

for vanskeliggjorte driftsforhold felles for teig nr. 1 og teig nr. 2, er teig nr. 2 også berørt av anken for så vidt denne erstatningspost angår.

Veien skjærer over teig nr. 1 i en lengde av ca. 150 m og grunnervervet utgjør ca. 2 250 m2 dyrket og udyrket mark. Av teig nr. 2 eksproprieres det ca. 1 800 m2 udyrket mark. For så vidt teig nr. 1 angår, varierer avstanden fra fyllingsfoten ned til sjøen fra ca. 15 til ca. 50 m.

For Jan Skrede er skjønnsgrunnene formulert slik:

«Erstatningene må bli å fastsette etter reglene i ekspropriasjonserstatningslovens §4 på grunnlag av bruksverdien som jordbruk. Det som avstås er av vekslende bonitet. Det settes en gjennomsnittspris basert på rettens vurdering etter åstedsbefaringen. Det er ikke funnet grunnlag for oppjustering i medhold av lovens §5.»

På den reguleringsplan som nå ligger i departementet for behandling og stadfestelse, er hele området fra veien ned til sjøen på teig nr. 1 utlagt til sjøbod- og nausttomter. Såvidt vites, var denne planen ukjent for skjønnet, men den må utvilsomt ha vært under behandling av de kommunale myndigheter da skjønnet pågikk. Det er ingen grunn til å tvile på at Jan Skrede allerede i lengre tid hadde hatt pågang om salg av slike tomter. Det er også gitt erstatning for tomtegrunn for bl.a. til naust helt frem til teig nr. 1 av Skredes eiendom.

Skjønnsgrunnene for dette takstnummer er meget knappe. Det fremgår riktignok at herredsretten har fastsatt erstatningen for det eksproprierte areal etter §4 som jordbruksgrunn og at det ikke er funnet grunn til oppjustering av erstatningen i medhold av §5 nr. 1. Lagmannsretten er enig i at utgangspunktet for verdsettelsen må tas i §4, og det kan heller ikke sees å være grunnlag for å gi tomteerstatning direkte etter §4. Men herredsretten burde etter de spesielle forhold som foreligger ha gitt en nærmere redegjørelse for hvorfor den ikke har funnet grunn til å gi mererstatning etter §5 nr. 1 som tomtegrunn for sjøboder og naust, det være seg enten for hele veiens strekning over teig nr. 1 eller for en del av den. Herredsretten burde også ha gitt en redegjørelse og begrunnelse for hvorfor den har bedømt denne teig annerledes enn de øvrige eiendommer fra sentrum og frem til denne eiendom. Lagmannsretten har heller ikke i de mere generelle premisser i skjønnet funnet noen nærmere veiledning for bedømmelsen av rettsanvendelsen for teig nr. 1 av Skredes eiendom.

Etter lagmannsrettens oppfatning har skjønnet ikke gitt en slik beskrivelse av de faktiske forhold som den har lagt til grunn for sitt resultat at lagmannsretten har tilstrekkelig materiale til å prøve om rettsanvendelsen er korrekt. Skjønnet vil derfor måtte bli å oppheve på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner, jfr. tvml. §384 nr. 5, jfr. tvml. §385. Skjønnet vil med hjemmel i tvml. §386 annet ledd bli hjemvist til fortsatt behandling ved Nordre Sunnmøre herredsrett.

Anken har ført frem og lagmannsretten finner at Staten v/Samferdselsdepartementet bør tilpliktes å erstatte Jan Skrede sakens omkostninger for lagmannsretten. Advokat Rekdal har gitt omkostningsoppgave. Saksomkostningene fastsettes i overensstemmelse med den til kr. 5 088,-, derav kr. 1 518,- for utgifter.

Kjennelsen er enstemmig.

Side:976

Slutning:

1. Nordre Sunnmøre herredsretts skjønn av 25. november 1977 oppheves for takstnr. 23 Jan Skrede med unntak av grunnerstatning for teig nr. 2, og hjemvises til ny behandling ved herredsretten.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler Jan Skrede kr. 5 088,- - femtusenogåttiåtte - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.