RG-1979-984
| Instans: | Agder lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1979-04-17 |
| Publisert: | RG-1979-984 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 17. april 1979 i sak nr. 234/1978 |
| Parter: | Hellen Sørensen (advokat Halvard Duesund) mot Forsikringsselskapet Storebrand (advokat Knut Øslebø). |
| Forfatter: | Lagdommerne Rolf E. Schreiner, Arne Christiansen, Kåre Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §366, Bilansvarslova (1961) §7 |
Ved stevning til Grimstad byrett av 9. mai 1978 anla Hellen Katerine Sørensen sak mot Forsikringsselskapet Storebrand med krav om dekning for tannlegeutgifter ved innsetting av en bro i overkjeven i 1977, kr. 6 010,-. Broarbeidet var foranlediget av at hun fikk slått ut fortenner under et trafikkuhell på E 18 mellom Lillesand og Grimstad 13. oktober 1967. Hun kom syklende i retning østover og ble påkjørt bakfra av bil I 19214, trafikkforsikret i Storebrand, da hun skulle krysse E 18 og kjøre inn på en sidevei. Forsikringsselskapet tok til motmæle og påsto seg frifunnet, både fordi Hellen Sørensen hadde utvist grov uaktsomhet og fordi kravet mentes å være foreldet. Grimstad byrett - kst. sorenskriver Terje Grønn som enedommer - avsa 21. september 1978 dom i saken med denne slutning:
«1. Forsikringsselskapet Storebrand, Oslo frifinnes.
2. Hellen Sørensen, Grimstad, dømmes til innen 14 dager - fjorten dager - fra dommens forkynnelse å betale i saksomkostninger til forsikringsselskapet Storebrand, Oslo kr. 3 400,- - tretusenfirehundrekroner - herav til utlegg kr. 150,-.»
De nærmere enkeltheter i saksforholdet og hva partene har anført og påstått for byretten fremgår av byrettens dom.
Hellen Katerine Sørensen har anket denne dom til Agder lagmannsrett. I ankeerklæringen er, som et nytt krav, trukket inn krav som erstatning for fremtidige utgifter knyttet til sannsynlig utskiftninger m.v. av det utførte broarbeid. Under ankeforhandlingen frafalt hun kravet på å få erstattet utgiftene ved det broarbeid som var utført idet hun aksepterte byrettens dom forsåvidt, og innskrenket anken til å gjelde kravet på erstatning for fremtidige utgifter samt de idømte saksomkostninger.
Forsikringsselskapet Storebrand, som opprinnelig - bl.a. i
Side:985
anketilsvaret - påsto byrettens dom stadfestet og det nye krav avvist, har under ankeforhandlingen samtykket i at dette krav undergis realitetsbehandling av lagmannsretten til tross for at det ikke er behandlet av byretten.
Ankende part, Hellen Katerine Sørensen, gjør i hovedtrekk gjeldende:
Den fremstilling av hendelsesforløpet som er gitt i byrettens dom er i det alt vesentlige riktig. Hennes opptreden var imidlertid ikke så uaktsom at hun - slik byretten har antatt - ikke «kan leggjast berre lite til last». Hun kan ikke sies å ha medvirket til skaden på en slik måte at hun må tåle avkortning i erstatningen etter bilansvarslovens §7 første ledd. Hun har nyttet sin bror som «vakt» og har på anrop fått det svar at veien var klar for kryssing. Det er ikke klanderverdig at hun har innrettet seg etter dette. Hertil kommer at føreren av bilen, Svein Magne Salvensen, kan bebreides. Hadde hans bil vært uten de mange tekniske feil som ble konstatert ved den etterfølgende kontroll, måtte det ha vært mulig for ham å få stanset bilen slik at kollisjonen hadde vært unngått. En all-roundbetraktning basert på «åtferda på kvar side og tilhøva elles» tilsier at det ville være urimelig om hun skulle bli stående uten enhver erstatning i en situasjon hvor hun representerer den «myke» trafikant.
Kravet om erstatning for sannsynlige fremtidige utgifter ved utskiftninger av den bro hun nå har fått satt inn, er ikke foreldet. Ifølge ikrafttredelseslovens §28 løper det ikke noen foreldelsesfrist før hun blir vitende om disse økonomiske skadefølger. Så lenge det økonomiske tap ikke kan dokumenteres, kan ingen foreldelsesfrist begynne å løpe. Det var gjennom tannlege Jan Audun Havstads forklaring for byretten at hun ble kjent med at hun måtte regne med at den sannsynlige varighet av et broarbeid ligger på ca. 15 år. Først da blir hun vitende om skadens økonomiske følger - om de påregnlige fremtidige utgifter - og først da begynner foreldelsesfristen å løpe. At kravet om erstatning for det utførte broarbeid er foreldet (3 års frist), innebærer ikke at også kravet om erstatning for fremtidige utgifter er foreldet. Suksessive foreldelsesfrister for krav som har samme utspring, er vel kjent i praksis. Det vises til Trygve Iversen, «Bilansvaret» 88 og dommer i Rt-1967-1182 og 1975 82 samt RG-1962-86.
Forsåvidt gjelder utgiftene ved å erstatte den bro hun nå har med en ny, har Hellen Sørensen vist til tannlege Havstads anslag kr. 5 710,-, et anslag som er basert på dagens takster for tannlegearbeid. For hennes vedkommende kan det bli tale om 3 utskiftninger over en periode regnet 45 år fremover i tiden. Hensett til den fordel det innebærer å få utbetalt erstatningen allerede i dag, kan det samlede erstatningskrav for sannsynlige fremtidige utgifter maksimeres til kr. 15 000,-.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til å betale til Hellen Sørensen erstatning for fremtidige utgifter begrenset oppad til kr. 15 000,-.
2. Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til å betale saksomkostninger for byretten og for lagmannsrett».
Ankemotparten, Forsikringsselskapet Storebrand, har i det vesentlige anført:
Side:986
Vurderingen av hendelsesforløpet da ulykken skjedde for 11-12 år siden, må baseres på at Hellen Sørensen bør opptre like ansvarlig som en voksen. Hun var 16 år da ulykken skjedde, vel kjent med trafikkforholdene på stedet og også kjent med at en person som sto der broren sto da han ble anropt, ikke hadde noen mulighet for å se eventuell trafikk bak henne. Hun kan selv se både forover og bakover før hun krysser veien, og da skal hun gjøre det. At hun hadde på seg et regnplagg med hette som gjorde det vanskelig å se bakover og å høre trafikk bakfra, skjerper aktsomhetskravet. Hun har ved sin opptreden vist en kvalifisert grov uaktsomhet. På den annen side har bilføreren opptrådt korrekt, farten har vært moderat, og det er ingen sammenheng mellom de mangler som etterpå ble konstatert ved bilen og selve ulykken. Han gjorde det eneste riktige da han kastet bilen over mot venstre for ikke å treffe syklisten som, uventet og uten å gi tegn, krysset veien like foran ham. Hadde han forsøkt å bremse, ville bilen gått rett frem, og Hellen Sørensen ville ha blitt kjørt regelrett ned med fare for en tragisk utgang. Det forhold at bilføreren ingen skyld har, sett i sammenheng med at Hellen Sørensen har opptrådt grovt uaktsomt, må føre til at ethvert krav på erstatning faller bort etter bilansvarslovens §7 første ledd.
Subsidiært hevder selskapet at det nå fremsatte erstatningskrav - i likhet med det erstatningskrav byretten behandlet - er foreldet. Det avgjørende etter ikrafttredelseslovens §28 er når skadelidte «er bleven vidende om Skaden». Loven sikter til den fysiske skade og dennes omfang. Den forutsetter ikke kjennskap til de økonomiske følger av skaden. De er heller ikke kjente i dag. Den fysiske skade er klar etter at uhellet er skjedd - iallfall er omfanget klarlagt etter at tannlegen 20. november 1973 trekker den tannen i overkjeven som opprinnelig var satt på stift. Det dreier seg om en permanent skade. Den er ikke under utvikling. Nye og uventede skadefølger har ikke dukket opp. Foreldelsesfristen forutsetter at skadelidte selv gjør noe for å bringe de økonomiske følger av skaden på det rene. Hellen Sørensen kan ikke sitte passiv og vente på at opplysningene skal komme til henne. Selv om det er riktig at hun først under byrettssaken ble kjent med at broarbeidet sannsynligvis må gjøres om igjen en eller flere ganger i fremtiden, hindrer ikke det at fristen for foreldelse av erstatningskravet begynner å løpe allerede fra skadetidspunktet i 1967. Senere enn fra 1972/73 kan foreldelsesfristen under ingen omstendighet begynne å løpe.
En erstatning på kr. 15 000,- for mulige fremtidige utgifter til broarbeider må ligge for høyt. Det blir neppe aktuelt med tre utskiftninger. Erstatningsbeløpet må også neddiskonteres til nåtidsverdi. Dessuten er det store muligheter for at slik tannlegebehandling som det her er tale om, innen overskuelig fremtid vil bli dekket av folketrygden.
Forsikringsselskapet Storebrand har nedlagt denne påstand:
«Forsikringsselskapet Storebrand frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge instanser».
Lagmannsretten har mottatt partsforklaring fra Hellen Sørensen. Det er avhørt 4 vitner - de samme som møtte for byretten, dog slik at tannlege Jan Audun Havstad da var oppnevnt som sakkyndig. Retten har vært på åstedsbefaring.
Side:987
Lagmannsretten skal bemerke:
Hellen Sørensens krav om erstatning for sannsynlige fremtidige utgifter ved utskiftning og fornyelse av det broarbeid i overkjeven som ble fullført i slutten av 1977, ble ikke fremsatt for byretten. Det er trukket inn i saken ved ankeerklæringen. Forsikringsselskapet Storebrand har samtykket i at kravet blir pådømt i ankeinstansen. Partene er enige om at det nå fremsatte krav står i sammenheng med det krav som ble behandlet av byretten, og har vist til tvml. §366 annet ledd nr. 2. Dette må være riktig all den stund grunnlaget for kravene er det samme. Det dreier seg for begge krav om erstatning for utgifter til tannlegebehandling som kan føres tilbake til en og samme skadetilføyelse. Nå er riktignok det krav som ble pådømt av byretten og bragt inn for lagmannsretten, frafalt under ankeforhandlingen. Dette innebærer at byrettens dom forsåvidt er akseptert. Det forhold at kravet som «står i sammenheng med et innbrakt krav» av denne grunn blir det eneste krav i ankeinstansen, antas ikke å hindre at kravet undergis behandling.
Det er uenighet mellom partene både når det gjelder hvilke følger Hellen Sørensens adferd i forbindelse med trafikkuhellet får for erstatningskravet, den samlede størrelse av kravet før eventuell avkortning på grunn av egen skyld og om kravet er rettidig fremsatt. Lagmannsretten behandler først spørsmålet om foreldelse.
Hellen Sørensen har hevdet at hun under byrettssaken, ved den forklaring tannlege Jan Audun Havstad ga under hovedforhandlingen, for første gang hørte og ble kjent med at den bro hun har fått innsatt, sannsynligvis må fornyes en eller flere ganger i fremtiden, og at det som sannsynlig varighet for broarbeider regnes med rundt 15 år. Tannlege Havstad kan ikke huske om han opplyste Hellen Sørensen om dette under arbeidet med å sette inn broen eller før hun bestemte seg for å få broarbeidet utført. Etter hva han har forklart gir han vanligvis pasienter som får innsatt bro slike opplysninger, men han kan ikke utelukke at han ikke har gjort det i dette tilfelle. Sannsynligvis må man her bygge på Hellen Sørensens forklaring. Lagmannsretten kan imidlertid ikke finne at dette er av avgjørende betydning for når foreldelsesfristen begynner å løpe.
Det dreier seg her om en skade av oversiktlig omfang. De to midtre fortennene i overkjeven ble slått ut og en fortann ved siden av brakk. Hellen Sørensen var da uhellet skjedde 16 år. Hun fikk av skoletannlegen - under ungdomstannpleien - vederlagsfritt satt inn løstenner på plate og den brukne tannen ble reparert med krone på stift. Hvis spørsmålet om en mer hensiktsmessig og bedre utbedring av skaden sett på lengre sikt hadde vært tatt opp allerede da med sakkyndige, ville nok en løsning med tenner på bro blitt anbefalt. Etter de opplysninger som er gitt, kunne imidlertid en slik bro ikke innsettes før Hellen Sørensen var ca. 20 år og hennes kjeveparti fullt utvokst. Med sakkyndig bistand ville det således neppe vært vanskelig forholdsvis kort tid etter at skaden var inntruffet å få fastsatt skadens omfang, hvorledes den best skulle utbedres og hvilke fremtidige tannlegebehandlinger man isåfall måtte regne med. At den sannsynlige varighet av et broarbeid på faglig hold anslås til ca. 15 år, er ikke noe nytt.
Side:988
Sannsynlige fremtidige utgifter ved et broarbeid og det vedlikehold og de utskiftninger et slikt arbeid ville medføre, ville det allerede da vært mulig å foreta en tilnærmet beregning av. Bortsett fra utgiftene ved den bro som ble satt inn i 1977, kan man heller ikke i dag si hva disse mulige fremtidige utgifter nøyaktig vil komme på.
Etter ikrafttredelseslovens §28 begynner foreldelsesfristen å løpe når «den skadelidende er bleven vidende om Skaden». I utgangspunktet må dette innebære at foreldelsesfristen løper fra det tidspunktet da skaden ble voldt forsåvidt gjelder de skadevirkninger man på dette tidspunkt kunne regne med som sikre eller overveiende sannsynlige. Skaden er i dette tilfelle av permanent art, den har ikke hatt noe unormalt forløp og det er ikke oppstått uventede skadevirkninger. De sannsynlige fremtidige utgifter som det nå kreves erstatning for, representerer ikke utgifter som ikke kunne forut sies allerede kort tid etter at skaden inntraff. Iallfall kunne de forutsies da det i 1972-1973 ble spørsmål om å erstatte platen med en bro. Muligens kan det karakteriseres som en noe uventet følge at den fortannen som brakk og fikk krone satt på stift, senere måtte trekkes. Hvorvidt dette har fordyret det utførte broarbeid og vil fordyre mulige fremtidige utskiftninger, er det ikke gitt nærmere opplysninger om. Trolig vil en slik fordyrelse kunne ettervises.
Det er mulig at Hellen Sørensen og hennes verger i 1967-1968 trodde at den lidte skade var utbedret med den innsatte plate og stifttann, og at dette ville være en permanent utbedring. Hellen Sørensen var ikke under tannlegebehandling fra hun sluttet i ungdomstannpleien i 1969 (da hun ble 18 år) og til hun i september 1972 begynte som pasient hos tannlege Havstad. Før det hadde hun riktignok - etter hva hun selv har forklart - hørt noe om at kjevene hennes ikke var fullt utvokst og at det var andre løsninger enn den platen hun hadde fått innsatt. Hun foretok seg imidlertid intet i den anledning. Etter at hun var begynt hos Havstad ble det snakk om en bro i steden for platen, som etterhvert var begynt å sitte dårlig. Hun fikk det råd å sette inn bro som en mere permanent løsning. Når de begynte å snakke om å erstatte platen med en bro og når hun ble tilrådet å gjøre dette, kan hun - og forsåvidt heller ikke tannlege Havstad - tidfeste. Senest kan det ha skjedd i forbindelse med at hun i november 1973 trakk stifttannen og fikk utvidet platen med en tann. Fra da av var det det økonomiske som holdt henne fra å sette igang med broarbeidet. Broarbeidet ble utført i tiden 20. april til 7. desember 1977. Hun hadde med negativt resultat undersøkt ved Storebrands Grimstadkontor muligheten for å få forsikringsselskapet til å dekke utgiftene ved dette arbeid under henvisning til at det var følge av trafikkuhellet i 1967.
Sett på bakgrunn av Hellen Sørensens oppfatning i 1967-1968 av skaden og utbedringsmulighetene - en oppfatning som det må antas at hennes verger har delt - kan det være tvilsomt om 3-årsfristen for å kreve erstatning for utgiftene ved en hensiktsmessig og forsvarlig utbedring av skaden, begynner å løpe allerede fra skadetidspunktet. Dette selv om skadens omfang og de økonomiske konsekvenser allerede da kunne fastslås med tilnærmet sikkerhet. Når hun ble på det
Side:989
rene med at en bro ville være den adekvate skadeutbedring, er noe usikkert. Det er imidlertid hevet over tvil at hun ble klar over dette senest i november 1973 i forbindelse med de tannlegearbeider som da ble startet opp. Da ble det også klarlagt hvor mange tenner det måtte være i broen. Foreldelsesfristen kan senest begynne å løpe fra dette tidspunkt av. Det må gjelde både for utgiftene ved den bro hun fikk innsatt i 1977 - slik byretten har fastslått - og for senere utgifter ved fremtidige utbedringer og utskiftninger vedkommende dette broarbeid. Da var skadens omfang iallfall klarlagt, og det er senere ikke skjedd noe som endrer omfanget av denne skade og de økonomiske konsekvenser av den. Det forhold at Hellen Sørensen i november/desember 1973 trodde at innsetting av en bro ville være en løsning som ville holde resten av hennes liv, kan ikke hindre at foreldelsesfristen begynner sitt løp. Hadde hun i løpet av en 3-årsperiode regnet fra november/desember 1973 reist sak med krav om erstatning for utgifter ved utbedring av skaden ved broarbeider og søkt sakkyndig bistand for å få anslått hvilke utgifter som måtte påregnes å påløpe, ville et slikt anslag inkludert såvel første gangs innsetting som senere utskiftninger.
Det ville også kommet klart frem hvilken varighet man på sakkyndig hold anser det som sannsynlig at et broarbeid vil ha. Det er intet ved skadens art og forløp som skulle tilsi at man måtte vente med et saksanlegg til etter at en 3-årsfrist med dette utgangspunkt var løpt ut. Det må under slike omstendigheter som de foreliggende kreves at den skadelidte viser et visst initiativ. Hun kan ikke påberope seg at foreldelsesfristen først begynner å løpe fra det tidspunkt hun får en relevant opplysning, når hun meget lett kunne ha fremskaffet denne opplysning på et vesentlig tidligere tidspunkt. Hun kan ikke sitte passiv og vente på at alle nødvendige opplysninger for å fiksere erstatningskravet skal komme av seg selv. En viss begrenset undersøkelsesplikt må hun ha. Legger man ikke inn en slik korreksjon i begrepet «vidende om Skaden» vil de hensyn som ligger bak og begrunner foreldelsesregelen i ikrafttredelseslovens §28 ikke bli tilgodesett, jfr. C. Stub Holmboe, Foreldelse av erstatnings- og forsikringskrav, Norsk Forsikringsjuridisk Forenings Publikasjoner nr. 44 7.
Lagmannsretten kommer etter dette til at det nye krav som Hellen Sørensen har fremsatt i ankeerklæring av 1. desember 1978 - i likhet med det krav som ble behandlet av byretten - ikke er fremmet før utløpet av den foreldelsesfrist som gjelder for kravet, en foreldelsesfrist som senest kan begynne å løpe i november 1973. Kravet er derfor foreldet og Forsikringsselskapet Storebrand må bli å frifinne. Det blir følgelig ikke nødvendig å gå inn på spørsmålene om graden av Hellen Sørensens medvirkning til skaden, og heller ikke på erstatningens størrelse og hvilken avkortning som i tilfelle kunne komme på tale.
All den stund Hellen Sørensen under ankeforhandlingen har akseptert byrettens avgjørelse av det krav som ble fremmet for denne instans, kan ikke lagmannsretten se at den har noe grunnlag for å endre byrettens omkostningsavgjørelse. Forsåvidt gjelder det krav som er innbragt for lagmannsrett som første instans, antas spørsmålet om foreldelse å ha vært såvidt tvilsom at Hellen Sørensen må sies å ha hatt
Side:990
fyldestgjørende grunn til å se det rettslig avgjort. I så måte står spørsmålet om erstatning for fremtidige utgifter i en noe annen stilling enn erstatning for allerede hatte utgifter. I samsvar med tvml. §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd antas derfor saksomkostninger for lagmannsrett ikke å burde idømmes.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Forsikringsselskapet Storebrand frifinnes for det nye erstatningskrav Hellen Sørensen har fremsatt for lagmannsretten.
2. Hellen Sørensen betaler saksomkostninger for byrett til Forsikringsselskapet Storebrand slik som fastsatt i byrettens dom.
3. Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.