RG-1980-548

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1979-10-31
Publisert:	RG-1980-548
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 31. oktober 1979 i sak nr. 179/77 og 180/77.
Parter:	I sak nr. 179/77: Ole Grønn (høyesterettsadvokat Per Holtar Evensen) I sak nr. 180/77: Eivind Tvetene (høyesterettsadvokat Kjeld Hansen-Just) begge mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/fullmektig høyesterettsadvokat Georg Scheel).
Forfatter:	Lagdommerne Arne Christiansen, W. Wahr Fareth, sorenskriver Aug. Nissen Breder
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §28, Tvistemålsloven (1915) §180, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §10, §5, §7

Larvik herredsrett - sorenskriveren med skjønnsmenn - avhjemlet 12. mars 1977 skjønn i forbindelse med at Staten hadde ekspropriert grunn i Brunlanes til anlegg av en ca. 3.5 km lang parsell av ny vei mellom Larvik og Stavern. Tre av grunneierne påanket skjønnet til Agder lagmannsrett. De tre ankesaker ble forenet til felles behandling. En av ankepartene, G. A. Treschow, har senere trukket sin anke tilbake, og ankesaken er hevet forsåvidt. De to andre grunneierne er Ole Grønn og Eivind Tvetene.

Ole Grønn eier gnr. 47 bnr. 1 i Brunlanes. Erstatningene for hans vedkommende ble fastsatt slik:

1. Grunn, dyrket mark (ca. 4000 m2 ) kr.8,50 pr. m2 .

2. Gårdsplass (tomt) (ca. 1200 m2 ) kr. 12,- pr. m2 .

3. Skoggrunn (ca. 5200 m2 ) kr. 2,00 pr. m2 .

4. Verkstedbygning kr. 140 000,-.

5. Potetkjeller kr. 60 000,-.

6. Ulemper kr. 15 000,-.

Anken fra Ole Grønn gjelder ulempeserstatningen. Han hevder at skjønnet forsåvidt lider av mangelfulle skjønnsgrunner og at skjønnet er vilkårlig. Ulempeserstatningen omfattet følgende poster:

1. Vanskeliggjort drift av gårdssag (herunder oppsetting av gjerde).

2. Driftsulemper ved vanskeliggjort og forlenget adkomst som følge av at den nye vei deler eiendommen i to.

3. Oppføring av skjermende gjerde.

4. Avbruddstap for bruk av potetlager og verksted.

Grønn hadde for herredsretten påstått erstatning også for en rekke andre ulemper uten at herredsretten tilkjente ham noe for dette. Anken omfatter ikke de ulemper han således ble nektet erstatning for.

Eivind Tvetene eier gnr. 47 bnr. 11. Erstatningen for hans vedkommende ble fastsatt slik:

1. Avståelse av grunn (ca. 2600 m2 ) kr. 25 000.

2. Ulempeserstatning kr. 20 000.

3. Vederlag for innløsning av dyrket mark kr. 45 000.

4. Vederlag for innløsning av veggrunn kr. 1 pr. m2 .

Anken fra Tvetene gjelder dels størrelsen av grunnerstatningen som nevnt under pkt. 1 og dels at han ikke ble tilkjent for trafikkulemper. Den første del av anken er begrunnet med at erstatningsfastsettelsen innebærer en rettstridig forskjellsbehandling mens den annen del gjelder påstått uriktig rettsanvendelse.

Ankeforhandling ble holdt i Larvik den 23. oktober 1979. De ankende parter møtte sammen med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Fra statens side møtte juridisk konsulent ved Vestfold vegkontor, Yngvar Pedersen, sammen med statens prosessfullmektig. Pedersen avga forklaring som vitne. Det ble dessuten avhørt ytterligere to vitner. Det ble dokumentert noe skriftlig materiale, som det ikke er nødvendig å spesifisere. Lagmannsretten foretok befaring av de ankende parters eiendommer.

Den ankende part i ankesak nr. 179/1977, Ole Grønn, har i det

Side:550

vesentlige anført følgende:

For de ulemper det er gitt erstatning for, er herredsrettens skjønnsgrunner svært knappe. De gir ikke visshet for at herredsretten har bygget på et riktig og fullstendig grunnlag i faktisk henseende ved sin bedømmelse av ulempenes omfang. Lagmannsretten er avskåret fra å kontrollere at herredsretten har tatt hensyn til de faktiske forhold i saken som er relevante. Dette er en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse. En erstatning på kr. 15 000,- er åpenbart altfor lav og gir et klart inntrykk av at herredsretten ikke har lagt de riktige faktiske forutsetninger til grunn. Den beskjedne erstatning må i hverfaktiske forutsetninger til grunn. Den beskjedne erstatning må i hvertfall sees som uttrykk for at herredsretten har gjort seg skyldig i vilkårlig

Om de enkelte ulemper har den ankende part anført:

Bruken av sagen var frem til skjønnet nokså begrenset, men den ankende part hadde planer om å utvide driften etter at han ble pensjonert. Det fremgår ikke om herredsretten har tatt hensyn til dette forhold. Sagtomta er nå sterkt beskåret, slik at det blir vanskeligheter med lagerplass og nærmest umulig å komme til for vanlige lastebiler. Ved skråningen ned mot den nye vei må det settes opp et solid gjerde i 30 meters lengde for å hindre at kjøretøyer eller tømmerstokker raser utfor skråningen. Fundamenteringsarbeidet blir særlig kostbart fordi grunnen består av løs masse. Herredsretten har ikke nevnt hva slags gjerde den har tenkt seg.

Lagerskuret på den annen side av veien ble tidligere brukt til hensetting av kjøretøyer og båter, som dels tilhørte den ankende part og dels var kjøretøyer som han reparerte for andre. Bruken av skuret er i høy grad vanskeliggjort som følge av lang omkjøring og ved at det ikke er opparbeidet vei for hele omkjøringsstrekningen. Omkjøring går dels på offentlig vei, slik at Grønn må sørge for registrering av de kjøretøyer som skal flyttes til lagerskuret. Grønn hadde tenkt seg en opptrapping også av verksteddriften når han sluttet i sitt tidligere arbeid som bilmekaniker.

Legjerdet på nordsiden av sagbrukstomta må være relativt høyt og godt fundamentert. Herredsretten har ikke nevnt hva slags gjerde den har tenkt seg.

Herredsretten har heller ikke nevnt noe om hvor langt driftsavbrudd den har forutsatt ved fastsettelse av den samlede ulempeserstatning. Dette er en vesentlig feil ved skjønnsgrunnene.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Larvik herredsretts skjønn av 12.3.77 oppheves forsåvidt gjelder fastsetting av ulempeerstatning under takstnr. 12, Ole Grønn, og hjemvises til ny behandling.

2. Statens Vegvesen, v/vegsjefen i Vestfold tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten».

Den ankende part i ankesak nr. 180/1979, Eivind Tvetene, har i det vesentlige anført:

Forut for skjønnet oppga veivesenet at ca. 600 m2 av det eksproprierte areal var hagegrunn. Dersom dette skulle erstattes med kr. 25 pr. m2, slik som for de øvrige grunneiere, ville det av grunnerstatningen bare bli tilbake et beløp som ville gi kr. 5 pr. m2 for det øvrige areal.

Side:551

En slik verdsettelse står i åpenbart misforhold til skjønnets verdsetting av dyrket mark som er tatt fra andre grunneiere, hvor taksten er satt til 8-9 kr. pr. m2 En kvadratmeterpris på kr. 5 harmonerer heller ikke med innløsningstaksten for det område den ankende part eiet på den annen side av den nye vei, denne innløsningstaksten gir en kvadratmeterpris på kr. 6,92. Det er gåtefullt hvordan herredsretten er kommet frem til verdsettelsen av området på ca. 2600 m2 . Det er en feil ved skjønnsgrunnene at forholdet ikke er forklart nærmere.

Anken gjelder for det annet at det ikke er tilkjent erstatning for nærføring av veien, herunder avskjæring av den tidligere adkomstvei. Ulempene består i øket trafikkstøy m.v., en vesentlig forlenget adkomst og oppsetting av gjerde i hele eiendommens lengde mot veien. Herredsretten har gjort seg skyldig i feil rettsanvendelse når erstatning ikke er tilkjent for disse forhold, som ikke var påregnelige da eiendommen ble skilt ut og bebygget i 1915-16. Ulempene er forøvrig unødvendige, idet veien med letthet kunne vært lagt på annen måte, som ikke ville ha medført de nevnte ulemper.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«Larvik herredsretts skjønn av 12.3.77 oppheves for så vidt angår grunnerstatningen kr. 25 000,- for ca. 2600 m2 av stått grunn under takst nr. 13. Videre oppheves vedrørende samme takstnr. avgjørelsen om at ulempeserstatning for trafikkulemper ikke ble tilkjent. Skjønnet hjemvises til ny behandling av Larvik herredsrett på disse punkter. Ankemotparten tilpliktes å svare den ankende part saksomkostninger for lagmannsretten».

Ankemotparten har i det vesentlig anført:

Vedr. Ole Grønn:

Det bestrides at skjønnsgrunnene er ufullstendige, at herredsretten ikke skulle ha lagt riktig faktum til grunn eller at skjønnet er vilkårlig.

Ulempene i forbindelse med sagen er minimale. Grønn har brukt sagen svært lite og det har all formodning mot seg at han i en alder av mer enn 70 år skulle trappe opp driften nevneverdig; i hvert fall er ikke dette sannsynliggjort. Sagen må anses som brukbar stort sett i samme utstrekning som før. Så lenge det ikke i det minste er fremlagt næringsoppgaver for driften e.l., kan det ikke kreves ytterligere begrunnelse fra herredsretten. Et gjerde mot veien må kunne settes opp for en relativt overkommelig pris, i høyden for kr. 140,- pr. løpemeter.

Tapet som følge av besværliggjort adkomst til lagerskuret må anses som meget lite. Bygningen er dårlig vedlikeholdt og lite anvendelig. Grønns verksteddrift har vært ytterst beskjeden, og det er ikke grunn til å tro at han ville ha kunnet drive mer utstrakt i fremtiden.

Legjerdet for sagbrukstomten er nødvendig bare i en lengde av 6-7 meter og innebærer ingen vesentlig utgift.

Det avbruddstap som kreves erstattet, må ansettes meget beskjedent. Det erstatningsbeløp som er tilkjent, må etter en skjønnsmessig vurdering gi rommelig margin for et avbrudd på mer enn ett år.

Vedr. Eivind Tvetene:

Det er ikke grunnlag for å anta at grunnerstatningen innebærer en vilkårlig forskjellsbehandling i forhold til de andre grunneiere. Herredsretten har foretatt en konkret vurdering av hver enkelt eiendom,

Side:552

og det er intet som tyder på at herredsretten ikke har foretatt en saklig og forsvarlig skjønnsmessig verdsettelse av den grunn som ble ekspropriert fra Tvetene. Det må også tas i betraktning at staten dessuten har innløst den del av Tvetenes eiendom som ligger på den annen side av den nye vei, slik at Tvetene blir sittende tilbake bare med en mindre del av eiendommen som en passende tomt rundt huset. Ved grunnerstatningen for Tvetenes eiendom er det derfor ikke særlig rom for marginalbetraktninger, slik som for andre grunneiere som bare er fratatt striper av sine eiendommer.

Det bestrides at flytting av veien nærmere eiendommen innebærer en erstatningsbetingende ulempe etter grannelovens §2, jfr. Rt-1969-643.

Det bestrides videre at ulempen med lengre adkomstvei er gjenstand for erstatning. Den eneste ulempe som er påberopt i denne sammenheng er at avstanden til nærmeste busstoppested er blitt større. Denne ulempe er for beskjeden til å kunne utløse erstatningsplikt. Forøvrig skyldes stengingen av den gamle adkomstvei trafikale hensyn. Rent fysisk sett ville det ikke være noe til hinder for å bruke den gamle adkomst fortsatt. Forsåvidt foreligger ikke årsakssammenheng mellom ekspropriasjonstiltaket og ulempen.

Herredsretten har antatt at et gjerde på 40 meter langs veien er tilstrekkelig. Lagmannsretten er avskåret fra å prøve denne vurdering.

Subsidiært gjøres gjeldende at anførslene om forlenget adkomst og nødvendigheten av et lengre gjerde er for sent fremsatt. Disse omstendigheter er ikke anført i ankeerklæringen eller under saksforberedelsen og er først blitt påberopt under ankeforhandlingen.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Skjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett».

Lagmannsretten skal bemerke:

Vedr. Ole Grønn:

Ole Grønns anke er begrunnet med at herredsretten har gjort seg skyldig i saksbehandlingsfeil ved at skjønnsgrunnene er ufullstendige forsåvidt gjelder de faktiske forhold og med at herredsretten har utvist et vilkårlig skjønn.

Etter lagmannsrettens mening kan skjønnsgrunnene for ulempeserstatningen for Ole Grønn virke noe summariske. Det er imidlertid begrenset hva som i et tilfelle som det foreliggende, kan kreves av begrunnelse, jfr. kravet i skjønnslovens §28 første ledd om at det i skjønnsgrunnene skal gjøres rede for «faktiske omstendigheter og andre forhold av vesentlig betydning for avgjørelsen». Vesentlighetskravet i §28 må sees bl.a. på bakgrunn at betydningen og størrelsen av ulempen og hvor inngripende den er forøvrig. I saken her er det etter lagmannsrettens bedømmelse tale om ulemper som medfører relativt avgrensede tap, i hvert fall i forhold til annet tap som ekspropriasjonsinngrepet har medført for Grønn.

På denne bakgrunn antar lagmannsretten at fastsettelsen av ulempeserstatningen ikke bør tilsidesettes som følge av mangelfulle skjønnsgrunner, medmindre det er sikre holdepunkter for å anta at

Side:553

skjønnsretten kan ha oversett vesentlige momenter og lagmannsretten er avskåret fra å kontrollere dette forhold fordi skjønnsgrunnene ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for å avgjøre om skjønnsretten har vurdert vedkommende omstendighet.

Etter lagmannsrettens bedømmelse er det ikke holdepunkter for å anta at herredsretten på denne måten har bygget på feilaktige forutsetninger. Den ankende parts anførsler går i det vesentlige ut på at erstatningens størrelse skulle indikere at herredsretten har lagt til grunn en oppfatning av saken som ikke er i samsvar med det faktiske forhold. På bakgrunn av sine iakttagelser under befaringen og de øvrige opplysninger i saken kan lagmannsretten imidlertid ikke se at erstatningsfastsettelsen i seg selv fremtrer som noe indisium for at herredsretten har oversett forhold av betydning. Tvertimot foreligger omstendigheter som støtter den oppfatning at verdsettelsen åpenbart ligger innenfor rammen av et forsvarlig og saklig skjønn, som lagmannsretten er avskåret fra å etterprøve. I denne forbindelse påpekes særlig at driften av gårdssagen og verksteddriften har vært ytterst beskjeden. Grønn har også i en viss grad uttalt seg i samme retning under sin partsforklaring. Sagen er en meget enkel innretning som står utendørs under et halvtak langs en uthusvegg. Verkstedskuret er et umalt og noe forfallent byggverk med åpning langs hele den ene langveggen. De her nevnte innretninger synes lite egnet for noen særlig utstrakt drift i fremtiden. Til dette kommer at Ole Grønn nå er over 70 år gammel, hvilket er et ytterligere moment som taler mot at driften ville ha vært opptrappet dersom ekspropriasjonen ikke var kommet.

På bakgrunn av det som er sagt i det foregående, kan etter lagmannsrettens mening skjønnet heller ikke tilsidesettes som vilkårlig.

Vedr. Eivind Tvetene:

Når det gjelder grunnerstatningen har Tvetene anført at denne innebærer en vilkårlig og rettsstridig forskjellsbehandling i forhold til de andre grunneiere. Det er dessuten en feil at forskjellen ikke er nærmere begrunnet i skjønnet.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke grunnlag for å anta annet enn at herredsretten har foretatt en konkret og forsvarlig vurdering av verdien av det avståtte område. At verdsettelsen kan resultere i priser som adskiller seg fra takstene for andre eiendommer, er i seg selv ikke noe avgjørende prov for at det foreligger et vilkårlig skjønn eller en urettmessig forskjellsbehandling, med mindre det er åpenbare og klare avvik som ikke kan forklares på annen måte. Slike avvik er ikke påvist av Tvetene. Det er tvertimot omstendigheter som taler imot at det foreligger en forskjellsbehandling av den art som påstått av Tvetene. For det første er det tvilsomt om hagegrunnen utgjorde en så stor del av det samlede areal som 600 m2, slik den ankende part hevder. Herredsretten har funnet det uklart hvor grensen kunne trekkes mellom hagegrunn og annen dyrket mark, og veivesenet har i senere målinger anslått hagegrunnen til 390 m2, herunder et område med mindre god jord. For det annet innløste veivesenet Tvetenes resteiendom på den andre siden av veien i forbindelse med skjønnet, slik at han nå bare sitter igjen med en romslig villatomt. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at det av denne grunn ikke er

Side:554

rom for marginalbetraktninger for Tvetenes vedkommende slik som for andre grunneiere som Tvetene sammenligner seg med og hvor det i stor grad dreier seg om stripeekspropriasjoner. Det vises i denne sammenheng til at herredsretten i sine alminnelige bemerkninger uttaler at den «i det store og hele» har «vurdert de saksøktes tap ut fra marginalverdibetraktinger under hensyn til de avståtte arealers størrelse sett i forhold til den samlede eiendom, arealenes driftsmessige betydning og grunneierens muligheter for å begrense tapet gjennom endret driftsopplegg etc».

Tvetene har dessuten anket over herredsrettens rettsanvendelse forsåvidt gjelder trafikkulemper. Disse består dels i oppsetting av gjerde mot den nye vei, dels besværliggjort adkomst til eiendommen og dels ulemper som følge av støy, støv og eksos.

Tvetene hadde for herredsretten påstått erstatning for oppsetting av et gjerde i 110 meters lengde langs den nye veien. Herredsretten fant at gjerde var nødvendig i bare 40 meters lengde. Denne avgjørelse av herredsretten er av rent skjønnsmessig karakter og kan ikke overprøves av lagmannsretten.

Det fremgår ikke klart i hvilken utstrekning den ankende part mener at stengingen av avkjørselen har ført til økonomisk tap for ham. Såvidt skjønnes har den ankende part ikke hatt utgifter til ny adkomstvei og blir heller ikke påført økede omkostninger for brøyting og vedlikehold. Under ankeforhandlingen har den ankende part i det vesentlige besværet seg over at veien til nærmeste bussholdeplass blir meget lengre enn før og at dette byr på problemer for hans uføretrygdede hustru. Det er i høy grad tvilsomt om den her påberopte omstendighet kan medføre økonomisk tap, f.eks. ved en reduksjon av eiendommens verdi, et spørsmål som lagmannsretten forøvrig er avskåret fra å ta stilling til. Under enhver omstendighet er det tale om et gode som ikke kan anses erstatningsrettslig vernet ved ekspropriasjon, ihvertfall når stengingen av den gamle avkjørsel skyldes trafikkmessige hensyn, slik som i den foreliggende sak, jfr. Rt-1969-12 og 1978 1370. Det må derfor etter omstendighetene anses som en korrekt rettsanvendelse når herredsretten for avkjørselens vedkommende viser til sine alminnelige bemerkninger om at erstatning ikke tilkjennes for ulemper som ikke er andre eller større enn de grunneierne i utviklingens medfør må finne seg i.

Når det gjelder erstatning for trafikkstøy m.v. viser herredsretten til sine alminnelige bemerkninger der det heter:

«En rekke saksøkte har krevet erstatning for ulemper ved «nærføring» av trafikken, dvs. for den - eventuelt økte - støy-, støv- og sprutplage etc. som blir forårsaket ved at den nye vegen kommer til å gå nærmere bebyggelsen. Også disse krav blir å bedømme etter ekspropriasjonslovens §7. Erstatning kan således ikke tilkjennes for «ulemper av alminnelig karakter for så vidt ulempen ikke overstiger det en eier må finne seg i uten erstatning etter granneloven». Da de fleste av de eiendommer det her gjelder, allerede ligger ved beferdet riksveg, blir spørsmålet videre om ulempene blir andre eller større enn «venteleg etter tilhøva på staden» (grannelovens §2). At biltrafikken øker, slik at ulempene av den grunn blir større, er forhold som

Side:555

de som bor langs vegen må regne med».

Etter lagmannsrettens mening ligger de faktiske forhold i saken slik an at den foran refererte begrunnelse innebærer en korrekt rettsanvendelse for Tvetenes del, jfr. bl. Rt-1969-643. De støyulemper det er tale om, er ingen særulempe for Tvetenes eiendom, men rammer alle som bor i nærheten av veien. Erstatning kan deffor bare komme på tale i den utstrekning tålegrensen etter grannelovens §2 er overskredet, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §7. Etter grannelovens §2 kreves at ulempene er «urimelege» eller «uturvande». Etter lagmannsrettens oppfatning er ingen av disse to alternative vilkår oppfylt i det foreliggende tilfelle.

Den økede støy m.v. skyldes såvidt skjønnes dels at veien er flyttet fra en avstand på 90 meter fra våningshuset på eiendommen til en avstand på 22 meter og dels at fartsgrensen på den nye vei er 80 km/t mens fartsgrensen på den gamle vei var 60 km/t.

Ved vurderingen av om disse endringene er «urimelege» skal det etter grannelovens §2 annet ledd tas hensyn til om de fremstiller seg som «ventelege etter tilhøva på staden». Både flyttingen av veien ca. 70 meter nærmere Tvetenes hus og en heving av fartsgrensen må etter lagmannsrettens mening etter forholdene på stedet anses som påregnelige endringer. Den ankende part har hevdet at man ved vurderingen av påregneligheten må ta utgangspunkt i forholdene på den tid Tvetenes far i 1915-16 kjøpte tomten og bebygget den. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det gjelder her ulemper som er en følge av en gradvis utvikling, og påregnligheten må derfor vurderes ut fra situasjonen før planene om den nye veien ble fremmet, jfr. Brækhus og Hærem, Norsk Tingsrett 112. På denne tid var det ikke upåregnelig at veien kunne bli omlagt slik den ble.

Fra den ankende parts side er det hevdet at veien kunne vært lagt på en annen måte slik at støyulempene kunne vært unngått. Den ankende part har imidlertid ikke gått nærmere inn på denne anførsel og retten kan ikke se at det forøvrig foreligger opplysninger i saken som støtter denne anførsel. Lagmannsretten kan derfor ikke finne noe grunnlag for å anse veiomleggingen som «uturvande» i forhold til grannelovens §2.

Saksomkostninger.

Ingen av ankene har ført frem, og de ankende parter bør derfor erstatte ankemotparten dennes saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedbestemmelsen i tvistemålslovens §180 første ledd. Ankemotparten har fremlagt en omkostningsoppgave på kr. 5 000,- hvorav kr. 4 500,- gjelder salær til prosessfullmektig og kr. 500,- reiseutgifter. Oppgaven legges til grunn for omkostningsavgjørelsen. Oppgaven spesifiserer ikke utgiftene på de to parter. Lagmannsretten finner at omkostningene bør fordeles mellom de ankende parter med en halvpart på hver.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Skjønnet stadfestes så langt det er påanket.

Side:556

Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Ole Grønn og Eivind Tvetene hver kr. 2 500,- - totusenfemhundre 00/100 kroner - (tilsammen kr. 2 500,-) til Staten ved Samferdselsdepartementet som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.

Av herredsrettens skjønn (sorenskriver John Vilsted med skjønnsmenn):

Vegsjefen i Vestfold har i skriv av 11. mars 1976 til de berørte grunneiere meddelt at han i medhold av veglovens §50 og i henhold til bemyndigelse fra Samferdselsdepartementet hadde gjort vedtak om å erverve nødvendig grunn m.v. til anlegg av riksveg 301, parsell Larviks grense - Solli i Brunlanes.

På vegne av Statens vegvesen har høyesterettsadvokat Knut Leinæs 18. august 1976 begjært skjønn til fastsettelse av de erstatninger som skal betales til de berørte grunneiere og rettighetshavere. - - -

Takst nr. 12.

Gnr. 47 bnr. 1 Tronsrød. Eier: Ole Grønn. Prosessfullmektig: H.r.advokat Per Holtar Evensen. Eiendommens totale areal: Dyrket mark 60 da. Skogsgrunn 30 da. Grunnavståelse: Det erverves ca. 4000 m2 dyrket mark, ca. 1200 m2 gårdsplass, ca. 5200 m2 skog og fjell.

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Et areal på ca. 120 m2 dyrket mark øst for ny riksveg mellom profil ca. 3580 og ca. 3620 innløses for den pris pr. m2 skjønnsretten fastsetter.

2. 2 bygninger erverves for framføring av veganlegg.

3. Et areal på ca. 25 m2 innløst fra t.nr. 14, eier Haldis Stokkeskog, spesiell forutsetning 1, overtas av dette takstnr. for den pris skjønnsretten fastsetter.

4. De innløste bygninger må være fraflyttet innen 1. mai 1977.

5. Tømmer som grunneieren skal hugge selv, må være fjernet innen 1. mai 1977, dog innen 1. juni 1977 for så vidt gjelder tømmer på areal syd for t.nr. 13.

6. Det eksproprieres rett til frisiktsone i kryss ved profil ca. 3650, jfr. pkt. 3.6. de alminnelige skjønnsforutsetninger og kartblad 07-4197. Retten omfatter et areal på ca. 175 m2 sør for krysset.

7. Areal innløst fra takstnr. 13, eier Eivind Tvetene, på ca. 6500 m2 dyrket mark og ca. 250 m2 veggrunn, beliggende mellom profilene ca. 3870 og ca. 3990, overtas av dette takstnummer for den pris skjønnsretten fastsetter.

Spesiell påstand:

1. Det tilkjennes erstatning for avstått grunn, ialt ca. 4 000 m2, verdsatt som dyrkingsjord velegnet for tidligproduksjon av grønnsaker, jfr. erstatningslovens §4 nr. 2.

2. Det tilkjennes erstatning for avstått grunn, ca. 1200 m2, verdsatt som gårdsplass/industritomt.

3. Det tilkjennes erstatning for avstått grunn, ialt ca. 5200 m2, hvorav en vesentlig del verdsettes som potensiell tomtegrunn i medhold av erstatningslovens §5.

4. Det tilkjennes erstatning for følgende bygninger ervervet av saksøkeren:

a) verkstedbygg i 1 etasje oppført i murblokker, grfl. 104 m2, m/isolasjon mot loftsetasje, bølgeblikk tak, innlagt vann og strøm, pipe for ovnsfyring, samt kloakkutslipp fra vaskerom og smøregrav. Ved verdsettelsen tas hensyn til stikkbenker m.v. Bygningen forutsettes verdsatt etter gjenanskaffelsesprinsippet.

b) Potetkjeller m/overbygget vognskjul, frfl. ca. 50 m2,

Side:557

m/bølgeblikk tak. Bygningen forutsettes verdsatt etter gjenanskaffelsesprinsippet.

5. Det tilkjennes ulempeserstatning for:

a) reduserte utnyttelsesmuligheter for et ca. 175 m2 stort areal som belegges med frisiktklausul.

b) at det ved gjenoppføring av de under pkt. 4 nevnte bygninger med nødvendig uteareal, må tas i bruk arealer av eiendommens begrensede innmark.

c) sterkt reduserte og vanskeliggjorte muligheter for rasjonell utnyttelse av den på eiendommen eksisterende sag som følge av tap av transport-/lagerareal.

d) vanskeliggjort og forlenget adkomstveg mellom eiendommens bebyggelse og utmarksareal- /skogareal øst for ny veg der bl.a. et lagerskur er beliggende.

e) tap av adkomst til et skog-/utmarksareal øst for den nye veg mellom pel 3990 og 4070, samt areal mellom pel 3850 og 3870.

f) reduserte utnyttelsesmuligheter for skog-/utmarksareal beliggende mellom pel 3990 og pel 4070, mellom gammel og ny veg, bl.a. muligheten for utnyttelse av arealet til tomteformål.

g) reduksjon og dårligere arrondering av begrensede dyrkingsarealer nord og syd for eiendommens bebyggelse.

h) tap av skjermende effekt av bebyggelse nord for den gårdsplass som erverves av saksøkeren.

i) tap av skjermende effekt av allé i grensen mot takst nr. 14.

j) nærføring av veg med økt støy-, støv- og sprutulempe, samt generende innsikt til følge.

k) tap av lager- og verkstedplass fra 1. mai 1977 til gjenanskaffelse kan finne sted.

Grunnerstatning som nevnt i påstandens post 1 tilkjennes for dyrkingsjord etter gjennomsnittlig marginal bruksverdi. I arealet 4000 m2 inngår 120 m2 som tillegges takstnr. 10. Arealet for øvrig ligger for en stor del nordvendt.

Arealet under post 2 erstattes etter verdi som gårdsplass. Etter post 3 gis erstatning for arealets gjennomsnittsverdi som skog og utmark. Mulighetene for at disse arealer vil kunne bebygges anses å være for usikre til at tomteverdi kan komme i betraktning. Heller ikke er det grunnlag for å tilkjenne mererstatning etter ekspropriasjonserstatningslovens §5.

Erstatning etter påstandens post 4 a og b tilkjennes etter gjenervervsverdi, modifisert ved fradrag som nevnt i lovens §10 siste ledd. Verkstedbygningen settes til kr. 140 000,- og potetkjelleren til kr. 60 000,-.

Retten har med hensyn til potetkjelleren gått ut fra at den beste løsning må være å innrede et tidsmessig lagerrom i eiendommens driftsbygning. Det er tatt hensyn til at driftsbygningens anvendelse for andre formål derved reduseres. En ny verkstedbygning vil beslaglegge et tilsvarende areal som nå på eiendommen, men retten kan ikke se at det er nødvendig å legge denne på eiendommens gjenværende innmarksareal. Verkstedvirksomheten har hittil vært drevet som «attåt-næring» av saksøkte, og erstatningen er fastsatt ut fra denne forutsetning. Bygningen antas ikke å trenge full kloakk etter den drift som har vært.

Når det gjelder ulempeserstatning som nevnt i påstandens poster 5 a - k bemerkes:

Side:558

Til 5 a: Frisiktsone antas ikke å påføre nevneverdig økonomisk tap. Til 5 b: Det vises til merknadene foran. Til 5 c: Bruken av sagen - som er svært gammel - har i de senere år vært av nokså begrenset omfang og har vesetnlig bestått i leilighetsvis skur til eget behov og leie-skur for andre. Det blir trangt om plass ved sagen som følge av ekspropriasjonen og ulempeserstatning må tilkjennes for vanskeliggjort drift og gjerde mot vegen. Til 5 d: Erstatning tilkjennes for driftsulemper. Til 5 e, f og g: Ulemper som innebærer økonomisk tap av betydning finnes ikke påvist.

Til 5 h: Den påståtte ulempe vil ventelig kunne avhjelpes ved montering av et passende gjerde. Erstatning gis for dette. Til 5 i og j: Retten mener det ikke blir særlige ulemper som kan gi grunnlag for erstatning. Særlig gjelder dette når en tar i betraktning at trafikken vil bli vesentlig mindre på den nåværende Stavernsvei, dvs. foran bolighusene.

Til 5 k: Erstatning tilkjennes for tap ved avbruddet i saksøktes virksomhet.

Ulempeserstatning fastsettes til ett samlet beløp.

Erstatning:

Grunn, dyrket mark kr. 8,50 pr. m2 . Gårdsplass, (tomt) kr. 12,- pr. m2 . Skoggrunn, kr. 2,- pr. m2 . Verkstedbygning kr. 140 000,-. Potetkjeller kr. 60 000,-. Ulempeserstatning kr. 15 000,-.

Prisen for areal som overtas etter skjønnsforutsetningenes pkt. 3 settes til kr. 1,- pr. m2 .

Prisen for det areal som overtas etter skjønnsforutsetningenes pkt. 7 settes til kr. 45 000,-.

Takst nr. 13.

Gnr. 47 bnr. 11, Tronsrød. Eier: Eivind Tvetene. Prosessfullmektig: H.r.advokat Kjeld Hansen-Just. Eiendommens totale areal: ca. 18 da. Grunnavståelse: Det erverves ca. 600 m2 hagegrunn og ca. 2000 m2 dyrket mark hvorav noe tilplantet.

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Nåværende adkomstveg ved profil ca. 3870 brytes. Eiendommen får adkomst østover til Movegen, videre nyanlagt forbindelsesveg mellom Movegen og veg som tilknyttes ny riksveg 301 ved profil ca. 3520 (alt. 1 eller 2) og sistnevnte veg vestover til ny riksveg 301. Det erverves vegrett til fordel for dette takstnummer fram til forannevnte forbindelsesveg, jfr. takst nr. 14, sp. forutsetning 5 og takst nr. 20, sp. forutsetning.

2. Det er enighet mellom partene om at vegvesenet innløser arealet på ca. 6500 m2 dyrket mark og alternativt ca. 250 m2 veggrunn beliggende mellom profilene ca. 3870 og ca. 3990, dersom denne eiendom er eier av grunnen, for den pris skjønnsretten fastsetter.

3. Vegvesenet foretar oppbryting av nåværende gårdsveg fra østre ekspropriasjonsgrense og ca. 20 meter østover. Vegvesenet fjerner veglegemet og påfyller minimum 20 cm. matjord. Eventuell grøfting av det oppbrutte areal er vegvesenet uvedkommende. Skjønnsretten fastsetter vederlag for den fordel ekspropriaten oppnår.

4. Grunneieren hogger og beholder det trevirke han vil nyttiggjøre seg. Dette utføres innen 1. mai 1977.

Spesiell påstand:

Eivind Tvetene tilkjennes erstatning for:

1. Ca. 2 600 m2 hagegrunn, 6 frukttrær samt 8 bærbusker og 14 allétrær.

2. Ulempeserstatning for

Side:559

a) besværliggjort adkomst til hovedvei,

b) besværliggjort adkomst til avskåret hagestykke, samt nedsatt anvendelighet av dette,

c) verdiforringelse av gjenværende eiendom ved nærføring av den nye hovedvei til bolighuset,

d) verdiforringelse av gjenværende eiendom ved nedsatt anvendelighet av driftsbygningen.

e) utgifter til oppsetting av gjerde, 110 m langs den nye hovedvei

f) utgifter til oppbryting av vei fra den nye riksvei til gårdstunet og pålegging av matjord hvis ikke saksøkeren påtar seg dette arbeide.

Der kreves takst basert på at saksøkeren erverver det avskårne hagestykke til eiendom.

3. Saksomkostninger.

Det avståtte område omfatter dels dyrket mark, dels hagegrunn, men det er uklart hvor grensen mellom de to kategorier grunn rettelig bør trekkes i marken. Grunnerstatningen for 2600 m2 fastsettes derfor til et samlet beløp. Erstatning for beplantning medtas i ulempeserstatningen. Ved fastsettelsen av grunnerstatningen er tatt hensyn til den fordel saksøkte får ved oppbrytningen av veg etter skjønnsforutsetningenes pkt. 1.

Ulempeserstatning tilkjennes etter påstandens poster 2 d og e. For forlenget atkomst kan erstatning ikke tilkjennes, jfr. rettens alminnelige bemerkninger på side 11 foran. Påstandens post b blir ikke aktuell etter innløsningen av arealet, jfr. skjønnsforutsetningenes pkt. 2. Det samme gjelder påstandens post f, jfr. skjønnsforutsetningenes pkt. 3. Retten kan heller ikke se at det er grunnlag for erstatning for trafikkulemper - som ikke antas å ville overstige tålegrensen -jfr. rettens alminnelige merknader på side 12.

Behovet for driftsbygning vil falle bort ved at det ikke lenger skal drives jordbruk på eiendommen, og det må anses usikkert om det kan finnes noen lønnsom anvendelse av den. Erstatningen er tatt med i den samlede ulempeserstatning. Gjerde mot den nye vegen anses nødvendig i en lengde av 40 meter. Omkostningene med dette blir å erstatte.

Erstatning:

Grunn som avstås - ca. 2 600 m2 kr. 25 000,-. Ulempeserstatning, inkl. beplantning kr. 20 000,-. Vederlag for innløsningen av det areal som er nevnt i skjønnsforutsetningenes pkt. 2 settes til kr. 45 000,-, for dyrket mark og kr. 1,- pr. m2 for eventuell innløst veggrunn.