RG-1980-1059

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1980-03-17
Publisert:	RG-1980-1059
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 17. mars 1980 i sak nr. 601/78
Parter:	B (advokat Morten Kjensli) mot A (advokat Gustav Høgtun).
Forfatter:	Lagdommerne Jan Frøystein Halvorsen, Anne Austbø, sorenskriver Halvor Haug
Lovhenvisninger:	Lov om born i ekteskap (1956) §8, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Ekteskapsloven (1918) §54

Partene ble skilt ved Oslo byretts dom av 25.6.1973. Ved dommen ble moren tilkjent foreldremyndigheten over fellesbarna C, født xx.xx.1969, og D, født xx.xx.1972. Faren ble frifunnet for å betale oppfostringsbidrag for barna med den begrunnelse at han for tiden var uten evne til å betale bidrag, idet han studerte ved lærerskole i Tromsø med studielån. Det var på vegne av faren nedlagt påstand om vanlig samværsrett, men dette krav er ikke behandlet i dommen.

Denne dom ble ikke påanket. Imidlertid fremsatte B ved stevning av 21.11.1977 til Oslo byrett krav om å bli tilkjent oppfostringsbidrag for de to fellesbarna. Ved tilsvar og stevning i motsøksmål av 6.2.1978 krevet A seg tilkjent vanlig samværsrett med barna. Oslo byrett avsa 14.9.1978 dom med denne domsslutning:

«1. A pålegges å betale til B oppfostringsbidrag for de to fellesbarna C og D med kr. 1 100,- ettusenetthundrekroner pr. mnd. fordelt med en halvpart for hvert barn, regnet fra 1.9.1978. Bidraget betales forskuddsvis.

2. A skal ha samværsrett med de to fellesbarna, C og D.

Samværet fastsettes slik:

Frem til utgangen av året 1978 en ettermiddag i uken, fra januar 1979 en hel dag i uken, etter 1.4.1979 vanlig samværsrett, det vil si en ettermiddag i uken, annenhver weekend fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag. 3 uker i sommerferien og annenhver juleferie og påskeferie, eller halve julen og halve påsken, dog slik at barna er hos mor hver julaften.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Side:1060

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens domsgrunner og av det som er anført nedenfor.

Ved ankeerklæring av 7.11.1978 påanket B dommen til lagmannsretten for så vidt byretten ikke hadde gitt henne medhold i krav om etterbetaling av oppfostringsbidrag, og for så vidt byretten i domsslutningens punkt 2 hadde tilkjent A samværsrett med fellesbarna. Anken er senere frafalt hva angår kravet om etterbetaling av oppfostringsbidrag. Under ankeforhandlingen er nedlagt slik endelig påstand:

«1. A tilkjennes ikke samværsrett med C født xx.xx.1969 og D født xx.xx.1972.

2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger til det offentlige både for byrett og lagmannsrett.

A har tatt til gjenmæle og nedlagt slik endelig påstand:

«Byrettens dom stadfestes og A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Ankeforhandling ble opprinnelig påbegynt 23.8.1979, men etter at bevisførselen var avsluttet, ble saken, etter begge parters begjæring, ved kjennelse utsatt for at man skulle kunne få innhentet uttalelse fra en sakkyndig psykolog. I kjennelsen uttaler lagmannsretten bl.a.:

«Begge parters prosessfullmektiger har gitt uttrykk for at de vil anse det som en fordel å få innhentet uttalelse fra en sakkyndig psykolog om hvorvidt det vil være uheldig for barna slik forholdene ligger an å ha samvær med sin far. Begge parter har personlig gitt uttrykk for at de er innstilt på å legge betydelig vekt på hva en slik sakkyndig psykolog måtte mene om dette spørsmål...

Lagmannsretten antar at det - med det dype motsetningsforhold som hersker mellom sakens parter - vil være en fordel om man ved en sakkyndig psykologs hjelp kan finne frem til en minnelig løsning, uten at saken går til doms. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten å burde ta begjæringen om utsettelse til følge, og da slik at saken utsettes til en sakkyndig psykolog har avgitt sin uttalelse.»

Lagmannsretten oppnevnte deretter i samråd med partene magister Cato Hambro som sakkyndig til å gi uttalelse ut fra det mandat som er gitt i kjennelsen.

Hambro opplyser å ha hatt to samtaler med A på sitt kontor og med B én gang i sitt hjem og én gang i hennes hjem sammen med barna. Han har avgitt skriftlig uttalelse 22.11.1979 på grunnlag av disse samtaler og etter et nøye studium av sakens dokumenter.

Ny ankeforhandling har vært holdt 11.3.1980. Begge parter møtte og avga forklaring. Ett vitne, A's søster, rektor ved - - - skole, som er nytt for lagmannsretten, ble avhørt. Den sakkyndige var ikke til stede i retten, mens hans skriftlige uttalelse ble dokumentert i sin helhet. Dokumentasjonen for øvrig er foretatt som rettsboken viser.

B - som også for lagmannsretten har fått fri sakførsel - hevder at byretten har tatt feil når den har funnet at det ikke er «truleg at samværet kan verta uheppe» for barna.

Det erkjennes at utgangspunktet etter lov og rettspraksis er at den av ektefellene som ikke har foreldremyndigheten, har krav på samværsrett med fellesbarna, og at det bare er i ekstreme tilfelle, hvor barna kan bli skadelidende, at samværsrett kan nektes. Nærværende sak hevdes å være et slikt ekstremt tilfelle.

Side:1061

Videre erkjennes det at det ekstreme forhold som gjør det «truleg at samværet kan verta uheppe» for barna, jfr. ektebarnlovens §8 tredje ledd, i stor utstrekning har bakgrunn i den holdning B har til sin tidligere mann. Denne holdning er begrunnet i så sterke følelser mot A at det - slik den sakkyndige konkluderer - for tiden er umulig å gjennomføre en samværsordning. B vil ikke kunne bøye seg for en avgjørelse som går ut på samværsrett, selv etter en rettskraftig dom. En dom i denne retning hevdes - med støtte i den sakkyndiges erklæring - å ville føles som overgrep av B og hennes barn. Den vil bringe hatet frem i dagen og ødelegge den harmoni som nå hersker i hennes hjem med henne og barna. Barna vil reagere sterkt negativt på å bli påtvunget et samvær de ikke ønsker, og dette vil høyst sannsynlig slå ut i psykiske vanskeligheter for dem. Det anføres at uansett hvordan man bedømmer berettigelsen av morens syn og den omstendighet at barna, på grunn av morens holdning, vil bli utsatt for skade nettopp på grunn av denne holdning, så må man, som den sakkyndige, godta at nun har disse sterke følelser. Disse følelser er i dag av samme styrke som tidligere. Til støtte for dette syn at morens standpunkt alene i ekstreme forhold må tillegges avgjørende betydning, er henvist til avgjørelsen i Rt-1965-1255.

B gjør videre gjeldende at man ved bedømmelsen av hennes holdning også må ta hensyn til det svik mannen utsatte henne og barna for da han «flyktet» fra familien til lærerskolen i Tromsø i september 1972. Hun ble etterlatt med en datter på 3 år - og en nyfødt datter på 3 1/2 uke. Mannen var klar over at boforholdene da var meget vanskelige, og at hustruens og barnas økonomiske og sosiale stilling var problematisk. Han valgte å «flykte» og la familien greie seg selv, overlatt til understøttelse fra samfunnet og hennes familie. Dette «foræderi» ble gjentatt og forsterket da A i forbindelse med hustruens selvmordsforsøk 10.11.1972, forlot sin hustru og barna mens hun var innlagt på sykehus og hun og barna hadde et sterkt behov for støtte.

Videre er påpekt at A så å si ingen interesse senere har vist barna. D har han ikke sett siden hun var nyfødt - hun er nå 7 1/2 år - og han har bare hatt kortvarige samvær med eldste datter, C, ved noen få anledninger frem til påsken 1974. Deretter har han ikke sett henne.

I alle de år som er gått siden samlivsbruddet, har A overhodet ikke forhørt seg om hvordan det gikk med barna. Kun én gang har han skrevet til C i forbindelse med fødselsdagen hennes. Han har heller ikke noen gang oppgitt sin adresse, slik at man kunne få tak i ham om det trengtes. Noe bidrag til barna har han ikke betalt, før han ble dømt til dette ved Oslo byretts dom av 14.9.1978. Da hadde han vært i godt lønnet arbeid helt siden høsten 1976. Heller ikke har han brydd seg med å undersøke hvordan hans tidligere hustru og barn hadde det økonomisk.

B hevder - som for byretten - at det brev hun 14.11.1973 skrev til sin fraskilte manns mor, kun gjaldt hans familie, som stadig plaget henne. Det var kun hans familie hun ikke ønsket skulle ha noen forbindelse med henne og barna, men ikke barnas far. Det var først sommeren 1974 at hun, etter A's videre opptreden, hadde nådd bristepunktet og måtte nekte ham samvær med barna. Videre anfører B at hennes

Side:1062

tidligere manns interesse for samvær med barna først meldte seg da hun - på myndighetenes forlangende - måtte ta ut stevning mot ham med krav om oppfostringsbidrag for barna i november 1977. Først i tilsvar og stevning i motsøksmål 6.2.1978 gjorde han krav på samværsrett ut fra et kynisk syn på «ytelse mot ytelse» - samværsrett mot oppfostringsbidrag.

A mener byrettens dom er riktig så vel i resultat som i det vesentlige i begrunnelsen. Han gjør videre i hovedtrekk gjeldende de samme anførsler for lagmannsretten som for byretten, slik de er gjengitt i byrettens dom, hvortil henvises.

Han anfører videre at høyesterettsdommen i Rt-1965-1255 ingen veiledning gir for nærværende sak, idet det her var forhold på farens side som i hovedsak begrunnet at han ikke fikk samværsrett. Advokat Høgtun opplyser at den italienske far, som ble nektet samværsrett, innbragte Høyesteretts avgjørelse for Menneskerettighetskommisjonen i Strassbourg, som kom til at de norske domstoler hadde handlet innenfor menneskerettighetskonvensjonen, idet resultatet var begrunnet i forhold hos faren som kunne skade barnets mentale helse. Denne konvensjonen hevdes å være bindende for norske domstoler, idet konvensjonen er tiltrådt av Norge. Konvensjonen fører til at moren i nærværende sak ikke kan gis medhold, idet farens forhold ikke innebærer noen trusel mot barnets liv og helse. Faren har da en klar menneskerett etter konvensjonen til å bli tilkjent samværsrett. I denne forbindelse er henvist til en artikkel av advokat Gustav Høgtun i LOR 1978 134.

Det påpekes at det er situasjonen i dag som må legges til grunn for bedømmelsen av kravet om samværsrett. A misligholder i dag ingen økonomiske forpliktelser, men betaler de fastsatte bidrag punktlig. - Det hevdes i denne forbindelse å være en klar sammenheng mellom betaling av oppfostringsbidrag og krav på samværsrett. Forholdet mellom samværsplikt/-rett og oppfostringsbidrag er kommet til uttrykk i forslaget til ny barnelov i NOU 1977 nr. 35 side 78.

Videre er anført at det på A's side ikke kan påvises noen slike forhold som kunne gjøre det berettiget å utelukke ham fra den samværsrett som loven og rettspraksis gir ham krav på. Samværsrett kan kun nektes dersom det i hans forhold kan ligge så alvorlige brister at samvær må antas å «verta uheppe for barnet». Herom er henvist til Øksnes og Langholm: Barna og samfunnet, side 16, note 4 til ektebarnlovens §8.

A anfører at magister Hambros sakkyndige uttalelse ikke kan tillegges vekt. Uttalelsen hevdes å være i strid med de faktiske forhold, og den sakkyndige påstås å ha mistet det siktepunkt han skulle ha for undersøkelsen: nemlig å finne ut hva som er til barnas beste. Uttalelsen hevdes å være ensidig. Den legger således bl.a. avgjørende vekt på morens «hvite hat». Hambro påstås å ha unnlatt å vurdere hvilken rolle faren kan spille for barna nå og i fremtiden.

Det påpekes at faren nå fungerer utmerket i sin familiesituasjon og i sin stilling som lærer på - - - skole. Klientellet ved denne skole er, som den sakkyndige sier, elever som sogner til det som tidligere ble kalt «særskole», og er en elevkategori som stiller spesielle krav

Side:1063

til lærerne. A's bakgrunn og erfaring med barn som har det vanskelig, gjør ham spesielt skikket til samvær med C og D, som også er i en vanskelig situasjon som skilsmissebarn. Dette har den sakkyndige ikke lagt vekt på.

Videre gjøres gjeldende at man intet vet om hva barna egentlig synes om å få se sin far, bortsett fra det den sakkyndige opplyser at de har sagt til ham, og det A forklarer om dette.

Man kan ikke - hevdes det - akseptere B's hatfølelse som grunnlag for å nekte faren samværsrett til barna. Dette er det eneste ekstraordinære ved situasjonen i nærværende sak, idet farens forhold nå ligger vel til rette for samværsrett. En slik begrunnelse for å nekte samværsrett ville være i strid med rettspraksis, jfr. bl.a. Rt. side 1976 1497.

A mener at forholdene omkring avbrytelsen av samlivet og reisen til Tromsø i 1972 må sees på bakgrunn av det press han var utsatt for av sin hustru og av hennes familie. Han fikk følelsen av å bli ansett som mindreverdig og ikke akseptert verken av hustru eller svigerfar. Selv prøvde han å holde kontakt med barna, men ble hindret i dette av barnas mor. Han henviser her spesielt til sin daværende hustrus brev av 14. november 1973 til hans mor, som ble sendt med gjenpart til hans søster.

Endelig anføres at moderne forskning peker i retning av at spørs målet om farens plass i bildet før eller senere melder seg med stor styrke for barna, selv om moren har holdt dem unna ham i lang tid, og i et hvert fall på denne måte har «indoktrinert» dem mot ham. Når de bevisst er hindret i å få samvær med sin far, vil dette få uheldig virkning både for barna og begge foreldrene når den tid kommer.

Lagmannsretten er under tvil kommet til et annet resultat enn byretten, idet man finner å burde legge betydelig vekt på den sakkyndiges råd og de avgjørende argumenter han har anført, hvis riktighet synes bestyrket gjennom det inntrykk lagmannsretten har fått under ankeforhandlingen.

Loven og rettspraksis legger med rette meget stor vekt på at skilsmissebarn får anledning til å opprettholde en rimelig kontakt også med den av foreldrene som ikke har foreldremyndigheten, jfr. Rt-1971-204. - Dette syn har lovgiveren aksentuert ved at man i ektebarnlovens §8 tredje ledd i 1969, som et første punktum, tilføyet følgende programerklæring: «Barnet har rett til samvære med båe foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg.» - Her, som ellers, er det imidlertid hensynet til barnet som er utslagsgivende. I lovens §8 tredje ledd, tredje punktum har dette fått uttrykk ved bestemmelsen om at samværsrett skal nektes «når det er truleg at samværet kan verta uheppe for barnet».

Det er ikke av B gjort gjeldende at A's forhold i dag i og for seg gir grunnlag for å nekte ham samværsrett med C og D. Lagmannsretten kan heller ikke se at de opplysninger man har om farens situasjon i dag, skulle kunne gi grunnlag for å nekte samværsrett fastsatt etter en forsiktig utviklingsplan. - Barna kjenner ham ikke. Etter den lange tid som er gått og det utviklingstrinn døtrene, og særlig C har nådd, ansees det under enhver omstendighet utilrådelig å fastsette en så

Side:1064

vidt utstrakt samværsrett som byretten har bestemt. Det lagmannsretten har hatt i tankene, er en noe mer langsiktig ordning, som forutsetter en medvirkning fra begge foreldres side til å få barna innstillet på samvær med faren. Samtidig måtte det også finnes en praktisk form for utøvelsen av samværet.

Når lagmannsretten allikevel er kommet til at samværsrett for tiden bør nektes, er det etter en samlet vurdering av hele situasjonen og dens bakgrunn, hvor B kommer sentralt inn i bildet.

B har rettet meget alvorlige bebreidelser mot sin mann, først - og kanskje mest avgjørende, slik også den sakkyndige har oppfattet det - fordi han uten å drøfte saken med henne på forhånd, reiste til lærerskolen i Tromsø og forlot sin hustru med en 3-årig datter og et nyfødt barn i en meget vanskelig situasjon, både økonomisk og bomessig. Hun måtte be om sosialhjelp og hjelp fra sin familie i den første tiden, for så senere å måtte ta full jobb og sende barna på daghjem. A innrømmet under ankeforhandlingen at han var klar over disse problemer da han reiste, skjønt han mener boforholdene ikke var så ille. Husinnredningen var da kommet så langt at huset kunne brukes. Det var ett kontaktpunkt i entréen. Ved hjelp av skjøteledning kunne komfyr og vaskemaskin brukes - én ad gangen. Selv om B måtte bruke stearinlys til belysning når komfyr eller vaskemaskin sto på, hadde hun ellers en stålampe i huset som kunne brukes.

A sier at han den gang valgte å forlate familien definitivt fordi han ikke kunne noe annet. Han regnet med at hustru og barn ville klare seg på en måte. Lagmannsretten forsto ham slik at han ikke hadde overskudd til å bekymre seg over dette.

Det annet konkrete svik B mente mannen begikk, var at han reiste fra henne og barna mens hun lå på sykehus fordi hun i fortvilelse hadde gjort et selvmordforsøk - selv om forsøket kanskje ikke var så alvorlig ment. Hun og barna hadde da sterkt trengt mannens støtte i denne tid, men han reiste tilbake til Tromsø dagen etter at hun var innlagt og overlot barna til hennes foreldre. A trodde det kanskje var den derpå følgende dag han hadde reist, men innrømmet ellers at han forsto det ville ha vært behov for hans støtte. Han kunne imidlertid ikke bli, idet han da ville «ha blitt snørt inn i hennes garn igjen.»

Den videre utvikling som førte til at B til slutt sommeren 1974 eller 1975 inntok det standpunkt at faren ikke skulle få se barna mer, berodde på den manglende interesse A viste for familien. Det er på det rene at han ikke hjalp til økonomisk, før han i 1978 ble idømt oppfostringsbidrag. (Fra høsten 1976 var han i fullt arbeid som lærer, med en årsinntekt på kr. 72 000,-). Heller ikke gjorde han, så vidt lagmannsretten kan se, noen særlig alvorlige forsøk på å få kontakt med barna, den geografiske avstand tatt i betraktning. Forklaringene på dette punkt er motstridende, men selv etter A's forklaring har han bare hatt ca. 4 korte samvær med C frem til sommeren 1974. Etter sin egen forklaring har A kun én gang skrevet til C. Han har sendt begge barna julepresenter og fødselsdagspresenter til C, men aldri til D.

Om C og D uttaler magister Hambro bl.a. følgende:

«Når det gjelder fellesbarna, fikk den sakkyndige et meget levende

Side:1065

inntrykk av at disse er meget velutviklede både fysisk og psykisk, langt forut for sin alder i utvikling. De virket kontaktrike og harmoniske. Selv om de nok til å begynne med møtte den sakkyndige med en viss skepsis, ble kontakten snart meget god, og de gav inntrykk av å være vant til å bli behandlet på like fot av sin mor. Selv om den ankende part virket som en meget sterk, kanskje noe dominerende, personlighet, lot hun til å ha et særdeles åpent og fortrolig forhold til sine døtre. Hun gav dem tydeligvis både kjærlighet og ømhet og trygghet og samtidig meget frie utfoldelsesmuligheter. Forholdet bar preg av gjensidig respekt og forståelse, der var ingen sentimentalitet eller overbeskyttelse, og døtrene virket som de var lykkelige og veltilpassede. De snakket til den sakkyndige på en selvfølgelig og naturlig måte, uttrykte både følelser og meninger på en måte som gav inntrykk av at de var vant til å få lov å utfolde seg naturlig og fritt, men samtidig var de høflige og hensynsfulle.

B fortalte at hun nu i noen år hadde hatt en venn som også hadde et meget godt forhold til barna, og som de angivelig var glad i.

Deres far ble ikke nevnt, bortsett fra i samtalen med den sakkyndige. Døtrene gav ikke uttrykk for noen negative følelser overfor ham, snarere ren likegyldighet, som om de snakket om en fremmed person som ikke angikk dem. Det var tydelig at deres mor ikke hadde prentet inn i dem den samme bitterhet eller hat som hun selv følte, men det virket som om han var «død». Dog uttalte begge døtrene at de ikke hadde noe ønske om å se ham.»

Om morens innstilling til mulig samværsrett for faren uttaler Cato Hambro bl.a.:

«Deres mor uttalte senere til den sakkyndige at hun hadde sagt til dem at hvis de senere skulle ønske å forandre mening og uttrykke et behov for å se ham, ville ikke hun nekte dem dette, men hun ville ikke selv medvirke til det.

Hun uttalte også til den sakkyndige under vår første samtale at hvis retten skulle komme til at faren burde få besøksrett, måtte ingen regne med noen form for medvirkning fra hennes side. Hun ville ikke se ham i sitt hjem - og han selv gav også uttrykk for at det eventuelt ville vekke angst hos ham å skulle vise seg i - - - vei. B ville ikke på noen måte gjøre noe for å imøtekomme et slikt ønske fra sin tidligere ektefelles side, og hun ville gjøre sitt for å sabotere en slik rettsavgjørelse.»

Den sakkyndige gir deretter sin konklusjon:

«Når retten spør om det vil være til skade for barna å ha samvær med sin far, finner den sakkyndige det vanskelig å gi noe entydig svar på dette. Det som synes sikkert er at det neppe vil la seg gjøre, i hvert fall for tiden, å få gjennomført noen slik samværsordning. Den ankende parts steile holdning vil stille seg hindrende i veien for samvær med faren.

Psykologisk sett synes det ganske klart at barn har rett til å ha samvær med begge foreldrene, og man må beklage at B's følelser for sin tidligere ektefelle - selv om de kan forståes på bakgrunn av hans oppførsel - ikke har dempet seg noe i løpet av de årene som er gått. Hat er ingen oppbyggelig følelse og vil ha lett for å slå innover.

Side:1066

I den foreliggende situasjon må man imidlertid bare godta at hun har disse sterke følelsene.

Den sakkyndige finner det for så vidt prisverdig at hun ikke har bygget opp tilsvarende følelser hos sine døtre.

Det kan neppe sies at det ville være til skade for dem å se sin far fra tid til annen. På den annen side må det antas at en rettsavgjørelse som vil tvinge frem slike samvær vil kunne reaktivisere hennes negative følelser og derved påføre barna skade. Det slumrende hat, som B «opplever som fullt og helt berettiget, vil kunne blusse opp igjen og forgifte den gode atmosfære som nu hersker i hjemmet.

Døtrene opplever sin far nu som en fjern og likegyldig person. Med den oppdragelse de har fått, og den respekt for sin personlige integritet som åpenbart har vært en ledetråd for deres mors behandling av dem vil det ikke være urimelig å tro at en mer eller mindre påtvunget besøksordning for dem vil føles som en dyp krenkelse og urettferdighet. Den vil således kunne være til skade for dem, og vil også på lengre sikt gjøre det vanskeligere for dem en gang i fremtiden eventuelt å få et godt og naturlig forhold til sin far.

Den sakkyndige kan derfor ikke råde til at A for tiden tilkjennes besøksrett tilfellesbarna C og D.»

Lagmannsretten har gjennom en langvarig og grundig eksaminasjon av B fått det inntrykk at magister Hambros beskrivelse av henne og av de sterke følelser hun nærer overfor sin tidligere ektefelle, er riktige.

Det er ikke kommet frem noe som gir grunn til å tro at Hambro ikke gir et så korrekt bilde av barna, deres forhold til moren og deres likegyldighet for den ukjente farsperson, som det er mulig å gi ved en undersøkelse av denne art. Retten legger derfor også her magister Hambros fremstilling til grunn.

Etter dette finner lagmannsretten at B gjennom årene etter samlivsbruddet har utviklet så ekstraordinært sterke følelser mot sin tidligere mann at hun ikke kan tenke seg å gi ham adgang til å være sammen med C og D, med mindre disse, av egen drift, i fremtiden selv skulle ønske et samvær. Dette standpunkt har festnet seg gjennom en årrekke. B har foreldremyndigheten over de to fellesbarna og har ansvaret for deres oppdragelse. Hun har bygget opp et godt og harmonisk hjem for dem, og barna har øyensynlig utviklet seg i en god retning. Det må da i de ekstraordinære forhold som gjør seg gjeldende i denne sak, få avgjørende betydning at moren - av forståelige grunner, og av grunner som godtas som reelle for henne - ikke kan akseptere barnas samvær med faren. Lagmannsretten har videre fått det bestemte inntrykk at det er en riktig vurdering når magister Hambro påpeker at morens negative følelser vil kunne reaktiveres ved en rettsavgjørelse som tvinger frem en samværsrett, og derved påføre barna skade, samt at barna selv - ut fra sin oppdragelse og utviklingsnivå - også ville oppfatte en slik avgjørelse som et overgrep. Lagmannsretten vurderer det som helt usannsynlig at moren - når saken er over og forholdet har roet seg ned - vil akseptere en rettskraftig dom om samværsrett. Virkningene på barna av den konfliktsituasjon som da sannsynligvis vil oppstå, vil være til skade - «uheppe» - for barna. For øvrig er det overhodet vanskelig under slike forhold å se at samværsretten

Side:1067

praktisk skulle kunne la seg gjennomføre, slik også den sakkyndige påpeker.

Man ønsker å tilføye at lagmannsretten sterkt beklager at morens følelser gjør en samværsrett umulig, og at man er av den oppfatning at hennes innstilling ikke er til barnas beste. Før eller senere kommer barna naturlig til å gjøre seg tanker om forholdet til faren og kan på det tidspunkt få vanskeligheter som ville ha kunnet være avverget.

Lagmannsretten vil imidlertid også bemerke at farens motiv for å kreve samværsrett med barna etter alle disse år synes noe tvilsomt. Han har selv forklart at han ikke tenkte på å be om samværsrett da skilsmissesaken var oppe i juni 1973. Det var hans advokat som nedla påstand om samværsrett, uten at han hadde konferert med sin klient om dette. Da A fikk dommen, tenkte han ikke noe mere på samværsrett. Grunnen til at han så reiste dette spørsmål senere, var at bidragsspørsmålet kom opp. På spørsmål fra lagmannsretten svarer han at han godt kan tenke seg å frafalle samværsrett hvis B frafaller krav på oppfostringsbidrag. Likeledes svarer han på spørsmål at han også ville samtykke i adopsjon dersom B's vennskap med sin nåværende venn skulle resultere i ekteskap, og spørsmålet om adopsjon da kom opp. A ville da ikke kreve samværsrett. Ut fra denne innstilling er det mulig at faren kanskje ikke allikevel ville ha så meget å tilføre sine barn, hvilket selvsagt dog ikke ville berøve ham krav på samværsrett. Under enhver omstendighet synes imidlertid denne innstilling både å kunne styrke moren i sitt forsett og også å kunne gjøre det vanskelig allerede av denne grunn å få etablert det nødvendige psykiske og praktiske samarbeid som i denne sak under enhver omstendighet måtte til for å få i gang et samvær.

Sluttelig skal bemerkes at nærværende sak, ut fra en konkret vurdering, skiller seg så vidt meget fra Høyesteretts dom i Rt-1976-1497 at denne dom ikke gir noen veiledning her. Dette gjelder også førstvoterendes prinsipielle uttalelse på side 1501, som lagmannsretten under mindre ekstraordinære forhold, helt ut er enig i. Nærværende sak synes å ha noen likhet med dom avsagt av Høyesterett 15.6.1968 i sak L.nr. 76 b, nr. 23/1968: Are Telje - Aina Münster, som kun er inntatt i kort referat i Rt-1968-800. Faren ble her med 3 mot 2 stemmer nektet samværsrett. To dommere av flertallet bygget på betraktninger av lignende karakter som i nærværende sak, mens den tredje henviste til lagmannsrettens domsgrunner, hvor det var lagt vekt på farens personlige forhold. Imidlertid synes grunnene til å nekte samvær i den foreliggende sak å være sterkere enn i den sistnevnte Høyesterettsdom.

Anken har etter dette ført frem. Lagmannsretten vil imidlertid markere et håp om at moren vil ta sitt standpunkt opp til revisjon på frivillig basis og uten press når dommen er blitt endelig. Domskonklusjonen vil derfor bli utformet overensstemmende med dette syn.

Avgjørelsen har budt på så sterk tvil at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, jfr. tvml. §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Side:1068

Domsslutning:

A tilkjennes for tiden ikke samværsrett med C, født xx.xx.1969, og D, født xx.xx.1972.

Saksomkostninger ilegges ikke for noen av rettene.

Av byrettens dom (byrettsdommer Ole An. Herud):

Saken gjelder i hovedsøksmålet krav om oppfostringsbidrag og i motsøksmålet krav om samværsrett.

B, født xx.xx.47 og A, født xx.xx.43 ble gift 5.10.68. Det er to barn i ekteskapet, C, født xx.xx.69 og D, født xx.xx.72.

Partene ble skilt ved Oslo byretts dom av 25.6.73. Dommen har følgende domsslutning:

«1. B og A skilles.

2. B gis foreldremyndigheten over fellesbrana C og D.

3. B gis bruksretten til den felles bolig i - - - vei 8, Oslo.

4. B gis rett til å utta nødvendig bohave for seg og barna, jfr. ekteskapslovens §54 annet ledd.

5. A frifinnes for å betale oppfostringsbidrag til B for fellesbarna C og D.

6. Saksomkostninger idømmes ikke.»

I premissene til dommen er om oppfostringsbidraget anført følgende:

«Når det gjelder oppfostringsbidraget bemerkes at saksøkeren tjener brutto kr. 27 000,- pr. år. Saksøkte går på lærerskole i Tromsø. Han har studielån. Han har ennå to år igjen før han kan komme i arbeid. Da saksøkte således for tiden er uten evne til å betale bidrag frifinnes han for å betale oppfostringsbidrag for barna.»

Bortsett fra avgjørelsen om bidraget og om saksomkostningene var domsslutningen i samsvar med saksøkeren B's påstand.

Blant de krav saksøkte A hadde i sin påstand var - foruten kravet om å bli frifunnet for å betale bidrag - også krav om å bli tilkjent vanlig samværsrett med barna. Det er som det vil sees ikke truffet noen bestemmelse om samværsretten. Da spørsmålet heller ikke er drøftet eller nevnt i premissene til dommen, synes man å måtte trekke den slutning at spørsmålet er oversett.

Ved stevning av 21.11.77 har B reist sak mot sin tidligere ektefelle A med krav om å bli tilkjent oppfostringsbidrag for de to fellesbarna.

Ved tilsvar og stevning i motsøksmål av 6.2.78 har A i motsøksmålet krevet seg tilkjent vanlig samværsrett med barna.

Under hovedforhandlingen 11.9.78 har begge parter møtt og avgitt forklaring.

Saksøkeren har nedlagt slik påstand:

I hovedsøksmålet:

«1. Saksøkte tilplikter å betale saksøker oppfostringsbidrag til partenes fellesbarn fastsatt etter rettens skjønn.

2. Saksøkte tilpliktes å etterbetale bidrag fra 1. august 1976 til tidspunktet for domsavsigelsen med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, med fradrag av forskottert bidrag kr. 14 480,-.»

I motsøksmålet:

«Saksøker frifinnes.»

I begge søksmål:

«Saksøkte tilpliktes å betale sakens omkostninger til det offentlige.»

Side:1069

Saksøkte har nedlagt slik påstand:

1. I hovedsøksmålet.

«Saksøkte frifinnes.»

2. I motsøksmålet:

«Saksøkte tilkjennes vanlig samværsrett med barna og tilpliktes å betale oppfostringsbidrag etter rettens skjønn.»

I begge tilfelle påstås tilkjent saksomkostninger.

- - -

Rettens bemerkninger:

Ifølge lov om born i ekteskap §8, har barnet rett til samvær med begge foreldre og den som ikke har foreldremyndigheten kan kreve at det blir fastsatt om han skal ha rett til å være sammen med barnet og hvilket omfang samværsretten skal ha. Hvis far i tilfelle som nærværende skal nektes samvær med barnet, er betingelsen ifølge loven at «det er truleg at samværet kan verta uheppa for barnet». Det er det saksøkeren mener vil være tilfelle her.

Det er klart - som fremholdt av saksøkeren - at det kan rettes bebreidelser mot saksøkte for hans handlemåte da han forlot hustru og barn i en kritisk tid for henne, da hun var gravid og hadde en datter på 3 år, selv om det allerede da var klart at ekteskapet neppe stod til å redde. Helt overraskende kunne forøvrig hans reise til lærerskolen i Tromsø ikke ha kommet. Videre kan det naturligvis bebreides ham at han i de første årene viste liten interesse for barna, samt at han ikke gjorde noe forsøk på å hjelpe dem, selv om han bare hadde sine studielån å klare seg med. På den annen side forklarer den omstendighet at han bodde i Tromsø noe om grunnen til at han ikke hadde mer kontakt med barna. Det er også forståelig at saksøkeren ble bitter og at hun nærer et innbitt nag til saksøkte. Retten kan imidlertid ikke se at dette kan være tilstrekkelig grunn til å nekte saksøkte ethvert samvær med barna. Det er etter de foreliggende opplysninger intet ved saksøktes vandel, karakter eller livsførsel eller ved hans innstilling i dag overfor barna, som kan gi grunnlag for å nekte ham samvær. Han er lærer i Oslo-skolen og er utdannet til å undervise barn med tilpasningsvansker eller psykiske vansker. Saksøkeren på sin side må på en fornuftig måte kunne beherske sitt nag og sitt hat til saksøkte så meget at hun ikke trekker barna inn i denne konflikten. Hennes nag til saksøkte kan ikke være bestemmende for om far og barn skal ha samvær, et samvær som barna har rett til.

Det er således etter rettens mening ikke grunn til å tro at saksøktes samvær skulle bli uheldig eller «uheppe» for barna.

Når det gjelder omfanget av samværet antar retten at det til å begynne med bør være forholdsvis begrenset i betraktning av at barna er svært lite kjent med sin far, spesielt det yngste barnet. Inntil utgangen av året 1978 bør samværet begrenses til en ettermiddag i uken, f.eks. onsdag fra kl. 16.00 til kl. 19.00. Fra januar 1979 må samværsretten kunne utvides noe, slik at saksøkte får ha barna hos seg en hel dag i uken når barna ikke er på skole eller barnehave. Etter ytterligere 3 måneder må man kunne gå over til vanlig samværsrett, det vil si en ettermiddag i uken, annenhver weekend fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag, 3 uker i sommerferien og annenhver juleferie og påskeferie, eller halve julen og halve påsken, dog slik at barna er hos mor hver julaften.

Saksomkostninger idømmes ikke.

- - -