RG-1980-419

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1979-09-24
Publisert:	RG-1980-419
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 24. september 1979 i sak nr. 105/1978
Parter:	Oskar Drivflaadt (høyesterettsadvokat Leif C. Middelthon) mot Bo-Byggs konkursbo (advokat Finn Lynghjem).
Forfatter:	Lagdommerne Harald Diesen, Inge Kolberg, sorenskriver Rich. Tønnessen
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §44, §47, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180

Saken gjelder et krav om omstøtelse av transporter på utestående fordringer fra Bo-Bygg til Oskar Drivflaadt, foretatt før det førstnevnte firma gikk konkurs.

Oskar Drivflaadt driver under eget navn en personlig bygningsforretning i Stavanger, med sin sønn Steinar Drivflaadt som daglig leder.

Firmaet - heretter bare kalt «Drivflaadt» - produserer et typehus, «Joker-hus», som det selger i form av ferdige byggesett. Det har forhandlere over hele landet, fortrinnsvis selvstendige byggmestre. For Møre og Romsdal hadde det som forhandler byggmester Jostein Bonesmo, som drev sin virksomhet under firma Bo-Bygg, med forretningssted i Sykkylven.

Forretningsforbindelsen var ordnet på den måten at Bo-Bygg i fast regning kjøpte ferdige byggesett. Disse omfattet imidlertid ikke samtlige materialer som skulle med til byggene. En del varer, som det var uhensiktsmessig å sende over lang avstand, skaffet forhandleren fra stedlige leverandører, og videresolgte dem sammen med byggesettene. I alminnelighet betinget forhandleren seg også å oppføre husene, og beregnet seg vanlig godtgjørelse for dette. Forhandlerens fortjeneste lå således dels i avanse på de ferdige bygge sett og på leverte tilskuddsvarer, dels i vederlag for oppførelse av husene.

Forbindelsen mellom Drivflaadt og Bo-Bygg begynte i 1968 og hadde

Side:420

i de første år et forholdsvis beskjedent omfang. Fra 1973 ekspanderte imidlertid virksomheten sterkt, og i takt med det øket det tilgodehavende som Drivflaadt hadde utestående hos Bo-Bygg. Fra en størrelse på omkring kr. 100 000,- steg det til over kr. 900 000,-, som det utgjorde høsten 1974.

Drivflaadt fant denne utvikling betenkelig, og i begynnelsen av oktober 1974 avla Steinar Drivflaadt et besøk på Bo-Byggs kontor i Sykkylven for å drøfte situasjonen. Han hadde med seg sin revisor, statsautorisert revisor Lars Nødland, Stavanger, og under gjennomgåelsen av Bo-Byggs regnskaper hadde de bistand av dette firmas revisor Kristian Hagen.

Under konferansen kom det frem at Bo-Bygg på grunn av en svak administrasjon hadde vanskeligheter med å inndrive sine egne kundefordringer, og et resultat ble at Drivflaadt av denne fordringsmasse fikk seg tiltransportert i alt 10 fordringer med samlet pålydende kr. 339 774,33. Av dette inndrev Drivflaadt kr. 174 850,75 som ble avskrevet på Bo-Byggs konto.

Imidlertid fortsatte kontoen å stige, og i april 1975 foranlediget Drivflaadt at det ble gitt transport på nye kundefordringer for et beløp stort kr. 168 499,77, og på disse innkrevde Drivflaadt kr. 115 008,-.

I den påfølgende tid ble situasjonen for Bo-Bygg stadig mer kritisk, og i slutten av september 1975 søkte firmaet akkordforhandling. Begjæringen om dette ble mottatt av Nordre Sunnmøre skifterett den 29. september 1975.

Forhandlingene ledet ikke til noe resultat, og ved skifterettens kjennelse av 17. februar 1976 ble akkordforhandlingen innstilt og konkurs åpnet. Som bobestyrerble oppnevnt advokat Finn Lynghjem, Ålesund.

Høsten 1975 hadde Bo-Bygg påtatt seg å oppføre en garasje for Odd Frisvold, Ålesund, men i den aktuelle situasjon måtte firmaet overgi entreprisen direkte til Drivflaadt. Da arbeidet var avsluttet oppsto det tvist mellom Drivflaadt og konkursboet om vederlaget, et beløp på ca. kr. 15 000,-, som Frisvold derfor deponerte i bank.

Ved stevning til Nordre Sunnmøre herredsrett reiste Drivflaadt sak om det nevnte beløp. Konkursboet tok til gjenmæle og reiste samtidig motsøksmål med påstand om omstøtelse av de foran nevnte transporter, et krav Drivflaadt motsatte seg.

Saken endte med at Drivflaadt ble tilkjent det deponerte beløp, mens boet fikk medhold i sitt omstøtelseskrav. Herredsrettens dom - avsagt 6. mars 1978 - har følgende domsslutning:

«Hovedsøksmålet:

1. Byggmester Oskar Drivflaadt kjennes berettiget til det av Odd Frisvold deponerte beløp, stort kr. 15 039,60 - kronerfemtentusenogtrettini 60/100 -.

2. Bo-Byggs konkursbo ved dets bestyrer advokat Finn Lynghjem tilpliktes å erstatte Oskar Drivflaadt hans saksomkostninger med kr. 8 716,- - kroneråttetusensjuhundreogseksten -.

Motsøksmålet:

1. De til Byggmester Oskar Drivflaadt foretatte transporter i 1974 og 1975 omstøtes og Byggmester Oskar Drivflaadt, Stavanger, dømmes til å betale kr. 274 819,15 - kronertohundreogsyttifiretusenåttehundreognitten

Side:421

15/100 - til Bo-Byggs konkursbo med 6 - seks - prosent prosessrente fra stevningens forkynnelse til betaling skjer (og) av kr. 289 858,75 - kronertohundreogåttinitusenåttehundreogfemtiåtte 75/100 -.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Bo-Byggs konkursbo har akviesert ved dommen når det gjelder kravet på de deponerte kr. 15 000,-. Når det gjelder omstøtelseskravet har imidlertid Drivflaadt påanket denne til Frostating lagmannsrett. Konkursboet har tatt til gjenmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Ålesund den 21. og 22. august 1979. Steinar Drivflaadt møtte og avga forklaring. For konkursboet møtte bestyreren advokat Lynghjem, som også var prosessfullmektig. Det ble avhørt 5 vitner, blant dem konkursskyldneren, Jostein Bonesmo.

Oskar Drivflaadt peker på at begjæring om akkordforhandling innkom til skifteretten den 29. september 1975. Om de aktuelle transporter hadde funnet sted senere enn 29. juni 1975, kunne de ha vært omstøtt med hjemmel i konkurslovens §44, jfr. §47 annet ledd. Da de imidlertid er foretatt i oktober 1974 og april 1975, rammes de ikke av konkurslovens §44, og en omstøtelse må i tilfelle skje på subjektivt grunnlag, slik det er anerkjent i vår rett.

I henhold til gjeldende teori og praksis er det imidlertid meget sterke grunner som da skal til. Retten aksepterer at en kreditor varetar sine interesser i forhold til en debitor som er i vanskeligheter, bare det ikke skjer på en måte som er illojal eller utilbørlig i forhold til andre kreditorer. Det siste er kommet særlig klart til uttrykk i de to dommer som ble påberopt for herredsretten, «Vesta-dommen» ( Rt-1966-636) og «Dronninggate-dommen» ( Rt-1967-993), som henholdsvis godtok og forkastets boets omstøtelseskrav. I den førstnevnte dom var kreditors fremgangsmåte illojal i en ekstrem grad, men i den annen ble hans handlemåte akseptert fordi man på tross av meget spesielle omstendigheter måtte godta hans påstand om å være ukjent med debitors insolvens.

Mellom Drivflaadt og Bo-Bygg hadde det bestått et løpende forretningsforhold gjennom flere år, og det var ikke noe som spesielt tilsa at Drivflaadt måtte regne med en isolvens hos sistnevnte firma.

Som daglig leder av Drivflaadt hadde ikke Steinar Drivflaadt selv noen mistanke om at ikke alt var i orden hos Bo-Bygg. Når dette spørsmål kom opp, var det fordi hans revisor gjorde anmerkning om at det var opparbeidet en uforholdsmessig stor kreditsaldo hos en enkelt kunde, noe han anså det som sin plikt å bemerke. Under den påfølgende konferanse i Sykkylven, ble det videre klart at Bo-Byggs likviditetsvanskeligheter i vesentlig grad kunne tilskrives at firmaet ikke på tilfredsstillende måte hadde fulgt opp sin egen debitormasse, dette fordi man hadde for liten kapasitet til å ta seg av denne side av forretningsdriften i tillegg til aktivitten på byggeplassene.

Når Drivflaadt overtok et antall fordringer, var det derfor ikke bare i egen interesse, men også for å avlaste Bo-Bygg i arbeidet med å drive dem inn. Man passet også på å velge ut fordringer hvor man regnet med en viss mulighet for reklamasjoner som Drivflaadt i siste omgang måtte svare for.

Side:422

Transportene bidro derfor ikke til å svekke Bo-Byggs stilling, tvert imot må de sees som ledd i anstrengelser for å sikre en bedre forretningsførsel i fremtiden. Det var jo også Drivflaadts forutsetning at Bo-Bygg fortsatt skulle være distriktsrepresentant i Møre og Romsdal, noe som jo ikke var forenlig med at firmaet ikke hadde en solid økonomisk basis.

På tross av de nevnte anstrengelser, hadde Bo-Byggs saldo igjen vokst til en uantakelig høyde, og i april 1975 fant Steinar Drivflaadt at man måtte gjenta operasjonen fra et halvt år forut. Dette foregikk imidlertid ikke etter noe tilsvarende gjennomgåelse av firmaets stilling. I april 1975 var Steinar Drivflaadt inne til repetisjonsøvelse, og det var bare under korte permisjoner han hadde anledning til å følge opp saken på kontoret. Det ble derfor ikke satt opp noen formell avtale slik som forrige gang, men forholdet er bekreftet i et brev av 21. april 1975. Av dette fremgår at ordningen tok sikte på å avhjelpe en rent akutt situasjon, og at man først i mai samme år ville foreta en nøyaktig gjennomgang av regnskapene for 1974.

Denne gjennomgang skjedde den 20. mai 1975. Regnskapene viste da en radikalt forverret stilling for firmaet, men dette var noe som Drivflaadt først ble klar over etter den nevnte transport.

Heller ikke etter det dårlige regnskapsresultat, anså Drivflaadt Bo-Byggs stilling som håpløs. Det trengte imidlertid en refinansiering, og dette ble det arbeidet med utover forsommeren. Det fremkom også et forslag til refinansiering fra Privatbanken i Ålesund, som var Bo-Byggs bankforbindelse, denne forutsatte en medvirkning fra Drivflaadt som dette firma var beredt til å yte, men forholdet strandet på andre kreditorer.

Oskar Drivflaadt påstår seg frifunnet og tilkjent erstatning for saksomkostninger ved herredsrett og lagmannsrett.

Bo-Byggs konkursbo hevder at herredsrettens dom bygger på en rikti vurdering av de omhandlede transporter.

Å overdra et antall kundefordringer til delvis dekning av partenes mellomværende, må betraktes som et oppgjør med «usedvanlige betalingsmidler», og overdragelsen ville utvilsomt blitt omstøtt dersom den var foretatt innenfor 3 måneders fri sten i konkurslovens §44. Men selv om dette altså ikke er aktuelt, innbyr bruken av slike betalingsmidler i særlig grad til en kritisk vurdering av vedkommende transaksjon.

På grunn av sin nære forretningsforbindelse med Bo-Bygg hadde Drivflaadt et særlig godt innsyn i dette firmas virksomhet og økonomiske stilling, og benyttet seg av dette til å sikre egne tilgodehavender i konkurranse med andre kreditorer. En slik handlemåte medfører at overdragelsen kan omstøtes også før 3-måneders fri sten. Og det er i den sammenheng ikke nødvendig at vedkommende kreditor handler med forsett. Selv om kreditor er uvitende om debitors insolvens, kan overdragelsen omstøtes om det manglende kjennskap kan bebreides ham som uaktsomhet.

Det er hevet over tvil at Bo-Bygg var insolvent i april 1975. Balansekonto pr. 1. januar 1975 viser en regnskapsmessig underbalanse på ca. kr. 448 000,-. At Drivflaadt først ble kjent med selve regnskapet

Side:423

under konferansen den 20. mai kan ikke være avgjørende. Det måtte på forhånd være fortrolig med situasjonen, og hadde uten vanskelighet kunnet skaffe seg de eksakte tall.

Forholdet fremtrer ikke like klart i oktober 1974, men kan heller ikke da ha vært synderlig tvilsomt.

Drivflaadts fremgangsmåte var illojal også av den grunn at firmaet «skummet fløten» ved å legge beslag på de sikreste av Bo-Byggs kundefordringer.

I herredsrettens dom er det gjort den feil at domsbeløpet i saken om det av Odd Frisvold deponerte beløp tillike er avregnet i det beløp som Drivflaadt skal tilbakebetale fordi transportene underkjennes.

I ankesaken nedlegger derfor konkursboet en ny og selvstendig påstand:

«1. De til byggmester Oskar Drivflaadt foretatte transporter i 1974 og 1975 omstøtes, og byggmester Oskar Drivflaadt, Stavanger, dømmes til å betale kr. 289 858,75 - kronertohundreogåttinitusenåttehundreogfemtiåtte 75/100 - til Bo-Bygg Jostein Bonesmos konkursbo med 6 - seks - % prosessrenter fra stevningens forkynnelse og med 10 - ti - % prosessrenter fra 1. januar 1978 til betaling skjer.

2. Bo-Bygg Jostein Bonesmos konkursbo tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Bo-Byggs årsoppgjør for 1974 - det siste før konkursen - viser at firmaet pr. 1. januar 1975 hadde en underbalanse på henimot kr. 450 000,-. Fra foregående år ble det overført et underskudd på kr. 54 167,35 og i 1974 var det opparbeidet et nytt underskudd på kr. 312 301,88. Til dette kom så 3 poster for privatforbruk, private skatter og privat bruk av firmabil, i alt kr. 81 541,69. Tilsammen utgjorde dette kr. 448 010,92.

Av betydeligere aktivaposter var varebeholdning oppført med kr. 457 327,- - som inkluderte ikke utfakturerte leveranser med kr. 310 537,-. Debitorer var oppført med kr. 268 687,94.

Regnskapet frembyr således bildet av en klart insolvent bedrift, som ikke ved egen hjelp hadde muligheter for å unngå konkurs.

Av underbalansen var som nevnt ca. kr. 54 000,- overført fra årsoppgjøret for 1973. Dette viser at bedriften også da regnskapsmessig sett var insolvent, men bildet fortoner seg likevel ikke så håpløst som et år senere, og dette må man se hen til ved vurderingen av de transporter som ble foretatt i oktober 1974.

I denne sammenheng er forøvrig firmaets rent regnskapsmessige stilling av underordnet betydning. Hovedsaken er at det var fast knyttet til Drivflaadt som dettes representant i Møre og Romsdal, og at man ikke til si ktet noen endring i dette forhold. Den konferanse man i de første dager av oktober hadde i Sykkylven tok sikte på å klarlegge Bo-Byggs økonomiske stilling med tanke på en fortsatt representasjon for Drivflaadt. Det ble herunder konstatert at firmaets administrasjon var for svak, og at dette bl.a. gav seg utslag i en dårlig oppfølgning av utestående kundefordringer. Ved transporten av 10 kundefordringer

Side:424

lettet man den øyeblikkelige situasjon for Bo-Bygg i denne sammenheng, og transporten tjente således ikke bare rene sikringsformål. At den også gjorde det er lite tvilsomt, men i den aktuelle situasjon var det på ingen måte illojalt av Drivflaadt å gjøre en fortsatt forretningsforbindelse betinget av en øyeblikkelig sanering av Bo-Byggs gjeld. Og det er vanskelig å peke på en annen fremgangsmåte som med tanke på firmaets videre drift ville være mer hensynsfull.

Hovedsaken i denne sammenheng er at transporten ikke hadde som formål å skaffe Drivflaadt en størst mulig andel i Bo-Byggs slakteverdi, men var ledd i en ordning som tok sikte på en fortsatt representasjon for Stavanger-firmaet. Dette fortsatte også sine leveranser til Bo-Bygg og tok den forretningsmessige risiko som dette innebar. Og i en slik sammenheng er man fjernt fra de situasjoner som gir grunnlag for omstøtelse på subjektivt grunnlag.

På vårparten 1975 var situasjonen vesentlig forandret. Det springer særlig klart i øynene om man sammenholder statsautorisert revisor Nødlands rapport av 23. mai 1975 med den tilsvarende av 8. oktober året før. Den sistnevnte er holdt i en forholdsvis optimistisk tone, og tar for seg forhold som bør vies oppmerksomhet under en fortsatt forretningsforbindelse mellom partene. I rapporten av mai 1975 - som er avgitt etter presentasjonen av en status med ca. kr. 450 000,- i underbalanse - er det Bo-Byggs muligheter for i det hele å overleve som er gjennomgangstemaet. Et helt avsnitt i rapporten er således viet «Alternativer til konkurs». Det er derfor også naturlig at sikringen av Drivflaadts direkte tilgodehavende inntar en bred plass, rapportens avsnitt 5 bærer således overskriften: «Oskar Drivflaadts reelle risiko, bankgarantier tatt i betraktning».

Selv om man fortsatt holdt åpen en viss mulighet for reorganisering av Bo-Byggs virksomhet, er det den umiddelbare økonomiske risiko som dominerer bildet. Dette gjør også at transportene i april kommer i et annet lys enn de i oktober året forut.

Transportene i april ble ikke knyttet til noe selvstendig dokument. De er imidlertid nevnt i Drivflaadts brev av 21. april, der det heter: «For å avhjelpe akutte situasjon foreslås derfor følgende:

1. Vi overtar en del aktuelle og udiskutable fordringer for inndriving direkte fra oss, slik som siste gang...».

Denne formulering kan underbygge den oppfatning at transportene innebar en gjentakelse av operasjonen fra et halvt år tidligere. Den omstendighet at Steinar Drivflaadt på denne tid var fraværende på repetisjonsøvelse kan også tyde på at han betraktet transportene som et øyeblikkelig sikkerhetstiltak, som i seg selv ikke utelukket en mer langsiktig ordning. Han hadde på dette tidspunkt heller ikke sett Bo-Byggs årsregnskap for 1974, dette ble han først kjent med under konferansen i Sykkylven en måned senere.

Lagmannsretten har vurdert om ikke også apriltransportene under disse omstendigheter må sies å ha et lojalt formål, slik at også de må stå seg i konkursen. Man er imidlertid blitt stående ved at disse transporter på tross av den foran nevnte tidsrekkefølge, i så sterk grad er preget av en prekær stilling hos Bo-Bygg, at dette må være avgjørende.

Side:425

Også brevet av 21. april 1975 viser at Drivflaadt - til tross for at regnskapet enda ikke var lagt på bordet - hadde en klar forståelse av firmaets stilling. Drivflaadt gir uttrykk for at det ikke synes mulig for Bo-Bygg «å holde våre kontraktsbetingelser og drive inn fordringene i et akseptabelt tempo. Det synes heller ikke mulig for Dem å opparbeide kapital til å drive forretningen i det omfang De nå gjør».

I brevet bebudes en konferanse og regnskapsgjennomgåelse i mai 1975 «med tanke på evt. overtagelse av Deres firma».

Man er således allerede i april fullt klar over at Bo-Byggs muligheter for å overleve stiller seg tvilsomme, og tanken på en øyeblikkelig sikring av de aktuelle tilgodehavender blir derved det dominerende. Faktisk opphørte også den videre forbindelse mellom Drivflaadt og Bo-Bygg, idet det etter april 1975 ikke ble levert flere byggesett til forhandling gjennom Bo-Bygg.

Det hører med i bildet at det i juni 1975 ble gjort et forsøk på å refinansiere Bo-Bygg, dette med bistand av Privatbanken i Ålesund. Forsøket oppnådde imidlertid ikke den nødvendige tilslutning fra andre kreditorer og måtte oppgis. Selv om muligheten for en fortsettelse av firmaet på dette tidspunkt ikke ble fullstendig utelukket, antar lagmannsretten at det ikke vesentlig endrer totalbildet: At Bo-Bygg våren 1975 var i en håpløs situasjon og drev mot konkurs. Dette gir apriltransportene karakteren av først og fremst å være en redningsaksjon for Drivflaadts tilgodehavende, og ikke noe ledd i et opplegg for å videreføre representasjonen på det gamle firmas hånd.

Under disse omstendigheter antas transaksjonen å innebære en slik forfordeling av de øvrige kreditorer, at grunnlaget for en omstøtelse er til stede.

Det er enighet om at Drivflaadt på april-transportene har inndrevet kr. 115 008,-, og firmaet må dømmes til å tilbakebetale dette til konkursboet. Beløpet må forrentes fra forkynnelsen av stevningen i motsøksmålet, med 6 % årlig, stigende til 10 % fra 1. januar 1978. Tidspunktet for forkynnelse av stevningen i motsøksmålet fremgår ikke klart av sakens dokumenter, og retten setter det til 21 dager fra den ble utsendt fra herredsretten med pålegg om tilsvar. Dette var den 27. januar 1977, og forkynnelsesdatoen blir da den 17. februar 1977.

Anken fører delvis frem, men ingen av partene kan ansees for å ha vunnet eller tapt, og i samsvar med tvistemålslovens §174, 1. ledd, jfr. §180 annet ledd, må hver av dem bære sine saksomkostninger.

Anken gjelder alene herredsrettens dom i motsøksmålet. Dommen i hovedsøksmålet står ved lag, og lagmannsretten markerer dette ved særskilt å oppheve herredsrettens dom i motsøksmålet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Nordre Sunnmøre herredsretts dom av 6 mars 1978 oppheves forsåvidt motsøksmålet angår.

2. Firma Oskar Drivflaadt, Stavanger, betaler til firma Bo-Byggs konkursbo, Sykkylven, 115 008,- - etthundreogfemtentusenogåtte - kroner, med en årlig rente på 6 - seks % fra 17. februar 1977

Side:426

til 31. desember 1977 og 10 - ti - % fra 1. januar 1978 til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

4. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Arne M. Presterud):

Nærværende sak består av ett hovedsøksmål, hvor tvisten dreier seg om berettigelsen til et deponert beløp på kr. 15 039,60 for oppføring av en garasje, og et motsøksmål, hvor saksøkte krever omstøtt transporter på fordringer for i alt kr. 274 819,15.

Jostein Bonesmo, Sykkylven har i noen år drevet det personlige firma Bo-Bygg v/Jostein Bonesmo, som har engasjert seg i byggebransjen.

Først i 70-årene innledet firmaet et samarbeid med fa. Byggmester Oskar Drivflaadt, Stavanger om forhandling av ferdighus som Stavanger-firmaet produserte. Det ble inngått en rammeavtale mellom partene om dette samarbeidet. Jostein Bonesmo fikk ved denne avtalen eneretten som forhandler av denne typen ferdighus i sitt distrikt.

Det praktiske samarbeid gikk bl.a. ut på at byggmester Oskar Drivflaadt, Stavanger skulle levere det alt vesentlige av trekonstruksjonene til huset og at Jostein Bonesmo skulle sørge for visse andre byggeartikler, så som isolasjon m.v., som det ikke var lønnsomt å frakte over lengre strekninger.

Forbindelsen mellom firma Jostein Bonesmo, Bo-Bygg og Byggmester Oskar Drivflaadt ble etter hvert vesentlig for begge parter, idet Bo-Bygg tok omtrent 1/3 av produksjonen til Oskar Drivflaadt mens Bo-Bygg på sin side hadde vel halvparten av sin omsetning i forholdet til byggmester Drivflaadt.

Firma Bo-Bygg viste seg å ekspandere, idet de i 1971 kjøpte varer fra Byggmester Drivflaadt for omlag kr. 300 000,- mens det i 1974 var øket til henimot kr. 1 500 000,-.

I hele perioden skyldte Bo-Bygg et visst beløp til Oskar Drivflaadt men fram til omlag nyttår 1973 var denne gjelden av en størrelsesorden på under kr. 100 000,-, en gjeld som byggmester Drivflaadt tilsynelatende aksepterte. Fra nyttår 1973 og fram til på høsten 1974 økte imidlertid denne gjelden til omlag kr. 900 000,- til tross for flere purringer fra byggmester Drivflaadt.

Den 2. oktober 1974 reiste så Steinar Drivflaadt og revisor Nødland fra Stavanger til Sykkylven og inngikk en avtale med Bonesmo om transport av diverse fordringer på til sammen kr. 339 774,33. Avtalen er inntatt som bilag 1 til dok. 26 i saken. Av dette beløp har Drivflaadt fått inndrevet kr. 174 850,75. Et beløp som er avskrevet på Bo-Byggs gjeld til Drivflaadt.

Den 14. april 1975 ble det mellom partene inngått en ny avtale om overdragelse av fordringer, og av disse har Drivflaadt fått inndrevet kr. 115 008,-, som også er avskrevet på Bo-Byggs gjeld til Drivflaadt. Til sammen har således Drivflaadt inndrevet kr. 289 858,75 av de fordringer som Bo-Bygg opprinnelig hadde, og avskrevet disse på Bo-Byggs gjeld til Drivflaadt.

Høsten 1975 påtok Bo-Bygg seg å sette opp en garasje for Odd Friisvold, men man kom i økonomiske vanskeligheter og Nordre Sunnmøre skifterett mottok den 29. september 1975 begjæring fra Bo-Bygg om akkordforhandling. På denne bakgrunn henvendte Bo-Bygg seg til Oskar Drivflaadt som overtok oppføringen av nevnte garasje. Da Odd Frisvold skulle betale kr. 15 039,60 for garasje, ble det tvist om hvem som var berettiget til beløpet og beløpet ble deretter deponert. Det er denne tvisten hovedsøksmålet i saken dreier

Side:427

seg om.

Den 4. februar 1976 sendte akkordstyret innberetning til skifteretten og anbefalte akkordforhandling innstilt og konkurs åpnet. Ved kjennelse avsagt 17. februar 1976 ble akkordforhandling innstilt og konkurs åpnet. Registreringsforretningen i forbindelse med konkursåpningen resulterte i samlete aktiva i boet på vel kr. 600 000,-, mens fordringene i boet beløp seg til vel kr. 1 500 000,-.

Tvisten i motsøksmålet gjelder de to transporter av Bo-Byggs utestående fordringer til Byggmester Drivflaadt, foretatt henholdsvis den 2. oktober 1974 og 14. april 1975. Bo-Byggs konkursbo krever disse transporter omstøtt.

For så vidt gjelder hovedsøksmålet så er sakens parter i det vesentlige - enige om de faktiske forhold her, nemlig at Bo-Bygg kom i økonomiske vanskeligheter som resulterte i akkordforhandling og derfor ikke kunne fullføre avtalen med Odd Friisvold. Byggmester Oskar Drivflaadt overtok derfor denne kontrakten og fullførte oppsetningen av garasjen med leid hjelp fra Bo-Bygg. Saksøker har hevdet at i og med at Oskar Drivflaadt overtok oppføringen av garasjen så innebar også det en overtakelse av den fordring som dermed oppsto. Saksøkte har hevdet at kravet på det deponerte beløp, stort kr. 15 039,60 bare er en side av et større sakskompleks mellom konkursfirmaet og Byggmester Oskar Drivflaadt. Man ønsket således å trekke det deponerte beløp inn i bomassen som en del av kravet i motsøksmålet.

Retten skal bemerke at en antar det er korrekt å behandle hovedsøksmål og motsøksmål hver for seg i nærværende sak. Retten anser det tilstrekkelig godtgjort at den avtale som ble inngått mellom Bo-Bygg og Oskar Drivflaadt om oppførelse av Odd Friisvolds garasje innebar at arbeidet skulle skje i Drivflaadt navn og for Drivflaadts regning. Det er under saken ikke kommet fram momenter som skulle tilsi at oppgjøret for arbeidet til tross for denne avtale skulle skje til Bo-Bygg. Retten har således kommet til at saksøker må gis medhold i påstanden i hovedsøksmålet.

For så vidt gjelder motsøksmålet har saksøker anført at han ikke kjente til den faktiske økonomiske situasjonen i Bo-Bygg. Man ble først orientert om dette den 20. mai 1975 ved besøk på stedet og etter at regnskapet for 1974 var lagt fram. Saksøker har hevdet at det ikke forelå noen mistanke om insolvens hos Bo-Bygg før denne tid. Saksøker har antydet at man nok forsto at Bo-Bygg var i betalingsvanskeligheter allerede høsten 1974, men dette kan ikke være ensbetydende med insolvens, og det foreligger således ingen grunnlag for å omstøte de to transporter henholdsvis 02.10.74 og 14.04.75.

Saksøkte har på sin side hevdet at disse to transporter var et unaturlig skritt og hadde som formål å sikre Oskar Drivflaadts tilgodehavende hos Bo-Bygg. Det er videre gjort gjeldende at Oskar Drivflaadt la for dagen en aktiv opptreden som gikk på de andre kreditorenes bekostning. Saksøkte har videre hevdet at det er en klar årsakssammenheng mellom utviklingen av økonomien i Bo-Bygg og de to transportene av fordringer til Drivflaadt. Det har fra saksøktes side vært hevdet at en uaktsom opptreden fra Oskar Drivflaadts side er tilstrekkelig for omstøtelse på subjektivt grunnlag.

Begge parter har under hovedforhandling henvist til Sjur Brekkhus: Konkursrett, utvalgte emner, utgitt 1969 126 flg. Begge parter har dessuten blant flere dommer særlig henledet oppmerksomheten på hyesterettsdommer inntatt i R.T. 1966 636, den såkalte Vesta-dommen og R.T. 1967 993, den såkalte Dronninggatedommen.

Side:428

Det er i hovedforhandling avhørt begge parter ved henholdsvis disponent Steinar Drivflaadt og medlem av kreditorutvalget Helge Løbakk. Videre er statsautorisert revisor Lars Nødland og banksjef Karl J. Eidem, revisor Kristian Hagen, avdelingsleder Jostein Bonesmo og forhenværende kontordame Marit Bakka avhørt som vitner.

Retten skal bemerke:

I perioden fram til årsskiftet 1972/73 var Bo-Byggs gjeld til Oskar Drivflaadt av en størrelsesorden på noe under kr. 100 000,-. Retten har forstått at begge parter aksepterte denne situasjonen. Utover i 1973 steg imidlertid Bo-Byggs gjeld til Oskar Drivflaadt ved at Bo-Bygg ikke maktet å betale leveringene etter som de kom, og på høsten 1974 var gjelden kommet opp i henimot kr. 900 000,-. Foranlediget av denne situasjonen reiste disponent Drivflaadt og hans statsautoriserte revisor Nødland fra Stavanger til Sykkylven for å diskutere partenes økonomiske mellomværende.

Ved dette møtet som ble holdt den 02.10.74 ba Drivflaadt og hans revisor om å få framlagt det tilgjengelige regnskapsmateriale som forefantes hos Bo-Bygg. Ønsket ble imøtekommet og det er ikke i retten opplyst at noen opplysninger ble holdt tilbake. Det er imidlertid fra saksøkers side presisert at for at man skal kunne få en fullstendig og korrekt oversikt over den økonomiske stilling, måtte man nøye vurdere lagerbeholdningen i Bo-Bygg. Dette var vanskelig, da man i så fall burde ha vært og inspisert på de ulike byggeplasser.

Retten har imidlertid lagt til grunn at det var Bo-Byggs betalingsvanskeligheter som var grunnlaget for reisen til Sykkylven og videre at disponent Steinar Drivflaadt og hans statsautorisert revisor må karakteriseres som vel kvalifiserte for å vurdere Bo-Byggs økonomiske situasjon på det grunnlag som forelå.

Det var etter avtale mellom saksøker og Jostein Bonesmo at han overdrog en rekke fordringer til saksøker. Retten anser det godtgjort at det var de mest «kurante» fordringer som ble overdratt, noe som også ville være det mest naturlige for å oppnå hensikten, nemlig å få en nedskriving på Bo-Byggs gjeld til saksøker.

Det har i retten vært enighet om at de innkrevde beløp gikk rett til saksøker i saken uten at Bo-Bygg fikk noen annen del i disse beløp enn tilsvarende nedskriving på gjelden til saksøker.

Retten har videre lagt vekt på at disse to transporter som viste seg å innbringe Drivflaadt kr. 289 858,75 skjedde uten at de øvrige kreditorene fikk noen form for underretning om dette.

Retten har vurdert denne transport som en vesentlig årsak til Bo-Byggs etter hvert svært kritiske økonomi, som til slutt førte til akkord og konkurs.

Det har i retten vært hevdet at også de andre kreditorene til Bo-Bygg fikk en forholdsvis tilsvarende eller bedre dekning enn det saksøker fikk, men retten kan ikke se at dette forhold er tilstrekkelig godtgjort og man må således se på disse transporter som forfordeling av kreditorene.

Retten har således etter en totalvurdering kommet til at Bo-Byggs akkord og senere konkurs har en nær sammenheng med transporten med de fordringene Bo-Bygg hadde og at Bo-Byggs insolvens må betraktes som et resultat av disposisjonen.

Videre har retten funnet at det må betraktes som en illojal handling av saksøker å aktivt medvirke til at avtalen om transporter kom i stand.

Til sist vil retten anføre at saksøker med sin nære kontakt med Bo-Bygg, og endog gjennomgåelse av Bo-Byggs foreliggende regnskaper i oktober 1974

Side:429

burde forstå at disposisjoner av denne størrelsesorden kunne føre til insolvens hos Bo-Bygg.

Med hensyn til saksomkostningene så har retten for hovedsøksmålets vedkommende gitt saksøker fullt medhold og saksøker må således dekke omkostningene som er påløpt i denne forbindelse, til sammen kr. 8 716,-.

For så vidt gjelder motsøksmålet har retten funnet spørsmålet så pass tvilsomt at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å la spørsmålet komme for retten, og en finner således med hjemmel i tvistemålslovens §172 annet ledd at hver part bærer sine saksomkostninger for motsøksmålet. - - -